Bjørn Bjørnø foreslått som ny generalsekretær i Det norske baptistsamfunn

Hovedstyret i Det Norske Baptistsamfunn har enestemmig innstilt pastor Bjørn Bjørnø (bildet) til ny generalsekretær etter Terje Aadne. Bjørnø kommmer fra pinsebevegelsen, og har blant annet arbeidet som generalsekretær for Pinsevennenes Ytremisjon, næværene Pinsemisjonen.

Forutsatt at Landsmøtet i Det Norske Baptistsamfunn velger Bjørnø på Landsmøtet i Ålesund i juni, vil Bjørn Bjørnø begynne i den nye stillingen etter sommerferien.

Baptistsamfunnet "har ønket at generalsekretæren til være en åndelig leder, i det ligger det tydelighet basert på en konservativ og troverdig holdning i teologiske spørsmål," heter det i pressemeldingen fra Baptistsamfunnet.

Billedteks: Bjørn Bjørnø. Foto: Pinsemisjonen

Mine evangeliske baptistvenner

Jeg har skrevet om mine katolske venner, ortodokse venner, mine pinsevenner og mine Israelsvenner. Nå er tiden kommet til å skrive om mine evangeliske venner, og dermed den bevegelse hvor jeg har mine røtter, døperbevegelsen.

25. september i år er det ganske nøyaktig 40 år siden jeg lot meg døpe på bekjennelsen av min tro. Jeg husker dagen, som om den skulle ha vært i går. En riktig kald septemberdag. For å dempe kuldesjokket  hadde jeg på meg en islender. Men jeg angrer ikke. Jeg hadde brukt syv år på å ta den avgjørelsen, så det var en vel overveiet handling. Studier av dåpen, både dens innhold og ikke minst urkirkens dåpspraksis, hadde overbevist meg. En viktig bok for meg i denne tiden var 'Apostolisk dåp', av Johannes Warns. Filadelfiaforlaget ga den ut i 1964. Grundig, saklig og overbevisende, og fremragende oversatt av Oddvar Nilsen. Undres på om noe forlag ville utgitt en slik bok i dag?

På 1970-tallet hadde jeg kommet i kontakt med en anabaptistisk gruppe ved navn 'Bruderhof'. Jeg  begynte å abonnere på deres tidsskrift, 'The Plough', hvilket jeg har gjort siden. Faktisk har jeg samlet på alle nr siden 70-tallet. Gjennom dette tidsskriftet ble jeg kjent med teologen og filosofen Eberhard Arnold, som skulle få stor og avgjørende betydning for min trosutvikling og min egen overbevisning. Han hjalp meg til å finne tilbake til røttene, til urkirken. Jeg begynte å studere døperbeveglsens historie, de foraktede anabaptistene, reformasjonens tredje gren. Jeg ble fascinert av vektleggingen av å leve ut Bergprekenen i praksis, av forsamlingens frie stilling, av Bibelen som eneste autoritet for liv og lære, av det tydelige skillet mellom stat og kirke, av den ikke-voldelige linjen, avvisningen av å avlegge ed, og sist, men ikke minst, den tydelige forkynnelsen av Guds rike. Døperbevegelsens mange martyrhistorier grep meg også. Anabaptistene ble forfulgt, arrestert, torturenrt, brent, hengt og druknet av både Den romersk-katolske-, den lutherske-, så vel som den reformerte kirken. Ene og alene på grunn av deres tro.

Jeg ble så interessert i anabaptismen at det ble bok av det: En tro verd å dø for, utgitt av Frihet forlag.  Jeg har fortsatt mye kontakt med ulike anabaptistiske grupper, særlig mennoniter og hutterianere og har de siste årene hatt jevnlig besøk av dem i vårt hjem. En av de jeg har oversatt mye til norsk, er hutterianeren Peter Hoover.

Med årene ble bøkene til baptister som Charles Haddon Spurgeon, Billy Graham, W.A Criswell, den legendariske pastoren for First Baptist Church i Dallas, viktige byggesteiner. Møtet og vennskapet med to amerikanske baptister, som bygget opp en stor internasjonal baptistmenighet i Sandvika, Marylyn og Jack Slaugh, har betydd veldige mye for meg - ikke minst når det gjelder bibeltroskap.

I 1995 ble jeg ordinert til pastor i Det Norske Baptistsamfunn, og jeg har betjent to av dette kirkesamfunnets menigheter som pastor, Raufoss og Lillehammer, og er for tiden leder for Baptistenes Bønnefellesskap.

Jeg er glad for å høre hjemme i denne delen av kirkefamilien. Her hører jeg hjemme. Jeg er baptist. Og jeg har djup respekt for at andre har et annet teologisk syn enn meg, ikke minst et annet dåpssyn. Når jeg inviteres som taler i felleskristne sammenhenger, taler jeg aldri om det som skiller oss, men om det som forener. Det betyr ikke at jeg er forlegen hva angår mitt eget dåpssyn, bare at jeg ønsker å være samlende. I egne sammenhenger forkynner jeg frimodig om det jeg er overbevist om.

Jeg er også veldig glad i den baptistiske salme- og sangskatten, de multietniske uttrykkene og det arbeidet som gjøres av mange baptister for fred- og forsoning.

Jeg gleder meg også over å være en del av et stort verdensvidt fellesskap. Baptistenes Verdensallianse teller over 47 millioner døpte medlemmer i 125 land. I tillegg kommer alle de frie baptistkirkene som ikke er en del av verdensalliansen og de anabaptistiske, og også teller tusener.

Gode dager i Drammen

Da er pastor- og lederdagene for Det Norske Baptistsamfunn i Drammen over for denne gang. Jeg kjenner på en djup takknemlighet for å få være med på dette. Det er dager hvor man kan få senke skuldrene, dele gleder og sorger, få del i livsnær forkynnelse. Denne konferansen synes jeg ble veldig spesiell. Så mye ærlighetsteologi som ble servert, både fra de inviterte talerne, men også fra kjære pastorkollegaer. Menn og kvinner som våget å snakke sant om livet. Det gir godt håp for et nytt arbeidsår frem til neste konferanse.

Selv hadde jeg privilegiet med å et seminar om hverdagslige bønnerytmer, om Jesu eget bønneliv, tidebønnene. Seminaret var godt besøkt, og med gode tilbakemeldinger.

I år var det også mange som ønsket forbønn, og sjelesorgsamtaler. Faktisk langt flere enn i fjor. Jeg er så glad for å ha med meg May Sissel, slik at vi står sammen i denne tjenesten med å betjene mennesker som ønsker det.

Jeg kjenner også på djup takknemlighet overfor ledelsen i Det norske baptistsamfunn som velger å bruke en medarbeider som meg som har Parkinsons og er mer eller mindre rullestolavhengig. Det er ingen selvfølge lenger. Det finnes sammenhenger som ikke ønsker det. Det har jeg fått merke. Men det at Det Norske Baptistsamfunn fremdeles har bruk for en som har Parkinsons, med de begrensninger denne sykdommen har, sender et kraftig signal om at alvorlig sykdom ikke nødvendigvis betyr at man må slutte eller dra inn årene, men fortsatt kan tjene i Guds rike med de kreftene man har. Det er jeg så glad for.

 Og jeg er så glad for å stå i en sammenheng med så flotte kollegaer som i  Det Norske Baptistsamfunn. Så mye vennlighet, ømhet, rotekte tro, ærlighet, raushet!

Billedtekst: Thea Christin fra Ungkloster og den iranske pastoren Sharam fra Emmanuel Church i Porsgrunn, som også er en del av lederskapet i Porsgrunn baptistkirke. Sharam var så hjelpsom. Han hjalp meg ofte med rullestolen.

Augustine Ekiti fra Gardermoen kristne fellesskap.

Dan Tore Stensland, May Sissels søskenbarn og Jon Vestøl.

God samtale rundt bordet med Trond Hjort, Fredrik Krunenes (lederen for Ungkloster) og Jon Vestøl.

Spennende dager i Drammen

Da er May Sissel og jeg installert på hotell i Drammen i forbindelse med pastor-og lederdagene til Det norske baptistsamfunn. Det er godt å være sammen med kollegaer og gode venner, for å dele liv og fellesskap. I år hadde jeg den store gleden og privilegiet å tale på åpningsmøtet. Jeg talte om lidelsens mysterium og Guds kjærlighetskyss. Etter at jeg hadde talt feiret vi Herrens måltid sammen. Alle som var med stilte seg i en stor sirkel og vi delte brød og vin med hverandre. Det knyttet oss enda nærmere sammen.

Vi gleder oss til dagene vi skal ha sammen. Over 300 pastorer og ledere er påmeldt til disse dagene, som holdes på Ambassadeur hotell. May Sissel og jeg skal delta som forbedere og sjelesørgere, og en av disse dagene skal jeg ha et seminar om tidebønnens gode rytme.

Billedtekst: Fra kveldsmøtet i Drammen baptistkirke. Møtet ble ledet av pastor Linda Aadne

Eksistensberettigelse

Det er lett å kjenne på underdanighet og litenhet når man er en minoriet i et land med en majoritetskirke. Det gjelder ikke bare Norge. Slik føles det nok for mange.

Men jeg har tenkt mye på hva en prest i Den norske kirke sa til meg for riktig mange år siden. Det var ennå mens Norges frikirkeråd eksisterte, og jeg deltok på et møte hvor Den norske kirke  var overrepresentert. Jeg var der som representant for Det Norske Baptistsamfunn, og kjente meg ganske liten. Ny og fersk var jeg også som en del av det folk som kalles baptister.

Da er det at denne presten, som jeg dessverre ikke husker navnet på lenger, sier:

'Du må aldri se ned på din bakgrunn. Vær stolt av den. For som baptist har du litt av en arv å forvalte. Ikke minst setter jeg stor pris på deres trosskap Bibelen. Vær frimodig. Snakk varmt om din tro og din overbevisning og hev stemmen. Vi trenger å høre den. Dere var så mye viktig å bidra med.'

Det var en raus prest i Den norske kirke!

Jeg tar de ordene frem igjen med jevne mellomrom når jjeg trenger dem.

Neste uke har jeg den store gleden av å tale på vår pastorkonferanse i Drammen og samme uken skal jeg ha et seminar på våre lederdager samme sted. Jeg er glad for å høre hjemme her.

Jeg er glad og takknemlig for vår protestantiske arv. For reformasjonen. For alle de gode fruktene den har båret med seg, selv om den også bar med seg mye som jeg slett ikke kan like. Det gjelder ikke minst den forfølgelse den selv satte i verk mot reformasjonens tredje gren: døperbevegelsen, som jeg altså selv tilhører.

På denne dagen takker jeg Gud for de ulike grenene av Reformasjonen. For teologene, pastorene, diakonene, tilsynsmennene, misjonærene og det store lekfolket. For bibeloversettere, menighetsplantere, for leger og sykepleiere og for det store diakonale arbeidet som utføres.
ng
Jo, vi har alle eksistensberettigelse og vi tilfører verden og hverandre så mange gode ting. Er man trygg på seg selv og det man tror på, er det ikke farlig å møte andre med en annen overbevisning enn ens egen. Da utgjør den andre ingen trussel men en berikelse.

Derfor må stemmen vår ikke forstumme, men høres.

Kvekerne fikk årets ikkevoldspris

Årets ikkevoldspris går i år til Kvekersamfunnet og Kvekerhjelpen. Prisen som deles ut av Det Norske Baptistsamfunn sammen med Norges Kristne Råd og Holtekilen folkehøgskole, deles ut på Martin Luther King dagen, som er i dag, 21. januar. Med den årlige prisen ønsker de å rette oppmerksomheten mot fred og rettferdighet med ikkevold som redskap. Som det høver seg for baptister.

Kvekerne, som kunne feire sitt 200 års jubileum i fjor, er kjent for sin pasifisme. De tar ikke i våpen, noe som medfører at de ikke utfører militærtjeneste. Sammen med andre fikk de i 1932 kjempet igjennom loven om samvittighetsfrihet slik at det ble mulig å nekte å gjøre militærtjeneste i Norge.

Kvekerne forstod tidlig betydningen av Martin Luther Kings og Gandhis ikkevoldskamp, og trådte inn i rekkene av de som har kjempet for likhet, mot rasisme og urett. Verdigere prisvinnere finnes knapt.

Kvekerhjelpen driver ulike freds- og utdannelsesprosjekter en rekke steder i verden.

Stavern neste

Når disse linjene skrives er det like før May Sissel og jeg setter oss i bilen for å kjøre til vakre Stavern og Fredtun folkehøgskole (bildet). Her skal vi delta på BLINK - Baptistenes sommerfest. I morgen, fredag, skal jeg delta i et seminar med Jorunn S. Djupvik fra Bibelleseringen med tema: Fellesskap med Gud. Det legges opp til en samtale mellom oss, ledet av Roger Dahl.

Vi gleder oss til å se mange gode venner igjen, og forhåpentligvis bli kjent med flere.

Stavern betyr veldig mye for meg. Hver gang vi er her må vi ut til Minnehallen over falne sjøfolk, og se den fantastisk flotte havutsikten derfra. Det er et av mine bønnesteder.

Jeg satser på at det blir mulighet til å blogge og oppdatere Facebook, men hvis ikke er vi tilbake her hjemme på lørdag. Ønsker alle en velsignet helg.

Spennende dager i Drammen

Når disse linjene skrives befinner jeg meg i Drammen - på baptistenes lederkonferanse i Scandic Ambassadeur Hotell. Klokken 15.30 skal jeg ha et seminar om bønn i menighetsfelleskapet.

Det er godt å treffe gode venner og kollegaer igjen, og det er spennende å treffe nye. Ved siden av seminaret har jeg en del sjelesorgsamtaler.

Lederkonferansen i år har rekordoppslutning. Baptistsamfunnet i Norge er i vekst, mange nye menigheter har kommet til de siste årene. Det pågår mye spennende, blant annet det som kalles 'Ungkloster'. Dette ble startet opp i august i fjor, og er et forpliktende bofelleskap, der man lever med tidebønnenes rytme, deler måltidsfellesskap og deler livet sammen. Helt etter mitt hjerte! Det finnes nå to slike fellesskap i Oslo, og et i Kristiansand. Fredrik Krunenes er koordinator for Ungkloster, ved siden av å være pastor for Oslo Sentrum Baptistkirke (tidl. Oslo 1. baptistkirke). Det var veldig trivelig å møte ham igjen i går.

Nå skal jeg straks på seminar med Einar Nymoen med tema: "Fellesskap som smerter - når noe går galt i en menighet", og så er det mitt seminar om bønn i fellesskapet.

Manglende respekt blant kristne overfor andre kristne

Grunnleggende respekt for andre menneskers tro og overbevisning burde være noe vi alle etterstrebet. Det betyr ikke at vi ikke kan være grunnleggende uenige. Men vi kan vise en høflig, respektfull tone og vi kan være lyttende og undrende.

Kampen for tros- og samvittighets- og religionsfrihet er også en av de bærende elementene i baptismen, den kirkelige tradisjonen jeg selv er en del av.

Stor var derfor min overraskelse når en pastorkollega på min Facebook-side her om dagen, som en kommentar til noe jeg hadde oversatt om nattverden, skrev: "Fri oss fra slikt sakramentalt fjas."

Det var en kommentar som ikke bare overrasket meg, men som jeg ikke synes noe om. Jeg hadde ventet meg mer av en kollega fra en sammenheng som nettopp understreker betydningen av at mennesker må få tro og mene det de vil. Nå er det nå en gang slik at brorparten av kristenheten er overbevist om at Herrens måltid er et sakrament. Vi kan være uenige teologisk i dette synet, men vi kaller ikke andre menneskers trosoverbevisning som "fjas", som i følge Bokmålsordboka betyr: "jåleri, tøys, tull, tullprat, verdiløst, skarp."

Jeg blir trist og lei meg når jeg tenker på måten vi kristne omtaler hverandre. Det er av og til så uverdig, så sårende, så stigmatiserende.

Jeg er et uregelmessig verb - og ønsker å forbli det. Mange sliter med å sette meg i bås, og de blir frustrerte og av og til sinte på meg fordi de ikke klarer å få satt noen merkelapp på meg. Derfor tyr enkelte til vranglærer-stemplet. Da synes de å være fornøyde med det. Da har de parkert meg.

Men jeg synes jeg har så mye å lære av kristne fra andre trostradisjoner enn min egen. Det betyr ikke at jeg ikke er trygg i min egen overbevisning. Er man trygg på hva man selv tror, har man få problemer med å møte andre som har en annen overbevisning.

Jeg er glad og takknemlig for at man innen den kirkelige tradisjonen hvor jeg selv står  - Det Norske Baptistsamfunn - tåler et uregelmessig verb som meg, og har gitt meg stor tillit. Jeg ønsker å utvise en djup respekt for Kristi kropp, som er mye større enn den delen jeg er en del av, og er glad for at jeg inviteres som taler også i andre sammenhenger enn vår.

Og når det gjelder nattverden så finnes det ulike oppfatninger om den også blant baptister!

La oss respektere hverandre.

"Men er ikke han baptist ..."

Jeg har hørt denne setningen brukt i to forskjellige sammenhenger flere ganger:

"Men er han ikke baptist ..."

Først i betydningen: "Men har han noe å tilføre oss? Har vi noe å lære fra det holdet? Kan vi stole på ham?" Utsagnet kommer gjerne fra sammenhenger innen Den norske kirke og fra Kirken, Den norske. Vi er nemlig ikke kommet lenger i 2017. Fortsatt er det en mistenksomhet mot mennesker som representerer den frikirkelige arven. Jeg merket det mens jeg var forstander for en menighet: Prester kunne aller nådigst la en som meg lese en skreven bønn, men måtte for all del ikke be fra hjertet, når vi en gang i året feiret Bibeldagen. Fremdeles er det å være "baptist" ikke helt stuerent. Men når det er sagt har jeg hos mange prester i Den norske kirke møtt stor raushet og kjent et inderlig "broderfellesskap". Flere av dem har også invitert meg til å holde et bønneseminar i kirken deres, og jeg har ennå ikke fått hørt noe som helst negativt etterpå. Heller tvert om. Baptisten var likevel ikke så farlig.

Så i betydningen: "Men kan han være baptist, da?" "Er ikke han litt katolsk eller ortodoks?" "Svermer ikke han for ørkenfedre og helgener, er det mulig å være ordentlig baptist da?" "Alt han skriver om er katolsk" og "jeg har også hørt at han er så glad i paven". "Nei," sier andre og legger til: "Han er ortodoks!"

Jeg ønsker i grunn å bare være meg! Jeg vet hvor jeg hører hjemme, og er samtidig veldig glad for at jeg bare er en del av noe mye større, som heter Kristi kropp, og at jeg har trossøsken i alle sammenhenger. Det kjenner jeg stor takknemlighet for. Så får de som har glede av det sette merkelapper på meg og plassere meg der de tror jeg hører hjemme, gjøre det. Noen av de ivrigste kjenner meg ikke i det hele tatt, og har aldri møtt meg, mens andre tror de kjenner meg, men snakker sjeldent med meg. Så er det atter andre som kjenner meg og vet hvem jeg er og holder fremdeles ut med meg. Det er nåde!

Takk til alle dere som inviterer meg til å tale og holde seminarer om bønn enten det er lutheranere, pinsevenner, baptister, misjonsforbundere, metodister, salvasjonister, katolikker eller ortodokse. Jeg føler meg hjemme blant alle som elsker Jesus og vil følge Ham.

Billedtekst: Bildet er tatt utenfor Søsterkirkene på Gran, og tatt på søndag på vei hjem fra innsettelsen av ny pastor i International Baptist Church i Sandvika. Søsterkirkene, eller Maria- og Nikolaikirken er fra 1100-tallet, og taler et stille språk om kontinuitet. Foto: May Sissel Hansen

I dag fikk jeg beskjeden jeg ikke ville ha

I dag kom den beskjeden jeg aller helst ville ha sluppet å få: den spesielle undersøkelsen av hjernen som jeg har vært igjennom viser med all tydelighet at jeg har Parkinsons. Funnene er så markante at nevrologen er ikke lenger i tvil. Jeg skal snart begynne med medisiner.

Med de andre helseutfordringene jeg har: lavt stoffskifte, diabetes type 1, angina, en lungesykdom og tinnitus, så håpet jeg i det lengste at nevrologen skulle ta feil. Men slik er det. Undersøkelsen er ikke til å ta feil av. Og symptomene er like klare: skjelvinger, kroppsstivhet og ustøhet.

Som jeg har skrevet før har ikke Herren trukket tilbake det kall Han en gang gav meg, og som senere ble bekreftet med ordinasjonen til pastortjeneste. I den sammenhengen ble ordene fra 2.Tim 4,2-5 lest før den daværende ledelsen i Det Norske Baptistsamfunn la hendene på meg for å innvie meg til tjeneste. Det siste verset lyder slik: "Men du må være edruelig i alt du gjør: Bær lidelsene, gjør din gjerning som evangelist og FULLFØR din tjeneste."

Det verset har jeg tatt frem igjen. Under ordinasjonen i Langesund den gang så lovte jeg for Gud, i nærvær av alle disse vitner som deltok på Landsmøtet den gangen, troskap mot kallet. Det vil jeg holde til det ikke er pust i meg igjen.

Jeg kjenner på djup takknemlighet for at Gud er trofast. Han gir styrke selv om kroppen er svak til dagen i dag. Jeg takker Det Norske Baptistsamfunn for at jeg får lov å lede dette kirkesamfunnets nasjonale bønnenettverk. Jeg takker Gud for at generalsekretær Terje Aadne har løftet bønnen opp til å være selve pulsslaget i det arbeidet norske baptister gjør.

Men jeg takker også for det gode samarbeidet jeg har med pinsevenner, lutheranere, metodister, frie venner, Frelsesarmeen. Takk til gode venner i Den romersk-katolske kirke, Den Nordisk katolske kirke og Den ortodokse kirke. Takk til alle dere som har svart positivt på å holde bønneseminarer, gudstjenester og foredrag - og dermed svare på sykdomsutfordringene med et rungende ja til at man fremdeles kan bruke mennesker med kroniske sykdommer. Det er stort. Jeg kjenner både på djup glede og takknemlighet, men også på stor grad av ydmykhet. I min situasjon er det lett å bli parkert, men jeg vet at setter jeg meg ned nå, blir jeg sittende og det er ikke noe alternativ for meg. Jeg vil tjene Herren så lenge jeg lever.

Jeg gleder meg over de mange menighetene jeg skal besøke denne høsten og våren 2018, enten det er menigheter tilhørende Den evangelisk lutherske frikirke, Misjonssambandet, Den norske kirke, pinsemenigheter eller baptistmenigheter. Jeg tar gjerne imot flere invitasjoner. Og jeg takker for tilliten jeg ble vist ved å bli spurt om å lede bønnemobiliseringen foran Franklin Grahams besøk i Oslo spektrum 10.-11 november.

Baptister i Norge starter kloster!

Ungbaptist - ungdomsarbeidet til Det Norske Baptistsamfunn - starter kloster!

Joda, du leste helt rett! Og for meg er det et stort bønnesvar og svar på en djup lengsel jeg har båret på i flere år. Jeg fryder meg over at norske baptistungdommer går foran og baner vei for noe svært spennende. Dette blir en del av den nymonastiske bevegelsen, som spirer frem mange steder i verden, og som jeg kjenner meg så ett med.

I presentasjonsbrosjyren heter det: "Ungkloster er bofellesskap der man søker sammen i bønn, måltider og tjeneste, der man deler det man har og lærer av hverandre. Det er en invitasjon til en annerledes hverdag med rytmer og rammer preget av fellesskap med hverandre og fellesskap med Gud. Vi kaller det Ungkloster - et nytt uttrykk for en eldgammel måte å følge Jesus på."

Ungkloster kommer som en respons på situasjonen i kirkene i Norge i 2017:

"Vi ser at unge kristne som flytter hjemmefra for å studere eller arbeide, gjerne i storbyer, ofte ikke finner et nytt kristent fellesskap. For mange blir troen noe som mindre og mindre viktig i en ny hverdag som ung voksen. Samtidig ser vi at unge kristne etterlyser rollemodeller og andre modeller for å leve et liv som en etterfølger av Jesus Kristus. Det er ikke alltid like lett å se hvordan et individualistisk liv i Norge i dag samsvarer med hvordan Bibelen beskriver et liv i fellesskap", 
heter det i presentasjonsbrosjyren.

For å møte denne store utfordringen starter nå baptistungdommene bofellesskap. Idealet er selvsagt urkirken i Jerusalem, men baptister har også djupe røtter i den anabaptistiske bevegelsen under Reformasjonen. Mange av de oppstod rundt måltidsfellesskaper som dannet kommuniteter.

"Ungkloster er et opplegg der unge mennesker bor i bofellesskap der de på en spesiell måte søker fellesskap i bønn, måltider og tjeneste. Dette gjør man mens man har vanlig studie, jobb eller lignende...", heter det i brosjyren.

Men Ungkloster er ikke del av en munke eller nonneorden der man må avlegge løfter om sølibat, heller ikke et opplegg alene for unge mennesker. Jeg håper vi skal kunne ta neste steg snart: opprette bofellesskap eller nærfellesskap for voksne, med det samme innholdet. Det er dette jeg drømmer om å se realisert på Gjøvik, hvor jeg bor.

Den nymonastiske bevegelsen har sitt opphav i et profetisk budskap Dietrich Bonhoeffer bar fram før 2. verdenskrig. Det var 14. januar 1934 den lutherske teologen Dietrich Bonhoeffer delte sin profetiske visjon med sin bror, Karl Friedrich:

'Kirkens fornyelse vil komme fra en ny form for monastisisme som bare har det til felles med den gamle, at den har en fullstendig mangel på kompromiss i et liv levd i samsvar med Bergprekenen som en Kristi disippel. Jeg tror det er på tide å samle folk sammen for å gjøre dette ...'

Baptistpastoren Jonathan Wilson-Hartgrove og aktivisten Shane Claiborne har så vist vei når det gjelder å skape disse nymonastiske kommunitetene. Men ikke de alene. Det er etter hvert blitt mange. Fellestrekk for dem er et liv levd ut i fellesskap med andre, enten i form av bofellesskap eller i hus tett i tett, hvor man ber tidebønner, deler måltidsfellesskap, feirer nattverd, studerer Bibelen sammen og lever ut de man lærer, gjerne i indre bykjerner hvor fattigdommen og de sosiale problemene er store.

Som Bonhoeffer tror jeg dette er kirkens redning i vår tid. Det bringer kirken tilbake til urkildene: Bibelen, bønnen, brodersamfunnet, Brødsbrytelsen. 

Nå gleder jeg meg over at vi kan se de første spirene til slike nymonastiske bofellesskap i Norge. Initiativtager i Norge er Fredrik Krunenes, som selv har bodd i et slikt nymonastisk fellesskap i USA.

Vil nå nye landsmenn med evangeliet på Grønland i Oslo

Dette har jeg tro på - og dette inspirerer meg!

Jeg snakker om menighetsplantingen på Grønland i Oslo. Der satses det friskt! De som står bak dette pionerprosjektet drømmer om en kirke som er synlig til stede i lokalsamfunnet og som bidrar positivt på mange arenaer.

Pastor for Baptistkirken Home, Bente Sandtorp, har vært engasjert i 25 prosent stilling. Nå ønsker menigheten å øke hennes stilling til 50 prosent og i tillegg ansette Einar Thilesen i 50 prosent stilling som misjonær/prest på Grønland.

Og pionerarbeidet engasjerer! Både Stavanger og Ålgård Baptistmenigheter har bestemt at de skal støtte menighetensprosjektet på Grønland fremover økonomisk.

Grønland er et pulserende multikulturelt område av Oslo med mange utfordringer. Midt i dette området vil den nye menigheten være plantet for å gi tusenvis av unge mennesker i Oslo muligheten til å høre og respondere på evangeliet.

Men støtten fra de to menighetene er ikke nok til å komme i havn økonomisk. Det er svært sjeldent at jeg anbefaler bloggens lesere til å støtte noe økonomisk, men i dette tilfellet er det ikke vanskelig å gi min varmeste anbefaling.

Er det noen av bloggens lesere som kunne tenke seg å støtte dette arbeidet økonomisk, enten med et engangsbeløp eller som en fast givertjeneste over tre år, så kan de ta direkte kontakt med:

Lise Kyllingstad på telefon 99588331
Bente Sandtorp på telefon 90122032

Billedtekst: Fra et husmøte i baptistmenigheten Home på Grønland. (Foto: Baptistkirken Home)

Noen tanker på Maria Budskapsdag

Da er vi vel hjemme fra lederdagene i Drammen, og fra gudstjenesten i Brumunddal. I Brumunddal baptistkirke i formiddag talte jeg om 'Maria - den uslokkelige tilbederen'. Jeg synes det passet bra på Maria budskapsdag. Hun valgte jo å tilbe som en respons på at Gud kalte henne til å gå lydighetens vei, selv i usikre tider. Hun som bar Gud under kjolelivet, ble nok ikke forstått når hun fortalte omgivelsene at hun hadde hatt besøk av selveste Gabriel. Vi finner henne igjen ved korset. Motganger, prøvelser til tross - Maria velger å lovprise og tilbe. Som alle andre som velger å gå tilbedelsens vei midt i livets omskiftninger og prøvelser.

Det ble også gode dager i Drammen i forbindelse med lederdagene for Det norske Baptistsamfunn. May Sissel og jeg var med som forbedere og sjelesørgere - og det ble mange gode samtaler. Flere fikk oppleve at Gud grep inn i deres livssituasjon. Vi kjenner på en stor takknemlighet for å få stå i denne tjenesten. Det var over 250 påmeldte. Gode seminarer og møter. Godt også å se igjen mange gode venner, og spennende at så mange nye er kommet med. Når det er mange du kjenner på slike samlinger, så er det et veldig godt tegn! Det er nemlig tegn på vekst. Ikke minst fordi mange av disse nye er unge mennesker.

Baptistene avlyser dialogmøtene om homofili

De tillyste dialogmøtene i Det Norske Baptistsamfunn vedrørende homofili-spørsmålet er avlyst.

Det har Hovedstyret i Det Norske Baptistsamfunn avgjort på sitt møte 25. juni. Bakgrunnen for dette vedtaket er at det har kommet reaksjoner fra flere menigheter som ikke ønsker å delta i disse dialogmøtene. Premissene for disse dialogmøtene - at de skulle reflektere et tverrsnitt av Baptistsamfunnet - kan dermed være vanskelig å realisere.

Hovedstyret har nå bedt et utvidet Baptistenes teologiske samtaleforum om å arbeide med tematikken, og som det heter i en melding til alle landets baptistmenigheter - 'og hvordan vi på en god måte kan snakke sammen om dette vanskelige tema'.

Terje Aadne foreslått som ny leder av Norges Kristne Råd

Baptistsamfunnets generalsekretær, Terje Aadne, er foreslått som ny leder av Norges kristne råd. Han vil da etterfølge dominikanernonnen, dr.theol Else-Britt Nilsen, som er nåværende leder.

Valget vil finne sted på organisasjonens rådsmøte i Bergen 16.-17. mars.

Ved siden av å være generalsekretær i Det Norske Baptistsamfunn leder også Gardermoen Kristne Fellesskap, sammen med sin kone, Linda Aadne, en menighet de selv har plantet på Jessheim.

Ukrainske og russiske baptistledere deltar i fredssamtalene i Oslo

En legende blant ukrainske baptister, Gregorij Komendant (bildet), deltar på de unike samtalene mellom ortodokse, katolske og protestantiske kirker fra Ukraina og Russland som Det Norske Bibelselskap er vertskap for i tiden 9.-12. september. Konferansen støttes økonomisk av Utenriksdepartementet.

På møtene deltar også representanter for de jødiske og muslimske minoritetene i Russland og Ukraina.

 Bibelselskapet har i mange år arbeidet nært med kirker og kirkelige organisasjoner i hele regionen og har dermed opparbeidet en betydelig ekspertise på tverrkirkelig dialog. Målsettingen er å finne en modell for fortsatt dialog og legge grunnlaget for ett nytt møte i løpet av høsten.

– Religiøse ledere er viktige for sivilsamfunnet, og håpet er at dialog dem imellom vil ha positiv effekt på forsoningsarbeidet, sier generalsekretæren i Det Norske Bibelselskap, Ingeborg Mongstad-Kvammen, i en kommentar i forkant av samlingen i Oslo.

Ukrainske og russiske baptister som deltar på konferansen i Oslo er ved siden av Gregorij Komendant, også Igor Bandura, Sergeij Debelinskiy, Vitalij Vlasenko. Norske baptister er representert ved sin generalsekretær, Terje Aadne.

La oss huske disse viktige samtalene i våre forbønner. 

Guds Lam - som har seiret. Del 1

I 1996 ble jeg ordinert som pastor i Det Norske Baptistsamfunn. Et av ordene som ble lest, før jeg ble innsatt i tjenesten gjennom håndspåleggelse og bønn, var hentet fra 2.Tim 4,5:

'Men vær du på vakt i alle ting, lid ondt, gjør en evangelists gjerning og fullfør din tjeneste'.

Håndspåleggelsen og bønnene som ble bedt, ordene som ble lest, var en høytidelig handling.

De ordene har fulgt meg alle disse årene, og kom tilbake med full styrke etter at jeg de siste ukene ble så dårlig.

Hvordan kan jeg gjøre 'en evangelists gjerning'?

Det kall og den utrustning Gud har gitt meg har ikke vært 'evangelistens gjerning'. Ikke slik jeg selv har opplevd det. Men vi er alle kalt til å være formidlere av evangeliet, de gode nyhetene om Guds rike. Vi trenger ikke noe særskilt kall til det.

Men om jeg skulle gjøre 'en evangelists gjerning' måtte det være å peke på det mest sentrale av alle ting. Lik døperen Johannes vil jeg peke på Jesus, og si: 'Se der, Guds Lam'. (Joh 1,36)

Finnes det noe viktigere? Neppe.

Døperen Johannes peker på Jesus som Guds Lam to ganger.

'Dagen etter ser Johannes Jesus komme mot seg, og han sier: Se der! Guds Lam, som bærer verdens synd!' (Joh 1,29).

I oversettelsen av 2005 heter det: 'Se, Guds lam, som bærer bort verdens synd'.

Begge deler er rett. Guds Lam bærer verdens synd, men Guds Lam bærer også disse syndene bort. Jesus, Guds offerlam, ble en soning for all verdens synd.

'Og Han er selv soningen for våre synder, og det ikke bare for våre, men også for hele verdens'. (1.Joh 2,2)

Disse to ordene - Se der! - er blitt så viktige. Ikke bare 'se', slik enkelte bibeloversettelser oversetter det, men: Se der!

På Ham! På Jesus. På Guds Lam.

Dette vil jeg gjøre - så mye krefter og liv tillater:

Peke! Peke på Jesus og si: 'Se der! Se! Guds Lam, som bærer alle verdens synder!'

Den eneste som kan. Det finnes ingen annen.

I noen artikler fremover skal vi se nærmere på Guds Lam. Lammet som har seiret.

(fortsettes)

Til Stavern for å undervise om pastorens personlige bønneliv

Når dette skrives er det bare noen få minutter igjen før May Sissel og jeg setter kursen for Stavern. I morgen skal jeg undervise om 'pastorens personlige bønneliv' på en samling for baptistpastorene knyttet til Det Norske Baptistsamfunn.

Samlingen er lagt til Justissektorens kurs- og øvingssenter. På bildet ser det riktig flott ut.

Hvorvidt det blir mulig å oppdatere bloggen vet jeg ikke, men jeg går ut fra det. Vi reiser hjem igjen mandag ettermiddag. Takk til alle dere som husker oss i bønn. Dette er et viktig samling. Be gjerne for helsen min. Jeg har noen utfordringer med den. Heldigvis er May Sissel med som sjåfør. Det er slutt på den tiden jeg reiser på 'prekeoppdrag' alene.