Aftenposten hadde mandag en flott og sterk reportasje om noen uredde katolske nonner som utgjør en maktfaktor mot norske Equinor, som ønsker å starte utvinning av olje fra skifersand i sårbare omåder av Newfoundland i Canada.
Nonnene, som er kommet godt opp i skjels år og alder - de er i 70-80 årene - kjemper en stille kamp for å redde skaperverket. De kjemper tilsynelatende en kamp mot overmakten. Det norske oljeselskapet og den canadiske staten lover gull og grønne skoger i form av penger og masse nye arbeidsplasser - og de kan trenges. Newfoundland trenger jobber. Folk må ha mat på bordet. Da torskefisket kollapset i 1992, fikk mange jobb i oljeindustrien.
Men nonnene mener mye forandret seg negativt etter dette: Grådighet, egoisme og et stadig større forbruk av ting har tatt over.
Men om overmakten kan gi håpløshet, har nonnene et brennende engasjement på sin side. Og de tror på Gud.
Nonnene tilhører Sisters of Mary, en katolsk nonneorden som sorterer direkte under paven. Pave Frans er kjent for sitt sterke miljøengasjement. Han kom som kjent med sitt økologiske manifest rett før klimatoppmøtet i Paris i 2015.
Pavens miljøngasjement ble motivasjonsfaktoren for Sisters of Mary. Så langt har de, sammen med andre miljøorganisasjoner klart å hindre Equinor. Men kampen fortsetter. Nå inviterer nonnene ungdommer til klosteret, for å legge planer for å fortsette kampen for å redde skaperverket.
Endringene i nonnenes arbeidsdag fant sted i 2003, da de engasjerte seg sterkt for å yte hjelp til de fattige og bostedsløse i Newfoundland. Da startet nonnene organisasjonen: Mercy Centre for Ecology and Justice - Nådesenteret for økologi og rettferdighet.
Nonnene sier: "Jorden, planeten vår, er den fattigste i dag. Den som lider mest. Og det er vår skyld. Vi kan ikke fortsette å korsfeste jorden. Vi utarmer Jorden og de fattige. Det kan ikke fortsette. Det holder ikke å justere livsstilen vår for å stanse klimaendringene. Det er et kristent ansvar å stanse utslippene. Dessuten er det sunn fornuft."
