Sjelens og kroppens helbredelse

 "Sjelens og kroppens helbredelse er en stadig pågående erfaring av Guds legende kjærlighet og berørende ømhet." 

- Bjørn Olav Hansen 25.oktober 2024

"Og da han så folkemengdene, fikk han inderlig medfølelse med dem, for de var forkomne og hjelpeløse, som sauer uten gjeter." (Matt 9,36)

Slitsom helbredelse

I går møtte jeg det igjen. Helt sikkert velment, og tro meg - jeg har prøvd! Hva det handler om? Om å tale Guds ord til din syke kropp, fra du våkner til du legger deg! Utrolig slitsomt, spør du meg. Er virkelig Gud avhengig av at vi sier de 'riktige' ordene for å kunne bli helbredet? Til krampa tar oss? Er det virkelig slik at Gud sitter på sin trone og teller antall bekjennelser med de riktige ordene? 'Nå er Bjørn Olav oppe i 2699, men jeg svarer først når han er oppe i 2700 ganger'.

For en slitsom tro dette er, basert på gjerninger!

"Si bare ett ord", det holdt for Jesus.

Jeg er far til to, og når barna mine spør meg om noe, venter jeg ikke til de har spurt hundre ganger og har sagt de riktige ordene før jeg svarer. For meg representerer dette et fremmed Gudsbilde.

Jeg har gjennom mange år bedt for mennesker som sliter med sykdom, også alvorlig syke, som har blitt helbredet. Jeg kunne fortelle deg om under, men jeg har også bedt for mange som ikke har blitt helbredet. Meg selv inkludert.

En dag er jeg helt sikker på at Gud helbreder meg, om det er på den ene eller den andre siden av evigheten, vet alene Gud. Jeg tror på helbredelse, og jeg ber frimodig for syke, men jeg tror ikke på noe trosformular eller teknikk. For meg er og forblir helbredelse ved bønn et mysterium.
 

Berørt av Herrens hånd

Rektor for bibelskolen i Wales, som ble grunnlagt av den legendariske forbederen, Rees Howells, og hvis sønn Samuel, fulgte etter i farens fotspor, forteller om noe founderlig som skjedde ved skolen i forrige uke. Her er hva han skriver, i min oversettelse: 

"En gruppe mennesker kom forrige uke til Bible College of Wales for å be. En dame hadde slike smerter at hun laget grimaser da hun følte det som om varm olje ble helt på ryggen hennes. Menneskene rundt kunne lukte lukten av olje som ble tent. Noen tok et bilde av damen og det var dette som kom frem på bildet. Et avtrykk av en gigantisk hånd. Du kan ikke finne på dette."

Jeg tror absolutt Herren rekker ut sin hånd til lindring og helbredelse, selv om jeg selv er kronisk syk.

(c) Bjørn Olav Hansen 

Lev gjennom sårene dine - for hjertet ditt er større enn sårene dine

Du har blitt såret på mange måter. Jo mer du åpner deg for å bli helbredet, jo mer vil du oppdage hvor djupe sårene dine er. . . . Den store utfordringen er å leve gjennom sårene dine i stedet for å tenke gjennom dem. Det er bedre å gråte enn å bekymre seg, bedre å føle sårene dine djupt enn å forstå dem, bedre å la dem komme inn i stillheten din enn å snakke om dem. Valget du står overfor hele tiden er om du tar skadene dine til hodet eller til hjertet ditt. I hodet ditt kan du analysere dem, finne årsakene og konsekvensene deres, og lage ord for å snakke og skrive om dem. Men ingen endelig helbredelse vil sannsynligvis komme fra den kilden. Du må la sårene dine gå ned til hjertet ditt. Da kan du leve gjennom dem og oppdage at de ikke vil ødelegge deg. Hjertet ditt er større enn såret ditt.

- Henri Nouwen/Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

Den sårbare Gud ser den enkeltes lidelse

5.søndag i åpenbaringstiden/Prekentekst: Joh 5,1-15

Den observante leseren av evangeliene vil kanskje ha merket seg en liten, men ikke ubetydelig dettalj under lesningen. Det er interessant hvordan slike 'ordløse mellomrom' i kronologien kan tale til oss på sin egen stillferdige måte. Jeg tenker på dette: Første gang Jesus drar opp til Jerusalem sammen med disiplene sine, er det for å besøke Tempelet, sin Fars hus. Johannes 5, som dagens prekentekst er hentet fra, er andre gangen. Da besøker han et sted hvor fortvilte mennesker som kjemper med sykdom møttes. Betesda-dammen ved Saueporten i Jerusalem.  Det taler sterkt til meg. 

Igjen merker jeg meg at Jesus ser den ene i mengden! Johannes forteller oss at det var "en mengde syke" som lå der. Hvilken fortvilelse og avmakt som skjuler seg i disse ordene: "Der lå det en mengde mennesker som var syke, blinde, lamme og uføre. De ventet på at vannet skulle komme i bevegelse, for en engel fra Herren steg fra tid til annen ned i dammen og rørte opp vannet. Den første som steg ned i dammen etter at vannet var blitt rørt opp, ble frisk, uansett hvilken sykdom han hadde." (v.3-4) 

Midt i denne folkemengeden er det at Jesus oppdager ham, mannen som har vært syk i hele 38 år. Jeg merker meg ordene fra vers 6: "Jesus så ham..." Det sier alt!

Hva var dette for et sted? 

Utgravninger i Jerusalem har avdekket Betesda-dammen med de store bassengene. Dette var ikke et sted som ble holdt i hevd av jødene i Jerusalem, men et det vi ville kalle et sted for nyreligiøse strømninger, et sted hvor man tilba avguder. Et hedensk sted med helsebringende kilder. Jesus oppsøker i første omgang maktsentra og læresteder, men han går til et sted hvor de marginaliserte i samfunnet, de fattige og elendige og foraktede befant seg. Her, på dette stedet, lå de syke, de som levde nedverdigende liv. De folk flwat unngikk å være sammen med. Deres sår verket og luktet. De var ikke noe vakkert og tiltrekkende med dem. Tenk så mye fortvilelse og avmakt samlet på et sted!

Jeg tenker tilbake på reiser i Russland år tilbake hvor vi møtte noen som de som befant seg i Betesda. Funksjonshemmede barn som var etterlatt av sine foreldre. Fordi de var uønsket, eller mor og far ikke hadde ressurser til å ta seg av dem. Jeg tenker på de psykisk syke som var plassert i fengsler. Jeg har møtt noen av dem også.

Men for Jesus er alle mennesker unike og de er elsket og sett av Ham. Midt i denne folkemengden så Jesus denne mannen, som hadde vært syk i 38 år. 38 lange år med smerter, savn, sårhet over at livet ble så annerledes enn det han drømte om, - 38 år med fortvilelse og avmakt og redsel. 

Det ser ikke ut til at han har noen venner, ingen familie som kan hjelpe ham ut i dammen, når en engel innimellom rørte opp i vannet, og folk ble helbredet. Det ser heller ikke ut til at denne mannen venter noe av Jesus heller. Han deler bare sin fortvilelse med Jesus: "Herre, jeg har ingen som kan få meg ned i dammen når vannet blir rørt opp. Og når jeg kommer fram, går alltid en annen uti før meg." (v.7)

Det er til denne lamme mannen Jesus stiller spørsmålet: "Vil du bli frisk?" (v.6)

Det er tydelig at Jesus kjente til denne mannen. Visste hvem han var, for Johannes skriver: "Jesus så ham ligge der og visste at han hadde vært syk lenge." (v.6) Dette var nok en mann hvis skjebne var kjent i Jerusalem. Så møter han Jesus! Spøtsmålet han får er ikke bereidende. Det er lett for enkelte å tro det. De vil si: 'Ta deg sammen! Se å kom deg ut av elendigheten!' 

Nei, det er en invitasjon. 

Helbredelsen av den lamme mannen ved Betesda-dammen forteller oss at det ikke finnes noen formel, et system, eller en rett bekjennelse for å motta et helbredelsesunder, slik enkelte vil ha det til. Den lamme mannen blir helbredet spontant på Jesu ord.

Jesus blir så berørt av mannens fortvilte tilstand, at Han sier: "Stå opp, ta båren din og gå." (v.8)

Den lamme mannen blir frisk som en ren barmhjertighetshandling.

Helbredelsen skjer momentant: "Straks," skriver Johannes, "ble mannen frisk." 

Denne fortellingen fra det femte kapitlet i Evangeliet etter Johannes viser hvordan Jesus kommer til oss og møter den enkelte av oss. Han berører våre blokkeringer og vår fortvilelse. Vi er lammet av våre egne behov og vår egen svakhet. Han sier til hver enkelt av oss: Vil du bli helbredet?

Fortellingen om den lamme mannen korresponderer godt med de ordene apostelen Paulus skriver til de kristne fellesskapene han hadde grunnlagt i storbyen Korint. Der bekrefter han at Gud har valgt det som ingenting er, de skrøpelige. det som i verdens øyne blir betraktet som dårer. Hvorfor? For å gjøre det store, de store, de som tror de er noe i seg selv, til skamme. Dette er stikk i strid med vår tids måte å tenke på, som fremhever det store, de vakre, det vellykkede, de mektige. 

I Marias lovsang heter det: "... han spredte dem som har hovmodstanker i hjertet. Han støtte herskere ned fra tronen og løftet opp de lave. Han mettet de sultne med gode gaver, men sendte de rike tomhendte fra seg."

Vår kultur favoriserer de flinke, de sterke, de produktive og de vakre. Gud har valgt ut de som ingenting er.

Inkarnasjonen - dette vakre ordet som kirken har gitt oss - dette at Gud ble menneske, viser til fulle en Gud som er sårbar. Han lar seg føde som et lite barn.så overgitt og fullstendig avhengig av mennesker. Og  Gud blir senere hengt opp på et kors. fullstendig prisgitt mennesker. 

Dette visrr oss Jesu vei. 

Den sårbare Gud. Den Gud som bærer sår. Selv etter oppstandelsen bærer Jesus sårmerkene etter naglene i bein og armer og etter spydet i Hans side. Dette er blitt så stort for meg. 

Dette formet Jesu syn på lidelsen, på menneskets fornedrelse, avmakt, angst, litenhet, avhengighet av andres hjelp. Som denne lamme mannen var det. Han lå på en båre. Avhengig av at noen bar ham. I sin avmakt dro den lamme mannen kroppen sin med seg ned til dammen. Men han var ikke rask nok, han kom seg ikke uti før noen andre hadde gjort det! Så fortvilet. Men Jesus så Ham, som Han så den krumbøyde kvinnen!

Å bli sett av Jesus betyr den store forskjellen. Jesus gir verdighet til de syke, de som lider, de marginaliserte. Han fratar aldri mennesket dets verdighet. Han snakker ikke nedsettende om noen. Han er ikke redd for sitt gode navn og rykte der Han befinner seg blant fysisk og psykisk syke ved Betesda-dammen. Han bryr seg ikke om lukten av stinkende og verkende sår.  Han er kommet for å berge, forbinde, lege. Den gangen - som nå.

Gud viser sin kjærlighet i sårbarhet. I svakhet. Tror du meg ikke? Det står slik i 1.Kor 1,25: "For Guds dårskap er visere enn menneskene, og Guds svakhet er er sterkere enn menneskene."

Guds dårskap - hva er det? Korset! Gud som frivillig lar seg korsfeste. Nagler som slås gjennom hans føtter og armer. Som ikke kan bevege seg. Sårbar.

Guds svakhet - smak på ordet. Er det en ny tanke for deg? Vi er jo vant til å tenke på Guds makt og allmakt, men Guds svakhet? Den viser seg i Sønnens fullstendige overgivelse til Faderen. Den viser seg i korsets dårskap. Guds svakhet er Hans største styrke. Med den overvant Han døden og djevelen. Derfor må vi aldri forakte svakheten.

En vanskelig tekst i Det nye testamente om et helbredelsesunder

4.søndag i åpenbaringstiden/Prekentekst: Luk 13,10-17

Når jeg leste gjennom dagens prekentekst bestemte jeg meg for å ikke kommentere den! Fortellingen om kvinnen med den krumbøyde ryggen som ble helbredet synes jeg er en av de vanskeligste tekstene i Det nye testamente, som handler om sykdom og helbredelse. Lukas skriver om en 'sykdomsånd', og for en som er kronisk syk med Parkinsons, og har store utfordringer med hjertet og andre sykdommer, er dette ikke så lett å forholde seg til. Ikke når man i sårbare situasjoner har møtt de som med skråsikkeerhet vet hvorfor jeg er syk. At det skyldes skjulte synder, manglende tro, frykt og feil bekjennelse. Tekster som dagens prekentekst kan dermed bli en ekstra belastning. Så da er det lettere å hoppe over teksten, la den ligge, og heller skrive om noe annet. Så får jeg heller glede meg over de som var samlet i synagogen denne dagen, og som ble vitne til helbredelsen "over alt det underfulle han gjorde". (Luk 13,17). En kan alltids glede seg med de glade!

Men. Så begynte teksten å arbeide med meg!

Det første jeg merker meg er at det er en lege som skriver. Legen Lukas. Han har selvsagt rede på sykdommer! Derfor begynte jeg å sjekke nærmere hvilke uttrykk denne legen bruker for å beskrive sykdomstilstanden til denne kvinnen som i hele 18 år hadde båret sin lidelse. Det er ingen tvil om at det har vært smertefullt ikke å få rette ut ryggen. Dette vet jeg av egen erfaring. Parkinson fører til at man blir stiv i muskler, får liten bevegelighet og lever med smerter mesteparten av tiden. Dessuten begynner jeg å kjenne stivheten ete seg inn i nakken, og hadde det ikke vært for en kjempegod fysioterapeut hadde jeg ikke stått på beina i dag. 

Lukas bruker to greske ord for å beskrive denne sykdomstilstanden. Det første er ordet "pnevma astheneias", som kan oversettes til norsk med "vanmaktsånd" eller "sykdomsånd". De andre ordene Lukas bruker er: "synkyptousa kai mee dynamenee anakypsai" hvormed han beskriver selve tilstanden: "krumbøyd og kunne ikke rette seg opp".

Det første uttryykket kan tyde på at det her er snakk om en demonbesettelse, og dette skriftstedet ercav flere 'helbredelsespredikanter' brukt som bevis for at det er en sammenheng mellom onde ånder og sykdom. Men den observante leser vi legge merke til at Jesus ikke behandlet kvinnen som besatt av onde ånder, men som syk! Dette ser vi klart i vers 12: "Kvinne, du er løst fra sykdommen din." 

Senere taler Jesus om at denne kvinnen på denne måten: "en Abrahams datter som Satan har holdt bundet i hele atten år." Jesus ser altså på sykdommen som noe ondt, noe som plager menneskene. Parkinsons er ikke noe godt eller en velsignelse. Det er noe ondt, noe som binder et menneske. Binder i den forstand at denne sykdommen gjør deg begrenset, forårsaker smerter, engstelse, er belastende på familie og fremtidsutsiktene er alt annet enn lyse. Men det er ingen demonbesettelse. 

Hvilken glede må det ha vært når denne kvinnen ble løst fra sin plage som hun hadde hatt 'i hele atten år.' Jeg merker meg Jesu sterke empati når Han bruker ordene: "i hele ..." Hva var det hun led av? Bekhterev? Parkinson? Vi vet ikke.

Lukas, som er vår første kirkehistoriker, er nøye med detaljene! Jeg merker meg at han skriver: "Da Jesus fikk se henne, kalte han henne til seg..." (v,12)

Vi befinner oss i en synagoge. Menn og kvinner sitter hver for seg. Jesus ber denne kvinnen over til der hvor Han sitter sammen med mennene! Det er radikalt! Dermed gir Han kvinnen verdighet - og noe mer! Hun er sett av Gud! Jesus så henne! En Abrahams datter! I henes situasjon. Det er like fantastisk som selve helbredelsen! Finnes det noe større enn å være sett av og bekeftet av Jesus. Han gir verdighet til mennesker som sliter med kronisk sykdom, som denne kvinnen. Med å kalle henne til seg selv gjør Han mer for denne kvinnen, enn å løse henne fra hennes sykdom.

Helbredelsen skaper reaksjoner. Den finner sted i en synagoge, på en sabbat. Synagogeforstanderen var en regelrytter, et pettimeter. Han er opptatt av at Loven oppfylles bokstavelig til punkt og prikke. Jesus var opptatt av menneskets ve og vel. 

Filipperbrevet: Et gledens brev i trengselstider, del 30

I enkelte kristne miljøer er det ikke greit å være syk. Jeg holdt på å si: I enkelte kristne miljøer er det ikke sunt å være syk! Ikke om du er kronisk syk, i hvert fall. Det er ikke bare en forventning om at du skal være frisk, men du ansees å ha liten tro om du er syk. Alle kristne skal være friske. Det er lett å si for de som ikke er syke. Jeg har selv møtt dette - mange ganger i kristne miljøer. Er du syk må det være noe galt med deg, med bekjennelsen din, kanskje det er snakk om en skjult synd? 

Da er jeg glad at det i den kristne forsamlingen i Filippi fantes en som nettopp var syk, ja døden nær. Epafroditus var til og med en av Paulus' nærmeste medarbeidere. Paulus beskriver ham som: "min bror, medarbeider og kampfelle, han som ar budbærer til dere og som tjente meg med det de hadde bruk for." (Fil 2,25)

Men så ble han syk: "For han var virkelig syk, nesten til døden." ((Fil 2,27)

Slik kan også skje med en kristen. Og alle kristne dør en dag. Oftest av en sykdom. 

Og man burde ikke kjenne på fordømmelse for det! Lidelsen er og blir et mysterium. Sykdom rammer alle, uansett hvor hellige de måtte være! Kanskje er noen av de mest trofaste Herrens vitner rammet av sykdom.

Epafroditus ble frisk igjen, men det er heller ingen selvfølge! "Men Gud hadde barmhjertighet med ham, og ikke bare med ham, men med meg også, så jeg ikke skulle få dobbelt sorg." (Fil 2,21)

Epafroditus er ikke den eneste i Det nye testamente som ble syk. "Trofimos etterlot jeg syk i Miletos" (2.Tim 4,20). Tror du Paulus hadde bedt for ham. Timoteus var stadig syk, og da Paulus kom til Galatia-området var han så syk at noen ville gi ham 'deres øyne', med andre ord det beste de hadde for at han skulle bli frisk igjen.

Jeg fryder meg over alle som blir helbredet. Hvorfor alle ikke blir det, vet jeg ikke. Det overlater jeg til Gud. Jeg vet at alle en dag blir friske, men om det skjer i dette liv eller når jeg har brutt målstreken og er hjemme i himmelen, vet bare Gud. Jeg fortsetter å be, både for min egen helbredelse og andres, og har sett mange bli helbredet i min tjeneste fra alvorlige sykdommer, selv om jeg selv har flere alvorlige sykdommer.

Slik er livet med Gud. Vi har ikke svar på hvorfor noen blir alvorlig syke - og dør, men det er det ingen andre som har heller. De som mener seg å vite svaret, legger mye byrder på skuldrene til de som har tunge byrder å bære fra før av. Hold opp med det!

I neste artikkel begynner vi på gjennomgangen av Filipperbrevets tredje kapittel.

fortsettes

Å følge en livsregel som kronisk syk - om Benedikts regel i 2021, del 17

Jeg har begynt å lese evangeliene som en fortelling om en helbredende Gud som virker midt i verdens smerte og lidelse. Det gjør det klart for meg at Gud er på de fattige og lidendes side, de som bærer sår, som er redde og sårbare - Han er på deres side. Han møter dem med raushet, verdighet og gir aldri noen forklaring som kan gjøre menneskets angst til noe trivielt. Gud, kommet i menneskers lignelse, tar menneskelig lidelse på ramme alvor - og forbinder sår. Han har selv kjent på kroppen menneskets angst og gru.

Vi ser dette tydelig hos Matteus: 

"Jesus vandret nå omkring i alle byene og landsbyene. Han lærte folket i synagofene deres og forkynte evangeliet om riket, og han helbredet alle sykdommer og plager. Og da han så folkemengden, syntes han inderlig synd på dem, for de var forkmne og hjelpeløse, som sauer uten hyrde," (9,35-36)

Å søke Kristus betyr jo først og fremst dette: å la seg bli funnet av Ham.

Å møte Kristus er å la seg berøre av Hans ømhet.

Jeg har merket meg, når jeg leser Benedikt av Nursia, at han skriver som en mann full av medfølende kjærlighet og forståelse. Han forventer mye, det er sikkert, likevel tar han hensyn til de som er skrøpelige, sårbare, gamle, syke, langsomme. Benedikt viser oss en Gud son utfordrer oss, men som elsker oss med ømhet. 

En benediktiner fra det 12.århundre, Anselm, sier det slik: 

"Og du, Jesus, er du ikke også min mor? Er du ikke moren som lik en høne samler kyllingene under sine vinger?"

Jeg ber om at den helbredende Gud må berøre meg - og deg! Bare et ord fra Ham og vi blir friske.

fortsettes

Jesus vil helbrede sårene våre

Livet er en reise, langs forskjellige veier, forskjellige stier, som setter sitt preg på oss. Vi vet i tro at Jesus oppsøker oss. Han vil helbrede sårene våre, berolige føttene som gjør vondt av å reise alene, å vaske hver av oss rene for støvet fra reisen.

Pave Frans (1936-

Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

Evdokia ble 115 år og hadde helbredelsens nådegave

I en alder av 92 år foretok Evdokia Sukhanova (ærverdige mor Zosima) nok en pilegrimsreise til fots til Jerusalem. Hun var en hellig kvinne med litt av en livshistorie! Hun ble født og døde samme dag - 1. mars, det gikk hele 115 år mellom fødselsåret (1820) og hviletiden hennes (1935)!

115 år fylt med lys, motgang, forfølgelse og trøst. Men til hun døde, hjalp Zosima folk uselvisk. Mannen hennes døde under den russisk-tyrkiske krigen, hun overlevde også sønnen sin sønn og i en alder av 72 tok Evdokia Sukhanova klosterløfter ved Pokrovo-Ennatsky-klosteret! Tenk på det, i en alder av 72 år, da de fleste av oss allerede tror vi har levd våre liv. Er ikke dette et eksempel på at det ikke er aldersgrenser mens sjelen søker lys. Senere tar hun klostreturen til det store skjemaet med navnet Zosima.

Gjennom hennes bønner, ikke langt fra klosteret, er det en helbredende kilde, og senere ble det arrangert en eremitasje med et kapell i navnet til Den aller hellige treenighet.

I løpet av forfølgelsen av kirken ble klosteret stengt, og bøndene gjemte Matushka Zosima. I en hellig sypressekiste hentet fra Jerusalem sov hun i en eller annen hytte, og i den ble hun fraktet fra landsby til landsby da den gamle damen måtte "skjules".

Fortid, nåtid og fremtid ble avslørt for Zosima. Hun hadde også en sterk gave av helbredelse, folket kom ustanselig til henne.

Hun ble begravd i hjembyen Sentsovka, Orenburg-regionen.

Helbredet!

Gud helbreder! I går fikk jeg del i et sterkt vitnesbyrd fra en av mine venner, Peter Hoover. Jeg har valgt å oversette det til norsk, for at flere kan glede seg over det:

"Forrige helg deltok jeg ikke på noen møter fordi jeg var i konstant smerte. Jeg kunne ikke engang berørte min venstre hånd med min høyre. Flere av leddene og beinene begynte å hovne opp, helt fra hendene og ned til knærne mine. Brødrene kom for å be for meg og jeg vet at andre ba også. Jeg måtte kapitulere, og måtte nok en gang ta morfin.

Hvorfor?

Fordi jeg ikke ville spørre enda en gang om de ville komme for å salve og be for meg. Man skal ikke misbruke en god ting. Mandag kveld følte jeg meg tvunget til å gjøre noe drastisk. Kjære familiemedlemmer begynte å snakke om å få meg på sykehus. Så, nok en gang ba jeg om å bli salvet og bedt for. Noen av brødrene kom raskt. Vi sørget for å ransake oss selv, om det var noen skjult eller noen synd som ikke var bekjent blant oss. Så fulgte vi de enkle prosedyren som er beskrevet i Jakobs brev, han som var Jesu bror:

'Er noen blant dere syke? Han skal kalle til seg menighetens eldste, og de skal be over ham og salve ham med olje i Herrens navn. Da skal troens bønn redde den syke, og Herren skal reise ham opp. Har han gjort synder, skal han få dem tilgitt.' (Jak 5,14-15)

Jeg følte en umiddelbar endring men jeg sa ingenting med det samme. Jeg ville være sikker på at det ikke bare var noe jeg innbilte meg. Jeg hadde det godt hele natten, og når morgenen kom var all tvil blåst bort. Jeg var helbredet! Nesten ingen smerte igjen. Hevelsen i beinene og leddene mine gikk tilbake, synlig, time for time. Når dette skrives er alt tilbake til det normale.

Hva er forskjellen? Oljen i seg selv?

Det er ganske opplagt: det å følge nøye instruksjonene hat mye å gjøre med om vi lykkes, særlig når det gjelder hebredelse.

Hvorfor er det slik, at vi som kristne, går våre egne veier (mange ganger de kostbare og kompliserte), enn å gå Herrens veier? Kanskje er det slik at vi selv er usikre om det vil virke og at vi dermed synes det hele er pinlig?

Ikke bekymre deg!

Alt vi gjør når det gjelder å salve de syke er å legge våre problemer i Guds hender, ikke i våre. Han kan gjøre som Han vil. Vi har gitt Ham muligheten til å arbeide med det.

I enkelte tilfeller, som de erfaringene apostelen Paulus gjorde seg, skjedde ikke helbredelser hele tiden. Selv ikke når han ba Herren for dem tre ganger. En av hans medarbeidere døde nesten på grunn av sykdom. Han, og alle hans medbeidere, døde jo også til slutt.

Jeg har blitt helbredet på mirakuløst vis mange ganger. Mmen Herren har også tillatt at jeg har båret på skrøpeligheter jeg ikke er blitt kvitt år etter år.

Mirakuløse helbredelser gjennom bønn, tro og salving av de syke, er ingen garanti for noe. Heller ikke er det galt å konsultere en lege, et sykehus eller en farmasøyt, om vi trenger det. Men å avstå fra å bli involvert i mirakuløse helbredelser begrenser oss i vår vandring med Kristus. Ikke til å undre osss over at mange av våre meninghetsplantinger bærer så lite frukt. Å forkynne evangeliet og å helbrede de syke, kommer i samme pakke.

Francis Chan: - Det er crazy: alle jeg berørte ble helbredet

"Hver eneste person jeg berørte ble helbredet. Jeg har aldri noensinne erfart noe lignende på mine 52 år."

Det er Francis Chan (bildet) som forteller dette til Relevant Magazine.

Det var mens forfatteren, forkynneren, grunnleggeren av Crazy Love Ministries og tidligere Mega-church pastoren, talte til studentene ved Moody Bible Institute at han fortalte om sine forunderlige opplevelser i en avsidesliggende landsby i Myanmar.

I talen samtalte han med tilhørerne om sitt syn på tro og det overnaturlige. Det synet har vært under utvikling. Selv om han har vokst opp med en usikkerhet når det gjelder moderne mirakelhistorier, har han ganske nylig begynt å be for folk om at de må bli helbredet.

'De siste få årene har jeg trodd - trodd på mirakler', sa han i talen sin. 'Når jeg møter syke ber jeg for dem og har tro for at de skal bli helbredet. Og jeg er sjokkert, fordi hver gang jeg ber, skjer absolutt ingenting. Det er svært nedslående.'

Men så - ganske nylig, mens Francis Chan var i Myanmar for å forkynne evangeliet i en avsidesliggende landsby, skjedde det noe.

'Vær så snill Gud,' ba jeg, 'vær så snill, hør min bønn.'

Chan forteller:

'Folk stilte seg opp for å bli bedt for. Hver eneste person jeg berørte, ble helbredet. Det var fullstendig crazy.'

To av de som kom for å bli bedt for var en liten gutt og en liten jente som var døve.

'Dette var fullstendig utenfor min komfortsone. Dette er ting jeg bare har lest om. Men, det skjedde! Jeg har trodd jeg har hatt tro, men dette var tro på et annet nivå.'

Chan har ganske nylig flyttet fra USA  til Asia sammen med familien sin for å bli misjonærer på fulltid. Francis Chan vil forkynne blant unådde.

- Du vet vel at du kan bli helbredet?

Her om dagen møtte jeg en person jeg ikke har sett på lenge. Vi utvekslet noen høflighetsfraser. Jeg satt i rullestolen min. Dagen var ikke av de beste jeg har hatt. Så sier vedkommende, helt ut i det blå: 'Du vet vel at du kan bli helbredet?' Rundt oss er det mange mennesker. Men det ble ikke så klamt på grunn av dem.

For noen høres det kanskje merkelig ut at jeg reagerte på dette? Men det gjorde jeg. Som om jeg var en gjenstand. Som om det var opp til meg om jeg ville sitte i denne rullestolen eller ikke. Som om jeg ikke var 'hel' nok.

Vedkommende mente det sikkert godt, men litt empati og forståelse hadde ikke vært så dumt. Jeg er sliten av alle disse som skal 'helbrede' meg, som valser over meg og som legger nye byrder på meg. Jeg vet at mange andre kronisk syke har det på samme måte.

Hei, jeg er et menneske! Med følelser, sårbarhet, lengsler, sorg, fortvilelse. Gode dager, dårlige dager og elendige dager. Av og til er jeg redd.

Så møter jeg andre som ser meg. Som viser oppriktig omsorg, som spør om de kan hjelpe meg med rullestolen, som vil velsigne meg og som forteller at de ber for meg og May Sissel. Det beveger meg veldig. Da blir jeg rørt. Da merker jeg kjærligheten.

PS. Det skjedde ikke på gata i Molde, hvor dette bildet er tatt.

En dag! En dag!

I dag er det lettere å puste og en mulighet til å komme seg ut. Den kolossale varmen de siste dagene har tvunget meg innendørs. Mens andre har ligget på stranden, har jeg ligget på sofaen med nedtrukne persienner og med vifte for å kjøle ned rommet. Vi er ulike, vi mennesker, og sykdom arter seg forskjellig. Parkinsons er ikke 'bare' skjelving, ustøhet og stivhet, men en hel rekke ikke-motoriske utfordringer. Som søvnvansker, mareritt, utfordringer med mage-tarm, smerter, angst, motløshet, bare for å nevne noen.

Her om dagen møtte jeg et slitsomt menneske. Vedkommende ville vite om jeg holdt fast ved min helbredelse, og krevde min rett overfor Gud?

Hva svarer du på slikt? Jeg har overgitt mitt liv til Gud, og det er Han som da skriver min livshistorie. Jeg har for lenge siden sluttet å svare slike personer. Det nytter ikke hva du sier egentlig, for de vet jo svaret på livets gåter. Men slitsomt er det, som når folk sier: Nå ser du godt ut, mens alt raser på innsiden.

Alt hviler i Guds hender, og en dag, en dag har jeg ikke bruk for rullestolen min lenger. Hvilken dag det skal bli!

Her om dagen leste jeg om et sommerstevne hvor en utenlandsk predikant kunne fortelle at et kortvokst menneske var blitt helbredet, og hadde fått normal lengde. Utrolig! Når ble kortvoksthet en sykdom? Hallo! Og dette begeistrer visse mennesker. Egentlig snakker vi om menneskeforakt. Som når noen påstår at Gud helbreder fra Downs syndrom. Downs er ingen sykdom. Å si slikt er menneskeforakt.

Forakt mot det mangfoldige skaperverket. Vi kommer i alle former, og har alle våre utfordringer. Man kan jo spørre hvem som er funksjonshemmet? Den som sliter fysisk eller psykisk eller den som ikke ser sine egne begrensninger.

Hvorfor ikke feire mangfoldet?

Jeg tror på helbredelse ved bønn. Jeg ber stadig vekk for syke, og ser av og til at noen blir friske, ja, flere nå etter at jeg selv ble alvorlig syk. Men jeg kommanderer ikke Gud. Det er meg helt fremmed.

Og jeg holder fast på at en dag, en dag, skal jeg bli frisk. Jeg er åpen for at det kan bli på denne siden av evigheten, men på den andre siden av den florlette hinnen mellom himmel og jord, er jeg frisk.

Alt hviler i Guds faderhånd.

Hemmeligheter fra lønnkammeret, del 10

Å bli sett, bekreftet og akseptert som den jeg er av Gud, med mine skrøpeligheter, tilkortkommenheter og synder, har vært den sterkeste erfaringen jeg har gjort i de 60 årene jeg har levd.

Det er en helt nødvendig erfaring å gjøre seg.

Om vi skal klare å leve med de motsetnigene livet består av. Vi er splittende mennesker, og trenger å bli hele. Denne helbredelsen er ikke et engangstilfelle, men en stadig pågående prosess. Jeg tror ikke det finnes noe øyeblikk vi kan si vi en gang for alle er hele, at fortiden er endelig begravet, at alle sår er leget. Det er stadig nye lag. Som en løk som skrelles.

Så vi må lære oss til å leve med motsetningene og spenningene.

Og det på en slik måte at motsetningene blir noe kreativt og livgivende for oss.

Billedtekst: Dette ikonet er blitt kalt 'vennskapets ikon', og viser biskop Mena og Kristus. Legg merke til at Kristus holder armen rundt Mena.

Bønn for syke

Jeg sitter inne på denne strålende marsdagen.  Solstrålene som skinnner inn i stua varmer. Jeg arbeider med to prekener jeg skal holde førstkommende søndag, men det er intet offer. Guds nærvær er her i stua vår. Kroppen er ikke  god i dag, men Gud er god. Kroppen skjelver, den er urolig, men Gud er fred.

Søndag kveld skal jeg tale i Oslo Misjonskirke Betlehem om hvordan vi ber for syke. Noen synes kanskje det er nokså selvmotsigende: Her sitter en mann med Parkinsons, diabetes, angina, lavt stoffskifte og en lungesykdom, og forbereder seg på å tale om bønn for syke! En skjelvende mann, som må ha hjelp av rullestol og hjemmesykepleie!

Men jeg har aldri sett så mange berørt av Gud, og så mange alvorlig syke helbredet, i vår tjeneste som nå.

I dag kjenner jeg på djup takknemlighhet for to ting: Først til pastor Erik Andreassen og Oslo Misjonskirke Betlehem, som våger å invitere en mann med Parkinsons til å tale - og tale over et slikt emne. Med det sender menigheten ut et kraftig signal om at alle er inkludert i den menigheten, også de kronisk syke. Det er ingen selvfølgelighet i en tid som vår, heller ikke i en kristen sammenheng.

Det andre jeg kjenner djup takknemlighet for er den nå 94 årige Francis McNutt (bildet). Det er først og fremst han jeg har å takke for at jeg fremdeles har frimodighet til å be for syke.

Hans bok: Healing, utkom tidlig på 1980-tallet, og Misjonsforbundets forlag, Ansgar, sørget for å få den oversatt med tittelen: Helbredelse av hele mennesket. Den er blitt en klassiker.

Denne boken, og ikke minst oppfølgeren, som på svensk fikk den megetsigende tittelen: 'Helandets mysterium', har hjulpet meg, ikke bare til frimodig å be for syke, men til også å få mot til å leve med alvorlig sykdom og til å takle mine egne hverdager.

Noen vil sikkert få fyr på kjetterbålet, når jeg nevner Francis McNutt. Han var jo en katolsk prest i starten av sin helbredelsestjeneste. Mer skal jo ikke til for en liten gruppe mennesker som stadig er ute etter å ta meg. Som katolsk prest, han var dominikaner, fikk Francis McNutt stå i en sterk helbredelsestjeneste hvor tusenvis av mennesker ble berørt av Guds kraft, og mange ble helbredet. Så hører det med til historien at Francis McNutt senere ble prest i Den episkopale kirken, ble gift og fikk barn.

Francis McNutt ble aldri noen brautende og skrikende helbredelsesevangelist som maser om penger, og tjener penger, på syke menneskers bekostning. Stillferdig har han bedt for syke, betjent dem med Jesu medynk og sett Gud helbrede mange - til Jesu navns ære.

Be for meg at jeg må få styrke, visdom og Åndens salvelse på søndag.

Den forunderlige livshistorien til profeten Paul Cain, del 2

Helt fra tidlig barndom hadde Paul Cain (bildet) en evne til å 'se'. Han 'så' ting som ville skje med klassekamerater og med venner - og det stemte. De ble vant med at Paul 'var annerledes'. Åtte år gammel var han en ivrig leser av Det nye testamente. Han trakk seg ofte unna. Likte ikke å være der det var støy og bråk og mennesker.

Han samlet på jernbanenagler. Slike svære spikre som var festet til tresvillene. De satte han opp i rekke og rad - og preket for dem! Han drømte om å tale til store forsamlinger. Syntes han at han hadde for få tilhørere, la han ut på leting etter mer spiker! Paul bygget sin første 'kirke'
 før han var ni år. Da han manglet tak, rev han like så godt taket av et uthus på eiendommen hvor de  bodde. Han trodde ikke faren hadde noe i mot det. Men der tok han feil. Faren forlangte at taket på uthuset ble satt opp igjen!

Pastoren i baptistmenigheten hvor Cain-familien hørte hjemme forstod at den lille gutten hadde et forkynnerkall. Han begynte å ta med seg Paul på sykebesøk.  Den lille gutten 'så' nemlig på forhånd hvem som kom til å bli helbredet før de ba for dem. Paul fortalte om en slik episode, tilfellet med Mary,  på sine eldre dager:

Lenge før de ankom sykehuset beskrev Paul Cain for sin pastor følgende: De ville møte en kvinne på omlag 60 år som hadde på seg en blomstrete rosa kjole. Hun ville ligge døende i en seng på grunn av kreft. Ved fotenden av sengen ville broren hennes, Thomas, stå kledd i arbeidsklær.

Når baptistpastoren og Paul kom til sykehuset var det akkerat slik Paul hadde sett det. Mary ble også momentant helbredet - akkurat slik som Paul hadde forutsagt det.

Paul Cain gikk under navnet: little brother. Det var det engelen, som stadig besøkte ham, kalte Paul Cain. Det hendte titt og ofte at Paul inviterte 10-12 av nabolagets gutter sammen med bestemoren sin og foreldrene til gudstjenester. Da sang de og priste Gud. Baptistmenigheten som Cain-familien tilhørte var ikke overvettes begeistret for denne gutte-predikanten. Det var derimot pinsevennene, og fra dem fikk Paul Cain stadig invitasjoner.

Det første stormøtet Paul Cain talte i var i Dallas, Texas. 500 mennesker hadde kommet for å høre ham. Når han så den store folkemengden og stilte seg foran dem for å tale, ble han så redd at han skalv over hele seg og klarte ikke å si et eneste ord. De som var kommet for å høre ham trodde at skjelvingen skyldtes at Den Hellige Ånd var kommet over ham. De stormet fram til plattformen i det de bekjente sine synder og ble omvendt. Flere ble også helbredet. Den unge Paul Cain ble stående helt stille og så på det forunderluge som fant sted foran øynene hans. Slik ble han stående skjelvende en halv time før han klarte å sette seg. Alt dette skjedde uten at Paul Cain hadde sagt et eneste ord. Neste dagen spredte nyheten seg om at det hadde brutt ut vekkelse i forbindelse med den unge mannens preken.

Når Paul Cain var blitt 14 år hadde han allerede en fast radiotjeneste og holdt helbredelsesmøter i et lite telt. Han reiste tvers over Amerika som evangelist og ba for syke, og så mange helbredet.

fortsettes

Et eksperiment - en reflekson uten svar?

Dette er ment å være et eksperiment. Et forsøk på en refleksjon uten svar. Mer enn undrtng. Og  jeg er helt åpen for at jeg trekker feil slutning. Jeg skriver også vel vitende om at det jeg skriver kan brukes mot meg senere. Det finnes de der ute som samler på alt det jeg skriver om den katolske kirke, for senere å kunne bruke det mot meg.

La meg begynne med dette: Er det noe i katolsk teologi, noe i deres syn på mennesket og dets verdi, som gjør at de ser ut til å engasjere seg sterkere i arbeid blant fuksjonshemmende, kronisk syke, døende, enn det protestanter gjør? Nå tenker jeg ikke spesielt på Norge. Selvsagt har protestanter engasjert seg sterkt i sosialt arbeid, på ulike områder. Men likevel synes det å være noe som utgjør en forskjell.

Pinsekarismatisk kristendom har en tendens til å legge stor vekt på at mennesker skal bli helbredet, men de har lite å tilby overfor mennesker som er kronisk syke eller døende. Men hos katolikkene finner vi for eksempel organisasjoner som Fransicus-hjelpen i Oslo, som besøker syke og døende for å yte praktisk hjelp,  og det aldeles gratis.

Tar katolikker ordene fra Matt 25,31 flg mer bokstavelig og konkret enn protestanter?

Det er mulig jeg skriver mer om dette senere.

Bederens grav var omgitt av et strålende lys i 45 dager

For våre venner i den maronittiske kirken i Libanon var det en helt spesiell dag i går. Da var det ganske nøyaktig 190 år siden en av deres mest markante skikkelser ble født, Charbel Makhlouf. Og i år, nærmere bestemt på julaften, er det 120 år siden han døde.

Apropos det jeg skrev i går om å sette spor etter seg, så satte virkelig Charbel Makhlouf djupe spor etter seg. Det fortelles at graven hans var omgitt av et stålende lys i 45 dager.

Charbel Makhluf er først og fremst kjent som beder. Han ble født 8.mai 1828 i en svært fattig kristen familie i landsbyen Bekaa Kafra, høyest beliggende i de libanesiske fjellene. Tidlig mistet han sin far og Yousef, som var hans opprinnelige navn, ble oppdratt sammen med sine fem søsken av moren. Fra barnsben av bar han på en djup lengsel etter å leve i bønn. Moren lærte ham fra første stund å be Fadervår. Moren giftet seg igjen, med en mann som senere ble landsbyens prest.

Som ung gutt leste han om tidligere tiders hellige menn og kvinner, og fikk gjeteransvaret for familiens gjeiteflokk. Han tok ofte flokken til en hule i fjellene, hvor han kunne tilbringe en hel dag i bønn.

Han var ikke mer enn 23 år da han gikk i kloster. I 1853 avla han sine klosterløfter og tok samtidig navnet Charbel, etter en kristen martyr fra det 2.århundre. Denne martyren døde i Antiokia. Som ung munk studerte han filosofi og teologi ved Hl.Cyprians og Justinias kloster i Batroun distriktet i Libanon.

Etter mange år med et sterkt kall til å leve som eremitt i bønn, fikk han endelig priorens tillatelse til å trekke seg tilbake til fjellene, noe som var uvanlig. De følgende 23 årene tilbrakte han i fullstendig ensomhet i en eremitasje i nærheten av Annaya.

Ved siden av tidebønnene hadde fader Charbel en helt spesiell kjærlighet til eukaristien, som han i løpet av sine 39 år som prest feiret hver eneste dag. Han tilbragte timer i forbedelse før liturgien og timer i takknemlighet etterpå.

Sist men ikke minst brukte Gud ham til å be for syke og mange ble helbredet.

Charbel Makhlouf har vært et forbilde og inspirasjon for meg i mange år.

Oppdatering om Ann Shields

Her kommer en liten oppdatering til alle dere som fulgte oppfordringen min om å be for Ann Shields. Som jeg nevnte i oppfordringen om å be for henne, fikk Ann Shields (bildet), som er en anerkjent evangelist med en forbønnstjeneste for syke, slag for omlag to uker siden.

I en ny melding fra Ralph Martin, som leder fellesskapet Ann Shields tilhører, The Servants of Gods love, er Ann Shields allerede på bedringens vei. Hun får nå fysikalsk behandling. Det er høyre arm som er blitt svak.

Ann Shields er svært oppmuntret og takknemlig for alle som har bedt og som fortsetter å be for henne.