Gud har ikke byttet ut Israel med Kirken, del 4

Bibelen ble ny og annerledes etter at jeg kom til Israel første gang. Plutselig var Kapernaum, Nasaret, Jerusalem, Cæsarea Filippi, Harmageddon, konkrete steder, ikke bare noe jeg hadde lest om. Bibelen handler konkret om et folk og et stykke land, og besøket hjalp meg til å innse at geografi og historie er vevd sammen. Geografisk sett utspiller de bibelske hendelsene seg i Isaels land; historisk sett handler de om Israels folk. Våre trosrøtter er jødiske, Bibelen er en jødisk bok og vår Frelser er en jøde. Jeg har alltid reagert på fremstillinger av Jesus med en annen etnisk nasjonalitet enn den jødiske. Han er hele verdens Frelser, men han er av Davids rotskudd og ætt.

 Profeten Sakarja så for seg et fysisk sted når han profeterte om fremtidige begivenheter, om hendelser som ennå ligger i fremtiden: "På den dagen skal hans føtter stå på Oljeberget, som ligger midt imot Jerusalem i øst. Og Oljeberget skal revne tvert over mot øst og vest, så det blir en stor dal. Den ene halvdelen av fjellet viker mot nord, og den andre halvdelen mot sør...På den dagen skal levende vann strømme ut fra Jerusalem, den ene halvdelen til havet i øst og den andre halvdelen til havet i vest. Både sommer og vinter skal det være slik." (Sak 14, 4 og v.8) Det konkrete stedet er Jerusalem. Vi ser for oss Scopusberget i nord og Oljeberget i sør. Vestover på den andre siden ligger Kedrondalen. Det finnes et paralellsted til dette skriftstedet fra Sakarja hos profeten Esekiel. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har hørt en allegorisk utleggelse av ordene fra Esekiel, hvor predikanten med stor iver har talt om Dobbeltbekken. Det er vel og bra, men profeten Esekiel profeterte om noe konkret som skal skje en dag i fremtiden. "Så førte han meg tilbake til husets inngang. Og se, det kom vann under husets dørterskel mot øst, for forsiden av huset vendte mot øst. Og vannet rant ned fra høyre side av huset, sør for alteret. Så lot han meg gå ut gjennon nordporten og førte meg omkring utenfor, til den ytre porten, til den porten som vender mot øst. Og se, det vellet vann fram fra den høyre siden. Mannen gikk nå mot øst med en målesnor i hånden og målte tusen alen. Så lot han meg vade gjennom vannet, og det nådde meg til anklene..."(Esek 47,1-3) Vi leser videre hvorden vannmassene øker i omfang. Hva er dette tale om? Et fremtidig tredje jødisk tempel. Profeten Esekiel nevner et sted som han kaller 'Arabah'. Det er det hebraiske navnet for Jordandalen, der den sørover utbreder seg mot Akababukten fra det sted der Jordanelvet renner ut i Dødehavet. Fra Tempelberget på venstre side av Dødehavet og Arabah på den østre siden skrevet ned i detalj av Sakarja og Esekiel. Alt passer helt og holdent med beskrivelsen Sakarja og Esekiel gir.

Bibelen gir mening når den leses geografisk og historisk. Vi må passe oss så vi ikke leser noe inn i teksten som ikke står der. Som for eksempel at Bruden skal feire Lammets bryllupsmåltid under Trengselstiden. Skal ikke jødene som blir frelst og alle andre nasjoner som blir frelst under den, få feire Lammets bryllupsmåltid? Tro om ikke dette er rester av erstatningsteologi.

Gud har ikke byttet ut Israel med Kirken, del 2

Hvis det er slik at Gud ikke holder sitt ord med hensyn til Israels land og folk, men har erstattet Israel med Kirken, eller videreført de løfter Han med ed har gitt Israel til Kirken, hvordan kan vi da stole på at Han ikke også forkaster Kirken en dag? Hva er det med Kirken som skulle tiltale Ham til ikke å gjøre det? 

Tanken om at Gud har forkastet Israel eller videreført Guds løffer gitt til Israel til Kirken, er absurd og ubibelsk. En viktig sannhet er vanligvis enkel, og sannheten er at Israel er Israel og menigheten er menigheten. Vanskeligere er det ikke. Der hvor Gud taler i Bibelen om Israel, mener Han Israel, og ikke menigheten. 

På den andre side blir Israel ofte brukt som et forbilde på menigheten: "Alt dette hendte dem som forbilder, og det ble skrevet ned til advarsel for oss...", skriver apostelen Paulus i 1.Kor 10,11. Å fremstille Israel som et forbilde på menigheten, er imidlertid noe ganske annet enn å identifisere menigheten med Israel. Et eksempel på dette er den gripende historien om 'De tørre ben' i dalen, gjengitt i Esekiel 37. Historien om 'de tørre ben' i dalen handlr ikke om 'menighetens gjenopprettelse' eller 'åndsutgytelse og at Gud vekker sitt folk', men må sees i sammenheng med kapittel 36. Begge disse kapitlene hører sammen og handler om at Gud til føre Israels adspredte folk sammen igjen fra verdens fire hjørner, og om nasjonens gjenfødelse nasjonalt og religiøst. Så kan selvsagt 'De tørre ben' i dalen brukes som et forbilde på vekkelse generelt, men det er ikke det fortellingen handler om i utgangsppunktet. Esekiel 36-37 er løfter gitt til Israels land og folk.

Nå skal vi se nærmere på noen vers i Det nye testamentes skrifter som har skapt forvirring, og samtidig med på å skapegrobunn for erstatningensteologien. Disse versene handler om forståelsen av ordene 'jøde' og 'Guds Israel'.Men først litt bakgrunn: 

Ordet 'jøde' forekommer nesten 200 steder i Det nye testamente. To av disse versene er Rom 2,28-29: "For ikke den er jøde som er det i det ytre. Heller ikke er det omskjærelse, det som gjøres i det åpenbare på kjødet. Men den som er jøde i det skjulte, han er jøde. Og omskjærelsen er hjertets omskjærelse i Ånden, ikke i bokstaven. En slik har sin ros, ikke av mennessker, men av Gud."

Dette er ikke en utvidelse av ordet 'jøde', slik en del synes å tro og mene, men heller en begrensning. Disse versene handler ikke om at 'vi er alle jøder'.

La oss se nærmere på hva apostelen Paulus vektlegger i disse to versene: Med otdene "har sin ros, ikke av menneesker, men av Gud", spiller apostelen bevisst på den hebraiske betydningen av ordet 'jøde', som er hentet fra navnet til en av Israels stammer, nemlig 'Juda'-stamme. 'Juda' betyr 'lovprisning' eller 'takksigelse'. Historien er som følger: Da Lea fødte sin fjerde sønn kalte hun ham 'Jehudah' og sa: "Nå vil jeg prise Herren". Betydningen av det hebraiske ordet 'Jehudah' - 'jøde', er derfor 'å prise' eller 'rose'. Det Paulus sier her er at hvis du er jøde, skal din ros komme fra Gud, og ikke fra mennesker. Han sier med andre ord at det ikke er nok med å være jøde i det ytre. En sann jøde må ha hjertets rette innstilling for at Gud  skal kunne rose oss.

Så har vi to vers i Åpenbaringsboken som har vakt en viss diskusjon om hva de betyr: "Jeg vet om din trengsel og din fattigdom - men du er rik - om spotten fra dem som sier de er jøder, men ikke er det, men er Satans synagoge." (Åp 2,9) "Se, jeg lar noen av Satans synagoge komme, de som kaller seg selv jøder og ikke er det, men lyver. Jeg vil gjøre det så at de skal komme og falle ned for dine føtter, og de skal forstå at jeg har elsket deg." (Åp 3,9)

Disse versene må sees i lys av to forhold: Først og frremst i samme betydning som apostelen Paulus gjør i Rom 2 med vektleggingen av betydningen av ordet 'Jehudah' og om hvor man får sin ros fra, dernest var de første meniheten utsatt for forfølgelse fra både jøder og den romerske okkupaasjonsmakten. Ved å forfølge menigheten stilte både disse jødene og den romerske okkupasjonsmakten seg ii den ondes tjeneste. Dette handlet derfor ikke om jødene som folk, Dette handlet om enkelte jøder. 

I neste artikkel skal jeg blant annet se på bruken av begrepet 'Guds Israel'.

fortsettes

Fremtidens kirke i Europa

Jeg tenker mye på dette: Vi må forberede oss på store rystelser, omveltninger og store endringer i tiden fremover! Fremtidens kirke i Europa vil bestå av små fellesskap eller konmmuniteter av troende, som gjerne møtes i hjemmene, med en overvekt av medlemmer fra ulike nasjonaliteter: de vil være flyktninger, asylsøkere, samfunnets marginaliserte og fattige. Det betyr at lederskapet i kirken endres. Paternalismens tid - det vil si det hvite formynderiets tid er over. Nå kommer mer enn halvparten av verdens kristne fra den sørlige halvkule. De vil være fattigere, yngre, politisk mer radikale, og sannsynligvis litt mer oppbrakte over den måten deres medkristne i Vesten forbruker denne planetens ressurser enn det vi er. Vi trenger å lære disse å kjenne! Vi trenger å lære å lese Bibelen med afrikanske, asiatiske og latinamerikanske øyne!  

                                                                                                                                  

I en tid preget en raske sceneskifter trenger i å se hvordan høstmarkene ser ut i dag og hvordan de ser ut i mørgen. Vi trenger å ta del i de globale, nasjonale og kirkesamfunnsmessigge endringene som finner sted og konfrontere oss selv med virkeligheten. 

Det gjelder blant annet to forhold: klimaendringene fører til store folkeforflytninger, og 800 millioner mennesker lever i absolutt fattigdom, under eksistens minimum. Konsekvensen av den realiteten møter oss snart. Det vil også den økende globale politiske destabiliseringen, med millioner av flyktninger. den økende flyktningestrømmen utfordrer kirken til økt innsats for barmhjertighetsarbeid og evangelisering. 

Selv om familien fortsatt har fkus i kristen sammenheng, må vi også få øynene våre åpmet for de mange enslige foreldrene som finnes i samfunnet. Og for enslige generelt, ikke minst de mange eldre enslige, for funksjonshemmede, de kronisk syke som ikke regnes med i fellesskapet.

Fornyelsen av kirken i Vesten vil komme, fra kristne som søker sammen for å leve ut troen i deres hverdagsliv, som ser verdien i det lille fellesskapet, ikke minst måltidsfellesskapet, tidebønnens gode rytme, søm søker tilbake til kirkens røtter, som rekker hånden ut til de lidende, som er opptatt av sosial rettferd for alle og som tar vare på den jorda vi alle bor på.

Tilbakeholdenhet

Tilbakeholdenhet er ikke et ord som kjennetegner dagens kristenhet. Vi byr på det meste, og jeg er redd troen og gudstjenestene våre kan tivioliseres. Det moderne mennesket må underholdes og få sine behov dekket. Dermed blir gudstjenesten et sammensurium av alt mulig som må være med for at alle skal oppleves å bli sett. Barna må ha sitt. Så ungdommene. Så de voksne. Uke etter uke.

Så annerledes gudstjenestelivet var i kirkens første tid, Den var for de troende, hvor Gud var sentrum, og hver gudstjeneste en feiring  av Herrens måltid.

"Det innerste i evangeliet var ikke tilgjengelig for alle. Hvordan Fader vår  og Trosbekjennelsen lød, fikk man først vite under den siste delen av av den forberedelsestid som ledet fram til dåpen. Når nattverden skulle feires, ble alle som ikke var døpt, vist ut. Også katekumenene, de som gikk til dåpsundervisning, måtte ut. Man skulle holde på den innerste hemmeligheten." (Peter Halldorf: Sandens sønner. Luther forlag, 1997, side 16).

Relevant, tilgjengelig, en kirke for alt folket - eller Kristi kropp?

I en tid med en så sterk fokus på at kirken skal være relevant og ikke minst tilstede hvor folk er,  er det befriende å lese kronikken til postdoktor i systematisk teologi ved MF Vitenskapelig Høgskole, Ragnar Misje Bergem, som er gjengitt i Vårt Land i dag. Den anbefales!

Bergem tar utgangspunkt i gudstjenestefeiringen til den koptiske presten Gebre Bufael Asresseha, som holder til i det ulendte fjellpartiet i Tigray-regionen i det nordlige Etiopia. Der finnes det en hule som er gravd inn i fjellveggen. Hit kommer Gebre hver dag for å feire gudstjeneste. En risikabel klatretur for de fleste. Han bestiger fjellet for å betjene de som kommer for å feire gudstjeneste. De bor ingen her. Men alle er velkommen til å feire gudstjeneste.

Så skriver Bergem noe veldig interessant:

"Jeg mener at vi heller må begynne med kirken som en hendelse, altså som tid og sted. Det er først da kirkens eget rom oppstår, et rom som ikke er det samme som alle andre. I motsetning til modernitetens tomme rom, er dette rommet allerede konkret fordi det er fylt av menneskekropper, stemmer, handlinger, liturgi, og Jesu tilstedeværelse i brødet og vinen. Det er i forkynnelsen, sakramentene og liturgien, og alle de mange menighetens handlinger som følger av dem, at kirkens rom oppstår."

Dette vil jeg grunne på i dag. Mer enn noensinne i en tid som vår trenger vi å spørre oss selv ha kirken er? Hvilken identitet har hun?

Hva er det som gjør menigheten til et vidunderlig sted å være?

"Det som gjør en 'menighet' til en 'menighet' og et vidunderlig sted å være og vokse er ikke fantastiske prekener, eller hvor flott lovsangsbandet er, eller karismatiske ledere, eller de ulike virkegrenene den har.

Det er hva dens medlemmer velger å investere ved å ofre et rent og hellig offer til Herren og hva de velger å investere i hverandre i kjærlighet.

Ofrer vi vår tid for å være sammen med våre brødre og søstre for deres skyld slik den tidlige kirken gjorde det etter pinsedag? Støtter vi hverandre når de andre har behov? Gir vi næring til Guds rike gjennom oppmuntringer. lovprisning og positivitet?

"Ved dette skal alle forstå at dere er mine disipler, at dere har kjærlighet til hverandre." (Joh 13,35)

DETTE er hva som gjør en menighet til et vidunderlig sted å være."

- R. Loren Sandford (bildet), pastor og en profetisk stemme i vår tid. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

Drøm eller virkelighet - kan nytt og gammelt forenes?

Jeg har en drøm, men kanskje den bare er det. En drøm. Men du verden hvor flott det hadde vært om den kunne bli mer enn en drøm, og bli til virkelighet!

Jesus snakket ved en anledning om en god husholder. Kjennetegnet på denne var at han "tar fram fra sin skatt, nytt og gammelt". (Matt 13,52)

Nytt og gammelt. Blant kristne er det ofte det ene eller det andre. Ting holdes opp mot hverandre. Noen vil ha det gamle, for det er i deres øyne best. Andre vil ha det nye, for det er friskt og levende. Det gamle blir sett på som antikvert av de som holder på det nye, og der finnes også fariseerne og de skriftlærde - les de bakstreverske. De gamle forakter det nye fordi det bryter med deres tradisjoner og alt det de er vant med.

De som ønsker det nye forakter de gamle kirkene fordi de hindrer vekkelsen og fornyelsen, men de som ønsker det nye ser ikke hvor lett de kommer inn i egne former og egne liturgier. Noen havner i kirker hvor mesteparten handler om at de andre tar feil, mens de selv er på Guds side.

Drømmen min er at vi kommer oss opp av grøfta og holder oss på veien. Og at vi tar fram fra vår skattkiste - les det beste av kirkens 2000 årige historie - nytt og gammelt og tar det ibruk i en salig blanding.

Er dette bare en drøm?

Kirken som eksilbevegelse

"Den før-konstantinske kirke, så på seg selv som en eksil-bevegelse innen den dominerende kulturen."

Sitert fra boken "The New Conspirators" av Tom Sine. IVP Books, 2008, side 19.

Noe å tenke på i den situasjonen dagens kirke befinner seg i. Burde den ikke være motkulturell? Som salt og lys i en mørk verden. Ikke konform, men radikal.

Bysten forestiller keiser Konstantin.

Den frie forsamlingens fødselsdag

21. februar 1525 er en helt spesiell dag i kirkens historie, vel verd å minnes. På kvelden denne dagen kom femten menn og kvinner sammen i hjemmet til Felix Mantz i den sentrale delen av byen Zürich i Sveits.                                                       

Høsten året før hadde dåpsspørsmålet blitt aktualisert i konflikten mellom reformatoren Ulrich Zwingli og myndighetene i Zurich. Flere familier hadde vegret seg for å døpe sine barn og den 17.februar ble det holdt en offentlig debatt om dåpen. 27 år gamle Conrad Grebel, og sønn til en av byens ledende menn, deltok i en bibelstudiegruppe i kretsen rundt Zwingli. Grebel og de som var med i hans bibelstudiegruppe vr uenige i barnedåpen, og mente at kun troende kunne la seg døpe på bekjennelsen av deres tro på Jesus som Frelser og Herre. Byrådet i Zurich reagerte sterkt på dette og forbød Grebel og hans krets å møtes. De fikk også forbud mot å tale om dåpen. Byårdet bestemte også at alle barn som ikke var døpt måtte døpes innen åtte dager. Adlød man ikke denne ordren ville foreldrene og barna bli forvist.

Under stor beven og i inderlig bønn til Gud besluttet de som var tilstede i hjemmet til Manz denne kvelden å ta steget fullt ut ved å la seg døpe. En mann som het George Blaurock ba Conrad Grebel om å døpe ham. Etter å ha blitt døpt døpte så Georg de andre som var tilstede.

Den frie forsamlingen var igjen et faktum og den anabaptistiske bevegelsen så dagens lys. Så uansett dåpssyn burde det som skjedde denne dagen ha interesse for alle som ser betydningen av den frie forsamlingen.

Jeg har skrevet om dette i min bok: En tro verd å dø for, utgitt i 2012 på Frihet forlag.

Naturlig nok forbindes anabaptismen mest med dåp. Men det er flere karakteristiske tegn ved denne grenen av kirkens historie. Likeså viktig som dåpssynet er synet på kirken: den er fri fra staten og består kun av mennesker som troende.

Anabaptist var forøvrig et skjellsord. Det betyr 'gjendøper', men de så ikke selv på det som noen gjendåp. De anerkjente ikke spedbarnsdåpen som dåp. Derfor var det ikke snakk om noen gjendåp, når man døpte mennesker som var døpt som barn.

Anabaptistene betonet at en levende tro på Kristus måtte lede til et liv i Kristi etterfølgelse,og de tok avstand fra bruken av våpen, vold og krig og av å avlegge ed. Dette fredselskende folket ble likevel forfulgt av både katolikker, lutheranere og reformerte.

Om å bli båret av andres bønner

Mitt første leveår var bestemors siste. Det er blitt meg fortalt at hun gikk rundt med meg på armen og ba for meg. Så mitt førte leveår var jeg omsluttet av bestemors bønner. Hun var en beder. Jeg ble båret i bønn. Når jeg bestemte meg for å følge Jesus - i 12-13  års alderen - skjedde det på et bønnemøte. Det var nok et svar på bestemors bønner. Hun velsignet meg og talte Guds løfter ut over mitt liv.

Så har jeg vært så heldig at jeg har hatt mange mennesker som har bedt for meg, og som fremdeles ber for meg. Det er de bønnene som holder meg oppreist i min kroppslige skrøpelighet. Jeg lever på bønner!

Noen ganger kan man bli så sliten at man ikke har krefter til å be. Da er det uendelig godt å bli båret frem for Gud i bønn. Mer og mer kjenner jeg på en djup takknemlighet for at jeg er en del av Kristi kropp, og som ved hver gudstjeneste bærer frem bønner for Nådens trone. Når jeg ikke orker å be er jeg likevel bedende! Jeg er en del av en kropp som stadig ber.

Når kirken ber kan jeg derfor slutte meg til med mitt 'amen'.

Kirken bærer meg i bønn.

Det er en sterk overbevisning hos meg.

Tenk å bli båret, innesluttet, i kirkens bønner - forbønnene og påkallelsene og takksigelsene.

Være en del av noe som er mye større enn deg.

Og når du er trett av alle ordene og tankene fremsi trosbekjennelsen og legge til ditt 'amen'. Så har du bekjent det hele din tro innebærer.

Det er lov å være sliten og det flott å bli båret.

Guds folks veldige nettverk

"De hellige er Guds hellige folk. Apostelen Paulus taler om alle de som tilhører Kristus som 'de hellige'. Han henvender seg i sine brev til 'dere som er helliget i Kristus Jesus og kalt til å være hellige' (1.Kor 1,2, se også Ef 1,1). Denne hellighet er Jesu Ånds verk. Paulus sier også:

'Og vi, som uten slør for ansiktet ser Herrens herlighet som i et speil, vi blir alle forvandlet til dette bildet, fra herlighet til herlighet, og dette skjer ved Herrens Ånd.' (2.Kor 3,18)

Som hellige inngår vi i det store nettverk av Guds folk som stråler som utallige stjerner på universets mørke himmel."

- Henri Nouwen i Bread for the Journey. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen.

Billedtekst: Fra graven til Henri Nouwen. Han døde 21. september 1996.

Om å elske kirken

"Å elske kirken virker ofte nesten umulig. Likevel må vi hele tiden minne oss om at alle mennesker i kirken - innflytelsesrike eller maktesløse, konservative eller radikale, tolerante eller fanatiske - finnes med i den lange rekken vitner, som beveger seg fremover gjennom denne tåredal og de synger lovsanger og lytter til Herrens stemme, og sammen spiser av det brød som formeres når det deles. Når vi husker på dette, kan vi si:

'Jeg elsker kirken, og jeg er glad for å tilhøre den.'

Å elske kirken er vår hellige plikt. Uten sann kjærlighet til kirken kan vi ikke leve i den med glede og fred. Og uten sann kjærlighet til kirken kan vi ikke innby andre til den."

- Henri Nouwen i Bread for the Journey. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

Avhengighet og hjelpsomhet

De tre siste ukene har jeg kommet i situasjoner hvor jeg har trengt hjelp fra mennesker jeg ikke kjenner. Parkinsons sykdommen fører til at jeg blir veldig stiv i kroppen, og da kan noe så enkelt som å få på seg en ytterjakke bli et problem. Smertene er også ganske intense innimellom.

Hva gjør du når du står der utenfor bilen på vei inn til kjøpesenteret med en arm inn i jakken, og har ingen som helst mulighet til å få armen inn i jakkeermet på den andre siden? Vel, du må spørre tilfeldig forbipasserende om de kan være så snill å hjelpe deg med å bende armen såpass at det er mulig å få det til. Tre-fire ganger har jeg måttet gjøre det. Det krever litt mot. Det er litt ydmykende. Man vil jo gjerne klare å kle på seg selv. Alle gangene har jeg fått hjelp. Det er jeg glad for.

Slik er livet. Vi er avhengig av hverandre vi mennesker.

Selv om vi er veldig flinke til å klare oss selv.

Vi lever i en tid hvor vi skal kurses i det meste. Men troen må vi for det meste finne ut av selv. Kanskje fordi troen er blitt så individualistisk. Det er 'min' personlige tro. Og så blir det til at det er jeg som bærer troen, i stedet for at det er troen som bærer meg. Denne troen er også et felleseie. Jeg tror slik kirken tror. I det finner jeg stor hvile for tiden. Da trenger jeg ikke mene noe om allting. Jeg slutter meg til de store oldkirkelige bekjennelsene - den apostoliske og nikenske trosbekjennelsen - og setter min lit til at de holder for tid og evighet. Jeg er blitt avhengig av kirkens tro.

Og så er jeg blitt avhengig av de gode, rause klemmene, hjelpsomme mennesker og mennesker som er snille med meg.

Munkene redder kirken

"Det er alltid munkene som har reddet kirken når hun sank, som har frigjort henne når hun er blitt verdens slave, og som har forsvart henne når hun er blitt angrepet

Dette var de som tente hjerter som var blitt kalde..."

- Adolph Harnach, professor i kirkehistorie, protestant. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

Evangeliene og troen endres ikke med tiden

Det er så mange røster i dag. Mange motstridende røster. Alle krever vår oppmerksomhet.

Og mange ting er i endring. Ikke minst den kristne troen. Det er ikke lenger selvsagt hva den er. Den omdefineres og tilpasses. Som klær og mote.

Og menneskene blir urolige. Lar seg drive hit og dit med skiftende vinder og vær. Og tar seg lærere som det måtte passe. Bare det kjennes godt. Da er det rett for dem.

Men den kristne troen er en OVERLEVERT tro. Fra Jesus og apostlene. Den kommer tydeligst til uttrykk i våre felleskirkelige trosbekjennelser: Den apostoliske og Den nikenske. Jeg har valgt å holde fast ved dem, fordi de gir uttrykk for den tro som en gang for alle, ja, så sier Skriften, er overgitt eller overlevert de hellige. Du kan sjekke med hva som står i Judas vers tre!

2017 er året da jeg på nytt vender meg til evangeliene og vil konsentrere meg om dem. Hensikten er å lære den Herre Jesus bedre å kjenne. Ikke bare ordene Hans, men Hans liv og gjerning.

I Kristi himmelfartskapellet har vi den vane at vi alle reiser oss når den hellige evangelieteksten leses. Det er for å vise ærbødighet for vår Frelsers liv og ord. Det betyr ikke at vi ikke har ærbødighet for de andre skriftene i Den hellige historien, men det er nå noe spesielt med Jesus! Han som er begynnelsen og slutten. Han som er Gud kommet i kjød.

Av og til tenker jeg som så at vi oppholder oss vel mye i brevene, og vi leser lite i evangeliene. Derfor er jeg glad for vi alltid lytter til evangeliene stående - for liksom å understreke deres store betydning. Uten dem ingen kristen tro. Alt bygger på dem.

Og jeg kjenner på glede og takknemlighet for den tro som en gang for alle er blitt gitt oss. Jeg har intet behov for å endre den, selv om jeg lever i 2017. Det gir en egen ro og trygghet å holde seg til noe som har holdt i 2000 år. Jeg har tatt stilling. Jeg holder meg til det som er blitt overlevert, den overleverte troen, fra apostlene og den tidlige kirken. Det har vist seg å holde i tid og evighet.

Billedtekst: The Book of Kells.

Fellesskapets frukter

"Vårt samfunn oppmuntrer individualismen. Vi får stadig forståelsen av at alt vi tenker, sier eller gjør er en personlig prestasjon som fortjener spesiell oppmerksomhet. 

Men som mennesker som tilhører de helliges samfunn, vet at det som har åndelig verdi ikke er resultatet av personlig prestasjon men frukten av et liv i fellesskap.

Hva vi enn vet om Gud og Guds kjærlighet, hva vi enn vet om Jesus - Hans liv, død og oppstandelse - hva vi enn vet om kirken og dens liv, så er det ikke noe vi har kommet på og bør belønnes for. Det er en kunnskap som formidles til oss gjennom tidsaldrene fra Israels folk og profetene, fra Jesus og de hellige og fra alle som har vært med og formet våre hjerter. 

Den sanne åndelige innsikten tilhører de helliges samfunn."

Henri Nouwen (bildet) i boken Bread for the Journey. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

Hvordan fikk vi Bibelen? Del 3

Våre trosrøtter er hebraiske, jødiske. Helt fra første stund har kirken satt sitt godkjentstempel på de skrifter som utgjør det vi kaller Det gamle testamente. Dette var jo også Jesu Bibel. Han henviser stadig til skriftene som utgjør Det gamle testamente. Dette var og er Guds ord. Den Gud vi tror på er Abrahams, Isaks og Jakobs Gud. Det er Han som er Jesu Kristi Far. Den Gud vi leser om i Det gamle testamentes skrifter, er den samme Gud vi leser om i Det nye testamentes skrifter.

Dette er egentlig selvsagt. Men ikke i en tid som vår. Våre jødiske trosrøtter forsøkes å viskes ut, og det er de som tar avstand fra det Gudsbilde som Det gamle testamente viser oss. Men det er den samme nåden som finnes i både Det gamle- og Det Nye testamente. Det er den samme barmhjertige Gud, den hellige og rettferdige, vi leser om begge steder.

Så vi har en jødisk arv å ta vare på.

Den Hellige Skrift - slik vi kjenner den - er gitt oss av kirken. Jo, selvsagt, er den gitt oss av Gud, for den inneholder hans guddommelig inspirerte ord, men den er også en gave fra vår mor, kirken. Evangeliene er en del av en muntlig fortellertradisjon. Dette er små biografier over det Jesus sa og gjorde, om Hans lidelse, død, oppstandelse og himmelfart. Disse historiene ble fortalt før de ble skrevet ned. Mest sannsynlig er Markus-evangeliet en gjenfortelling av det apostelen Peter kunne fortelle om Jesus i de første menighetenes gudstjenester.  Johannes Markus har så skrevet dette ned, inspirert av Den Hellige Ånd.

Det er viktig å huske dette: Kirken er før Bibelen - og da i form av de kanoniske skriftene som vår Bibel utgjøres av. Det er ikke omvendt - at Bibelen kom først, og så kom kirken. Men det er riktig at kirken allerede hadde hellige skrifter, det som utgjør Det gamle testamentes skrifter. Ikke minst har salmeskatten i Salmenes bok vært en enorm skatt for urkirken.

"Legg vinn på opplesningen av Skriften...", skriver apostelen Paulus til sin unge medarbeider Timoteus. Fra den tidlige kristne litteraturen finner vi at dette var en del av de første kristnes gudstjenester. Man leste fra Skriftene, uten å kommentere dem. Det fantes også en preken, men opplesningen av Skriften var en del av gudstjenestens rytme. I mange av våre frikirkelige gudstjenester er dette gått tapt. Vi burde gå tilbake til denne gode tradisjonen og la Skriften tale for seg selv, uten at vi på død og liv skal kommentere alt mulig. Ordet har kraft i seg selv! Hebreerbrevets forfatter uttrykker det slik:

"For Guds ord er levende og virksomt og skarpere enn noe tveegget sverd. Det trenger igjennom helt til det kløver sjel og ånd, ledd og marg, og dømmer hjertets tanker og råd." (Hebr 4,12)

Bibelens ord klarer fint å stå alene, derfor bør vi som apostelen sier, legge vinn på å lese opp fra Skriften! Og tie.

Fordi Den Hellige Skrift er gitt oss av kirken så er den også først og fremst en liturgisk tekst. Den var ment for menigheten; den henvender seg til menigheten, og den beskriver for oss også menighetens hensikt og liv. Det var i menigheten den også skulle leses, tolkes og leves ut. Det sterke individuelle livet som leves i dag, var ukjent for den første kristne menigheten. I urkirken snakket man ikke om 'min tro', men 'vår tro', kirkens tro. Man snakket heller ikke om 'min overbevisning', kirken er først og fremst en kollektiv størrelse - det er sammen med alle de hellige at vi tror - ikke en individuell tro, hvor den enkelte av oss får bestemme hva en skal tro.

Kirkens tro - den tro som en gang for alle er overlevert de hellige - er nedfelt i kirkens bekjennelser, og noen av dem finner vi allerede gjengitt i Det nye testamentes skrifter.

Når man leser Det nye testamentes brever oppdager man noe av det liv som ble levd før vi fikk vår nytestamentlige kanon. Blant annet fremsielsen av en trosbekjennelse, som den vi finner i 1.Tim 3,16 og som vi fremsier hver gang vi feirer gudstjenesten vår i Kristi himmelfartskapellet:

"Samstemt bekjenner vi at gudsfryktens mysterium er stort. Han ble åpenbart i kjøtt og blod, rettferdiggjort i Ånden, sett av engler, forkynt for folkeslag, trodd i verden, tatt opp i herlighet."

(fortsettes)

Virkelig nærværende

"Hvor finnes Jesus i dag? Jesus finnes der de som tror på Ham gir uttrykk for den troen gjennom dåpen og nattverden, blir en kropp.

Så lenge vi ser de troende som en gruppe mennesker som har en felles tro på Jesus fra Nasaret, er Jesus bare en inspirerende historisk person.

Men når vi forstår at det fellesskap som Jesus formet gjennom nattverden er Hans kropp, begynner vi å innse hva virkelig nærvær er. 

Jesus, som er nærværende i brødet og vinen, blir nærværende i de troendes fellesskap når den formes av disse gaver. Vi som tar imot Kristi kropp blir den levende Kristus."

Henri Nouwen (bildet) i boken Bread for the Journey. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

Guds folks veldige nettverk

"De hellige er Guds hellige folk. Apostelen Paulus taler om alle dem som tilhører Kristus som 'de hellige'. Han retter sine brev til 'dere som er helliget i Kristus Jesus og kalt til å være hellige...' (1.Kor 1,2)

Denne hellighet er Jesu Ånds verk. Paulus sier også:

'Og vi, som uten slør for ansiktet ser Herrens herlighet som i et speil, vi blir alle forvandlet til dette bildet, fra herlighet til herlighet, og dette skjer ved Herrens Ånd.' (2.Kor 3,18)

Som hellige inngår vi i det store nettverk av Guds folk som stråler som stjerner uten tall på universets mørke himmel."

Henri Nouwen i boken "Bread for the Journey". Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

Å elske kirken

'Å elske kirken virker nesten umulig. Likevel må vi hele tiden minne oss på at alle mennesker i kirken - innflytelsesrike eller maktesløse, konservative eller radikale, tolerante eller fanatiske - er en del av den lange rekken av vitner som beveger seg framover gjennom denne tåredalen der de synger sine lovsanger og lytter til Herrens stemme, og sammen eter de av det brød som forvandles når det deles.

Når vi fremhever dette i vår tanke, kan vi si: Jeg elsker kirken, og er så glad for å tilhøre den.

Å elske kirken er vår hellige plikt. Uten sann kjærlighet til kirken kan vi ikke leve i den med glede og fred. Og uten sann kjærlighet til kirken kan vi ikke innby andre til den'.

Henri Nouwen (bildet) i Bread for the Journey. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen