Gi meg dette fjellet!

Ved Guds nåde er jeg blitt eldre.  Mye vann har passert under denne broen! Som 18-åring dro jeg som sommermisjonær til Mexico, og nå er det 53 år passert, 50 av dem var aktive i en eller annen form for tjeneste. Mens jeg reflekterer, spør jeg meg selv: vil jeg gå frem som MacArthur som berømt siterte: 'Gamle soldater dør aldri, de visner rett og slett bort' ... og falmer sakte inn i Guds solnedgang ??? Med mange minner og kamphistorier å minne om? Eller som Kaleb, en av to eldre menn, nå 80 kjemper med Josva i 5 år, og ba deretter om et fjell fullt av giganter!

Han var som den walisiske dikteren Dylan Thomas-diktet: ”Do not go gentle into that good night, Old age should burn and rave at close of day…” Og det er akkurat det Kaleb gjorde! Han brant for Gud og fortsatte å kjempe for ham.

Jeg vil være Kaleb, jeg vil si: “Gud det er et fjell jeg vil ha, ja det er ytre uoverkommelige giganter der, men jeg er klar! Jeg ber om styrke, helse, mot, tro fordi jeg (og jeg er sikker på at du også) vil løpe hver runde i dette løpet han har kalt oss til! Jeg vil ha det fjellet!

Josva 14:12 Gi meg nå dette fjellet ...

- Jim MacInnes.
Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

Guds Lam - som har seiret. Del 1

I 1996 ble jeg ordinert som pastor i Det Norske Baptistsamfunn. Et av ordene som ble lest, før jeg ble innsatt i tjenesten gjennom håndspåleggelse og bønn, var hentet fra 2.Tim 4,5:

'Men vær du på vakt i alle ting, lid ondt, gjør en evangelists gjerning og fullfør din tjeneste'.

Håndspåleggelsen og bønnene som ble bedt, ordene som ble lest, var en høytidelig handling.

De ordene har fulgt meg alle disse årene, og kom tilbake med full styrke etter at jeg de siste ukene ble så dårlig.

Hvordan kan jeg gjøre 'en evangelists gjerning'?

Det kall og den utrustning Gud har gitt meg har ikke vært 'evangelistens gjerning'. Ikke slik jeg selv har opplevd det. Men vi er alle kalt til å være formidlere av evangeliet, de gode nyhetene om Guds rike. Vi trenger ikke noe særskilt kall til det.

Men om jeg skulle gjøre 'en evangelists gjerning' måtte det være å peke på det mest sentrale av alle ting. Lik døperen Johannes vil jeg peke på Jesus, og si: 'Se der, Guds Lam'. (Joh 1,36)

Finnes det noe viktigere? Neppe.

Døperen Johannes peker på Jesus som Guds Lam to ganger.

'Dagen etter ser Johannes Jesus komme mot seg, og han sier: Se der! Guds Lam, som bærer verdens synd!' (Joh 1,29).

I oversettelsen av 2005 heter det: 'Se, Guds lam, som bærer bort verdens synd'.

Begge deler er rett. Guds Lam bærer verdens synd, men Guds Lam bærer også disse syndene bort. Jesus, Guds offerlam, ble en soning for all verdens synd.

'Og Han er selv soningen for våre synder, og det ikke bare for våre, men også for hele verdens'. (1.Joh 2,2)

Disse to ordene - Se der! - er blitt så viktige. Ikke bare 'se', slik enkelte bibeloversettelser oversetter det, men: Se der!

På Ham! På Jesus. På Guds Lam.

Dette vil jeg gjøre - så mye krefter og liv tillater:

Peke! Peke på Jesus og si: 'Se der! Se! Guds Lam, som bærer alle verdens synder!'

Den eneste som kan. Det finnes ingen annen.

I noen artikler fremover skal vi se nærmere på Guds Lam. Lammet som har seiret.

(fortsettes)

Leve i spennvidden mellom seier og prøvelser

Jeg leste en kommentar til Hebr 11 i går, som jeg fikk lyst til å oversette og dele med bloggens lesere. Kommentaren er hentet fra Studiebibelen til Henry Blackaby (bildet), velkjent forfatter og pastor blant Sørstatsbaptistene.

Så til kommentaren:

'Noen ganger resulterer troen i en utrolig seier, helbredelse og mirakuløs utfrielse. Andre ganger uttrykkes den ved tillit og fred i nærværet av kontinuerlig smerte, lidelse og avvisning. Genuin tro er utholdende i både prøvelser og triumf'.

Vi trenger begge disse perspektivene på troen og på livet. Da slipper vi å havne enten i den ene eller den andre grøfta.