Biskop Hilarius kjempet for den overleverte apostoliske troen

I dag feirer vi minnet om en av de mest betydningsfulle kirkefedrene fra 300-tallet: Hilarius av Poitiers (317-367).

Hilarius vokste opp i et hjem hvor man ikke bekjente den kristne troen. Vi kjenner lite til hans barndom, men det er tydelig at han bar på en inderlig søken etter sannheten. Han kom til tro ved å lese Bibelen og ble døpt på bekjennelsen av sin tro sammen med sin kone og sin datter.

I år 353 blir han viet til biskop av Poitiers i Frankrike. Det skjer i en opprivende tid for kirken. Kampen mot arianismen var hard. Arianismen var en teologisk lære som har sin bakgrunn fra den aleksandrinske presten Arius, som levde ca 260-336. Ifølge arianismen er Sønnen et skapt vesen, den første og høyeste av alle skapte vesener, men ikke guddommelig.

Hilarius var motstander av denne vranglæren, og gav tydelig uttrykk for det. Det førte til at keiseren forviste ham fra Poitiers i perioden 356-359. I eksil i landskapet Frygia skrev Hilarius sitt mest betydningsfulle verk. En bok om Treenigheten.

Biskop Hilarius var en tydelig forsvarer av den overleverte apostoliske troen. Gjennom sin bibelkunnskap og forståelse for de brytningene som oppstod i forbindelse med det nikenske kirkemøtet, spilte Hilarius en helt avgjørende rolle i formingen av den teologiske tenkningen i vest. En av hans elever, og som skulle lære mye av biskop Hilarius, var Martin av Tours. Før sin død oppmuntret Hilarius Martin, som senere skulle bli biskop av Tours i Frankrike, til å grunnlegge et kloster i stiftet Ligugé. Martin av Tours skulle bli en av de største inspiratorene til den monastiske bevegelsen blant kelterne, hvorfra vi har vår norske kristenarv.

Mot slutten av sitt liv skrev biskop Hilarius en kommentar til Salmenes bok.

Hans minnedag er 13. januar

Kampen for den overleverte troen, del 4

Kirken har skapt mange vakre ord. Et av dem er inkarnasjonen. Et annet er homoousios.

Det var ved kirkemøtet i Nikea at biskopene utarbeidet denne formuleringen for å uttrykke Kristi guddommelighet og Hans enhet med Gud. Det kan oversettes med "samme vesen som Gud."

I den trosbekjennelsen som vi fikk fra Nikea,som understreker at Kristus Ordet er uskapt, og har eksistert fra evig tid slik som Faderen, er dette uttrykt slik:

"Gud av Gud, lys av lys, sann Gud av sann Gud, født ikke skapt, homoousios som Faderen."

Men striden med Arius og arianismen var ikke lagt død med dette. Den fortsatte i nesten 100 år. Den ble først løst ved det andre økumeniske kirkemøtet i Konstantinopel i 381, da beslutningene fra Nikea ble bekreftet og betegnelsen homoousios ble opprettholdt.

Det er tre navn som vi skal merke oss i læreutviklingen i kristenheten på 300-tallet:

Biskop Athanasios og de man kaller de tre kappadokiske fedre: Basilios av Cæsarea, Gregor av Nyssa og Gregor av Nazianz.

Athanasios, biskopen av Aleksandria, var mesteparten av sin tid som biskop forvist fra sitt embete, av serie med keisere som støttet arianismen. Athanasios forsvarte det bibelske synet på Kristi guddommelige natur i flere verker, blant annet i "De incarnatione verbi" (Om inkarnasjonen av Guds ord).

I tillegg til deres betydelige bidrag til treenighetslæren, hjalp de kappadokiske fedre til å forsvare Den Hellige Ånds guddommelige natur mot en ny vranglære som stilte spørsmål ved Hans likeverdige status med Faderen og Sønnen i treenigheten. Basilios av Cæsarea skrev så et verk om Den Hellige Ånd der han brukte både Skriften og tradisjonens autoritet for å argumentere for at treenighetens tre personer, Faderen, Sønnen og Den Hellige Ånd, var likeverdige.

I Konstantinopel føyes det til en lengre definisjon av Den Hellige Ånd i den bekjennelsen som ble vedtatt i Nikea. Her heter det:

"(Vi tror) ... på Den Hellige Ånd, som er herre og gjør levende, som utgår fra Faderen, som tilbes og æres sammen med Faderen og Sønnen ..."

(fortsettes)

Kampen for den overleverte troen, del 3

Det er på 300-tallet at striden om forholdet mellom Kristus Sønnen og Gud Fader, som innleder den lange perioden med diskusjon om treenigheten, utvikler seg. Frem til da hadde stridigheter om lærespørsmål blitt avklart i forbindelse med mindre lokale synoder. Med keiser Konstantin innledes en ny epoke, hvor man innkaller til det første store økumeniske kirkemøtet i Nikea i år 325.

Foranledningen til dette er reaksjonene på en lære som sprer om seg, og som har utgangspunkt i en prest fra Aleksandria ved navn Arius. Denne Arius lærte at Kristus Sønnen er underordnet Gud Fader.

Det finnes ikke mye dokumentasjon bevart fra denne Arius. Vi vet at han kom fra Libya, og man mener at han var elev av teologen og filosofen Lucian av Antiokia. Denne hadde sin påvirkning fra blant annet filosofen Platon. Han ble sansynligvis ordinert til presbyter av biskop Achillas. Arius fikk godt skussmål hva personlig moral angår. Han var en populær prest, og hadde god støtte fra havnearbeiderne på kaia i Aleksandria. Til disse skrev han visstnok en rekke sjømannsviser for, med kristelig innhold!

I et av de få bevarte brevene vi har etter Arius skrev han at "Sønnen, født av Faderen, skapt og grunnfestet før tidenes begynnelse, var ikke før han ble skapt."

Med andre ord: Selv om Kristus Sønnen var skapt av Faderen selv før tidenes begynnelse, hadde Kristus ikke eksistert fra evig tid slik som Gud, det var en tid da han ikke var til.

Biskop Aleksander av Aleksandria synes å ha vært den første kirkelederen som tok avstand fra denne læren til Arius. Biskop Aleksander brukte blant annet Johannes evangeliet for å gjendrive dette. Ved å henvise til Johannes evangeliet viste han at Faderen og Sønnen er uatskillelige og av ett vesen. Han hevdet at ved å foreslå et skille mellom Gud Fader og Kristus antydet Arius at Kristus kun var en skapning. Og dette får jo særdeles store følger for oss alle!

For om Arius hadde rett, er jo ikke Kristus lenger noe bindeledd mellom den menneskelige og den guddommelige natur. Følgene av det er at det ikke lenger er mulig for oss å bli frelst gjennom Kristus.

(fortsettes)