Tanken om at Gud har forkastet Israel eller videreført Guds løffer gitt til Israel til Kirken, er absurd og ubibelsk. En viktig sannhet er vanligvis enkel, og sannheten er at Israel er Israel og menigheten er menigheten. Vanskeligere er det ikke. Der hvor Gud taler i Bibelen om Israel, mener Han Israel, og ikke menigheten.
På den andre side blir Israel ofte brukt som et forbilde på menigheten: "Alt dette hendte dem som forbilder, og det ble skrevet ned til advarsel for oss...", skriver apostelen Paulus i 1.Kor 10,11. Å fremstille Israel som et forbilde på menigheten, er imidlertid noe ganske annet enn å identifisere menigheten med Israel. Et eksempel på dette er den gripende historien om 'De tørre ben' i dalen, gjengitt i Esekiel 37. Historien om 'de tørre ben' i dalen handlr ikke om 'menighetens gjenopprettelse' eller 'åndsutgytelse og at Gud vekker sitt folk', men må sees i sammenheng med kapittel 36. Begge disse kapitlene hører sammen og handler om at Gud til føre Israels adspredte folk sammen igjen fra verdens fire hjørner, og om nasjonens gjenfødelse nasjonalt og religiøst. Så kan selvsagt 'De tørre ben' i dalen brukes som et forbilde på vekkelse generelt, men det er ikke det fortellingen handler om i utgangsppunktet. Esekiel 36-37 er løfter gitt til Israels land og folk.
Nå skal vi se nærmere på noen vers i Det nye testamentes skrifter som har skapt forvirring, og samtidig med på å skapegrobunn for erstatningensteologien. Disse versene handler om forståelsen av ordene 'jøde' og 'Guds Israel'.Men først litt bakgrunn:
Ordet 'jøde' forekommer nesten 200 steder i Det nye testamente. To av disse versene er Rom 2,28-29: "For ikke den er jøde som er det i det ytre. Heller ikke er det omskjærelse, det som gjøres i det åpenbare på kjødet. Men den som er jøde i det skjulte, han er jøde. Og omskjærelsen er hjertets omskjærelse i Ånden, ikke i bokstaven. En slik har sin ros, ikke av mennessker, men av Gud."
Dette er ikke en utvidelse av ordet 'jøde', slik en del synes å tro og mene, men heller en begrensning. Disse versene handler ikke om at 'vi er alle jøder'.
La oss se nærmere på hva apostelen Paulus vektlegger i disse to versene: Med otdene "har sin ros, ikke av menneesker, men av Gud", spiller apostelen bevisst på den hebraiske betydningen av ordet 'jøde', som er hentet fra navnet til en av Israels stammer, nemlig 'Juda'-stamme. 'Juda' betyr 'lovprisning' eller 'takksigelse'. Historien er som følger: Da Lea fødte sin fjerde sønn kalte hun ham 'Jehudah' og sa: "Nå vil jeg prise Herren". Betydningen av det hebraiske ordet 'Jehudah' - 'jøde', er derfor 'å prise' eller 'rose'. Det Paulus sier her er at hvis du er jøde, skal din ros komme fra Gud, og ikke fra mennesker. Han sier med andre ord at det ikke er nok med å være jøde i det ytre. En sann jøde må ha hjertets rette innstilling for at Gud skal kunne rose oss.
Så har vi to vers i Åpenbaringsboken som har vakt en viss diskusjon om hva de betyr: "Jeg vet om din trengsel og din fattigdom - men du er rik - om spotten fra dem som sier de er jøder, men ikke er det, men er Satans synagoge." (Åp 2,9) "Se, jeg lar noen av Satans synagoge komme, de som kaller seg selv jøder og ikke er det, men lyver. Jeg vil gjøre det så at de skal komme og falle ned for dine føtter, og de skal forstå at jeg har elsket deg." (Åp 3,9)
Disse versene må sees i lys av to forhold: Først og frremst i samme betydning som apostelen Paulus gjør i Rom 2 med vektleggingen av betydningen av ordet 'Jehudah' og om hvor man får sin ros fra, dernest var de første meniheten utsatt for forfølgelse fra både jøder og den romerske okkupaasjonsmakten. Ved å forfølge menigheten stilte både disse jødene og den romerske okkupasjonsmakten seg ii den ondes tjeneste. Dette handlet derfor ikke om jødene som folk, Dette handlet om enkelte jøder.
I neste artikkel skal jeg blant annet se på bruken av begrepet 'Guds Israel'.
fortsettes
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar