Bederen som forandret Europa

"Jeg ønsker intet heller enn å vie hele mitt liv til Gud." Ordene tilhører den hellige Benedikt av Nursia (480-547), som det er minnedag for idag. Benedikt var en pioner på en rekke områder. Blant annet i forhold til kirkens syn på verden. I hans levetid var det blitt mer og mer vanlig at munkene vendte seg helt bort fra verden, overbevist som de var om at det ikke gikk å forene hengivenhet til Gud med noe som hørte denne verden til. Benedikt på sin side betonet at munkens oppgave ikke bare er å be. Han skal også arbeide, for også arbeidet er en gudstjeneste.

Benedikt ble født inn i en rik adelsfamilie, i Nursia, en liten by nær Spoleto i Umbria i Italia. Tidlig i livet startet hans lidenskapelige søken etter Gud, og Benedikt ville bli eneboer.
I jakt på ensomheten dro han ut i ødemarken i fjellene i Anio-dalen til han kom til et sted som nå heter Subiaco. Her kom han over en munk ved navn Romanus, og til ham åpnet han sitt hjerte og fortalte om sin intensjon om å leve som eremitt. Romanus hjalp den unge mannen, kledde ham i en drakt av saueskinn og førte ham til en utilgjengelig hule (nå Sacro Speca). Der tilbrakte han de neste tre årene av sitt liv, ukjent for alle andre enn Romanus, som bevarte hemmeligheten og kom hver dag med brød, som han senket ned i hulen i en kurv.

Etter tre år i fullkommen ensomhet, ble han en åndelig veileder. Munkene i et kloster, som mange mener må ha vært Vicovano, oppfordret Benedikt til å bli deres abbed etter at den gamle var død. Han aksepterte motvillig og brøt opp fra sin hule i Subiaco. I klosteret innførte han et strengt levesett, og munkene angret snart at de hadde valgt ham til abbed. Derfor forsøkte noen av klosterbrødrene å forgifte ham, først gjennom vin, men det sies at kruset gikk i stykker da han slo korsets tegn over det. Deretter prøvde de med et forgiftet brød, men da kom det en ravn og fløy bort med brødet og slapp det på søppeldyngen. Deretter vendte Benedikt tilbake til Subiaco.

Benedikts ry spredte seg raskt, og det samlet seg disipler rundt ham, tiltrukket av hans hellighet og hans undergjørende evner. Disse disiplene var både legfolk som flyktet fra verden og eneboere som levde spredt i fjellene. Snart var han omgitt av så mange tilhengere at han kunne opprette en lavra bestående av tolv små klostre bygd av tre med tolv munker i hver. Hvert kloster ble ledet av en prior, men Benedikt var abbed for dem alle. Klostrene hadde ennå ingen regel, men baserte sin levemåte på Benedikts eksempel. I dag finnes to av klostrene; Monastero di Santa Scholastica og Monastero di San Benedetto.

Subiaco ble berømt som et senter for åndelig disiplin, men ca 525 forlot Benedikt dette stedet. Ca år 529 bygger han et nytt kloster for sine munker over ruinene av et Apollotempel på Monte Cassino mellom Roma og Napoli med seg selv som leder. I begynnelsen var det to kapeller, men rundt dem oppsto klosteret som skulle bli arnested for vestens klostervesen. Benedikt ble dermed også benediktinerordenens grunnlegger, selv om han selv aldri planla å stifte noen orden; han ville bare skrive en regel for munker. Det er trolig at Benedikt igjen tilbrakte en tid som eremitt, men snart samlet det seg igjen mange disipler rundt Benedikt. Han bygde uten tvil på erfaringene fra Subiaco, for nå plasserte han dem ikke lenger i separate hus, men samlet dem sammen i et anlegg. På Monte Cassino fullførte han sin berømte munkeregel, Regula Benedicti.

Benedikts regel er ikke så mye en samling av leveregler som et skrift til åndelig veiledning. Den utgjør en hel liten bok på et hundretalls sider, og finnes i en norsk oversettelse. Det aller første ordet i regelen er LYTTE. Dermed har Benedikt slått an selve tonen. Det viktigste er å lytte til Guds tiltale, til Mesterens undervisning. Benedikt foreskrev derfor åndelig lesning for sine munker, det vil si en meditativ lesning av Bibelen og av kirkefedrene.
Benedikts regel gir oss et klart bilde av hva slags mann han var: målbevisst, rolig og fattet, rettsindig, en mann av fred og moderasjon, en kjærlig far som kombinerer insistering på en god disiplin med respekt for menneskenaturen og individuelle evner, tvers igjennom praktisk. Han omtalte sin regel som en regel for begynnere, en «opplæring i Guds tjeneste, hvor vi håper ikke å befale noe som er hardt eller strengt». Dette enkle og dyptgående dokument kom til å spille en stor rolle i Europas historie, som det gjør det den dag i dag i tallrike munke- og nonneklostre. Benedikts regel betraktes med rette som en av de sterkeste faktorene i oppbyggingen av det kristne Europa. De som fulgte den, lærte barbarene å arbeide med hender og hode og å be.

Da Benedikt var døende, ble han båret ned i kapellet, hvor han mottok nattverden og døde stående og i bønn, støttet av sine disipler. Det skjedde på skjærtorsdag, den 21. mars 547. Han ble gravlagt i samme grav som sin tvillingsøster Scholastica. Da han døde, var det 14 benediktinske kommuniteter, mens det på 1300-tallet var blitt over 30.000.

Nymonastisk kommunitet i Saint Louis

Jeg vil gjerne få presentere for deg en nymonastisk kommunitet i den indre bykjernen av Saint Louis, USA, et område kjent for økende kriminalitet og store sosiale problemer.

Som med mange andre nymonastiske kommuniteter er heller ikke denne stor i antall medlemmer, men den består av svært dedikerte mennesker. The Lotus House vokste frem av en studentarbeid ved flere lokale universiteter i Saint Louis. Flere av de ferdigutdannede studentene hadde begynt å lese om den nymonastiske bevegelsen, og fire av disse medlemmene: Candance og Aidan Bass, Micah Bennett og Daniel Grey begynte å møtes regelmessig høsten 2008. De diskuterte muligheten av å danne en kristen kommunitet i den nordlige delen av Saint Louis.

Målet med å starte en slik kommunitet var å være et trofast nærvær og vitnesbyrd om Guds fred i en bydel kjent for vold og fattigdom. De kommende månedene arbeidet denne gruppen med å lage en regel de kunne forplikte seg på og leve etter. Etter å ha jaktet på et sted å bo et par måneder, kom de over et hus fra 1890 med åtte soverom. 13. desember 2008 kunne kommuniteten flytte inn og begynne sitt liv sammen. I juni 2015 kjøpte de et hus til i samme nabolag da de trengte større plass.

The Lotus House ønsker å være et fellesskap av disipler som vil følge Jesus i den indre bykjernen av Saint Louis. Forbildet er menigheten i Jerusalem, slik den beskrives i de første kapitlene av Apostlenes gjerninger, de benediktinske klostrene og de nymonastiske kommunitetene. For å dele sine liv med andre har man konsentrert seg om følgende:

1. Daglig bønn. Kommuniteten samles til morgen og kveldsbønn (Salme 55,18 og Ap 2,42). Vi deltar også på søndagens gudstjenester i de forsamlinger vi tilhører.

2. Måltider. De spiser sammen hver kveld i et av de to husene de eier. Fredag kveld inviterer de alle som har lyst til et måltid mat, og spesielt de som har behov (Luk 14,13)

3. Tjeneste. Minst en gang i uken tjener de (Joh 13,15) For tiden arbeider kommunitetens medlemmer med ulike prosjekter i nabolaget i samarbeide med en av kirkene.

4. Felles kasse. En del av det medlemmene tjener legges i en felles kasse slik at alt de trenger kan betales gjennom den. På denne måten ansvarliggjøres også det enkelte medlem.

Hellige Benedict - bederen som fortsatt inspirerer bedere

Europa, slik vi kjenner kontinentet i dag, ville sett ganske annerledes ut hadde det ikke vært for denne mannen: Benedict av Nursia (480-547). Det hele skyldes en regel han skrev. Han er blitt kalt 'den vesterlandske klosterbevegelsens far', og selv i dag henter mange mennesker, inkludert meg selv, stor inspirasjon fra det han skrev. Benedict vokste opp i en tid hvor kirken kjempet med sin identitet. Han skulle bli et redskap Herren brukte til å rense den.

Benedict ble født i Nursia i Italia, men på slutten av 400-tallet ble han sendt av sine foreldre til Rom for å studere. Men i Rom følte Benedict seg som en fremmed. Drevet av en sterk lengsel etter Gud forlot han keiserbyen og bega seg opp i fjellene for å lete etter stillheten og for å be. Her treffer han en eldre munk, ved navn Romanus, og denne munken blir hans åndelige veileder. Her i fjellene holder Benedict til i en grotte. Det er bare han og Gud. Lik mange andre som bærer på en så sterk Gudslengsel, trekker han seg tilbake fra det offentlige liv.

Men det varte ikke så lenge før ryktene begynte å gå. De når et kloster i nærheten, og munkene der forstår at de har med en hellig mann å gjøre. Om ikke han ville bli deres leder? Det ble slutten på et liv i stillhet.

Men det varte ikke så lenge dette livet heller. Munkene i klosteret fant snart ut at Benedict mente alvor med sin reform av klosteret. Livet ble for utfordrende og krevende for disse munkene og munkene ville ikke ha ham lenger som deres åndelige leder.

Benedict trekker seg tilbake til grotten sin i Subiaco. Nå begynner en ny tid. Stadig flere unge mennesker oppsøker munken i grotten. Han blir en åndelig veileder for dem. Snart blir de så mange at han starter en kommunitet, så en til og så en til. Benedict blir en samlende kraft i disse kommunitetene, og han velges til deres leder. Men han utgjør ikke lederskapet alene. Han utpeker en leder for hver av kommunitetene, og hjelper dem inn i et bønnens liv hvor lesningen av Den Hellige Skrift står helt sentralt.

Det er fra Benedict og dette miljøet at ordene "ora et labora" kommer. "Be og arbeid". Ordene skulle komme til å sammenfatte hele den livsholdningen som skulle komme til å prege det som skulle bli de benediktinske klostrene. Det mest berømte av dem skulle grunnlegges i Monte Cassino i år 529. Benedicts regel, som Benedict av Nursia forfattet, er tydelig inspirert av ørkenvekkelsen på  200-300 tallet - og av Johannes Casianus.

Vår egen kristenhistorie er knyttet til Benedict av Nursia. Selje kloster var et benediktinerkloster. Etableringen av et bispesete på øya Selja i 1068 og senere byggingen av et benediktinerkloster der var en direkte følge av at hellige Sunniva og munkene som reiste med henne fra Irland, slo seg ned på stedet.

Og Benedict fortsetter å inspirere moderne mennesker. Som Ragnhild Helena Aadland Høen, den drivende kraften for å få gjenreist et benediktinsk kloster på Selja. Vi er mange som ber om at hennes visjon for et 24/7 bønnesenter må bli en realitet. Hele den nymonastiske bevegelsen er inspirert av Benedict av Nursia. En av grunnleggerne, baptistpastoren Jonathan Wilson-Hartgrove, er en av dem. Han har til og med skrevet en moderne parafrase av Benedicts regel. Og selv har jeg latt jeg inspirere i arbeidet med Kristi himmelfartskapellet. Og mange av de bønnehusene som nå reises i land etter land er tydelig inspirert av munken fra grotten i Subiaco.

Det er mange gode grunner til å minnes den hellige Benedict på denne hans minnedag.

Gudstjenesten og disippellivet i menigheten i Jerusalem, del 13

Et eller annet sted underveis mistet kristenheten kallet til 'å gjøre disipler' levd ut i et felles liv som en norm for en hver kristen.                                

Etter Jesu død og oppstandelse, fulgte apostlene dette kallet. I det vi kaller urkirken ble Bergprekenen selve grunnlagsundervisningen for katekumenene - de som gikk i dåpsopplæring.

Tre århundrer senere, solgte Antonios alt han eide, og gav det til de fattige, samtidig som han vendte ryggen til en kirke som ikke bare hadde blitt en institusjon knyttet til det romerske statsapparatet, men som hadde blitt 'verdsliggjort' ved at dens medlemmer ble tvunget til å bli en del av den. Den kirke som ble grunnlagt på pinsefestens dag hvor omvendelse, tro og dåp var kriteriet for medlemskap, besto nå av i all hovedsak mennesker som ble lagt til fordi staten krevde det. Antonios responderte på Jesu kall til den rike unge mannen, om å selge alt for å følge Ham.

Under den tiden Antonios levde gjorde Konstantin kristendommen til den religion som var foretrukket av imperiet, en form for tilpasset religion, hvor den store mengden av medlemmer ble nominelle. En minimalistisk  versjon av den kristne tro oppsto, hvor det ikke lenger gjaldt å være en disippel, men en deltager i gudstjenesten uavhengig av det øvrige liv. Kirken ble et sted for livsritene: dåp, vigsel og begravelse.

Men dette gikk ikke upåaktet hen. Blant de kristne fantes det de som søkte tilbake til røttene, som bar på en lengsel om en kirke som var preget av det liv og den kraft som aposteltiden representerte. Antonios var en av disse, men han var ikke alene. Tusener søkte ut i ødemarken for å finne Gud. Etter hvert dannet de kommuniteter for å leve ut dette livet sammen: i bønn, stillhet, måltidsfellesskap og i eukaristien.

Benedikt av Nursia
Benedikt av Nursia, i det sjette århundre, satte så sammen noen av de erfaringene som mange av disse monastiske kommunitetene hadde gjort seg. Han organiserte dem i en regel som fokuserte på bønn og arbeid, og som så skulle veilede Benediktinerne og som skulle inspirere andre monastiske og nymonastiske tradisjoner helt frem til vår egen tid.

I disse monastiske kommunitetene forsøkte man å leve ut det disippelliv som de fant beskrevet i evangeliene, brevene og i Apostlenes gjerninger. Her tok de vare på den apostoliske praksis, på både liv og lære, og det er gjennom disse klostrene og monastiske kommunitetene at kirken har fått del i fornyelse og åndelig liv. Klostrene og de monastiske kommunitetene ble et sterkt korrektiv til det manglende åndelige liv i mange av kirkene, og ble ikke minst et kall til omvendelse.

Slik det også er i dag. Den fornyelsen våre kirker så sårt trenger vil komme fra små og store monastiske og nymonastiske kommuniteter hvor bønnen er det viktige pulsslaget i hverdagene. Og måten å leve ut Jesuslivet på fremdeles utgjør en stor utfordring for menighetsliv som har stivnet.

På bildet ser vi Benedikt av Nursia be sammen med noen av sine disipler.

(fortsettes)

Spennende og konkrete planer om nytt kloster på Selja

Det foreligger veldig spennende planer for Norges eneste hellige øy, Selja, som ligger i ytre Nordfjord. For det var her Kirken i Norge ble født. Selja er å ligne med Lindisfarne og Iona, for de av oss som kjenner disse stedene.

Lenge har mange drømt om å se et kloster gjenreist på Selja. Nå er vi nærmere en realisering av drømmen enn noensinne tidligere, ikke minst takket være Ragnhild Aadland Høen, kateket i St.Paul kirke i Bergen. Hun er ildsjelen som nå ser ut til å lykkes med å få benediktinere fra Frankrike interessert i prosjektet.

Benediktinere
Og om hun lykkes med dette så er det som ringen sluttes. For det var benediktinere fra England som bosatte seg her på Selja i sin tid. Nå er det franske benediktinere som kan komme, nærmere bestemt fra benediktinerklosteret  i Fontgombault. Dette klosteret får ofte henvendelser om hjelp til å grunnlegge nye klostre. De fleste får nei, men det er et visst håp om at de denne gangen vil si ja. For Selja var et levende kristent senter i Middelalderen. Her fantes det 15-20 munker som tilhørte benediktinerklosteret Albanus.

Kloster og pilegrimsenter
Planene om et kloster på Selja er todelt. På selve øya Selja skal det etableres et kloster. Det er meningen at dette skal ligge på østsiden av øya. Så foreligger det planer om et pilegrimssenter. Dette skal ligge inne på fastlandet, på Selje.

Etter at Den ortodokse kirken i Norge nå har skrinlagt planene for en klosteretablering på Sela, er det nå Den romersk-katolske kirken som er tungt inne i planleggingen. Biskop Bernt Eidsvig skal i høst til benediktinerklosteret i Frankrike. Så er det å håpe at han skal lykkes i å overbevise de franske munkene om at de trengs i Norge!

La oss be for disse planene, spesielt for Ragnhild Aadland Høen og biskop Eidsvig om at de må lykkes. Vi trenger flere steder for bønn, stillhet og åndelig veiledning i vårt land. Et pulserende bønneliv på Selja ville ha blitt til stor velsignelse.

Det kan bli benediktinerkloster på Selja - igjen

Fra Irland kom hun med sitt følge, og brakte den kristne tro til Norge for aller første gang. St Sunniva - var så langt vi vet den første, men de kan ha kommet før noen av de keltiske munkene, som satte seg i sine små båter og sa: Blås Helligånd, blås! Og så lot de vinden føre dem dit Gud ville. Det kan ha vært allerede på 800-900-tallet.

Her på Selja fikk vi også våre første martyrer. St Sunniva dør på slutten av 900-tallet. Et benediktinerkloster ble bygget utenfor hulen hvor hun døde, og de drev det fra år 1100 til 1520. Etableringen av bispesetet på Selja skjedde allerede i 1068, så dette er arnestedet for kristendommen i Norge.

Nå arbeides det for at det nok en gang skal bli etablert et kloster her. Tirsdag ble interimstyret nedsatt. Ruinene av det gamle klosteret ligger rett sør for Stadlandet, på vestsiden av øya, rett ut mot Sildagapet og Stadhavet. Her er naturen vill og vakker på samme tid. Siden 1995 har ildsjeler hatt ideen om kloster på Selje, landets eldste pilegrimssted. Nå er planene klare, jakten på en interessert klosterorden er i gang.

De første som ble kontaktet var munker fra Hellas, men det ser ikke ut til at det skal gå i orden. Nå er en kvinnelig benediktinerorden fra benediktinerklosteret Saints Michael’s Abbey i Irland blitt kontaktet, og klosterplanene ser ut til å fange interessen der. St. Sunniva var jo opprinnelig en kongsdatter fra Irland, og det var - som jeg skrev - benediktinere som bygget det første klosteret.

Det skal bli spennende å følge planene videre. Selja er Norges største pilegrimsmål.

En ny monastisk bevegelse i emning

Se nøye på bildet! Det du ser er medlemmene av "Community of the Transfiguration", en nymonastisk kommunitet i benediktinsk tradisjon, med utspring i baptistkirken i Breakwater i Victoria, Australia. Slike kommuniteter er det ikke mange av - ennå. Men noe er i ferd med å skje.

14. januar i 1935 skrev den tysk lutherske teologen Dietrich Bonhoeffer et brev til sin bror, Karl-Friedrick. Det Bonhoeffer skrev, i dette nå berømte brevet, har vist seg å være profetisk i sin forutsigelse. Bonhoeffer skrev: "Kirkens gjenopprettelse vil med stor sikkerhet komme fra en ny type monastisisme som ikke har noe til felles med den gamle. Den vil ikke kompromisse overfor noe, men leve et liv som Jesu disipler i følge Bergprekenen. Jeg tror tiden er kommet til å samle mennesker for å gjøre dette."

Siden disse ordene ble skrevet har vi sett Bonhoeffers ord sakte, men sikkert, gå i oppfyllelse. Nå snakker man sågar om den nymonastiske bevegelsen. Jonathan R. Wilson, som er professor i teologi og etikk ved Acadia Divinity College i Wolfville, Nova Scotia, skriver i en introduksjon til essaysamlingen: "School(s) for Conversion": "Disse kommunitetene trekker seg ikke unna verden for å sikre sin egen overlevelse eller deres medlemmers vekst. I stedet, innenfor kirkens liv, eksisterer en ny monastisisme for å sikre kunnskapen om Guds rike som ble proklamert, forkroppsliget og fullendt i Jesus Kristus. Og disse kommunitetene innen nymonastisismen eksisterer i den hensikt å vite om Jesus Kristus, som er livet og håpet for verden." (The Rutba House: School(s) for Conversion. 12 Marks of a New Monasticism. Cascade Books, side 2)

Det kommer til å komme små drypp fra Paul R. Dekars bok om "Community of the Transfiguration", etter hvert som jeg får tid til å lese denne boken, slik jeg har gitt lovnader om i en annen bloggartikkel. Jeg vil også etter hvert følge opp med flere artikler om nye monastiske fellesskap og kommuniteter, som jeg allerede har gjort. Dette synes jeg er så spennende og lovende, at jeg håper mange vil følge med.

Det eldste er det nyeste, for det er begynnelsen

Den svenske sjelesørgeren og forfatteren, Magnus Malm har hjulpet meg til å se med nye øyne. Hans bok om kristent lederskap, "Veivisere" var skjellsettende. Ikke minst hans sterke understrekning av at vårt egentlige kall er at vi er "kalt inn i samfunnet med Hans Sønn, Jesus Kristus, vår Herre." (1.Kor 1,9) Jeg skal komme tilbake til innholdet av denne boken senere. I går startet jeg på Malms nyeste bok: "Hviskninger fra katakombene".


Magnus Malm er en sjelden blomst i Vårherres hage. Han er barnedøpt i Den svenske kirke. Han vokste opp i Frelsesarmeen, arbeidet et par somre i en anglikansk kirke, giftet seg med en prestedatter fra Misjonsforbundet, og sammen var de medlem av en menighet innen Örebromissionen. Sammen med sin kone levde han i en kristen storfamilie i åtte år, arbeidet som redaktør i det økumeniske tidsskriftet Nytt Liv i 15 år, har lest katolsk og ortodoks litteratur i 25, flyttet ut på landet en periode hvor han var med i en misjonsforening og har siden 1992 arbeidet med retreater og åndelig veiledning for menighetsarbeidere, ansatt av Skara og Göteborg stift, i samarbeide med en gruppe katolske ordensøstre!


Men tilbake til Malms siste bok, en bok som begynner med å sitere The Toyota Way! Joda, ganske riktig, det handler om bilfabrikanten Toyota og deres filosofi. I korte trekk går den ut på følgende: "Hos Toyota bygger all læring på det som har vært, og beveger seg framover med små skritt, man finner ikke opp hjulet på nytt. Med andre ord: Vi vil heller være langsomme og stødige som skilpadden enn raske og vinglete som haren."
Med dette som utgangspunkt, skriver Malm om å leve radikalt! Hør bare:


"Et kristent kloster har gjerne vokst fram i en flere hundre år gammel sammenheng. De eldste i vestkirken, benediktinerne, har røtter tilbake til 500-tallet. Klosterordenens historie går stadig i bølger mellom fornyelse og forfall. Forfallsperiodene faller uten unntak sammen med sekularisering, i den forstand at munkene og nonnene har latt omgivelsenes ideer, penger og andre krefter sette dagsorden. Man har søkt støtte, bekreftelse, inspirasjon, nye metoder i samfunnet omkring seg. Resultatet har alltid før eller senere blitt det samme: trøtthet, forflatning, stagnasjon. Fornyelsen kommer når man har vendt tilbake til sine røtter. Hvordan begynte det hele? Hva var grunnleggerens karisma? Hva ville Benedikt egentlig? Hva var det unike med Frans?"


Magnus Malm sammenligner kirken med et tre. Treet får liv fra røttene. Det er bare ved å vende tilbake til vårt utgangspunkt at vi kan forstå hvor vi er på vei.


Det er godt å lese dette. De siste dagene har jeg kjent på en usigelig tretthet, en tretthet som ikke skyldes verken hjertesykdommen eller diabetes. Kanskje er ordet oppgitthet like godt. Jeg er trett og lei av Lakeland hysteriet, alle disse selvbestaltede profetene, noen av dem kommer hele veien fra USA til Norge for å profetere, jeg er trett av alt dette oppjagede, all leflingen med det moderne, trendy og politisk korrekte. Alle som dyrker individualismen og det som er løsrevet fra historien.


Samtidig forsterkes lengselen etter røttene, de dype røttene.

Lectio Divina - å lese med Gud

Som bloggens faste lesere vet holder jeg på med å skrive en serie artikler om de klassiske åndelige disipliner. Denne artikkelen om Lectio Divina hører med til denne serien, men jeg har valgt å legge den ut som en selvstendig artikkel slik at det skal bli lettere for de som søker på ordet "Lectio Divina" å finne den. Vi har allerede i en tidligere artikkel om de klassiske åndelige disiplinene eller øvelsene gitt en definisjon på hva Lectio Divina er:


Lectio Divina er den oppmerksomme og konsentrerte lesningen av Guds ord.


Dette er ikke noe nytt, det har heller ikke noe å gjøre med New Age eller buddhisme eller Østens religioner. Lectio Divina er så bibelsk som det kan bli! En god definisjon finnes også i Jos 1,8: "Denne lovens bok skal ikke vike fra din munn. Du skal grunne på den dag og natt, så du akter vel på å gjøre etter alt det som står skrevet i den. Da skal du lykkes på dine veier, og da skal du gå klokt fram."


Men det er Benedikt av Nursia, født i 480 og død i 543, som ansees å være det 'moderne' opphavet! Derfor snakker vi også om den benediktinske metoden, eller den benediktinske måten å lese Guds ord på. En stor del av Benedikts klosterregel handler om å avsette tid til den hellige lesningen.


Går vi dypere inn i hvordan Benedikt tenkte, så ser vi at Lectio Divina for Benedikt handler om å motta en åpenbaring av Guds kjærlighet. Og stedet - par excellence - er selvsagt Den Hellige Skrift, Bibelen. I Bibelen åpenbarer Gud seg på den næreste måte.


Åpningsordet i Benedikts regel er: lytt. Lytt, fortsetter han, oppmerksomt og med kjærlighet, med ditt 'hjertes øre' - dette vakre lille uttrykket som antyder at vi ikke bare skal lytte med hjerne og intellekt, men med hele oss selv, våre følelser og forestillingsevne.


"Den som har øre, han høre hva Ånden sier til menighetene." (Åp 1,7)


Esther De Waal, som har skrevet en bok om Benedikts regel, sier det slik:


"Å søke Gud betyr først av alt å la deg selv bli funnet av Ham. Han er Abrahams, Isaks og Jakobs Gud. Han er Jesu Kristi Gud. Han er din Gud, ikke fordi Han er din, men fordi du er Hans. Å velge Gud, er å fatte at du er kjent og elsket på en måte som overgår alt du kan forestille deg, lenge før noen hadde tenkt på deg eller sagt ditt navn."


Lectio Divina er å oppleve det Åp 3,20 forteller om: "Se, jeg står for døren og banker. Om noen hører min røst og åpner døren, da vil jeg gå inn til ham og holde nattverd med ham, og han med meg."


Skal vi oppleve dette må vi ta oss tid. Da må vi avsette tid daglig for å lese Guds ord, sakte og oppmerksomt, drøvtygge det. Det betyr at vi kanskje ikke leser så store stykker ad gangen, men leser det vi leser konsentrert og under bønn. Etter hvert blir Guds ord en del av oss, fordi ordet tar plass i vårt tankeliv. Apostelen Paulus oppfordrer oss til nettopp dette når han skriver: "La Kristi ord BO rikelig blant dere ...." (Kol 3,16) Ikke bare komme på besøk av og til, når vi ser oss i stand til å sette oss ned noen minutter, og kanskje mens vi er trett og uoppmerksomme, men BO hos oss. Vi må slå djupe røtter i ordets muld. Det er først når vi gjør det at vi blir "tre tre, plantet ved rennende bekker. Det gir sin frukt i sin tid, og dets blader visner ikke. Alt det han gjør, skal han ha lykke til." (Salme 1,3) De tidligste benediktinske munkene lærte seg store deler av Skriften utenat. Det er slett ingen dum ide!