Mens verden venter på Antikrist

E24 - den elektroniske nettavisen med fokus på økonomi som VG utgir - publiserte i går en artikkel som burde vekke interesse hos alle som er interessert i hva det profetiske ord slik det er nedfelt i Bibelen, har å si om vår tid.

I artikkelen siteres Ray Dalio, en av verdens rikeste menn og sjef for verdens største hedgefond, Bridgewater Associates. Han frykter at den økonomiske uroen som Europa nå opplever skal skape en 'ny' Hitler.  Ola H. Grytten, professor i samfunnsøkonomi ved Norges Handelshøyskole, mener Dalio har et poeng: - Han har et poeng i at dårlige tider historisk sett har født ekstreme ledere, som Hitler, Mussolini og Stalin. Vi ser også nå en tendens til å gå mot nasjonalisme eller ytterfløyene i kriselandene, sier Grytten til E24.

Og Grytten dokumenterer sin påstand ved å vise til fremveksten av nye fascistiske partier i dagens Europa.

Du kan lese hele artikkelen i VG her:

http://e24.no/makro-og-politikk/frykter-oekonomisk-uro-skal-skape-ny-hitler/20278355

Antikrist
VG artikkelen er interessant tatt i betraktning at Bibelen forutsier flere steder at i den siste tid skal en stor og mektig motstander av Guds sak stå fram. 'Hvor farlig og hvor betydelig denne fiende vil bli, ser vi av den store plass omtalen av ham har fått i Skriftene. Mange fryktelige fiender og forfølgere har gjennom tidene stormet løs på Guds folk, og likevel er de fleste av dem ikke engang nevnt i Bibelen. Men denne siste, store fiende - vi kaller ham ofte Antikrist - blir omtalt på en mengde steder i Den Hellige Skrift', skriver profetigranskeren Thoralf Gilbrant i boken 'Bortrykkelsen - Jesu gjenkomst' (Hermon 2002), side 212.

Vi bør sannelig være våkne i en tid som denne!

Tegningen viser Antikrist på Dyret, slik det fremstilles i Åpenbaringen.

Det urkristne synet på Skriften, del 6

Her følger siste del av Thoralf Gilbrants undervisning om det urkristne bibelsynet:

Bibelen, det er en bok om profeti og oppfyllelse, derfor er Den også Kristosentrisk. Jesus Kristus i sentrum! HAN ER SENTRUM! Og det gjelder hele Bibelen, Jesus sa om det gamle Testamentes skrifter; De vidner om Mig (Joh.5,39), De vidner om Mig! Der var en bok som kom ut som het Kristusmyten og den var skrevet av Drevs nedi Tyskland, en tysk professor. Han trodde ikke på noenting av Evangeliene, men han skulle finne en forklaring for det var så merkelig dette her! Hvor hadde disse evangelistene hentet sitt materiale? Vet du hva han fant ut, denne vantro mannen? De måtte ha hentet det fra det gamle Testamente, fra Messiasprofetiene i det gamle Testamente. Nå vet vi jo i dag, at Jesus er en historisk person, det fornektet Drevs. Vi vet i dag at han er en historisk person, Han har levd. Og når disse enkle forfatterne i sine fire små brosjyrer kunne tegne bildet av En som ingen av verdens historikere, og ingen av verdens romanforfattere engang har kunnet tegne bilde av; Det fullkomne, det ideale Mennesket, når de kunne makte dette, som ingen av diktekunstens store mestre maktet, hva er så forklaringen? Jo, de hadde en Modell! De så Hans herlighet! De fortalte bare det de hadde sett. De fortalte bare det de hadde sett. Også stemmer dette overens med det profetiske ord i det gamle Testamente.

Bibelen er Kristosentrisk, og la meg også nevne; Bibelen, den er lov og Evangelium. Bare et par bemerkninger om det, kan være viktig å ta det med. Nå er det noen som spør om vi skal forkynne loven. Hør nå her; Det er klart at du skal ikke forkynne Moseloven i den forstand, for det heter jo; Moses har dem fra før som forkynner ham (Ap. gj. 15,21,), så Moseloven i den mening skal du ikke forkynne! Men det er jo helt klart at vi skal forkynne loven, Guds hellige vilje! (Guds lover). Du kan da begripe at folk må vite hva det er de synder imot! Når misjonærene drar ut så må de forkynne loven. De må si; dere skal ikke ha andre guder (2. Mos.20,3), ikke sant? Det er klart at vi må forkynne her du skal ikke stjele, du skal ikke slå i hjel og du skal ikke drive hor (2. Mos.20, 13-15)! Klart vi må forkynne loven, Guds vilje! Og, vi skal forkynne lov og Evangelium. Ikke bare lovens krav, men Evangeliet som gir kraft slik at lovens krav oppfylles i oss som vandrer, ikke efter kjødet men efter Ånden (Rom.8,4)! Vi er Kristusforkynnere.

Jaja, der kunne være en par tre ting som jeg skal benytte de siste minuttene på her. Det er vel ikke så mye mer jeg kan få sagt nå. Men det her er jo forresten bare en del spredte tanker og notater på et arbeide som jeg har på gang om en bok om Bibelen så det er jo ikke forberedt på noe trykking eller noe slikt enda, men jeg håper i løpet av, når jeg har gjort meg ferdig med Studiebibelen så vil jeg gjerne prøve å arbeide videre med dette. Det har vært en kamp om Bibelen vet du, Paulus taler om at han forsvarer Bibelen. Forsvarer Bibelen (Fil.1, 7/16). Og Judas sier at vi skal stride for den tro som er overgitt til alle de hellige (Judas 3). Altså, der er villfarelser når det gjelder Skriften og vi kan si at det er tre hovedtyper av villfarelser her; For det første så har vi disse som legger noe til Skriften, og det er jo forbudt! Om nogen legger noe til så skal Gud legge på ham de plager som er skrevet i denne bok (Åp.22,18). Det er en veldig alvorlig sak å legge noe til Skriften, så jeg tør ikke. Jeg tør ikke! Jeg er redd for min sjel. Jeg er redd for min sjel! Det med å legge noe til, det var fariseismens store feil, og Jesus Han kjempet jo veldig imot dette at de inkluderte menneskebud i sitt budskap. La tunge byrder på menneskene som Gud aldri hadde lagt på dem. Og vi finner det samme, og dette er typisk for den katolske villfarelsen. Du vet at Paulus han kjempet imot dette i Galatia, den såkalte galatervillfarelsen. Det var ikke det at de fornektet at Jesus var død for våre synder, men det var bare det at det var kommet tillegg til Evangeliet. Og tillegget det var altså dette at de måtte la seg omskjære eller at de måtte begynne å holde loven (dvs. Moseloven), og det så Paulus så alvorlig på at han sa at da forkynner dere et annet Evangelium, da forkynner dere et Evangelium som ikke er noe Evangelium, og så sa han; Om nogen forkynner eder et annet Evangelium enn det som I har mottatt, han være forbannet! Om det så var vi, sier han, eller om det var en engel fra Himmelen som gjorde det, han være forbannet (Gal. 1, 8-9). Altså det å legge noe til, det er uhyre uhyggelig alvorlig.

Og den andre typen av villfarelse der, det er det å trekke noe fra. Og det er jo det som er typisk for modernismen eller den liberale teologi, de trekker ifra og går til angrep på det Bibelske budskap, og det skal du huske; At når de går til angrep på det Bibelske budskap, så er det ordet om vår frelse de går til angrep på. Det er det som er så alvorlig, de kan røve frelsen fra mennesker ved dette at de undergraver tilliten til Guds Ord. For den frelsende tro, den er nettopp bygget på Den hellige Skrift. Og vi kan også si at det finnes en tredje form, det er at man forvrenger (Gal. 1,7 1.Peter 3,16), man sier det at man tror på Bibelen, men man forvrenger det, og legger sine egne tanker inn! Noen de legger det til, noen legger det inn.

Til slutt her; det er så godt å vite det at Guds Ord skal virke det Det blir sendt til. Og nu, kjære kollegaer som er her, tilsynsmenn i Guds menighet og brødre og søstre som forkynner Guds Ord, som er blitt kalt til denne høye og hellige oppgave, har du tenkt over det? Hva som er vår storhet og hva som er vår litenhet. Vår storhet det er det at vi forkynner En annens budskap, vi har ikke mer rett til å forandre Det enn et postbud har lov til å forandre på de brevene han bærer rundt. Det har vi ikke! Det er vår storhet at vi bærer Hans budskap, men det er også det som reduserer vår myndighet. Vi har ikke myndighet et steg utenfor det som Skriften gir oss! Det hjelper så lite hva vi mener og sier, det er Skriften som avgjør her. Og det som er Skriftens store mening, det er jo dette at Den skal gjøre vis til frelse ved troen på Kristus Jesus (2.Tim. 3,15), det er som de synger, tror jeg, i en gammel sang; om den frelsende fortelling, tenk en fortelling som frelser oss! Fortellingen om hva En har gjort for oss! Og det var jo også det engelen sa til Kornelius; Send bud på Peter, han skal forkynne deg ord som du skal bli frelst ved (Ap.gj. 11,14).

Jeg må bare få si til slutt her, at jeg føler at jeg kan ikke komme utenom dette; Og dere, kjære venner som er her, forkynnere, vil ikke dere holde fast ved dette Ordet? Og særskilt kjenner jeg dette alvorlig, med tanke på at jeg står som en av redaktørene av vårt organ Korsets seier. Hva ønsker dere venner? Tenk over det. Vil dere at vi skal være stumme hunder, vil dere at vi skal være tannløse, avgått ved døden i åndelig mening? Vil dere at vi skal servere søtsuppe? Vil dere at vi skal gjøre det slik at mennesker går tapt (fortapt) fordi de ikke blir advart? Tenk over. Eller hvordan er det med deg, vil du stå på dette Ordet og vil du at vi skal gjøre det? Kan jeg spørre dere her i dag, brødre, søstre? Hvor mange av dere er der som vil stå for dette Ordet i denne siste, sene tid? Hvor mange vil at vi skal stå for det? Hvor mange av dere er det som vil at vi skal stå for de gamle sannhetene som vi har stått for gjennom tidene?

Her slutter talen, men disse spørsmålene er like aktuelle, om ikke i enda større grad i dag, til pinsebevegelsen og andre kristne Bibelske vekkelsesbevegelser. La oss ta dette til hjertet og ta en beslutning om å stå helhjertet for Gud og Hans Ord i alle henseende! Judas 3; I elskede! Mens jeg gjorde mig all flid for å skrive til eder om vår felles frelse, så jeg mig nødt til å skrive til eder med formaning om å stride for den tro som èn gang er overgitt de hellige. Amen!

Det urkristne synet på Skriften, del 5

Her følger femte del av Thoralf Gilbrants undervisning om det urkristne bibelsynet:

Og en ting til som er viktig å få med her, det er det; den menneskelige siden av Skriften har også dette med at det er et menneskelig vidnesbyrd, og det har vært godt for meg mange ganger å tenke på det! Altså, ikke nok med det at, det står at Lukas han gransket fra begynnelsen av (Lukas 1,3), altså, han var ikke passiv! Han gransket og spurte seg for og undersøkte og stod i. Paulus han tenkte han, han satt ikke tanketom men han satt og tenkte, så skrev han. Men egentlig så var det ikke det jeg tenkte mest på, jeg tenkte på dette som et menneskelig vidnesbyrd om Gudserfaring! Altså, det er ikke bare Gud som roper til oss fra Himmelen i denne Boken her og sier; Hør du menneske der nede, Jeg er trofast! Det er ikke bare sånn, nei nei! Det er et menneske dypt nedi nøden og natten, som roper oppover mot Gud, og sier; Gud, Du er trofast (Salme 31,6 m.fl.)! Det er Job som roper ut av sin dype natt; Men jeg – jeg vet at min Gjenløser lever (Job 19,25). Det er noen som har gått igjennom natten og prøvelsen som jeg skal gå gjennom, og som har erfart Gud der inne i natten og dypet! Så kommer deres vidnesbyrd til meg her, til meg her. Velsignede Bok!

Det er et vidnesbyrd om Gudserfaring, og det er ikke noe knussel på uttrykkene heller! Du skal legge merke til det, at Bibelen den knusler ikke på uttrykkene, verken når man går til kamp for troen eller når man vidner om Gud. Når nøden er der, så er der uttrykk som dette; Det er som om mine ben blev knust når de hele dagen sier til mig: Hvor er din Gud? (Salme 42,11). Men så snur stemningen seg, også tar David harpen fram og så synger han; Herren er min hyrde, mig fattes ingenting (Salme 23,1). Det er den hellige overdrivelsen. Det var den Jesus brukte vet du når Han talte om en tømmerstokk inni et øye (Matt.7,3-5 og Lukas 6,41-42). Nei du, det er ikke noe knussel på uttrykkene her! De synger ut akkurat det de føler. Vi hadde en vidunderlig sang i Maran ata som begynte slik; Alt som gleder meg er Jesus, det var ikke alle som greide å forstå det! Således fant man på at det som gleder meg, og det som gleder meg mest og en hel del sånn. Men den som har opplevd i Ånden, han vet; Alt som gleder meg er Jesu underfulle frelsesverk (nr.490 i Maran ata, pinsevennenes tidligere sang-bok). Det er den hellige overdrivelsen.

Nåvel, vi skal bare ta med litt mer her om Skriftens særpreg. Det er så at Skriften Den kjennetegnes av profeti og oppfyllelse. Det er mektige brospenn, vi kunne nesten si tempel-buer som reiser seg mellom de to Testamenter. Det er det gamle Testamentes profetiske Ord som møtes av det nye Testamentes apostoliske Ord. Og det apostoliske Ordet som tilsvarer det profetiske Ordet, det har to sider; for det første er det et apostolisk vidnesbyrd. Vi så Hans herlighet (Joh.1,14 m.fl.), de SÅ Ham helbrede de syke! De SÅ Ham vandre på vannet! De spiste brødet som Han hadde velsignet, de så Ham gå opp til Golgata bøyd under korsets byrde, de så Ham dø. Han som vidner dette vet at Hans vidnesbyrd er sant, skriver Johannes (Joh.21,24). De stakk Ham i Hans side og det kom ut blod og vann (Joh.19,34), han som vidner dette vet at det er sant. Men, de så Ham også oppstanden! De så den tomme grav, de møtte Den oppstandne Frelseren! Det er deres vidnesbyrd. Og ved deres ord har jeg kommet til troen på denne Nasareer (Joh.17,20), og jeg har denne fantastiske tro, som nok kan være liten og skrøbelig iblant, men som allikevel, ja overgår alt du kan tenke deg! Tenk at jeg tror at en tømmermann som levde nedi Israels land for over to tusen år siden, var Gud åbenbaret i kjød. Tenk å tro noe slikt! Og hvorfor tror jeg det? Jo, sier Jesus; De som ved deres ord har kommet til tro på Mig (Joh.17,20). Men det apostoliske budskapet det er ikke bare et vidnesbyrd, det er en tolkning. De sier meg ikke bare at Jesus levde et syndfritt liv, men de sier at Han oppfylte loven for meg (Matt.5,17)! De sier ikke bare at Han døde, men de sier; Han døde for våre synder efter Skriftene (1. Kor.15,3)! De sier ikke bare at Han oppstod, de sier Han oppstod til vår rettferdiggjørelse (Rom.4,25)! Hva hjalp det meg om jeg visste at Han døde, hvis ikke at jeg visste dette at Han døde for mine synder?!? Hvis jeg ikke visste dette at Han oppstod til min rettferdiggjørelse?!

Billedtekst: Dette er en av T.B Barrats Bibler.

Det urkristne synet på Skriften, del 4

Her følger fjerde del av Thoralf Gilbrant undervisning om det urkristne bibelsynet:

Nuvel, nu må vi gå til en annen side av saken; Bibelen, det er en Guddommelig bok, med Guddommelig autoritet. Derfor må vi forkynne Den, og vi skal ikke være stumme hunder som ikke kan gjø (Esaias 56,10)! Der er mange underlige bilder i Bibelen, men tenke deg å tale om profeter som stumme hunder. For en tid siden så stod jeg litt engstelig utenfor en port, der var nemlig et skilt på porten; ”Vokt dem for hunden!” Og jeg så inn i hagen, der var hundehuset. Og der så jeg den store hunden i åpningen, og jeg skjøt hjertet noen ekstra centimeter opp og gikk inn, og jeg hørte det at hvis man ikke er redd så blir hunden redd. Men den holdt seg i ro, den holdt seg i ro. Vet du hvorfor det? Fordi hunden var avgått ved døden for et par år siden så hadde de bare stoppet den ut! Du, hva slags profet er du?! (så roper han ut med full kraft); DU, HVA SLAGS PROFET ER DU?!!!! ER PROFETEN I DEG AVGÅTT VED DØDEN?!!!!!! (stille i salen). Stumme hunder som ikke kan gjø, som ikke kan protestere, som er så inderlig redd for sitt eget kjære skinn at de ikke tør si et kløyve ord!

Men Bibelen det er ikke bare en Guddommelig bok, det er en menneskelig bok. Og Den er ikke femti prosent Guddommelig og femti prosent menneskelig, men det er med Bibelen som med Jesus; Han var hundre prosent Guddommelig og hundre prosent menneskelig. Han var Gudmenneske, og sånn er det med Bibelen. Den er helt igjennom Guddommelig, så det er ikke noe menneskelig som du skal sortere ut altså, men alt er Guddommelig! Det Gud-dommelige tar det menneskelige i bruk, derfor er Bibelen både Guddommelig og menneske-lig. Forfatterens personlighet, deres egenart er bevart. Derfor må vi ikke tenke på Bibelens inspirasjon som en slags ”diktat”, at Den er inndiktert, det er ikke slik å forstå! Jeg tror på ordinspirasjonen, verbalinspirasjonen, ingen tvil om det! Men Den er ikke mekanisk inspirert, forfatterens personlighet er bevart og faktisk, den toner med! Det er ikke tale om her noen slags automatisk skrift som du vet spiritistene holder på med, plutselig så farer hånda i vei så skriver de noe som de ikke vet om engang. Påstår at det er henfarende personer, også er det onde ånder som holder på. Jeg har aldri sett at Gud har benyttet et slikt system. Gud Han har respekt, til og med respekt for den menneskelige personlighet og tar den i bruk, derfor toner den menneskelige personligheten med. Innholdet, det tar liksom farge av et kar det er i (jmfr. for eksempel 2. Tim. 2,21). Det er noe lignende som vi erfarer når det for eksempel er tungetale og tydning og profeti. Så sier Herren, sier de og det er nå store ord det da så det skal man jo være litt forsiktig med å si. Så sier Herren, man skal vite hva man sier når man sier det. Men i alle fall, så sier Herren, sier de, men vi hører det at det er Morgan Kornmo for eksempel, eller Svartdahl (Hans). Det er samme røsten som de har ellers. For det første er det samme røsten og dialekten, og når vi har fått med det, er det lettere å få med resten. Vi hører det er deres ord, deres vokabular, deres måte å uttrykke seg på, ikke sant? Så vi kunne si det, det er Morgan Kornmo, han er bare litt bedre enn han pleier å være, ikke sant? Det er Svartdahl, men det er et eller annet pluss der. Tenk du, at akkurat det samme tilfelle med Bibelen, naturligvis i en mye høyere grad! Så sier Herren; men vi hører på klangen at det er Esaias. Ordvalget, hele hans mektige personlighet avspeiler seg i den Boken. Så sier Herren, lyder det, men denne gangen er det en annen klang, nu er det Jeremias. For dette sier vi eder med et ord av Herren (1. Tess. 4,15), men nu er det Paulus som skriver sine lange og snirklete setninger og holder på! Det er Herren og Esaias, Herren og Jeremias, Herren og Paulus! Det er menneskelig samtidig.

Det urkristne synet på Skriften, del 3

Her følger tredje del av Thoralf Gilbrants (bildet) undervisning om det urkristne skriftsynet:

Nu er det så at denne nedskrivning av den hellige åpenbaringshistorie, og frelseshistorie, det er ikke skjedd ved menneskelig makt og ved menneskelige evner, men det er skjedd ved Guddommelig inspirasjon! Der finnes en del nedtegnelser om Jesus Kristus i utenombibelsk litteratur, men meget lite. Bare såpass meget at vi vet at Jesus en historisk person akkurat som konger og keisere og hva det måtte være, Han er omtalt av Sin samtids historikere. Men de får ikke lov å skrive noe særlig meget om Han, for Gud ville ikke at vårt billede av Guds Messias, skulle være tegnet av vantro og villfarne hedenske historieskrivere, men Gud valgte Sine egne vidner.

Og det er jo interessant å tenke hvilke vidner Gud kalte og valgte, de første som fikk være vidner til Jomfrusønnens og Gudesønnens fødsel, det var hyrder. Og så langt var Israel kommet fra sin opprinnelse som et hyrdefolk, at hyrdene de ble på den tiden ikke ansett som gyldige vidner i en rettssak, men allikevel så valgte Gud nettopp hyrder til Sine vidner! Og da Jesus stod opp fra de døde, så vet du det er jo klart, at om mennesker hadde laget oppstandelseshistorien så hadde vel Jesus, hvis Han ikke hadde gått og vist Seg for ypperstepresten og for Pilatus og Herodes, så hadde Han nå iallfall vist Seg først for apostlene! Men Gud valgte Sine vidner, og ennu en gang så velger Han dem som ikke blir godkjent som vidner. For kvinner, de ble jo ikke godkjent som vidner den gangen, men Herren Han velger hvem Han vil! Og når det gjelder Det Nye Testemente/Jesu Kristi historie, så er den overgitt oss som et apostolisk vidnesbyrd; det var vi, sier Peter (1. Pet.1,16-18), vi som gikk sammen med Ham fra Hans dåp ved Johannes, de som hadde sett Hans liv, Hans undre, alt hva Han gjorde. De som hadde sett Han død på korset, og de som hadde sett Han oppstanden, det var de som var Hans vidner.

Nuvel, Bibelen den er inspirert, derfor er Bibelen en Guddommelig bok. Hele Skriften er innblest av Gud (2. Tim. 3,16), slik som mitt åndepust er i mine ord her. Slik er den levende Guds åndepust i Skriften! Hele Skriften er innblest av Gud, og som forfatter av denne Boken står den Treenige Gud. Så sier Herren; Skriften er innblest av Gud, men ikke bare det; La Kristi ord bo rikelig iblandt eder (Kol.3,16), de hellige Guds menn talte drevet av Den Hellige Ånd (2. Pet.1,21). Det er altså Den Treenige Gud som står bak denne hellige Boken. Tenk hvilken oppsikt det skulle vekke, om dere kunne ha avertert engelen Gabriel her i kveld! Hadde dere noensinne hatt fullt Filadelfia så ville det bli da. Du kan tenke hva oppsikt det skulle vekke det, om en engel fra Himmelen kom her. Men her er mere enn Jonas, og her er mere enn Salomo og her er mere enn alle Himmelens engler (Matt.11,9 12,41-42 Luk.7,26 12,31-32). Her er det Gud som taler til oss, Skriftens ord elsker jeg over alt, det er Gud som til støvet har talt. Han har talt til oss ved Sønnen (Hebr.1,1), og dette budskapet er nedfelt i hellig Skrift. Derfor er Skriften ufeilbar, Den er ufeilbar!

Det er jo tre hovedsyn her; det er dem som mener at Skriften er en bok full av feil, så er det noen som mener at Bibelen Den er feilfri når det gjelder åndelige spørsmål, men ellers har den en del feil. Andre mener at Skriften, er ufeilbar! Og la meg understreke det her, dette syn har alltid vært pinse-bevegelsens Skriftsyn. Er det det fremdeles? Er det pinsebevegelsens syn fremdeles?

Vel, jeg merker i forskjellige land, ikke så meget hos oss (kom: hadde Gilbrant sagt det samme i dag, 28 år seinere?), der begynner man å dra Skriftens ufeilbarhet i tvil, også mennesker som kaller seg pinsevenner. Vær klar over det! Vi er kommet til den skillevei hvor alle kristne vekkelser og samfunn har stått, spørsmålet om Skriftens ufeilbarhet, inspirasjon og autoritet, det blir avgjørende for pinsebevegelsens framtid! Vi kan tåle å ha tørre tider, når vi ligger og klager innfor Guds åsyn på at vi har for lite av åndelige opplevelser. Men der er en ting vi ikke kan tåle som pinsebevegelse, det er å miste Guds Ord!

Bibelen er ufeilbar, jeg tror ikke på noen sånn ”punktinspirasjon”, som består i dette at her og der så sier Gud; Ja her er det viktige ting, her er det åndelige ting, så her må jeg sette Åndens inspirasjon inn for å få det feilfritt, men det her er ikke så farlig! (kom: hørt det før?) Det der det har med menneskelige ting å gjøre så her kan forfatterne skrive som de vil! Jeg synes det måtte være en anstrengende måte, jeg sier det med respekt; det måtte være en anstrengende måte for Gud Herren å inspirere Bibelen på, jeg synes det måtte vært enklere å inspirere alt sammen, og det har Han da også gjort! Enn å sitte å bestemme i hvert enkelt tilfelle om dette er verdt å inspirere eller ikke! Det måtte være en anstrengende måte å inspirere Bibelen på.

Bibelen, den er ufeilbar! Jeg kan enda huske en ung gutt, han hadde vært så lengtende og søkende efter Gud, han gikk på møtene våre. Så var han av sted på en ungdomsskole, og så leste de ham full med liberal teologi, så kom han tilbake og alt var borte! ALT var borte! Lengselen efter Gud var byttet om med kritikk, hans syn på Skriften og hans tro på Skriften var forandret! Og jeg huske jeg kom i et møte hvor jeg var budsendt og han var der, og jeg sa omtrent det samme som jeg sier nu om Skriftens inspirasjon, og de protesterte disse ”halv-lærde” ungdommene. Og så kan jeg huske at han satt der også ser han opp også sier han, og det var nesten som det var fortvilelse i røsten; ”men kan der da ikke være enkelte små feil i Bibelen?” Så vet du, det er av og til man får en spesiell inspirasjon, det fikk jeg da. Så vendte jeg meg til han og så sa jeg øyeblikkelig; ”Hvorfor små feil?! Hvis det først skal være feil hvorfor kan der ikke være skikkelige feil?! Hvorfor skal det sånne feil i Bibelen som vi behøver å diskutere i ett par årtusen?!”

Det er ingen som diskuterer ”vedabøkenes hellige nonsens”, som Øverland kaller dem. Der er ingen som diskuterer om det er feil i koranen, eller i den babylonske skapelsesberetningen, alle vet de er fulle av feil!! Men her er der en Bok som er kommet til oss ut fra den dype oldtid, og ingen av oldtidens villfarelser kan påvises her! På den tid da grekerne trodde at jorden var flat og var omgitt av vann, og da babylonierne trodde at jorden var plassert oppe på ryggen av fire elefanter, som stod oppe på ryggskjoldet av en stor skilpadde som svømte omkring i et hav av melk. På den tiden skriver forfatteren av en av de eldste bøkene i Bibelen, Jobs bok; Du henger jorden på intet (Job 26,7), og det tok menneskelig videnskap tusener av år å komme etter.

Bibelen er ufeilbar, og jeg synes Gud kunne vært så barmhjertig med oss hvis der skulle være feil i Bibelen, at Han hadde latt der vært noen skikkelige feil så vi slapp og holde på å diskutere det. Men hvordan vil du forklare at der finnes en Bok som er kommet ut av oldtiden, hvor et slikt spørsmål OVERHODET kan diskuteres?! Taler ikke det om Guddom-melig inspirasjon?! Jeg hadde en venn, han har gått hjem til Herren, professor Hugo Ode-berg. Han var den lærdeste teolog vi har hatt i Skandinavia dette århundre faktisk tror jeg. 30 språk, lærte seg hebraisk på egen hånd da han var sju år gammel, lærte seg finsk på 14 dager (!), gå hen og gjør likeså! Teolog ved Lund universitet. Vet du hva han sa til studentene sine, efter et langt liv i Bibelstudium? ”Jeg har aldri funnet noe i Bibelen som skulle være feilaktig eller upålitelig.” Hils den neste gymnasiasten som kommer, oppblåst og viktig, og si at han har litt å lære enda. Og kanskje vi skulle hilse enkelte forleste legpredikanter også…….

Bibelen den er inspirert, det er en Guddommelig bok, derfor er den ufeilbar men derfor er den også en enhet. Jeg kan ikke gå i detaljer om det, men til trots for at den kommer til oss ut ifra ulike tidsaldre, der er 1500 år, en bok som bruker 1500 år på å bli til, likevel så stemmer den overens hele tiden. Den har et budskap, bare et! Det har forskjellige sider, det er preget av den tid det er nedskrevet, alright! Det er et budskap, det er Guds Ord. Det var Den samme Ånd som inspirerte Den.

Fordi Bibelen er Guds Ord, en Guddommelig bok så har den også autoritet, og derfor er vi forpliktet på Guds Ord (NB!). Hører dere, venner? Hører dere?! Vi er forpliktet på Guds Ord. Vi gjør ikke med Det som vi vil. Tenk bare på en sånn ting som det der som Paulus skriver om i Korintierbrevet (1. Kor. 11, 1-16) som det er så mye snakk om i dag, dette med kvinneprester og dette med at kvinnen skal ha noe på hode. Bare tenk litt på det. Nå sier jeg dette her meget stille og saktmodig, bare tenk nå på det der det skriver Paulus. Så kommer det noen og sier; ”Ja, det var den gangen det!” Nei, det var ikke det. Det er alltid det! For denne Boken er ikke gitt til Korintiermenigheten, den er gitt til vår menighet. Den er gitt til kristenheten. ”Ja”, sier du; ”betyr det noe?” Jeg vet ikke hva du synes, det betyr akkurat så mye som du synes Herrens Ord betyr. Verken mer eller mindre. Verken mer eller mindre. ”Ja, men hva skal vi gjøre med det hvis ikke de vil rette seg efter det?!” Vi skal forkynne det, ta våre forhåndsregler så langt som vi kan. Men, legg merke til, at Paulus han skriver i 2. Korintierbrev; Støt da den onde ut fra eder! (feil, dette står i 1. Kor. 5,13). Men han skriver ikke i 1. Korintierbrev; Ta og støt ut alle disse kvinnene! Han sier ikke det, men han forkynner det også sier han; Hvis det er nogen som vil være trettekjære så skal dere i alle fall vite det, at vi har ikke en sånn skikk som denne skikken som de hadde innført nå med å gå barhodet. En sånn skikk har ikke vi og heller ikke Guds menigheter i Judea har en sånn skikk. Derfor burde dere rette dere efter det! Men det er alt han har å si. Han sier ikke at de skal støte dem ut. Du skjønner, det er forskjell på saker og ting her, forskjell på saker og ting, men vi må gi klare signaler! Klare signaler, sånn at ingen på dommedag skal stå fram og si; ”Jamen, det sa forstanderen min aldri noe om!” Skriftens autoritet! Jesus sa; Den som bryter et av de minste bud, han skal gå til helvede (Matt.5,19), sa Jesus det? Han sa ikke det, Han sa; Han skal være liten i Himlenes rike (Matt.5,19), så nu bestemmer du sjøl! Og så står der; og den som lærer menneskene å bryte dem, han skal også være liten (Matt. 5,19).

(fortsettes)

Det urkristne synet på Skriften, del 2

Her følger andre del av Thoralf Gilbrants (bildet) undervisning om den urkristne skriftsynet:

Vi skal fatte og forstå med de hellige, men jeg er ikke engang avhengig av dette at jeg må høre på min egen generasjons predikanter! Nei, jeg har profeter og apostler til mine lærere, og jeg har et budskap som Gud har talt, ikke bare i vårt slektsledd men det som Gud har talt gjennom tidene! Og det som er nedfelt i Den hellige Skrift, i Bibelen, det er en Guddommelig åpenbaring og en åpenbaringshistorie som er nedfelt der! Det begynte med at Gud fra de eldste tider talte til menneskene, åpenbarte Seg, avslørte Sitt vesen. Også brakte disse mennesker videre dette budskapet. Nedfelt i Den hellige Skrift, er der en frelseshistorisk åpenbaringshistorie kan du si. Det er det Gud har gjort i ord og i handling gjennom tidene, og dette er grunnlaget for vår tro, dette er grunn-laget for det vi kan vite om Gud.

Og her er det jo ganske interessant å merke seg, at noe av det aller første som Gud bestemte, efter at Han på en spesiell måte hadde åpenbart Seg på Mose tid, det var dette at det som Herren hadde talt til Moses, det skulle bli nedskrevet! Den generasjon som hadde sett Guds mektige gjerninger i Egypten, som hadde opplevet å gå gjennom havet, da Han kløvde havet for dem (2. Mos.14,21-31), som hadde drukket vann i fra Klippen (2. Mos.17,6) og spist manna ifra Himmelen (2. Mos.16,12-15), som hadde hørt Guds mektige røst da Han talte ut fra Sinai; Den generasjonen fikk ikke gå i graven, føren det som var skjedd var ned-skrevet, og ikke bare det! Men var blitt opplest for hele Israels folk! Det var en hel nasjon som var der, som vidner om dette som Herren hadde gjort.

Akkurat det samme møter vi igjen i forbindelse med Guds endegyldige åpenbaring i Jesus Kristus, for loven den blev gitt ved Moses, men nåden og sannheten (den fulle sannhet, det fulle lys!) kom ved Jesus Kristus (Joh.1,17). Gud har talt mange ganger og på mange måter ved profetene fordum, nu i disse dager har Han talt ved Sønnen (Hebr.1,1). Og her møter vi så akkurat det samme, nemlig dette at Gud, Han tok en hel generasjon til vidner på disse veldige frelseshistoriske kjennsgjerninger, dette som ble fullbyrdet i Jesus Kristus. Og derfor, så ser vi at det første som Guds menighet fikk gjøre, føren apostelgenerasjonen gav ifra seg kappe og stav og sko, og avsluttet sin vandring, det Gud hadde bestemt, det var dette; Det skulle bli nedtegnet og det skulle bli overlevert til Guds menighet for alle tider, som hellig Skrift! Som hellig Skrift!

Og dette ble nedtegnet under apostlenes tilsyn, derfor så er der her tale om et apostolisk ord og dette ordet det kom til de kristne menigheter, merk det! Det var ikke det at det ble hellig Skrift etter hvert, men det kom til de kristne menigheter som hellig Skrift fra første stund! Paulus, han visste meget vel, og han sa det; Den som er åndelig, han skal skjønne at det jeg skriver her, er Herrens bud (1. Kor.14,37). Altså, det kom til menighetene som hellig Skrift. Det ble sammenstilt med Skriftene fra det Gamle Testamente slik at apostelen Peter taler om vår elskede broder Paulus (hans skrifter at det er noen som misforstår dem) slik som de også gjør med de andre Skrifter (2. Pet.3,15-16), altså Skriftene fra det Gamle Testamente! Altså, han (Peter) sidestiller det Nye Testamentes apostoliske ord, med det Gamle Testa-mentes profetiske ord!

Og vi ser altså da, at ennu en gang skjer dette vidunderlige, at dette som var skjedd, dette Gud hadde gjort, dette Gud hadde talt ved Sønnen og gjort ved Sønnen, det ble nedfelt i hellig Skrift, ved Den hellige Ånd og ved disse første vidner for også dere skal vidne (Joh.15,27) sa Jesus. Også dere skal vidne! Og det var disse som hadde vært øyenvitner som nedtegnet det, og Paulus, han kunne ta en hel generasjon til vidner og han sa; De fleste av disse som så den opstandne Herre, det var 500 (min kom: mere enn 500 jmfr. 1. Kor.15,7), de fleste av dem som så det, sier han, de er i live den dag i dag. Dere kan bare reise og tale med dem. De er i live den dag i dag, noen er hensovet men generasjonen, som hadde opplevd disse ting og hadde sett disse ting, de var fremdeles til stede (1 Kor.15,7).

(fortsettes)

Det urkristne synet på Skriften, del 1

I forbindelse med pinsevennenes predikantkonferanse i Filadelfia i 1982 holder bibellæreren Thoralf Gilbrant (bildet) et innlegg om "det urkristne synet på Skiften". Gilbrant, som døde i 2006, var mangeårig redaktør av Korsets Seier, redaktør og utgiver av Illustrert Bibelleksikon, Studiebibelen og en rekke bøker om det profetiske ord, var også initiativtager til bibeloversettelsen utgitt av Norsk Bibel i 1988. Han var en varm forsvarer av Guds ords autoritet for liv og lære. Gilbrants ord om "det urkristne synet på Skriften" er fremdeles særdeles tidsaktuelt. Det er Hans Tomter som har skrevet av og redigert talen, som gjengis her i flere deler på grunn av lengden:

Det emne som jeg har blitt bedt om å tale om her, det er formulert slik; urkristent syn på Skriften. Det er altså spørsmålet om det urkristne Bibelsyn som vi skal ta opp. Nå skulle vi kanskje da bemerke innledningsvis hva vi egentlig mener med dette uttrykket Bibelsyn eller Skriftsyn. Når vi taler om Bibelsyn, så taler vi ikke om Bibelens syn eller Bibelens lære om for eksempel synd, om rettferdiggjørelse, om dåp osv. men det vi mener når vi taler om Bibelsyn, det er synet på Skriften, synet på Bibelen. Vi kunne da si, vårt syn på Skriften.

Og det er meget viktig, hvordan vi nærmer oss Den hellige Skrift. Om vi kommer til Skriften med den tanke at vi har foran oss et Gudsord, eller om vi kommer til Skriften med den oppfatning at det gjelder et menneskeord. Det Skriftsyn som er vårt, det vil bli avgjørende på så veldig mange punkter. Det er avgjørende for vår personlige tro, det vil bli avgjørende for vår lære, influere hele vår oppfatning av det kristne læresystem. Og det vil også bety så meget når det gjelder vår livsførsel, har vi noe autoritativt som vi kan rette oss efter for lære og liv? Disse store avgjørende ting avhenger av vårt Skriftsyn!

Nå må man imidlertid ikke forstå dette dithen, at dette med Skriftsynet skulle være noe som vi henter utenfra, og at vi kommer og liksom bedømmer Skriften og sier hva vi synes om Skriften. For egentlig så har det ikke så svært meget å si, hva vi mener; ”jeg mener det osv.”, det blir ikke avgjørende for kjensgjerningene. Men det som betyr noe, det er hva Skriften sier om Seg Selv! Og derfor er det en riktig formulering som vi har det her når vi taler om det urkristne Skriftsyn, for det urkristne Skriftsyn det er selvfølgelig det som da er nedfelt i selve Skriften (Bibelen), i det Nye Testamente. Og det er det som er kilden for vårt Skriftsyn.

Altså, vårt Skriftsyn det bygger på Skriftens selvvidnesbyrd, og dette selvvidnesbyrd som Skriften har, det Den vidner om seg Selv, det går som en rød tråd gjennom hele Bibelen; Moses, profetene, Herren Jesus Selv, apostlene. Alle så vidner de om at Bibelen, at Skriften, er Guds Ord! Det var sagt av Moses, det var sagt av profetene, hvor mange ganger gjentas det egentlig i Det Gamle Testamente? Så sier Herren! Og Jesus, Han trådte fram, og Han sa; Skriften kan ikke gjøres ugyldig (Joh.10,35). Han sa; Ikke en tøddel (ikke en bokstav, ikke en tøddel, ikke en prikk!) av Skriften skal bli til intet (Matt.5,18 24,35 Mark 13,31 og Luk.16,17 21,33). Og apostelen Paulus, han sier at; Hele Skriften er innblest av Gud (2. Tim.2,16), det er altså det urkristne vidnesbyrdet om Den hellige Skrift.

Og nu skal vi da se her nu først på Skriften, på Bibelen som hellig Skrift. Og vi kan spørre, hva er egentlig hellig Skrift? Da vil jeg si, at hellig Skrift, det er noe langt mer enn det Gud har talt til meg eller til deg. Hellig Skrift, det er det som Gud har talt til hele slekten, det er Guds Ord til hele slekten (menneskeslekten)! Du vet at dersom jeg bare skulle vite det jeg selv har funnet ut eller fått åpenbaringer om, ja da visste jeg ikke meget! Da visste jeg ikke meget (sagt i en litt ironisk tone). Dersom det var mine åpenbaringer, det jeg har opplevd, det jeg har hatt av åndelige syner, dersom det var det som var rammen om min kunnskap om Gud, Hans vilje og Hans verk. Ja, da visste jeg så lite, at det ville ikke på noen måte være nok for meg til frelse!

Og, derfor er det så viktig at jeg har noe mer enn dette, og det har jeg fått! Det står at vi skal fatte med alle de hellige hvad høide og dybde og bredde (og lengde!) der er (Ef.3,18). Altså, det er et åndelig felleseie som vi har alle sammen, og vi har det sammen. Mesteparten av det lille jeg vet, det har jeg lært av noen. Da jeg satt der og hørte på de gamle emissærene og pinsepredikantene, jeg har hørt det av noen, det ble sådd i mitt barne-sinn og i mitt sinn opp gjennom årene.

De 10 bud - gode veivisere til et godt liv, del 5

Sabbaten kaller oss til hvile, søndagen til fest, er det en som har sagt. Og jeg tror han har helt rett. Den kristne kirke begynte tidlig å feire Kristi oppstandelsesdag som sin store festdag. Men det er feil å si at den overtok for jødenes sabbatsfeiring. Og det er heller ikke riktig å si at søndagen som hviledag ble innført av keiser Konstantin. Kirken hadde tatt i bruk søndagen lenge før. Men la oss nå først se på hvordan Guds 4 bud lyder:

"Kom hviledagen i hu, så du holder den hellig! Seks dager skal du arbeide og gjøre all din gjerning. Men den sjuende dagen er sabbat for Herren din Gud. Da skal du ikke gjøre noe arbeid..." (2.Mos 20,8-10a)

Det hebraiske verbet shabat betyr opphøre med arbeid, hvile. Substantivet sabbat betyr hviledag.

Gud innstifter hviledagen allerede i skapelsen. "Gud fullførte på den sjuende dagen det verk han hadde gjort og hvilte på den sjuende dagen fra alt sitt verk som han hadde gjort. Gud velsignet den sjuende dagen og helliget den..." (1.Mos 2,2-3a) Legg merke til hva Guds ord sier: "Gud VELSIGNET den sjuende dagen og HELLIGET den." Den er med andre ord en helt spesiell dag. Gud hvilte fra sin gjerning denne dagen, og kaller mennesket til hvile. Gud gav loven om sabbatshvilen for å lære sitt folk at de skulle forvalgte tiden. Og det er vel ingen som helst tvil om at vi trenger en slik "annerledesdag". Det innser også ikke-kristne. Den fremstående humanisten Inge Eidsvåg ved Nansenskolen skrev for en del år siden en artikkel, jeg tror det var i Aftenposten, hvor tittelen lød: "Gi oss søndagen tilbake!" Eidsvåg poengterte at vi trengte en dag hvor vi kunne la den motoriserte gressklipperen stå, hvor vi hadde tid for hverandre, til å spise den gode søndagsmiddagen vi husker fra vår barndom, og hvor vi kunne gå de gode gammeldagse søndagsturene. I dag er alle ukenes dager like for folk flest. Slik var det ikke ment fra skapelsen av. Mennesket er ikke skapt for å arbeide sju dager i uken.Vi trenger en annerledesdag. Og en dag i uken er velsignet og helliget. Av Gud selv. Jeg tror at en av årsakene til at jødene har overlevd som folk er at de har tatt sabbaten på alvor.

Siden Jesus oppsto på den første dag i uken (se Matt 28,1-6;Mark 16,1-6;Luk 24,1-6) begynte disiplene å komme sammen den første dag i uken. De begynte også å snakke om "den åttende dagen". Dette hadde den tidlige kirken hentet fra den jødiske tradisjonen. I Enokslitteraturen, som trolig er forfattet på 100-tallet f.Kr finnes det et utsagn: "Jeg har også skapt den åttende dagen, forat den åttende skulle være den første.... en tid uten år, måneder, uker, dager og timer." (2. Enoksbok) Gud skapte verden på seks dager, den sjuende gjør Han til sin og menneskenes hviledag. Men bortenfor skapelsens sju dager venter dagen uten morgen og uten aften: den åttende i Guds skaperverk.

For å forstå dette må vi huske at Den Hellige Ånd kom over disiplene på pinsedag, som var den sjuende dag i uken. Ordet "pinse" betyr "femtiende". Denne dagen blir i 3.Mos 23,26 kalt "dagen etter den sjuende dagen", altså den åttende i overført betydning.

Men når de første kristne gjør søndagen til gudstjenestedag, så er ikke det en erstatning for sabbaten. Søndagen er ikke slik det feilaktig blir fremstilt: "de kristnes motstykke til sabbaten." Søndagen er noe utover og bortenfor den. En god venn av meg kaller den for "Sønnens dag", og det synes jeg i grunnen er en god beskrivelse av dens innhold. Den er oppstandelsesdagen, festdagen.

Skal så kristne feire sabbat og søndag? Det stridsspørsmålet er ikke nytt. Den meget anerkjente bibelgranskeren Thoralf Gilbrant, som ikke akkurat kan beskyldes for å være noen antisemitt eller liberaler, skriver om dette i Norsk Studiebibel følgende: "Johannes var i Ånden på Herrens dag (Åp 1,10) Vitnesbyrdet fra kirkefedrene i alle fall så langt tilbake som ca år 125 bekrefter at Herrens dag er søndagen. (Apgj 20,7) I urmenigheene ser vi at judaistiske agitatorer som arbeidet for å påtvinge de hedningekristne jødedommens riter, så som omskjærelse (Apgj 15,1) og jødiske spiseskikker (Kol2,221flg) også har agitert for sabbatsfeiring (Kol 2,16;Gal 4,10;Rom 14,5flg), så vel som overholdelse av den jødiske festkalender, og enkelte av de troende har latt seg påvirke. Paulus stiller den enkelte fritt i dette spørsmålet (Rom 14,5 flg) Han anser altså ikke den nytestamentlige troende forpliktet på sabbatsbudet. Men likeså lempelig som han er overfor svake medkristne med en skrøpelig samvittighet, like ubønnhørlig streng og avvisende er han overfor sabbatsholdere som vil frata de troende deres evangliske frihet. (Kol 2,26 flg;Gal 4,10 flg, 5,12. Sabbaten var bare et skyggebilde av den eskatologiske sabbatshvil som Guds folk erkalt til å få del i. (Kol 2,26;Hebr 4,9;Hebr 3,18flg; Hebr 4,9flg;Hebr 10,1flg og Åp 14,13) (Norsk Studiebibel. Bibelforlaget 1998, side 1767)

Dagens bloggbilde viser sognekirken på Iona. Fra Iona kommer noen av våre keltisk kristne norske røtter.