Behovet for fellesskap

Noe av det beste etter pandemien er muligheten til å møtes igjen. Det er noe med  'de helliges samfunn' som er uunnværlig. Vi blir oppbygget og styrket av å være sammen og dele fellesskap. Det er så godt å le sammen igjen, gi bort gode klemmer, samtale, spise sammen, lytte til hveandre og be sammen igjen.

Dette er ingen selvfølge. Det lærte pandemien oss. Å leve i fellesskap er en gave, og det er skjørt. 

Det er Dietrich Bonhoeffer som har sagt: "Kirken er bare kirke når den er til for andre." Han skriver dette i et av sine berømte fengselsbrev, utgitt på norsk og i ny utgave for kort tid siden, med tittelen: Motstand og hengivelse.

Mindre kjent, men like radikalt, er hans uttalelse: "Etter oppstandelsen eksisterer Kristus som menighet." (Sanctorum Communio, 1927)

Det avgjørende spørsmålet for Dietrich Bonhoeffer var dette: Hvordan kan kirken være kirke idag? Og svaret hans er: Ved lydig å følge Kristus!

Jeg er blitt minnet om ordene fra Hebr 10,25 her gjengitt fra en engelsk parafrase, i min oversettelse:

"Dette er ikke tiden for å trekke seg unna og forsømme å møtes sammen, slik noen har dannet en vane å gjøre. Faktisk burde vi komme sammen enda oftere, ivrige etter å oppmuntre og  sette mot i hverandre …”

Skal vi overleve og bevare troen i den trengselstid som ligger foran oss trenger vi fellesskapet, samfunnet med de hellige mer enn noensinne!

 Billedtekst: Fra en samling i det anabaptistiske Bruderhof-fellesskapet.

Bonhoeffer tidsaktuell som aldri før

 9. april 1940 har brent seg inn i nordmenns bevissthet som den kjølsvarte dagen i vår historie. Da hanemarsjen fra tyske soldater smalt i brosteinen opp Karl Johan, og Norge var voldtatt av den nazistiske okkupasjonsmakten. Vi blir aldri og skal heller aldri bli ferdig med de fem årene under jernhælen og mørkets makt.

Men vi skal heller ikke glemme noe annet som skjedde denne dagen: Den 9. april 1945 - bare noen få dager før 2.verdenskrig var over - ble den da 39 år gamle lutherske presten og teologen Dietrich Bonhoeffer (bildet) henrettet i konsentrasjonsleiren Flossenburg, dømt for høyforræderi mot nazismen. Da hadde han bekjempet den aktivt i 12 år.

Bonhoeffer er svært tidsaktuell, og fordi han både gjennom teologisk refleksjon har satt ord mye av den lengsel mange av oss bærer på om et nytestamentlig forsamlingsliv, og fordi han selv levde hva han lærte gjennom å være del av en kommunitet. Det er Dietrich Bonhoeffer som har sagt: "Kirken er bare kirke når den er til for andre." Han skriver dette i et av sine berømte fengselsbrev, utgitt på norsk og i ny utgave for kort tid siden, med tittelen: Motstand og hengivelse.

Mindre kjent, men like radikalt, er hans uttalelse: "Etter oppstandelsen eksisterer Kristus som menighet." (Sanctorum Communio, 1927)

Det avgjørende spørsmålet for Dietrich Bonhoeffer var dette: Hvordan kan kirken være kirke idag? Og svaret hans er: Ved lydig å følge Kristus!

Hemmeligheten ligger i overgivelsen og etterfølgelsen. Kristus kaller jo oss til å følge Ham, og apostelen Peter skriver: "For til dette ble dere kalt, fordi også Kristus led for dere, og etterlot dere et eksempel, for at dere skal følge i hans fotspor." (1.Pet 2,21)

Avhandlingen Sanctorum Communio fra 1927, hvor jeg har hentet hans radikale utsagn om at Kristus etter oppstandelsen, eksisterer som menighet, har undertittelen: En dogmatisk undersøkelse av kirkens sosiologi. Bonhoeffer tenkte slik: Fordi kirken er et fellesskap av mennesker, og dette fellesskapet er dannet ved Kristi stedfortredende død, så stiller han sosiologien til tjeneste for dogmatikken i den hensikt å undersøke kirkens fellesskapsstrukturer. Det handler om forholdet mellom Gud og mennesker, forholdet menneskene imellom samt forholdet mellom den enkelte og fellesskapet.

En ny teologisk avhandling kom i 1930 med tittelen "Akt und Sein", og her reiser Bonhoeffer spørsmålet om hvordan Guds åpenbaring kan erkjennes, eller hvordan teologien kan drives vitenskapelig. Svaret Bonhoeffer kommer med er like radikalt som kan ellers klarte å formulere seg. Han besvarer spørsmålet ved å si at teologien kan bare drives vitenskapelig i kirken, fordi teologiens gjenstand, som er åpenbaringen, bare blir værende i kirken.

Med to sterke og oppsiktsvekkende teologiske avhandlinger hadde Dietrich Bonhoeffer staket ut en vitenskapelig karriere for seg. Etter et studieopphold i USA blir han i 1931 ansatt som privatdosent ved Berlins teologiske fakultet. Men det varer ikke lenge før Bonhoeffer får problemer. Maktovertagelsen til Adolf Hitler og nazismens sterke fremmarsj fører til at gir opp sin vitenskapelige løpebane.

Nå står han fram som en av lederne i det som kalles Bekjennelseskirken. Dette var en kirkebevegelse som Bonhoeffer stiftet sammen med prestene Martin Niemöller og Karl Barth, som en motpart til gruppen Deutsche Christen, som var nazifisert. Da Hitler kom til makten i Tyskland så voktet han seg for å komme i konflikt med kirken. Det nazistiske partiprogrammet ville ha en positiv holdning til kristendommen uten å favorisere protestantismen og katolisismen. De tyske protestantene var i begynnelsen ganske positive til Hitler. Man trengte en nasjonal samlingsskikkelse som kunne samle tyskerne etter nederlaget etter første verdenskrig. Dessuten trengtes det en leder som ville bekjempe kommunismen. En del kristne ledere kritiserte raseteoriene og den brutale voldsbruken.

I 1932 dannet nasjonalsosialistene Trosbevegelsen for kristne tyskere. De ville få de ulike kirkene til å forkynne nazismen. I 1933 ble det lagt planer om å danne en rikskirke som skulle ledes av en nazistisk erkebiskop. Det var bare arier som fikk være medlemmer. Samme året ble en slik kirke dannet og fikk navnet Die Deutsche Evangelische Kirche. Den utviklet seg til å bli en sterk folkelig bevegelse. I 1933 ble det lansert et program der alle ikkeariere skulle fjernes fra kirken, prester som ikke var nazister skulle sies opp og deler av Det gamle testamentet skulle fjernes fra gudstjenesten. Dette programforslaget førte til splittelser innen de tyske kristne. Bevegelsen gikk i oppløsning, men rikskirken bestod.

I 1934 møttes tyske kirkeledere i byen Barmen. Her laget de en erklæring. Den gikk ut på at det var Kristus som var kirkens herre. Staten skulle ikke bestemme hva kristendom er. Disse lederne som stod bak Barmenerklæringen ble kalt Bekjennelseskirken. Ledelsen i rikskirken brydde seg lite om dem i starten. Så bestemte ledelsen i Bekjennelseskirken at de ville bryte alt samarbeid med rikskirken. Nå gikk nazistene til aksjon. Prester ble arrestert og teologiske læresteder ble stengt. I 1937 ble lederen i Bekjennelseskirken Martin Niemøller arrestert. Mange prester ble sendt til fronten.

Bekjennelseskirken sto fra første stund i åpen kamp med nazismen. Og det er inn i denne konteksten at Bonhoeffer sier at man kan bare være kirke ved lydig å følge Kristus. Etterfølgelsen av Kristus er kirkens vei, fordi den er troens vei. Bonhoeffer spissformulerer dette i boken Nachfolge hvor han sier: "Bare den troende er lydig, - bare den lydige tror." Boken Nachfolge ble utgitt på norsk med tittelen: Lydighetens vei i 1953, og burde forlengst vært utgitt i nytt opplag, brennaktuell som den er!

Nachfolge ble utgitt i 1937, mens Bonhoeffer var rektor ved et av Bekjennelseskirkens prekenseminarer. Hit kom teologiske kandidater for å få sin praktisk-teologiske utdannelse før prestetjenesten. For å dyktiggjøre disse prestene ville Bonhoeffer lære dem opp til disiplinert medarbeiderskap og konsentrasjon om det Bonhoeffer anså som det viktigste av alt: Guds ord. Ved å lese Skriften i sammenheng og be med Bibelens egne ord, skulle man lære å forstå virkeligheten i lys av Guds gjerning i verden. For å kunne gjøre dette lot han studentene bo sammen i en kommunitet, som han selv deltok i.

Et ord til vår tid

'Det er ingen selvfølge for en kristen at han får lov til å leve blant kristne,' skriver den lutherske teologen Dietrich Bonhoeffer. Så smertefullt sant dette er. At kristne kan møtes og leve sammen, utøve sin tro sammen, feire gudstjenester er nåde.En stor gave.

Ifølge en nytestamentlig forklaring på hva en kristen menighet er for noe, kan det sies enkelt: den er en forsamling som er kalt ut av verden, for å utgjøre en kropp.

For å holde meg til Bomhoeffer:

'...Vi er sammenføyd alene i Jesus Kristus. Spredt blant de vantro ibfjerne land, er de blitt ett ved at de kalles Hans. Når kristne allerede her, i tiden mellom Kristi død og den ytterste dag, får lov til å leve i et synlig fellesskap med andre kristne, er det en  nådig foregripelse av de siste ting. Det er Guds nåde at en menighet får samle seg synlig i denne verden om Guds ord og sakrament...' (Dietrich Bonhoeffer: Et liv i fellesskap)

Dette er ikke minst tabkevekkende i disse koronatider.

Det er et ord fra Apostlenes gjerninger som er blitt veldig levende for meg i det siste, og som har etterlatt seg uten spørsmål, jeg ikke har funnet svar på.

Helt i begynnelsen av Apostlenes gjerninger fortelles historien om pinsefestens dag, hvor 3000 mennesker kommer til tro og blir lagt til den menigheten som alleredes finnes der, de 120 Jesusdisiplene. Nå er de altså 3120 mennesker som har ett hjerte og en sjel. Slik varer det ved en god stund. Men så - i Apg 8 - leser vi:

'Samme dag brøt det løs en kraftig forfølgelse mot menigheten i Jerusalem. Alle unntatt apostlene ble spredt omkring i Judea og Samaria.' (v.1)

Menigheten av de som var kalt ut for å leve samme, var over natten blitt menigheten av de spredte. Rykket opp med rot. Deres hverdager snudd fullstendig på hodet. De måtte finne nye måter å overleve på, nye måter å samles på. Ligner dette på noe vi selv opplever om dagen?

Det er noe naturstridig dette: at de som er kalt ut, for å leve sammen som et fellesskap, blir spredt. Det var på grunn av forfølgelse dette. Vi opplever det på grunn av en pest.

Men menigheten er likevel menigheten - Kristi kropp, når de spredte settes sammen til et hele. Menigheten har aldri vært kirkebygget. Menigheten er mennesker. De som er født på ny til et levende håp.

Menighetsliv i koroaens tid

Nå når den ene kirken etter den andre setter hengelås på ytterdøra, har jeg tenkt på noen ord av diakonen Stefanus, han som ble kirkens første martyr:

'Men det ble Salomo som bygde et hus for Gud. Likevel bor ikke Den høyeste i noe som er bygd av menneskehånd.' (Apg 7,47-48)

Vi hører stadig vekk møteledere si: 'Velkommen til Guds hus'. Når det ble sagt under Den gamle pakt, hadde de ordene sine i behold. Da hvilte Guds hellige nærvær over Tabernaklet og Tempelet. Og Gud hadde sin boligadresse der. Men det er annerledes i Den nye pakt. Da har Gud tatt bolig i mennesker. Guds nærvær kan fortsatt hvile over steder, og vi kan kjenne Guds hellige nærvær i en kirke, men Guds bolig i Den nye pakt handler om en kropp: Kristi kropp.

'Dere er Kristi kropp ...', skriver Paulus i 1.Kor 12,27.

Eller som den lutherske teologen Dietrich Bonhoeffer formulerer det i Sanctorum Communio i 1927: 'Etter oppstandelsen eksisterer Kristus som menighet.'

Mange av oss vi savne våre vakre gudstjenestelokaler i denne tiden. Det forstårjeg veldig godt; det gjør jeg også. Men da er det viktig å tenke på at for oss som lever i Den nye pakt, så er det ikke bygningen, men menneskene som er Guds hus, Guds bolig.

La oss ta godt vare på hverandre mens stormen raser. Du er bare et tastetrykk unna et menighetsmedlem! Hvorfor ikke ringe for å dele et bibelvers, en sang, kanskje be sammen? Kanskje lese en bibelbok sammen over noen dager, eller et av brevene, og dele med hverandre det som dere oppdager?

Disse dagene og ukene - kanskje månedene - i frivillig tilbaketrukkethet - kan gjøre veldig godt for vårt åndelige liv. En øvelse i enkelhet, i stillhet, i bønn, i forsakelse. Dette skjer jo midt i fastetiden!

En måte å prøve det monastiske livet på.

Så kan du også gå turer de dagene hvor solen skinner. Lytte til fuglene.

Og til Gud.

Høre hva Han har å si til deg.  Lære Hans stemme å kjenne.

Slik kan livet bli en gudstjeneste.

Så takker jeg Gud for alle som arbeider i frontlinjene med å begrense Korona-smitten. La oss be for Regjeringen i en krevende tid, for alle som arbeider i helsevesenet, for politikere og besltningstagere, for Kongen og hans hus.

Et bønnealter reist i Ortnevik

Denne helgen har jeg gledet meg stort over reportasjen i Dagen om det unge ekteparet Camilla og Ole Ådland, som flyttet fra urbane Oslo til øde Ortnevik i Sogn, ei bygd med bare 50 innnbyggere. Her har de etablert et bønnehus hvor de lever med tidebønnens gode rytme. Det gjør de sammen med et annet ungt ektepar, som også har flyttet til Ortnevik, Thea Elisabeth og John Eivind Warvik.

For meg er dette et bønnesvar.

Jeg har bedt om at Gud skal reise opp bønnehus over hele Norge, hvor tidebønnene bes og hvor man lever ut troen i hverdagens rammer. Og da spesielt at Gud skal tenne bønnens ild blant unge mennesker! Derfor gleder jeg meg så stort over dette.

Jeg tror nemlig at den fornyelsen kirken så sårt trenger kommer fra små kommuniteter, slik klostrene alltid har fornyet kirken og har bevart bønnens flamme. Når kirken ble mer og mer institusjonalisert og bønnens flamme var i ferd med å slukne, vekket Gud sin drøm i menn og kvinner som søkte stillheten, Guds ord og bønnen.

Når jeg leser om disse to ekteparene kommer jeg til å tenke på den lutherske presten Dietriich Bonhoeffer og hans visjon:

Det var 14. januar 1934 den lutherske teologen Dietrich Bonhoeffer delte sin profetiske visjon med sin bror, Karl Friedrich:

'Kirkens fornyelse vil komme fra en ny form for monastisisme som bare har det til felles med den gamle, at den har en fullstendig mangel på kompromiss i et liv levd i samsvar med Bergprekenen som en Kristi disippel. Jeg tror det er på tide å samle folk sammen for å gjøre dette ...'

Baptistpastoren Jonathan Wilson-Hartgrove og aktivisten Shane Claiborne har vist vei når det gjelder å skape disse nymonastiske kommunitetene. Men ikke de alene. Det er etter hvert blitt mange. Fellestrekk for dem er et liv levd ut i fellesskap med andre, enten i form av bofellesskap eller i hus tett i tett, hvor man ber tidebønner, deler måltidsfellesskap, feirer nattverd, studerer Bibelen sammen og lever ut de man lærer, gjerne i indre bykjerner hvor fattigdommen og de sosiale problemene er store.

Som Bonhoeffer tror jeg dette er kirkens redning i vår tid. Det bringer kirken tilbake til urkildene: Bibelen, bønnen, brodersamfunnet, Brødsbrytelsen. Derfor er det verd å feire denne dagen i dag.

Kristi himmelfartkapellet er en del av den nymonastiske bevegelsen.

Selvrettferdig - eller en som framsnakker

De siste ukene har tenkt mye på noe den lutherske teologen Dietrich Bonhoeffer skrev. Ordene hans er radikale og utfordrende:

"Den selvrettferdige dømmer andre, men den som er rettferdig ved tro, tjener andre."

Etter hvert som årene går reagerer jeg mer og mer på begrepene "oss" og "dem". Som om "oss" stiller i en egen klasse. Les: de som lykkes, de som får det til, de som ikke er som andre.

Jeg leser nettsider hvor det snakkes om "vi kristne" og "frelste". I motsetning til "ikke-kristne" og "syndere".

Dette "språket" er problematisk. I hvert fall når det brukes på en slik måte at vi fremstår bedre enn andre. Som selvrettferdige.

Kan vi ikke bare være mennesker? Mennesker har det til felles at de kan snuble og falle. Livet kan bli for tøft og vanskelig. Det kan gå i stykker. Det gjør det for både kristne og ikke-kristne. Og vi trenger alle noen som kan gå ved siden av oss når livet butter imot, når livet ikke henger på greip. La oss øve oss i å framsnakke hverandre, og tjene hverandre.

Baptister i Norge starter kloster!

Ungbaptist - ungdomsarbeidet til Det Norske Baptistsamfunn - starter kloster!

Joda, du leste helt rett! Og for meg er det et stort bønnesvar og svar på en djup lengsel jeg har båret på i flere år. Jeg fryder meg over at norske baptistungdommer går foran og baner vei for noe svært spennende. Dette blir en del av den nymonastiske bevegelsen, som spirer frem mange steder i verden, og som jeg kjenner meg så ett med.

I presentasjonsbrosjyren heter det: "Ungkloster er bofellesskap der man søker sammen i bønn, måltider og tjeneste, der man deler det man har og lærer av hverandre. Det er en invitasjon til en annerledes hverdag med rytmer og rammer preget av fellesskap med hverandre og fellesskap med Gud. Vi kaller det Ungkloster - et nytt uttrykk for en eldgammel måte å følge Jesus på."

Ungkloster kommer som en respons på situasjonen i kirkene i Norge i 2017:

"Vi ser at unge kristne som flytter hjemmefra for å studere eller arbeide, gjerne i storbyer, ofte ikke finner et nytt kristent fellesskap. For mange blir troen noe som mindre og mindre viktig i en ny hverdag som ung voksen. Samtidig ser vi at unge kristne etterlyser rollemodeller og andre modeller for å leve et liv som en etterfølger av Jesus Kristus. Det er ikke alltid like lett å se hvordan et individualistisk liv i Norge i dag samsvarer med hvordan Bibelen beskriver et liv i fellesskap", 
heter det i presentasjonsbrosjyren.

For å møte denne store utfordringen starter nå baptistungdommene bofellesskap. Idealet er selvsagt urkirken i Jerusalem, men baptister har også djupe røtter i den anabaptistiske bevegelsen under Reformasjonen. Mange av de oppstod rundt måltidsfellesskaper som dannet kommuniteter.

"Ungkloster er et opplegg der unge mennesker bor i bofellesskap der de på en spesiell måte søker fellesskap i bønn, måltider og tjeneste. Dette gjør man mens man har vanlig studie, jobb eller lignende...", heter det i brosjyren.

Men Ungkloster er ikke del av en munke eller nonneorden der man må avlegge løfter om sølibat, heller ikke et opplegg alene for unge mennesker. Jeg håper vi skal kunne ta neste steg snart: opprette bofellesskap eller nærfellesskap for voksne, med det samme innholdet. Det er dette jeg drømmer om å se realisert på Gjøvik, hvor jeg bor.

Den nymonastiske bevegelsen har sitt opphav i et profetisk budskap Dietrich Bonhoeffer bar fram før 2. verdenskrig. Det var 14. januar 1934 den lutherske teologen Dietrich Bonhoeffer delte sin profetiske visjon med sin bror, Karl Friedrich:

'Kirkens fornyelse vil komme fra en ny form for monastisisme som bare har det til felles med den gamle, at den har en fullstendig mangel på kompromiss i et liv levd i samsvar med Bergprekenen som en Kristi disippel. Jeg tror det er på tide å samle folk sammen for å gjøre dette ...'

Baptistpastoren Jonathan Wilson-Hartgrove og aktivisten Shane Claiborne har så vist vei når det gjelder å skape disse nymonastiske kommunitetene. Men ikke de alene. Det er etter hvert blitt mange. Fellestrekk for dem er et liv levd ut i fellesskap med andre, enten i form av bofellesskap eller i hus tett i tett, hvor man ber tidebønner, deler måltidsfellesskap, feirer nattverd, studerer Bibelen sammen og lever ut de man lærer, gjerne i indre bykjerner hvor fattigdommen og de sosiale problemene er store.

Som Bonhoeffer tror jeg dette er kirkens redning i vår tid. Det bringer kirken tilbake til urkildene: Bibelen, bønnen, brodersamfunnet, Brødsbrytelsen. 

Nå gleder jeg meg over at vi kan se de første spirene til slike nymonastiske bofellesskap i Norge. Initiativtager i Norge er Fredrik Krunenes, som selv har bodd i et slikt nymonastisk fellesskap i USA.

Fellesskap handler om omsorg

"Fellesskap handler om omsorg: omsorg for mennesker. Dietrich Bonhoeffer sier: 'Den som elsker fellesskapet ødelegger fellesskapet; den som elsker brødrene bygger fellesskap.' Et fellesskap er ikke et abstrakt ideal. Vi streber ikke etter et perfekt fellesskap. Fellesskap er ikke et ideal; det er mennesker. Det er deg og meg.

I fellesskapet er vi kalt til å elske mennesker akkurat som de er med deres sår og deres gaver, ikke som vi skulle ønske at de skulle være. 

Fellesskap betyr å gi dem rom, og hjelpe dem til å vokse. Det betyr også å motta fra dem så vi kan vokse. Det er å gi hver og en frihet; det er å gi hverandre tillit; det handler om å bekrefte, men også utfordre hverandre. 

Vi gir verdighet til hverandre ved å lytte til hverandre, i en ånd av tillit og ved å dø bort fra seg selv for at den andre skal leve, vokse og gi."

Jean Vanier, her sammen med medlemmer av L'Arche-fellesskapet. Fra boken "Community and Growth", side 35-36. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

Brennaktuell artikkel av Joel Halldorf - den tar pulsen på vår tid

Joel Halldorf (bildet), har skrevet en svært leseverdig artikkel som vekker berettiget oppsikt i vårt naboland. Den burde leses med like stor interesse av nordmenn!

Joel, som er sønn av Christina og Peter Halldorf, er dr.theol og forfatter, lektor ved den teologiske høgskolen i Stockholm og skribent i svenske Dagen, Expressen og Vårt Land. Han har dermed et solid utgangspunkt for sine meninger, for dette er en mann med sine meningers mot.

I artikkelen, som du finner en link til nederst, spør Joel Halldorf om vi er rustet til å stå imot om staten skulle bli ond? Utgangspunktet er valget av Donald Trump som USA's nye president.

"Med Donald Trump som president kan hat, antipluralisme og fremmedfiendtlighet raskt få feste politikken," skriver Halldorf. Det er en bekymring han deler med mange andre. Men det er den gode samfunnsanalysen som er så interessant i artikkelen til Joel Halldorf og ikke minst hans konklusjon:

- At vi må bygge gode fellesskap snarere enn gode individer!

Dette er mer enn interessant. Vårt samfunn blir jo mer og mer individualistisk og som et speilbilde av dette samfunnet, hvor JEG settes i fokus, blir også troen vår individualistisk. Alt handler om meg og hva jeg kan få ut av det, hvordan jeg kan bli velsignet. Men troen vår handler først om fremst om en felles tro, vi tror sammen med kirken, med fellesskapet.

Individualismen er likevel ikke lenger så betydningsfull som fellesskapet.

Når jeg leser Joel Halldorf glitrende gode artikkel kommer jeg til å tenke på to ting:

1. Dietrich Bonhoeffers visjon for den fremtidige kirke

2. Frikirkebevegelsen

Jeg har nevnt dette i mange bloggartikler, og kommer sikkert til å gjøre det i tiden fremover også, fordi er det en visjon for forsamlingens fremtid i et etterkristent samfunn som vårt jeg deler, så er det denne.

14. januar 2015 var det ganske nøyaktig 80 år siden Bonhoeffer skrev til sin bror og sa at fremtidens kirke ville trenge en ny type monastisisme. I dag er Bonhoeffers profetiske visjon blitt til virkelighet i mange nymonastiske kommuniteter mange steder i verden, og flere blir det.

Det var 14. januar 1934 den lutherske teologen Dietrich Bonhoeffer delte sin profetiske visjon med sin bror, Karl Friedrich:

'Kirkens fornyelse vil komme fra en ny form for monastisisme som bare har det til felles med den gamle, at den har en fullstendig mangel på kompromiss i et liv levd i samsvar med Bergprekenen som en Kristi disippel. Jeg tror det er på tide å samle folk sammen for å gjøre dette ...'

Baptistpastoren Jonathan Wilson-Hartgrove og aktivisten Shane Claiborne har vist vei når det gjelder å skape disse nymonastiske kommunitetene. Men ikke de alene. Det er etter hvert blitt mange. Fellestrekk for dem er et liv levd ut i fellesskap med andre, enten i form av bofellesskap eller i hus tett i tett, hvor man ber tidebønner, deler måltidsfellesskap, feirer nattverd, studerer Bibelen sammen og lever ut de man lærer, gjerne i indre bykjerner hvor fattigdommen og de sosiale problemene er store.

Som Bonhoeffer tror jeg dette er kirkens redning i vår tid. Det bringer kirken tilbake til urkildene: Bibelen, bønnen, brodersamfunnet, Brødsbrytelsen. 

Det andre jeg vil si er at den folkebevegelsen som den frikirkelige bevegelsen representerer, og som jeg selv er en del av, faktisk er en betydningsfull aktør hva angår den kroppsliggjøringen av troen vår tid trenger! Likhet, brorskap, solidaritet - dette hentet arbeiderbevegelsen fra idealene vi finner i den nytestamentlige forsamlingen. Som frikirkebevegelse har vi absolutt noe å bidra med i en tid som vår. Om vi går tilbake til våre røtter.

Her er Joel Halldorfs artikkel;

http://www.expressen.se/kultur/vi-ar-inte-redo-om-allt-skulle-spara-ur-totalt/

Vårt store behov - kanskje vårt største

Det har kanskje aldri vært et større behov for små, monastiske kommuniteter, enn nå. Fornyelsen av kirken har alltid kommet fra mennesker som lever i bønn. Og vår tid trenger en kroppsliggjort tro, en tro som viser seg i freds- og forsoningsarbeid, som bygger broer mellom kristne, som viser barmhjertighet mot de marginaliserte og løfter dem opp.

Jeg deler den profetiske drømmen til den lutherske teologen og matyren, Dietrich Bonhoffer:

"'Kirkens fornyelse vil komme fra en ny form for monastisisme som bare har det til felles med den gamle, at den har en fullstendig mangel på kompromiss i et liv levd i samsvar med Bergprekenen som en Kristi disippel. Jeg tror det er på tide å samle folk sammen for å gjøre dette ...'

Jeg forstår godt kona til Knut Arild Hareide, som i en artikkel som er gjengitt i flere aviser, problematiserer det å kalle seg en kristen etter valgseieren til Donald Trump. Det begrepet er blitt så utvannet at det kan bety hva som helst. Lisa Marie Larsen vil heller kalle seg 'lærling' eller 'disippel'. Hun vil være en Jesu Kristi etterfølger med alt hva det innebærer. Jeg er enig. For når saltet mister sin kraft, hva skal det da saltes med? Når kristen tro blir assosiert med grådighet, gambling, mammondyrkelse, rasisme, fremmedfrykt, kvinneforakt og hat, er ikke da saltet blitt trampet ned og blitt til intet?

De nye monastiske kommunitetene fremmer følgende verdier:

* Bønn, kontemplasjon uttrykt gjennom levd liv
* Et liv levd i fellesskap - det kan få mange forskjellige uttrykk fra sted til sted
* Fokus på gjestfrihet
* Praktisk engasjement for de fattige

Ved å leve med kirkens i tidebønnsrytme, regelmessig bibellesning forvandles man gradvis selv og først da har man noe å gi til samfunnet rundt oss. Kirken forandres innenfra og ut.

Synger vi bare høyere?

"I en av sine bøker forteller den tyske pastoren og teologen, Dietrich Bonhoeffer, en historie som har sjokkert meg djupt fordi den også er et sant bilde på vår tids kirke.

Bonhoeffer var pastor under Den andre verdenskrig, på en tid da det nazistiske holocaust tok livet av seks millioner jøder. Historien viser oss at flesteparten av de tyske pastorene og prestene tolererte eller forsøkte å ignorere den nazistiske galskapen og de rasistisk motiverte myrderiene som til slutt førte til folkemordet.

Kirken våknet først når det var for sent. Pastor Bonhoeffer sto opp mot Det tredje rikets regime, ble kastet i fengsel og til sist henrettet for sitt mot og overbevisning.

Bonhoeffer skrev om en samtale han hadde med en medpastor rett før han selv ble arrestert.

Pastoren betrodde at "det hele var grusomt. Kirken vår lå rett ved siden av jernbanesporet. Vi kunne høre togene kom med jøder som skulle til konsentrasjonsleirene. Til å begynne med var de sjeldne, men nå kom de flere ganger om dagen. En søndag for flere uker siden, skjedde det noe forferdelig pinlig. Vi var kommet halvveis i en gudstjeneste og støyen fra togene var øredøvende. Da, akkurat når vi sang en lovsang, hørte vi folk rope ut: Hjelp oss! Hjelp oss!"

Bonhoeffer, som var helt rystet, spurte så sin pastorkollega:

"Hva gjorde dere da?"

Pastoren svarte: "Et øyeblikk visste jeg ikke helt hva jeg skulle gjøre. Men så sa jeg til forsamlingen: "Brødre og søsrte: La oss synge høyere!"

Synger vi også høyere, slik at vi ikke hører ropene fra de rundt oss?

Claude Houde. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen.

Bonhoeffer - en troshelt også for vår tid

9. april 1940 har brent seg inn i nordmenns bevissthet som den kjølsvarte dagen i vår historie. Da hanemarsjen fra tyske soldater smalt i brosteinen opp Karl Johan, og Norge var voldtatt av den nazistiske okkupasjonsmakten. Vi blir aldri og skal heller aldri bli ferdig med de fem årene under jernhælen og mørkets makt.

Men vi skal heller ikke glemme noe annet som skjedde denne dagen: Den 9. april 1945 - bare noen få dager før 2.verdenskrig var over - ble den da 39 år gamle lutherske presten og teologen Dietrich Bonhoeffer (bildet) henrettet i konsentrasjonsleiren Flossenburg, dømt for høyforræderi mot nazismen. Da hadde han bekjempet den aktivt i 12 år.

Det var Dietrich Bonhoeffer som hjalp meg til å bruke Salmenes Bok som bønnebok. Jeg hadde kjent til lenge at Salmene var både jødenes og kirkens bønnebok, men ikke brukt den aktivt som et eget bønnespråk, før jeg leste en bok Bonhoeffer skrev om Salmene. Den boken ble meg til stor praktisk hjelp i en tid hvor jeg slet med å finne ordene når jeg skulle henvende meg til Gud i bønn.

Senere skulle hans bok om Et liv i fellesskap og Lydighetens vei, om Bergprekenen bli helt avgjørende. Det var i den siste boken at Bonhoeffer skrev om 'den billige nåden', om misbruket av Guds forunderlige og geniale gave og den overfladiske kristentroen.

Selv om jeg i dag er ordinert baptistpastor er 'min kristenarv' luthersk. Som barn av Jesusvekkelsen - jeg ble en kristen i 1972 - fant jeg trygt ly i min barndoms 'statskirkemenighet', og jeg ser at etter hvert som årene går kjenner jeg meg godt igjen i en luthersk kristendomsforståelse når det gjelder en rekke sider av troens innhold. Ikke minst synet på Rettferdiggjørelsen. Det har også Dietrich Bonhoeffer hjulpet meg til å se, og hos ham har jeg funnet et perspektiv som holder i liv og i død.

For Bonhoeffer var ingen teoretiker alene. Han sto for en svært praktisk og jordnær kristentro. Så levde da også Bonhoeffer en kroppsliggjort tro. Den ble praktisert i et hverdagsliv. Og i livet sammen med sine studenter. I en kommunitet, med daglige tidebønner, bibelstudier og måltidsfellesskap. Slik så han da også for seg hvordan fremtidens kirke skulle revitaliseres gjennom en form for et monastisk liv.

I går feiret jeg hans minnedag. Slik jeg gjør ved hver 9. april. Den kroppsliggjorte troen til Bonhoeffer gjorde også at han med livet som innsats kjempet mot uretten, mot hatet, mot mørkekreftene som nasjonalsosialismen representerte. Som Bonhoeffer burde også vi reise oss mot de brune høyrekreftene som fortsatt finnes i Europa. De er nemlig uforenelig med sann kristen tro.

Den som elsker brødrene bygger fellesskapet

'Fellesskap betyr omsorg: omsorg for mennesker. Dietrich Bonhoeffer (bildet) sa: "Han som elsker fellesskapet ødelegger fellesskapet. Han som elsker brødrene bygger fellesskap". 

Et fellesskap (kommunitet) er ikke et abstrakt ideal. Vi streber ikke etter et perfekt fellesskap. Fellesskap er ikke et ideal; det er mennesker. Det er du og jeg. I fellesskapet er vi kalt til å elske mennesker akkurat slik de er med alle sine sår og gaver, ikke som verden vil at de skal være. 

Fellesskap handler om å gi dem plass, hjelpe dem til å vokse. Det betyr også å motta fra dem slik at også vi kan vokse. Det handler om å gi hverandre frihet; det er å gi hverandre tillit. Det handler om å bekrefte hverandre, men også om å utfordre hverandre. 

Vi gir verdighet til hverandre ved at vi lytter til hverandre, i en ånd av tillit, og  ved å dø fra oss selv slik at det andre må leve, vokse og gi'.

Jean Vanier i From Brokeness to Community, side 35-36. Norsk oversettelse: (C) Bjørn Olav Hansen

En fastebønn av Dietrich Bonhoeffer

Jeg har valgt å oversette denne fastebønnen av Dietrich Bonhoeffer, for å gi videre den velsignelsen den har gitt meg til bloggens mange lesere. Etter hvert som årene går forstår jeg mer og mer hvilken velsignelse Bonhoeffer har vært og er i mitt liv. Det kjenner jeg en djup takknemlighet for:

Jeg kan ikke gjøre dette alene

Å, Gud, tidlig om morgenen roper jeg til Deg.
Hjelp meg å be
og konsentrere mine tanker om Deg;
jeg kan ikke gjøre dette alene,
for i meg er det mørke,
men hos Deg er det lys;
jeg er ensom, men Du forlater meg ikke,
mitt hjerte er svakt, men hos Deg er det håp.
Jeg er urolig, men hos Deg er det fred.
Det finnes bitterhet hos meg, men hos Deg er det tålmodighet.
Jeg forstår ikke Dine veier,
men Du kjenner veien for meg.
Gjenopprett meg til frihet,
og gjør det mulig for meg å leve nå.
At jeg må stå til ansvar for Deg og for mennesker.
Herre, uansett hva denne dagen vil bringe,
må Ditt navn prises.
Amen.

Her finner du en interessant film om Dietrich Bonhoffer:

https://www.youtube.com/watch?v=WrNTVrtXPAU

80 år siden Bonhoeffer sikk visjonen om nymonastiske kommuniteter

I dag er det ganske nøyaktig 80 år siden Dietrich Bonhoeffer (bildet), skrev til sin bror og sa at fremtidens kirke ville trenge en ny type monastisisme. I dag er Bonhoeffers profetiske visjon blitt til virkelighet i mange nymonastiske kommuniteter mange steder i verden, og flere blir det.

Det var 14. januar 1934 den lutherske teologen Dietrich Bonhoeffer delte sin profetiske visjon med sin bror, Karl Friedrich:

'Kirkens fornyelse vil komme fra en ny form for monastisisme som bare har det til felles med den gamle, at den har en fullstendig mangel på kompromiss i et liv levd i samsvar med Bergprekenen som en Kristi disippel. Jeg tror det er på tide å samle folk sammen for å gjøre dette ...'

Baptistpastoren Jonathan Wilson-Hartgrove og aktivisten Shane Claiborne har vist vei når det gjelder å skape disse nymonastiske kommunitetene. Men ikke de alene. Det er etter hvert blitt mange. Fellestrekk for dem er et liv levd ut i fellesskap med andre, enten i form av bofellesskap eller i hus tett i tett, hvor man ber tidebønner, deler måltidsfellesskap, feirer nattverd, studerer Bibelen sammen og lever ut de man lærer, gjerne i indre bykjerner hvor fattigdommen og de sosiale problemene er store.

Som Bonhoeffer tror jeg dette er kirkens redning i vår tid. Det bringer kirken tilbake til urkildene: Bibelen, bønnen, brodersamfunnet, Brødsbrytelsen. Derfor er det verd å feire denne dagen i dag.

Kristi himmelfartkapellet er en del av den nymonastiske bevegelsen, og det er min drøm og mitt håp å kunne etablere en nymonastisk kommunitet her i hjembyen min, Gjøvik.

Våger vi å leve Bergprekenen i dag? Del 19

Her fortsetter serien med en gjennomgang av Bergprekenen. Del 18 ble publisert mandag 13.oktober:

Etter de åtte saligprisningene, fortsetter Jesus beskrivelsen av Guds rikes barn, og det borgerne av dette Riket representerer, ikke i noe som skal skje i et fremtidig 1000-års rike, men her og nå. Om dette skulle handle om noe som først skjer i 1000-års riket, slik enkelte hevder, hvor vi vil oppleve paradisiske tilstander med fred og harmoni, hvorfor skulle det da trengs 'salt og lys?'

For det er det Jesus taler om:

'Dere er jordens salt!' (Matt 5,13)

Dette snakker om noe dennesidig. Noe som gjelder livene våre, våre hverdager. Det Jesus underviser disiplene om handler om den innflytelsen Rikets barn skal ha på jorden. Rikets barn er jordens salt. Ikke som en teori, ikke som et begrep, men saltet er lik: mennesker.

Og Jesus er ikke før ferdig med denne sterke proklamasjonen av hva Rikets barn er, før Han legger til noe annet som også særpreger Rikets barn. Det er at de er:

'Verdens lys'.

Teologen og filosofen, Eberhard Arnold (1883-1935), grunnleggeren av den anabaptistiske bevegelsen 'Bruderhof', skriver følgende i sin bok om Bergprekenen:

'Saltets natur er å være salt eller å være ingenting. Saltets essens er handling. I seg selv har det ingen hensikt. Salt tjener en hensikt. En hver som mottar Guds liv og griper den fremtiden som finnes i Jesus har tatt på seg saltets karakter'. (Eberhard Arnold: Salt and Light. Talks and Writings on the Sermon on the Mount. Plough Publishing House, 1986, side 13)

Senere - i det samme kapitlet - skriver Eberhard Arnold:

'Salt kan bare ha kraft så lenge det er annerledes ...' (s.15)

Med det mener Eberhard Arnold at om kristne skal ha påvirkningskraft i det samfunnet menigheten er plantet i, må saltet representere en motkultur, verdier som er annerledes enn det samfunnet menigheten er plantet i. Foruten dette saltet vil dette samfunnet være i en forråtnelsesprosess. Saltet hindrer forråtnelsen. Det er det samme Jesus sier:

'Men om saltet mister sin kraft, hva skal det da saltes med? Det duger ikke lenger til noe, uten å kastes ut og tråkkes ned av menneskene'. (Matt 5,13b)

Hvis Rikets barn blir som denne verdens barn skjer dette: Saltet mister sin kraft, og 'det duger ikke lenger til noe'. Det har ingen påvirkningskraft lenger. Rikets barn er ikke lenger en motkultur, men er blitt oppslukt av tidens krav og tidsånden. Det interessante er at verdens barn ikke har respekt for mennesker som ikke våger å stå for noe, og bli stående om det koster, og 'tråkker ned' de som ikke lenger representerer 'salt og lys'.

(fortsettes)

Anne Graham Lotz: Hvem vil stå opp mot ondskapen?

Anne Graham Lotz, datter til Billy Graham, er en uredd kristen. Nå sier hun tydelig fra om hva hun mener om det som skjer i Houston, Texas.  

Som kjent har borgermesteren krevd å få lese igjennom å godkjenne alle prekener som omhandler temaet homoseksualitet på forhånd. Borgermesteren i Houston lever selv i homofilt partnerskap.

I en artikkel publisert i går spør hun med utgangspunkt i Salme 94,16:

'Hvem reiser seg for meg mot de onde? Hvem stiller seg fram for meg mot den som gjør urett?'

'Hvis ikke menigheten våkner opp nå og blir stående for å kjempe, så finnes det ingen menighet lenger i Amerika. Dette er den røde linjen. Den er blitt overskredet. Når jeg leste om dette tenkte jeg umiddelbart: Dette er som hentet ut av min bok om Bonhoeffer'.

Slik ordla Eric Metaxas seg i en epost datert 18.oktober hvor også jeg var en del av de som fikk del i eposten. Han er forfatter av en Bonhoeffer biografi som har ligget på bestsellerlisten til New York Times. Biografien beskriver et heroiske standpunktet en pastor tok mot fremveksten av Det tredje riket i Nazi-Tyskland. Eric gav stemme til det raseri mange kjenner på overfor stevningene som borgermesteren i Houston har utferdiget mot fem pastorer i Houston.

Borgermester Parker har nemlig krevd at disse pastorene leverer fra seg sine private notater innenfor 17 ulike kategorier til borgermesterens kontor. Dette innebærer prekener, taler, notater fra telefonsamtaler og private samtaler som på noen som helst måte berører temaet homoseksualitet, borgermesteren selv, og byens vedtekter som omhandler transpersoner som bruker offentlige toaletter.

Disse stevningene var uten tvil utstedt for å skremme ikke bare de fem pastorene, men hver pastor i Houston og videre utover. Budskapet var krystallklart: Hvis du er imot det lesbiske, bifile. homofile, transseksuelle samfunnet og dets agenda på noen som helst måte, må du betale for det.

Eric oppfordret videre alle kristne ledere til å sende borgermesteren en Bibel. Og Guvernør Mike Huckabee oppfordret alle pastorer til å sende henne deres egne prekener. Så - jeg har også sendt et notat til Borgermester Annise Parker, og fortalt henne at Gud elsker henne, at jeg ber for henne, og bedt henne innstendig om å lese Bibelen som jeg la ved brevet mitt. Selv om jeg ikke er pastor, sendte jeg henne også talen jeg holdt ved Den nasjonale bønnedagen i Washington DC, hvor jeg kalte folket til å omvende seg fra sin synd og rope ut til Heerren - for nær er Herrens dag. Den kommer med ødeleggelse fra Den allmektige. (Joel 1,14-15)

Jeg er helt enig med Eric Metaxas. Den røde linjen er overskredet. Forfølgelsen av Guds folk har begynt. Som et svar på spørsmålet Herren stiller i Salme 94,16, vil jeg svare så tydelig jeg bare kan: Jeg vil.

Vil du?'

Hva holder på å skje i USA?
Saken i Houston, Texas, er ikke enestående. Bare dager etter at Idahos rettssystem vedtok å åpne for samkjønnede ekteskap er to pastorer truet med straff om de ikke går med på å vie homofile par. Ekteparet Evelyn og Donald Knapp er begge ordinerte pastorer og har ansvaret for Hitching Post Wedding Chapel i Coeur d'Alene i Idaho, som ligger i det nordvestre USA. Lokale myndigheter varslet fredag 18. oktober ekteparet om at de var pålagt å tilby vielser av homofile par, ikke bare hetrofile. Dette er i strid med ekteparets trosoverbevisning.

Likevel trues de med å bli straffet om de ikke lyder myndighetene.

Jeg er enig med Anne Graham Lotz: Forfølgelsen av Guds folk har begynt i USA. Når kommer den til Norge?

Bildet viser kristne i Houston som offentlig ber for sine pastorer.

Våger vi å leve Bergprekenen i dag? Del 18

'Salige er de som blir forfulgt for rettferdighets skyld, for himlenes rike er deres', sier Jesus og så legger Han til:

'Ja, salige er dere når de spotter og forfølger dere, og lyver alleslags ondt på dere for min skyld. Gled og fryd dere, for stor er den lønn dere har i himmelen. For slik forfulgte de profetene før dere'. (Matt 5,10-12).

Guds rike er sannelig annerledes! Jesus saligpriser de som må lide for Hans og Himmelrikets skyld, og Han lover ikke sine etterfølgere en problemfri tilværelse! Her er ingen herlighetsteologi. Forsamlingens historie er et eneste stort vitnesbyrd om at Jesu ord er sanne. Evangeliet om Guds rike møter motstand med det samme.

'Samme dag brøt det løs en stor forfølgelse mot menigheten i Jerusalem, og alle unntatt apostlene ble spredt utover bygdene i Judea og Samaria ...' (Apg 8,1)

Guds ord slår klart og tydelig fast: 'Vi må gå inn i Guds rike gjennom mange trengsler ...' (Apg 14,22)

Leser vi historien om aposteltiden og urkirken frem til keiser Konstantin var det mer eller mindre en sammenhengende forfølgelsestid. Forfølgelsen av de kristne kom hovedsakelig fra to hold. Den kom først fra de jødiske lederne og senere fra de romerske myndighetene. En betydelig bølge av forfølgelse begynte under keiser Nero i år 54-70 e.Kr og varte i hele 250 år. Tusenvis av kristne led de mest grusomme kvaler.

Den unge kirken sto ansikt til ansikt med i hovedsak tre konfliktområder med hensyn til de romerske myndighetene. Den ble forfulgt og mange led martyrdøden fordi de avviste:

1) Tilbedelsen av keiseren
2) De nektet å avlegge ed
3) De nektet å avtjene militærtjeneste

År 314 skjer det dramatiske endringer av den kristne forsamlingen. Fram til da hadde den unge kirken gått gjennom ulike bølger av forfølgelse. Men dette har også vært en tid av enorm kirkevekst. La meg gi deg et eksempel: Menigheten i Korint, som ble grunnlagt av apostelen Paulus, startet med tre personer. Kirkehistorikerne mener at denne menigheten alene hadde så mange som 25.000 medlemmer. Forfølgelsene brakte vekst. Jo flere som mistet livet, jo flere ble lagt til menighetene. Hele området fra Israel til Rom ble evangelisert i løpet av 30 år. Lilleasia (dagens Tyrkia), Makedonia, Hellas, Kreta, Malta, Egypt, Nord-Afrika og Italia var sterkt berørt av de kristnes forkynnelse og liv. Også østover bredte evangeliet seg gjennom Syria, Persia (våre dagers Iran) og helt til India. Vi snakker om tusenvis på tusenvis av kristne.

Den ene keiseren etter den andre forsøkte å stanse Kristi forsamling. Gjennom forfølgelse. Men det hjalp ikke. Heller tvert om. Endringen kom med keiser Konstantin. Han gav kirken et pusterom. Spørsmålet er bare til hvilken pris?

For det var festet en prislapp på keiserens tilbud om fred. Stat og kirke blir ett, keiseren blir dens høye beskytter. I min bok: 'En tro verd å dø for' (Frihet forlag 2012) har jeg pekt på fire store endringer fra det som fra originalutgaven. Det er fire ting som forsvinner fra kirken:

1) Troende dåp
2) Ikke-volds linjen
3) Man behøver ikke lenger være atskilt fra verden, 'alle' er jo nå 'kristne'.
4) Kirken kunne ikke lenger beholde sin renhet, den bestod nå av mennesker som ikke var gjenfødt, men av mennesker som ble tvunget til å være en del av den.

Og noe underlig skjer: Kirken går fra å være en som blir forfulgt til å bli en som forfølger. Til og med dreper troende av annen oppfatning enn den som Keiserkirken eller Storkirken representerte. Det gjaldt ikke minst de som stod for troende dåp. Og slik ble det: Opp gjennom kirkens historie sto Storkirken for forfølgelsen av kristne som ønsket å holde fast ved urkirkens dåps- og forsamlingsmodell.

Den store forfølgelsen av kristne under det grusomme Sovjetregimet er et særdeles mørkt kapittel i kirkens historie, som vi ikke må glemme.

I dag opplever vi en ny stor bølge av forfølgelse av kristne. Ingen tid ligner så mye på vår egen som urkirkens. I dag må tusener av kristne bøte med livet. De tortureres på det mest grusomme, i tusentalls fordrives de fra sine hjem.

Alle disse er salige sier Jesus! Tenk det! Hvorfor? 'For himmelriket er deres'!

I dag forfølges kristne fra mange ulike kirkelige tradisjoner. Forfølgerne er ikke opptatt av hva slags kirkesamfunn de kristne kommer fra. Forfølgelsen i dag kommer for det meste utenfra: fra gudløse kommunister, islamister og fanatiske hinduer - for å nevne noen.

Apostelen Paulus utfordres oss som lever her i Vest, og som ennå ikke opplever de trengselstidene som våre trossøsken i Syria, Irak, Nord-Korea, Laos og deler av Afrika opplever - bare for å nevne noen steder:

'Alle som vil leve gudfryktig i Kristus Jesus, skal bli forfulgt'. (2.Tim 3,12)

La du merke til det lille, men dog så betydningsfulle ordet, 'skal'?

Så får vi spørre oss selv om vi virkelig lever gudfryktig siden vi ikke blir forfulgt.

(fortsettes)

Våger vi å leve Bergprekenen i dag? Del 17

I en verden med så mye hat, konflikter, vold, terrorisme, trengs virkelig mennesker som kan skape fred.

'Salige er de', sier Jesus, 'som skaper fred'.

Han sier de ordene vel vitende om at de som hører Ham denne dagen lider under en brutal okkupasjonsmakt. Blant dem fantes det seloter, en av dem var en del av disippelflokken. Vi snakker om 'Simon Kananeus' eller 'ivreren', hvilket betyr at han hørte til selotene som var et anti-romersk parti. De var ikke fremmede for å bruke våpen.

Det må derfor ha forbauset Simon Kananeus at Jesus kalte de som skaper fred for salige.

Jesus snakket om 'shalom'.

Vi trenger å gjenerobre Bibelens visjon om shalom. Amerikanske menonniter har gjort et godt stykke teologisk arbeid rundt dette hebraiske ordet for fred, og kommer med viktige bidrag til en dyp og radikal forståelse av det. Gud har en fredsvisjon for jorden, og ordet shalom inneholder uendelig mer enn fravær av krig og vold. Shalom er et positivt ladet ord, som betyr velbefinnende, fred, helse og helhet. Guds shalom berører hele livet, og begrenses ikke bare til vårt gudsforhold, til det å ha fred med Gud. Dessverre er det mange som mener det og forkynner at slik er det, men denne begrensningen er dypt ubibelsk. Ofte betegner shalom harmoni, helhet og velbefinnende i fysisk henseende eller i mellommenneskelige relasjoner. Shalom er også en gudgitt økologisk ordning, et kontinuerlig samspill mellom Gud, menneskene og hele skapelsen.

Fred i bibelsk mening kan ikke begrenses til bare å gjelde fravær av fiendskap, vold og krig - men er det også. Shalom er først og fremst nærværet av noe positivt, det dreier seg om fellesskap og samspill mellom Skaperen, menneskene og hele skaperverket.

Kirken som helhet har mer eller mindre mistet forståelsen av shalom begrepet. Dette til tross for at Jesus i saligprisningene sier: "Salige er de som skaper fred, for de skal kalles Guds barn." (Matt 5,9) Derfor argumenterer våre mennonitiske venner for at vi på nytt må studere og grunne og deretter handle på det vi lærer ved å trenge inn i dybdene bak dette begrepet.

I brevet til forsamlingen i Efesos, beskriver apostelen Paulus det som skjedde på korset, når muren som skiller jøder og hedninger fra hverandre, ble revet ned.

'For han er vår fred, han som gjorde de to til ett og rev ned den muren som skilte, fiendskapet. Ved sin kropp har han opphevet loven med dens bud og forskrifter. Slik stiftet han fred da han av de to skapte ett nytt menneske i seg. I èn kropp forsonte han dem begge med Gud da han døde på korset og slik drepte fiendskapet. Han kom og forkynte fred både for dere som var langt borte, og for dem som var nær. Gjennom ham har både vi og dere adgang til Far i èn Ånd.' (Ef 2,14-19)

Her tales det om Guds shalom og hvordan shalom virker. Til dette er vi som kristne kalt at vi skal bringe ordet om denne forsoningen ut til alle mennesker, og være med på å forsone andre mennesker med Far.

Den fred Jesus taler om er Guds shalom. Det er den fred som kommer med Guds rike, og som det er vårt kall å bringe inn i denne verden. Vi er kalt til å bringe fred der hatet råder.

Denne fred som vi er kalt til å leve i, og gi andre del i, har sin bakgrunn i det apostelen Paulus skriver om i Ef 2,14: "Men han er vår fred..." Skal vi bringe fred og forsoning, må vi selv ha en erfaring av å ha opplevd fred med Gud.
Det er forunderlig å se hva kraften som finnes i Kristi forsoning kan utføre. Vi har sett det igjen og igjen. Mennesker som hater hverandre, og som finner Kristus, blir frelst og opplever det nye livets forvandling, faller sin fiende om halsen og ber om tilgivelse og hater smelter i en kjærlighetens omfavnelse. Vi har sett det i Nord Irland, hvor katolikker og protestanter har vært i stand til å leve sammen på grunn av forsoningens forvandlende makt, og vi har sett det i Israel hvor jøder som har funnet at Jesus er Messias og palestina-arabere som har hatt samme erfaringen, begynner å elske hverandre.

Om Kristi forsamling kunne begynne å leve ut shalom-budskapet i hverdagen, ville vi begynne å se mer av Guds rikes kvaliteter og realiteter bryte inn i de områdene hvor vi bor, og mennesker ville bli forvandlet. Det er dette som er den dypeste forklaringen på den sterke menighetsveksten som anabaptistene opplevde på 1500 tallet. De bar ingen våpen, de var overmannet av Kristi kjærlighet og dens forvandlende makt og de begynte å leve ut Bergprekenen.
Det finnes de som mener at innholdet i Bergprekenen hører 1000 års riket til. Men det finnes ikke noe bibelsk grunnlag for å hevde noe slikt. Bergprekenen er Guds rikets grunnlov, og skal leves ut her og nå- ikke en gang i fremtiden.

Kristi forsamling trenger å få åpnet sine øyne til å se dette - det vil revitalisere den, og bringe mange til tro på Kristus.

Våger vi å leve Bergprekenen i dag? Del 16

'Bevar ditt hjerte framfor alt du bevarer, for livet utgår fra det', leser vi i Ord 4,23.

Det er fullt mulig å ha en tro som ikke berører ens hjerte. Alt handler da om det som skjer i ens hode. Dermed blir troen omgjort til en intellektuell øvelse.

Jesus siterer ved en anledning en av profetene, profeten Jesaja, gjengir Guds tale: 'Dette folket ærer meg med leppene, mens deres hjerte er langt borte fra meg'. Anledningen er en konfrontasjon med skriftlærde og fariseere som vil prøve Jesus vedrørende Loven. Men Guds ord ved profeten Jesaja kan like mye gjelde oss: ærer vi Gud med hele oss, eller bare med leppene våre?

Apostelen Paulus gir oss et svært personlig innsyn i hans liv, hvor han avdekker sin djupeste lengsel, når han skriver: 'Min lengsel og mitt håp er at jeg ikke skal bli til skamme i noe, men at Kristus, nå som alltid, skal bli opphøyd for alles øyne ved min kropp, enten jeg skal leve eller dø'. (Fil 1,20/2005 oversettelsen)

Troen må berøre både ånd, sjel og kropp!

Og det er hjertet som gjelder i den sjette saligprisningen:

'Salige er de rene av hjertet, for de skal se Gud'.

Ved en annen anledning sa Jesus:

'Øyet er kroppens lampe. Når øyet ditt er friskt, er det fordi kroppen er fylt av lys. Men er øyet ditt sykt, er det fordi det er mørkt i kroppen. Se derfor til at lyset i deg ikke er mørke! Er nå alt i kroppen din lys og ingen del av den mørk, da blir alt lyst, som når en lampe lyser på deg med sine stråler'. (Luk 11,34-36)

Det er blitt sagt: 'Du blir hva du spiser', men det er like sant: 'Du blir hva du ser!' 'Jeg setter ikke noe fordervet for mine øyne,' sier kong David i Salme 101,3. 

Studiebibelen Ressurs kommenterer Luk 11,34-36 slik: 'En person som konsentrerer seg om det som er friskt (Guds undervisning), holder seg selv frisk. Men en person som fokuserer på det som er sykt (denne verdens falske lærdommer), blir full av mørke. En person kan bli som lys, som et levende bilde av hva Guds ord lærer oss, ved å konsentrere seg om sannhetens lys'. (Studiebibelen Ressurs/Norsk Bibel 2011, side 1570).

For en tid tilbake fant jeg et bilde av en ortodoks munk. For meg var han ukjent, men det var noe med ansiktet hans som tiltrakk seg min oppmerksomhet. Jeg synes å se noe av Jesus i det. De milde ansiktstrekkene, roen, de talende øynene. Så fikk jeg vite litt mer om personen som var avbildet. Han var abbed ved Chelije klostret i Valjevo i det vestlige Serbia, og het fader Justin. Fader Justin var en mann som elsket Guds ord. Han var bare 14 år gammel da han begynte å studere Bibelen på en virkelig seriøs måte. Resten av sitt liv bar han med seg sitt Nytestamente overalt hvor han befant seg, og leste trofast tre kapitler hver eneste da, resten av sitt liv. Spesielt elsket han evangeliene. En person som fyller seg så mye med Guds ord blir forandret innenfra og ut.

Fader Justin ble født 25. mars 1894 og kom fra et gudfryktig hjem. Han ble født inn i en prestefamilie - familien Popovich. Popovich på serbisk betyr egentlig "familie eller sønn av en prest". Som barn og ungdom var han kunnskapshungrig. Han søkte svar på livets spørsmål og utfordringer gjennom Den Hellige Skrift, Kirkefedrene og spesielt gjennom de livseksempler som Kirkens hellige menn og kvinner representerer. "De hellige" var for fader Justin "levende Bibler" eller "inkarnerte dogmer". En av de som fikk stor betydning for fader Justins liv var den hellige Serafim av Sarov, som jeg ganske nylig omtalte på bloggen min. Men han nevner også Johannes av Kronstadt - også omtalt på bloggen her - og Sergius av Radonezh og Anthony og Theodosios fra Klippeklostret i Kiev.

Det er mange ting som kunne vært nevnt om denne mannens liv, men poenget mitt med å skrive dette er å trekke frem det eksempel fader Justin er i det å bade sitt liv i Skriftens ord. Jeg ser mer og mer betydningen av dette, også fordi det er så få som forstår betydningen av det Bibelen kaller for "vannbadet i Ordet". Apostelen Paulus skriver om hvordan:

"Kristus elsket menigheten og gav seg selv for den, for å hellige den ved å rense den ved vannbadet i ordet." (Ef 5,25b-26)

Fordi vi utsettes for så mange inntrykk - så mye som påvirker oss i feil retning - trenger vi å bade oss selv i Guds ord hver dag. Guds ord renser oss.

Det andre jeg vil trekke frem i denne sammenhengen er de eksemplene som fader Justin henter frem av levd liv. Andre kristne kan være med på å inspirere oss gjennom de livene de har levd. Jeg har også noen slike som jeg lar utfordre meg gjennom å lese om deres liv og levned. Har du noen slike? Noen av mine er hentet fra Kirkens 2000 årige historie, og jeg har noen som fremdeles lever som er til stor hjelp for meg i å følge etter Jesus i dag. Disse eksemplene - både de historiske og de levende - motsier ikke Guds ord, men bekrefter det.

(fortsettes)