Troen vår er kroppsliggjort

"Troen vår er inkarnert, den er kroppsliggjort i Kristus. Den handler om levd liv, og har sitt fundament i Kristi liv: Hans inkarnasjon, hans lidelse, død, oppstandelse og himmelfart. Kristus er mitt liv."

 - Bjørn Olav Hansen, 15.juli 2024.
 

Mysteriene som ble åpenbart, del 8: Troens mysterium

Når det er snakk om 'Troen' i bibelsk nytestamentlig forstand er det alltid snakk om troen i bestemt form, entall: den overleverte troen fra apostlene, som er uforanderlig! Den endres ikke med tiden. Den er den samme, og kan ikke endres. Gjør den det er den ikke lenger den overleverte apostoliske troen, men en annen. Og i det øyeblikk det er en annen tro, er den et annet evangelium, og dermed falsk og demonisk.

I Ef 4,5 står dette veldig tydelig: "Det er en Herre, en tro..."

Når apostelen Paulus instruerer sin unge medarbeider Timoteus om hvordan en bibelsk menighet er ordnet og organisert, har han dette å si om menighetstjenerne: "Det må være slike som har troens mysterium i en ren samvittighet." (1.Tim 3,9) Troens mysterium. 

'Troens mysterium' er det samme som Judas skriver om i sitt brev: "Dere kjære! Mens jeg var ivrig opptatt med å skrive til dere om vår frelles frelse, fant jeg det nødvendig å skrive til dere for å formane dere til å stride for den tro som en gang for alle er blitt overgitt til de hellige". (v.3) Jeg merker meg ordene: 

1. "Vår felles frelse".

2. "En gang for alle".

3. "Er blitt overgitt." Ikke 'skal', men 'er'.

Troen kalles 'et mysterium' fordi den har vært skjult i tidligere tider, men er nå blitt åpenbart i den tid om kalles for 'menighetens tidsalder': "Før troen kom, ble vi holdt i varetekt under loven, utestengt inntil den tro som skulle komme, ble åpenbart." (Gal 3,23)

Denne overleverte troen kommer til uttrykk i en tidlig kristen trosbekjennelse: "Og det må alle bekjenne, - stort er gudsfryktens mysterium - Gud åpenbart i kjød, rettferdiggjort i ånd, sett av engler, forkynt blant folkeslag, trodd i verden, opptatt i  herlighet." (1.Tim 3,16) Den troen apostlene holdt urokkelig fast ved var troen på Jesu død og oppstandelse og syndenes forlatelse, jfr Apg 2,42 og Luk 24,47.

Det er mennesker som både har lidt skibbrudd og faret vill i troen: "i tro og med god samvittighet. Denne har noen kastet fra seg og har lidd skibbrudd på troen." (1.Tim 1,19-20) 

"For pengekjærhet er en rot til alt ondt. I sin lyst etter penger har noen fart vill i troen og har gjennomboret seg selv med mange piner." (1.Tim 6,10) Bibelen er også veldig tydelig på hva som kommer til å skje i tiden før Jesu gjenkomst. Ånden sier med klare ord at i kommende tider skal noen falle fra troen og holde seg til forførende ånder og demoners lærdommer." (1.Tim 4,1)

Skal vi holde ut i den vanskelige tiden som ligger foran oss er det viktig å merke seg to ting: "Gi akt på deg selv og på læren! Bli ved med dette. For når du det gjør, skal du frelse både deg selv og dem som hører på deg." (1.Tim 4,16) For det andre er det viktig at vi er nøye med hva slags åndelig næring vi tar til oss. Den som vil holde fast ved den overleverte apostoliske troen må finne næring ved den, jfr 2.Tim 2,15: "Legg vinn på å kunne fremstille deg for Gud som en som holder prøve, en arbeider som ikke har noe å skamme seg over, en som deler sannhetens ord rett." (2.Tim 2,15)

fortsettes

Et bønnesvar: Når allting forandres - min sang blir dog ved: Han er trofast

Verden er blitt liten. Et tastetrykk og du befinner deg for eksempel i Egypt. I går opplevde jeg et bønnesvar. Helt siden jeg møtte biskop Thomas på Bjärka Säby 25. april i 2006, hvor jeg deltok på en retreat han ledet om betydningen av det personlige bibelstudiet og lesningen av Bibelen, har jeg jevnlig bedt om å få komme i kontakt med en koptisk munk som behersker engelsk. I går skjedde det! Da henvendte en koptisk munk seg til meg via Internett. Av sikkerhetsmessige årsaker røper jeg ikke hvilket kloster han er en del av. For meg var dette et stort bønnesvar og en veldig oppmuntrende overraskelse.

I en tid hvor så mye skifter og endres og en norsk biskop tror hun har makt til å endre kirkens lære om fortapelsens mulighet, ved å si at "det er en forestilling som vi har forlatt", er det godt å se at det finnes noen kristne som fremdeles holder fast ved det kirken har bekjent i 2000 år. Derfor søker jeg tilbake til kirkens røtter. Til de tidlige bekjennelsene og den overleverte troen. De lange historiske linjene. 

Mens jeg lå på sykehuset etter infarktet hadde jeg tatt med meg en bok som bygger på en bok om en reise som ble foretatt for drøyt 1500 år siden. William Dalrymple har fulgt i fotsporene til munken Johannes Moschos og dennes reise i det bysantiske riket. Det er en fabelaktig vidunderlig bok hvor vi møter dagens munker, levende klosterliv, gudfryktige mennesker - og den lidende kirke, forfall og frafall og forvitning av både eldgamle klostre og kirker, troen som er i ferd med å dø ut fordi folk rømmer fra forfølgelse og undertrykking. Dette er noe helt annet enn amerikansk herlighetsteologi, eller vestens liberale strømninger. Dette er en prøvet tro, levd ut i hverdagslivet i en bønnens rytme, hvor man har klart å holde fast ved kirkens 2000 årige overleverte tro.

Jeg har de siste dagene gått rundt å nynnet på en sang, hvor det i referenget heter:

"...La så allting forandres - min sang blir dog ved: Han er trofast i dag som i går1"

Allting rystes i dag. Det er forutsagt i Skriften. Teologiske moteretninger kommer og går, særlig i vår tid, men Guds ord står fast til evig tid. Ingen biskop - heller ingen norsk biskop - eller prest eller pastor, eller for den saks skyld - noen pave kan forandre Bibelen. De kan prøve, men deres latterlige forsøk vil feile. En dag må de svare for sine gjerninger.

Den Jesus jeg tror på

I går leste jeg et forord Pete Grieg (bildet), grunnleggeren av bønneinitiativet 24/7 skrev til en bok forfattet av nå nylig avdøde Floyd McClung. som grep meg så sterkt at jeg bare måtte få oversatt det til norsk. Det vil si, de delene hvor Pete Grieg forteller om sitt forhold til Jesus: 

"Jeg var 17 og slet med å få noe ut av troen min. Jeg vil tro jeg var på jakt etter et uttrykk for en kristen tro som var hakket farligere enn den Volvo-kjørende utgaven jeg levde med, søndag etter søndag, for å finne plassen min på de gamle benkeradene i min lokale sognekirke. Jeg søkte etter noe jeg kunne leve for og jeg hadde en sterk fornemmelse at det hadde noe med Jesus å gjøre. 

Jeg ønsket å finne den Jesus som trosset religiøs trangsynthet med morsomme relevante historier, som hang ute med folk med heller tvilsom bakgrunn, som om han ikke brydde seg om sitt gode navn og rykte, som hadde tre år på seg til å redde planeten og som likevel fant tid til å gå i selskap. Jeg var tiltrukket av den hysteriske ideen om Skaperguden hvis første mirakel som menneske var å lage mye vin. Jeg var imponert av pasifisten som gikk til tempelet og skapte bråk. 

Jeg var på jakt etter en revolusjonær rabbiner fra Nasaret, som (de beste bibelske forskere kan forsikre oss om) ikke kjørte Volvo. Jeg bestemte meg for, at om det var mulig å finne denne Jesus, så ville jeg følge ham. 

Men om jeg ikke fant ham, hvis kristendommen viste seg å være en form for 'moralistisk, terapeutisk deisme', som en forfatter beskrev dn som, planla jeg hemmelig å gi opp hele kirka og heller ha det morsomt.

Gud hørte mitt rop ..."

Denne Jesus tror jeg også på!

Hva kan de som har gått foran lære oss?

Å be med de hellige har blitt en del av mitt bønneliv, og det har det vært i mange år nå. Jeg ber leseren merke seg ordene mine. Jeg ber ikke til de hellige, min bønn rettes hun til Faderen i Jesu navn, slik Jesus lærte oss å be, men jeg ber MED de hellige. Av og til låner jeg ordene deres, og hviler i dem, når mine egne ord stanser opp. Det gir hvile.

Og jeg lever med de hellige. Deres minnedager gir ofte mulighet til djupere refleksjon, og deres liv både inspirerer og utforder meg til å leve i etterfølgelse av Kristus, slik de etterfulgte Kristus.

Som hellige Colman, den tredje abbeden og biskopen av Lindisfarne, og dermed en del av vår norske kristenarv. Colman fulgte trofast i sporene til de to abbedene og biskopene før ham: Aidan og Finian.

Hellige Colman sto midt oppe i stridighetene med den keltiske kristenhet og Den romersk-katolske kirke. Han deltok på synoden i Whitby. Colman holdt nemlig fast ved de tradisjonene kelterne hadde fått overlevert fra blant annet hellige Columba av Iona og som Columba og andre mente stemmet fra apostelen Johannes. Dette handlet blant annet om dateringen av påsken. Kanskje ikke det største stridsspørsmålet i dag, men den gangen var dette et viktig anliggende. Skulle man følge de gamle skikkene til apostlene, eller følge en annen kalender som Romerkirken kom med? Colman var ikke i tvil om hvor han sto i sakens anledning. Han holdt seg til den tradisjonen apostelen Johannes hadde lært dem.

Utfallet kjenner vi: Den romersk-katolske kirken vant frem med sitt syn.

Den hellige Colman var skuffet. Colman ville ikke lenger være en del av et kongerike som sviktet apostelen Johannes, Columba. Aidan og Finian og sammen med 30 andre munker pakket de sammen sine saker og forlot Lindisfarne. De som ble igjen i kommuniteten på Iona var enten for gamle eller syke til å reise. Den nye kommuniteten ble senere delt i to på grunn av vekst.

Hva kan vi lære av dette? Av og til - og kanskje oftere enn vi liker - blir vi satt på valg, og det vi velger har sin pris. Velger jeg det som vi har levd med siden vi kom til tro eller gir jeg etter for tidsånden? Skal Bibelen være rettesnor for liv og lære? Av og til kan et slik valg innebære at man må bryte opp, når det øvrige fellesskapet velger en annen vei og en annen kurs. Da kan man miste alt og likevel vinne alt.

Valgene er våre.

Striden for den overleverte troen

Jeg har tenkt mye på dette i det siste: Den kristne tro er en overlevert tro, en tro vi har arvet fra apostlene og fedrene. Den kan ikke endres. Den er gitt en gang for alle. Det burde ringe en alarm når noe kirken har trodd og praktisert i 2000 år, plutselig kan og skal andres. I sitt store hybris tror visst nåtidsmennesket at det forstår bedre enn de som sto Jesus nær.

For denne overleverte tro har mennesker betalt med sine liv. De endte på et martyrbål, ble druknet eller led døden på annen måte. Og så skulle vi endre den overleverte troens innhold, fordi tidene endrer seg, fordi vi er så mye mer opplyste? Skulle de forgjeves ha gitt sine liv?

Her er noen ord å grunne på:

"Dere kjære! Mens jeg ennå var ivrig opptatt med å skrive til dere om vår felles frelse, fant jeg det nødvendig å skrive til dere for å formane dere til å stride for DEN TRO SOM EN GANG FOR ALLE ER BLITT OVERGITT DE HELLIGE." Jud v.3

"For jeg har mottatt fra Herren DET SOM JEG OGSÅ HAR OVERGITT TIL DERE..." (1.Kor 11,23)

I det siste verset ser vi at apostelen Paulus kalte selv, fikk direkte åpenbaring fra Kristus selv, og så gav han dette videre til andre. Dette er den overleverte troen.

Kravene til en tilsynsmann i forsamlingen, var blant annet dette: "dyktig til å lære andre2. (1.Tim 3,2)
Lære hva da? Opplagt den troen som var dem overgitt.

Så blir da også en av de unge tilsynsmennene bedt om å "ta vare på det som er OVERGITT DEG..." (1.Tim 6,20) Dette gjentas for Timoteus, i det andre brevet apostelen Paulus skriver til, bare for å understreke alvoret: "Ta vare på den fagre skatt som er betrodd deg.E" (2.Tim 1,14) Og Timoteus skal bringe den overleverte tro videre: "Det du har hørt av meg i mange vitners nærvær, OVERGI DET TIL TROFASTE MENNESKER, som også er i stand til å lære andre." (2.Tim 2,2)

Jeg merker meg ordene: TROFASTE mennesker.

Ikke til mennesker som er villig til å kjøpslå med Guds ord og endre den troen som EN GANG FOR ALLE ER OVERLEVERT.

I stor takknemlighet

Jeg våknet klokken 05.30 i natt med spasmer og store smerter. Det var umulig å få sove igjen. Etter at de verste smertene hadde sluppet taket, ble jeg liggende stille i djup takknemlighet for noe jeg hadde lest kvelden før. Jeg takket Gud for de troens menn søm kjempet for den
tro de hadde fått overlevert fra apostlene!

For det er ingen selvfølge at den kristne tro er blitt bevart. Uten kirkefedrene kunne det ha gått riktig ille. Som for eksempel i Edessa.

Edessa var en av de store universitetsbyene. En smeltedigel mellom Persia og Bysants. Vi befinner oss på 500-tallet. Det var en markant påvirkning ved byens mange universiteter fra både persisk og indisk tenkning, også innen teologien. I dette kosmopolitiske miljøet fantes det en mann ved navn Bardesane, som påvirket de kommende teologene ved bruk av både hinduistiske og buddhistiske tekster.

Edessa ble et arnested for merkelige lærdomsvær, ikke minst eksotiske gnostiske doktriner. En slik sekt var elkesaittene. De trodde at to kjempestore engler hadde vist seg for deres grunnlegger Elkesaios, og de kunne fortelle at Jesus ble reinkarnert århundre etter århundre, og at han hver gag ble født av en jomfru. Elkeaittene fulgte de 5.Mosebøkene og var svært nøye med å holde sabbatten.

En annen gruppe i Edessa var markionittene. De trodde, som enkelre gjør også i dag, at den Gud vi møter i Det gamle testamente er annen Gud enn den vi møter i Det nye testamente. Den Gud vi møter i GT er nd, mens den Gud vi møter i NT er bare kjærllighet. I alle markionittenes kirker i Edessa lød det lovsanger til Kain, sodomittene, Nebukadnesar og ikke minst til slangen i Paradis.

Kristen lære var et flytende begrep. Den kunne i grunnen være hva som helst, bare den var åndelig.

I den tidlige kristne kirkes historie kunne det ha gått helt galt:

Vi kunne ha endt opp med Evangeliet etter Filip, som legger vekt på Jesu sterke følelseer for Maria Magdalena, og som lovpriser slangen i Paradis. Kirkene kunne blitt viet til mnikeiske småguder. Reinkarnasjonslæren ville blitt akseptert, Treenighetslæren forkastet sammen meed jomfrufødselen og messaliansk slimeksorsisme ville vært helt naturlig etter kveldsgudstjenesten.

Hadde det ikke vært for Den Hellige Ånd og kampen som kirkefedrene utkjempet.

Derfor takket jeg Gud i natt og jeg fortsetter i dag.

Når troen uthules

Har du hørt om MTD? Bokstavene står for 'Moralistic Therapeutic Deism', og beskriver vår tids sekulariserte 'kristentro', en tro helt frarøvet sin bibelske substans, kraft og liv. Kristne menigheter er i sterk grad influert av denne troen, som ødelegger bibelsk kristentro fra innsiden og erstatter den med pseudo-kristendom som bare har et ferniss av klassisk kristen tro.

MTD består av fem prinsipper:

* Gud eksisterer, og han har skapt verden og han våker over alt menneskelig liv.

* Gud ønsker at mennesker skal være gode, snille og rettferdige mot hverandre, slik Bibelen lærer og de fleste andre verdensreligionene.

* Livets sentrale mål er å være lykkelig og ha det godt med seg selv.

* Gud trenger ikke å være spesielt involvert i den enkeltes liv unntatt når han trengs til å løse et problem.

* Gode mennesker kommer til himmelen når de dør.

Denne troen, er i følge sosiologene Christian Smith og Melinda Lundquist Denton, spesielt fremtredende blant tenåringer fra katolske og tradisjonelle protestantiske kirker. I 2005 gjorde de en undersøkelse blant amerikanske tenåringer med ulik bakgrunn. Undersøkelsen viste at flesteparten av dem trodde på de fem MTD prinsippene.

De to sosiologene gjorde en ny undersøkelse som ble publisert i 2011. Kun 40 prosent av de spurte unge kristne svarte at deres personlig moralske tro bygget på Bibelen eller noe annet de følte var religiøst passende. Mange av de spurte er moralske individualister, som tror det følelsene sier. Om det kjennes rett for dem, er det i deres øyne rett, fordi det føles godt. Om du føler det annerledes, er det rett for deg.

Hele 60 prosent av de spurte hadde ingen som helst betenkeligheter med materialisme og konsumisme.

Men dette er langt fra bibelsk kristen tro og tradisjon. Det handler om en tro uten omvendelse, uten forsakelse, uten renhet, og uten korset og lidelsen.

Kan det være at de har rett disse sosiologene at den oppvoksende generasjonen har hentet denne troen fra foreldregenerasjonen? I hvilken grad ser de gudfryktighet i den?

Fornyelsen kommer fra røttene

Vi lever i en tid med korte tidsspenn og hurtige omskiftninger. Det er nesten så mange ikke rekker å henge med. Det har jeg bestemt meg for, at det vil jeg heller ikke!

Samfunnet er i rask endring. Kirken og troen det også. Værskiftene er mange, kursendringen kolossal. Særlig de siste 10-15 årene. Det sies at troen må defineres for hver ny generasjon. For meg er den definert allerede, og har vært det siden starten i Jerusalem.

Ta nå synet på ekteskapet. Bibelen fremhever dette som en pakt mellom en mann og en kvinne. Slik det var helt fra begynnelsen. Slik er Guds skaperordning. Jesus selv fremhever dette når Han taler om ekteskapet. En samlet kristen tradisjon har frem til vår egen tid sluttet seg til dette. Dette er den gudgitte ordningen for menneskelig samliv. Frem til nå har de aller fleste kristne, i alle kirkesamfunn, til alle tider, entydig sluttet seg til dette. Men nå vil man endre denne troen og overbevisningen.

Jeg har bestemt meg for at jeg ikke vil være med på denne galeien. Jeg er ikke ombord i den skuta, jeg befinner meg på land. Nå har jeg verken rett til eller noe som helst ønske om å bestemme for andre. Dette er mitt valg, andre får gjøre sine valg.

Så får folk kalle meg bakstreversk, gammeldags, trangsynt. Dette er en sak mellom meg og Gud.

Den apostoliske troen, den vi fikk overlevert fra begynnelsen fra apostlene, er den samme, og helt siden begynnelsen har det vært kamp om den. Men den er bevart. Den finnes. Jeg tror slik kirken har trodd siden begynnelsen, og ingen skal få meg til å gjøre noe annet. Min tro er verd å dø for.

Jeg tror fornyelsen kirken så sårt trenger, kommer fra røttene. Troens røtter. Ikke fra nymotens tolkninger.

Vi tolker alle Bibelen. Den tryggeste tolkningen er å tolke den i tråd med den apostoliske tradisjonen.

Så har jeg djup respekt for at andre konkluderer annerledes en meg, og dette er ikke noe forsøk på en debatt i sosiale medier. De deltar jeg ikke lenger i. Dette er min trosreise.

Spurgeon og kampen for den overleverte troen, del 2

I 1861 holder Charles Haddon Spurgeon (bildet) en preken i Metropolitan Tabernacle i London, hvor han sier, her i min oversettelse:

'En strid er aldri noe hyggelig for et Guds barn; han vil mye heller nyte fellesskapet med sin Herre enn å forsvare troen, eller angripe vrang lære. Men en Kristi soldat har ikke noe annet valg enn å adlyde sin Mesters befaling. Det kan være at han føler at det ville ha vært best for ham å bli liggende i senga, enn å stå der dekket av svette og støv på grunn av kampens hete; men som soldat, har han lært seg til å adlyde, og regelen tilsier ikke at han skal nyte personlig komfort, men lyde sin Kommandørs ordre. En Kristi tjener må bestrebe seg til å holde fast ved den sannheten hans Mester har åpenbart for ham.' (C.H Spurgeon: Autobiography: Volume 2. The Banner of Truth Trust, side 468)

Prekenen fra 1861 illustrerer den posisjonen Spurgeon måtte ta for å forsvare det som var mest dyrebart for ham: Guds ord.

Kjemp for alt hva du har kjært, dø om så det gjelder!

For Spurgeon gjaldt disse ordene:

'Lid ondt med meg som en god Kristi Jesu stridsmann! Ingen som gjør krigstjeneste, blander seg inn i dagliglivets sysler, for han vil gjøre sin hærfører til lags.' (2.Tim 2,3-4)

Spurgeon følte seg som pastor forpliktet på ordene fra 2.Tim 4,2-5:

'Forkynn Ordet! Vær rede i tide og utide. Overbevis, irettesett og trøst med all tålmodighet og lære. For det skal komme en tid da de ikke skal tåle den sunne lære, men etter sine egne lyster skal de ta seg lærere i mengdevis, etter som det klør i øret på dem. De skal vende seg bort fra sannheten, og vende seg til eventyr. Men vær du edru i alle ting. Lid ondt, gjør en evangelists gjerning, fullfør din tjeneste.'

Minst to ganger i dette brevet oppfordrer Paulus sin unge medarbeider til å lide ondt - for sannheten. Den har nemlig alltid sin pris.

I 1887 setter Spurgeon seg ned for å skrive lederartikkelen til magasinet han utgir. Han tar et oppgjør med vranglæren. Det skulle føre til et endelig brudd med den britiske baptistunionen. 28. oktober 1887 melder Charles Haddon Spurgeon seg ut. Han tar med seg hele menigheten på 5000 medlemmer, selve flaggskipet blant engelske baptister.

Her er et lite utdrag av hva Spurgeon skrev, her i min oversettelse:

'Ingen som elsker evangeliet kan skjule for seg selv det faktum at dagene er onde... Hvor mye lenger vil de gå? Hvilken del av læren gjenstår som de vil oppgi? Hvilket annet emne vil de forakte? En ny religion er blitt initiert, som ikke er mer kristendom enn kalk er ost, og denne religionen, som er frarøvet moralsk moralsk ærlighet... latterliggjør Skriftens inspirasjon, degraderer Den Hellige Ånd til en innflytelse og oppstandelsen til en myte... Likevel forventer disse fiender av vår tro seg at vi skal kalle dem brødre, og at vi skal opprettholde konføderasjonen med dem.'

Så skriver Spurgeon: 'Tyskland er er gjort til vantroende av sine predikanter, og England følger i fotsporene.'

Det at Spurgeon meldte seg og menigheten ut av den britiske baptistunionen fikk det til følger, at Spurgeon ikke delte talerstol med liberale teologer eller forkynnere, Utmeldelsen sendte sjokkbølger gjennom hele den britiske baptistunionen, så vel som i andre land.

Grip troens skjold!

Jeg tenker på et uttrykk apostelen Paulus bruker i brevet han skriver til menigheten i Efesos. Dette uttrykket er blitt aktualisert for meg den siste tiden. Uttrykket jeg tenker på er dette:

'troens skjold', jfr Ef 6,16.

Verset lyder slik:

'Grip framfor alt troens skjold, som dere kan slokke alle den ondes brennende piler med.'

I vår individualistiske tid er det lett å tenke seg at dette 'troens skjold' er min personlige tro, det jeg er blitt overbevist om. Men jeg tror derimot apostelen Paulus sikter til den overleverte troen, den Judas snakker om i sitt brev: "Dere kjære! mens jeg var ivrig opptatt med å skrive til dere om vår felles frelse, fant jeg det nødvendig å skrive til dere for å formane dere til å stride for den troen som en gang for alle er blitt overgitt til de hellige." (Jud.v.3) Det er denne troen som også går under navnet apostlenes lære.

Troen er ikke noe, som enkelte hevder, skal defineres for hver nye generasjon. Troens innhold er endelig: den handler om Jesu liv, lidelse, død, oppstandelse og himmelfart. Denne tro skal overgis fra generasjon til generasjon.

I verset jeg siterte fra Efeserbrevet sier apostelen Paulus at noe skal prioriteres fremfor andre ting. Fremfor alt, sier han. Og merk det han skriver: "Grip!" altså en aktiv handling. Ikke noe passivt. Det vi griper etter er altså ikke vår egen tro, men den overleverte troen, den hvis innhold er fastsatt i Guds Ord. Her er det intet slingringsmonn!

Dette gir meg stor trygghet og stor hvile. Når jeg siterer Den apostoliske trosbekjennelsen eller Den nikenske er jeg på trygg grunn. Det er denne troen jeg griper etter når min egen tro vakler.

Ankeret festet i himmelen

Det er så mye som endres i vår tid, så mye som vakler og er usikkert - så mye som rokkes. Ikke minst ting vi holdt fast ved og trodde på.

Men det finnes noe som holder!

I går, etter å ha utfordret mine krefter for mye, ble jeg liggende på sofaen for å hvile. Da kom et ord fra Hebreerbrevet til meg:

"Siden Gud var enda mer fast bestemt på å bevise for løftets arvinger hvor uforanderlig Hans plan er, gikk Han imellom og stadfestet det med en ed, for at vi ved to uforanderlige ting, som bekrefter at det er umulig for Gud å lyve, kunne ha en sterk trøst, vi som har søkt tilflukt ved å gripe det håpet som er satt foran oss. Dette håpet har vi som et anker for sjelen, som når like inn til Det indre innenfor forhenget..." (Hebr 6,17-20a)

Jeg merker meg at dette ankeret ikke er festet i noe jordisk, men er festet i det himmelske! Da kan vi oppleve trøst, ja, sterk trøst.

Vi har altså et håp som står urokkelig fast. Det er festet innenfor forhenget, i det himmelske tempelet, i det aller helligste, hos Gud selv. Dit har Kristus selv gått inn som Øversteprest og åpnet veien for oss, så vi kan være sikker på frelsen.

Da er jeg trygg, selv om alt annet rokkes!

Jeg tror ikke alene

Jeg trøster meg med dette når veien blir bratt: Ikke noe menneske bærer troen alene!

Jeg er del av noe som er mye større enn meg selv: Kirken. Kristi kropp. Når jeg er så sliten av en kropp som skjelver, av øresus som fratar meg nattesøvnen, av store smerter, orker jeg ikke alltid å be - da hviler jeg i dette: Kirken ber. Uopphørlig stiger bønner opp som røkelse for Guds trone. Fra jordens fire hjørner. Jeg bæres av Kirkens forbønner.

Jeg tror ikke alene. Jeg tror sammen med hele Kirken. Slik Kirken alltid har trodd. Slik denne troen kommer til uttrykk i Den apostoliske- og Den nikenske trosbekjennelsen. Jeg bekjenner troen slik millioner av andre troende gjør det.

I det er det hvile.

Sosiale medier har gitt noen en følelse av at de innehar både en rett til og en myndighet til å avkreve deg svar på det meste. Og finner de svaret å ikke samsvare med deres egen overbevisning, så er det du som har feil, og de som har rett. De holder seg nemlig til Guds ord, må vite, mens du ikke gjør det.

Jeg trenger i grunnen ikke å forsvare noe jeg allerede har funnet. Jeg deler bare det jeg har sett, hørt og erfart. Mitt vitnesbyrd.

Jeg har lest Bibelen siden jeg ble en kristen i 1972. Stort sett lest den fra 1.Mosebok til Åpenbaringen, hvert år. Det skulle bli omtrent 47 ganger. Noen av Bibelens bøker har jeg lest minst 100 ganger. Jeg kjenner boken. Men jo mer jeg leser, jo mer forstår jeg at det er fremdeles mye jeg ikke forstår, og at Bibelen har brådjup som jeg aldri kommer til å lodde bunnen på i min levetid. Mine troende søsken, som også leser Bibelen, har kommet til andre konklusjoner enn meg i en hel rekke spørsmål som for eksempel gjelder dåp, nattverd, kirkeordning. Det gjør meg ydmyk.

Men vi forenes i de store spørsmålene som både Den apostoliske og Den nikenske trosbekjennelsen gir uttrykk for. Disse to bekjennelsene gir uttrykk for hva klassisk kristen tro handler om.

Så når jeg er sliten, som Parkinsons gjør deg, og mennesker likevel krever at jeg skal stå til rette overfor deres krav om å redegjøre for hva jeg tror om både det ene og det andre, så henviser jeg dem til tre ting:

Den apostoliske trosbekjennelsen
Den nikenske trosbekjennelsen
Fadervår

Holder ikke det?

Om sant skal sies, er det vel egentlig ikke noe som holder, overfor enkelte mennesker som krever at du værsågod  skal stå til rette for dem. De blir ikke tilfredse før du tror som dem, og tar avstand fra de tingene de ta avstand fra og liker de tingene de liker.

Men jeg hviler i den tro som en gang for alle ble overlevert de hellige.

Faren med å bli forført

Hvor store avvik kan man tillate seg å gjøre fra den en gang for alle overleverte apostolsiske troen, og fremdeles snakke om kristen tro?

Det er et betimelig spørsmål i den læremessige forvirrende tid vi lever i.

I mitt stille sinn har jeg tenkt at det er en overdrivelse at det skal finnes over 30.000 protestantiske trossamfunn, men når en forsøker å følge bittelitt med i sosiale medier om hva som skrives om kristen tro, er det nok dessverre helt sant. Jeg tror tallet kan være mye høyere. Det ser ut som om enhver finner seg sin egen lærer. eller lager sin egen lære, alt etter som det passer dem.

Deler av den mye omtalte nådebevegelsne er i ferd med å skandalisere seg selv. Den omfavner nå den gamle vranglæren universialismen. Det vil si vi er alle Guds barn, vi er alle frelst, eller kommer til å bli det etter døden. Nå leste jeg her om dagen at alle mennesker har Kristus i seg, også de som ikke vet det. Det er ikke noe behov for å ta imot Ham som sin Frelser og Herre. De er allerede frelst, og de har ingen synder å bekjenne. Guds vrede er et menneskelig påfunn, både i Den gamle og Det nye testamente. Og vi må ikke snakke om vranglære. Ingen har enerett på den kristne tro. Enhver må tro det en vil og det som 'ånden' viser dem. Stemmer det ikke med hjertet ditt, er det feil.

Apostlene var garantisten for den ekte, sanne troen.
Den troen som er overlevert.
Den troen som er fastsatt og ikke kan endres.

For den kristne tro er tydelig beskrevet og definert i Det nye testamentes skrifter. Den endres ikke med tiden. Det finnes ingen kristen darwinisme, hvor innholdet i den kristne tro stadig forandres etter hvert som tiden går.

Så har vi da også stort sett vært enige om de 'store kristne sannhetene'. Om skapelsen, syndefallet, inkarnasjonen, frelsen, forsoningen, oppstandelsen, himmelfarten. Men ikke lenger. I dag diskuterers det og det trekkes slutninger som er hinsides det vi kan kalle klassisk kristen tro. Og kom ikke her og si at dette nye er vranglære, for vi skal ikke kalle noen vranglærere. Selv om Bibelen advarer oss mot vranglærere og ber oss om ikke å ha noe med dem å gjøre. Guds ord taler til og med om FORFØRENDE ÅNDER og DEMONERS LÆRDOMMER, jfr 1.Tim 4,1 og disse FORFØRENDE ÅNDER vil også sørge for at noen FALLER FRA TROEN.

Apostelen Paulus oppfordrer oss til å ta vare på den gode skatt som er blitt oss overlevert, jfr 2.Tim 1,14.

Det er sannelig litt av en oppgave i dag! Vi har alle et ansvar om ikke å la seg forføre.

Biskop Hilarius kjempet for den overleverte apostoliske troen

I dag feirer vi minnet om en av de mest betydningsfulle kirkefedrene fra 300-tallet: Hilarius av Poitiers (317-367).

Hilarius vokste opp i et hjem hvor man ikke bekjente den kristne troen. Vi kjenner lite til hans barndom, men det er tydelig at han bar på en inderlig søken etter sannheten. Han kom til tro ved å lese Bibelen og ble døpt på bekjennelsen av sin tro sammen med sin kone og sin datter.

I år 353 blir han viet til biskop av Poitiers i Frankrike. Det skjer i en opprivende tid for kirken. Kampen mot arianismen var hard. Arianismen var en teologisk lære som har sin bakgrunn fra den aleksandrinske presten Arius, som levde ca 260-336. Ifølge arianismen er Sønnen et skapt vesen, den første og høyeste av alle skapte vesener, men ikke guddommelig.

Hilarius var motstander av denne vranglæren, og gav tydelig uttrykk for det. Det førte til at keiseren forviste ham fra Poitiers i perioden 356-359. I eksil i landskapet Frygia skrev Hilarius sitt mest betydningsfulle verk. En bok om Treenigheten.

Biskop Hilarius var en tydelig forsvarer av den overleverte apostoliske troen. Gjennom sin bibelkunnskap og forståelse for de brytningene som oppstod i forbindelse med det nikenske kirkemøtet, spilte Hilarius en helt avgjørende rolle i formingen av den teologiske tenkningen i vest. En av hans elever, og som skulle lære mye av biskop Hilarius, var Martin av Tours. Før sin død oppmuntret Hilarius Martin, som senere skulle bli biskop av Tours i Frankrike, til å grunnlegge et kloster i stiftet Ligugé. Martin av Tours skulle bli en av de største inspiratorene til den monastiske bevegelsen blant kelterne, hvorfra vi har vår norske kristenarv.

Mot slutten av sitt liv skrev biskop Hilarius en kommentar til Salmenes bok.

Hans minnedag er 13. januar

Spør etter veien til Sion

Som observante lesere av bloggen vet leser jeg for tiden Jeremia-boken nok en gang. Jeg er straks ferdig. Det har vært veldig givende. Jeg kjenner mer og mer på djup takknemlighet for vår tros jødiske røtter.

I går leste jeg noen vers som grep meg så sterkt:

"I de dager og på den tid, sier Herren, skal Israels barn komme, de og Judas barn samme. De skal gå å gråte og Herren sin Gud skal de søke. De skal spørre etter veien til Sion, hit er deres åsyn vendt. Kom og gi dere til Herren ved en evig pakt, som ikke blir glemt." (Jer 50,4-5)

Bakteppet er fangenskapet og eksilet i Babylon. Nå er det snart over og de skal få vende hjem igjen. Salmisten gir oss et like glimt av hvordan de hadde det der:"Ved Babylons elver, der satt vi og gråt når vi kom Sion i hu. På vidjene der hang vi våre harper, for dem krevde våre fangevoktere sanger av oss. De som plaget oss, krevde av oss at vi skulle være glade: Syng for oss av Sions sanger! Hvordan skulle vi kunne synge Herrens sang på fremmed jord..." (Salme 137,1-4)

Det er håp når mennesker begynner å spørre etter veien til Sion!

Jødene bar på en djup lengsel om å få vende tilbake til landet de var gitt av Herren og Sion var sentrum for Gudstilbedelsen. Det var ikke så lett å synge Sions sanger noe annet sted.

Vi lever i en tid hvor grensesteinene stadig flyttes. En tid hvor det koster noe å være en kristen - vel og merke om du tar troen på ramme alvor. Og det vil komme til å koste mye mer i årene som kommer, sann mine ord. Mye mer. Men fremdeles finnes det mennesker som gråter over tilstanden vi befinner oss i, som har sine ansikter vendt mot Sion, og som spør etter veien dit! Det gir meg håp i en mørk, mørk tid som vår, hvor så mange kristne kaster overbord det som kirken alltid har trodd og bekjent.

Moder Teresa og sjelens mørke natt

"Lik mange andre, ble jeg beveget over hennes medfølelse og mot. Men det var ikke den egentlige årsaken til at jeg ble dratt mot henne. Jeg ble tiltrukket av hennes tvil."

Det er Dean Nelson, en anerkjent amerikansk forfatter og leder for journalistutdannelsen ved Point Loma Nazarene University i San Diego, som skriver dette om Moder Teresa i siste nr av Sojournes, som jeg fikk i postkassen i går.

I en svært velskrevet artikkel beskriver Nelson "Sjelens mørke natt" som Moder Teresa opplevde. Den er hun ikke alene om. De aller fleste troende opplever perioder hvor Gud blir taus, eller borte for oss. Men få har vel opplevd at dette sjelelige mørket skulle vare i 51 år. Likevel fortsatte hun å tjene Gud, og "disse mine minste." Det har fascinert Dean Nelson, og mange med ham, meg selv inkludert.

For enkelte var Moder Teresa en superhelt. Ikke for Dean Nelson. Det er nettopp hennes skrøpelighet, hennes fullstendige overgivelse til Gud, som griper ham.

Nå vil jeg ikke yte rettferdighet til Dean Nelson og hans artikkel ved å gi mine lesere bruddstykker av den. Den bør leses i sin helhet. Men jeg vil stanse opp for nettopp betydningen av tvilen i den troendes liv.

"Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg?" roper Jesus fra korset.

Selv Frelseren fikk smake tvilen.

Mange er redd for tvilen. Vi vil jo ikke være vantro, men troende. Men om man skal modnes som en kristen må man gjennom tvilen. Det er gjennom tvilen vi blir virkelig troende. Vi må miste det selvkonstruerte, for å oppleve det ekte. De altfor enkle svarene møter en dag virkeligheten. Vi trenger et språk for en voksen tro. Det er dette seminaret mitt: "Hvordan ser troen ut etter fylte 50 år" handler om. Jeg har fått mange gode tilbakemeldinger på at folk kjenner seg igjen i det jeg tar opp der. For å bli troende, må man nemlig bli tvilende. Det er noe av det sjelens mørke natt handler om.

Paul Tillich har sagt at: "Tvil er ikke det motsatte av tro, den er et element av troen."

Dean Nelson siterer også Anne Lammot som i sin bok "Plan B" skriver følgende, her i min oversettelse:

"Det motsatte av tro er ikke tvil, men skråsikkerhet. Skråsikkerheten tar feil av målet fullstendig. Troen inkluderer det å merke seg rotet, tomheten og ubehaget og la det være der inntil litt lys dukker opp igjen."

Troverdighet er det jeg forbinder med Moder Teresa.

Apostlene og den overleverte troen

Mens juni er i ferd med å gli over i juli og sommeren er på sitt høyeste, feirer vi apostlene. Under gudstjenesten i går feiret vi apostlene Peter og Paulus, og i dag, på den siste dagen i juni feirer vi De 12 apostlene.

Og det er all god grunn til å feire! I Efeserbrevet kan vi lese: "Så er dere da ikke lenger fremmede og utledninger, men dere er Guds hellige medborgere og Guds husfolk, BYGD OPP PÅ APOSTLENES OG PROFETENES GRUNNVOLL, og hjørnesteinen er Kristus Jesus selv..." (Ef 2,19-20)

Vår tro er en overlevert tro - fra apostlene. Det er ingen tro som skal eller for den saks skyld kan tilpasses tiden vi lever i. Den er gitt en gang for alle: "... den tro som en gang for alle er blitt overgitt til de hellige." (Jud v.3) Det får bli så umoderne det bare vil, og så i utakt med tidens skiftende meninger, troen kan vi ikke tukle med. Det handler om troen "en Gud, den allmektige Fader, Skaper av himmel og jord, av alt synlig og usynlig. På en Herre, Jesus Kristus, Guds enbårne Sønn, født av Faderen før alle tider, Lys av Lys, sann Gud av sann Gud, født og ikke skapt, av samme vesen som Faderen. Ved Ham er alt blitt til. For oss mennesker og for vår frelses skyld kom Han ned fra himlene og ble kjød av Den Hellige Ånd og jomfru Maria og ble menneske. Han ble korsfestet for oss under Pontius Pilatus, led og ble begravet, og stod opp igjen på tredje dagen i følge Skriftene, for opp til himlene, sitter ved Faderens høyre hånd og skal komme igjen i herlighet for å dømme levende og døde, og Hans rike skal være uten ende. Og på Den Hellige Ånd, som er Herre og Livgiver, som utgår fra Faderen, og som tilbes og æres sammen med Faderen og Sønnen, og som talte ved profetene. Og på en, hellig, katolsk og apostolisk kirke. Jeg bekjenner en dåp til syndernes forlatelse. Jeg forventer de dødes oppstandelse og livet i den kommende verden."

Amen!

Så vil noen av mine lesere sikkert reagere på ordet "katolsk", men dette ordet betegner ikke et bestemt kirkesamfunn, men "det som overenstemmer med helheten". En av kirkefedrene, Vincent av Lerins sa det slik: "Katolsk er det som tros over alt, og er blitt trodd av alle til alle tider."

I dag endres mye av dette. Det sås tvil om så mangt, og mantraet er at at vi må definere troen for en ny generasjon og den må tilpasses vår tid.

Men da er det ikke den apostoliske troen vi snakker om. Da er det en redefinert tro, og da er den ikke lenger den troen som ble overlevert eller overgitt fra apostlene.

Den moderne troen er ikke noe for meg. For den troen frelser ikke. Jeg vil holde meg til det som er den apostoliske troen. Den holder nemlig for tid og evighet. I den betydningen er også jeg katolsk. Det håper jeg du også er.

"... strid for den tro som en gang for alle er blitt overgitt til de hellige." (Jud v.3)

Og de første kristne var kjent for at de holdt seg til "APOSTLENES LÆRE ..." (Apg 2,42)

Den smilende Gud

Det finnes mange bilder av Jesus. Hver av oss bærer på vårt eget indre bilde av Ham. Dette er et av de jeg liker best. En smilende Jesus. En som er full av glede.

Jeg er blitt så glad i ordene fra Hebreerbrevet, hvor det heter:

"... med blikket festet på Jesus, han som er troens opphavsmann og fullender. For å oppnå DEN GLEDE som ventet ham, led han tålmodig korset ..." (Hebr 12.2)

Enkelte bilder av Jesus fremstiller en Jesus som er så alvorlig, så streng. Det gjelder særlig noen av de bysantinske ikonene. Selvsagt preget alvoret ham. Ikke minst i den fasen hvor Han snakket om at "timen er kommet", da Menneskesønnen skulle overgis i syndige menneskers hender, og Han skulle lide.

Men det er også en annen side. I og med at Han var fullt ut menneske, smilte Han også! Det står ikke så mye om det i evangeliene, "men det er fordi det var så vanlig at det ikke var noe å skrive om!," sa Edin Løvås.

Hos Lukas finner vi dette: "I samme stund frydet han seg i Den Hellige Ånd ..." (Luk 10,21)

Jeg synger en Taize-sang om dagene som lyder slik:

"Se mot lyset vend øynene mot Gud,
så skal ditt ansikt stråle av glede,
så skal ditt ansikt stråle av glede."

Når jeg synger denne sangen tenker jeg på ordene: "De så opp til ham og strålte av glede, og deres ansikt rødmet aldri av skam." (Salme 34,6)

Det gjør noe med meg å se den smilende Gud.

Jesus ventet på noe. Lidelsen har en ende. Belønningen for utholdenhet er den himmelske glede.

Men dette verset inneholder noe mer. Hebreerbrevets forfatter gir Jesus en tittel: Troens opphavsmann og fullender. Dette er mitt store takkeemne: Han som begynner er også den som avslutter. Det er ikke jeg som holder fast i Gud, det er Han som holder fast i meg.

I disse tøffe sykdomsdagene takker jeg for ordene i Fil 1,6:

"Og jeg er fullt viss på dette at han som begynte en god gjerning i dere, vil fullføre den inntil Jesu Kristi dag."

Hvem er den aktive?

Umenneskelige kristne

Jeg liker godt mennesker som har begge beina godt plantet på jorda og med hodet i himmelen.

Det er derimot slitsomt å møte mennesker, og da særlig når man er syk, som svever avgårde i en åndelighet som er ganske fjernt for vanlige folk. Som har svar på det meste, også på lidelsens mysterium, og som stør om seg med bibelsteder i hytt og pine.

Noen av de mest 'åndelige' menneskene jeg har møtt har vært svært jordnære. I stedet for å strø om seg med ord, er de så hjertenes nærværende. I deres øyne ser man tårer. De gir bort rause klemmer.

Svevende åndelighet kan være farlig. Man fjerner seg fra det virkelige livet og blir egentlig umenneskelig. En av årsakene til dette er at enkelte er blitt utsatt for en for Det nye testamente fremmed tro, hvor det heter: vi er en ånd, har en sjel og bor i en kropp.

Dette er en gresk tankegang.

Våre trosrøtter er ikke greske, men hebraiske. Gud skapte mennesket som ånd, sjel og kropp, som noe som er helt, ikke delt. Det er en befriende tanke. Dermed er kroppen og sjelen like viktig som ånden. Den greske tankegangen som en tid influerte mange kristne skaper ofte forakt for kroppen og sjelen. Da er det bare ånden det handler om, og man fjerner seg fra det som er det egentlige livet, med dets sorger og gleder. Den bibelske troen er et rungende JA til livet.

Men livet er gåtefullt og vi har ikke alle svarene. Når man da møter en kristen som har alle svarene på alle ting, blir Gud liten, og mennesket stort.

Da er det befriende å lese ordene til apostelen Paulus:

"Jeg vet om et menneske i Kristus ..." (2.Kor 12,2)

Ikke en helgen, men et menneske.

Et menneske som kan sørge, tvile, kjenne uro, men også fryde seg i troen på Jesus Kristus. En hel kristen, ikke en umenneskelig kristen.