Det hellige verkstedet

Tidligere erkebiskop Rowan Williams nevner den hellige Benedikt av Nursia (480-547) og hans berømte klosterregel i hans bok: 'Et hellig liv'. Williams viser til et bilde Benedikt benytter seg av i sin regel: at klosterfellesskapet ligner et verksted, her i min oversettelse: "Det er et sted der vi anvender spesielle verktøy", skriver Williams og legger til: "som vi har lånt av Kristus og som vi forventes å bli gitt tilbake på dommens dag, når vi tar imot vår lønn." 

"Ordvalget", skriver Rowan Williams, "fremtvinger bildet av et landskap i svart-hvitt, en grå himmel, en steinmur: verktøyet er slitt av flittig bruk, skikkelig laget med jevne mellomrom og hentet frem fra sin hylle hver morgen og til slutt blir hengende der for godt når trettheten og alderen får sin rett. Et hellig liv er et liv der vi lærer oss til å håndtere aker og ting, metodisk og selvforglemmende..."

Det den tidligere erkebiskopen og den hellige Benedikt beskriver er den gode vanen, den gode rytmen. Den må ikke foraktes eller undervurderes. 

'Øvelse gjør mester', har jeg lært. Jeg øver meg i å lytte, i stillheten, foran Kristi ansikt, gjennom Bibelen, bønnen, den åndelige lesningen, som ikke handler så mye om hvor mye jeg leser, men mer om hva jeg leser og hvordan jeg leser. De hellige pausene, den hellige hvilen. 

Resultat: en slitt Bibel med tåremerker, slitte knær, glede i hjertet og fred i sinnet. 

Å følge en livsregel som kronisk syk - om Benedikts regel i 2021, del 2

Mot slutten av det 5.århundre, når en ung italiensk middelklassegutt, ved navn Benedikt forlater hjemmet sitt i Nursia for å gå på skole i Roma, var det storslåtte romerske imperiet i fullstendig oppløsning. Kirken opplevde en tid av frafall og forfall. På alle måter var dette en overgangstid. Mmed andre ord: en tid ikke ulik vår egen. Alle visste at en ny tid var i emning, men ingen var sikker på hva de hadde i vente. Heller ikke ulikt verden post-covid. 

I klarsynets øyeblikk så Benedikt at undervisningssystemet som var blitt designet for å forberede ham for den verden sonm nå var passe bare kunne føre ham på et sidespor. Selv om det kunne lære ham om de tingene som hadde fungert i tiden som var gått, hadde ikke systemet de ressursene som trengtes for å kunne bevege ham og hans samtid fremover. En annerledes skole var nødvendig. Benedikt hadde en fornemmelse av at ørkenens fedre og mødre hadde skapt dette nye systemet og forberedt det for en tid som nå brøt frem. Han fant en hule, bygget seg en bønnehytte, og slik fremsto det akademi, det universitet som skulle forme den nye tid i Europa.

Alle som studerer ørken-tradisjonen lærer det de første utøverne praktiserte: en autentisk søken etter Gud leder til et liv i fellesskap med andre mennesker. Det særegne samfunnet som vokste frem trengte en struktur. Derfor ble en regel til.                                                                                                            

En 'livsregel' er et forsøk på å sette på papiret det en liten gruppe mennesker er blitt enige om er veien for dem for å leve nært Gud og hverandre. Når Benedikt underordnet seg visdommen til ørkenens skol, ble deres regler hans tekstbok.

Så hendte det at når andre kom for å spørre Benedikt til råds - og når mennesker til slutt kalte ham til å lede deres kommunitet - så brakte han med seg både den kunnskapen som bare kan erverves gjennom å praktisere den og den kollektive visdommen som er ervervet fra dem som har gått foran oss. 

Vi vet med sikkerhet at det siste inkluderte Johannes Cassianus 'Institues and Conferences', Basilios av Cæsarea's regel, et doment som ble kalt 'Mesterens regel' og flere andre, når tiden kom for at Benedikt skrev sin egen regel. For Benedikt startet ikke fra scratch. Han redigerte og omskrev regler som andre hadde skrevet, modifiserte dem slik at de kunne leves ut i hverdagene; ja, slk at de kunne læres utenat, gjøre dem til tekstbøker for en ny slags skole. 'Denne måten å lære på,' sa Benedikt, ville være 'en skole for Herrens tjeneste.'

Benedikt kunne selvsagt ikke forstå eller forutse hvilken enorm betydning hans regel ville få for etterslektene, for Europa. 1500 år senere kan vi se tilbake og se at dette uttrykket for ørkenens vistdom, ble helt avgjørende for den vestlige monastisismen. Den har gitt veiledning til et utall klosterfellesskap og små kommuniteter, og vært en vugge for demokratiet, et trengssenter for utdannelse og bevarelse av eldgamle dokumenter. Disse klosterfellesskapene og kommunitetene ble bokstavelig læringssentre for en ny verden i emning.

Kan Benedikts regel få en fornyet aktualitet for post-covid samfunnet?

fortsettes

Bederen som forandret Europa

"Jeg ønsker intet heller enn å vie hele mitt liv til Gud." Ordene tilhører den hellige Benedikt av Nursia (480-547), som det er minnedag for idag. Benedikt var en pioner på en rekke områder. Blant annet i forhold til kirkens syn på verden. I hans levetid var det blitt mer og mer vanlig at munkene vendte seg helt bort fra verden, overbevist som de var om at det ikke gikk å forene hengivenhet til Gud med noe som hørte denne verden til. Benedikt på sin side betonet at munkens oppgave ikke bare er å be. Han skal også arbeide, for også arbeidet er en gudstjeneste.

Benedikt ble født inn i en rik adelsfamilie, i Nursia, en liten by nær Spoleto i Umbria i Italia. Tidlig i livet startet hans lidenskapelige søken etter Gud, og Benedikt ville bli eneboer.
I jakt på ensomheten dro han ut i ødemarken i fjellene i Anio-dalen til han kom til et sted som nå heter Subiaco. Her kom han over en munk ved navn Romanus, og til ham åpnet han sitt hjerte og fortalte om sin intensjon om å leve som eremitt. Romanus hjalp den unge mannen, kledde ham i en drakt av saueskinn og førte ham til en utilgjengelig hule (nå Sacro Speca). Der tilbrakte han de neste tre årene av sitt liv, ukjent for alle andre enn Romanus, som bevarte hemmeligheten og kom hver dag med brød, som han senket ned i hulen i en kurv.

Etter tre år i fullkommen ensomhet, ble han en åndelig veileder. Munkene i et kloster, som mange mener må ha vært Vicovano, oppfordret Benedikt til å bli deres abbed etter at den gamle var død. Han aksepterte motvillig og brøt opp fra sin hule i Subiaco. I klosteret innførte han et strengt levesett, og munkene angret snart at de hadde valgt ham til abbed. Derfor forsøkte noen av klosterbrødrene å forgifte ham, først gjennom vin, men det sies at kruset gikk i stykker da han slo korsets tegn over det. Deretter prøvde de med et forgiftet brød, men da kom det en ravn og fløy bort med brødet og slapp det på søppeldyngen. Deretter vendte Benedikt tilbake til Subiaco.

Benedikts ry spredte seg raskt, og det samlet seg disipler rundt ham, tiltrukket av hans hellighet og hans undergjørende evner. Disse disiplene var både legfolk som flyktet fra verden og eneboere som levde spredt i fjellene. Snart var han omgitt av så mange tilhengere at han kunne opprette en lavra bestående av tolv små klostre bygd av tre med tolv munker i hver. Hvert kloster ble ledet av en prior, men Benedikt var abbed for dem alle. Klostrene hadde ennå ingen regel, men baserte sin levemåte på Benedikts eksempel. I dag finnes to av klostrene; Monastero di Santa Scholastica og Monastero di San Benedetto.

Subiaco ble berømt som et senter for åndelig disiplin, men ca 525 forlot Benedikt dette stedet. Ca år 529 bygger han et nytt kloster for sine munker over ruinene av et Apollotempel på Monte Cassino mellom Roma og Napoli med seg selv som leder. I begynnelsen var det to kapeller, men rundt dem oppsto klosteret som skulle bli arnested for vestens klostervesen. Benedikt ble dermed også benediktinerordenens grunnlegger, selv om han selv aldri planla å stifte noen orden; han ville bare skrive en regel for munker. Det er trolig at Benedikt igjen tilbrakte en tid som eremitt, men snart samlet det seg igjen mange disipler rundt Benedikt. Han bygde uten tvil på erfaringene fra Subiaco, for nå plasserte han dem ikke lenger i separate hus, men samlet dem sammen i et anlegg. På Monte Cassino fullførte han sin berømte munkeregel, Regula Benedicti.

Benedikts regel er ikke så mye en samling av leveregler som et skrift til åndelig veiledning. Den utgjør en hel liten bok på et hundretalls sider, og finnes i en norsk oversettelse. Det aller første ordet i regelen er LYTTE. Dermed har Benedikt slått an selve tonen. Det viktigste er å lytte til Guds tiltale, til Mesterens undervisning. Benedikt foreskrev derfor åndelig lesning for sine munker, det vil si en meditativ lesning av Bibelen og av kirkefedrene.
Benedikts regel gir oss et klart bilde av hva slags mann han var: målbevisst, rolig og fattet, rettsindig, en mann av fred og moderasjon, en kjærlig far som kombinerer insistering på en god disiplin med respekt for menneskenaturen og individuelle evner, tvers igjennom praktisk. Han omtalte sin regel som en regel for begynnere, en «opplæring i Guds tjeneste, hvor vi håper ikke å befale noe som er hardt eller strengt». Dette enkle og dyptgående dokument kom til å spille en stor rolle i Europas historie, som det gjør det den dag i dag i tallrike munke- og nonneklostre. Benedikts regel betraktes med rette som en av de sterkeste faktorene i oppbyggingen av det kristne Europa. De som fulgte den, lærte barbarene å arbeide med hender og hode og å be.

Da Benedikt var døende, ble han båret ned i kapellet, hvor han mottok nattverden og døde stående og i bønn, støttet av sine disipler. Det skjedde på skjærtorsdag, den 21. mars 547. Han ble gravlagt i samme grav som sin tvillingsøster Scholastica. Da han døde, var det 14 benediktinske kommuniteter, mens det på 1300-tallet var blitt over 30.000.

Et profetisk ord om kristentroens fremtid i Europa

Vel vitende om at jeg går inn i løvens hule og at visse personer vil bruke dette mot meg for alt det er verdt, vil jeg be mine lesere merke seg noen ord av pave emeritus, Benedikt XVI, eller Joseph Alois Ratzinger, om kirkens fremtid i et sekularisert og post-kristent Europa. Tro om ikke ordene er profetiske.

I 2012 så den daværende pave Benedikt, kanskje en av vår tids mest skarpskodde teologer, at den åndelige krisen som har rammet Europa de siste årene er den mest seriøse krisen siden Romerrikets fall mot slutten av det femte århundre.

Men det mest oppsiktsvekkende er dette:

Pave Benedikt forutser en verden hvor kirken vil leve i små grupper av overgitte troende som lever ut troen, og som vil være skilt fra hovedstrømmen i samfunnet for å kunne holde fast ved sannheten.

Jeg tror pave Benedikt har rett.

Kristentroens lys flakker i hele den vestlige verden. Vi har vært blinde for sekulariseringens sterke krefter, og vi ser heller ikke den kraftige motstanden som kommer mot apostolisk tro i årene fremover. Vi aner den bare. Men den kommer, og det vil bli vanskelig og krevende å stå for sannheten slik den uttrykkes i Bibelen. Svært vanskelig. Vi ser allerede nå det betydelige presset fra sekulariserte krefter innad i kirkene, som presser på for at vi skal forlate kirkens tro på at ekteskapet er for en mann og en kvinne. Vi skal værsågod forlate den troen som en gang for alle ble overgitt de hellige.

Heldigvis brenner vekkelsens ild i Kina, Iran og deler av Afrika.

Men skal kirken overleve i Europa må vi tenke nytt.

I kjølvannet av Romerrikets fall reiste Gud opp en Benedikt, Benedikt av Nursia. Med hans små kommuniteter, tidebønner og klosterregel endret han Europas historie. Det kan skje igjen, ved at bibeltroende finner sammen, og lever troen ut i praksis i hverdagslivet. Da blir vi det salt og det lys som hindrer forråtnelsen.

Syv måter å gjøre Benedikts regel til noe som berører hjertet, del 2

2. MEN DET ER GRUNN TIL Å
VÆRE OBS! Å være en god lytter og bygge opp et fellesskap tilfredstiller Gud bare om vi gjør det vi er bedt om å gjøre, uten å himle med øynene og slepe foten etter oss.

Halvhjertet lydighet vil ikke gjøre det, selv om vi ender opp med å gjøre det vi blir spurt om i første omgang.

Nøkkelen er å se at når vi lytter til våre brødre og søstre, lytter vi til Jesus, som sa: 'Den som hører dere, hører meg' (Luk 10,16a). Og så, skal vi ikke bare lytte, men å gjøre det med glede, for Gud elsker en glad giver (2.Kor 9,7).

3. IKKE BLI OVERVELDET AV FRYKT og så rømme fra den veien som leder til frelse. Det er dømt til å bli hardt til å begynne med, men i det vi  begynner å bevege oss på denne livsveien i tro, vil vi løpe på den Gudsveien som er overstrødd med Guds løfter - vil våre hjerter strømme over av fryd. Vi vil vite hva det betyr å leve på denne kjærlighetens vei, selv om vi ikke finner ord til å  beskrive det.

(fortsettes)

Syv måter å gjøre Benedikts regel til noe som berører ditt hjerte, del 1

'Benedikts regel,' skriver baptistpastoren og en  av grunnleggerne av den nymonastiske bevegelsen, Jonathan Wilson-Hartgrove, 'er i seg selv en katekisme', og legger til: 'Selv om den er blitt en guide for den vestlige monastisismen, så tilhører dens visjon ikke en spesiell gruppe med munker eller nonner. Det er en visjon for hele verden, som er rotfestet i en særegen måte å leve på.

Slik innleder Jonathan Wilson-Hartgrove en artikkel, som jeg synes er så interessant og lærerik at jeg har valgt å oversette deler av den til norsk. Jeg håper og ber om at den må bli til  hjelp for noen. Da er ikke mitt arbeid forgjeves.

'Helt fra begynnelsen,' skriver Wilson-Hartgrove, 'gir Benedict oss en visjon av det virkelige livet som antar at Det gamle og Det nye testamente åpenbarer sannheten om hva det vil si å være menneske. Den er som en klippegrunn. Det er visjonen hvor vi setter vår lit til at vi har sett det menneskelige fullt levende i Jesus Kristus. Men det er samtidig en fundamental, praktisk visjon for alle mennesker.

Visjonen i sin kortversjon er denne:

Overlatt til våre egne begjær, roter vi til våre liv.

Men vår Skaper har vist oss veien til et sant liv.

Å motta denne gaven som denne veien representerer er å gå den.

Dette er ikke regel for den del av vårt liv vi kaller åndelig, den er for alle aspekter av livet.'

Så følger de syv måtene å gjøre Benedikts regel til noe som berører ditt hjerte:

1. TIL Å BEGYNNE MED, BEGYNN HVER GOD GJERNING MED DENNE BØNNEN.

'Herre, fullfør det!'

Siden Gud er full av godhet og har allerede kalt oss sine barn, skulle vi ikke bedrøve Ham ved å gjøre noe galt. Istedet skulle vi dra fordeler av de gode gavene Gud har gitt oss, og bli gode lyttere.

(fortsettes)

Domkirkeodden og Benedikt av Nursia

Etterat jeg hadde vært innom sykehuset i dag dro May Sissel, hennes søster og jeg en tur til Domkirkeodden ved Hamar. Hit drar jeg så ofte jeg kan. Det er et av mine bønnesteder. Her er det så fredfullt og godt. Mens de to damene ruslet litt rundt plasserte jeg rullestolen utenfor klokketårnet ved selve ruinene etter den vakre Domkirken. Her er det fin utsikt over Mjøsa, med sitt rolige vannspeil og vennlige åser mot Toten, og Skriefjella på den andre siden.

Er slikt landskap og en slik stillhet er en invitasjon til kontemplasjon og bønn.

Jeg ble sittende i rullestolen og takke for livet, og for det bønnens liv som en gang ble levd her. For mitt indre så jeg for meg munkene knyttet til St.Olavs kloster så lå like nedenfor her, på en slette. Vi passerte stedet på veien opp til kirkeruinene.

"Kirken den er et gammelt hus, står om enn tårnene faller," synger vi med Grundtvig. "Tårne full sank i grus, klokker enn kime og kalle..."

For oss som lever med minnedagene for kirkens hellige menn og kvinner gjennom kirkeåret, og som er opptatt av en revitalisering av det monastiske livet, er dagen i dag både viktig og spesiell. Det er nemlig minnedagen for den hellige Benedikt av Nursia (480-347).

Nå har jeg skrevet mye om Benedikt og hans klosterregel her på bloggen i flere år. Men det er da også virkelig viktig å minnes ham.

"Jeg ønsker intet heller enn å vie hele mitt liv til Gud." Ordene tilhører den hellige Benedikt av Nursia (480-547). Benedikt var en pioner på en rekke områder. Blant annet i forhold til kirkens syn på verden. I hans levetid var det blitt mer og mer vanlig at munkene vendte seg helt bort fra verden, overbevist som de var om at det ikke gikk å forene hengivenhet til Gud med noe som hørte denne verden til. Benedikt på sin side betonet at munkens oppgave ikke bare er å be. Han skal også arbeide, for også arbeidet er en gudstjeneste.

Benedikt ble født inn i en rik adelsfamilie, i Nursia, en liten by nær Spoleto i Umbria i Italia. Tidlig i livet startet hans lidenskapelige søken etter Gud, og Benedikt ville bli eneboer.

I jakt på ensomheten dro han ut i ødemarken i fjellene i Anio-dalen til han kom til et sted som nå heter Subiaco. Her kom han over en munk ved navn Romanus, og til ham åpnet han sitt hjerte og fortalte om sin intensjon om å leve som eremitt. Romanus hjalp den unge mannen, kledde ham i en drakt av saueskinn og førte ham til en utilgjengelig hule (nå Sacro Speca). Der tilbrakte han de neste tre årene av sitt liv, ukjent for alle andre enn Romanus, som bevarte hemmeligheten og kom hver dag med brød, som han senket ned i hulen i en kurv.

Etter tre år i fullkommen ensomhet, ble han en åndelig veileder. Munkene i et kloster, som mange mener må ha vært Vicovano, oppfordret Benedikt til å bli deres abbed etter at den gamle var død. Han aksepterte motvillig og brøt opp fra sin hule i Subiaco. I klosteret innførte han et strengt levesett, og munkene angret snart at de hadde valgt ham til abbed. Derfor forsøkte noen av klosterbrødrene å forgifte ham, først gjennom vin, men det sies at kruset gikk i stykker da han slo korsets tegn over det. Deretter prøvde de med et forgiftet brød, men da kom det en ravn og fløy bort med brødet og slapp det på søppeldyngen. Deretter vendte Benedikt tilbake til Subiaco.

Benedikts ry spredte seg raskt, og det samlet seg disipler rundt ham, tiltrukket av hans hellighet og hans undergjørende evner. Disse disiplene var både legfolk som flyktet fra verden og eneboere som levde spredt i fjellene. Snart var han omgitt av så mange tilhengere at han kunne opprette en lavra bestående av tolv små klostre bygd av tre med tolv munker i hver. Hvert kloster ble ledet av en prior, men Benedikt var abbed for dem alle. Klostrene hadde ennå ingen regel, men baserte sin levemåte på Benedikts eksempel. I dag finnes to av klostrene; Monastero di Santa Scholastica og Monastero di San Benedetto.

Subiaco ble berømt som et senter for åndelig disiplin, men ca 525 forlot Benedikt dette stedet. Ca år 529 bygger han et nytt kloster for sine munker over ruinene av et Apollotempel på Monte Cassino mellom Roma og Napoli med seg selv som leder. I begynnelsen var det to kapeller, men rundt dem oppsto klosteret som skulle bli arnested for vestens klostervesen. Benedikt ble dermed også benediktinerordenens grunnlegger, selv om han selv aldri planla å stifte noen orden; han ville bare skrive en regel for munker. Det er trolig at Benedikt igjen tilbrakte en tid som eremitt, men snart samlet det seg igjen mange disipler rundt Benedikt. Han bygde uten tvil på erfaringene fra Subiaco, for nå plasserte han dem ikke lenger i separate hus, men samlet dem sammen i et anlegg. På Monte Cassino fullførte han sin berømte munkeregel, Regula Benedicti.

Benedikts regel er ikke så mye en samling av leveregler som et skrift til åndelig veiledning. Den utgjør en hel liten bok på et hundretalls sider, og finnes i en norsk oversettelse. Det aller første ordet i regelen er LYTTE. Dermed har Benedikt slått an selve tonen. Det viktigste er å lytte til Guds tiltale, til Mesterens undervisning. Benedikt foreskrev derfor åndelig lesning for sine munker, det vil si en meditativ lesning av Bibelen og av kirkefedrene.

Benedikts regel gir oss et klart bilde av hva slags mann han var: målbevisst, rolig og fattet, rettsindig, en mann av fred og moderasjon, en kjærlig far som kombinerer insistering på en god disiplin med respekt for menneskenaturen og individuelle evner, tvers igjennom praktisk. Han omtalte sin regel som en regel for begynnere, en «opplæring i Guds tjeneste, hvor vi håper ikke å befale noe som er hardt eller strengt». Dette enkle og dyptgående dokument kom til å spille en stor rolle i Europas historie, som det gjør det den dag i dag i tallrike munke- og nonneklostre. Benedikts regel betraktes med rette som en av de sterkeste faktorene i oppbyggingen av det kristne Europa. De som fulgte den, lærte barbarene å arbeide med hender og hode og å be.

Da Benedikt var døende, ble han båret ned i kapellet, hvor han mottok nattverden og døde stående og i bønn, støttet av sine disipler. Det skjedde på skjærtorsdag, den 21. mars 547. Han ble gravlagt i samme grav som sin tvillingsøster Scholastica. Da han døde, var det 14 benediktinske kommuniteter, mens det på 1300-tallet var blitt over 30.000.

Hellige Benedict - bederen som fortsatt inspirerer bedere

Europa, slik vi kjenner kontinentet i dag, ville sett ganske annerledes ut hadde det ikke vært for denne mannen: Benedict av Nursia (480-547). Det hele skyldes en regel han skrev. Han er blitt kalt 'den vesterlandske klosterbevegelsens far', og selv i dag henter mange mennesker, inkludert meg selv, stor inspirasjon fra det han skrev. Benedict vokste opp i en tid hvor kirken kjempet med sin identitet. Han skulle bli et redskap Herren brukte til å rense den.

Benedict ble født i Nursia i Italia, men på slutten av 400-tallet ble han sendt av sine foreldre til Rom for å studere. Men i Rom følte Benedict seg som en fremmed. Drevet av en sterk lengsel etter Gud forlot han keiserbyen og bega seg opp i fjellene for å lete etter stillheten og for å be. Her treffer han en eldre munk, ved navn Romanus, og denne munken blir hans åndelige veileder. Her i fjellene holder Benedict til i en grotte. Det er bare han og Gud. Lik mange andre som bærer på en så sterk Gudslengsel, trekker han seg tilbake fra det offentlige liv.

Men det varte ikke så lenge før ryktene begynte å gå. De når et kloster i nærheten, og munkene der forstår at de har med en hellig mann å gjøre. Om ikke han ville bli deres leder? Det ble slutten på et liv i stillhet.

Men det varte ikke så lenge dette livet heller. Munkene i klosteret fant snart ut at Benedict mente alvor med sin reform av klosteret. Livet ble for utfordrende og krevende for disse munkene og munkene ville ikke ha ham lenger som deres åndelige leder.

Benedict trekker seg tilbake til grotten sin i Subiaco. Nå begynner en ny tid. Stadig flere unge mennesker oppsøker munken i grotten. Han blir en åndelig veileder for dem. Snart blir de så mange at han starter en kommunitet, så en til og så en til. Benedict blir en samlende kraft i disse kommunitetene, og han velges til deres leder. Men han utgjør ikke lederskapet alene. Han utpeker en leder for hver av kommunitetene, og hjelper dem inn i et bønnens liv hvor lesningen av Den Hellige Skrift står helt sentralt.

Det er fra Benedict og dette miljøet at ordene "ora et labora" kommer. "Be og arbeid". Ordene skulle komme til å sammenfatte hele den livsholdningen som skulle komme til å prege det som skulle bli de benediktinske klostrene. Det mest berømte av dem skulle grunnlegges i Monte Cassino i år 529. Benedicts regel, som Benedict av Nursia forfattet, er tydelig inspirert av ørkenvekkelsen på  200-300 tallet - og av Johannes Casianus.

Vår egen kristenhistorie er knyttet til Benedict av Nursia. Selje kloster var et benediktinerkloster. Etableringen av et bispesete på øya Selja i 1068 og senere byggingen av et benediktinerkloster der var en direkte følge av at hellige Sunniva og munkene som reiste med henne fra Irland, slo seg ned på stedet.

Og Benedict fortsetter å inspirere moderne mennesker. Som Ragnhild Helena Aadland Høen, den drivende kraften for å få gjenreist et benediktinsk kloster på Selja. Vi er mange som ber om at hennes visjon for et 24/7 bønnesenter må bli en realitet. Hele den nymonastiske bevegelsen er inspirert av Benedict av Nursia. En av grunnleggerne, baptistpastoren Jonathan Wilson-Hartgrove, er en av dem. Han har til og med skrevet en moderne parafrase av Benedicts regel. Og selv har jeg latt jeg inspirere i arbeidet med Kristi himmelfartskapellet. Og mange av de bønnehusene som nå reises i land etter land er tydelig inspirert av munken fra grotten i Subiaco.

Det er mange gode grunner til å minnes den hellige Benedict på denne hans minnedag.

Tidebønnsarven - en kraftkilde for det 21. århundres menighet, del 6

Her fortsetter serien om tidebønnspraksisen, hvor røttene er jødiske, og som har beriket kirkens bønneliv fra urkirken og helt frem til våre dager. Forrige del av denne artikkelen ble publisert lørdag 19.april:

Benedikt av Nursia (480-547) er uløselig knyttet til tidebønnspraksisen. På Benedikts tid var det syv bønnetider om dagen og en nattevake. I dag ber man gjerne morgen-, middag- og kveldsbønner og det som kalles Completorium, når man går til nattens hvile.

I sin bok "I munkenes tidsrytme" skriver Anselm Grün - som er abbed i et benediktinerkloster - at "tidebønnene peker mot den time da Gud herliggjør sin Sønn ... for liturgien er det sted hvor himmel og jord rører ved hverandre, hvor himmelen lyser opp over den som ber."

Den østerriske benediktineren David Steindl-Rast kaller tidebønnene "engler som vi møter til bestemte tider i dagens løp:

Laudes er morgenens lovprisning. I Salme 5,4 heter det: "Om morgenen hører du min røst, Herre. Om morgenen legger jeg min sak fram for deg og venter."

Praksisen med å våkne med Gud i bønn og lovprisning er altså noe som jødene praktiserte, og som Jesus fulgte. Vi leser om Jesu bønnerytme: "Tidlig om morgenen, mens det ennå var ganske mørkt, stod han opp og gikk ut. Han drog bort til et øde sted og bad der." (Mark 1,35). Når morgenen grydde av dag minnes de første kristne oppstandelsens lys, som stråler frem fra gravens mørke.

I morgenbønnen åpner vi vårt hjerte for å lovprise Gud. I Salme 92,2-3 heter det:

"Det er godt å prise Herren og lovsynge ditt navn, du Høyeste, å kunngjøre din miskunnhet om morgenen og din trofasthet om nettene."

Bønnene som bes og hymnene som synges til Laudes lovpriser den gryende dagens mysterium. Ingen av oss - bare Gud - vet hva dagen vil bringe. Men vi starter den med å lovprise og tilbe Ham. Det kjennes meningsfullt og rett. En riktig start på dagen, gir oss en innfallsvinkel på det som møter oss på en annen måte enn at vi haster av gårde og ikke rekker å be før vi innleder dagens arbeid. Hva er vel mer naturlig enn å begynne dagen med Gud. Jeg begynner den med å tegne korsets tegn fra min panne, og over mitt bryst, før jeg ber morgenens bønner. Da bekjenner jeg for makter og myndigheter at jeg hører Kristus til, og jeg minner meg selv om at Jesu Kristi kors er grunnlaget for min frelse og min redning for tid og evighet.

Julian Stead skriver i boken 'Saint Benedict: A rule for beginners', New York Press,side 112.

'Det later til at Benedikt ønsket at munkene skulle se dagen og lyset komme (dagen som våkner til live i soloppgangen er et klart symbol på oppstandelsen av verdens lys). Der er noe hellig ved den tidlige morgentimen da Kristus sto opp ... Så det kan godt hende at Benedikt med fullt overlegg holdt folket sitt travelt opptatt med arbeid og bønn før soloppgang, med den pragmatiske hensikt å få dem gode og trøtte og i seng før natten begynte ...'

Gudstjenesten og disippellivet i menigheten i Jerusalem, del 13

Et eller annet sted underveis mistet kristenheten kallet til 'å gjøre disipler' levd ut i et felles liv som en norm for en hver kristen.                                

Etter Jesu død og oppstandelse, fulgte apostlene dette kallet. I det vi kaller urkirken ble Bergprekenen selve grunnlagsundervisningen for katekumenene - de som gikk i dåpsopplæring.

Tre århundrer senere, solgte Antonios alt han eide, og gav det til de fattige, samtidig som han vendte ryggen til en kirke som ikke bare hadde blitt en institusjon knyttet til det romerske statsapparatet, men som hadde blitt 'verdsliggjort' ved at dens medlemmer ble tvunget til å bli en del av den. Den kirke som ble grunnlagt på pinsefestens dag hvor omvendelse, tro og dåp var kriteriet for medlemskap, besto nå av i all hovedsak mennesker som ble lagt til fordi staten krevde det. Antonios responderte på Jesu kall til den rike unge mannen, om å selge alt for å følge Ham.

Under den tiden Antonios levde gjorde Konstantin kristendommen til den religion som var foretrukket av imperiet, en form for tilpasset religion, hvor den store mengden av medlemmer ble nominelle. En minimalistisk  versjon av den kristne tro oppsto, hvor det ikke lenger gjaldt å være en disippel, men en deltager i gudstjenesten uavhengig av det øvrige liv. Kirken ble et sted for livsritene: dåp, vigsel og begravelse.

Men dette gikk ikke upåaktet hen. Blant de kristne fantes det de som søkte tilbake til røttene, som bar på en lengsel om en kirke som var preget av det liv og den kraft som aposteltiden representerte. Antonios var en av disse, men han var ikke alene. Tusener søkte ut i ødemarken for å finne Gud. Etter hvert dannet de kommuniteter for å leve ut dette livet sammen: i bønn, stillhet, måltidsfellesskap og i eukaristien.

Benedikt av Nursia
Benedikt av Nursia, i det sjette århundre, satte så sammen noen av de erfaringene som mange av disse monastiske kommunitetene hadde gjort seg. Han organiserte dem i en regel som fokuserte på bønn og arbeid, og som så skulle veilede Benediktinerne og som skulle inspirere andre monastiske og nymonastiske tradisjoner helt frem til vår egen tid.

I disse monastiske kommunitetene forsøkte man å leve ut det disippelliv som de fant beskrevet i evangeliene, brevene og i Apostlenes gjerninger. Her tok de vare på den apostoliske praksis, på både liv og lære, og det er gjennom disse klostrene og monastiske kommunitetene at kirken har fått del i fornyelse og åndelig liv. Klostrene og de monastiske kommunitetene ble et sterkt korrektiv til det manglende åndelige liv i mange av kirkene, og ble ikke minst et kall til omvendelse.

Slik det også er i dag. Den fornyelsen våre kirker så sårt trenger vil komme fra små og store monastiske og nymonastiske kommuniteter hvor bønnen er det viktige pulsslaget i hverdagene. Og måten å leve ut Jesuslivet på fremdeles utgjør en stor utfordring for menighetsliv som har stivnet.

På bildet ser vi Benedikt av Nursia be sammen med noen av sine disipler.

(fortsettes)

Ora et labora

Bloggen Monastisk er nå oppdatert med en artikkel om Benedikt av Nursia. Benedikt og hans regel skulle komme til å få enorm innflytelse på den europeiske sivilisasjonens fremvekst. Hvor ville vi ha vært uten den? Mange av kommunitetene i den nymonastiske bevegelsen som sprer seg i dagens Europa og USA har hentet sin inspirasjon fra den.

Bloggen Monastisk finner du her: http://www.monastisk.blogspot.com

Et fellesskap rundt nattverdbordet

Det er interessant å se hvor mange nymonastiske fellesskap og kommuniteter som vokser frem, både i USA, Canada og Europa, for tiden. Mange er de som lengter etter et mer autentisk uttrykk for kristen tro, hvor tilbedelse, bibelstudium og sosialt engasjement er en del av helheten.

Et av disse nye fellesskapene er St. Benedict's Table, i Winnipeg, Canada. Dette er et anglikansk fellesskap, som legger stor vekt på lovsang. Felleskapet ble grunnlagt av Jamie Howison (bildet), som har arbeidet som anglikansk prest siden 1987. St. Benedict's Table ble startet høsten 2004, og hit kommer mennesker fra ulike kirkelige bakgrunner.

Bakgrunnen for navnet St. Benedict handler selvsagt om Benedict av Nursia, og hans visjon om fellesskap og samfunn. Ut fra hans kall til å trekke seg tilbake og leve i stillhet, bønn og arbeid vokste det frem en monastisk kommunitet som har gitt inspirasjon til talløse grupper opp gjennom tiden. St. Bendict's regel forandret på mange måter Vesten.

Men hvorfor "table" (bord)? Det heter i presentasjonen: "Vårt liv er formet rundt nattverdbordet, men får også sin næring rundt andre bord: gjestfrihetens og samtalens bord, hvor fellesskapet dyrkes og vennskap skapes."

Fellesskapet har et fantastisk flott nettside med mye spennende stoff, ikke minst sanger og tekster. Du finner den her:

http://stbenedictstable.ca/

Tiden er moden for tidebønn, del 1

Å be tidebønner er en tradisjon eldre enn Kirken selv. Vår eldre bror - jødene - ba til fastsatte tider på dagen, og de ba Guds ord. I dag opplever vi en ny interesse for denne eldgamle bønnetradisjonen. Nå bes tidebønner i alle slags sammenhenger, også frikirkelige. Den nymonastiske bevegelsen er en av inspirasjonskildene for mange. Andre oppdager velsignelsen av å be Guds ord på andre måter, kanskje ved at de opplever en livskrise og finner ikke ordene som passer for den livssituasjonen de befinner seg i og leser Salmenes Bok. Dermed finner de et språk som er så slitesterkt og passende både i livets opp- og nedturer, at de begynner å be slik jødene og de første kristne før dem.

Urkirken trådte inn i tradisjonen fra bønnetjenesten i Templet og synagogene. I Templet i Jerusalem ble det bedt morgen og kveldsbønner, og i synagogene kom jødene sammen for å be tre ganger om dagen. I hjemmene resiterte man Shema - trosbekjennesen fra 5.Mos 6,4 - morgen og kveld.

En av de som fornyet denne bønnetradisjonen er Benedikt av Nursia. I Benedikts tid var det syv bønnetider om dagen og en nattevake. I dag ber man gjerne morgen-, middag- og kveldsbønner og det som kalles Completorium, når man går til nattens hvile. I denne serien skal vi se nærmere på disse ulike bønnetidene, og deres betydning. Men først dette om selve tidebønnen:

I sin bok "I munkenes tidsrytme" skriver Anselm Grün - som er abbed i et benediktinerkloster - at "tidebønnene peker mot den time da Gud herliggjør sin Sønn ... for liturgien er det sted hvor himmel og jord rører ved hverandre, hvor himmelen lyser opp over den som ber."

Den østerriske benediktineren David Steindl-Rast kaller tidebønnene "engler som vi møter til bestemte tider i dagens løp.

Det er disse "englene" du nå skal få møte. Den første møter du i morgendagens bloggartikkel.

(fortsettes)

Opus dei - Guds arbeid

Når den hellige Benedikt (ikonet) skrev om bønn beskrev han bønnen som Opus Dei - Guds arbeid. Det er kanskje en uvant tanke: at bønn er arbeid. Ikke bare arbeid i den forstand at det som utføres faktisk kan sammenlignes med kroppslig arbeid, men at det er arbeid i den forstand at det er noe som krever oss. Enkelte tenker at bønn bare handler om det spontane, og med det menes: det som faller en i hu der og da.

Men bønn er mer enn som så. For en kristen burde bønn være det naturligste av alt, og bønnen burde heller ikke bare være tilfeldig, noe som skjer der og da, når vi føler for det. Slik var det ikke for det største forbildet hva bønn angår, nemlig Jesus. Og slik var det heller ikke for apostlene. De bad alle regelmessig.

Det som er uvant for oss er kanskje tanken om at bønn er noe som må læres. For vi tror kanskje at å be er noe vi kan. Men disiplene til Jesus opplevde det annerledes. En dag sa de til Jesus:

"En gang var han et sted og ba. Da han var ferdig, sa en av disiplene til ham: «Herre, lær oss å be, slik Johannes lærte sine disipler.» (Luk 11,1)

Johannes var med andre ord et forbilde - også når det gjaldt bønn. Og han levde slik at andre fikk lyst til å be, og ville lære av ham, fordi de så hva bønnen utrettet i livet til døperen og asketen Johannes. Og ikke minst: de så hva som skjedde mens Johannes når han ba. Johannes modellerte et bønnneliv, og hans han lærte sine disipler å be. Dette la disiplene til Jesus merke til, og de kom til Jesus, for at Han skulle lære dem å be. De hadde selvsagt lagt merke til hvordan deres Mester ba. De var kjent med at Han trakk seg unna for å be.

I min daglige bibellesning leser jeg for tiden Markusevangeliet, og jeg leser det i den nye reviderte oversettelsen fra 2005, som Bibelselskapet har gitt ut. Det er alltid spennende å lese en ny oversettelse. Nyansene kommer frem når man benytter ulike oversettelser. I Mark 6,45-52 finner vi beretningen om Jesus som går på vannet. I den sammenhengen står det:

"Straks etter fikk han disiplene til å gå i båten og dra i forveien over til den andre siden, mot Betsaida, mens han selv sendte folket av sted. Da han hadde tatt farvel, gikk han opp i fjellet for å be." (Mark 6,45-46)

Dette talte veldig til meg - også fordi jeg var i en helt spesiell situasjon når jeg leste det. For meg ble dette et fornyet kall til å gå inn i bønnens tjeneste på nytt. Av og til er det nemlig slik at vi må ta farvell med noe, for så å begi seg ut i ødemarken og stillheten for å be og lytte til Gud. Det er også noe som må læres.

Er du villig til å la Gud lære deg å be?
Og til å oppleve at bønn er å arbeide?

En ny monastisk bevegelse i emning

Se nøye på bildet! Det du ser er medlemmene av "Community of the Transfiguration", en nymonastisk kommunitet i benediktinsk tradisjon, med utspring i baptistkirken i Breakwater i Victoria, Australia. Slike kommuniteter er det ikke mange av - ennå. Men noe er i ferd med å skje.

14. januar i 1935 skrev den tysk lutherske teologen Dietrich Bonhoeffer et brev til sin bror, Karl-Friedrick. Det Bonhoeffer skrev, i dette nå berømte brevet, har vist seg å være profetisk i sin forutsigelse. Bonhoeffer skrev: "Kirkens gjenopprettelse vil med stor sikkerhet komme fra en ny type monastisisme som ikke har noe til felles med den gamle. Den vil ikke kompromisse overfor noe, men leve et liv som Jesu disipler i følge Bergprekenen. Jeg tror tiden er kommet til å samle mennesker for å gjøre dette."

Siden disse ordene ble skrevet har vi sett Bonhoeffers ord sakte, men sikkert, gå i oppfyllelse. Nå snakker man sågar om den nymonastiske bevegelsen. Jonathan R. Wilson, som er professor i teologi og etikk ved Acadia Divinity College i Wolfville, Nova Scotia, skriver i en introduksjon til essaysamlingen: "School(s) for Conversion": "Disse kommunitetene trekker seg ikke unna verden for å sikre sin egen overlevelse eller deres medlemmers vekst. I stedet, innenfor kirkens liv, eksisterer en ny monastisisme for å sikre kunnskapen om Guds rike som ble proklamert, forkroppsliget og fullendt i Jesus Kristus. Og disse kommunitetene innen nymonastisismen eksisterer i den hensikt å vite om Jesus Kristus, som er livet og håpet for verden." (The Rutba House: School(s) for Conversion. 12 Marks of a New Monasticism. Cascade Books, side 2)

Det kommer til å komme små drypp fra Paul R. Dekars bok om "Community of the Transfiguration", etter hvert som jeg får tid til å lese denne boken, slik jeg har gitt lovnader om i en annen bloggartikkel. Jeg vil også etter hvert følge opp med flere artikler om nye monastiske fellesskap og kommuniteter, som jeg allerede har gjort. Dette synes jeg er så spennende og lovende, at jeg håper mange vil følge med.

Forbilder og motsigelser - å leve horisontalt og vertikalt

I går leste jeg følgende bibelvers fra Filipperbrevet:

"Følg mitt eksempel, søsken, og se opp til dem som lever etter det forbilde dere har i oss." (Fil 3,17)

Det er ingen tilfeldigheter i Guds rike. Når jeg kom til Mamre, som er navnet på bønnekoia mi, leste jeg følgende skildring av Hl. Benedikt av Nursia (bildet):

"En som høster kornet inn, idet han låner fra andre og lager et nek av de mange som har gått forut."

Vi snakker gjerne om eksemplets makt. Om det gode forbildet. Jeg har lært mye av andre. Ikke bare hva andre har tenkt og skrevet. Men av deres liv.

Vi er som mennesker svært sammensatt, og vi lever med våre motsigelser. Kanskje trenger vi å lære oss til også å leve med dem. Jeg kjenner på behovet for fellesskap, og samtidig behovet for å leve alene og søke stillheten.

Når Hl. Benedikt skrev sin berømte klosterorden så skriver han ut fra de to munketradisjonene han kjente: Den Hl. Basilius på den ene siden og på den andre side ørkenfedrene. Basilius skriver ut fra sine erfaringer med fellesskapet, ørkenfedrene ut fra sin erfaring med eneboerliv. Den førstnevnte er mer opptatt av menneskelige relasjoner mellom brødrene, mens de sistnevnte av askesen og behovet for stillhet og ensomhet.

Virkelig fruktbærende blir det når man kan blande disse to sammen, og våge å leve med de motsetningene de representerer. Benedikt vågde det. Han førte disse to strømningene sammen. Ved å blande sammen et liv i fellesskap, og et liv i stillhet, unngår man ytterligheter. Da er man samtidig åpen for hva disse to strømningene har å tilføre hverandre. Resultatet behøver slett ikke å bli forvirring, men en stimulerende balanse.

Det er dette vi forsøker å undervise om i våre bønneseminarer, hvor vi snakker mye om det personlige bønnelivet, samtidig som vi understreker behovet for koinonia, for fellesskapet, samfunnet med Kristi kropp.

Korset er jo det endelige paradokset. På korset holder Kristus sammen det vertikale, som peker på Faderen, og de horisontale armer som strekker seg ut mot verden.

Slik er vi kalt til å leve som Kristi etterfølgere.

Det eldste er det nyeste, for det er begynnelsen

Den svenske sjelesørgeren og forfatteren, Magnus Malm har hjulpet meg til å se med nye øyne. Hans bok om kristent lederskap, "Veivisere" var skjellsettende. Ikke minst hans sterke understrekning av at vårt egentlige kall er at vi er "kalt inn i samfunnet med Hans Sønn, Jesus Kristus, vår Herre." (1.Kor 1,9) Jeg skal komme tilbake til innholdet av denne boken senere. I går startet jeg på Malms nyeste bok: "Hviskninger fra katakombene".


Magnus Malm er en sjelden blomst i Vårherres hage. Han er barnedøpt i Den svenske kirke. Han vokste opp i Frelsesarmeen, arbeidet et par somre i en anglikansk kirke, giftet seg med en prestedatter fra Misjonsforbundet, og sammen var de medlem av en menighet innen Örebromissionen. Sammen med sin kone levde han i en kristen storfamilie i åtte år, arbeidet som redaktør i det økumeniske tidsskriftet Nytt Liv i 15 år, har lest katolsk og ortodoks litteratur i 25, flyttet ut på landet en periode hvor han var med i en misjonsforening og har siden 1992 arbeidet med retreater og åndelig veiledning for menighetsarbeidere, ansatt av Skara og Göteborg stift, i samarbeide med en gruppe katolske ordensøstre!


Men tilbake til Malms siste bok, en bok som begynner med å sitere The Toyota Way! Joda, ganske riktig, det handler om bilfabrikanten Toyota og deres filosofi. I korte trekk går den ut på følgende: "Hos Toyota bygger all læring på det som har vært, og beveger seg framover med små skritt, man finner ikke opp hjulet på nytt. Med andre ord: Vi vil heller være langsomme og stødige som skilpadden enn raske og vinglete som haren."
Med dette som utgangspunkt, skriver Malm om å leve radikalt! Hør bare:


"Et kristent kloster har gjerne vokst fram i en flere hundre år gammel sammenheng. De eldste i vestkirken, benediktinerne, har røtter tilbake til 500-tallet. Klosterordenens historie går stadig i bølger mellom fornyelse og forfall. Forfallsperiodene faller uten unntak sammen med sekularisering, i den forstand at munkene og nonnene har latt omgivelsenes ideer, penger og andre krefter sette dagsorden. Man har søkt støtte, bekreftelse, inspirasjon, nye metoder i samfunnet omkring seg. Resultatet har alltid før eller senere blitt det samme: trøtthet, forflatning, stagnasjon. Fornyelsen kommer når man har vendt tilbake til sine røtter. Hvordan begynte det hele? Hva var grunnleggerens karisma? Hva ville Benedikt egentlig? Hva var det unike med Frans?"


Magnus Malm sammenligner kirken med et tre. Treet får liv fra røttene. Det er bare ved å vende tilbake til vårt utgangspunkt at vi kan forstå hvor vi er på vei.


Det er godt å lese dette. De siste dagene har jeg kjent på en usigelig tretthet, en tretthet som ikke skyldes verken hjertesykdommen eller diabetes. Kanskje er ordet oppgitthet like godt. Jeg er trett og lei av Lakeland hysteriet, alle disse selvbestaltede profetene, noen av dem kommer hele veien fra USA til Norge for å profetere, jeg er trett av alt dette oppjagede, all leflingen med det moderne, trendy og politisk korrekte. Alle som dyrker individualismen og det som er løsrevet fra historien.


Samtidig forsterkes lengselen etter røttene, de dype røttene.

En langvarig lydighet i samme retning

I en tid som er preget av mye åndelig forvirring, ser vi også tegn på en tydelig lengsel etter radikal åndelig veiledning. Mange troende vender tilbake til de opprinnelige kildene. Jeg møter en del mennesker som med interesse leser tekster fra den udelte kirkes tid. Man leser ørkenfedrenes tankespråk. Det er også interessant å legge merke til at stadig flere snakker om kontemplasjon, og den indre bønnen. Dette skjer i sammenhenger som bare for noen få år siden avviste dette. Bare med noen få ukers mellomrom har jeg lest bøker med pinsekarismatisk bakgrunn, hvor det brukes et språk og eksempler som er hentet fra den tidlige kirkens historie, og spesielt fra monastisk tradisjon. Jeg gleder meg over mye av dette, samtidig som en del av dette som både skrives og som skjer er nokså overfladisk. Det hører med til en trend som for tiden er litt populær, og så rundt neste sving kommer det noe annet, som tar over for dette. Men noe er kommet for å bli. Fra den udelte kirkes skattkammer, fra ørkensanden og de dype russiske skogene, møter man noe slitesterkt og holdtbart som har tålt historiens gang, og som fremstår som troverdig og radikalt i 2008.

En sak er å bli fascinert og utfordret for en tid. Kanskje fører det til en kursendring. Men så går tiden, og fascinasjonen blekner. Stilt overfor dette er det viktig å tenke langsiktig. Eugene H. Peterson, professor emeritus i åndelig teologi ved Regent College, mangeårig pastor og oversetter av blant annet The Message, en parafrasert oversettelse av Det nye testamente, har kalt en av sine bøker: En langvarig lydighet i samme retning.

Og det er det det handler om. Som kristen legger vi ut på en pilegrimsvandring. Målet er satt, men det er et stykke vei å gå dit. Av og til krever det at vi blir ensporede, og at vi må innse at alt skjer ikke med det samme, men ting tar tid. Også på det åndelige området, kanskje aller mest på det åndelige området. Dette er en av våre aller største utfordringer, vi som lever i en tid hvor alt aller helst skulle ha skjedd i går.

Jeg ble påminnet noe veldig viktig for mitt eget vedkommende i dag. En god venn av meg ventet på meg i bønnekoia mi i dag. Han har fått nøkler, så han er av og til der for å søke stillheten og møte Gud. I går hadde vi avtalt å møtes der, og i løpet av den gode samtalen minnet han meg om noe som flere har sagt til meg den siste tiden. Det han sa var såvidt personlig at jeg ikke skal nevne hva det var her, men antyde at det har med noe av det jeg skriver om nå. Om å planlegge for en lang vandring. Det er nemlig ingen motsetning mellom det, og lengselen etter at Jesus skal komme igjen snart.

Den hellige Benedikts regel har tålt tidens løp. Den bygger på de eldste fedrenes radikale iver, ikke minst fra den egyptiske ørkenen. Men til forskjell fra de fleste klosterregler fra den første tiden har Benedikts regel bestått og praktiseres i 1500 år. Det sier noe om hvor slitesterk den er.

Det viktigste bindeleddet mellom ørkenfedrene og Benedikts regel er den hellige Cassianus (død ca 430). Han levde omtrent hundre år før Benedikt, hadde tilbrakt en lengre tid hos de egyptiske fedrene og samlet sine erfaringer i to store verk - bøker som utgjorde en avgjørende inspirasjonskilde for Benedikt, når han satte sammen sin regel.

Ingemar Svanteson, som selv er benediktinermunk, sier at "litt forenklet kan man si at Benedikt gir den ytre rammen for den indre søken etter det rene hjerte som er hovedærendet til Cassianus. Benedikt formidler den første radikaliteten i en form som gjør den levelig for et helt liv, ikke bare for entusiaster eller for en kort periode."

Selv kjenner meg mer og mer dratt til "det lange livs gode far", etter kontinuitet, fast rytme og et livslangt kall. I all enkelthet. Jeg ber om utholdenhet til å gå i samme retning. Utholdenhet er ikke noe jeg har, det er noe jeg må få - av Gud.

Lectio Divina - å lese med Gud

Som bloggens faste lesere vet holder jeg på med å skrive en serie artikler om de klassiske åndelige disipliner. Denne artikkelen om Lectio Divina hører med til denne serien, men jeg har valgt å legge den ut som en selvstendig artikkel slik at det skal bli lettere for de som søker på ordet "Lectio Divina" å finne den. Vi har allerede i en tidligere artikkel om de klassiske åndelige disiplinene eller øvelsene gitt en definisjon på hva Lectio Divina er:


Lectio Divina er den oppmerksomme og konsentrerte lesningen av Guds ord.


Dette er ikke noe nytt, det har heller ikke noe å gjøre med New Age eller buddhisme eller Østens religioner. Lectio Divina er så bibelsk som det kan bli! En god definisjon finnes også i Jos 1,8: "Denne lovens bok skal ikke vike fra din munn. Du skal grunne på den dag og natt, så du akter vel på å gjøre etter alt det som står skrevet i den. Da skal du lykkes på dine veier, og da skal du gå klokt fram."


Men det er Benedikt av Nursia, født i 480 og død i 543, som ansees å være det 'moderne' opphavet! Derfor snakker vi også om den benediktinske metoden, eller den benediktinske måten å lese Guds ord på. En stor del av Benedikts klosterregel handler om å avsette tid til den hellige lesningen.


Går vi dypere inn i hvordan Benedikt tenkte, så ser vi at Lectio Divina for Benedikt handler om å motta en åpenbaring av Guds kjærlighet. Og stedet - par excellence - er selvsagt Den Hellige Skrift, Bibelen. I Bibelen åpenbarer Gud seg på den næreste måte.


Åpningsordet i Benedikts regel er: lytt. Lytt, fortsetter han, oppmerksomt og med kjærlighet, med ditt 'hjertes øre' - dette vakre lille uttrykket som antyder at vi ikke bare skal lytte med hjerne og intellekt, men med hele oss selv, våre følelser og forestillingsevne.


"Den som har øre, han høre hva Ånden sier til menighetene." (Åp 1,7)


Esther De Waal, som har skrevet en bok om Benedikts regel, sier det slik:


"Å søke Gud betyr først av alt å la deg selv bli funnet av Ham. Han er Abrahams, Isaks og Jakobs Gud. Han er Jesu Kristi Gud. Han er din Gud, ikke fordi Han er din, men fordi du er Hans. Å velge Gud, er å fatte at du er kjent og elsket på en måte som overgår alt du kan forestille deg, lenge før noen hadde tenkt på deg eller sagt ditt navn."


Lectio Divina er å oppleve det Åp 3,20 forteller om: "Se, jeg står for døren og banker. Om noen hører min røst og åpner døren, da vil jeg gå inn til ham og holde nattverd med ham, og han med meg."


Skal vi oppleve dette må vi ta oss tid. Da må vi avsette tid daglig for å lese Guds ord, sakte og oppmerksomt, drøvtygge det. Det betyr at vi kanskje ikke leser så store stykker ad gangen, men leser det vi leser konsentrert og under bønn. Etter hvert blir Guds ord en del av oss, fordi ordet tar plass i vårt tankeliv. Apostelen Paulus oppfordrer oss til nettopp dette når han skriver: "La Kristi ord BO rikelig blant dere ...." (Kol 3,16) Ikke bare komme på besøk av og til, når vi ser oss i stand til å sette oss ned noen minutter, og kanskje mens vi er trett og uoppmerksomme, men BO hos oss. Vi må slå djupe røtter i ordets muld. Det er først når vi gjør det at vi blir "tre tre, plantet ved rennende bekker. Det gir sin frukt i sin tid, og dets blader visner ikke. Alt det han gjør, skal han ha lykke til." (Salme 1,3) De tidligste benediktinske munkene lærte seg store deler av Skriften utenat. Det er slett ingen dum ide!

Å leve med motsigelser

Benedikts regel har fulgt meg en stund nå. Jeg har likevel innledet et dypdykk i den med tanke på en retreat jeg skal holde i oktober. Hva kommer det av at 1500 år etter at den ble skrevet, tiltrekkes tusenvis av mennesker av denne korte klosterregelen fra det 6. århundre? Det er nok flere årsaker til dette, blant annet den hellige Benedikts egen livserfaring. Balanse og moderasjon blir vanligvis betraktet som kjennetegnene på den benediktinske spiritualiteten. Men jeg tror også at det er noe annet som ikke bare fascinerer de som leser den, men som også gjør at mange tiltrekkes av Benedikt, og det er at man ved å følge hans regel kan leve med motsetninger! Livets regning går rett og slett ikke opp! Det er noe forunderlig frigjørende i dette, at jeg så lenge jeg lever skal jeg fortsette å holde ulike ting sammen - og gjøre det kreativt, slik at spenningene kan bli livgivende. I denne sammenhengen har jeg funnet noe Jean Vanier har sagt som spesielt nyttig for meg i min egen livssituasjon:

'"I vår tid er det en fare for at man tenker at alle kan bli fullstendig helbredet, og finne fullkommen enhet i seg selv og med andre. Denne type idealisme florerer overalt. Nye terapier fører til flere og bedre illusjoner. Og hver dag kommer nye teknikker som vil føre til denne etterlengtede helbredelsen. Personlig blir jeg mer og mer overbevist om at det ikke finnes noen perfekt helbredelse. Ethvert menneskelig vesen bærer sine egne sår, sine egne vanskeligheter i forholdet til andre og sine egne engstelser. Det er et spørsmål om å lære å leve fra dag til dag med denne realiteten, og ikke i en tilstand av illusjon."

Benedikt inviterer oss til å gå et stykke vei. Ingen enkel vei, den er veldig sammensatt, den åpner for paradokser. Og vi er vel alle paradoksets mennesker. Hver av oss kjenner bare så altfor godt til de konkurrerende krav mellom barn og voksen, mellom mann og kvinne, mellom hjerte og hode. Gjennom Benedikts regel lærer vi å holde motsatte ting sammen, vi lærer å leve med motsigelser. Men vi blir ikke presentert for et lukket system, men for en serie med åpne dører.

Skulle du ønske å delta på denne retreaten, holdes den på Johannesgården i tiden 1.-6. oktober. Det er noen få ledige plasser. Retreaten blir heltaus, med innlagte tidebønner, undervisning på ettermiddagen og med muligheter for personlig veiledning. Tema for denne retreaten er: "Men jeg er bare bønn", om bønn og kontemplasjon. Kontakt Johannesgården direkte: http://www.johannesgaarden.no/