Kirkemøtet som fjernet de jødiske røttene

 Kirkemøtet i Nikea år 325 ga oss Den nikenske trosbekjennelsen. Det er den positive siden. Men det finnes også en negativ side ved dette konsilet. Mens Apostelmøtet i Jerusalem, som beskrives i Apg 15, åpnet dørene for at hedningene kunne bli en del av den da altomfattende jødiske menigheten lukket kirkemøtet i Nikea mer eller mindre igjen for jødene.

Så det er med blandede følelse vi i år feirer 1700-års jubileet for Den nikenske trosbekjennelsen. Det åpnet dørene for voksende anti.jødiske holdninger blant hedninge-kristne i de påfølgende århundrer, ja, helt opp til vår egen tid.

Kirkemøtet førte til at kirken brøt med sine jødiske røtter, og konsekvensene av dette bruddet fikk store ringvirkninger. Det skyldtes ikke minst keiser Konstantin.

Kirken var på denne tiden en forfulgt minoritet, og ga nok etter for presset fra forfølgerne som lokket dem med frihet og fred om den bare ville tilpasse seg Keiseren og Imperiet. Men det har sin pris og selge sjelen sin! Keiser Konstantin, som regjerte fra år 306 til år 337 e.Kr, ville gjøre kristendommen til statens offisielle religion i Romerriket, oppdaget raskt at de kristne ikke var så forent som man trodde. Det var mange grupperinger som hadde ulike teologiske synspunkter over hele imperiet. Blant annet sto kirken midt oppe i en strid om Kristi natur. Var han både Gud og menneske?

Konstantin ville skape en forent kirke, med keiseren på toppen av hierarkiet, og noe av det han anså som viktig var å gjøre noe ed kalenderen. Frem til da, var det ulike tradisjoner for når man skulle markere og feire Kristi død og oppstandelse. For å sikre at kristenheten ville tjene et samlet imperium ønsket keiseren å etablere en felles kalender. 

Frem til da hadde et flertall av de kristne forsamlingene feiret påske i henhold til de jødiske høytidene. Mange kirker feiret påsken første søndagen etter den 14 dagen i den hebraiske måneden Nissan, innrettet etter 'førstefrukten' eller 'De usyredes brøds høytid' (3.Mos 23, 1-11). Andre feiret den på dagen for 14 Nissan, mens andre igjen mente at en hvilken som helst søndag i måneden Nissan ville duge. Det fantes også de som ville skille påsken fra den bibelske kalenderen og legge den til den første søndagen på våren da solen krysser ekvator.

Konstantin fant dette så forvirrende, at han kalte inn til et kirkemøte hvor hele kirken skulle være representert. Sted Nikea, dagens Iznik, like sør for Istanbul i Tyrkia. 300 biskoper kom sammen fra den 20 mai til 24 august.

Hva kalenderen angår fattet de følgende vedtak: 1.Påskedag skulle alltid være på en søndag. Påsken skulle bare feires en gang i året. Den skulle finne sted på våren, og skulle aldri feires samtidig med den jødiske påsken!

I et brev forfattet av keiser Konstantin heter det at kirken ikke skulle følge jødenes skikker, men "skille seg fra jødenes selskap, og ikke ha noe å gjøre med Kristi mordere..."

Nå må det sies at både Den nikenske trosbekjennelsen og de andre vedtak gjort på kirkemøtet i Nikea var fri for anti-jødisk retorikk, men vi finner den i de offisielle brevene fra keiser Konstantin, og han var jo kirkens verdslige overhode. Og dette var en surdeig som etter hvert skulle gjennomsyre hele kirken. Bare noen få tiår etter kirkemøtet i Nikea avslørte kirkefaderen Johannes Chrysostomos anti-jødiske og anti-semittiske holdninger, hvor han langet ut mot jødene og sammenlignet dem med villdyr "som er klare til å bli slaktet..."

Det er en tid for kirken til å gjenfinne sine jødiske røtter.

Jesus var, er og forblir jøde

Det er underlig å møte enkelte mennesker som blir rasende når en sier at vår Frelser var jøde, er jøde og vil alltid forbli jøde.

Men det er da umulig å lese Det nye testamente uten å oppdage det!

Og disippelflokken som Han omga seg med var alle jøder. Her finner du Shimon som Jesus kalte Kefas, og Andreas, Ya'akov Ben Zavdai og Yochanan, Filip Bar-talmai, T'oma og Mattiyahu, Ya'akov Bar-Chalfai og Taddai, Shimon seloten og Yhedua fra K'riot.

Alt dette kan du lese om i Matteus 10.

Og Jesus selv het jo Yeshua (som betyr frelse) Ha Mashiach (Messias), og Hans mor Mirjam (Luk 1,27)

Han nedstemmer fra Abraham og David (Matt 1,1-17). Han vokste opp i et jødisk hjem. Alle slektningene var jødiske: Elisabet og døperen Johannes (Luk 1,5 + v.57-61) så vel som brødrene og søstrene i Hans jordiske familie (Mark 6,3) Jøden Paulus skriver: 'Men da tidens fylde kom, utsendte Gud sin Sønn, født av en kvinne, født under loven'.  Han levde i Israels land (Matt 2,21), hele sitt liv bortsett fra da Han levde som flyktning i Egypt. Han blir omskåret på den åttende dagen etter Moseloven, og Han ble innviet til Herren slik Moseloven bestemte. (Luk 2,22-24, 1.Mos 17,12, 2.Mos 13,2 og v.12).

Lukas forteller oss at 'hvert år dro hans foreldre til Jerusalem til påskefesten' (Luk 2,41). Han minner oss også om at Jesus etter sin sedvane gikk i synagogen (Luk 4,16), hvor Han ved en anledning ble bedt om å lese fra de hebraiske skriftene (Luk 4,17).

Han ble omtalt som en jødisk lovlærer (Joh 3,2) og ofte kalt rabbi (Joh 1,38 og v.49), og Han gikk temmelig sikkert kledd som en jødisk rabbiner var kledd på den tiden, med dusker på bønnesjalet slik det står omtalt i 4.Mos 15,37-38. En kvinne som hadde hatt blødninger i 12 år rørte jo ved dem, jfr Mark 2,17).

Han omtales også som 'Løven av Juda stamme, Davids Rotskudd' (Åp 5,5).

Det er ingen tvil om at Jesus var, er og forblir jøde.

Vår jødiske arv og menighetens DNA

I siste nr av Misjonsblad for Israel, som utgis av Den norske Israelsmisjon, og som utkom denne uka, skriver generalsekretær Rolf Gunnar Heitmann, en svært interessant leder.

Den handler i hovedsak om den han kaller Den Norske Israelsmisjons DNA, men samtidig berører den også alle kristnes forhold til Israel og Guds evige pakt med jødene. Og det forholdet bør vi akte på. Det handler nemlig også om vårt DNA. Hør bare:

' Et lite kjemisk stoff finnes i alle cellene våre. Det bestemmer våre egenskaper og avspeiler hvem vi er. Det går i arv til våre barn. Vi kjenner det ved bokstavene DNA ... Jøden Paulus lærer oss at vi som fremmede og utlendinger i forhold til Israel , er blitt medborgere og del av Guds familie ved Jesu forsoningsverk. Dermed har vi også 'del i samme arv, samme kropp og samme løfte' (Ef 3,6). Vi har ikke overtatt en arv fra et folk som er gjort arveløs eller har forsvunnet, men vi er genetisk knyttet sammen med Israel i èn kropp og slik sett medarvinger til noe som er åpenbart og skjult på samme tid.

En annen jøde, Simon Peter, minner oss om at arven i sin totale verdi, renhet og udødelighet er gjemt i himmelen, men samtidig gjort kjent som et levende håp ved Jesu oppstandels. (1.Pet 1,3) I den verdensvide kirke har dette jødiske perspektivet ofte gått tapt. Det jødiske folk settes på sidelinjen, og spiller ikke lenger noen rolle verken i Guds eller kirkens selvforståelse og identitet. Vi har glemt våre egenskaper ...

Av Isais rot - vår tros jødiske røtter

I en av de vakreste julesalmene jeg kjenner, en gammel tysk salme fra 1587, heter det i norsk oversettelse:

'Det hev ei rose sprunge ut av ei rot så grann. Som fedrane hev sunge: Av Isais rot ho rann ...' (Nr 38 i Norsk Salmebok)

Motivet er hentet fra den messianske profetien i Jes 11,1:

"Men en kvist skal skyte fram av Isais stubb, og et skudd fra hans røtter skal bære frukt".

Bakgrunnen for denne profetien er 1.Sam 16,10-13, hvor profeten Samuel velger ut Israels nye konge blant sønnene til Isai. 'En kvist ... av Isais stubb...' representerer den nye og større David, arvingen til Davids evige rike. Hos evangelisten Matteus heter det:

'Slik er det i alt fjorten ledd fra Abraham til David, fjorten ledd fra David til bortførelsen til Babylon. og fjorten ledd fra bortførelsen til Babylon inntil Messias'. (Matt 1,17)

Det er viktig at man husker at våre trosrøtter er jødiske! Det fremgår jo av hele Bibelen, men noe av det siste som sies om Jesus i Den hellige Skrift, er dette:

'Jeg er Davids rotskudd og ætt, den klare morgenstjerne...' (Åp 22,16b)

I dag er ikke dette like selvklart lenger. Mange kristne distanserer seg fra rotsystemet hele vår tros fundament er bygget på. Som bibeltroende kan vi ikke gjøre det. 'Frelsen kommer fra jødene,' sa Jesus.

Frikirken avklarer sitt forhold til Kirkens jødiske røtter og dens apostolitet

Den evangelisk lutherske frikirke har utgitt et svært interessant hefte som omhandler kirkesamfunnets syn på Skriften og kirken. Jeg har lest igjennom dette heftet flere ganger, og finner det svært interessant.

I et av kapitlene i heftet beskrives skriftsynets betydning for kirkesynet. Jeg har i den sammenheng merket meg to ting:

1. Den evangelisk lutherske frikirke er opptatt av å understreke de jødiske røttene. De skriver: "Da kirken sto fram på pinsedag var det i en jødisk kontekst og under en jødisk fest... Det er viktig for kirken å holde fast på denne historien, ellers står kirken stadig i fare for å havne i en falsk åndelighet som ikke holder fast på Gud som historiens Gud."

2. Den evangelisk lutherske frikirke er også opptatt av kirkens apostolitet. Om dette skriver de blant annet:

"Apostlene sto fram som autoriserte vitner fra Jesus selv, om hans liv og virke, død og oppstandelse. De hadde vært øyenvitner til det hele og mottatt undervisning fra Jesus selv. Deres tolkning av Jesu liv, død og oppstandelse er derfor forpliktende for kirken også i dag. Vi finer apostlenes tolkning, ledet av Den Hellige Ånd, i evangeliene og den øvrige nytestamentlige litteratur. Et rett skriftsyn kommer derfor til rette med den apostoliske lære. Og det er kirkens oppgave til alle tider å arbeide med og studere den apostoliske arv også i møte med nye åndsstrømninger. Skal mennesker komme til tro, må kirken stå i vedvarende sammenheng med det apostoliske vitnesbyrd om Kristus og merke seg nøye hvordan det ble nedfelt i de syv første økumeniske konsilier (der lærespørsmål ble avgjort i den udelte kirkens tid). En rett apostolisk forståelse betyr at kirken forutsetter apostlenes sendelse ved stadig å kalle nye mennesker til tro og etterfølgelse."

Jeg merker meg med stor interesse og glede at Frikirken henviser til de syv første økumeniske kirkemøtene og Den udelte kirkens tro som sitt læregrunnlag. Det gir et spennende perspektiv.

Dagens Torah-lesning: Å leve i Herrens rytme som et annerledesfolk

Jeg kan ikke gi noen lovnader, men jeg vil se på om jeg kommer til å gjengi lesningene for synagogegudstjenestene fremover. Dette i den hensikt å hjelpe folk til å bli bedre kjent med de gammeltestamentlige tekstene som utgjør vår felles arv. Dessuten trenger vi å bli kjent med Den gamle pakts innhold, for bedre å kunne forstå hva Den nye pakten inneholder og hva vi har i Kristus.

Denne ukens lesninger ved sabbatsgudstjenesten er hentet fra 3.Mos 21,1 til 24,23 og Esek 44,15-31. Igjen slår det meg hvor sterkt Gud understreker i sitt ord at Guds folk er et annerledesfolk. Sann gudsfrykt får utslag i levd liv. Det må være sammenheng mellom det man sier, og det man lever. Tekstene viser også med all tydelighet at det vi ofrer til Herren skal ikke være det nest-beste, men det aller beste vi har. Vi kan egentlig ikke snakke om en sann gudsfrykt om det vi gir til Herren er noe som egentlig ikke er et offer for oss, men noe vi likevel kunne avse.

Skriftlesningene ved sabbatsgudstjenestene er lange, og ofte svært innholdsmettede. Det er derfor vanskelig å trekke ut noe fremfor noe annet for så å fremheve dette.

De to første kapitlene ved denne ukens lesninger handler om prestenes hellighet, mens det tredje kapitlet handler om høytidene, mens det 24 kapitlet handler om lysestaken og skuebrødsbordet. Her er det mer enn nok studiemateriale for mange artikler, men jeg skal ikke begi meg ut på det denne gangen.

Hva høytidene angår så kunne vi kalle dem for særskilte dager som er Guds avtalte møtetider. Å leve med disse syklusene kan gi det nødvendige rom vi alle trenger for å avsette dager i den ene hensikt å møte Gud. I travle dager som vi alle lever trenger vi å rydde plass for dette, men det er ikke slik at det er bare vi som trenger det. Det er og slik at Gud lengter etter å møtes med sitt folk.

I teksten vår omtales disse særskilte dagene som «Herrens høytider». Det hebraiske ordet som er brukt er ordet «moned» som kommer fra et grunnord som betyr «avtalt» eller «fastsatt». Det spesielle med dissse «moadim» er at de gjentas og gjentas. «Det skal være en evig lov for dere, fra slekt til slekt...» (3.Mos 23,14b)

Enkelte synes å ha en aversjon mot ordet «tradisjon». Med det mener man noe «religiøst» og da i ordets negative betydning. Men tradisjoner kan være noe fint og godt – og ikke minst nødvendig. De er gode rammer rundt våre liv, og høytider kan bli spesielle festdager som bryter livets monotone gang.

I denne syklusen finnes sabbaten og for oss også feiringen av Kristi oppstandelse, som gjentas uke etter uke.

Undervisningen om Herrens høytider er for meg undervisningen om livets gode rytme. Lever vi i den rytmen Herren inviterer oss inn i kommer vi også inn i velsignelsen ved å høre Herren til.

Dagens Torah-lesning: Helliget Herren

Jeg synes det er interessant å følge med på hva som er lesetektene for ukens synagogegudstjeneste. Våre trosrøtter er jo jødiske, så her er det mye å lære. Denne ukens Torahlesning er hentet fra 3.Mos 19,1-20 til 20,27. Lesningen fra profetene eller Haftarah er hentet fra Amos 9,7-15. Jeg foreslår at du finner Bibelen din og leser disse tekstene før du leser videre i denne artikkelen:

Det første jeg merker meg er at apostelen Peter henter et sitat fra denne ukens Torah-lesning når han skriver sitt første brev, hvor han oppmuntrer sine lesere til å "være hellige". Vi finner dette i 1.Pet 1,16: "For det er skrevet: Dere skal være hellige, for jeg er hellig." Dette er et direkte sitat fra 3.Mos 19,2, og det er et godt eksempel på hvordan de nytestamentlige forfatterne inspirert som de er av Den Hellige Ånd, bruker Torahen flittig når de skriver sine brev.

Så til teksten i 3.Mosebok: For å bli gjort hellig må det som skal hellliggjøres bli atskilt fra sin sammenheng. Det er Gud som helliggjør. Likevel, det kreves også et bidrag fra vår side. Det står: "Dere skal være hellige." I en bønn som bes ved tenningen av sabbatslysene, heter det: "Du har helliget oss ved Dine bud."

I jødisk praksis er det vanlig med en innledning til fremførelsen av det som kalles Mitzvah, den moralske gjerning utført av religiøs plikt. Denne innledningen er en kort velsignelse. Jeg kan gi et eksempel på dette: Når man tar på seg bønnesjalet med sine snorer ber man: "Velsignet er Herren vår Gud, Universets Konge, som har helliggjort oss ved Dine bud og gitt sine befalinger med hensyn til befalingen om tzitzit (bønnesjalet)..."

Helliggjørelsen er en prosess. Gud gjorde f.eks sabbaten hellig, likevel forteller Han oss at vi skal holde den hellig. Hellighet kan defineres. Den har sine grenser, og begrensninger. Vi har også en rolle i dette. Vi må holde oss til den grensen som Skriften har satt, og skal ikke bevege oss utenfor den. Hellighet får praktiske konsekvenser for hvordan vi lever våre liv. Jeg har lov til alt, sier apostelen, men det er ikke alt som gagner. Lys har ingenting med mørke å gjøre for den som holder seg til Herren, dermed kan man heller ikke ta del i mørkets gjerninger. Man kan ikke samtidig holde seg til Herren, og til avgudene.

Det er noe som er hellig. Da må vi passe oss for ikke å gjøre det hellige profant, eller alminnelig. Kanskje dette er en dag å spørre seg selv hva som er hellig i ditt liv, og som du ikke skal skitne til?

Bildet viser en side av Torah.

Lærdommer fra våre jødiske røtter med hensyn til påsken, del 3

Utgangen fra Egypt får sin fullendelse for Israels barns vedkommende i byggingen av Templet i Jerusalem. Vi leser om dette i 1.Kong 6,1:

"I det fire hundre og åttiende år etter Israels barns utgang av landet Egypt, i måneden siv, det er den andre måneden, i det fjerde året etter at Salomo var blitt konge over Israel, da begynte han å bygge huset for Herren."

Slutten på utvandringen er flerfoldig:

1) Herren skulle fri dem ut fra slaveriet.
2) Herren skulle få dem ut av Egypt.
3) Herren skulle bringe dem til seg selv
4) Åpenbare sin visdom og vilje for dem
5) Regjere over dem som deres konge og elske dem som deres ektemann
6) Bo i deres midte som deres Gud

Og det er her Tempelet kommer inn i bildet. Tabernaklet var en midlertidig bolig for Den Hellige Gud. Utgangen fra Egypt får sitt klimaks 430 senere når Templet bygges, og Arken som inneholder paktens tavler som ble skrevet på Sinai blir plassert på det hellige sted, og K'vod Adonai, Guds herlighet fyller helligdommen som er konstruert for Ham. Og denne helligdommen var blitt et bønnens hus for alle folk.

Lærdommer fra våre jødiske røtter med hensyn til påsken, del 2

Utvandringen fra Egypt var begynnelsen på en vandring med Gud for Guds utvalgte folk. Fra Guds synsvinkel var denne vandringen progressiv, hvor åpenbaringen gradvis utfolder seg og leder frem til det endelige høydepunktet.

Intensjonen med den første delen av denne vandringen - selve utvandringen fra Egypt - handlet om å bringe Israel til Gud selv. Den andre delen handlet om å opprette en paktrelasjon med Israel hvor Jahve skulle være deres Gud, og jødene Hans folk. Dette skjedde syv uker eller 50 dager etter at de hadde forlatt Egypt og fikk navnet Shavuot - Ukenes fest, eller Pinse.

Shavuot kalles også alzeret eller fullendelsen av påsken. Herren brakte sin brud - Israels folk - til Sinai fjellet, hvor Han presenterte Israel sin ketubah - ekteskapskontrakt, Hans Torah. I 2.Mos 24 leser vi om Moses som kalles opp på fjellet, og om pakten som opprettes mellom Gud og jødefolket. Så leser vi i vers 7:

"Så tok han paktenes bok og leste den opp for folket. Og de sa: Alt det Herren har sagt, vil vi gjøre og lyde."

Paktsrelasjonen mellom Gud og jødene ble forseglet der på Sinai, og her ble Jahve deres Konge, og folket Hans brud.

Etter dette avdekker Gud enda en hensikt med utgangen fra Egypt. Det åpenbares for oss i 2.Mos 25,8: "La dem bygge en helligdom for meg, og jeg vil bo midt iblant dem." Til de forløste barn av Israel, betror Gud dem ansvaret med å bygge en Mikdash - en helligdom. Hva var så hensikten med dette? "... jeg vil bo midt iblant dem."

Brudgommen lengter etter et hus hvor Han kan møte sin elskede brud og innhylle henne i sin nærhet og overøse henne med paktens velsignelse.

(fortsettes)

Lærdommer fra våre jødiske røtter med hensyn til påsken, del 1

Som en forberedelse til årets påskefeiring, starter jeg her en ny serie med artikler hvor vi ser nærmere på vår tros jødiske røtter.

Pesach - det hebraiske ordet for påske - handler i første rekke om det vi kan kalle begynnelsen på "forløsningens historie". Utgangen fra Egypt var aldri ment å skulle være et mål i seg selv, men en begynnelse på en vandring - en vandring med Gud. Utvandringen fra Egypt hjelper oss til å få et overblikk - "det store bildet" om du vil av Israels "forløsnings historie", men den gir oss også en forståelse av hva som er målet for det hele. Men hva var selve den guddommelige hensikten med utgangen fra Egypt? Studerer vi Skriftene nøye vil vi se at hensikten handler om at Gud, skaperen av himmel og jord, vil stige ned og bo blant sitt utvalgte folk og ha en nær relasjon til dem.

Det er en vanlig misforståelse at jødene ble frelst gjennom Loven i Den gamle pakt. Man kan jo spørre seg hvilke gjerninger jødene gjorde de 430 årene de var slaver i Egypt som gjorde at de skulle fortjene at Gud grep inn og fridde dem ut? Svaret er enkelt: De gjorde ingenting som fortjente det. At Gud forløste dem fra fangenskapet handler ikke om lovgjerninger, men om Guds nådefulle initiativ på bakgrunn av et løfte Han hadde gitt. Gud holder nemlig ord!

"Gud hørte deres sukk, og Gud kom i hu sin pakt med Abraham, Isak og Jakob. Og Gud så til Israels barn, og Gud kjentes ved dem." (2.Mos 2,24-25)

Hvilken pakt dreier dette seg om? Den beskrives slik i 1.Mos 17,4-8:

"Se, jeg slutter en pakt med deg, og du skal bli far for en mengde folk. Ditt navn skal ikke mer være Abram, men ditt navn skal være Abraham, for jeg gjør deg til far for en mengde folk. Jeg vil gjøre deg overmåte fruktbar, jeg gjør deg til en mengde folk, og konger skal utgå fra deg. Jeg vil opprette min pakt mellom meg og deg og din ætt etter deg, fra slekt til slekt - en evig pakt. Jeg skal være Gud for deg og for din ætt etter deg. Jeg vil gi til deg og din ætt etter deg det land hvor du bor som fremmed, hele Kana'ans land, til evig eiendom. Og jeg vil være deres Gud." (Uthevelsene er mine)

Apostelen Paulus erklærer at Israel er elsket på grunn av fedrene: "Når det gjelder utvelgelsen er de elsket for fedrenes skyld." (Rom 11,28b)

For det andre: Israels Gud er i en nåde - chesed - pakt med sitt folk som er Hans initiativ alene. Derfor ønsker Han å befri dem fra slaveriet i Egypt. De er jo Hans sønner og døtre!

Utgangen fra Egypt minner oss om en viktig ting: "Dere har selv sett hva jeg har gjort med egypterne, og hvordan jeg bar dere på ørnevinger og brakte dere til meg." (2.Mos 19,4. Uthevningen er min)

(fortsettes)

Vi må finne tilbake til våre jødiske røtter

En fransk teolog ved navn Jean Carmignac skriver et sted at evangeliene preges av det han kaller "le parfum semitique" - en semittisk duft. Med dette mener han om vi kjenner denne duften vil det berike møtet med evangeliets beretninger.

Det er min venn, bønnelederen Chuck Cohen, selv messiansk jøde, som sier at "enhver fremstående lære i Det nye testamente har røtter djupt i Tanach. For en full forståelse av disse lærer må vi grave i den hebraiske jorden."

Til opplysning: Tanach er hebraisk for det vi kaller Det gamle testamente.

Jeg har tenkt mye på dette når vi nå har beveget oss inn i påsken. I dag snakkes det mye om at vi må vende tilbake til kirkens røtter, og det er jeg enig i. Men da kan vi ikke bare snakke om urkirken, og de som fulgte i sporene av apostlene, de før-konstantinske kildene. Da må vi grave djupere og finne de hebraiske eller jødiske. Jeg tror det er lett for oss å glemme det faktum at Skriftene for Jesu vedkommende var nettopp Tanach. Når Jesus ble fristet av djevelen i Judeas ødemarker var det fra Mosebøkene Han siter, nærmere bestemt 5.Mosebok, og Han gjør det tre ganger. Apostelen Peter preket på Pinsefestens dag i Jerusalem fra Tahach, og det er veldig interessant at når apostelen Paulus skal bevise Den nye pakts lære i læreskriftet fremfor noe annet - Romerbrevet - så gjør han det med vers fra Tanach hele 60 ganger!

Men i dag finnes det kristne som knapt nok noen ganger har lest Tanach eller Det gamle testamente. Noen har lest bruddstykker, andre enkelte skrifter, men det er sjeldent å finne noen som faktisk har lest seg igjennom Det gamle testamente. Jeg merker det enkelte ganger når jeg preker. Jeg henter ofte tekster fra Det gamle testamente, og da merker jeg en viss uro blant de som følger med i sine Bibler. De leter febrisk for å finne hvor jeg befinner meg, så jeg har lært meg til å fortelle forsamlingen hvor de finner boken jeg siterer fra.

Den manglende innsikten i Det gamle testamentes skrifter er beklagelig på flere måter. Det gjør jo at man mister perspektivet, og røttene våre blir grunne. Chuck Cohen pleier å si at "det er bare når vi næres av Guds fullstendige ord at vi blir stående i stormen." Dessuten er det vanskelig å få en rett forståelse av Jesu frelsergjerning, om man ikke kjenner de messianske profetiene og jødefolkets historie.

Denne påsken studerer jeg på nytt den av Herrens høytider som kalles pesach eller påske. Kanskje flere blir med meg på dette studiet? Jeg tror det vil berike oss veldig.

I følge Walter Kaiser jr, som har skrevet boken The Uses of the Old Testament in the New, inneholder Det nye testamente ca 300 direkte siterte vers, 200 sitater uten henvisning og 1100 gjengitte eller parafraserte vers fra Tanach. Det nye testamente benytter disse 1600 gammeltestamentlige skriftstedene for å bevise at Jesus er den lovede Messias, til lære og undervisning, til oppmuntring og advarsler. Det er noe å tenke på.

Simcha!

Det finnes et herlig ord for glede på hebraisk: simcha. Bare ordet i seg selv er så melodiøst, yrende og boblende at man blir glad bare av å uttale det!

Simcha er et ord med mange betydninger. Rotordet er sameyach som betyr glad, lykkelig, glede. Vi finner ordet f.eks i Salme 100,2:

"Tjen Herren med glede (simcha), kom fram for hans åsyn med jubel!"

Legg merke til at både på hebraisk og norsk er dette en befaling! Når en tenker på jødenes historie, så full av tragedier som den er, så er det underlig å tenke på at de kan feire så mye som de gjør. Den jødiske kulturen er så full av glede, av dans og jubel. Svaret finnes her, gleden finnes i en kilde som heter Gud. Fra Ham strømmer det en glede som fyller vårt indre, som igjen produserer kraft til å utholde de vanskelige tidene.

Det er faktisk slik at intet annet språk enn hebraisk har så mange ord for glede. De har ordene sason, hedwah, gil, og ninnah ved siden av simcha, som alle taler om gleden.

Hebraisk beskriver ofte sjelens glede i sammenheng med skaperverket:

"For med glede skal dere dra ut, og i fred skal dere føres fram. Fjellene og haugene skal bryte ut i fryderop for deres ansikt, og alle markens trær skal klappe i hendene." (Jes 55,12)

"Ørkenen og det øde land skal glede seg. Ødemarken skal juble og blomstre som en lilje. Den skal blomstre og juble, ja, juble og synge med fryd, Libanons herlighet er gitt den, Karmels og Sarons prakt. De skal se Herrens herlighet, vår Guds prakt." (Jes 35,1-2)

Simcha er et fundamentalt ord i troen. Og denne gleden det her er snakk om handler også om helligheten - dette å være tatt ut av en sammenheng, og satt til side:

"Gled deg ikke, Israel! Juble ikke, likesom folkene!" (Hos 9,1)

Her ser vi at glede og hellighet hører sammen. Glede er ikke funnet i verdslighet, men i hellighet, i Guds-relasjonen.

Gleden kommer også til uttrykk i Herrens høytider, og i jødefolkets festdager. Simcha er ordet for festen, f.eks i forbindelse med et bryllup, feiringen av et barns omskjærelse eller ved Bar eller Bat Mitzvah, som tilsvarer vår "konfirmasjon". Ved et jødisk bryllup skal bryllupsgjestene gjøre alt som står i deres makt for å gjøre brudeparet lykkelige!

Og sist, men ikke minst, har vi Simchat Torah, gledesfesten over Loven (Torahen), da vi ser jødene danse i gatene med torarullene i hendene. Denne dagen vil mange jøder røre ved Skriftrullene med bønnebøkene sine, eller med kanten av bønnesjalet for å uttrykke sin glede over Guds ord.

Blant jødene finnes det alltid en grunn for å være glade, alltid en grunn for å feire.

Hva med oss?

Sabbatens velsignelser

At Gud har forordnet en hviledag og ber oss om å holde den hellig, og at denne dagen inneholder Hans velsignelser på en særskilt måte, er noe som er blitt aktualisert for mitt vedkommende den siste tiden. Det har sammenheng med ulike ting, blant annet at jeg for tiden på nytt leser Det gamle testamente og "nyere" jødisk historie. Man skal ikke lese mye jødisk historie før man oppdager, at helligholdelsen av sabbaten har vært med på å holde jødene sammen som folk. Det er selvsagt ikke dette alene, for det handler også om andre ting, men sabbatsfeiringen har vært selve limet som har holdt familiene sammen. Og skal tro om ikke "gjenoppdagelsen" av denne velsignelsen også vil være med på å holde familiene i 2009 samlet også?

For sabbaten har vært og er selve samlingspunktet for familien, og er som skapt for vårt stressende samfunn, hvor travle foreldre og barn knapt har tid til hverandre. Sabbaten bidrar til familiens samhold og til å bli opplivet både kulturelt og åndelig. For på sabbaten sitter hele familien omkring et vakkert dekket bord med hvit silkeduk, og vakkert porselen. På bordet står levende lys og et veltilberedt måltid. Det synges, man forteller historier, samtaler og har det hyggelig sammen.

I dag leste jeg på nytt ordene fra 2.Mos 20,8:

"Kom hviledagen i hu, så du holder den hellig."

Jeg ble oppmerksom på ordene "komme i hu".

På hebraisk brukes ordet "zachor". Det handler om å huske på, ikke glemme, komme i hu. Kanskje trenger vi denne påminnelsen? I 5.Mos 5,12 heter det: "Ta hviledagen i akt". Her brukes ordet "shamor". Disse to ordene er viktige i denne sammenhengen. Ordet Zachor handler om huske på de oppgaver man har på hviledagen: tenne sabbatslysene, fremsi lovprisningene, synagogegudstjenesten og det avsluttene sabbatsritualet. I det andre ordet ligger forståelsen i at man skal avholde seg fra å arbeide.

Ordet sabbat eller shabbat som det heter på hebraisk, stammer fra det hebraiske ordet lishbot, som betyr å streike eller avbryte.

Om sabbaten sier Jesus: "Sabbaten ble til for menneskenes skyld." (Mark 2,27)

Og det hele begynner før Loven gis:

"Så ble himmelen og jorden fullført med hele sin hær. Gud fullførte den sjuende dagen det verk han hadde gjort og han hvilte på den sjuende dagen fra alt sitt verk han hadde gjort. Gud velsignet den sjuende dagen og helliget den, for på den hvilte han fra alt sitt verk, det Gud hadde skapt og gjort." (1.Mos 2,1-3)

Jødene taler om sabbaten som en vakker dronning. På samme måte som Gud så at det ikke var godt for mannen å leve alene, og gav ham en hustru, slik er sabbaten Guds spesielle gave til menneskeheten.

De 10 bud - gode veivisere til et godt liv, del 5

Sabbaten kaller oss til hvile, søndagen til fest, er det en som har sagt. Og jeg tror han har helt rett. Den kristne kirke begynte tidlig å feire Kristi oppstandelsesdag som sin store festdag. Men det er feil å si at den overtok for jødenes sabbatsfeiring. Og det er heller ikke riktig å si at søndagen som hviledag ble innført av keiser Konstantin. Kirken hadde tatt i bruk søndagen lenge før. Men la oss nå først se på hvordan Guds 4 bud lyder:

"Kom hviledagen i hu, så du holder den hellig! Seks dager skal du arbeide og gjøre all din gjerning. Men den sjuende dagen er sabbat for Herren din Gud. Da skal du ikke gjøre noe arbeid..." (2.Mos 20,8-10a)

Det hebraiske verbet shabat betyr opphøre med arbeid, hvile. Substantivet sabbat betyr hviledag.

Gud innstifter hviledagen allerede i skapelsen. "Gud fullførte på den sjuende dagen det verk han hadde gjort og hvilte på den sjuende dagen fra alt sitt verk som han hadde gjort. Gud velsignet den sjuende dagen og helliget den..." (1.Mos 2,2-3a) Legg merke til hva Guds ord sier: "Gud VELSIGNET den sjuende dagen og HELLIGET den." Den er med andre ord en helt spesiell dag. Gud hvilte fra sin gjerning denne dagen, og kaller mennesket til hvile. Gud gav loven om sabbatshvilen for å lære sitt folk at de skulle forvalgte tiden. Og det er vel ingen som helst tvil om at vi trenger en slik "annerledesdag". Det innser også ikke-kristne. Den fremstående humanisten Inge Eidsvåg ved Nansenskolen skrev for en del år siden en artikkel, jeg tror det var i Aftenposten, hvor tittelen lød: "Gi oss søndagen tilbake!" Eidsvåg poengterte at vi trengte en dag hvor vi kunne la den motoriserte gressklipperen stå, hvor vi hadde tid for hverandre, til å spise den gode søndagsmiddagen vi husker fra vår barndom, og hvor vi kunne gå de gode gammeldagse søndagsturene. I dag er alle ukenes dager like for folk flest. Slik var det ikke ment fra skapelsen av. Mennesket er ikke skapt for å arbeide sju dager i uken.Vi trenger en annerledesdag. Og en dag i uken er velsignet og helliget. Av Gud selv. Jeg tror at en av årsakene til at jødene har overlevd som folk er at de har tatt sabbaten på alvor.

Siden Jesus oppsto på den første dag i uken (se Matt 28,1-6;Mark 16,1-6;Luk 24,1-6) begynte disiplene å komme sammen den første dag i uken. De begynte også å snakke om "den åttende dagen". Dette hadde den tidlige kirken hentet fra den jødiske tradisjonen. I Enokslitteraturen, som trolig er forfattet på 100-tallet f.Kr finnes det et utsagn: "Jeg har også skapt den åttende dagen, forat den åttende skulle være den første.... en tid uten år, måneder, uker, dager og timer." (2. Enoksbok) Gud skapte verden på seks dager, den sjuende gjør Han til sin og menneskenes hviledag. Men bortenfor skapelsens sju dager venter dagen uten morgen og uten aften: den åttende i Guds skaperverk.

For å forstå dette må vi huske at Den Hellige Ånd kom over disiplene på pinsedag, som var den sjuende dag i uken. Ordet "pinse" betyr "femtiende". Denne dagen blir i 3.Mos 23,26 kalt "dagen etter den sjuende dagen", altså den åttende i overført betydning.

Men når de første kristne gjør søndagen til gudstjenestedag, så er ikke det en erstatning for sabbaten. Søndagen er ikke slik det feilaktig blir fremstilt: "de kristnes motstykke til sabbaten." Søndagen er noe utover og bortenfor den. En god venn av meg kaller den for "Sønnens dag", og det synes jeg i grunnen er en god beskrivelse av dens innhold. Den er oppstandelsesdagen, festdagen.

Skal så kristne feire sabbat og søndag? Det stridsspørsmålet er ikke nytt. Den meget anerkjente bibelgranskeren Thoralf Gilbrant, som ikke akkurat kan beskyldes for å være noen antisemitt eller liberaler, skriver om dette i Norsk Studiebibel følgende: "Johannes var i Ånden på Herrens dag (Åp 1,10) Vitnesbyrdet fra kirkefedrene i alle fall så langt tilbake som ca år 125 bekrefter at Herrens dag er søndagen. (Apgj 20,7) I urmenigheene ser vi at judaistiske agitatorer som arbeidet for å påtvinge de hedningekristne jødedommens riter, så som omskjærelse (Apgj 15,1) og jødiske spiseskikker (Kol2,221flg) også har agitert for sabbatsfeiring (Kol 2,16;Gal 4,10;Rom 14,5flg), så vel som overholdelse av den jødiske festkalender, og enkelte av de troende har latt seg påvirke. Paulus stiller den enkelte fritt i dette spørsmålet (Rom 14,5 flg) Han anser altså ikke den nytestamentlige troende forpliktet på sabbatsbudet. Men likeså lempelig som han er overfor svake medkristne med en skrøpelig samvittighet, like ubønnhørlig streng og avvisende er han overfor sabbatsholdere som vil frata de troende deres evangliske frihet. (Kol 2,26 flg;Gal 4,10 flg, 5,12. Sabbaten var bare et skyggebilde av den eskatologiske sabbatshvil som Guds folk erkalt til å få del i. (Kol 2,26;Hebr 4,9;Hebr 3,18flg; Hebr 4,9flg;Hebr 10,1flg og Åp 14,13) (Norsk Studiebibel. Bibelforlaget 1998, side 1767)

Dagens bloggbilde viser sognekirken på Iona. Fra Iona kommer noen av våre keltisk kristne norske røtter.

Nærmest kilden er vannet renest, del 1

Jeg tror Den Hellige Ånd skaper den påtagelige lengselen hos mange kristne, etter å vende tilbake til troens og den kristne forsamlingens røtter. Skal vi finne røttene må vi grave dypt, og vi må lenger tilbake enn til reformasjonstiden. Vi må tilbake til Sion! I Jes 28,16 kan vi lese disse ordene som Herren selv uttaler: "Se, jeg har lagt i Sion en hjørnestein, en prøvet stein, en kostbar, fast hjørnestein." Hvor sentralt dette ordet er viser det faktum at Jesus henviser til dette profetiske ordet, da Han forteller lignelsen om de onde vingårdsarbeiderne, slik det er gjengitt i Matt 21,42. Det samme gjør apostelen Paulus i Rom 9,33 og apostelen Peter i 1.Pet 2,6. Det er vel ingen tvil om hvem denne hjørnesteinen er? Det er Jesus. Men hvor er den lagt? I Sion. Utgangspunktet er ikke Rom, men Jerusalem. Her på Øvresalen (det lille bildet) kom Ånden over 120 mennesker som ventet på at Gud skulle oppfylle sitt løfte. Det løftet som Jesus kalte Faderens løfte i Luk 24,49: "Og se, jeg sender over dere det som min Far har lovt. Men dere skal bli i byen til dere blir ikledd kraft fra det høye." På denne dagen, på Sions høyder, ble den kristne forsamlingen grunnlagt. Gud har utvalgt Sion - her la Han den kostbare, faste hjørnesteinen, den som ikke kan rokkes. Om Sion heter det i Den Hellige Skrift: "Mange folkeslag skal gå av sted og si: Kom, la oss gå opp til Herrens berg, til Jakobs Guds hus, så han kan lære oss sine veier, og vi kan vandre på hans stier! For fra Sion skal lov utgå, og Herrens ord fra Jerusalem." (Jes 2,3)

Guds herlighet - Guds shekinah, del 1

Et skriftsted som mer enn noe annet setter ord på min dypeste lengsel er dette:

"For jorden skal fylles med kunnskap om Herrens herlighet, likesom vannet dekker havets bunn." (Hab 2,14. Norsk Bibel 88/07)

Tenk når Guds rike seirer fra pol til pol, og jorden er blitt ny! Når Herrens herlighet skal dekke alt, og hvor vi enn befinner oss så omslutter den oss! Det er ingen synd mer, ingen sykdom eller lidelse, ingen farvell. Underlig er det å tenke på det som kommer. Guds rike er jo her nå, men dette Riket kommer jo også til oss. Jeg fryder meg over dette, samtidig som jeg gleder meg over at Guds herlighet er noe som kan oppleves nå også. I større eller mindre grad. For Guds manifesterte nærvær har vært opplevd flere steder på jorda. Blant annet i forbindelse med vekkelsen på Hebridene i årene 1949 til 1952. Flere av de som opplevde denne vekkelsen kunne fortelle at spesielle lysfenomener opptrådte om natta, og folk som ikke var frelst kom i syndenød. Guds nærvær over øya, og spesielt i området rundt Lewis, kunne kjennes rent fysisk.

I Det gamle testamente kan vi lese om Guds herlighetssky - shekinah. I 1.Kongebok kan vi lese dette: "Så skjedde det da prestene gikk ut av helligdommen, da fylte skyen Herrens hus. Prestene kunne ikke bli stående og gjøre tjeneste på grunn av skyen, for Herrens herlighet fylte Herrens hus." (1.Kong 8,10-11. Norsk Bibel 88/07)

Denne herligheten var Guds shekinah, og det er denne herligheten som skal fylle jorden en dag. Guds herlighet bringer vekkelse, og hvis det er vekkelse vi lengter etter, må vi gjøre plass for Guds herlighet. For å gi plass for Guds herlighet må vi lære oss betydningen av lovsang og tilbedelse. For det er tilbedelsen av Gud, når vi virkelig gir Ham all ære, pris og opphøyer Ham, at herligheten kommer. Lovsangen og tilbedelsen vår trekker Guds herlighet ned.

I den jødiske kalenderen er vi nå inne i måneden Nisan. Denne måneden kalles den første av årets måneder. I jødisk og bibelsk betydning har alle årets måneder en profetisk betydning, hvor en velsignelse skulle uttales over jorden. Den stammen som Herren valgte først var Juda stamme. Og hva betyr Juda? Pris! Dette er derfor måneden hvor vi med spesiell fokus skulle bringe lovprisning til Herren.

Det står et forunderlig ord i Hosea 2,21-23:

"Det skal skje på den dag at jeg vil bønnhøre, sier Herren. Jeg vil bønnhøre himmelen, og den skal bønnhøre jorden. Jorden skal bønnhøre kornet og mosten og oljen, og de skal bønnhøre Jiser'el. Jeg vil plante henne for meg i landet. Jeg vil miskunne meg over Lo-Ruhama (den som ikke får miskunn), og jeg vil si til Lo-Ammi: Du er mitt folk! - og det skal svare: Min Gud!" (Norsk Bibel 88/07)

Vi lovpriser og sår dermed inn i himmelen, og så høster vi tilbake velsignelser på jorden! La oss gjøre det.

Kildene til erstatningsteologiens urene elv, del 2

Det er med veldig blandede følelser jeg leser kirkefedrenes utsagn om jødene. Blandede fordi jeg har hatt stor glede av, og har stor glede av å lese kirkefedrenes skrifter. Ikke fordi jeg er enig i alt som skrives der, men fordi det finnes gullkorn som en gjør vel verd i å grunne på. Men det kan ikke på noen som helst måte sies om det kirkefedrene har å si om Guds utvalgte folk, jødene. Det leser jeg med forferdelse, og jeg kan ikke fatte at noen kan ta til seg disse ordene som om de skulle ha noen som helst gyldighet for en som ønsker å ha med Den levende Gud å gjøre. Disse ordene representerer ingen ren kilde. Den er uren.

Det var Augustin (354-430) som utviklet erstatningsteologien mest systematisk. Nå bygget han jo videre på en lære om Gudsriket som allerede var formulert av Origines. I denne læren tilpasses Gudsriketanken til «Kirken» som institusjon.

I sin «Preken mot jødene» utvikler Augustin forståelsen av jødenes spredning som et vitnesbyrd for de kristne. Det som skjedde med det jødiske folket etter at de forkastet sin Messias, var et skrekkens eksempel på hvordan det ville gå med mennesker som falt fra «Kirken».
«De uintelligente» (jødene) har i eie de intellektuelle bøker,» skrev Augustin. Han talte riktignok imot beskyldningen om «Gudsmord», men i likhet med de fleste, trolig alle kirkefedrene, bruker han også jødenes tragiske skjebne som et bevis på «kirkens» sannhet. I «Jødene i deres fornedrelse» skriver han: «Jødenes fornedrelse er et vitnesbyrd om deres urett, og om vår sannhet.» I sin traktat: «Mot jødene», anser han at de daværende jøder som ansvarlige for korsfestelsen av Jesus. I denne traktaten gir Augustin uttrykk ikke bare for den alminnelige antijødiske teologi, men også for den antisemittisme og rasisme som senere skulle komme til uttrykk i Hitlers nasjonalsosialisme.

Det var ikke bare Augustin som fremmet erstatningsteologi. Det gjorde også i høyeste grad Eusebius, kirkefar og historiker. Allerede i år 310 skriver han:

«Som straff og tukt er det jødiske folk feiet tilside, adspredt for alle vinder og som alle folks slaver. Jerusalem og templet er for alle tider utslettet. Jødenes statlige og religiøse ordning er forkastet av Gud, alle positive verdier er overtatt av kirken og staten, og inntil tidens ende vil dette ikke endres.»

Over 900 år senere, i 1267, skriver pave Innocens IV (neppe så uskyldig som navnet hans skulle tilsi) i sin pavelige bulle: «Slik befinner jødene seg under et verre herredømme enn deres fedre under farao i Egypt.»

(fortsettes)

Kildene til erstatningsteologiens urene elv, del 1

Roy-Olav fra Bergen har etterlyst en definisjon på erstatningsteologien, og hva som er kildene for min definisjon.

Erstatningsteologien er det lærdomsvær som går ut på at Gud har forkastet det "gamle Israel" og erstattet det med "Kirken". Alle Det gamle testamentes løfter gjelder nå, i følge disse teologene, "Kirken" i egenskap av "det nye Israel". Dette er en utvikling vi ser tidlig i menighetens historie. Den første menighet mistet nemlig ganske raskt av syne Israels spesielle stilling og rolle og Faderens pakts-kjærlighet til sin førstefødte sønn. Snart hadde en anti-jødisk kreftsvulst begynt å infisere dens rekker.


Når det gjelder kildematerialet mitt så støtter jeg meg til Dr. Michael L. Brown som er professor i hebraisk bibelhistorie og jødedom og er rektor for Messiah Biblical Institute og Graduate Schoool of Theology, til kirkefedrenes skrifter som jeg har studert ganske inngående, til Eusebios kirkehistorie og til frimenighetenes historie.


Det er interessant å se det skiftet som skjer hos kirkefedrene når det gjelder synet på jødene. Denne utviklingen må sees som ledd i prosessen en stadig mer selvbevisst institusjonskirke for å styrke sin stilling i forhold til jødedommen. Til å begynne med møter vi dem samme ånd som vi møter hos apostelen Paulus i Rom 9,10 og 11. Men dette forandret seg raskt.


I den vesterlandske delen av kristenheten var det første rekke Tertullian (død 220) og Augustin (354-430) som utformer polemikken mot jødedommen. I den øst-romerske delen av kristenheten er det Justinian (ca 150) og Origenes som fører den teologiske kampen, men det er verd å merke seg at er uten de grove anklagene som er så typiske for holdningene i vest. Men med tiden overtok den vestlige holdningen også her. Eusebios av Cæsarea (265-340) og Johannes Chrysostomos (354-407) er erstatningsteologiens fanebærere i Østkirken.


På denne tiden er kirkens standpunkt til jødedommen og dermed også til jødene som folkegruppe klart utformet. Vi kan sammenfatte dette slik:


1, Jødene "drepte" Jesus ved å tvinge fram Hans korsfestelse.
2. Jødenes stilling som Guds eiendomsfolk ble opphevet da de forkastet Jesus. Ødeleggelsen av Jerusalem var et tegn på Guds dom. Riket ble tatt fra dem og gitt til hedningene.
3. Etter at de var forkastet, var jødenes historiske oppgave å presentere et negativt vitnesbyrd for verden. Se hvordan Gud handler med et folk som Han har forkastet.


Som en avslutning på denne artikkelen kan jeg gi et konkret eksempel på det synet Johannes Chrysostomos hadde på jødene. I følge ham er:


"synagogen verre enn en bordell ... den er en hule full av kjeltringer og tilholdssted for ville dyr ... tempel for demoner, for avgudsdyrkelse... tilfluktsted for røvere og banditter, og en grotte full av djevler. (Den er) en kriminell forsamling av jøder .... et møtested for Kristi mordere ... et hus verre enn en drikkebule... en røverhule, et hus med dårlig rykte, en bolig for synden, et tilfluktsted for djevler, et svelg og en avgrunn av fordervelse ...." Når det gjelder det jødiske folket, hadde Chrysostomos, den som ble kalt for kirkens gullmunn, følgende kommentar: "Jeg ville sagt det samme om deres sjeler." Og videre: "Jeg for mitt vedkommende hater synagogen ... jeg hater jødene av samme grunn."


Sitatene er hentet fra Malcom Hay: The Roots of Christian Anti-Semittism. New York, Liberty Press, side 27)


(fortsettes)

Jødekristne og hedningekristne i den første menighet

De første kristne, som var jøder, sto overfor store utfordringer, ikke minst i forhold til jødedommen. Ikke minst etter at urmenigheten i Jerusalem med Peter og Jakob i spissen både direkte og indirekte hadde sagt at det som var avgjørende for å få del i løftenes oppfyllelse ikke var omskjærelsen og overholdelse av Loven, ikke tilhørighet til det jødiske folk, men tro på Jesus og at man hadde Den Hellige Ånd. Konsekvensene av denne forkynnelsen var utelukkelse fra synagogen. Hva skulle de gjøre i denne situasjonen? Jeg tror de i praksis sto overfor to alternativ: De kunne velge å løsne sine bånd til jødedommen og bli vanlige medlemmer av kristne menigheter der de såkalt hedningekristne etter hvert utgjorde majoriteten. Eller de kunne enda mer bevisst fastholde sin jødiske identitet, det vil si fortsatt holde fast ved omskjærelsen og ved å holde Loven, samtidig som de utviklet en lovtolkning som et alternativ til rabbinernes syn. Vi vet at noen valgte også denne andre muligheten, selv om det overveldende flertall valgte det første alternativet. De gjorde dette samtidig som de fastholdt trosfellesskapet med de hedningekristne. I det fjerde århundre omtales disse gruppene som "Nasareere," men deretter opphører
alle spor etter dem.


Disse gruppene tolererte på sin side hedningekristne som ikke var omskjært, men de ble ikke tolerert av den hedningekristne menighet. De ble etterhvert både isolert av den kristne menighet og synagogen.


Som vi ser av Apostlenes gjerninger var det noen som sa nei til misjon uten omskjærelse. Disse ønsket sterkt å holde menigheten innenfor jødedommens ramme, de ville være jødisk ortodokse. Kirkehistorien forteller oss at vi i det andre århundre møter jødekristne som både fastholder omskjærelsen og understreker at torahen må holdes. De utvikler samtidig en form for en jødisk messias-lære som går ut på at Jesus ikke var guddommelig, og Han var heller ikke pre-eksistent. Han var i deres øyne et helt vanlig menneske som ved dåpen ble utvalgt til sin gjerning. Disse jødekristne omtales som ebjonitter.

Siddur - den jødiske bønneboken

Jeg har i mitt eie to utgaver av den jødiske bønneboken. Den ene er en Siddur tilhørende den ashkenasiske ortodokse tradisjonen, den andre er fra den sephardiske. Sistnevnte er en svært vakker utgave. Det er veldig interessant å gjøre dypdykk i disse bønnebøkene. Bønnene som er nedskrevet her dekker alle områder av livet, og for meg var det en uforglemmelig opplevelse ved Klagemuren i Jerusalem en sen høstkveld for noen år siden, og stå ved siden av hundrevis av ortodokse jøder med sine bønnesjal og be bønner ut fra en siddur som jeg hadde lånt for anledningen. Er man velkjent med å be bønnene fra Salmenes Bok, så er det ikke så veldig forskjellig fra det å be bønner fra en siddur. Jeg skulle ønske at en slik siddur kunne ha blitt oversatt til norsk, for jeg tror ikke noe slikt forefinnes. Mine utgaver er på hebraisk og engelsk.


En siddur inneholder en samling med daglige bønner. Den eldste og mest kjente av disse er det vi kjenner som Shema Yisrael, den jødiske trosbekjennelsen: "Hør, Israel! Herren vår Gud, Herren er èn." (5.Mos 6,4) og den prestlige, eller det vi kaller den aronittiske velsignelsen, fra 4.Mos 6,24-26: "Herren velsigne deg og bevare deg! Herren la sitt ansikt lyse over deg og være deg nådig! Herren løfte sitt åsyn på deg og gi deg fred!" Det finnes også et sett med 18 velsignelser, som er kalt Shemoneh Esreh eller Amidah. Amidah betyr "stående bønn", og tilskrives det som kalles Den store forsamlingen, fra Esras tid.


Navnet Shemoneh Esreh, som bokstavelig betyr "atten" er en historisk anakronisme, siden det i dag er snakk om 19 velsignelser. Det var ved slutten av perioden for Det andre tempel, at disse 18 ukentlige bønnene ble standardisert, selv om den endelige formuleringen ikke var foretatt.


Ifølge Talmud ble en versjon av Amidah utformet i forbindelse med en rabbinsk konsil i Yavne, rett eter ødeleggelsen av Templet i Jerusalem, under ledelse av rabbiner Gamaliel II og hans kollegaer. Men fremdeles var ikke dette en endelig utgave. Det skjer ikke før enn under Middelalderen at den jødiske bønneboken får sin endelige form, og de bønnebøker som er trykket siden har denne formen.


Lesninger fra Torah (de fem Mosebøkene) og Neviìm (profetene) danner deler av bønneboken, så kommer ulike bønner tilrettelagt for de ulike tidene, dagene, ukene, festene, sabbaten. Dette er slitesterke bønner, bedt av jøder gjennom ulike livsfaser og tider, og vi har opplagt mye å lære av bønneboken. Jeg har selv brukt ulike kirkelige bønnebøker, og bruker daglig min Tidebønnsbok som inneholder salmer fra Salmenes Bok. Men jeg vil si etter å ha lest i Siddur i den siste tiden, at jeg finner bønner her, som det ikke finnes maken til noe sted, og som jeg gjerne vil ta med meg videre.