Kirkemøtet som fjernet de jødiske røttene

 Kirkemøtet i Nikea år 325 ga oss Den nikenske trosbekjennelsen. Det er den positive siden. Men det finnes også en negativ side ved dette konsilet. Mens Apostelmøtet i Jerusalem, som beskrives i Apg 15, åpnet dørene for at hedningene kunne bli en del av den da altomfattende jødiske menigheten lukket kirkemøtet i Nikea mer eller mindre igjen for jødene.

Så det er med blandede følelse vi i år feirer 1700-års jubileet for Den nikenske trosbekjennelsen. Det åpnet dørene for voksende anti.jødiske holdninger blant hedninge-kristne i de påfølgende århundrer, ja, helt opp til vår egen tid.

Kirkemøtet førte til at kirken brøt med sine jødiske røtter, og konsekvensene av dette bruddet fikk store ringvirkninger. Det skyldtes ikke minst keiser Konstantin.

Kirken var på denne tiden en forfulgt minoritet, og ga nok etter for presset fra forfølgerne som lokket dem med frihet og fred om den bare ville tilpasse seg Keiseren og Imperiet. Men det har sin pris og selge sjelen sin! Keiser Konstantin, som regjerte fra år 306 til år 337 e.Kr, ville gjøre kristendommen til statens offisielle religion i Romerriket, oppdaget raskt at de kristne ikke var så forent som man trodde. Det var mange grupperinger som hadde ulike teologiske synspunkter over hele imperiet. Blant annet sto kirken midt oppe i en strid om Kristi natur. Var han både Gud og menneske?

Konstantin ville skape en forent kirke, med keiseren på toppen av hierarkiet, og noe av det han anså som viktig var å gjøre noe ed kalenderen. Frem til da, var det ulike tradisjoner for når man skulle markere og feire Kristi død og oppstandelse. For å sikre at kristenheten ville tjene et samlet imperium ønsket keiseren å etablere en felles kalender. 

Frem til da hadde et flertall av de kristne forsamlingene feiret påske i henhold til de jødiske høytidene. Mange kirker feiret påsken første søndagen etter den 14 dagen i den hebraiske måneden Nissan, innrettet etter 'førstefrukten' eller 'De usyredes brøds høytid' (3.Mos 23, 1-11). Andre feiret den på dagen for 14 Nissan, mens andre igjen mente at en hvilken som helst søndag i måneden Nissan ville duge. Det fantes også de som ville skille påsken fra den bibelske kalenderen og legge den til den første søndagen på våren da solen krysser ekvator.

Konstantin fant dette så forvirrende, at han kalte inn til et kirkemøte hvor hele kirken skulle være representert. Sted Nikea, dagens Iznik, like sør for Istanbul i Tyrkia. 300 biskoper kom sammen fra den 20 mai til 24 august.

Hva kalenderen angår fattet de følgende vedtak: 1.Påskedag skulle alltid være på en søndag. Påsken skulle bare feires en gang i året. Den skulle finne sted på våren, og skulle aldri feires samtidig med den jødiske påsken!

I et brev forfattet av keiser Konstantin heter det at kirken ikke skulle følge jødenes skikker, men "skille seg fra jødenes selskap, og ikke ha noe å gjøre med Kristi mordere..."

Nå må det sies at både Den nikenske trosbekjennelsen og de andre vedtak gjort på kirkemøtet i Nikea var fri for anti-jødisk retorikk, men vi finner den i de offisielle brevene fra keiser Konstantin, og han var jo kirkens verdslige overhode. Og dette var en surdeig som etter hvert skulle gjennomsyre hele kirken. Bare noen få tiår etter kirkemøtet i Nikea avslørte kirkefaderen Johannes Chrysostomos anti-jødiske og anti-semittiske holdninger, hvor han langet ut mot jødene og sammenlignet dem med villdyr "som er klare til å bli slaktet..."

Det er en tid for kirken til å gjenfinne sine jødiske røtter.

En livsviktig dag i vår felles kristne arv

Betydningen av denne dagen i kirkens historie går nok de fleste hus forbi. Dessverre. For slik burde det ikke være. Dette er en dag vi alle burde takke Herren for at Hans ord er blitt bevart.

Det er ikke noe jubileum, men det er i dag 1693 år siden den nikenske trosbekjennelsen ved vedtatt på kirkemøtet i Nikea (år 325). Det var keiseren selv, Konstantin, som kalte sammen en forsamling som skulle representere hele kristenheten. Bakgrunnen for kirkemøtet var utbredelsen av den såkalte arianismen, som var en trussel mot den tro som var overlevert fra apostlene. Arianismen representerte også en trussel mot kirkens enhet.

Så hva har dette å gjøre med kristne i 2018? Alt. Ganske enkelt, alt. Den arianske vranglæren dukker nemlig stadig opp igjen, og da er det godt at noen har tenkt før oss. Kruttet behøver man ikke å finne opp igjen på nytt. Keiser Konstantin kalte inn til dette første økumeniske kirkemøtet, i Nikea i år 325, som en reaksjon på en lære som ble forfektet av en prest fra Alexandria som het Arius. Kort fortalt lærte denne Arius at Kristus kun var et skapt vesen. Det strider klart mot Den apostoliske lære hvor det heter at Kristus ble født, ikke skapt. Dette fremkommer klart i Kolosserbrevet og Romerbrevet, hvor det heter: "Han er den usynlige Guds bilde, den førstefødte før alt det skapte. For i ham er alt blitt skapt..."(Koloss.1,15-16a) og Rom.8,29 "...så han skal være den førstefødte blant mange søsken."

Arius lærte at Sønnen er underordnet Faderen. I et av de få bevarte brevene etter Arius heter det: "Sønnen...skapt og grunnfestet før tidenes begynnelse, var ikke før han ble født." Med andre ord lærte Arius at Kristus ikke hadde eksistert før tidenes begynnelse. Det stemmer heller ikke med Den apostoliske læren. Det ser vi blant annet i Kolosserbrevet: "Han er før alt, og i ham blir alt holdt sammen." (Koloss.1,17)

Biskop Alexander av Alexandria ser ut til å ha vært den første til å ta avstand fra læren til Arius. Biskop Alexander bruker blant annet skriftsteder fra Johannes-evangeliet for å vise at Faderen og Sønnen er uadskillelige og av et vesen.

Ved kirkemøtet i Nikea utarbeidet biskopene en formulering for å uttrykke Kristi guddommelighet og hans enhet med Gud. De lånte et begrep fra gresk filosofi og ga oss en helt ny betegnelse: "homoousios", som kan oversettes med: "Av samme vesen."

Den nikenske trosbekjennelsen er altså et resultat av en nidkjærhet for den overleverte apostoliske troen, og dette er virkelig en grunn til å være takknemlig. Den nikenske trosbekjennelsen understreker at Kristus Ordet er uskapt og har eksistert fra evig tid slik som Faderen: "Gud av Gud, lys av lys, sann Gud av sann Gud, født, ikke skapt, homoousios (av samme vesen) som Faderen." Den endelige utformingen av Den nikenske trosbekjennelsen fant sted på kirkemøtet i Konstantinopel i år 381. Dessverre er ordlyden blitt endret av Den romersk katolske kirken, og det er denne endrede ordlyden som blant annet blir brukt av Den norske kirke.

Den originale ordlyden er slik:

Jeg tror på en Gud, den allmektige Fader, Skaper av himmel og jord, av alt synlig og usynlig. Og på en Herre, Jesus Kristus, Guds enbårne Sønn, født av Faderen før alle tider, Lys av Lys, sann Gud av sann Gud, født og ikke skapt, av samme vesen som Faderen. Ved Ham er alt blitt til. For oss mennesker og for vår frelses skyld kom han ned fra himlene og ble kjød av Den Hellige Ånd og Jomfru Maria og ble menneske. Han ble korsfestet for oss under Pontius Pilatus, led og ble begravet, og sto opp igjen på tredje dagen ifølge skriftene, for opp til himlene, sitter ved Faderens høyre hånd og skal komme igjen i herlighet for å dømme levende og døde, og Hans rike skal være uten ende. Og på Den Hellige Ånd, som er Herre og Livgiver, som utgår fra Faderen, og som tilbes og æres sammen med Faderen og Sønnen, og som talte ved profetene. Og på en hellig katolsk og apostolisk Kirke. Jeg bekjenner en dåp til syndenes forlatelse. Jeg forventer de dødes oppstandelse og livet i den kommende verden. Amen.

En kort bemerkning: Katolsk betyr ikke her Den romersk katolske kirke.

Kampen for den overleverte troen, del 4

Kirken har skapt mange vakre ord. Et av dem er inkarnasjonen. Et annet er homoousios.

Det var ved kirkemøtet i Nikea at biskopene utarbeidet denne formuleringen for å uttrykke Kristi guddommelighet og Hans enhet med Gud. Det kan oversettes med "samme vesen som Gud."

I den trosbekjennelsen som vi fikk fra Nikea,som understreker at Kristus Ordet er uskapt, og har eksistert fra evig tid slik som Faderen, er dette uttrykt slik:

"Gud av Gud, lys av lys, sann Gud av sann Gud, født ikke skapt, homoousios som Faderen."

Men striden med Arius og arianismen var ikke lagt død med dette. Den fortsatte i nesten 100 år. Den ble først løst ved det andre økumeniske kirkemøtet i Konstantinopel i 381, da beslutningene fra Nikea ble bekreftet og betegnelsen homoousios ble opprettholdt.

Det er tre navn som vi skal merke oss i læreutviklingen i kristenheten på 300-tallet:

Biskop Athanasios og de man kaller de tre kappadokiske fedre: Basilios av Cæsarea, Gregor av Nyssa og Gregor av Nazianz.

Athanasios, biskopen av Aleksandria, var mesteparten av sin tid som biskop forvist fra sitt embete, av serie med keisere som støttet arianismen. Athanasios forsvarte det bibelske synet på Kristi guddommelige natur i flere verker, blant annet i "De incarnatione verbi" (Om inkarnasjonen av Guds ord).

I tillegg til deres betydelige bidrag til treenighetslæren, hjalp de kappadokiske fedre til å forsvare Den Hellige Ånds guddommelige natur mot en ny vranglære som stilte spørsmål ved Hans likeverdige status med Faderen og Sønnen i treenigheten. Basilios av Cæsarea skrev så et verk om Den Hellige Ånd der han brukte både Skriften og tradisjonens autoritet for å argumentere for at treenighetens tre personer, Faderen, Sønnen og Den Hellige Ånd, var likeverdige.

I Konstantinopel føyes det til en lengre definisjon av Den Hellige Ånd i den bekjennelsen som ble vedtatt i Nikea. Her heter det:

"(Vi tror) ... på Den Hellige Ånd, som er herre og gjør levende, som utgår fra Faderen, som tilbes og æres sammen med Faderen og Sønnen ..."

(fortsettes)

Kampen for den overleverte troen, del 3

Det er på 300-tallet at striden om forholdet mellom Kristus Sønnen og Gud Fader, som innleder den lange perioden med diskusjon om treenigheten, utvikler seg. Frem til da hadde stridigheter om lærespørsmål blitt avklart i forbindelse med mindre lokale synoder. Med keiser Konstantin innledes en ny epoke, hvor man innkaller til det første store økumeniske kirkemøtet i Nikea i år 325.

Foranledningen til dette er reaksjonene på en lære som sprer om seg, og som har utgangspunkt i en prest fra Aleksandria ved navn Arius. Denne Arius lærte at Kristus Sønnen er underordnet Gud Fader.

Det finnes ikke mye dokumentasjon bevart fra denne Arius. Vi vet at han kom fra Libya, og man mener at han var elev av teologen og filosofen Lucian av Antiokia. Denne hadde sin påvirkning fra blant annet filosofen Platon. Han ble sansynligvis ordinert til presbyter av biskop Achillas. Arius fikk godt skussmål hva personlig moral angår. Han var en populær prest, og hadde god støtte fra havnearbeiderne på kaia i Aleksandria. Til disse skrev han visstnok en rekke sjømannsviser for, med kristelig innhold!

I et av de få bevarte brevene vi har etter Arius skrev han at "Sønnen, født av Faderen, skapt og grunnfestet før tidenes begynnelse, var ikke før han ble skapt."

Med andre ord: Selv om Kristus Sønnen var skapt av Faderen selv før tidenes begynnelse, hadde Kristus ikke eksistert fra evig tid slik som Gud, det var en tid da han ikke var til.

Biskop Aleksander av Aleksandria synes å ha vært den første kirkelederen som tok avstand fra denne læren til Arius. Biskop Aleksander brukte blant annet Johannes evangeliet for å gjendrive dette. Ved å henvise til Johannes evangeliet viste han at Faderen og Sønnen er uatskillelige og av ett vesen. Han hevdet at ved å foreslå et skille mellom Gud Fader og Kristus antydet Arius at Kristus kun var en skapning. Og dette får jo særdeles store følger for oss alle!

For om Arius hadde rett, er jo ikke Kristus lenger noe bindeledd mellom den menneskelige og den guddommelige natur. Følgene av det er at det ikke lenger er mulig for oss å bli frelst gjennom Kristus.

(fortsettes)

Kampen for den overleverte troen, del 2

Hvem var Jesus? Det er det store spørsmålet i den tidlige kirkens historie. Så er det også kristologien det skulle stå strid om.

I løpet av Kirkens første 500 år oppstod det spilttelser på grunn av ulik forståelse av forholdet mellom Kristus Sønnen og Gud Fader, av Den Hellige Ånd i forhold til både Faderen og Sønnen, og av hvordan den menneskelige og den guddommelige natur møtes i Kristus. Disse stridighetene førte til at Kirkens biskoper kom sammen for å drøfte disse spørsmålene, og det første av disse syv såkalte økumeniske kirkemøtene fant sted i Nikea i 325. Før vi går inn på innholdet i dette første kirkemøtet, skal vi se litt nærmere på hvilke autoritetskilder Kirken påberopte seg for å møte uenighetene og finne frem til et svar som Kirken kunne stå for.

Biskopene som skulle løse disse tvistene om Treenighetens natur eller Kristi menneskelige og guddommelige natur, støttet seg til ulike autoritetskilder for å kunne underbygge sine avgjørelser.

Først og fremst dreide dette seg om de nytestamentlige bøkene som var blitt godtatt som kanoniske skrifter. Dette skjedde før slutten av 100-tallet.

For det andre er det tydelig at helt fra 100-tallet så Kirkens biskoper og lærere på den skrevne og uskrevne tradisjonen som autoriteter i Kikrken. Vi vet for eksempel at de tidligste kristne trosbekjennelsene trolig er basert på lokale bekjennelse som ble brukt ved dåpsopplæringen. Det er viktig å huske dette fordi enkelte hevder at vi ikke kan feste noen lit til noen tradisjon. Da må vi huske at Kirken kom først, ikke samlingen av de skriftene som utgjør vår kanon - altså de skriftene som utgjør vårt nytestamente. Før denne samlingen levde Kirken sitt liturgiske liv, og vi ser spor etter dette liturgiske livet allerede i de nytestamentlige brevene. Det gjelder f.eks 1.Kor 10,16-17 som ganske sikkert er en del av de første menighetenes nattverdliturgi. Eller den såkalte Kristus-hymnen fra Fil 2,6-11.

(fortsettes)

Kampen for den overleverte troen, del 1

Det er forrykende spennende å lese om kampen for den overleverte troen! Judas skriver jo i sitt brev: "Mine kjære! Jeg har hatt et inderlig ønske om å skrive til dere om frelsen vi har sammen. Men nå ser jeg meg tvunget til å sende dere noen formanende ord om å kjempe for den tro som de hellige én gang for alle har fått overlevert." (Jud v.3) Og det er tydelig at de kristne i de første århundrene var svært opptatt av å finne fram til sannheten i alle teologiske spørsmål.

I dag hvor relativismen er fremtredende er det jo så mange slags sannheter, og det aller meste synes å bli godtatt - men for den unge kirken var det kun èn sannhet. Sannheten måtte være èn, ganske enkelt fordi sannheten var en person, Jesus Kristus. "Jeg er sannheten ...", erklærer Han i Joh 14,6.

Den tidlige kirken følte seg forpliktet på å være sannhetssøkende. Derfor la de Guds ord til grunn og den innsikt de hadde fått gjennom lesningen av Den Hellige Skrift, og den tradisjonen som vokste fram, til å formulere troen slik at den ble bindende for dem alle.

De syv økumeniske kirkemøtene - eller konsiliene - drøftet tidens brennende spørsmål og satte ord på det som er en felles plattform for Den udelte kirkes lære.

I dag er det helt andre holdninger som kommer til syne enn den enhet som fantes i den tidlige kirken. Nå gjelder det visst å godta det meste, og da vesentlig på et følelsesmessig grunnlag. Det er spesielt å høre mennesker si: "Dette er ikke den kirke jeg vil ha!", for det viser hvor langt unna originalen vi er kommet. Spørsmålet om sannhet settes til side - i toleransens navn. Man følger private ønsker og tidens trender, og det kristne fellesskapet brukes mest når en har behov for det.

For meg personlig har det betydd mye å lande i den overleverte tro, slik vi kjenner den fra apostlene. Den har vist seg å tåle tidens herjinger og er blitt stående klippefast. Takket være at noen våget å ta et oppgjør med den første tidens forsøk på å fjerne seg fra det som en gang for alle er blitt overgitt oss, og satt originalen ned på papiret. Så vi ikke behøver å være i tvil.

I noen artikler fremover skal vi se litt nærmere på hva de syv økumeniske kirkemøtene kom frem til.

(fortsettes)

En tro som holder i møte med forvirringen

Man skal ikke oppholde seg lenge på Internett, før man blir presentert for allskens rariteter, som utgir seg for å være kristen tro. Mange har mange meninger, og forvirringen der ute ser ut til å tilta hver eneste dag.

For egen del har jeg funnet hvile i den klassisk kristne troen som kommer til uttrykk i den Nikenske trosbekjennelsen fra 325 e.Kr. En revidert utgave ble vedtatt under det økumeniske kirkemøtet i Konstantinopel i 381. Denne versjonen kalles den nikensk-konstantinopolitanske trosbekjennelsen og ved det økumeniske kirkemøtet i Efesos i 431 vedtok man at dette skulle være den endelige versjonen.

Det var under en lignende forvirringens tid som vår at denne trosbekjennelsen ble til. En av grunnene til at kirkemøtet i Nikea ble innkalt var å samtale om de problemene som arianismen representerte. Striden med arianerne dreide seg først og fremst om Kristi natur og treenigheten. Arianismen ble sett på som en trussel mot den kristne enheten - og trusselen var reell. Et av hovedmotivene i den nikensk-konstantinopolitanske trosbekjennelsen er nettopp å definere hva sann kristen tro handler om, og for slik å sikre en enhetlig kristen tro for samtiden og ettertiden.

Det burde vi takke Gud for! I dag - i møtet med alle disse merkverdige synene på hva kristen tro handler om - bruker jeg bevisst å henvise til denne trosbekjennelsen. Den - sammen med den apostoliske trosbekjennelsen - gir et sant uttrykk for genuin original kristen tro.

I norsk oversettelse lyder den slik:

Jeg tror på èn Gud, den allmektige Fader, Skaper av himmel og jord, av alt synlig og usynlig.

Og på èn Herre, Jesus Kristus, Guds enbårne Sønn, født av Faderen før alle tider, Lys av Lys, sann Gud av sann Gud, født og ikke skapt, av samme vesen som Faderen. Ved Ham er alt blitt til. For oss mennesker og for vår frelses skyld kom Han ned fra himlene og ble kjød av Den Hellige Ånd og Jomfru Maria og ble menneske. Han ble korsfestet for oss under Pontius Pilatus, led og ble begravet, og stod opp igjen på tredje dagen i følge Skriftene, fòr opp til himlene, sitter ved Faderens høyre hånd og skal komme igjen i herlighet for å dømme levende og døde, og Hans rike skal være uten ende.

Og på Den Hellige Ånd, som er Herre og Livgiver, som utgår fra Faderen, og som tilbes og æres sammen med Faderen og Sønnen, og som talte ved profetene.

Og på èn, hellig, katolsk og apostolisk Kirke. Jeg bekjenner èn dåp til syndernes forlatelse. Jeg forventer de dødes oppstandelse og livet i den kommende verden. Amen.

Dette tror jeg, dette bekjenner jeg i liv og i død. Dette er min tro. Og den holder.

De syv økumeniske konsilier, del 2

Det første konsiliet (kirkemøte) i Konstantinopel, og det andre av de syv økumeniske konsiliene som både Den ortodokse kirke og Romerkirken har godkjent, ble avholdt i 381. På dette konsiliet deltok 150 biskoper - men ingen fra Vestkirken - og ble ledet av patriarkene Timoteus av Alexandria, Meletius av Antiokia og av biskopene Gregor av Nazians (se ikonet) og Nectarius av Konstantinopel. Konsiliet ble siden kalt "de 150 fedres kirkemøte". Konsiliet i Konstantinopel er først og fremst kjent for at det antok Den nikenske trosbekjennelsen som en sann og riktig beskrivelse av Den Hellige Skrift. Men konsiliet utarbeidet også en utvidelse av omtalen av Den Hellige Ånd som ble utarbeidet i Nikea.


Før vi går inn på hva denne utvidelsen innebar, la oss se litt nærmere på selve bakgrunnen for dette konsiliet. I år 378 falt den anti-nikenske keiseren i Øst, Valens, i et slag, og ble etterfulgt av den pro-nikenske Theodosius. Dette fikk noen interessante konsekvenser. Blant annet førte dette til en pro-nikensk allianse mellom biskopen i Rom, Damasus, Aleksandrias biskop Peter - som hadde etterfulgt selveste Athanasius - Cæsareas biskop Basilios, Antiokias biskop Meletius og Jerusalems biskop Kyrill.


Professor i kirkehistorie, Oskar Skarsaune, skriver at "Jerusalem, Antiokia, Aleksandria og Rom var de fire største - og etter samtidens oppfatning - eldste av de bispedømmer som var innstiftet av apostler. Cæsarea i Kappadokia hadde ingen tilsvarende posisjon, men var viktig på grunn av innehaverens format: Basilius. Og det var Basilius som nå var ledende i flere forsøk på å samle denne store teologiske og kirkepolitiske alliansen til fordel for en endegyldig fastsettelse av den nikenske tro som kirkens felles tro." (Oskar Skarsaune: Troens Ord. De tre oldkirkelige bekjennelsene. Luther forlag)


Da Basilios døde i 379 synes hans mål å være innen rekkevidde. Da kom en 153 biskoper fra Østkirken sammen i Antiokia. Her var både Rom og Aleksandria representert. Vi har kjennskap til dette kirkemøtet blant annet gjennom noe biskop Theodor av Mopsuestia har skrevet:


"Fedrene i Nikea nøyde seg med "Og på Den Hellige Ånd" i tredje artikkel. De mente dette burde være tilstrekkelig for tilhørerne dengang; men deres etterfølgere har likevel overlevert oss en fullstendig lære om Helligånden. Først samlet de vestlige biskoper seg og avholdt en synode for seg selv, fordi de ikke kunne komme til Østen på grunn av de forfølgelser som var forårsaket av arianerne som hersket der. Deretter, da forfølgelsene ved Guds hjelp opphørte, antok også de østlige biskoper denne lære med glede. De sluttet seg til de vestlige biskopers mening, og viste ved sine underskrifter at de var i fellesskap med dem." (Theodor av Mopsuestia: Dåpskatekeser)


Denne biskop Theodor var før sin utnevnelse til biskop i 392, presbyter i Antiokia, og var sannsynligvis til stede på dette møtet han refererer til.


Om Den Hellige Ånd heter det i følge Nikea 325 og Konstantinopel 381:
"Og på Den Hellige Ånd, som er Herre og Livgiver, som utgår fra Faderen, og som tilbes og æres sammen med Faderen og Sønnen, og som talte ved profetene." (Ortodoks bønnebok. Solum forlag, side 10)


Konsiliet i Konstantinopel i 381 vedtok også flere kirkerettslige bestemmelser. Flere av dem var kraftige oppgjør med heresi, altså vranglære. En av dem sier kort og godt: "Biskopen i Konstantinopel skal ha rang og ære etter biskopen av Roma, for Konstantinopel er Det nye Roma." Men viktigst for oss i denne sammenhengen er at dette andre konsiliet vedtok et lærebrev. Sammenfatningen av dette lyder slik:


"Den nikenske trosbekjennelse lærer oss å tro på Faderens, Sønnens og Den Hellige Ånds navn, idet vi klart tror at Faderen, Sønnen og Den Hellige Ånd deler samme guddom og kraft og vesen. De æres sammen for de har samme verdighet, i sitt herredømme er de like evige. Vi ærer dem i tre fullkomne hypostaser, eller også tre fullkomne personer, slik at verken Sabellius' uvesen - der hypostasene sammenblandes og personenes egenskaper oppleves - får noe rom hos os, eller at eunomianernes, arianernes eller pnumatomakernes blasfemier får noen makt hos oss, de som atskiller Guds vesen eller natur. For de sier at treenighetens uskapte, vesenslike og like evige natur gjennom Sønnen får seg tillagt en senere født, eller skapt natur, en som er av et annet vesen.


Også læren om Herrens menneskeblivelse bevarer vi uforfalsket, i det vi fastholder at hans komme i kjødet ikke skjedde (i et kjød) uten sjel eller fornuft, (et kjød) som ikke var komplett. Nei, vi erkjenner Logos som fullkommen Gud før alle tidsaldre, og at han i disse siste dager er blitt fullkomment menneske for vår frelses skyld." (Hentet fra biskop Theodors kirkehistorie, bind 5)