Lang lydighet

 "Denne verden er ingen venn av nåden. Den som velger å følge Jesus Kristus som Herre og Frelser vil verken bli møtt av jublende folkemassers applaus eller gamle venners spontane gratulasjoner og gode råd på veien. Vanligvis møter man ikke åpenlys fiendtlighet, men summen av forundret avvisning og apatisk likegyldighet oppleves unektelig, kanskje noe overraskende, som formidabel motstand...Vi vet at vi lever i et åndelig klima som undergraver tro, motarbeider håp og forurenser kjærligheten, men det er vanskelig å sette fingeren på hva som er galt...

En av verdens fristelser som jeg har klart å merke meg, og som må karakteriseres som spesielt skadelig for kristne, er oppfatningen av at verdifulle ting kan erverves raskt. Vi antar at dersom noe først er mulig, kan det også gjøres raskt og effektivt. Vår konsentrasjonsevne er tuftet på 30 sekunders reklamesnutter. Vår oppfatning av virkeligheten er redusert til 30 siders forenklede sammendrag. I en slik verden er det ikke vanskelig å vekke interessen for evangeliets budskap; det er derimot særdeles krevende å nære interessen over tid. I vårt samfunn er millioner av mennesker tatt imot en frelsesinnbydelse, men svinnet er stort over tid. Mange hevder å ha blitt født på ny, likevel er sporene etter modent, kristent disippelskap få."

- Eugene H.Peterson i boken: Lang lydighet - disippelliv i en øyeblikkskultur. Luther Forlag 2010, side 12-13

Mannen bak "The Message" er døende

Den kjente pastoren og forfatteren av "The Message", en parafrase av Det nye testamente, som mange verdsetter høyt, Eugene Peterson (bildet), er døende. Det opplyser hans sønn til The Christian Post.

Ifølge sønnen, Eric, er den 85 årige Peterson, innlagt på sykehus. En lungebetennelse har redusert Eugene Petersons krefter kraftig. Han blir nå behandlet for dette, og responderer godt på antibiotika. Men hjerteproblemer og demens forverrer situasjonen betraktelig. Han vil med det første overføres til et hospice og får pallitativ behandling. Håpet er at han skal få vende hjem, og ved hjelp av dette hospicet få dø hjemme.

SISTE: Eugene Peterson støtter ikke samkjønnet ekteskap

Det hersket i går full forvirring om hva Eugene Peterson (bildet) skal ha sagt i intervjuet med Religion News Service, som jeg gjenga i en artikkel her på bloggen i går.

I følge det svært anerkjente tidsskiftet Christianity Today, har Eugene Peterson nå trukket tilbake sine kommentarer og understreker at han opprettholder det tradisjonelle kristne synet på ekteskapet.

"For å klargjøre, så bekrefter jeg at jeg står for det bibelske synet på ekteskapet: en kvinne og en mann. Jeg bekrefter det bibelske synet på alt," skriver Eugene Peterson i en uttalelse som ble offentliggjort torsdag kveld.

Eugene Peterson er svært lei seg for den forvirringen han har skapt i intervjuet med Religion News Service. "Det har aldri vært min intensjon å ta lett på disse spørsmålene."

84 åringen sier nå at han ikke lenger vil skrive mer, undervise eller tale offentlig. Han vil heller ikke komme med flere offentlige uttalelser og vil begrense sin kommunikasjon til personlig korrespondanse.

Det står stor respekt av Eugene Peterson at han gjør alt han kan for å rette opp misforståelsene som ble skapt i og med intervjuet med Religious News Service, og det er grunn til å takke Gud for at denne kjente evangelikale forfatteren fortsatt står på bibelsk grunn med hensyn til ekteskapet.

Eugene Peterson - forfatteren av The Message - endrer syn på det bibelske ekteskapet

Det er sorg i den evangelikale verden etterat det ble kjent at Eugene Peterson (bildet), har gitt sin støtte til samkjønnede ekteskap. Om 84-åringen i dag hadde blitt spurt om han ville forrette i en slik vielse, ville han svart ja.

Eugene Peterson, som er presbyterianer, er mest kjent for sin svært populære parafrase av Det nye testamente, med tittelen: The Message.

Det er i et intervju med Jonathan Merritt i Religion News Service i går at disse opplysningene kommer fram.

Forfatteren av mer enn 30 bøker, sier at han kjenner mange homofile og lesbiske, "som synes å ha like godt åndelig liv som meg" og at han mener debatten om homoseksualitet "er over".  "De som ikke liker det, kan jo bare gå til en annen kirke," sier Peterson.

Men for dem som har fulgt litt med kommer ikke uttalelsene til Peterson helt overraskende. Parafrasen av Det Nye testamente, som Peterson har gjort, The Message, bruker ikke ordet "homoseksuell" eller "homoseksualitet" i det hele tatt. Dessuten har det kirkesamfunnet Eugene Peterson tilhører, inntatt en svært liberal holdning til Bibelens syn på ekteskapet.

Men forkjempere for det bibelske ekteskapet fortviler og sørger over uttalelsene til Eugene Peterson.

Russel Moore, president for kommisjonen for etikk og religionsfrihet hos Sørstatsbaptistene, sier på Twitter at Petersons uttalelse er "svært skuffende". Mens faren til han som gjør intervjuet, den kjente sørstatsbaptistpastoren, James Merritt, som har vært president for Sørstatsbaptistene, kommer med følgende uttalelse: "Jeg vil endre mening når Gud endrer mening. Hans meninger er det eneste som virkelig betyr noe."

Foto: Wikipedia.

Du lar meg få igjen pusten min

Salme 23:

"Gud, min gjeter! 
Jeg trenger virkelig ingenting. 
Du har latt meg gå til sengs i frodige enger, Du har funnet noen stille vann til meg og latt meg drikke av dem.

Tro mot dine ord 
har Du latt meg få igjen pusten min
og sendt meg i riktig retning.

Selv når veien går gjennom
Dødens dal, er jeg ikke redd
for Du går ved siden av meg. Den tillitvekkende gjeterstaven din
gjør at jeg føler meg trygg.

Du serverer meg en seksretters middag
rett foran mine fiender.
Du gjenoppliver mitt hengende hode;
begeret mitt flyter over av velsignelser.

Din skjønnhet og din kjærlighet jager etter meg
hver dag av mitt liv.
Jeg er hjemme igjen i Guds hus
for resten av livet mitt.

Eugene Peterson, presbyteriansk pastor, professor i teologi ved Regent College i Vancover, Canada og bibeloversetter. Oversatt til norsk (C) Bjørn Olav Hansen

Arbeidet vårt begynner med hvile

Denne artikkelen ble til stor velsignelse for meg. Derfor valgte jeg å oversette den til norsk:

'Fastetiden har begynt. Jeg åpnet boken til Christine Sine og Jean Andrianoff: "Hungering for life: Creative Exercies for Lent" og leste disse ordene for denne uken:

"Tro er den tillit at det vi håper på faktisk vil skje; den gir oss forsikring om ting vi ikke kan se." (New Living Translation). 

Umiddelbart reiste jeg i tankene tilbake til seminaret, til klassen som ble ledet av Eugene Peterson. Det var der jeg ble presentert for tanken om at dagen begynner når vi legger oss ned for å hvile. Hver dag starter mens vi sover, mens Gud i sin trofasthet arbeider for å forberede vår dag. Når vi våkner, så går vi inn i noe som Gud allerede har begynt. Dette er kanskje ikke nytt for noen av dere, men den gangen var det revolusjonerende nytt for meg. 

Så mye av Gud forblir skjult for våre øyne og enda, dag etter dag, forbereder Gud ting. "Han nåde er ny hver morgen."  Så ofte jeg mister denne sannheten av syne. Jeg våkner - etter et par kopper kaffe - med en liste med ting som skal gjøres. Enda før den siste supen av kaffe suser mitt sinn med travelheten som ligger foran. Det er så lett å glemme å spørre Gud: Hva har du forberedt for meg i dag?

Så i det jeg reflekterte over dette denne uken vil jeg huske dette: den første forberedelsen er Guds, ikke min. Tro, forsikringen at selv før jeg har fått ut rusket fra mine øyne, er Gud der. Gud er her. Gud har forberedt en ny dag som jeg kan få vandre inn i. 

Hvis dette bare er snakk om en individuell tro, er det ganske bemerkelsesverdig. Men etter hvert som kaffen gjør sin virkning og mine øyne begynner å fokusere, så forstår jeg at dette var større enn meg, dette er en sannhet for hele skapningen. Troen minner meg om at Gud, i Jesus Kristus, forsoner alle ting. Skapningens Gud skaper fremdeles, og vever liv sammen. Når jeg vet dette kan jeg begynne dagen som et barn, idet jeg stoler på at Gud er oppe og er stor og vakker.

På Askeonsdag, idet vi ba Fadervår sammen, skalv jeg igjen over disse ordene: "og tilgi oss vår skyld, slik også vi tilgir våre skyldnere." Konfrontert med uroen innvendig, skrev jeg ned disse ordene: "Den samme Herren som befaler oss til å til å elske våre fiender lærte oss også å be: "og tilgi oss vår skyld, slik også vi tilgir våre skyldnere" og jeg grøsser."

Når jeg reflekterer over dette nå, er jeg mindre forstyrret. Selve tanken gjør meg fortsatt skjelven, men jeg har et større håp, en forsikring om ting som ikke kan sees. Selv nå arbeider Gud inne i meg på en stillferdig måte. Gud kultiverer jordsmonnet i min sjel mens jeg hviler, og forbereder meg til å gå fullt, trofast til løftet om Shalom for hele skaperverket. Hvis vi våger å tro, blir vi både mottakere og deltagere i Guds største gave.

Andy Wade. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen. Oversatt fra Godspace hvor også fotografiet er hentet fra.

En langvarig lydighet i samme retning

I en tid som er preget av mye åndelig forvirring, ser vi også tegn på en tydelig lengsel etter radikal åndelig veiledning. Mange troende vender tilbake til de opprinnelige kildene. Jeg møter en del mennesker som med interesse leser tekster fra den udelte kirkes tid. Man leser ørkenfedrenes tankespråk. Det er også interessant å legge merke til at stadig flere snakker om kontemplasjon, og den indre bønnen. Dette skjer i sammenhenger som bare for noen få år siden avviste dette. Bare med noen få ukers mellomrom har jeg lest bøker med pinsekarismatisk bakgrunn, hvor det brukes et språk og eksempler som er hentet fra den tidlige kirkens historie, og spesielt fra monastisk tradisjon. Jeg gleder meg over mye av dette, samtidig som en del av dette som både skrives og som skjer er nokså overfladisk. Det hører med til en trend som for tiden er litt populær, og så rundt neste sving kommer det noe annet, som tar over for dette. Men noe er kommet for å bli. Fra den udelte kirkes skattkammer, fra ørkensanden og de dype russiske skogene, møter man noe slitesterkt og holdtbart som har tålt historiens gang, og som fremstår som troverdig og radikalt i 2008.

En sak er å bli fascinert og utfordret for en tid. Kanskje fører det til en kursendring. Men så går tiden, og fascinasjonen blekner. Stilt overfor dette er det viktig å tenke langsiktig. Eugene H. Peterson, professor emeritus i åndelig teologi ved Regent College, mangeårig pastor og oversetter av blant annet The Message, en parafrasert oversettelse av Det nye testamente, har kalt en av sine bøker: En langvarig lydighet i samme retning.

Og det er det det handler om. Som kristen legger vi ut på en pilegrimsvandring. Målet er satt, men det er et stykke vei å gå dit. Av og til krever det at vi blir ensporede, og at vi må innse at alt skjer ikke med det samme, men ting tar tid. Også på det åndelige området, kanskje aller mest på det åndelige området. Dette er en av våre aller største utfordringer, vi som lever i en tid hvor alt aller helst skulle ha skjedd i går.

Jeg ble påminnet noe veldig viktig for mitt eget vedkommende i dag. En god venn av meg ventet på meg i bønnekoia mi i dag. Han har fått nøkler, så han er av og til der for å søke stillheten og møte Gud. I går hadde vi avtalt å møtes der, og i løpet av den gode samtalen minnet han meg om noe som flere har sagt til meg den siste tiden. Det han sa var såvidt personlig at jeg ikke skal nevne hva det var her, men antyde at det har med noe av det jeg skriver om nå. Om å planlegge for en lang vandring. Det er nemlig ingen motsetning mellom det, og lengselen etter at Jesus skal komme igjen snart.

Den hellige Benedikts regel har tålt tidens løp. Den bygger på de eldste fedrenes radikale iver, ikke minst fra den egyptiske ørkenen. Men til forskjell fra de fleste klosterregler fra den første tiden har Benedikts regel bestått og praktiseres i 1500 år. Det sier noe om hvor slitesterk den er.

Det viktigste bindeleddet mellom ørkenfedrene og Benedikts regel er den hellige Cassianus (død ca 430). Han levde omtrent hundre år før Benedikt, hadde tilbrakt en lengre tid hos de egyptiske fedrene og samlet sine erfaringer i to store verk - bøker som utgjorde en avgjørende inspirasjonskilde for Benedikt, når han satte sammen sin regel.

Ingemar Svanteson, som selv er benediktinermunk, sier at "litt forenklet kan man si at Benedikt gir den ytre rammen for den indre søken etter det rene hjerte som er hovedærendet til Cassianus. Benedikt formidler den første radikaliteten i en form som gjør den levelig for et helt liv, ikke bare for entusiaster eller for en kort periode."

Selv kjenner meg mer og mer dratt til "det lange livs gode far", etter kontinuitet, fast rytme og et livslangt kall. I all enkelthet. Jeg ber om utholdenhet til å gå i samme retning. Utholdenhet er ikke noe jeg har, det er noe jeg må få - av Gud.