Gud finner deg lettest når du hviler

Jeg er blitt minnet om noen ord av retreatlederen og forfatteren Magnus Malm etter at jeg skrev om benediktinermunken Anselm Grün, her om dagen, og behovet for å komme inn i hjertets-, troens- og kroppens hvile. Jeg har tatt vare på dem siden jeg leste dem første gang i 1994 - altså for 29 år siden. 

"Sabbatshvile, dager der du intet finner. Hold deg hjemme hos deg selv, gå ikke ut for å lete. Du har allerede samlet nok. I dag søker Herren deg, og finner deg lettest når du hviler."

Dette er radikalt.

Ordene til Malm minner meg om salmistens ord i Salme 127,2: "Forgjeves står dere tidlig opp, setter dere sent ned, eter slitets brød. Det samme gir han sin venn mens han sover."

Du skal ikke ha dårlig samvittighet om du har noen gode late sommerdager, Herren Jesus ba disiplene sine om å komme avsides med Ham for å hvile. Da sto de midt oppe i tjenesten sammen med Ham.

Europas største messianske forsamling befinner seg i Kyiv, Ukraina

Det ble så sterkt for meg å lytte til pastoren for Europas største messianske forsamling, rabbineren Boris Grisenko, i går formiddag. Han leder en messiansk forsamling i Kyiv, Ukraina, med over 2000 medlemmer. Vanligvis overføres hele lørdagens sabbatsgudtjeneste med lovsang, dans, brødsbrytelse og tale, men nå etter at Ukraina er blitt hærtatt av Russland og Kyiv er under angrep, var det bare talen til rabbineren som ble overført. Stillferdig, sittende i en skinnsofa, delte Boris Grisenko fra Guds ord, og talte trøst og oppmuntring til sine medlemmer. 

Mens krigen raser utenfor taler pastor Boris om sabbatens ro, fred og hvile, om freden som kommer veltende som en flod, om strømmene av Guds herlighet som kan berøre oss. Det er sterkt. Ordene er ikke nye, men det er konteksten, ja, kontrastene som gjør det så sterkt. Pastor Boris taler til de urolige hjerter, til de som frykter, til de som har mistet noen av sine kjære i denne grufulle krigen. Pastor Boris er der, han står klippefast i krigensgru, og taler trøst til sitt folk. Som en sann hyrde skal. Han setter mot i folket.  Her er ingen hevngjerrighet. Her er bare trøst.

Han følger rådet Herren gir gjennom profeten Jesaja:'

"Trøst, trøst mitt folk, sier deres Gud. Tal vennlig til Jerusalem og rop til henne at hennes strid er endt, at hennes skyld er betalt, at hun av Herrens hånd har fått dobbelt for alle sine synder..." (Jes 40,1-2)

La oss i dag be spesielt for Ukrainas jøder, for denne store messianske forsamlingen, for pastor Boris, og for alle jøder som flykter ut av Ukraina, mange av dem er på vei til Israel.

Billedtekst: Bildet er tatt fra en sabbatsgudtjeneste i Europas største messianske forsamling, i Kyiv i Ukraina.

Om å telle bibelsk

Så har vi begynt på en ny uke, sier mange, når de tar fatt på mandagen. Men ikke så om du teller bibelsk. Mandagen er allerede ukens andre dag.

Leser vi evangeliene er søndagen 'den første dag i uken', og den er oppstandelsesdagen. Vår uke starter med 'Sønnens dag', Jesu seierrike oppstandelse fra de døde, så når mandagen kommer er vi allerede godt i gang med uken. Og tenk hvilken start vi får! Finere kunne det ikke bli.

Leser vi skapelsesberetningen i 1.Mos 1, vil vi også se at Gud skapte mennesket på den sjette dagen, så menneskets første dag er sabbaten, hviledagen. I Guds rike kommer hvilen før arbeidet, ikke motsatt. Vi hviler først, så arbeider vi.

Om vi bare lærte oss til å telle bibelsk og forstod innholdet av disse dagene jeg her snakker om ville livene våre se ganske annerledes ut. Da gjør det ikke så så mye om det blåser opp til uvær, vi står han av. Da er det greit med mandag mårrå blues.

2

Så er mandagen kommet og uken begynt. Om vi tenker som nordmenn flest, er det slik.

Men når jeg våknet i dag morges våknet jeg med tallet 2.

Hva betyr det? tenkte jeg. Da slo det meg: mandagen er det andre dagen i uken. Den første dagen i uken er søndagen - Kristi oppstandelsesdag! Uken starter ikke med en grå mandag, men med en skinnende lys søndag!

Vår eldre bror - jødene - hadde ingen navn på ukedagene annet enn Sabbaten - lørdagen. De andre ukedagene hadde bare tall. Etter skapelsen. Dag 1, dag 2, dag 3, dag 4, dag 5, dag 6 og så Sabbaten. Så når mandagen kommer er uken allerede godt i gang. Og leser du Skapelsesberetningen er menneskets første dag en hviledag. Mennesket ble skapet på skapelsens sjette dag. Menneskets tid på jorden begynner med hvile!

Vi tenker annerledes: først arbeid, så hvile. Gud tenker: først hvile, så arbeid!

"Slik ble himmelen og jorden og hele dens hær fullført. På den sjuende dagen fullendte Gud sitt verk, det Han hadde gjort og på den sjuende dagen hvilte Han fra hele sitt verk, det Han hadde gjort. Så velsignet Gud den sjuende dagen og helliget den, for på den dagen hvilte Han fra hele sitt verk, det Gud hadde skapt og formet." (1.Mos 2,1-2)

Som nordmenn er vi veldig heldige. Vi kan ha to hviledager. Den bibelske sabbaten strekker seg fra solnedgang fredag kveld til solnedgang lørdag kveld. Da begynner den første dag i uken - den vi kaller søndag - og så er det andre dag i uken - som er vår mandag. Ukens første dag er oppstandelsesdagen, og når vi har feiret den, tar arbeidsdagen for de fleste av oss til, men da er vi allerede på den andre dagen i uken!

Arbeidet vårt begynner med hvile

Denne artikkelen ble til stor velsignelse for meg. Derfor valgte jeg å oversette den til norsk:

'Fastetiden har begynt. Jeg åpnet boken til Christine Sine og Jean Andrianoff: "Hungering for life: Creative Exercies for Lent" og leste disse ordene for denne uken:

"Tro er den tillit at det vi håper på faktisk vil skje; den gir oss forsikring om ting vi ikke kan se." (New Living Translation). 

Umiddelbart reiste jeg i tankene tilbake til seminaret, til klassen som ble ledet av Eugene Peterson. Det var der jeg ble presentert for tanken om at dagen begynner når vi legger oss ned for å hvile. Hver dag starter mens vi sover, mens Gud i sin trofasthet arbeider for å forberede vår dag. Når vi våkner, så går vi inn i noe som Gud allerede har begynt. Dette er kanskje ikke nytt for noen av dere, men den gangen var det revolusjonerende nytt for meg. 

Så mye av Gud forblir skjult for våre øyne og enda, dag etter dag, forbereder Gud ting. "Han nåde er ny hver morgen."  Så ofte jeg mister denne sannheten av syne. Jeg våkner - etter et par kopper kaffe - med en liste med ting som skal gjøres. Enda før den siste supen av kaffe suser mitt sinn med travelheten som ligger foran. Det er så lett å glemme å spørre Gud: Hva har du forberedt for meg i dag?

Så i det jeg reflekterte over dette denne uken vil jeg huske dette: den første forberedelsen er Guds, ikke min. Tro, forsikringen at selv før jeg har fått ut rusket fra mine øyne, er Gud der. Gud er her. Gud har forberedt en ny dag som jeg kan få vandre inn i. 

Hvis dette bare er snakk om en individuell tro, er det ganske bemerkelsesverdig. Men etter hvert som kaffen gjør sin virkning og mine øyne begynner å fokusere, så forstår jeg at dette var større enn meg, dette er en sannhet for hele skapningen. Troen minner meg om at Gud, i Jesus Kristus, forsoner alle ting. Skapningens Gud skaper fremdeles, og vever liv sammen. Når jeg vet dette kan jeg begynne dagen som et barn, idet jeg stoler på at Gud er oppe og er stor og vakker.

På Askeonsdag, idet vi ba Fadervår sammen, skalv jeg igjen over disse ordene: "og tilgi oss vår skyld, slik også vi tilgir våre skyldnere." Konfrontert med uroen innvendig, skrev jeg ned disse ordene: "Den samme Herren som befaler oss til å til å elske våre fiender lærte oss også å be: "og tilgi oss vår skyld, slik også vi tilgir våre skyldnere" og jeg grøsser."

Når jeg reflekterer over dette nå, er jeg mindre forstyrret. Selve tanken gjør meg fortsatt skjelven, men jeg har et større håp, en forsikring om ting som ikke kan sees. Selv nå arbeider Gud inne i meg på en stillferdig måte. Gud kultiverer jordsmonnet i min sjel mens jeg hviler, og forbereder meg til å gå fullt, trofast til løftet om Shalom for hele skaperverket. Hvis vi våger å tro, blir vi både mottakere og deltagere i Guds største gave.

Andy Wade. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen. Oversatt fra Godspace hvor også fotografiet er hentet fra.

Yom Kippur, Basunhøytiden, sabbatsår og Jesu gjenkomst

I dag har Israel stått stille. Denne dagen - Yom Kippur - kroner det som kalles 'de høyhellige dagene' eller Yamim Nora'im - på norsk: ærefryktens dager.     

Dagen ble innledet omlag klokka 16.45 fredag. Hele 58 prosent av jødene i Israel vil faste de 25 timene fasten varer. Når dette leses er den avsluttet.

Yom Kippur er den tiende dagen av den første måneden i jødenes kalender - Tishrei - og blir ansett å være 'sabattenes sabatt'. Dette er den store soningsdagen.

Basunhøytiden og Kristi gjenkomst
Disse helt spesielle dagene innledes med Rosh Hashanah - Basunhøytiden. Jeg har tenkt en del på akkurat denne dagen i det siste, fordi apostelen Paulus refererer til denne dagen og skriver om 'et mysterium':

'Se, jeg sier dere et mysterium. Vi skal ikke alle sovne inn, men vi skal alle bli forvandlet, brått, i et øyeblikk, ved den siste basun. For basunen skal lyde og de døde skal bli reist opp uforgjengelige, og vi skal bli forvandlet'. (1.Kor 15,51-52)

Vi får del i flere detaljer i 1.Tess 4,13-18:

'Men vi vil ikke, brødre, at dere skal være uvitende om dem som er sovnet inn, for at dere ikke skal sørge som de andre, de som ikke har håp. For så sant vi tror at Jesus døde og sto opp, så skal Gud ved Jesus også føre dem sammen som er sovnet inn, sammen med ham. For dette sier jeg dere med et ord av Herren: Vi som lever og blir tilbake inntil Herren kommer, skal aldeles ikke komme i forveien for dem som er sovnet inn. For Herren selv skal komme ned fra himmelen med et bydende rop, med overengelens røst og med Guds basun, og de døde i Kristus skal først stå opp. Deretter skal vi som lever, som er blitt tilbake, sammen med dem rykkes opp i skyer, opp i luften, for å møte Herren. Og så skal vi for alltid være sammen med Herren. Trøst da hverandre med disse ord'.

Enkelte har den siste tiden gitt uttrykk for at de tror at det kan være en viss sannsynlighet for at Jesus kan komme tilbake i forbindelse med Basunhøytiden. Nå er det jo ingen uten Faderen alene som vet når Sønnen kommer i skyen for å hente sine, selv ikke Sønnen vet når det tidspunktet er inne. Men det er interessant at den eneste av de bibelske høytidene som ikke har fått sin oppfyllelse i Den nye pakt er Basunhøytiden.

Jesus ble korsfestet i påsken, begravd i forbindelse med Det usyrede brøds høytid, og oppreist på festen for førstegrøden.

Kan det være at Han kommer tilbake i forbindelse med Basunhøytiden? Det er interessant at 'Basunhøytiden' kalles 'den skjulte dagen'.

Sabbatsår
Det nye året -5775 - som vår eldre bror nå har gått inn i er et sabbatsår. Jødene omtaler året som 'shemittah' - sabbatsåret. Lik den syvende dagen i uken er sabatt, så er også hvert syvende år et hellig år.

År 5775 ble innledet 25.september og avsluttes 13. september 2015.

Ifølge Moseloven skal jorden i Israel hvile hvert syvende år, ingenting skal dyrkes. I 2. Mosebok 23:10-11 og 3. Mosebok 25:4-6 står det at hvert 7. år skal jorden ligge brakk og hvile. Da skal man ikke så åkeren eller beskjære vintrærne. Man kan spise det som vokser av seg selv. – I sabbatsåret blir selve jorden i Israels land mer hellig enn ellers, ifølge vanlig jødisk oppfatning.
Dette var et viktig bud. Dersom israelittene ikke gav landet den hvilen loven krevde, ville Gud jage dem ut av landet slik at jorden ble liggende brakk den tiden det skulle vært sabbatsår der (3. Mosebok 26:34-35). Det var det som skjedde da jødene ble bortført til Babel (2. Krønikebok 36:21).

Vår keltiske kristenarv, del 4

Visste du at den keltiske kirke fulgte en rytme med sabbatshvile på lørdag og gudstjeneste på søndag? At den keltiske kirken fulgte Østkirken som følte for den jødiske rytmen som knytter påsken til månefestene? At både Columba og Patrick hadde torsdagen som fast dag for sin åndelige fordjupning?

Dette og mer til kommer frem i denne artikkelen, i vår serie om vår keltiske kristenarv.

Urkirken fulgte en helt naturlig rytme med daglig bønn, som de tok med seg fra jødedommen. Denne praksisen har så kirken ført videre med sin tidebønnpraksis, med bønner morgen, middag og kveld. Urkirken feiret også ukentlig eukaristien eller nattverden. For dem var det helt unaturlig å feire gudstjeneste, uten at det også brødet ble brutt.

For både urkirken og for våre keltiske trossøsken betydde døgnet og årets rytme mye.

Sabbaten
Man antar at det var Hl.Patrick som formulerte Senchus Mor. den irske 'kristenretten'. Den krevde at den sjuende dagen skulle vies til å tjene Gud med både tiende og tid. I Columbas regel finner vi også at den ekstra matrasjonen som ble gitt fast på søndager også skulle gis på lørdag 'på grunn av den store respekten for sabbaten som man finner i Det gamle testamente' (Whitley Stokes: Thesaurus Paleohibernicus: A Collection of Old Irish Gloses).

Adamnan, som skrev biografien om Columba, behandlet sabbaten med en respekt som ble borte i generasjonene som skulle følge. Det er interessant at den keltiske kirken fulgte jødiske og østlige skikker på dette feltet.

'Gradvis førte innflytelsen fra Roma, som ikke var fri fra antisemittisk og urban mentalititet, til at det ble søndag, og ikke lørdag som skulle være hviledag. Dermed ble lørdagen sekularisert,' skriver Roy Simpson i boken Exploring Celtic Spirituality, 2004.

Torsdagen dagen for åndelig fordjupning
Våre keltiske trossøsken hadde også en egen ukes-rytme. Vi vet at på Iona avsto man for eksempel fra å spise på onsdager og fredager, mens det ennå var dagslys. De ville bruke disse dagene til faste og å leve i askesen. Denne praksisen brakte biskop Aidan med seg til den hellige øya Lindisfarne, og den ble fulgt opp av andre som ville følge hans eksempel. Unntaket fra denne regelen skjedde når man fikk gjester.

Hos historikeren Beda i verket Ecclesiastical History of the English People kan vi også lese at både Columba og Patrick avsatte torsdagen som en fast dag for åndelig fordjupning. Det var nok ikke tilfeldig at denne dagen ble valgt. Det er tross alt dagen hvor Jesus setter disiplene stevne på Øvresalen, og nattverden innstiftes.

I neste artikkel skal vi se nærmere på det keltiske kirkeåret.

(fortsettes)

Sabbat eller søndag

Spørsmålet om sabbat eller søndag har fulgt den kristne kirkes historie fra begynnelsen. I vår tid dukker det opp grupper som ikke lenger kaller seg kristne, men "messianske", som hevder at vi skal feire sabbat og ikke søndag. Disse "messianske" gruppene er ikke jøder av fødsel, men nordmenn. Fruktene vi ser av disse gruppene er at de splitter menigheter, og familier. I den senere tid har jeg samtalt med flere av dem om sabbaten skal feires, eller Kristi oppstandelsesdag. Det er tydelig at den tidlige kirken feiret Kristi oppstandelsesdag. Her følger dokumentasjon for dette:

• • 1. Apostlenes gjerninger 20,6-7
    "Men vi selv reiste fra Filippi noen få dager etter høytiden med usyr...et brød. Fem dager senere traff vi dem i Troas, hvor vi ble en uke. Den første dagen i uken var vi samlet for å bryte brødet. Paulus talte til dem, og han holdt på helt til midnatt siden han skulle reise neste dag."
    
    2. Fra Didache eller De 12 apostlers lære. Det mest kjente skriftet i den tidllige kirkens historie ved siden av De kanoniske skriftene som utgjør vår Bibel. Benyttet av flere av kirkefedrene som Klemens av Aleksandria (ca 200) og Athanasius (ca 367):
    
    "På Herrens søndag skal dere komme sammen og bryte brødet og holde takkebønn." (Did 14,1)
    
    3. Bare 30 år etter at apostelen Johannes er død skriver en mann ved navn Barnabas et brev. Etter først å ha fremholdt at de ikke lenger feirer sabbat, skriver han: "Vi holder den åttende dag med glede, den dag på hvilken Kristus stod opp fra de døde.." Dette er skrevet senest år 126, altså lenge før keiser Konstantin.
    
    4. Ignatius, var en disippel av apostelen Johannes. Omkring år 70, altså bare noen få år etter at Paulus har lidd martyrdøden, får menigheten i Antiokia en ny menighetsleder. Det er denne Ignatius. Han er den viktigste skikkelsen i den gruppen som vi kaller "de apostoliske fedre" - urkirkens mest betydelige og innflytelsesrike åndelige ledere og forfattere i generasjonen etter apostlene. De hadde selv vært disipler av apostlene eller deres fortrolige, og stod dermed i umiddelbar forbindelse med det urkristne miljøet.
    
    Ignatius skriver: "Vi hellgholder den åttende dag med glede, den dag på hvilken Kristus stod opp fra de døde."
    
    5. Tertulllian, en betydningsfull leder i den tidlige kirkens historie, levet ca år 200. Han skriver:
    
    "Søndagen er for oss en gledens dag. Fri for all engstelig forstyrrelse og plikt holder vi Herrens oppstandelsesdag. Vi legger til side vår verdslige gjerning for ikke å gi djevelen rom."
    
    6. Justin Martyr (ca år 140), også en betydningsfull leder i urkirken, skriver:
    
    "På den dag vi kaller søndag, kommer vi alle - uansett om vi bor i byen eller på landet - sammen på ett sted. Da leser vi de profetiske skrifer og apostlenes opptegnelser. Vi samles i fellesskap da, fordi det er den første dag, og fordi at Kristus på den dag stod opp fra de døde. Vi er omskårne fra synd og villfarelse ved vår Herre Jesus Kristus som stod opp igjen fra de døde den første dag i uken. Og derfor ble denne dag den første og fremste av alle dager.

Hvordan skal vi holde hviledagen hellig?

Jeg deltar for tiden i en samtale på Facebook rundt spørsmålene som har med sabbaten å gjøre. Det kunne vært interessant å høre hva bloggens lesere tenker rundt dette som har med hviledagen å gjøre. Da tenker jeg ikke først og fremst på hvilken dag i uken som er hviledag. For meg personlig er det den sjuende dagen, ut fra ordene i 2.Mos 20,8-11: "Husk på hviledagen så du holder den hellig. Seks dager i uken skal du arbeide og gjøre all din gjerning, men den sjuende dagen er sabbat for Herren din Gud. På den dagen skal du ikke gjøre noe arbeid, verken du, din sønn eller din datter, din tjener eller din tjenestekvinne, din buskap eller den fremmede som bor innenfor dine porter. For på seks dager dannet Herren himmelen og jorden, havet og alt som er i dem, og Han hvilte på den sjuende dagen. Derfor velsignet Herren sabbatsdagen og helliget den." Det er ingen tvil om at de første kristne også feiret søndagen som gudstjenestedag, det bekrefter blant annet De apostoliske fedre. Men hviledagen for de første kristne var sabbatsdagen, den sjuende. Noen endring av det kan vi ikke se skje før keiser Konstantin gjør kristendommen til statsreligion.

Det jeg spør om handler ikke så mye om hvilken dag i uken som er hviledagen, som hviledagens innhold.

En av de jeg skriver med på Facebook hevder at hvile er å gjøre det man vanligvis ikke gjør i forbindelse med sitt arbeid. Det kan jeg være enig i. Han mener at det derfor er ok å klippe plenen og hogge ved. Det er jeg derimot ikke enig i. Jeg tror de færreste oppfatter det å holde hviledagen hellig som det å hogge ved eller klippe plen.

Så hva betyr det konkret å holde hviledagen hellig? Hva er det som gjør denne dagen annerledes enn de øvrige dagene i uken?

Jeg husker fra min barndom - jeg er blitt 50 - hvor annerledes søndagen var. Da hadde vi god tid til familie og venner, da gikk vi søndagstur og ikke minst: da spise vi mors vidunderlige søndagsmiddag! Med dessert! Det hadde vi ikke ellers i uken. Det hendte av og til at vi også fikk forrett. Nå er det ikke noen særlig forskjell på hviledagens middag og ellers i uken. Vi spiser stort sett festmiddag hele tiden.

Det kunne vært interssant å høre hva bloggens lesere legger i ordet hviledag.

Sabbaten ble til for menneskenes skyld, del 2

Profeten Jesaja gjengir et løfte Herren gir til den som holder sabbaten hellig. Vi gjør vel i å lytte til Herrens eget ord i denne forbindelse:

"Hvis du vender din fot bort fra sabbaten, så du ikke gjør etter ditt eget velbehag på Min hellige dag, men hvis du kaller sabbaten en stor glede, Herrens hellige dag for ærefull, hvis du vil ære den, så du ikke følger dine egne veier, og ikke gjør det som er etter ditt eget velbehag, og ikke taler dine egne ord, da skal du ha stor glede i Herren. Jeg skal la deg ri på høydene i landet og mette deg med arven fra din far Jakob. Herrens munn har talt." (Jes 58,14-14)

Legg merke til hvordan Herren ordlegger seg når Han taler om sabbaten:

"Sabbaten ... en stor glede." " Min hellige dag", "Herrens hellige dag"

To ganger omtaler Han sabbaten som hellig, og når vi holder den for hellig, så skal det bringe oss STOR glede. Da skal vi også nyte godt av Guds velsignelse ved at vi får del i Guds mirakuløse kraft: "Jeg skal la deg ri på høydene i landet og mette deg med arven fra din far Jakob..."

Guds skaperkraft og sabbaten er uløselig knyttet sammen. I dag er det mange som avviser at Gud skapte verden, også enkelte kristne. De setter sin lit til en meget skrøpelig og antikristelig evolusjonsteori. En slik vantro vil forsvinne, om vi begynner å holde sabbaten. Dette fordi sabbaten hjelper oss til å se kontinuerlig tilbake til selve skapelsen. Om vi ikke tror det Bibelen sier om skapelsen, er det også mange andre ting vi kan tvile på. Troen på Guds skaperkraft vil også styrke vår tro på at Gud kan gripe inn i våre hverdagslige situasjoner.

Det finnes to hebraiske ord som det er viktig for oss å forstå betydningen av i relasjon til det Guds ord har å si om sabbaten:

I 2.Mos 20,8 fremheves det at vi skal huske (zachor) sabbaten: "Husk på hviledagen så du holder den hellig." I 5.Mos 5,12 sies det at vi skal holde (shamor) sabbaten: "Gi akt på hviledagen så du holder den hellig, slik Herren din Gud har befalt deg."

Ordet huske tillegger vi plikter, mens ordet holde handler om det vi unngår å gjøre på denne dagen. Jeg tror ikke det vil skade oss om vi tok på alvor at en dag i uken faktisk er helt annerledes. Jeg tror ikke det skader oss om vi faktisk unnlot å gjøre en del ting. I dag er vi blitt vant til å være så veldig tilgjengelig for alle til enhver pris. Ikke minst har mobiltelefonen, epost, Face Book o.l bidratt til det. Dette kan bidra til at vi får mye dårligere tid med familien vår. En dag i uken hvor Gud får førsteplassen, og hvor familien en stor del av vår oppmerksomhet gjennom å spise sammen, gå turer, leke med barn- og barnebarn, lese en god bok, etc vil gjøre noe godt for ånd, sjel og legeme - hele oss. Kanskje det faktisk vil bidra til å hele (lege) oss? Jødene kaller dette for Oneg Sha'bat - sabbathygge.

(fortsettes)

Sabbaten ble til for menneskets skyld, del 1

Den siste tiden har jeg meditert mye over ordene fra 1.Mosebok 2,3a: "Så velsignet Gud den sjuende dagen og helliget den." Det er noe med sabbaten som vi trenger å se inn i, og be Gud åpenbare for oss. For det er ikke slik at søndagen har tatt sabbatens plass, og søndagen er nå de kristnes hviledag. Det finnes intet bibelsk belegg for å si det. Den dagen Gud "hvilte fra hele sitt verk, det Han hadde gjort" (1.Mos 2,3b) er og blir den sjuende dagen.

Ordet sabbat eller Sha'bat, er brukt 170 ganger i Bibelen. En tredjedel av disse finner vi i Det nye testamente. Sabbat har vært sabbat i tusenvis av år siden skapelsens morgen, og sabbatens hellighet forblir, uansett hvordan vi måtte se på dette. Den eneste dagen i uken som har et navn i Bibelen er den syvende, og er alltid referert til som sabbaten. Søndag kalles alltid "den første dag i uken", og fredag som den sjette dag i uken.

Før Gud gav Loven på Sinai, understreket Han ennå en gang ukens syklus ved å gi israelittene manna seks dager i uken, men ikke på sabbats dagen. Dette kan du lese om i 2.Mos 16,14-26. Den ukentlige sabbaten er også omtalt i De 10 bud.: "Husk på hviledagen så du holder den hellig." (2.Mos 20,8)

Når jødene måtte gå i utlendighet fulgte Guds timeplan dem. Sannsynligheten er stor for at det er sabbatsfeiringen som har vært limet som holdt jødene sammen, og gav dem identitet fremfor hedningefolkene.

Når Jesus underviste om sabbaten, sa Han: "Sabbaten ble til for menneskenes skyld." (Mark 2,27) Det er en dag, skapt, velsignet og gitt av Gud, ikke bare for Adam og Eva, eller jødene, men for alle.

Tradisjonen forteller at Sabbaten beklaget seg til Gud over at alle ukens øvrige dager fikk en partner. Kun denne dagen ble stående alene. Som svar gav Gud Sabbaten Israels folk som partner, og de to har vært sammen siden da! Jødene fremhever to motivasjoner for å holde sabbaten:

Den første er en erindring om skapelsen. Gud arbeidet i seks dager, og hvilte på den sjuende. Derfor skal vi avbryte alt slags arbeid, og hvile på denne dagen, fordi den er hellig. Den andre begrunnelsen for å overholde sabbaten er erindringen om utgangen fra Egypt. Overgangen fra det verdslige til det hellige, fra arbeidsdag til hviledag, betraktes som overgangen fra slaveriet til befrielsen. Derfor regnes sabbaten som den beste gave Gud har skjenket oss.

(fortsettes)

Sabbatens velsignelser

At Gud har forordnet en hviledag og ber oss om å holde den hellig, og at denne dagen inneholder Hans velsignelser på en særskilt måte, er noe som er blitt aktualisert for mitt vedkommende den siste tiden. Det har sammenheng med ulike ting, blant annet at jeg for tiden på nytt leser Det gamle testamente og "nyere" jødisk historie. Man skal ikke lese mye jødisk historie før man oppdager, at helligholdelsen av sabbaten har vært med på å holde jødene sammen som folk. Det er selvsagt ikke dette alene, for det handler også om andre ting, men sabbatsfeiringen har vært selve limet som har holdt familiene sammen. Og skal tro om ikke "gjenoppdagelsen" av denne velsignelsen også vil være med på å holde familiene i 2009 samlet også?

For sabbaten har vært og er selve samlingspunktet for familien, og er som skapt for vårt stressende samfunn, hvor travle foreldre og barn knapt har tid til hverandre. Sabbaten bidrar til familiens samhold og til å bli opplivet både kulturelt og åndelig. For på sabbaten sitter hele familien omkring et vakkert dekket bord med hvit silkeduk, og vakkert porselen. På bordet står levende lys og et veltilberedt måltid. Det synges, man forteller historier, samtaler og har det hyggelig sammen.

I dag leste jeg på nytt ordene fra 2.Mos 20,8:

"Kom hviledagen i hu, så du holder den hellig."

Jeg ble oppmerksom på ordene "komme i hu".

På hebraisk brukes ordet "zachor". Det handler om å huske på, ikke glemme, komme i hu. Kanskje trenger vi denne påminnelsen? I 5.Mos 5,12 heter det: "Ta hviledagen i akt". Her brukes ordet "shamor". Disse to ordene er viktige i denne sammenhengen. Ordet Zachor handler om huske på de oppgaver man har på hviledagen: tenne sabbatslysene, fremsi lovprisningene, synagogegudstjenesten og det avsluttene sabbatsritualet. I det andre ordet ligger forståelsen i at man skal avholde seg fra å arbeide.

Ordet sabbat eller shabbat som det heter på hebraisk, stammer fra det hebraiske ordet lishbot, som betyr å streike eller avbryte.

Om sabbaten sier Jesus: "Sabbaten ble til for menneskenes skyld." (Mark 2,27)

Og det hele begynner før Loven gis:

"Så ble himmelen og jorden fullført med hele sin hær. Gud fullførte den sjuende dagen det verk han hadde gjort og han hvilte på den sjuende dagen fra alt sitt verk han hadde gjort. Gud velsignet den sjuende dagen og helliget den, for på den hvilte han fra alt sitt verk, det Gud hadde skapt og gjort." (1.Mos 2,1-3)

Jødene taler om sabbaten som en vakker dronning. På samme måte som Gud så at det ikke var godt for mannen å leve alene, og gav ham en hustru, slik er sabbaten Guds spesielle gave til menneskeheten.

De 10 bud - gode veivisere til et godt liv, del 5

Sabbaten kaller oss til hvile, søndagen til fest, er det en som har sagt. Og jeg tror han har helt rett. Den kristne kirke begynte tidlig å feire Kristi oppstandelsesdag som sin store festdag. Men det er feil å si at den overtok for jødenes sabbatsfeiring. Og det er heller ikke riktig å si at søndagen som hviledag ble innført av keiser Konstantin. Kirken hadde tatt i bruk søndagen lenge før. Men la oss nå først se på hvordan Guds 4 bud lyder:

"Kom hviledagen i hu, så du holder den hellig! Seks dager skal du arbeide og gjøre all din gjerning. Men den sjuende dagen er sabbat for Herren din Gud. Da skal du ikke gjøre noe arbeid..." (2.Mos 20,8-10a)

Det hebraiske verbet shabat betyr opphøre med arbeid, hvile. Substantivet sabbat betyr hviledag.

Gud innstifter hviledagen allerede i skapelsen. "Gud fullførte på den sjuende dagen det verk han hadde gjort og hvilte på den sjuende dagen fra alt sitt verk som han hadde gjort. Gud velsignet den sjuende dagen og helliget den..." (1.Mos 2,2-3a) Legg merke til hva Guds ord sier: "Gud VELSIGNET den sjuende dagen og HELLIGET den." Den er med andre ord en helt spesiell dag. Gud hvilte fra sin gjerning denne dagen, og kaller mennesket til hvile. Gud gav loven om sabbatshvilen for å lære sitt folk at de skulle forvalgte tiden. Og det er vel ingen som helst tvil om at vi trenger en slik "annerledesdag". Det innser også ikke-kristne. Den fremstående humanisten Inge Eidsvåg ved Nansenskolen skrev for en del år siden en artikkel, jeg tror det var i Aftenposten, hvor tittelen lød: "Gi oss søndagen tilbake!" Eidsvåg poengterte at vi trengte en dag hvor vi kunne la den motoriserte gressklipperen stå, hvor vi hadde tid for hverandre, til å spise den gode søndagsmiddagen vi husker fra vår barndom, og hvor vi kunne gå de gode gammeldagse søndagsturene. I dag er alle ukenes dager like for folk flest. Slik var det ikke ment fra skapelsen av. Mennesket er ikke skapt for å arbeide sju dager i uken.Vi trenger en annerledesdag. Og en dag i uken er velsignet og helliget. Av Gud selv. Jeg tror at en av årsakene til at jødene har overlevd som folk er at de har tatt sabbaten på alvor.

Siden Jesus oppsto på den første dag i uken (se Matt 28,1-6;Mark 16,1-6;Luk 24,1-6) begynte disiplene å komme sammen den første dag i uken. De begynte også å snakke om "den åttende dagen". Dette hadde den tidlige kirken hentet fra den jødiske tradisjonen. I Enokslitteraturen, som trolig er forfattet på 100-tallet f.Kr finnes det et utsagn: "Jeg har også skapt den åttende dagen, forat den åttende skulle være den første.... en tid uten år, måneder, uker, dager og timer." (2. Enoksbok) Gud skapte verden på seks dager, den sjuende gjør Han til sin og menneskenes hviledag. Men bortenfor skapelsens sju dager venter dagen uten morgen og uten aften: den åttende i Guds skaperverk.

For å forstå dette må vi huske at Den Hellige Ånd kom over disiplene på pinsedag, som var den sjuende dag i uken. Ordet "pinse" betyr "femtiende". Denne dagen blir i 3.Mos 23,26 kalt "dagen etter den sjuende dagen", altså den åttende i overført betydning.

Men når de første kristne gjør søndagen til gudstjenestedag, så er ikke det en erstatning for sabbaten. Søndagen er ikke slik det feilaktig blir fremstilt: "de kristnes motstykke til sabbaten." Søndagen er noe utover og bortenfor den. En god venn av meg kaller den for "Sønnens dag", og det synes jeg i grunnen er en god beskrivelse av dens innhold. Den er oppstandelsesdagen, festdagen.

Skal så kristne feire sabbat og søndag? Det stridsspørsmålet er ikke nytt. Den meget anerkjente bibelgranskeren Thoralf Gilbrant, som ikke akkurat kan beskyldes for å være noen antisemitt eller liberaler, skriver om dette i Norsk Studiebibel følgende: "Johannes var i Ånden på Herrens dag (Åp 1,10) Vitnesbyrdet fra kirkefedrene i alle fall så langt tilbake som ca år 125 bekrefter at Herrens dag er søndagen. (Apgj 20,7) I urmenigheene ser vi at judaistiske agitatorer som arbeidet for å påtvinge de hedningekristne jødedommens riter, så som omskjærelse (Apgj 15,1) og jødiske spiseskikker (Kol2,221flg) også har agitert for sabbatsfeiring (Kol 2,16;Gal 4,10;Rom 14,5flg), så vel som overholdelse av den jødiske festkalender, og enkelte av de troende har latt seg påvirke. Paulus stiller den enkelte fritt i dette spørsmålet (Rom 14,5 flg) Han anser altså ikke den nytestamentlige troende forpliktet på sabbatsbudet. Men likeså lempelig som han er overfor svake medkristne med en skrøpelig samvittighet, like ubønnhørlig streng og avvisende er han overfor sabbatsholdere som vil frata de troende deres evangliske frihet. (Kol 2,26 flg;Gal 4,10 flg, 5,12. Sabbaten var bare et skyggebilde av den eskatologiske sabbatshvil som Guds folk erkalt til å få del i. (Kol 2,26;Hebr 4,9;Hebr 3,18flg; Hebr 4,9flg;Hebr 10,1flg og Åp 14,13) (Norsk Studiebibel. Bibelforlaget 1998, side 1767)

Dagens bloggbilde viser sognekirken på Iona. Fra Iona kommer noen av våre keltisk kristne norske røtter.

Antikrist forandrer tider og lov

Som jeg har antydet i en kommentar til Thomas i går, har jeg i en tid arbeidet med de bibelske tekstene som omhandler Herrens høytider. Det har blant annet sammenheng med at jeg i mange år har studert kirkehistorien og de såkalte kirkefedrenes skrifter. Dette har jeg hatt stor glede av. Men det har vært med svært blandede følelser jeg har lest kirkefedrenes uttalelser og sterke hatefulle utfall mot jødene. Dette hatet har vært tydelig utslagsgivende når det som av Gud selv kalles for Herrens høytider, er omtalt og så endret. I sin avstandstagen til sine jødiske røtter, forandret man blant annet feiringen av Herrens hviledag. Det er riktig at keiser Konstantins usalige samrøre med stat og kirke, også førte til at søndagen ble offisiell hviledag i stedet for den bibelske sabbaten. Men dette skjedde som en konsekvens av en utvikling som hadde fått pågå en periode. Jeg har i noen andre artikler påvist den urene elva, og det vil komme noen flere slike artikler som dokumenterer dette.


Når man leser profeten Daniel er det ingen tvil om hvem som har vært den egentlige arkitekten bak denne endringen av Herrens høytider. "Han skal tale ord mot Den Høyeste og undertrykke Den Høyestes hellige, og tenke på å forandre tider og lov." (Dan 7,25) I oversettelsen Bibelen Guds ord står det: "... og sette seg fore å forandre tider og lov." Det er ingen tvil om at det er den onde som står bak dette, og at det er en del av det antikristelige systemet.


Det er viktig å slå fast at sabbaten ikke kommer fra Sinai. Den er en del av Guds karakter og personlighet! "Og Gud hvilte på den sjuende dagen og helliget den, for på den hvilte han fra alt sitt verk, det Gud hadde skapt og ville gjøre." (1.Mos 2,3) Dette er altså en side ved Gud, som vi desperat trenger å stifte bekjentskap med i vår egen tid. Jeg tror vi mer enn mye annet trenger å bli kjent med Guds hvile, slik at vår egen sjel kan bli gjenopprettet. Jeg tror at det skjer ved at vi også på dette punktet begynner å ta Guds ord på alvor.


Jeg finner intet sted i hele Bibelen at sabbatsfeiringen er et et avsluttet kapitel, og at det er en annen dag som gjelder. Den eneste årsaken til at vi nå feirer søndag som hviledag, er at vi følger et pålegg fra en keiser ved navn Konstantin. Denne inngrodde tradisjonen følger vi også i våre frikirkelige sammenhenger. Men dagen er altså endret, slik profeten Daniel profeterte om. Så kan vi jo spørre om det har noen betydning i det hele tatt? Jeg vil mene så: Det er bare om en dag Herren har sagt at Han "helliget" den, og det er bare om denne dagen at Gud har sagt at vi skal "komme i hu." (2.Mos 20,8)


Jeg finner det også underlig at Guds ord taler om at "det står da en sabbatshvile tilbake for Guds folk," (Hebr 4,9) om det er slik at det ikke er så farlig hvilken dag som er hviledagen.


Sabbatsfeiringen er, slik jeg ser det, en av de grunnleggende reglene for at vi menensker skal kunne fungere riktig. For i sabbaten ligger tre helt grunnleggende ting:


Velsignelse
Hellighet
Hvile


Vi kunne kanskje samle alle disse tre i ett ord: helhet!


Etter at Israel er ført ut av Egyptens slaveri blir også feiringen av sabbaten forsterket til å bli et paktstegn mellom Den Evige og Israel.


"Og Herren sa til Moses: Tal til Israels barn og si: Mine sabbater skal dere holde, for det er et tegn mellom meg og dere fra slekt til slekt, for at dere skal vite at jeg er Herren som helliger dere. Derfor skal dere holde sabbaten. Den skal være hellig for dere. Den som vanhelliger den, skal visselig lide døden. Hver den som gjør noe arbeid på den dagen, han skal utryddes av sitt folk. Det er seks dager til å arbeide i, men på den sjuende dagen skal det være høyhellig sabbat, hellig for Herren. Hver den som gjør noe arbeid på sabbatsdagen, skal visselig lide døden. Og Israels barn skal ta vare på sabbaten, så de holder den slekt etter slekt, en evig pakt. Den skal være et evig tegn mellom meg og Israels barn. For i seks dager skapte Herren himmelen og jorden, og på den sjuende dagen hvilte han og holdt seg i ro." (2.Mos 31,12-17)

Sabbaten - Herrens egen dag

Den jødiske historien er full av lidelser. Grufulle lidelser. Ikke minst påført dem av mennesker som har kalt seg selv kristne. Hva er det ved siden av Guds nåde og trofasthet, som har gjort det mulig å holde sammen som folk og overleve? Jeg tror svaret på det spørsmålet er enkelt. På grunn av sabbatsfeiringen. En av de store velsignelsene ved sabattsfeiringen er jo at den knytter familien sammen, som få andre ting kan gjøre det.
I Siddur - den jødiske bønneboken, er sabbaten omtalt som en brud eller dronning, som er ren og vakker. Her finnes også en bønn som jødene synger når sabbatsfeiringen begynner:


Kom, min venn, bruden i møte,
la oss ønske Sabbaten velkommen!
"Gi akt på" og "kom i hu" - det lot den
eneste Gud oss høre i ett eneste ord.
Den Evige er den eneste og Hans navn er ett,
Hans navn skal æres og prises.
Kom, la oss gå Sabbaten i møte, for den er
velsignelsens kilde.
Den var planlagt fra begynnelsen som
skapelsens avslutning, det første som ble
uttenkt.


I 3.Mos 23 kan vi lese om Herrens høytider. Der tales det om den syvende dagen: "Herren talte til Moses og sa: Tal til Israels barn og si til dem: Dette er Herrens høytider, mine fastsatte tider, da dere skal lyse ut hellige sammenkomster. I seks dager skal dere arbeide, men på den sjuende dagen er det høyhellig sabbat, en hellig sammenkomst. Da skal dere ikke gjøre noe arbeid, det er sabbat for Herren hjemme hos dere alle." Det er viktig å legge merke til at Herren selv kaller dette for "Herrens høytider". Det er altså noe som kommer fra Gud selv, det er ikke menneskeskapte ting. Det er Hans "fastsatte tider". Og en av disse fastsatte tider, er altså sabbaten. Det er en dag hvor man minnes at Gud skapte verden på seks dager, og hvilte på den sjuende:


"Og Gud fullførte på den sjuende dagen det verk han hadde gjort, og han hvilte på den sjuende dagen fra alt sitt verk som han hadde gjort. Og Gud velsignet den sjuende dagen og helliget den, for på den hvilte han fra alt sitt verk, det Gud hadde skapt og ville gjøre." (1.Mos 2,2-3)


Her understrekes det enda sterkere at Gud har valgt en spesiell dag - den sjuende - som Han har velsignet den. Både av egeninteresse og fordi jeg ble utfordret til det, satte jeg meg fore å studere hva Bibelen har å si om hviledagen, om sabbaten, og så langt har jeg kommet frem til følgende: Det finnes intet sted i Den Hellige Skrift hvor Gud har endret på dette. At kirken har forandret dette til å dreie seg om søndagen handler om noe annet enn Guds ord. Jeg er kommet til at det handler om at kirken på et tidlig tidspunkt, før keiser Konstantin blandet sammen stat og kirke i en usalig blanding og samrøre, gjorde endringer til stor skade for seg selv når de skar av sine jødiske røtter. Sabbaten er en del av De 10 bud:


"Kom hviledagen i hu, så du holder den hellig! Seks dager skal du arbeide og gjøre all din gjerning. Men den sjuende dagen er sabbat for Herren din Gud. Da skal du ikke gjøre noe arbeid, verken du selv eller din sønn eller din datter, verken din trell eller din trellkvinne, eller ditt fe eller den fremmede som er hos deg innenfor dine porter. For på seks dager gjorde Herren himmelen og jorden, havet og alt det som i dem er, og han hvilte på deen sjuende dagen. Derfor velsignet Herren sabbatsdagen og helliget den." (2.Mos 20,8-11)


Sabbatsdagen er altså noe vi skal huske på. Vi skal komme den "i hu". Syv står i Bibelen for fullendelsens tall. Det er en dag som skal være adskilt for Herren, og det er en dag hvor vi skal minnes vår frelse.


I 5.Mos 5,12-15, hvor de 10 bud er beskrevet, settes feiringen av sabbatsdagen i forbindelse med utgangen fra Egypt. Denne utgangen er jo et bilde på vår frelse i Kristus.


Nå er ikke det å holde sabbaten eller ikke en frelsessak. Du finner ingen støtte for et slikt syn i Den Hellige Skrift. Men det er likevel en helt spesiell dag som er fastsatt av Herren selv, til vår velsignelse. Jeg tror faktisk at vi også trenger denne dagen for å kunne hvile i en så hektisk hverdag som vår - en dag adskilt for Herren, hvor Han blir vårt sentrum. Dessuten kan den være med på å redde våre familier. En måte å gjøre det på er gjennom måltidsfellesskapet. Dessverre er det få familier i dag som har tid til å spise sammen. Kan kanskje om vi avsatte en dag i uken til et festmåltid, hvor vi bad sammen, leste fra Skriften og hadde tid til hverandre, så kunne mange ekteskap vært reddet?!

Det jødiske tempel eller Kristi forsamling?

Evangelisten Matteus forteller en historie om Jesus som viser hvor revolusjonær Jesus var. Du finner den i Matt 12, og handler om Jesu forhold til den jødiske sabbatsfeiringen og det jødiske templet.

En sabbat ble Jesu disipler sultne, og mens de vandrer gjennom en kornåker, plukket de noen aks og spiste dem. Da fariseerne anklaget dem for å ha overtrådt sabbatsbudet, minnet Jesus dem om hva David en gang hadde gjort, da han gikk inn i helligdommen og spiste skuebrødene som lå der. Så sier Jesus følgende, og vi må forsøke å sette oss inn i denne situasjonen som nå oppstår. Se på dagens bloggillustrasjon, som skal vise hvordan Templet i Jerusalem så ut på Jesu tid og lytt så til Jesus som sier: "Her er det som er større enn templet." Det må ha vært et stort sjokk for de som hørte det. Større enn templet, selve sentrum for den jødiske gudsdyrkelsen - hva kunne vel være større?

"Større" er jo et ord vi stadig støter på i Den Hellige Skrift, så det er et bibelsk ord, som først og fremst taler om det guddommelige. Jesus sier i Joh 10,29 at Hans Far, "er større enn alle", så Gud er større enn templet, selv i all sin jordiske prakt og herlighet. På forklarelsens berg vitner Faderen om sin Sønn, og sier: "Hør ham!" (Matt 17,5) og apostelen Johannes skriver i sitt brev at "dette er Guds vitnesbyrd, at han har vitnet om sin Sønn." (1.Joh 5,9), så Sønnen er også større enn templet.

Begge disse momentene er med i det Jesus uttaler, når Han sier: "Her er det som er større enn templet." Men jeg tror også at det er en tredje ting Jesus tenker på i denne sammenhengen. Jeg tror Han tenkte på den eneste helligdommen hvor Gud har sitt bosted, foruten himmelen, og det er menigheten! Menigheten er større enn dette tempel bygd i døde steiner. Guds hus, eller Guds hvilested, består av levende steiner!

Kirkens første martyr, Stefanus, sier i sin tale: "Men Salomo bygde ham et hus. Men Den Høyeste bor ikke i hus som er gjort med hender, som profeten sier: Himmelen er min trone, og jorden er en skammel for mine føtter. Hva slags hus kan dere da bygge meg, sier Herren, eller hvor er stedet hvor jeg kan hvile?" (Apgj 7,47-49)

Det som er større en det storslagne jødiske tempel, er dette lille og i menneskers øyne ubetydelige som kalles Kristi menighet! Menighetens virkelige storhet ser vi åpenbart i det apostelen Paulus skriver til forsamlingen i Efesus: "Til meg, den minste av alle de hellige, ble den nåde gitt å forkynne hedningene evangeliet om Kristi uransakelige rikdom, og å opplyse alle om hvordan husholdningen er med dette mysteriet som har vært skjult fra evige tider i Gud, han som skapte alt ved Jesus Kristus. Slik skulle Guds mangfoldige visdom nå gjennom menigheten bli kunngjort for maktene og myndighetene i himmelen. Dette var hans forsett fra evige tider, som han fullførte i Kristus Jesus, vår Herre." (Ef 3,8-11)

Det huset som er større enn templet har apostelen Peter beskrevet med disse ordene: "Kom til ham, den levende stein, som vel ble vraket av mennesker, men er utvalgt og dyrebar for Gud. Og bli også selv oppbygd som levende steiner til et åndelig hus, til et hellig presteskap til å bære fram åndelige offer, slike som er Gud til behag ved Jesus Kristus. For det heter i Skriften: Se, jeg legger i Sion en hjørnestein, utvalgt og dyrebar. Den som tror på ham, skal ikke bli til skamme." (1.Pet 2,4-6)

Hvilen i Gud

I en stort oppslått artikkel i avisen The Times denne uken, er det blitt satt fokus på det heseblesende tempo som finnes blant engelske forretningsmenn. Vi ser dem jo hver dag vi går i Londons gater, disse dresskledde menn som haster videre. En av de som er blitt intervjuet i The Times er en mann som har hoppet av karusellen, til tross for en meget innbringende inntekt. Han forteller selv at han sjeldent kunne unne seg hvile, og når han forsøkte å slappe av, så fikk han skyldfølelse. Han skulle jo ha vært på kontoret. Å være til stede på jobb ble det viktigste for ham. Jeg synes det er sterkt å tenke på at Gud selv lever med en rytme, som består av hvile og arbeid. Vi finner dette allerede på Bibelens første blader, og når Han gir Sitt folk de 10 bud, så viser jo de at Han innstifter en egen dag, for hvile. De 10 bud, er også et uttrykk for Guds egen karakter. De viser oss sider ved Gud som forteller oss noe om hvem Han er. En av disse karakteregenskapene er at Han er HVILE. Hos Ham finnes hvilen, men Han er også denne hvilen personifisert. Vi ser dette også hos Sønnen, som ber oss komme til Ham for å få hvile, og som tar med seg disiplene til et øde sted, for at de skal få hvile seg litt fra en strabasiøs arbeidsdag. Jeg er blitt mer og mer overbevist om at vi må ta hviledagen tilbake! Vi trenger denne ene dagen i uken som er annerledes, som kan få oss til å senke tempoet og bare nyte tilværelsen. Inge Eidsvåg, rektor ved Nansenskolen på Lillehammer, skrev for en del år siden en kronikk om dette: Ta hviledagen tilbake. Jeg tror han har helt rett. På mitt hjemsted er søndagen for mange en dag da de tar frem gressklipperen, og andre motoriserte hjelpemidler. Omgivelsene fylles av allskens lyder som skjærer en i ørene. Jeg forstår selvsagt at det er behov for å stelle i hagen, men må man virkelig gjøre dette alle dager i uken? Kunne man ikke ha en dag i uken hvor alt bare var stille? Slik var det da jeg vokste opp. Da var det veldig få, om noen, som hadde noen aktiviteter eller noe arbeid på gang, på en søndag. Søndagen var dagen for søndagsturen og for søndagsmiddagen hjemme hos oss. Vi hadde ingen tradisjon for å gå til kirke den gangen, men søndagen var likevel annerledes. I dag har de fleste søndagsmiddager hele uken igjennom. Det er ingen forskjell på hverdager og helligdager. La oss gjøre revolusjon og ta hviledagen tilbake! Vår ånd, sjel og vårt legeme trenger det! Det er gudgitt. La oss erfare den hvilen som finnes i Gud.