Erfaring istedet for teori

"Uten meg kan dere intet gjøre," (Joh.15,5). Dette må bety at han lover oss at vi alltid og overalt kan finne ham. I Den Hellige Ånd er Jesus alltid midt iblant oss. Gjennom Ånden bor Jesus i oss, gjennom Ånden er han vårt liv.

Takket være Ånden trenger du ikke lete etter Jesus utenfor deg selv, han er i ditt aller innerste. Åndens spesielle oppgave er å lede oss til dypet. I oss åpner han uante dyp der vi kan møte Gud.

Hvis Faderen er høyden i Treenigheten og Sønnen er bredden, så er Den Hellige Ånd dybden. I Treenigheten har hver og en av de guddommelige personene sin egen oppgave. Faderen legger planene, Sønnen utfører dem og ved Den Hellige Ånd blir Sønnens verk en eksistensiell virkelighet i menneskets liv. Faderen har satt sammen oppskriften, Sønnen har laget medisinen, og Ånden bruker den på oss.

Alt det Jesus har gjort, ville stoppe utenfor oss hvis ikke Den Hellige Ånd førte det inn i oss. Uten Ånden ville vi ikke ha noen nytte av Faderens og Sønnens strev, det ville forbli en teori. Men Den Hellige Ånd gjør det til en erfaring istedet.

Ånden bor i ditt hjerte, og gjennom sakramentene er du merket med hans segl. Men Ånden er en venn av stillhet og taushet. Når du i bønnen lytter til hans ordløse sukk inne i deg (Rom.8,26), gir du han mulighet til å føre deg stadig dypere inn i Gud.

- Wilfrid Stinissen i boken: I Guds tid. Verbum, 1994, side 224.

Så vanskelig det er å ta imot

Jeg synes det er vanskelig å ta imot. Det er mye lettere å gi. Men når jeg vegrer meg for å ta imot noe fra en annen, fratar jeg samtidig velsignelsen den andre kunne få ved å gi meg noe som han gjerne ønsker at jeg skulle få del i. Slik har jeg hatt det i mange år, ja, så lenge jeg egentlig kan huske. Jeg tror egentlig jeg ikke er alene om å ha det slik. Så jeg må øve meg til å bli flinkere til å ta imot.

Behovstrengende. Det er et litt merkelig og litt vanskelig ord. Vi vil jo gjerne være selvstendige og ikke være avhengig av andre. Nå er det blitt slik for mitt vedkommende at jeg er avhengig av andres hjelp til flere ting. Jeg har gått noen runder med meg selv for å akseptere at det er slik. Når jeg har dårlige dager, og det er mange slike nå, er jeg avhengig av at noen kan gå ved siden av meg og støtte meg, så jeg ikke faller. Det er utfordrende. Det krever faktisk litt mot å våge å være avhengig av andre. Vi lever i en kultur hvor det å være selvstendig er så viktig, og hvor vi er redd for å være svak. Men jeg har oppdaget noe viktig. Jeg er med på å frigjøre noe hos en annen av umåtelig verdi når jeg ber om deres hjelp. Pave Johannes Paul II, sa ved en anledning:"Ingen er så fattig at han eller hun ikke har noe å gi, og ingen er så rik at han eller hun ikke har noe å ta imot."

Men å ta imot er som sagt ofte vanskeligere enn å gi. Å gi er betydningsfullt. Det finnes ikke noe sant fellesskap uten at vi gir. Henri Nouwen sa ved en anledning:" Å ta imot er like viktig som å gi, for når vi tar imot viser vi giverne at de har gaver å gi. Når vi sier:"Takk, du har gitt meg håp. Takk, du har gitt meg en årsak til å leve. Takk, du har gjort det slik at min drøm blir virkelighet", hjelper vi den som gir til å se hvor verdifull gaven han har gitt er."

Jeg skal øve meg i å bli flinkere til å ta imot.

Avhengighet og hjelpsomhet

De tre siste ukene har jeg kommet i situasjoner hvor jeg har trengt hjelp fra mennesker jeg ikke kjenner. Parkinsons sykdommen fører til at jeg blir veldig stiv i kroppen, og da kan noe så enkelt som å få på seg en ytterjakke bli et problem. Smertene er også ganske intense innimellom.

Hva gjør du når du står der utenfor bilen på vei inn til kjøpesenteret med en arm inn i jakken, og har ingen som helst mulighet til å få armen inn i jakkeermet på den andre siden? Vel, du må spørre tilfeldig forbipasserende om de kan være så snill å hjelpe deg med å bende armen såpass at det er mulig å få det til. Tre-fire ganger har jeg måttet gjøre det. Det krever litt mot. Det er litt ydmykende. Man vil jo gjerne klare å kle på seg selv. Alle gangene har jeg fått hjelp. Det er jeg glad for.

Slik er livet. Vi er avhengig av hverandre vi mennesker.

Selv om vi er veldig flinke til å klare oss selv.

Vi lever i en tid hvor vi skal kurses i det meste. Men troen må vi for det meste finne ut av selv. Kanskje fordi troen er blitt så individualistisk. Det er 'min' personlige tro. Og så blir det til at det er jeg som bærer troen, i stedet for at det er troen som bærer meg. Denne troen er også et felleseie. Jeg tror slik kirken tror. I det finner jeg stor hvile for tiden. Da trenger jeg ikke mene noe om allting. Jeg slutter meg til de store oldkirkelige bekjennelsene - den apostoliske og nikenske trosbekjennelsen - og setter min lit til at de holder for tid og evighet. Jeg er blitt avhengig av kirkens tro.

Og så er jeg blitt avhengig av de gode, rause klemmene, hjelpsomme mennesker og mennesker som er snille med meg.

Avhengig av Gud

"Når vi går inn i ensomheten for å være sammen med Gud, oppdager vi raskt hvor avhengig vi er. Uten alt det som distraherer oss i det daglige livet kjenner vi oss spente og urolige. Når ingen snakker, roper, behøver hjelp, kjenner vi oss ganske snart verdiløse. 

Siden begynner vi å undre oss om vi virkelig er verdifulle, dugelige, betydningsfulle. Vi får lyst til raskt å ta oss ut av den forferdelige ensomheten og bli engasjerte igjen, slik at vi kjenner at vi er 'noen'. Men dette er en fristelse, for det som gjør oss til noen er ikke andres reaksjoner men Guds evige kjærlighet til oss.

For å se sannheten om oss selv må vi i ensomheten være avhengige av Gud, som er den som gjør oss til den vi er."

Henri Nouwen i Bread for the Journey. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

Avhengig av Gud

'Når vi går inn i ensomheten for å være sammen med Gud, oppdager vi ganske raskt hvor avhengige vi er. Uten alt som distraherer oss i det daglige livet kjenner vi oss spent og urolige.

Når ingen prater, roper, trenger hjelp, kjenner vi oss snart verdiløse. Snart begynner vi å undre oss på om vi virkelig er verdifulle, dugelige, betydningsfulle. Vi får lyst til raskt å bevege oss ut av den forferdelige ensomheten og bli engasjert igjen, slik at vi kjenner at vi er 'noen'. Men dette er en fristelse, for den som gjør oss til 'noen' er ikke andres reaksjoner men Guds evige kjærlighet til oss.

For å se sannheten om oss selv må vi i ensomheten være avhengige av Gud, som er den som gjør oss til den vi er'.

(Oversatt fra Bread for the Journey av Henri Nouwen)

Den ene tingen som stenger Gud ute

Hva er den ene tingen som stenger Gud ute?

Det vil kanskje overraske deg? Det som stenger Gud ute er vår uavhengighet.

Ord 3,5-6 forteller oss dette med klare og tydelige ord: 'Sett din lit til Herren av hele ditt hjerte, og stol ikke på din forstand. Kjenn ham på alle dine veier! Så skal han gjøre dine stier rette'.

Problemet vårt er at vi skal klare alt selv, med vår egen styrke. Det er når vi ikke klarer det at vi ber om Guds hjelp og inngripen. Vi er avhengige av oss selv, ikke av Ham. Til en viss grad stoler vi på egne ressurser, gaver og evner for å utføre det Gud kaller oss til. Men det vi da gjør er at vi begrenser Ham. Vi lar Ham ikke slippe til i våre liv. Men Han har jo helt andre ressurser enn vi har, mer kraft, kolossalt mye mer visdom enn oss.

Noen ganger må derfor Gud ta fra oss styrken vår!

Det kan bety at vi opplever en stor grad av kroppslig styrke. Først da blir vi helt avhengig av Gud - for alle ting, også de hverdagslige. Da blir det ikke lenger et munnhell at vi sier vi er avhengige av Herren, da blir vi virkelig avhengige. Og vi ser visdommen i det etter hvert, samtidig som vi blir vitne til Guds undergjørende nåde og kraftgjerninger.

Ofte minner jeg meg selv om det Jesus sier slik det er gjengitt i Joh 15,5:

'For uten meg kan dere intet gjøre'.