Avhengighet og hjelpsomhet

De tre siste ukene har jeg kommet i situasjoner hvor jeg har trengt hjelp fra mennesker jeg ikke kjenner. Parkinsons sykdommen fører til at jeg blir veldig stiv i kroppen, og da kan noe så enkelt som å få på seg en ytterjakke bli et problem. Smertene er også ganske intense innimellom.

Hva gjør du når du står der utenfor bilen på vei inn til kjøpesenteret med en arm inn i jakken, og har ingen som helst mulighet til å få armen inn i jakkeermet på den andre siden? Vel, du må spørre tilfeldig forbipasserende om de kan være så snill å hjelpe deg med å bende armen såpass at det er mulig å få det til. Tre-fire ganger har jeg måttet gjøre det. Det krever litt mot. Det er litt ydmykende. Man vil jo gjerne klare å kle på seg selv. Alle gangene har jeg fått hjelp. Det er jeg glad for.

Slik er livet. Vi er avhengig av hverandre vi mennesker.

Selv om vi er veldig flinke til å klare oss selv.

Vi lever i en tid hvor vi skal kurses i det meste. Men troen må vi for det meste finne ut av selv. Kanskje fordi troen er blitt så individualistisk. Det er 'min' personlige tro. Og så blir det til at det er jeg som bærer troen, i stedet for at det er troen som bærer meg. Denne troen er også et felleseie. Jeg tror slik kirken tror. I det finner jeg stor hvile for tiden. Da trenger jeg ikke mene noe om allting. Jeg slutter meg til de store oldkirkelige bekjennelsene - den apostoliske og nikenske trosbekjennelsen - og setter min lit til at de holder for tid og evighet. Jeg er blitt avhengig av kirkens tro.

Og så er jeg blitt avhengig av de gode, rause klemmene, hjelpsomme mennesker og mennesker som er snille med meg.

Sola Scriptura og tradisjonen - min tro eller kirkens tro

Jeg leste noe i går som Peter Halldorf (bildet) har skrevet, og som samsvarer godt med hva jeg selv har sagt og skrevet, om det samme tema, som stadig er like aktuelt:

'Reformasjonens reaksjon på en uttæret kirke var begripelig og berettiget. Det ulykkelige var det motsetningsforhold som oppstod på tidlig 1500-tall mellom skrift og tradisjon. Disse to, som i den udelte kirkes tid ble betraktet som uatskillelige, kom nå til å gli fra hverandre. Med parolen Sola Scriptura, Skriften alene, ble det formulert en holdning som skilte Bibelen fra historien. Det skrevne ord ble atskilt fra det verk som Ånden var i gang med i kirkens liv.

Dermed var det fritt fram for hver og en å bli sin egen bibelguide. 'Du leser det slik, men jeg leser det på denne måten'. En holdning som har kledd moderne tids individualisme fortreffelig. Kristne begyne å tale om min tro i stedet for vår tro.

Dette førte ikke bare til at den enkelte kristne ble mer sårbar i sin tro. Når alt avhenger av min overgivelse og hengivenhet, min tro og fasthet, mine bønner, åpner det seg snart en ravine av fortvilelse når jeg stilles overfor min egen svakhet og brist.

Troen er utvilsomt personlig og pinsen en åndelig myndighetserklæring av mennesket. Men det er ikke det samme som at troen er et privat prosjekt. Vi bæres av kroppens - kirkens - tro, og fremfor alt av Ham som er Hodet. Vi tror sammen, ikke hver og en på egenhånd. Her ligger styrken i å være en del av den kristne menighet. Som det heter, til vår store lettelse, i en av de gamle nattverdsbønnene: 'Herre, se ikke på våre synder, men på din kirkes tro ...'

Da hver av og en ble sin egen åndelige autoritet, lå snart veien åpen for en utvikling som skulle lede til stadig nye knoppskytninger. Den som mente at han leste Bibelen i større troskap mot urkristendommen enn andre, oppfattet det slik at han hadde mandat til å danne egen kirke. Det protestantiske hjerte, plaget av ensidighetens defekt, var født'.

(Kilde: Peter Halldorf: Duften av de hellige, Luther 2008, side 83-84)

Jeg bøyer meg for Herren og for Kirken

"Jeg har våknet fra søvnen og oppsender morgenhymnen til Deg, O Frelser, og faller ned og påkaller Deg ..."

Slik lyder en bønn av Hl. Makarios den store. Og slik begynte min dag i dag. Bildet av den koptiske munken som tegner seg med korsets tegn i daggryet, taler så sterkt til meg. Dagen er Herrens. Den er en nåde som skjenkes meg.

Igjen kjenner jeg på en djup takknemlighet for Kirken - for Kristi kropp. For kontinuiteten gjennom historien. For den overleverte troen. I vår tid skal man helst snekre sammen sin egen tro, basert på hva man måtte føle til en hver tid. Men hvem er vel jeg som kan sette meg over "den tro som de hellige èn gang for alle har fått overlevert"? (Jud v.3) Som har vært trodd og etterlevd i 2000 år. Det menneskelige hybris ser ut til å bli bare større og større med årene. Mennesket forsøkte å bygge sitt himmelstrebende tårn i Babel. Språkforvirringen som fulgte satte ikke en demper på denne trangen, og det moderne mennesket synes å tro at det er overlegent de som har levd før oss. Vi vet best, vi som lever i dag.

Men når jeg leser om de som kjempet for den overleverte troen - den tro som er gitt, èn gang for alle, forstår jeg at det er mye vi ikke har forstått eller forstår. De som skrev vår tros bekjennelse i Nikea og Konstantinopel, visste hva de gjorde. De var ikke bare skarpskodde teologer i den betydning vi legger i ordet. Nei, de var også teolog i datidens betydning av ordet: en beder.

Og alle biskopene som kom sammen og kjempet for å forsvare den overleverte troen mot samtidens heresier - som fornektet Kristi guddom, den treenige Gud, som forsøkte å blande sammen gnostisme og sann kristen tro - skulle jeg sette meg over dem? Og tro at jeg vet bedre? At jeg har mer innsikt?

Men det tror det moderne menneske.

Jeg velger å bøye meg for Herren, og overgi alt det jeg ikke forstår, alt det som er for stort for meg, og gi det til Ham. Det holder for meg å bekjenne det som Trosbekjennelsen fra Nikea og Konstantinopel sier, eller som det gis uttrykk for i Den apostoliske trosbekjennelsen. Da er jeg på trygg grunn mot alle meningene og alle lærdomsværene som blåser inn over oss med storms styrke i dag.

Der befinner jeg meg. I dette finner jeg hvile. Jeg har intet behov for å finne opp den kristne tro på nytt.

Kampen for den overleverte troen, del 16

Ikonoklasmen - eller den såkalte billedstriden - fant sted samtidig med dramatiske forandringer i det bysantinske imperiet.

På 600-tallet hadde araberne invadert det bysantinske imperiets provinser fra Syria gjennom Israel og Egypt og videre langs Middelhavets kyster langs Afrikas rand like til Atlanterhavet. Tapene av disse områdene innebar at Islam nå ble den rådende religionen i disse tidligere "kristne" områdene. Jeg skriver kristne i anførsel da vi ikke kan snakke om geografiske områder som kristne. Kristne er noe bare mennesker kan bli, men det er slik det gjerne omtales blant historikerne.

Det mektige bysantinske riket minsket nå i omfang og betydning, og omfattet ikke mer enn Konstantinopel og det vi kaller Lille-Asia. Tessaloniki og Thrakia ble stadig utsatt for trussler fra slaver, avarer og senere også fra bulgarere. Kontakten mellom hovedstaden og provinsene i det sørlige Italia ble stadig vanskeligere. Det bysantinske riket lå nå inneklemt mellom det arabiske imperiet i øst og det fremvoksende karolingiske imperiet i vest.

Man skal ikke se bort fra at denne politiske, sosiale og kulturelle ustabile situasjonen bidro sterkt i den inkonoklastiske striden. For nå styrkes båndene mellom keiser og kirke ytterligere. Rikets administrasjon gjennomgår på denne tiden store forandringer og bygges opp rundt keiseren med en miltiær struktur, og keiseren som forsvarsmaktens fremste representant og leder. Denne sentralisering ledet til det man kaller caesareopapisme: keiserens makt over kirke og kloster blir om enn enda sterkere.

Hva innebærer så dette? Jo, med hjelp av ikonoklasmen og det nye administrative maktvertøyet kunne keiseren fokusere folkets oppmerksomhet på sin egen person i stedet for de hellige personene som Kirken og munkene krevde venerering av. En annen side av dette som man heller ikke skal glemme er at keiseren utyttet inkonoklasmen til å konfiskere eiendom fra kirke og kloster.

I det greskspråklige romerske imperiet - slik bysantinerne selv oppfattet det - var det en nær relasjon mellom keiser og patriark. Bysantinerne oppfattet keiseren som isapòstolos - likeverdig med apostlene! Keiseren personifiserte Kristi jordiske budbærer, slik de så det, mens Kristus var den eneste kỳrios, Kongen, Herren. Ut fra sin teologiske legitimitet kunne keiseren få den høyeste kirkelige makten til å gi etter for hans bestemmelser. Vi skal ikke glemme at på denne tiden var alle spørsmål om lære eller filosofiske retninger mer eller mindre poltisk forankrede, og fikk derfor uunngåelige politiske og sosiale følger.

(fortsettes)

Kampen for den overleverte troen, del 15

Det er en side ved bruken av ikoner som en skal merke seg. Bilder av ulike typer, materiell og størrelse hadde siden det romerske rikets begynnelse stått i tjeneste for keiserkultens markedsføring. Nå - i en kristen kontekst - kom bildene av helgener til å tjene det bysantinske riket og forsvaret av det bysantinske rikets territorium. Dette reiser fundamentale spørsmål knyttet til konsekvensene av sammenblandingen med stat og kirke. Nå begynte man å anvende de hellige bildene for å forsvare det bysantinske rikets byer mot angrep fra slaver, det asiastisk nomadefolk som ble kalt avarer, arabere og persere.

To av de mest kjente eksemplene på dette er bildene av Theotòkos - Gudfødersken, Jomfru Maria, som man da mener reddet Konstantinopel fra dennes fiender, og bildet av den hellige Demetrios som man mener skal ha reddet Thessaloniki. I senere år har vi også eksempler på noe tilsvarende, hvor enkelte ikoner sies å ha undergjørende kraft og har medvirket til å redde steder fra fienden. Dette er ikke minst knyttet opp mot folketroen.

Når keiser Leo III (keiser i årene 717-741) - her avbildet på noen gullmynter sammen med sin sønn Konstantin - forbød bruken av ikonene i 726, var det først og fremst denne folkelige bruken av de hellige bildene som han vendte seg mot.

Den kristologiske debatten - som hadde fulgt Kirken ved alle de foregående kirkemøtene - fikk nå en ny utvikling før denne blodige billedstriden var over. Spørsmålet gjaldt enda en gang om hvordan tradisjonen og kirkefedrenes autoritet skulle tolkes.

Østkirkens teologer førte ofte en skrap og tildels voldsom teologisk debatt om relasjonen mellom gudsbilde og den guddommelige virkeligheten. Og nå er vi inne på noe svært interessant:

På den ene siden har vi de som søkte å finne årsakene til billedfiendtligheten innen jødisk og muslimsk tradisjon. Andre har tolket dette som en reaksjon mot helleniseringen av den kristne tro, som også var merkbar på denne tiden. Andre igjen som en konflikt mellom stat, kirke og klosterbevegelsen, der partene i all hovedsak utnyttet debatten om den kristologiske læren for å oppnå politiske posisjoner. Uansett hvilken av disse påstandene som er rett ble dette en av de alvorligste poltitiske og kulturelle krisene i det bysantinske samfunnet. Det var en krise som berørte hele samfunnet.

(fortsettes)

Kampen for den overleverte troen, del 14

Ikonoklasme betyr billedødeleggelse, eller forbud mot å ha eller venerere hellige bilder. Ikonoklastenes, eller billedødeleggernes motstandere var ikonodulerne, som oversatt vil bli noe slikt som billeddyrkerne. Sistnevnte begrep er ikke korrekt da det ikke dreier seg om noen dyrkelse av bildene. Men med så mange andre ting settes ofte et tilnavn på noe som ikke fullt ut er dekkende eller til og med misvisende. Slike navn settes gjerne på andre av deres motstandere. Vi har noe lignende med anabaptistene. Oversatt til norsk blir det gjendøper. Men en person som ble overbevist om at barnedåp ikke var rett, ville ikke se det som om han tok gjendåp, men ble døpt for første gang. Nok om det.

Det greske ordet "eikòn", hellig bilde, handler i denne sammenhengen om alle former for religiøse bilder. Med det mener jeg mosaikker, fresker, statuer, utsmykning av ulik art, klær, bøker eller det som vi vanligvis forbinder med ordet ikon: et bilde av Kristus, Maria, hellige personer eller hendelser, malt på en treplate med en helt spesiell teknikk.

På begynnelsen av 700-tallet spilte de hellige bildene en viktig rolle både offentlig og privat i det bysantinske samfunnet. Nå finnes det ulike meninger om når de hellige bildene ble en integrert del av den kristne troen. Begynte man å anvende dem på Konstantin den stores tid? Han var keiser i årene 306-337, og når imperiet gradvis ble kristnet på 300-tallet, eller fantes det en tradisjon med betydelig djupere røtter? Om dette kan vi ikke si noe sikkert. Enkelte mener at evangelisten Lukas var den første ikonmaleren. Noe slikt finnes det ingen beviser for.

Faktum er at bruken av hellige bilder øket kraftig fra og med 500-tallet. Å venerere ikoner ble en integrert del i den enkeltes personlige andaktsliv, både i hjemmene hvor man fikk egne ikonhjørner og i kirkebygningene. Det er å merke seg at ærbødigheten for de hellige bildene var en måte for keisermakten å forsterke sin ortodokse legitimitet. Vi har et godt eksempel på dette fra 500-tallet i de storslagne mosaikkene av Justinianus I og Theodora med deres hoff i kirken San Vitale i Ravenna i Italia. Som jeg har påpekt tidligere ble det en sterk sammenbladning av statsmakten - representert ved keiser og keiserinne - og den kristne kirke. En sammenblanding som er urkirken fremmed.

Bildet viser ikonoklaster i ferd med å ødelegge religiøs kunst.

(fortsettes)

Kampen for den overleverte troen, del 13

Vi kan ikke studere striden rundt de hellige bildene uten å snakke om Johannes Damaskenos, eller Johannes av Damaskus. Han er Østkirkens siste store kirkefar, og ble født omkring år 675. Johannes ble født inn i en flere generasjoners innflytelsesrik kristen arabisk familie som bar navnet Mansur. I følge den helgenvita som ble skrevet om Johannes, går det frem at hans familie overvåket kalifatets finansielle administrasjon. Hans far og farfar var det vi i dag ville kunne kalle finansminister ved kalifatet i Damaskus.

Takket være en solid utdannelse kunne Johannes følge i sin farfars og fars fotspor. Den første delen av sitt liv var han ansatt i det muslimske kalifatets administrasjon i Damaskus. En eller annen gang på begynnelsen av 700-tallet velger Johannes å forlate hovedstaden i det Umayyadinske imperiet (661-750) for å leve som munk. Vi vet ikke hvor gammel han er på dette tidspunktet, men han er et sted mellom 30-55 år da han begynner sitt nye liv. Enkelte forskere mener at dette skjedde rundt år 706. Årsaken til det er at kalifen al-Walid forandret på administrasjonens sammensetning, og det kan være den ytre årsaken til at Johannes valgte å ta på alvor sitt indre kall. Resten av livet kom Johannes til å tilbringe som munk i et kloster som lå nært ved Jerusalem. Foruten å være munk var han også prest og teologisk rådgiver for Patriarken i Jerusalem. Vi vet heller ikke sikkert når han dør, men vi har et referansepunkt. Den såkalte ikonoklastiske synoden i Hiereia, Khalkedon, omtaler han som død. Og den ble holdt i 754, så hans bortgang har skjedd en gang etter 750.

Johannes Damaskenos trer inn på den kristne arenaen under den såkalte billedstriden. Han kaster seg med stor iver inn i striden. Når dette skjer er han allerede munk i klosteret utenfor Jerusalem. Enkelte vil mene at det ikke var dette klosteret Johannes var munk i, men derimot i klostret Mar Saba i Judea ørkenen.

Johannes Damaskenos skulle bli en av de fremste forsvarerne av ikonene. Hans polemiske verk mot ikonoklasmen ble da også en av hovedkildene for beslutningen som ble gjort ved kirkemøtet i Nikea i 787. Kirkemøtet forsvarte de hellige bildene noe som skulle få stor betydning for gudstjenestelivet i Bysants. Nå fikk ikke Johannes selv oppleve bildenes gjenopprettelse. Mer om det i neste artikkel.

(fortsettes)

Kampen for den overleverte troen, del 12

Av ulike årsaker har det har tatt litt lenger tid før jeg fikk publisert neste artikkel i denne serien, enn det jeg tenkte. Vi skal se nærmere på ikonene og det siste økumeniske kirkemøtet, og fordi det er såvidt omfattende vil det måtte ta flere artikler før vi har fått vært innom hovedlinjene i det som ble vedtatt på dette kirkemøtet. Artiklene vil bli publisert fortløpende, etter hvert som jeg blir ferdig med dem:

Vi er kommet frem til 700-tallet, og til striden om de hellige bildene. Den skulle bli hard, blodig og ødeleggende. Striden er todelt: Den handler i første rekke om bildene representerte en form for avgudsdyrkelse og brudd på billedforbudet i De 10 bud, for så å bevege seg inn på det kristologiske feltet. Det er interessant å merke seg at kristologien - altså synet på hvem Kristus er - preget mer eller mindre alle de syv økumeniske kirkemøtene.

Det er to ord man bør lære seg betydningen av for å forstå det som skjer i Kirken på denne tiden. Det ene er ordet ikonoklasme. Bak dette begrepet sto i første rekke keiser Leo 3 (717-741). Denne keiseren og kretsen rundt ham førte en politikk som fikk denne benevnelsen: ikonoklasme. Vi kunne også kalle Leo og hans gruppering for billedstormerne. De ville ha ikonene bort fra Kirken, i det de mente at dette handlet om avgudsdyrkelse.

Forsvarerne av de hellige ikonene ble kalt ikonofilene. Blant dem fantes det fremragende teologer som forsvarte bruken av bildene. Først og fremst med det faktum at Gud er blitt menneske i Kristus. Den Gud som man ikke kan nærme seg på grunn av Hans hellighet, er kommet nær og blitt kjøtt og blod. Johannes skriver om Ham, og sier:

"Og Ordet ble menneske og tok bolig i blant oss, og vi så hans herlighet, en herlighet som den enbårne Sønn har fra sin Far, full av nåde og sannhet." (Joh 1,14)

Bokstavelig står det: "han tabernakelerte i blant oss", eller "slo opp sitt telt i blant oss."

Dermed er ikke Gud fjern og utilnærmelig. Gud har fått et ansikt i Jesus Kristus. Derfor kunne Johannes skrive i sitt brev: "Det som var fra begynnelsen, det som vi har hørt, det som vi har sett med egne øyne, det vi så og som hendene våre tok på ..." (1.Joh 1,1)

Den fremste av ikonofilene, billedforsvarerne, var Johannes av Damaskus, en munk i Hellige Sabas's kloster, like utenfor Jerusalem. Johannes av Damaskus forsvarte ikonene av en rekke årsaker og brukte Bibelen, kirketradisjonen og khalkedonsk teologi til dette forsvaret. Han var også tydelig på å skille mellom tilbedelse og venerasjon. Her er det mange protestanter som ikke ser eller forstår forkjellen. Enkete av de hevder hardnakket at ortodokse kristne tilber ikoner. Det er det ingen ortodoks kristen som gjør. Det er snakk om det man kaller venerasjon og det handler om ærbødighet overfor det hellige. Mer om dette i neste artikkel.

(fortsettes)

Kampen for den overleverte troen, del 11

Monteletismen representerer det siste forsøket på å lege sårene etter det alvorlige skismaet innenfor østkirkene som ble et resultat av kirkemøtet i Khalkedon (bildet) i 451.

Keisermakten får nå andre ting å beskjeftige seg med enn å innkalle til kirkemøter. Etter 630-årene er det fra den keiserlige siden ikke det samme behovet for å gjenopprette en enhet innenfor hele kirken. Årsaken ligger her: muslimene hadde erobret det meste av Det nære Østen og Nord-Afrika. Den kristne tro overlevde i disse områdene, både i khalkedonske og ikke-khalkedonske kirker. Av ulike - ikke minst poltitiske grunner - så ikke de bysantinske keiserne det samme behovet for å trekke dem tilbake til patriarken i Konstantinopels interessesfære. Slik blir det når kirke og stat blandes sammen i en vanhellig allianse som handler om makt.

Læren om treenigheten og Kristi to naturer fikk sin utforming før 600-tallet, og det blir ikke gjort flere forsøk på å nå frem til noe kompromiss etter dette. Derimot oppstår det en ny strid, og den skulle bli svært blodig og voldelig. Det er striden om ikonene eller de hellige bildene. Da skriver vi 700-tallet

På 700-tallet innførte en rekke keisere, den første var keiser Leo 3 (717-741), en politikk som gikk under navnet "ikonoklasmen". Keiser Leo mente at Kirken var i ferd med å bli en avgudsdyrkende kirke.

Nå var ikke billedbruken i Kirken ny. Katakombene er fulle av eksempler på kristen symbolikk og billedlige fremstillinger, og ikonene er tidlig i bruk. Men på 700-tallet er det også tatt i bruk bærbare ikoner og dekorasjoner av kirkene. Disse fremstiller både Kristus og hellige personer. Keiser Leo og hans støttespillere mente dette brøt med billedforbudet i 2.Mos 20,4-5a:

"Du skal ikke lage deg noe utskåret bilde, noen etterligning av noe som er i himmelen der oppe, eller på jorden her nede, eller som er i vannet under jorden. Du skal ikke falle ned og tilbe dem eller tjene dem. For Jeg Herren din Gud er en nidkjær Gud ..."

Men om keiser Leo's syn stod det strid. Mer om det i neste artikkel.

(fortsettes)

Kampen for den overleverte troen, del 10

Det var Patriark Sergios av Konstantinopel mellom 610-638, som utformet det som er blitt kalt den "monoteletiske læren". Denne ble kunngjort ved en keiserlig erklæring i 638, og var nok et forsøk på å forene Kirken. I følge denne læren har Kristus to naturer. men bare èn guddommelig vilje.

En tid synes dette å være et standpunkt som gjorde det mulig å forene ulike grupper innen Kirken, men to fremtredende teologer: en munk kalt Maximus Bekjenneren og patriark Sofronos av Jerusalem (bildet), stemplet læren som heretisk. Mens Maximus Bekjenneren er en av de kjente skikkelsene i Kirkehistorien for oss i dag, er det ikke slik med patriark Sofronos. Jeg skal derfor redegjøre litt nærmere for hvem han var. Men først noen få ord om Maximus Bekjenneren.

Maximus Bekjenneren (580-662) var sekretær for daværende keiser Keraklios i Konstantinopel, men forlot denne stillingen og gikk i kloster. Han ble den ledende teologen i striden om Kristi to viljer. Maximus holdt fast ved troen på at det hos Kristus finnes både en menneskelig og en guddommelig vilje. For dette måtte han bøte med livet. Han nektet nemlig å inngå noen form for kompromiss om dette.

Patriark Sofronos ble født i Damaskus rundt år 560. Allerede som ung mann utmerket han seg med sin fromhet og sin iver i studiene. Han hadde en særskilt begavelse når det gjaldt å studere filosofi og ble kjent som Sofronos den vise.

Sofronos kom til Jerusalem for å bo i Den hellige Theodosios kloster. Der ble han venn med munkpresten Johannes Moschus. Etter en tid ble denne Johannes Sofronos' åndelige far. Sammen besøkte de en rekke klostre og skrev ned de livshistoriene og den åndelige visdommen som de fikk høre gjennom de asketene de besøkte. Dette ble til en egen bok som fikk navnet "Leimonarion" på gresk, og som på norsk kan oversettes "Den åndelige hagen". Boken, som finnes i en svensk oversettelse utgitt på Artos forlag, fikk en sterk anerkjennelse i forbindelse med det syvende økumeniske kirkemøtet.

Når perserne begynte å invadere Israel forlot fader Johannes og Sofronos Jerusalem og flyttet til Antiokia, i det nåværende Syria. Derfra dro de til Egypt. Her ble Sofronos alvorlig syk, og under denne perioden bestemte han seg for å bli munk. Etter at han kom seg fra sykdommen bestemte de to seg for å bosette seg i Alexandria. Der ble de tatt imot av patriark Johannes den nådefulle, og kjempet sammen med ham mot monofysitiske læren.

Sammen med patriark Johannes den nådefulle, reiser Sofronos og fader Johannes til Konstantinopel. Underveis dør patriarken. Fra Konstantinopel drar Sofronos og fader Johannes til Rom, sammen med 18 munker. Her dør fader Johannes. Sofronos bestemmer seg for å bringe den døde tilbake til Jerusalem og få han gravlagt der. Her blir han begravd i den hellige Theodosios' kloster.

I år 628 vender daværende patriark av Jerusalem, patriark Zacharias (609-633) tilbake til Jerusalem, fra sitt fangenskap i Persia. Etter ham blir en mann ved navn Modestus innsatt som patriark i Den store konges by, og når han dør blir Sofronos hans etterfølger. Som patriark skulle Sofronos oppleve at Jerusalem ble omringet av muslimer i to år, og mange led forferdelig.

I neste artikkel skal vi se nærmere på det sjette økumeniske kirkemøtet som holdes i Konstantinopel i 680-81.

(fortsettes)

Kampen for den overleverte troen, del 9

På 500-600 tallet preges av et fortsatt ønske om å gjenforene kirken etter splittelsene etter kirkemøtene i Efesos (431) og Khalkedon (451).

Et slikt forsøk på forsoning innebar blant annet en ny gjennomgang av læren som ble målbåret av biskop Kyrillos av Alexandria på 500-tallet, innføringen av den såkalte "teopaskittformelen", som erklærte at Jesus som Gud led på korset, og revurderingen av betegnelser som physis (natur) og hypostasis (substans).

Det er keiser Justinian som også kaller inn til det femte økumeniske kirkemøtet. Det skjer i Konstantinopel i 553. Også dette er et kirkemøte hvor man gjennom kompromisser kommer frem til sine vedtak. Og som før skjedde dette ved fordømmelse av èn retning, i dette tilfellet dreide det seg om en gruppe på tre antiokenske teologer fra 300-400 tallet.

Nå skal man merke seg et poeng som flere kirkehistorikere trekker frem i forbindelse med nettopp denne store uenigheten i teologiske syn. Disse uenighetene kan ha blitt forverret og vanskeliggjort av ikke minst språklige, etniske og en skal heller ikke se bort fra politiske skiller. Faktum er at de såkalt ikke-khalkedonske kirkene stort sett lå i rikets østlige deler og de bestod av folk som ikke hadde gresk som morsmål. Geografien har muligens også vært en medvirkende faktor. Det er mulig at mange av medlemmene av de ikke-khalkedonske menighetene følte seg avskåret og fremmedgjort av biskopene som representerte Kirken. De befant seg jo tross alt i den for dem fjerne hovedstaden Konstantinopel.

Men vi skal likevel ikke undervurdere den sterke betydningen som læren har i denne sammenhengen. Det man i all hovedsak var opptatt av var å definere hva sann kristen tro er. For det er jo et spørsmål om liv eller død, salighet eller fortapelse.

Nå ble skillet mellom kirkene forsterket på 500-tallet. Det skjedde ved at rivaliserene biskoper ble ordinert og vi begynner å se atskilte kirkestrukturer utvikle seg. Mer om dette i neste artikkel.

(fortsettes)

Kampen for den overleverte troen, del 8

Som jeg skrev i forrige artikkel ble kirkemøtet i Khalkedon av enkelte kirkehistorikere sett på som "et mesterstykke i økumeniske kompromiss". Noen enhet ble derimot ikke resultatet. Tvert i mot opplever man nå de første virkelig store skismaene i Kirken. Og ringvirkningene av disse merkes fremdeles i kristenheten. Vi vet også at det hadde vært grupper før dette som forsøkte å leve i henhold til urkirkens idealer. Det er mulig jeg omtaler disse i en senere arikkelserie.

En stor gruppe kristne i Det nære Østen - det som er dagens Syria, Iran og Irak - valgte å bryte ut av den offisielle kirke. De kunne nemlig ikke godta vedtakene fra kirkemøtet i Efesos, det kirkemøtet som fordømte Nestorius og andre av de antiokenske teologene og opprettholdt tittelen Theotokos for jomfru Maria.

Denne kirken - Den Assyriske kirke i Øst - eksisterer fremdeles, og den er fortsatt uten fellesskap med de khalkedonsk ortodokse kirkene. Enkelte kaller denne kirken for den nestorianske kirke, men det er ikke en benevnelse som denne kirken vil bruke om seg selv.

Men skismaene - eller splittelsene - stanset ikke etter dette. Et annet skisma inntraff etter kirkemøtet i Khalkedon. Tilhengerne av en viss Dioscorus, som var en av støttespillerne til biskop Kyrillos, følte seg sveket av de definisjonene som ble gjort på dette kirkemøtet. De såkalte "monofysittiske kirkene, som fremdeles den dag i dag utgjør majoriteten av kirker i land som Egypt, Vest-Syria, Armenia og Etiopia, er også uten fellesskap med den vestlig katolske kirke og den østlig ortodokse kirken. Disse to kirkene godtok vedtakene som ble fattet i Khalkedon.

Bildet viser en prest i Den assyriske kirken.

(fortsettes)

Kampen for den overleverte troen, del 7

Etter at keiser Theodosius døde i 450, innkalte etterfølgeren Marcian (bildet) til et nytt økumenisk kirkemøte, det fjerde, som ble holdt i Khalkedon i 451. Keiser Marcian, eller Marcianus, det østlige romerske riket fra 450-457 e.Kr.

Mange historikere mener at vedtakene fra dette hva kirkemøtet er et av kirkehistoriens mesterstykker i hva vi kan kalle økumenisk kompromiss.

Det er den khalkedonske definisjonen av det kristologiske dogmet som til slutt lyktes med å forene de forskjellige teologene fra Antiokia, Alexandria og Rom. Og mye av æren har pave Leo som som kom med de forløsende ordene:

"... bekjenner til alle samstemmig: den ène og samme Sønn, vår Herre Jesus Kristus, fullkommen i guddom, fullkommen i menneskelighet, sann Gud og sant menneske med en fornuftig sjel og ett legeme, etter sin guddom vesensett (homousios) med Faderen, etter sin menneskelighet vesensett (homousios) med oss, lik oss i alt uten synden ... født av jomfru Maria, Guds mor ... som erkjennes i to naturer, uten sammenblading og uforvandlet, uoppdelt og uten atskillelse. Naturenes forskjell blir ikke opphevet ved foreningen, men hver natur bevares i sin egenart, og begge går sammen til en prosôpon (person) og èn hypostase ..."

Denne uttalelsen kommer kommer altså som en frukt av det fjerde økumeniske kirkemøtet.

Men kirkemøtene ble likevel ikke så samlende som man skulle ha ønsket. Vi snakker om Det store skisma i 1054, men før den tid skjer det også en del andre splittelser i Kirken. Mer om dette i neste artikkel.

(fortsettes)

Kampen for den overleverte troen, del 6

Det var keiser Theodosius II som innkalte til det tredje økumeniske kirkemøtet. Dette ble holdt i Efesos i 431. Man var enda ikke ferdig med striden rundt Nestorius. Biskop Kyrillos og fraksjonen fra Alexandrua dominerte dette kirkemøtet. Nestorius ble avsatt og kirkemøtet bestemte også at de opprettholdt den nye tittelen til jomfru Maria: Theotohos, eller gudføderske.

Kirkemøtet i Efesos betydde ikke slutten på den kristologiske striden, ettersom keiseren og biskopene hans kjempet for å forlike de antiokenske og alexandrinske fløyene. Ikke lenge etter at kirkemøtet var avsluttet ble biskop Kyrillos tvunget til å undertegne det vi kan kalle en "gjenforeningsformulering". Denne var faktisk utarbeidet av den antiokenske teologen Theodoret av Cyrrhus. Dette dokumentet, som inneholdt uttrykket "en forening av to naturer" ved beskrivelsen av Kristus, virket på tilhengerne til biskop Kyrillos som et fullstendig nederlag for den alexandrinske teologi. Og striden fortsatte.

I årene etter dette drev innflytelsesrike prester i både Alexandria og Konstantinopel teologien som biskop Kyrillos stod for enda lenger og erklærte til slutt at det kun er èn, guddommelig natur i Kristus.

Et nytt kirkemøte ble holdt i Efesos i 449. Det avsatte pave Leo 1, som hadde forfattet et læreskrift, kalt "Tome". I dette uttrykte han sin tilslutning til en definisjon av Kristus med to naturer.

(fortsettes)

På maleriet ses biskop Ambrosius og keiser Theodosios.

Kampen for den overleverte troen, del 5

Kirkemøtet i Konstantinopel (bildet) bygde videre på det arbeidet som var nedlagt i Nikea hva organisering av Kirken innebar. Det ble innført en ny rangordning for de såkalte patriarkatene: kristenhetens fem administrative og åndelige sentre.

For første gang siden Konstantin grunna Konstantinopel som "det nye Roma" i 330, ble byen erklært å være nr 2 i betydning etter Roma, fulgt av de eldre bispesetene i Alexsandria, Antiokia og Jerusalem. Det er ikke urimelig å tro at dette var for å tekkes keiseren. Maktkampen mellom patriarkatene i Konstantinopel, Alexandria og Antiokia fortsatte og skulle komme til å spille en viktig rolle i hendelsene som ledet frem til den neste store striden i kristenheten, en strid som dominerte hele 400-tallet.

Det handlet om debatten om Kristi to naturer. Den ble i all hovedsak utkjempet mellom talsmenn for de teologiske skolene i Antiokia og Alexandria.

En munk fra Antiokia ved navn Nestorius, ble utnevnt til biskop av Konstantinopel i 428. Han begynte å preke mot bruken av et begrep som allerede nå var tatt i bruk i Kirken, nemlig begrepet Thotokos: gudføderske. Ordet ble brukt om jomfru Maria, hun som fødte Gud Ordet.

Nestrorius argumenterte at Maria fødte den inkarnerte Kristus, ikke Gud selv.

Denne Nestrorius tilhørte den teologiske skolen i Antiokia. Den antiokenske teologiske skole tolket Skriften fra en liberal synsvinkel og fremhevet Kristi menneskelige natur og at hans historiske eksistens var reell.

Da den myndige biskopen av Alexandria, Kyrillos, fikk høre oppfatningene til Nestorius, skrev han brev til viktige personer i Konstantinopel, i tillegg til Nestorius selv. Biskop Kyrillos var preget av den alexandrinske teologiske skolen, som la vekt på en mer allegorisk tolkning av Bibelen. Denne skolen betonte også Kristi guddommelige natur, som Guds Ord, eller Logos. Mens Nestorius ønsket å opprettholde forskjellen på de to naturene i Kristus, og dermed sikre Hans sanne menneskelige natur, tok biskop Kyrillos utgangspunktet i enheten, og argumenterte med at den guddommelige og den menneskelige natur er uatskillelige i Guds Sønn.

Skriftsteder som "Og Ordet ble menneske" (Joh 1,14) og "Jeg og Faderen er ett" (Joh 10,30), berettiget ideen om at jomfru Maria, eller Theotokos, faktisk fødte Gud.

(fortsettes)

Kampen for den overleverte troen, del 4

Kirken har skapt mange vakre ord. Et av dem er inkarnasjonen. Et annet er homoousios.

Det var ved kirkemøtet i Nikea at biskopene utarbeidet denne formuleringen for å uttrykke Kristi guddommelighet og Hans enhet med Gud. Det kan oversettes med "samme vesen som Gud."

I den trosbekjennelsen som vi fikk fra Nikea,som understreker at Kristus Ordet er uskapt, og har eksistert fra evig tid slik som Faderen, er dette uttrykt slik:

"Gud av Gud, lys av lys, sann Gud av sann Gud, født ikke skapt, homoousios som Faderen."

Men striden med Arius og arianismen var ikke lagt død med dette. Den fortsatte i nesten 100 år. Den ble først løst ved det andre økumeniske kirkemøtet i Konstantinopel i 381, da beslutningene fra Nikea ble bekreftet og betegnelsen homoousios ble opprettholdt.

Det er tre navn som vi skal merke oss i læreutviklingen i kristenheten på 300-tallet:

Biskop Athanasios og de man kaller de tre kappadokiske fedre: Basilios av Cæsarea, Gregor av Nyssa og Gregor av Nazianz.

Athanasios, biskopen av Aleksandria, var mesteparten av sin tid som biskop forvist fra sitt embete, av serie med keisere som støttet arianismen. Athanasios forsvarte det bibelske synet på Kristi guddommelige natur i flere verker, blant annet i "De incarnatione verbi" (Om inkarnasjonen av Guds ord).

I tillegg til deres betydelige bidrag til treenighetslæren, hjalp de kappadokiske fedre til å forsvare Den Hellige Ånds guddommelige natur mot en ny vranglære som stilte spørsmål ved Hans likeverdige status med Faderen og Sønnen i treenigheten. Basilios av Cæsarea skrev så et verk om Den Hellige Ånd der han brukte både Skriften og tradisjonens autoritet for å argumentere for at treenighetens tre personer, Faderen, Sønnen og Den Hellige Ånd, var likeverdige.

I Konstantinopel føyes det til en lengre definisjon av Den Hellige Ånd i den bekjennelsen som ble vedtatt i Nikea. Her heter det:

"(Vi tror) ... på Den Hellige Ånd, som er herre og gjør levende, som utgår fra Faderen, som tilbes og æres sammen med Faderen og Sønnen ..."

(fortsettes)

Kampen for den overleverte troen, del 3

Det er på 300-tallet at striden om forholdet mellom Kristus Sønnen og Gud Fader, som innleder den lange perioden med diskusjon om treenigheten, utvikler seg. Frem til da hadde stridigheter om lærespørsmål blitt avklart i forbindelse med mindre lokale synoder. Med keiser Konstantin innledes en ny epoke, hvor man innkaller til det første store økumeniske kirkemøtet i Nikea i år 325.

Foranledningen til dette er reaksjonene på en lære som sprer om seg, og som har utgangspunkt i en prest fra Aleksandria ved navn Arius. Denne Arius lærte at Kristus Sønnen er underordnet Gud Fader.

Det finnes ikke mye dokumentasjon bevart fra denne Arius. Vi vet at han kom fra Libya, og man mener at han var elev av teologen og filosofen Lucian av Antiokia. Denne hadde sin påvirkning fra blant annet filosofen Platon. Han ble sansynligvis ordinert til presbyter av biskop Achillas. Arius fikk godt skussmål hva personlig moral angår. Han var en populær prest, og hadde god støtte fra havnearbeiderne på kaia i Aleksandria. Til disse skrev han visstnok en rekke sjømannsviser for, med kristelig innhold!

I et av de få bevarte brevene vi har etter Arius skrev han at "Sønnen, født av Faderen, skapt og grunnfestet før tidenes begynnelse, var ikke før han ble skapt."

Med andre ord: Selv om Kristus Sønnen var skapt av Faderen selv før tidenes begynnelse, hadde Kristus ikke eksistert fra evig tid slik som Gud, det var en tid da han ikke var til.

Biskop Aleksander av Aleksandria synes å ha vært den første kirkelederen som tok avstand fra denne læren til Arius. Biskop Aleksander brukte blant annet Johannes evangeliet for å gjendrive dette. Ved å henvise til Johannes evangeliet viste han at Faderen og Sønnen er uatskillelige og av ett vesen. Han hevdet at ved å foreslå et skille mellom Gud Fader og Kristus antydet Arius at Kristus kun var en skapning. Og dette får jo særdeles store følger for oss alle!

For om Arius hadde rett, er jo ikke Kristus lenger noe bindeledd mellom den menneskelige og den guddommelige natur. Følgene av det er at det ikke lenger er mulig for oss å bli frelst gjennom Kristus.

(fortsettes)

Kampen for den overleverte troen, del 2

Hvem var Jesus? Det er det store spørsmålet i den tidlige kirkens historie. Så er det også kristologien det skulle stå strid om.

I løpet av Kirkens første 500 år oppstod det spilttelser på grunn av ulik forståelse av forholdet mellom Kristus Sønnen og Gud Fader, av Den Hellige Ånd i forhold til både Faderen og Sønnen, og av hvordan den menneskelige og den guddommelige natur møtes i Kristus. Disse stridighetene førte til at Kirkens biskoper kom sammen for å drøfte disse spørsmålene, og det første av disse syv såkalte økumeniske kirkemøtene fant sted i Nikea i 325. Før vi går inn på innholdet i dette første kirkemøtet, skal vi se litt nærmere på hvilke autoritetskilder Kirken påberopte seg for å møte uenighetene og finne frem til et svar som Kirken kunne stå for.

Biskopene som skulle løse disse tvistene om Treenighetens natur eller Kristi menneskelige og guddommelige natur, støttet seg til ulike autoritetskilder for å kunne underbygge sine avgjørelser.

Først og fremst dreide dette seg om de nytestamentlige bøkene som var blitt godtatt som kanoniske skrifter. Dette skjedde før slutten av 100-tallet.

For det andre er det tydelig at helt fra 100-tallet så Kirkens biskoper og lærere på den skrevne og uskrevne tradisjonen som autoriteter i Kikrken. Vi vet for eksempel at de tidligste kristne trosbekjennelsene trolig er basert på lokale bekjennelse som ble brukt ved dåpsopplæringen. Det er viktig å huske dette fordi enkelte hevder at vi ikke kan feste noen lit til noen tradisjon. Da må vi huske at Kirken kom først, ikke samlingen av de skriftene som utgjør vår kanon - altså de skriftene som utgjør vårt nytestamente. Før denne samlingen levde Kirken sitt liturgiske liv, og vi ser spor etter dette liturgiske livet allerede i de nytestamentlige brevene. Det gjelder f.eks 1.Kor 10,16-17 som ganske sikkert er en del av de første menighetenes nattverdliturgi. Eller den såkalte Kristus-hymnen fra Fil 2,6-11.

(fortsettes)

Kampen for den overleverte troen, del 1

Det er forrykende spennende å lese om kampen for den overleverte troen! Judas skriver jo i sitt brev: "Mine kjære! Jeg har hatt et inderlig ønske om å skrive til dere om frelsen vi har sammen. Men nå ser jeg meg tvunget til å sende dere noen formanende ord om å kjempe for den tro som de hellige én gang for alle har fått overlevert." (Jud v.3) Og det er tydelig at de kristne i de første århundrene var svært opptatt av å finne fram til sannheten i alle teologiske spørsmål.

I dag hvor relativismen er fremtredende er det jo så mange slags sannheter, og det aller meste synes å bli godtatt - men for den unge kirken var det kun èn sannhet. Sannheten måtte være èn, ganske enkelt fordi sannheten var en person, Jesus Kristus. "Jeg er sannheten ...", erklærer Han i Joh 14,6.

Den tidlige kirken følte seg forpliktet på å være sannhetssøkende. Derfor la de Guds ord til grunn og den innsikt de hadde fått gjennom lesningen av Den Hellige Skrift, og den tradisjonen som vokste fram, til å formulere troen slik at den ble bindende for dem alle.

De syv økumeniske kirkemøtene - eller konsiliene - drøftet tidens brennende spørsmål og satte ord på det som er en felles plattform for Den udelte kirkes lære.

I dag er det helt andre holdninger som kommer til syne enn den enhet som fantes i den tidlige kirken. Nå gjelder det visst å godta det meste, og da vesentlig på et følelsesmessig grunnlag. Det er spesielt å høre mennesker si: "Dette er ikke den kirke jeg vil ha!", for det viser hvor langt unna originalen vi er kommet. Spørsmålet om sannhet settes til side - i toleransens navn. Man følger private ønsker og tidens trender, og det kristne fellesskapet brukes mest når en har behov for det.

For meg personlig har det betydd mye å lande i den overleverte tro, slik vi kjenner den fra apostlene. Den har vist seg å tåle tidens herjinger og er blitt stående klippefast. Takket være at noen våget å ta et oppgjør med den første tidens forsøk på å fjerne seg fra det som en gang for alle er blitt overgitt oss, og satt originalen ned på papiret. Så vi ikke behøver å være i tvil.

I noen artikler fremover skal vi se litt nærmere på hva de syv økumeniske kirkemøtene kom frem til.

(fortsettes)

Korleis dela trua og forsvara ho

Jeg vil gjerne gjøre bloggens lesere oppmerksomme på Øystein Lids blogg. Øystein er masterstudent ved Universitetet i Bergen, og skriver velskrevne og innsiktsfulle artikler om kirkens overleverte tro. Fra bloggen hans har jeg fått tillatelse til å gjengi noe han har oversatt, som jeg finner svært interessant og særdeles viktig for oss som er Kristi etterfølgere i dag. Artikkelen er lengre enn de jeg vanligvis publiserer her, men ta deg tid til å lese den! Du vil ikke angre! Jeg gir ordet til Øystein Lid:

Eg har omsett til norsk ein podcast frå Ancient Faith Radio, ved doktor i ortodoks teologi Peter C Bouteneff, om korleis ein kan dela evangeliet med andre, og forsvara det (apologetikk). Og det i ei tid der så mange har vorte desillusjonert av kristendommen, og vendt seg bort. Eit av visdomsorda hans er at kristne må gjenvinna tilliten, før me kan seia eit einaste ord. Me må visa oss sjølv som lyttande menneske. Me må demonstrera til folk at me faktisk høyrer spørsmåla slik dei vert stilt. Og at me er berørt av den same smerta som folk som er desillusjonert av religionen. Gjengitt med løyve frå forfattaren.

«I Peters fyrste brev kapittel, 15 - 16. står det: «Ver alltid budde til å forsvara dykk for kvar ein som krev dykk til rekneskap for den vona som bur i dykk! Men gjer det audmjukt og med age, med di de har eit godt samvit, så dei som lastar dykkar ferd i Kristus, må verta til skammar i det dei baktalar dykk for, som om de var ugjerningsmenn.»

Det greske ordet for forsvar her er ‘apologia’ , og det greske ordet for rekneskap er ‘logos’. Desse to orda er beslekta. Å gi den rasjonelle årsaka til håpet som er i oss. Så i dag er det eit godt høve til å snakka om den rasjonelle bakgrunnen for trua vår. Gjer det audmjukt og med age, står det, så dette er eit høve til å reflektera over kva det betyr. Apologetikk vil bety ulike ting til oss ulike menneske, avhengig av kor me er i livet, kven me er, kva karrière me har, personlegdomane våre og kva menneske Gud plasserer i vår veg kvar dag.

Det imperativet me har til å seia noko om trua vår, gi vitnesbyrd om det håpet som er i oss, å seia noko om Kristus - krossfesta og oppstanden - kjem til å manifestera seg på mange ulike måtar. I samtalar med kollegaer, eller vener, eller høve enkelte av oss vil få til å tala til eit vidare publikum. Kanskje ved å skriva eit brev til lokalavisa. Gi ein eller annan form for offentleg vitnesbyrd, det eksisterer sjølvsagt også.

Så det fyrste steget er verta merksam på dei mogelegheitene, i det dei oppstår. Til å vera klar for dei, til å vera på utkikk for dei. Personleg er ikkje eg typen til å forkynna evangeliet på gatehjørnet. Til dei som måtte gå forbi. Sjølv om det så avgjort er ein gyldig teneste som har tolt tidens prøve. Det gjeld for dei som er kalla til det. Ut frå mine eigne begrensingar eller at eg er sky, eller av betre og meir høgverdige årsakar - likar eg å venta til eg vert spurt før eg seier noko. For meg er det å vera merksam på opningar til å kunna gi folk ei større forståing av det håpet som er i oss.

For sjølv om samfunnet vårt på mange vis er stengt av mot Gud, og spesielt til hans Kristus, har me også alle lagt merke til ei gjennomsyrande søking - i nesten alle menneske - til ei høgare forteljing, ei djupare meining, ein søking til å finna sanninga. Og til og med ei søking etter disiplinen, personleg, indre disiplin som kjem av å møta den sanninga. Veit du?

Steg to er å verkeleg lytta til den personen eller det publikummet du har framfor deg. Dette kjem før me uttalar eit einaste ord. Lytt fyrst. Høyr verkeleg den andre personen. Berre då har me håp om å tala det rette ordet, i den rette tida, til den spesielle personen framfor oss. Apologetikk er eit pastoralt kall. Viss me med pastoralt meiner å lytta før me snakkar. Kanskje det er det det tyder når Paulus manar oss til å forsvara trua audmjukt og med age. Age mot Gud, men også mot det andre mennesket. Eit menneske som Gud har plassert framfor deg. Og som Gud elskar, kor dei måtte vera, og kven dei måtte vera.

Men det å vera merksam og lyttande forutset to andre faktorar. Ein av dei er å vita kven du sjølv er. I alle fall må du vera på veg til å vita kven du er. Gjennom refleksjon, ærleg kontemplasjon, forhold til andre menneske, inkludert med din åndelege far eller mor, må me vera på veg mot å kjenna oss sjølve. Det inneber å kjenna våre begrensingar, og våre gåver. Den andre forutsetningen er at du kjenner evangeliet. Eller vera på veg mot å kjenna evangeliet. Det gjer me ved å lesa i Skrifta. Og spesifikt ved å lesa dei i konteksten av kyrkja, fellesskapet som skriftene oppstod i utgangspunktet. Ikkje alle treng vera teologistudent, eller oppnå full innsikt i teologisk terminologi og alt det. Men alle som set seg føre å gi vitnesbyrd om det håpet me har i oss burde vera opptatt med tankefull, reflekterande og bønefull lesing av det skriftlege Ordet. Som inneheld formuleringa av det håpet som er i oss, ikkje sant?

Men lat oss gå tilbake til lyttinga. Og sjå på kva slags menneske me kan koma i snakk med. Nokre av dei vil vera kristne frå før. Ortodokse kristne for den saks skuld. Og mellom desse er det ein stor variasjon av menneske som - ikkje ulikt oss sjølve - søkjer måtar å koma djupare inn i evangeliet. Eller kanskje dei IKKJE søkjer etter måtar å koma djupare inn i evangeliet, men ikkje desto mindre treng å gjera nettopp det. Så du har mange folk som enten «veit alt» eller trur dei veit alt, men har ikkje noko særleg interesse av å få vita meir enn dei veit. Og du må spørra, kva er inngangsporten til eit slikt menneske?

Kristen apologetikk gjeld også, kanskje meir presserande, til dei som ikkje er i kyrkja i det heile. Det store fleirtalet av folk me møter vil vera dei som ikkje er dedikert til Den ortodokse kyrkja eller noko kyrkje. Dei vil ikkje ein gong ha tenkt tanken. Slike folk vil kanskje sjå seg sjølv som svært åndelege. Og dei seier: «Eg ber. Eg er ein åndeleg person. Men eg likar rett og slett ikkje kyrkja». Dei vil kanskje også vera veldig sinte på religion, og den kristne kyrkja spesielt. Dei har kanskje til og med gode grunnar til å vera sinte. Lat oss tenkja på nokre av spørsmåla ein kan få frå denne gruppa menneske. Veldig vanlege spørsmål, og veldig forståelege spørsmål: viss det finst ein Gud, kvifor tillet han vondskap og liding. Eller: «Kvifor er du i mot forsking på stamceller? Forsking på stamceller kan kurera tallause sjukdomar - kva er problemet ditt?» Eller: «Det finst jo ingen Gud. Har du ikkje lest Dawkins «Gud. En vrangforestilling»? Slutt å bekymra deg, og nyt livet!» Så når du møter denne store sektoren av det ikkjekristne samfunnet, kan du ikkje berre brusa inn med slagord som «omvend deg». Det vil ikkje føra fram.

Lat oss ta eit anna døme. Viss ein del av det me forkynner er ein bodskap mot abort, korleis skal ein gå fram då? For sjølv om me går ut frå at alle har eit slags moralsk kompass, alle er samde om at ein ikkje skal drepa, stela, lyga, driva hor - så kan du ikkje anta at dei vil ha det same innebygde teologiske kompasset som me har. Du kan ikkje anta at deira kompass er stilt inn mot den samme magnetpolen som vårt er. Så i Amerika vil ei stor mengd menneske ikkje sjå det ufødte livet som fullt ut menneskeleg liv. Og fram til dei gjer det, må me gjera mykje meir enn å gå med plakatar der det står «abort er drap». Me må gjera meir som faktisk hever folk sin kunnskap om kva liv er. Og kvifor det allereie er menneskeleg i mors liv.

Og før spørsmålet om abort ligg eit anna spørsmål. Det handlar om sex og seksualetikk. Sjølv om alle oss ortodokse kristne kan einast om at den rette konteksten for sex er eit evig, monogamt, heteroseksuelt ekteskap i kyrkja må me innsjå kor få folk det er som deler desse kriteriene som me har. For folk flest er det ganske enkelt for vanskeleg å halda seg til desse krava, i denne tidsalderen. Det verkar ikkje ein gong fornuftig for dei, det samstemmer ikkje med erfaringane deira, særleg når berre ein minoritet av dei gifte forblir gifte livet ut.

Så dette er berre døme på at me må vita kven me snakkar til, og kva slags samfunn me snakkar til. Og me må gjera orda våre slik at dei vert høyrde av folk - der dei befinn seg. Det tyder ikkje at me vil at folk skal forbli der dei er, me vil jo ta folk til det neste steget framover. Men fyrst må me leggja eit visst grunnlag. Dette grunnlaget kan vera teologisk; kva vil det seia å vera menneske i Guds bilete, kva kan det bety? Me kan også snakka om det vitskaplege nivået, og stilla spørsmål om livets opphav. Korleis oppstod det menneskelege livet? Det finst ulike tankar om det sjølv innan vitskapen.

Me kan også gå inn på eit praktisk eller psykologisk nivå. Snakka om kva sex eigentleg handlar om, at det å ha sex også inneber at ein vert sårbar. Og kvifor det bør tilhøyra den trygge atmosfæra i ekteskapet. Dette er måtar me kan begynna å snakka med menneske som ikkje ein gong har dei grunnleggjande føresetnadene som me har. Om at livet er heilagt, og så vidare.
Me må starta der folk er, sjølv om målet alltid er å få folk til å tenkja ting i gjennom på nytt. Så før me skal prøva å få folk til å tenkja på eit teologisk konsept, kanskje det er bra å rettleia dei til å tenkja på kva det vil seia å vera skapt i Guds bilete. Før me introduserer dei til konseptet om den treeinige Gud, få dei til å vurdera muligheiten for at Gud faktisk finst. Og før dei skal akseptera Kristus, slik han vart forklart av kyrkjekonsila, kvifor ikkje forkynna Kristus krossfesta, og kva det kan bety for nokon i deira liv, når dei tenkjer på sitt eige liv, sin eigen død, si eiga liding.

Mykje av dette kokar ned til liding, gjer det ikkje? Folk har det vondt. Eg kjem til å tenkja på dei flotte orda av St.Philo av Alexandria: «Ver snill mot alle du møter. For alle kjempar ein voldsom kamp». Alle kjempar ein kamp i seg sjølv, alle slit og har det vondt. Så igjen kjem me tilbake til det bibelverset som seier at me skal vera audmjuke og visa age når me forkynner.

Me må tenkja på kor mykje skade som har vorte gjort av andre kristne, stundom også av ortodokse kristne. Til biletet folk har av kva religion er, og kva kristendom er. Korleis påverkar dette vår forkynning? Av og til hender det at me prøver å forklara trua vår til folk som har vorte misbrukt av kyrkja. Og det innkluderer seksuelt misbruk. Det inkluderer også det du kan kalla teologisk misbruk. Folk som har vorte truga med ein Gud som skal straffa dei med fysisk helveteseld viss dei ikkje oppfører seg og trur. Eller folk som har vorte fortalt at dei vil verta bannlyst frå kyrkjefellesskapet viss dei stemde på feil politikar. Eller folk som har vorte fortalt at dei måtte forbli gift med ektemennene sine, sjølv om ektemennene slo dei. Eller folk som har vorte fortalt av biskopen at dei måtte halda ut med presten som hadde misbrukt sonen deira i sakristiet. Eller folk som har vorte oppdregne i den ortodokse trua og vorte skremt til vantru av skandalar dei har møtt på her. Eller folk som vart sjokkert av misjonærar som kom til deira besteforeldre i Afrika og snudde all den eksisterande kulturen på hovudet, jamvel språket. Så det er mange folk der ute som er bitre på religiøse menneske, og spesifikt mot kristne. Dette er ein av grunnane til den oppblomstringa av bøker som argumenterer for ein rasjonell ateisme, som snakkar om kor skadeleg religionen har vore for menneske. Ein tenkjer på Richard Dawkins «The God Delusion», eller Christopher Hitchens bok med den utrulege tittelen: «Gud er ikkje stor. Korleis religion forgiftar alt».

Poenget er ikkje at me skal verta unnskyldande kristne, som seier, eg beklager at eg er ein medlem av denne forferdelege, misbrukande trua. Poenget er at me må innsjå at me forkynner til folk som er såra. Og me må fortella til dei, kanskje etter at me har lytta ein heil del, at det som misbrukte dei var ikkje Kristendommen. Det var ikkje evangeliet. Det som utnytta dei, eller truga dei var ikkje det kristne evangeliet. Det er mogeleg at det dei forkastar i religionsutøvinga, forkastar dei med god grunn.

Eg var på ein kaffibar for nokre veker sidan. Eg hugsar ikkje nett kva religionskrig som var i nyheitsbiletet der og då, som fekk innehavaren av kaffibaren til å seia dette, men han sa: «Syns du ikkje religion er årsaka til all vald og krig?» Eg sa til han: «Nei. Eg trur misbruket av religion er årsaka til mykje av verdas vald og krig.». Det er heller ikkje umogeleg at folk vert fråstøytt av det genuine kristne evangeliet. Som er ein skandale i seg sjølv. Bibelen fortel oss det. Det er ei bitter pille å svelja. Men i mange tilfelle har me med å gjera med folk som har eit stereotypisk bilete av kristendommen. Eit bilete som fortel dei at kristendom er antitesen av glede. At kristendommen er antitesen av kreativitet, av eit fullverdig liv. Og derfor kjem dei ikkje ein gong til å lytta til ein kristen forkynnar med opne øyrer. Deira lyttetid har vorte oppbrukt. I mange tilfelle av folk som hadde heilt feil motivasjon, slik at desse menneska har stengt sine vindaugo.
Situasjonen er slik at me må gjenvinna vår rett til å tala. Me må gjera oss fortent til det, før me kan seia eit einaste ord. Me må visa oss sjølv som lyttande menneske. Som lyttar med respekt, kjærleik, med realisme. Me må demonstrera til folk at me faktisk høyrer spørsmåla slik dei vert stilt. At me er berørt av den same smerta som folk som er desillusjonert av religion. Og visa folk at me er i kontakt med noverande vitskap og kultur. Me må vera i denne verda. Sjølv om vår fundamentale bodskap vil visa at me ikkje er av denne verda. Me må visa som Jesus gjorde, at me er i denne verda. Slik som Kristus tok på seg den falne røyndomen av menneskeleg, forgjengeleg liv, i ei bestemt tid og stad - i midtausten - det jødiske livet han tok på seg. Me må på same måte vera borgarar i vår eigen kultur. Det er sjølvsagt ein vanskeleg balanse. Det er ulike måtar å vera «i denne verda, men ikkje av denne verda», og ein må respektera begge dei to polane. I dag snakkar eg mest om kva det vil seia å vera i denne verda.

Dette er også ein føresetnad for kristen apologetikk. Korleis dette vert gjort vil skje ulikt for ulike menneske. Også for ulike publikum. Det minner oss på at me må lytta til dei me skal snakka til. Me treng ei mengd ulike stemmer til å spreia evangeliet. Det må vera ei mengd tilnærmingar til det. Me som kristne apologetar må arbeida saman for å oppfylla Paulus sine ord: For dei alle har eg vorte alt, for i alle fall å frelsa nokre.»

Det koptiske ikonet viser evangelisten Markus.

Øystein Lids blogg finner du her:

http://hovudsaker.wordpress.com/about/