Om å høre hjemme i en urolig og omskiftelig tid

 Belonging - det er noe med dette ordet som er så tiltrekkende! Tilhørighet - høre hjemme.

De siste dagene har jeg kjent på det motsatte, på hjemløsheten. En djup fortvilelse og avmakt over alt som rakner. Alt jeg har holdt kjært og alt jeg holdt for sant. Alt rakner. Kristne står mot kristne. Alt skal det settes spørsmålstegn ved. Alt skal problematiseres. Alt skal forstås utfra tidsånden. Alt skal relativiseres. Alle leser Bibelen på sin måte. Jeg lengter etter å høre hjemme, etter et sikkert tilfluktssted. En trygg havn, en urokkelig tro. Hvor hører jeg egentlig hjemme i en tid hvor alt skifter?

Etter en svært smertefull natt med mye uro og angst for at de grufulle smertene skal komme tilbake, møtes jeg av Jesu egne ord: "Følg meg!" For det er så sant det apostelen Paulus skriver: "Ingen kan legge noen annen grunnvoll enn den som alt er lagt, Jesus Kristus." (1.Kor 3,11) 

Jeg bygger på denne grunnvollen: 

"Jeg tror på en Gud, den allmektige Fader, skaper av himmel og jord, av alt synlig og usynlig.

Og på en Herre, Jesus Kristus, Guds enbårne Sønn, født av Faderen før alle tider, Lys av Lys, sann Gud av sann Gud, født og ikke skapt, av samme vesen som Faderen. Ved Ham er alt blitt til. For oss mennesker og for vår frelses skyld kom han ned fra himlene og ble kjød av Den Hellige Ånd og Jomfru Maria og ble menneske. Han ble korsfestet for oss under Pontius Pilatus, led og ble begravet, og stod opp igjen på tredje dagen ifølge Skriftene, for opp til himlene, sitter ved Faderens høyre hånd og skal komme igjen i herlighet for å dømme levende og døde, og Hans rike skal være uten ende.

Og på Den Hellige Ånd som er Herre og Livgiver, som utgår fra Faderen, og som tilbes og æres sammen med Faderen og Sønnen, Og som talte ved profetene.

Og på en, hellig, katolsk og apostolisk kirke. Jeg bekjenner en dåp til syndenes forlatelse. Jeg forventer de dødes oppstandelse og livet i den kommende verden. Amen."

Dette er den originale trosbekjennelsen fra år 325 og Konstantinopel år 381. Katolsk forstått som alminnelig, universell. Dette er en trygg grunn å bygge på. Denne tro skal ingen få ta fra meg. Denne tro lever og dør jeg på.

Å bli båret av kirkens tro

 Uke etter uke, år etter år fremsies Den apostoliske trosbekjennelsen i Kristi himmelfartskapellet - og i utallige kirker og forsamlinger verden over. Det er summen av vår tro. Og jeg elsker den. Men i de senere år har jeg også blitt svært glad i Den nikenske trosbekjennelsen. Mens Den apostoliske legger hele vekten på 'Jeg tror...', så er vektleggingen annerledes i Den nikenske. Der heter det: 'Vi tror...' Fire ganger gjentas dette og det hele avsluttes med: 'Vi bekjenner...'

Når man er sliten er det ikke alltid like lett å få frem et: 'Jeg tror...'.Da er det godt å hvile i kirkens tro, det man bekjenner sammen med hele den kristne kirke. Det er ikke jeg som bærer troen, men det er kirkens tro som bærer meg. Det gir hvile.

I dag minnes jeg noe biskop  Bo Giertz skrev, her i min oversettelse:

»Hvis du vil se hva sann kristendom betyr, hvis du vil lære hvordan Kristi kirke lever og fungerer, hvis du vil vite hvordan et menneske blir frelst – så må du først og fremst gå tilbake til apostlenes, martyrenes dager og kirkefedre. Deretter må man sette seg ned og grunne på reformatorenes budskap, og til slutt må man ikke glemme de tilgitte sjelefrelserne som Gud skjenket vår kirke i forrige århundre og gjennom hvem han ga oss de dyptgripende kirkevekkelsene, fra hvilke alle fremtidige tider har noe å lære.«

»Det er denne trippelarven – fra den tidlige kirken, reformasjonen og vekkelsen – som nå skal forvaltes og levendegjøres. Her er det viktig å både bevare og gi videre, både å lære av fortiden og å gjøre den levende for nåtiden. (..) Arbeidsprogrammet vårt blir derfor dette: å lære av fortiden for å kunne møte morgendagen, fordype oss så djupt i Kirkens store livsstrøm at vi blir rustet til å forkynne Kristi ord og leve i et nytt alder og foran nye mennesker sitt liv på den måten som hører til dette nye århundret i Kirkens historie.«

(Bo Giertz, 1949, Hyrdebrev til Gøteborgs stift, s. 21-22)

Jeg tror ikke alene

Jeg trøster meg med dette når veien blir bratt: Ikke noe menneske bærer troen alene!

Jeg er del av noe som er mye større enn meg selv: Kirken. Kristi kropp. Når jeg er så sliten av en kropp som skjelver, av øresus som fratar meg nattesøvnen, av store smerter, orker jeg ikke alltid å be - da hviler jeg i dette: Kirken ber. Uopphørlig stiger bønner opp som røkelse for Guds trone. Fra jordens fire hjørner. Jeg bæres av Kirkens forbønner.

Jeg tror ikke alene. Jeg tror sammen med hele Kirken. Slik Kirken alltid har trodd. Slik denne troen kommer til uttrykk i Den apostoliske- og Den nikenske trosbekjennelsen. Jeg bekjenner troen slik millioner av andre troende gjør det.

I det er det hvile.

Sosiale medier har gitt noen en følelse av at de innehar både en rett til og en myndighet til å avkreve deg svar på det meste. Og finner de svaret å ikke samsvare med deres egen overbevisning, så er det du som har feil, og de som har rett. De holder seg nemlig til Guds ord, må vite, mens du ikke gjør det.

Jeg trenger i grunnen ikke å forsvare noe jeg allerede har funnet. Jeg deler bare det jeg har sett, hørt og erfart. Mitt vitnesbyrd.

Jeg har lest Bibelen siden jeg ble en kristen i 1972. Stort sett lest den fra 1.Mosebok til Åpenbaringen, hvert år. Det skulle bli omtrent 47 ganger. Noen av Bibelens bøker har jeg lest minst 100 ganger. Jeg kjenner boken. Men jo mer jeg leser, jo mer forstår jeg at det er fremdeles mye jeg ikke forstår, og at Bibelen har brådjup som jeg aldri kommer til å lodde bunnen på i min levetid. Mine troende søsken, som også leser Bibelen, har kommet til andre konklusjoner enn meg i en hel rekke spørsmål som for eksempel gjelder dåp, nattverd, kirkeordning. Det gjør meg ydmyk.

Men vi forenes i de store spørsmålene som både Den apostoliske og Den nikenske trosbekjennelsen gir uttrykk for. Disse to bekjennelsene gir uttrykk for hva klassisk kristen tro handler om.

Så når jeg er sliten, som Parkinsons gjør deg, og mennesker likevel krever at jeg skal stå til rette overfor deres krav om å redegjøre for hva jeg tror om både det ene og det andre, så henviser jeg dem til tre ting:

Den apostoliske trosbekjennelsen
Den nikenske trosbekjennelsen
Fadervår

Holder ikke det?

Om sant skal sies, er det vel egentlig ikke noe som holder, overfor enkelte mennesker som krever at du værsågod  skal stå til rette for dem. De blir ikke tilfredse før du tror som dem, og tar avstand fra de tingene de ta avstand fra og liker de tingene de liker.

Men jeg hviler i den tro som en gang for alle ble overlevert de hellige.

En livsviktig dag i vår felles kristne arv

Betydningen av denne dagen i kirkens historie går nok de fleste hus forbi. Dessverre. For slik burde det ikke være. Dette er en dag vi alle burde takke Herren for at Hans ord er blitt bevart.

Det er ikke noe jubileum, men det er i dag 1693 år siden den nikenske trosbekjennelsen ved vedtatt på kirkemøtet i Nikea (år 325). Det var keiseren selv, Konstantin, som kalte sammen en forsamling som skulle representere hele kristenheten. Bakgrunnen for kirkemøtet var utbredelsen av den såkalte arianismen, som var en trussel mot den tro som var overlevert fra apostlene. Arianismen representerte også en trussel mot kirkens enhet.

Så hva har dette å gjøre med kristne i 2018? Alt. Ganske enkelt, alt. Den arianske vranglæren dukker nemlig stadig opp igjen, og da er det godt at noen har tenkt før oss. Kruttet behøver man ikke å finne opp igjen på nytt. Keiser Konstantin kalte inn til dette første økumeniske kirkemøtet, i Nikea i år 325, som en reaksjon på en lære som ble forfektet av en prest fra Alexandria som het Arius. Kort fortalt lærte denne Arius at Kristus kun var et skapt vesen. Det strider klart mot Den apostoliske lære hvor det heter at Kristus ble født, ikke skapt. Dette fremkommer klart i Kolosserbrevet og Romerbrevet, hvor det heter: "Han er den usynlige Guds bilde, den førstefødte før alt det skapte. For i ham er alt blitt skapt..."(Koloss.1,15-16a) og Rom.8,29 "...så han skal være den førstefødte blant mange søsken."

Arius lærte at Sønnen er underordnet Faderen. I et av de få bevarte brevene etter Arius heter det: "Sønnen...skapt og grunnfestet før tidenes begynnelse, var ikke før han ble født." Med andre ord lærte Arius at Kristus ikke hadde eksistert før tidenes begynnelse. Det stemmer heller ikke med Den apostoliske læren. Det ser vi blant annet i Kolosserbrevet: "Han er før alt, og i ham blir alt holdt sammen." (Koloss.1,17)

Biskop Alexander av Alexandria ser ut til å ha vært den første til å ta avstand fra læren til Arius. Biskop Alexander bruker blant annet skriftsteder fra Johannes-evangeliet for å vise at Faderen og Sønnen er uadskillelige og av et vesen.

Ved kirkemøtet i Nikea utarbeidet biskopene en formulering for å uttrykke Kristi guddommelighet og hans enhet med Gud. De lånte et begrep fra gresk filosofi og ga oss en helt ny betegnelse: "homoousios", som kan oversettes med: "Av samme vesen."

Den nikenske trosbekjennelsen er altså et resultat av en nidkjærhet for den overleverte apostoliske troen, og dette er virkelig en grunn til å være takknemlig. Den nikenske trosbekjennelsen understreker at Kristus Ordet er uskapt og har eksistert fra evig tid slik som Faderen: "Gud av Gud, lys av lys, sann Gud av sann Gud, født, ikke skapt, homoousios (av samme vesen) som Faderen." Den endelige utformingen av Den nikenske trosbekjennelsen fant sted på kirkemøtet i Konstantinopel i år 381. Dessverre er ordlyden blitt endret av Den romersk katolske kirken, og det er denne endrede ordlyden som blant annet blir brukt av Den norske kirke.

Den originale ordlyden er slik:

Jeg tror på en Gud, den allmektige Fader, Skaper av himmel og jord, av alt synlig og usynlig. Og på en Herre, Jesus Kristus, Guds enbårne Sønn, født av Faderen før alle tider, Lys av Lys, sann Gud av sann Gud, født og ikke skapt, av samme vesen som Faderen. Ved Ham er alt blitt til. For oss mennesker og for vår frelses skyld kom han ned fra himlene og ble kjød av Den Hellige Ånd og Jomfru Maria og ble menneske. Han ble korsfestet for oss under Pontius Pilatus, led og ble begravet, og sto opp igjen på tredje dagen ifølge skriftene, for opp til himlene, sitter ved Faderens høyre hånd og skal komme igjen i herlighet for å dømme levende og døde, og Hans rike skal være uten ende. Og på Den Hellige Ånd, som er Herre og Livgiver, som utgår fra Faderen, og som tilbes og æres sammen med Faderen og Sønnen, og som talte ved profetene. Og på en hellig katolsk og apostolisk Kirke. Jeg bekjenner en dåp til syndenes forlatelse. Jeg forventer de dødes oppstandelse og livet i den kommende verden. Amen.

En kort bemerkning: Katolsk betyr ikke her Den romersk katolske kirke.