Peter Halldorf og Magnus Malm har gitt sitt tydelige råd i klimadebatten: De vil ikke lenger fly, og i denne kommentaren gir de sin begrunnelse. Med velvillig tillatelse fra Peter Halldorf gjengir jeg hans innlegg i Vårt Land i dag:
Når heten og tørken sommeren 2018 brøt inn i vår nordiske idyll med ekstremvær, jordbrukskrise og brennende skoger, begynte stadig flere å innse det verdens fremste forskere lenge innstendig har forsøkt å fortelle oss: Vi kan ikke lenger utsette det øyeblikket der vi tar klimaforandringene på alvor. Den globale oppvarmingens 'langsomme død' mot jordens livsoppholdende system er i ferd med å bli en trussel mot vår overlevelse.
Derfor har vi bestemt oss for at vi vil slutte med å fly. Ikke for å døyve vår samvittighet. Ikke for å gi skyldfølelse til dem som flyr. Ikke fordi vi tror at flyreiser er den primære årsaken til klimaforandringene. Men som et lite, konkret tegn på vår vilje til å bevege oss i en annen retning.Vår beslutning bygger på tre grunnleggende bibelske motiv:
1) Gud har skapt himmel og jord
Av ulike grunner har dette ofte blitt oppfattet som mindre forpliktende for den som vil ta Jesus på alvor. Som om kampen om jorden kunne nedgraderes til det enkelte menneskets relasjon til Gud. Apostelen Paulus tilbakeviser alle slike forestillinger når han skriver om Kristus: 'I ham er alt blitt skapt, i himmelen og på jorden, det synlige og det usynlige, troner og herskere,
makter og åndskrefter - alt er skapt ved ham og til ham.'
Spørsmålene trenger seg på når Bibelens profeter gransker en livsstil som ydmyker jordens integritet. «Hvorfor er landet lagt i grus, avsvidd som en ørken der ingen kan ferdes?» Det svaret Jeremia får – «Fordi de sviktet min lov som jeg la fram for dem» – avfeies av et folk som jager videre i sine liv. «Ingen bryr seg om det», konstaterer profeten bryskt.
2) Jesus kaller oss til å følge ham på alle livets områder.
Sekularisering viser seg mer i hvordan vi lever våre liv enn i hvordan vi feirer gudstjeneste. Hva skjer når den kristne troen avgrenses til den private sfæren, der Jesus blir oppfattet som om han bare er interessert i vår åndelighet pluss visse personlige moralspørsmål? Det som handler om arbeid, penger, forbruk, reiser, matvaner og kultur blir stående utenfor evangeliets sfære. Her blir isteden samfunnets mainstream-vurderinger rådende.
Ingenting i de nytestamentlige tekstene antyder at kallet til å følge Jesus bare omfatter det indre livet. Om himmel og jord ble skapt i Kristus, da må også himmel og jord møtes og forsones i Kristi etterfølgelse.
Derfor er det som hender med klimaet og jorden en like selvfølgelig del av det kristne kallet som bønnen. Ikke minst når de som rammes hardest er de mest utsatte.
3) Det kristne livet måles ikke i resultater, men i troskap.
«Er det ikke allerede for sent å snu utviklingen?» spør mange motløst. Her skiller det kristne disippelskapet seg fra et sekulært verdensbilde: Vi tror på en større verden enn den som er synlig. Våre handlinger drives dypest sett ikke av hvilke synlig resultat vi kan oppnå, men av troskap mot Kristus. Derfor kan vi velge å håpe selv når situasjonen kjennes håpløs.
De dramatiske beskrivelsene av apokalypsen som Jesus gir i slutten av evangeliene, munner ut i et enkelt og konkret bilde: «Hvem er da den tro og kloke tjeneren som herren har satt over de andre tjenerne for å gi dem mat i rett tid? Lykkelig er den tjeneren når hans herre kommer og finner ut at han gjør det han skal!»
Gjør det han skal.
Jesus spør ikke: Har dere reddet jorden? Har dere brakt evangeliet ut til alle folk? Har dere fått se
menighetene vokse? Spørsmålet er et annet: Har dere gjort det dere fikk i oppdrag å gjøre? Resultatet er ikke vår sak. Vårt ansvar er å gjøre det vi kan.
Å fly er ikke den primære utslippskilden til CO2 i verden. At vi velger å la være å fly handler snarere om symbolverdi. En majoritet av alle flyreiser gjøres ikke på grunn av arbeid, slekt i andre verdensdeler eller funksjonsnedsettelser. Dersom vi ikke velger bort det vi uten problemer burde kunne unnvære – hvordan skal vi da kunne gjøre en betydelig større forandring i vår livsstil som kommer til å vise seg å være nødvendig i tiden fremover?
Men å være en kristen disippel handler ikke primært om hva vi avstår fra. Hvert nei må utgå fra et fremoverskuende ja der Gud kaller oss til et dypere fellesskap med ham. Om et vakuum ikke fylles med håp, kommer noen til å fylle det med redsel.
To motiv.
Utfordringen i dag er å holde sammen to ting: På den ene siden en beslutning om å gjøre motstand mot de kreftene og den retorikken som driver oss til å bygge så vel mentale som fysiske murer mot den lidelse som klimakrisen allerede skaper rundt om i verden. På den annen side; en indre selvransakelse, født i bønn og stillhet, som får vår samhørighet med Gud til å skape en dypere forståelse av hvordan våre liv er knyttet sammen med våre lidende brødre og søstre.
Vi er klar over risikoen for at vi gjennom vår beslutning kan oppfattes som dømmende, ensidige og selvrettferdige. Men vi synes den risikoen er ubetydelig sammenliknet med passivt å se på at Guds fantastiske skaperverk forvandles til en utbrent ødemark, og der strømmen av klimaflyktninger forsetter å øke.
