Viser innlegg med etiketten evangeliet. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten evangeliet. Vis alle innlegg

tirsdag, april 29, 2025

Berør de marginaliserte


 «Gå ut i gatene og evangeliser. Forkynn evangeliet. Husk at kirken ble født «i bevegelse» den pinsemorgenen. Kom nær de fattige og berør Jesu sårede kropp i deres kropper. La dere bli ledet av Den hellige ånd, i frihet; og vær så snill, ikke sett Den hellige ånd i et bur! Bli fri!»

... Kirken stoler på deg, på din troskap mot Guds ord, på din tjenestevillighet og på ditt vitnesbyrd om liv som er forvandlet av Den hellige ånd!

Å dele dåpen i Den hellige ånd med alle i kirken, å prise Herren uopphørlig, å vandre sammen med kristne fra forskjellige kirker og kirkelige fellesskap i bønn og handling for de som trenger det mest, å tjene de fattige og syke.»

- Pave Frans. Oversatt til norsk av Bjørn Olav Hansen

Billedtekst: Pave Frans i møte med en mann som lider av en spesiell sykdom som forårsaker svulster over hele kroppen.

tirsdag, april 16, 2024

Ordets uante rikdom

Det merkelige og vidunderlige med evangeliet er at hver lille del rommer helheten. Akkurat som hele solen kan være i en liten duggdråpe. Eller på åpenbaringens nivå: Slik hele Guds storhet er nærværende i det lille barnet i krybben, slik finner vi også hele evangeliet i hver eneste lille del av det.

Dette gjelder alle de fire evangeliene. Men likevel inntar Johannesevangeliet en særstilling i hele den kristne tradisjonen. Her finner vi korte setninger med høyde og dyp som fører oss mot uante horisonter.

Johannes er en mester i å håndtere ordene slik at de kan oppfattes på ulike måter. I evangeliet beveger han seg på ulike sannhetsnivåer som ikke motsier hverandre, men innbyr til å nå stadig dypere lag. Hos Johannes får Skriftens inspirasjon en slik tetthet at den nesten blir til å ta og føle på. Hos ham er ordene ladet med guddommelig kraft. Vanlige, menneskelige ord får en makt som går langt ut over deres opprinnelige muligheter. Johannes får ordene til å sprenges. Han uttrykker det som ikke kan uttrykkes, og han gjør det så enkelt, naturlig og selvfølgelig at vi ofte går forbi ordene uten å ane hvilke skatter som skjuler seg i dem.

Jo mer vi fordyper oss i evangeliet, jo mer oppdager vi den helheten som er til stede i hver lille episode. Så kan vi se hvordan det store er gjemt i det lille. Evangeliene er en utømmelig kilde til forundring, glede og takknemlighet.

- Wilfrid Stinissen: I Guds tid, Verbum 1994, side 129. Ikonet fremstiller evangelisten Johannes.
 

tirsdag, mai 30, 2023

Nytestamentlig evangelieforkynnelse


"Det begynte i Amerika undder det 19.århundres vekkelser: 'Rekk opp hånda', 'skriv under på avgjørelseskortet', -ingen av disse tingene er beskrevet i Det nye testamente. De er alle erstatninger for dåpen, slik den er beskrevet i Det nye testamente. Da evangeliet ble forkynt på pinsefestens dag, svarte apostelen Peter på spørsmålet: 'Hva skal vi gjøre?' med: 'Vend om og la dere døpe...'

Jeg lengter etter å høre moderne evangelister sitere dette verset: 'Vend om og la dere døpe i Jesu Kristi navn, så dere kan få tilgivelse for syndene, og dere skal få Den hellige ånds gave.' (Apg 2,38) 

Dette var appellen, og det var en veldig tydelig appell: De visste nøyaktig hva de måtte gjøre: vise til handling, nemlig ved å omvende seg, før de ble døpt. 

Du forstår: Folk tror omvendelse er å si: 'Beklager' - og be 'synderens bønn': 'Herre, jeg er lei meg for alle mine synder' men, dette er ikke omvendelse! Det er ikke omvendelse i det hele tatt! 

Her er det verset vi aldri hører noen preke over, som begynner slik: 'Derfor, kong Agrippa, har jeg ikke vært ulydig mot det himmelske synet' - det vil si: det verset har mange prekt over, men hva med dette - det haar jeg ennå til gode å høre noen sitere i sammenhengen det står: '... at de må angre og vende om til Gud og gjøre gjerninger som svarer til omvendelsen'. (Apg 26,19flg)

Men er ikke dette frelse ved gjerninger? Langt fra! Men jeg forteller folk at jeg aldri døper noen på bekjennelsen av deres tro uten et bevis på at de har omvendt seg. Det kommer som et sjokk på folk. De har aldri måtte vise til gjerninger som svarer til omvendelsen. Den bibelske veien er at man hører evangeliet forkynt, responderer ved å vende om og så lar seg døpe på bekjennelsen av sin tro."

Notater fra et finsk TV intervju med David Pawson, nedskrevet av Bjørn Olav Hansen (c). David Pawson, som døde i år 2000, var en britisk baptistpastor og bibellærer som har betydd mye for meg. Jeg har truffet ham ved flere anledninger, både i Israel og Norge, både personlig og offentlig. 

søndag, desember 11, 2022

Kenyanske stammer totalt forvandlet gjennom evangeliet


Kenya (MNN) - Kenyanske kristne jobber for å bringe fred mellom de fremtredende Luo- og Kalenjin-stammene.

Unge menn fra Kalenjin-stammen, oppfordret av sine eldste, stjeler ofte kyr fra Lou. Blodsutgytelse fulgte. Korrupte lokalpolitikere utnyttet til og med situasjonen for egen vinning.

For ett år siden rapporterte vi hvordan en FMI-partner, pastor Felix, hadde en visjon for forsoning. Bruce Allen sier: «Pastor Felix har sett kriminalitetsraten mellom stammer falle med 93 prosent siden han implementerte evangelisering og disippeloppsøking med sportskonkurranser og Gode nyheter-klubber. Dette er en så utrolig ting, og til og med andre stammer legger merke til endringen som har skjedd.»

Mellom de to stammene har over 900 blitt etterfølgere av Jesus siden vår siste rapport.

Selvfølgelig jobber ikke pastor Felix alene. Allen sier: «For noen uker siden trente han 70 voksne fra de to stammene til å lansere enda flere Gode nyheter-klubber. Det var en mulighet for disse to rivaliserende stammene, de voksne, til å komme sammen i en enkelt trening. Og det har virkelig revolusjonert livet til stammen.»

"Når evangeliet begynner å forvandle individer, kan hele samfunn bli blåst inn i endringen."

De gode nyhetene om Jesus handler ikke bare om individuelle forhold til Gud, sier Allen. "En av de voksne som var involvert i Felixs treningsøkter sa: 'Nå har jeg virkelig et ansvar for å stå i gapet for varig fred i samfunnet vårt, og spre kjærlighet til alle, uansett stamme, språk eller hudfarge.'"

Be om at helbredelsen vil fortsette mellom Luo og Kalenjin. Be også om at Gode nyheter-klubbene vil vokse sterkt, ikke bare i antall, men i Jesu kjærlighet.

----

FMI står for Forgotten Missionaries International.

Kilde: Missions Network News/Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

tirsdag, august 16, 2022

Kristne iranere når traumatiserte afghanere med evangeliet


Afghanistan (MNN) – Da Taliban erobret Afghanistan for ett år siden, ble Heart4Irans kundesenter oversvømmet av telefonanrop fra redde mennesker.

Mike Ansari sier: "De var uten håp, traumatiserte og redde for livene sine. Alle innringerne trengte traumerådgivning. Så vi ansatte afghanske kristne, trente dem i traumerådgivning og opprettet et stort kundesenter med fokus på behandling av kontakter fra Afghanistan.»

"De snakker med de inne i Afghanistan, og også afghanske flyktninger som flykter til andre land."

Dette initiativet heter Heart4Afgahnistan.

Ansari sier at de fleste innringere ønsket å høre om Jesus. «Vi sa nettopp til dem at Gud elsker dem og ikke har forlatt dem. Vi forsikret dem om at Gud hadde en fantastisk plan for dem.»

Afghansk kirke

Afghanere er veldig teknologikyndige, sier Ansari. De bruker tid på Facebook og Instagram, og prøver å få kontakt med folk utenfor landet.

Dette bidro til suksessen til Heart4Afghanistan-plattformen. Ansari sier: "De leter etter håp, de leter etter mening. Vi lanserte tilbake i 2019, en online virtuell kirke for Iran. Og responsen var stor. Så vi bestemte oss for å gjøre en beta-lansering av en afghansk nettkirke. Og resultatene var veldig imponerende.»

Nettkirken ble nettopp lansert i slutten av juli. Be om at det vil bringe håp og glede til mange afghanere. Du kan støtte denne innsatsen her.

Avdeling i Afghanistan

Heart4Iran har jobbet i Afghanistan siden 2009. Ansari sier: "Vi har gjort to ukentlige live-show på Mohabat TV som når afghanerne."

Afghanere er en del av den persisktalende verden. De snakker og forstår farsi, som er det offisielle språket i Iran.

Kilde: Mission Network News/Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

torsdag, desember 30, 2021

Takk for innsatsen for evangeliet!


En av de som har gjort et sterkt inntrykk på meg i 2021 er Rune Edvardsen. Alltid i brann for evangeliet, på de undertryktes og marginalisertes, de fattige og forkomne og forfulgte side, enten det er i Afrika eller Asia. Særlig har Myanmar og det forferdelige som skjer der, fått Runes oppmerksomhet. Du har løftet frem situasjonen i dette landet, men ofte talt for døve ører. Men du gir deg ikke! Og du satser på å reise opp en ny generasjon evangelister i land som trenger å få høre om Jesus. Der er din lidenskap. Rune er en uredd mann, som ikke er politisk korrekt, men med integritet. Hel ved, sier vi her jeg bor. Trofast ved hans side står Sølvi.

Takk for din trofasthet, Rune. Takk for ditt hjertelag med de som ingenting er, og takk for at du fremfor noe annet forkynner De gode nyhetene om Jesus og har fokus på det. Jeg ber for deg og Sølvi.

Billedtekst: Sølvi og Rune Edvardsen, som May Sissel og jeg hadde privilegiet å spise middag med i Sarons dal i 2018. Da innledet jeg til et seminar som ble ledet av Ebbe og Sten Sørensen.

fredag, desember 24, 2021

Folkefrelsar!


Denne julaften vil jeg løfte frem igjen julesalmen til den hellige Ambrosius av Milanos (død år 497), og som Martin Luther oversatte til tysk i 1523. Salmen ble oversatt til norsk av Bernt Støylen i 1905. Jeg har delt den før, men jeg kjenner ingen vakrere og mer innholdsmettet julesalme enn denne. Salmen er den eldste kristne salmen som fortsatt synges. Velsignet Kristi fødselsfest til alle mine lesere!

Folkefrelsar, til oss kom,
fødd av møy i armodsdom!
Heile verdi undrast på
kvi du soleîs koma må.

Herrens under her me ser,
ved Guds Ande dette skjer.
Livsens ord frå himmerik
vert i kjøt og blod oss lik.

Utan synd han boren er
Som all synd for verdi ber.
Han er både Gud og mann,
alle folk han frelsa kann.

Frå Gud Fader kom han her,
heim til Gud hans vegar ber,
Ned han fór til helheims land,
upp fór til Guds høgre hand.

Du som er Gud Fader lik,
Ver i vanmakt sigerrik!
Med din guddomsvelde kom,
styrk oss i vår armodsdom.

Klårt di krubbe skina kann,
ljoset nytt i natti rann,
naud og natt til ende er,
trui alltid ljoset ser.

Lov og takk, du Herre kjær,
som til verdi komen er!
Fader god og Ande blid,
lov og takk til evig tid!

torsdag, desember 23, 2021

Evangeliet går frem i Iran


Over hele den iranske regionen deler kristne ivrig julegleden med andre gjennom evangelisering, distribusjon av kristen litteratur og oppsøkende virksomhet. 

Det sier David Yeghnazar, daglig leder for misjonsorganisasjonen ELAM Ministries.

I en by har Armita trofast deltatt i gateevangelisering. Nylig delte hun årsaken til at vi  feirer jul med en lokal iransk forretningsmann, og han spurte om hun ville komme og dele evangeliet med hans 60 ansatte.

I en annen by forventer en lokal pastor som betjener flyktninger at 400 afghanere vil delta på et utadrettet møte som arrangeres av kirken hans.

Og i enda en by delte en liten gruppe troende ut tusen Nytestamenter på én uke mens de delte Jesu kjærlighet med samfunnet.

Elam har nylig gitt ut et nytt persisk album - 'Kristus er født'. Titusenvis lytter til disse vakre julesangene over hele Iran-regionen mens de deles på ulike sosiale medieplattformer.

Her er smakebiter fra albumet: 

https://www.youtube.com/watch?v=NPvD9x0gZ1g

https://www.youtube.com/watch?v=6PiGoNuZ-Ag

lørdag, november 20, 2021

Dronning Elisabeth: 'Evangeliet forblir uforandret'


 "Ingen av oss kan bremse tidens gang, og selv om vi ofte fokuserer på alt som har forandret seg i årene som har gått, er det mye som forblir uforandret. Det omfatter evangeliet om Kristus og hans lære.

For troens folk har de siste årene vært spesielt tøffe, med restriksjoner vi ikke har sett maken til tidligere i tilgangen på trøsten og freden som ligger i offentlig gudstjenestefeiring. Det har vært en tid med engstelse, sorg og slitenhet... Likevel har evangeliet brakt håp..."

- Dronning Elisabeth i en tale til generalsynoden til Den engelske statskirken i 2021. Kilde: Journalist Tore Hjalmar Sævik/Dagen. Foto: Buckingham Palace.

torsdag, oktober 14, 2021

Kolosserbrevet: Himmelvendt og jordnær, del 21


Kol 2,13-15: Syndenes forlatelse er den største gaven av dem alle! Etter hvert som du modnes og vokser til både som menneske, og som kristen, forstår du det. Så når Paulus skriver til menigheten i Kolossai disse ordene: "Dere var døde på grunn av misgjerningene og deres uomskårne kjøtt og blod. Men han gjorde dere levende sammen med Kristus da han tilga oss alle våre misgjerninger. Gjeldsbrevet mot oss slettet han, det som var skrevet med lovbud, han tok det bort fra oss da han naglet det til korset" - så er det selve kjernen i evangeliet han avdekker for oss! 

Ingenting, absolutt ingenting topper dette, og det er heller ingenting mer du trenger enn syndenes forlatelse! Det er heller ingenting som bringer glede med seg eller frigjørelse og frihet, som når du erfarer den nådefulle Guds konkrete inngripen i ditt liv og får dine synder tilgitt. 

Det finnes et før og ett etter et menneske blir en kristen. Om dette er Det nye testamente og apostlenes lære meget klar: "Dere var døde", skriver appostelen Paulus til medlemmene av den kristne forsamlingen i Kolossai. Åårsaken til at han si det er på grunn av "deres misgjerninger", deres synd. Synden skaper et skille mellom Gud og mennesker. I brevet han skriver til de kristne i Efesos er han inne på samme tankegang: "Dere var en gang døde på grunn av deres misgjerninger ... Vi var av naturen under Guds vrede, vi som de andre." (Ef 2,1 og v.3b) 

Men de døde vekkes til live med frelsen i Kristus! "Men dere gjorde han levende." (v.13b) Apostelen Peter beskriver det nye livet slik i 1.Pet 2,9: "... han som kalte dere fra mørket og inn i sitt underfulle lys". 

Å stå i gjeld er ingen god følelse. Alltid komme til kort. Aldri få gjort opp for seg.  Slik er den ikke-kristnes, den uomvendtes stilling innfor Gud. Han eller hun er under Guds vrede. Adskilt fra Gud. Men den som er blitt et Guds barn av bare nåde, har gått over fra døden til livet, fra mørke til lys, og har fått dette gjeldsbrevet tatt fra seg. Det er blitt naglet til korset, gjelden er opp og avgjort, betalt. Det finnes ingen regning, ikke noe gjeldsbrev igjen. Dette er evangeliet om Guds nåde!

Derfor gleder jeg meg over syndenes forlatelse, og det nye livet i Kristus.

La oss se nærmere på dette gjeldsbrevet:

Det greske ordet er 'cheirographon' som bokstavelig talt betyr 'autograf'. Det handler altså om en håndskrift undertegnet av en skyldner med erkjennelse av hva han eller hun skylder. I dette tilfellet er det Gud selv som har skrevet skyldbrevet eller gjeldsbrevet, og mennesket har med sin synd undertegnet det. 

Ordet for 'slettet ut' er det greske ordet 'exaleiphein'. Dette ordet gir oss et innblikk i Guds ufattelige nåde. Dokumenter som ble skrevet på denne tiden ble enten skrevet på papyrus, et slags papir laget av margen på sivaks, eller de ble skrevet på dyreskinn. Begge disse materialene var ganske kostbare, og det måtte ikke sløses med dem. Det blekket de brukte den gangen, var uten syre, og det ble liggende på overflaten av papiret og trengte ikke ned i det slik som moderne blekk vanligvis gjør. For å spare papir hendte det ofte at en skriver brukte papyrus eller dyreskinn det allerede var skrevet på. Når han gjorde det, måtte han først ta en svamp og stryke bort skriften. Fordi blekket ikke hadde trengt ned i papiret, kunne det bli tørket vekk. Det er dett bildet Paulus bruker når han skal beskrive syndenes forlatelse. Gud har, i sin store nåde, strøket vekk vår syndeliste så fullstendig at det er som om det aldri hadde stått noe der. Ikke det minste spor var tilbake.

Dette gjeldsbrevet tok altså Gud og naglet det til Kristi kors. I den antikke verden ble det sagt at når en lov eller forordning skulle slettes, ble den festet på en planke og det ble slått en spiker rett gjennom den. På Kristi kors ble gjeldsbrevet mot oss korsfestet. Dette er virkelig nåde.

fortsettes

torsdag, august 26, 2021

Kolosserbrevet: Himmelvendt og jordnær, del 10


Kol 1,21-23: "Dere må bare bli stående i troen, grunnfestet og stødige, uten å la dere rive bort fra det håpet som evangeliet gir." (Kol 1,23)

Det er viktig å tenke at vi ikke bærer troen, men det er troen som bærer oss. Troen er noe vi bekjenner med hele kirken. Det er lett å tenke at dette skjer på det individuelle plan og troen er jo personlig, samtidig som den er kollektiv. Det kan være godt å tenke på når man er ekstra sliten og fremsier Den apostoliske eller Den nikenske trosbekjennelsen, at man tror slik kirken tror. Troen er ikke noe man skal finne på selv. Den apostoliske troen er en overlevert tro fra apostlene til oss. Det er den grunnfestede og stødige troen. Min tro kan vakle, det gjør ikke kirkens felles overleverte tro. 

Det kjennes fremmed ut når Paulus innleder avsnittet etter urkristnes trosbekjennelsen med ordene: "Også dere var en gang fremmede og fiender av Gud i sinn og tanke med deres onde gjerninger." (Kol 1,21) Men det er et ugjendrivelig faktum at synden skapte skillsmisse mellom Gud og mennesket. "Men nå har han forsonet dere med seg selv, da Kristus led døden i sin kropp av kjøtt og blod." (v.22) "Hellige, uten feil og uangripelig ville han føre dere fram for seg." Av sammenhengen ser vi at dette er Guds verk alene. Det er ingen ting i oss selv som hverken gjør oss hellige, uten feil og uangripelige, men ene og alene Kristi rettferdighet.

Forsoningens mål er hellighet. Forsoning innebærer en annen slags forpliktelse, nemlig å stå fast i troen og aldri gi slipp på det håp som evangeliet gir oss. Forsoning handler om at vi aldri mister tilliten til Guds kjærlighet. Ut fra forsoningens vidunder vokser det fram en urokkelig troskap og et uovervinnelig håp.

fortsettes

lørdag, august 14, 2021

Kolosserbrevet: Himmelvendt og jordnær, del 3


 Kol 1,3-6: Himmel over livet! Det kunne man satt som overskrift på prologen til Kolosserbrevet: "... på grunn av håpet som venter dere i himmelen" (v.5). Det gjelder å ha det rette perspektivet. Vi må leve med evigheten i sikte. Trofasthet mot Kristus kan bety alle slags tap, smerter og lidelser. Men om himmelhåpet er der gir det motivasjon og nåde og kraft til å holde ut. 

Til tross for at han aldri fikk møte de kristne i Kolossai på deres hjemsted, gleder Paulus seg over det han får høre om dem. Han har fått "høre om deres tro på Kristus Jesus og om den kjærlighet der til alle de hellige" (v.4). Den som har fortalt ham om dette er Epafras. Jeg ser dem for meg disse to, som sitter sammen og snakker. Paulus befinner seg i fengsel i Rom. Epafras, som kommer fra Kolossai, er på besøk og Epafras forteller begeistret om det Gud gjør i hjembyen. Begeistringen smitter over på Paulus, og begeistringen flyter over i en takkebønn: "Vi takker alltid Gud og vår Herre Jesu Kristi Far, og ber alltid for dere." (v.3) Gode rapporter bør alltid munne ut i at man takker Gud! Det blir ofte altfor mye 'akk' og for lite 'takk' men i Paulus' teologi ligger det alltid mye 'kneologi' i bunnen! Derfor inneholder også Kolosserbrevet en av hans apostoliske bønner. Vi kommer tilbake til denne. 

Allerede i disse innledende versene får Paulus sagt noe om både den himmelvendte og den jordnære troen: troen på Kristus og kjærlighet til vår neste. 

De to tingene hører uløselig sammen og kan ikke skilles fra hverandre.

Himmelhåpet som de første kristne fikk del i fikk de gjennom forkynnelsen av evangeliet, jfr Kol 1,5: "Dere har alt nå fått høre om dette gjennom sannhetens ord, evangeliet, som er kommet til dere." 

Hva er så evangeliet. Det greske ordet 'evangelion' betyr ganske enkelt 'gode nyheter', og er blitt et teologisk begrep. Når samtidens mennesker hørte dette ordet 'evangelion' brukt var det naturlig å spørre: 'Gode nyheter om hva da?' Når vi leser evangeliene hører vi om De gode nyhetene om Guds rike. Her i Kolosserbrevet knytter Paulus ordet til 'sannhet'. Sannheten er i kristen tro ikke knyttet til en ide, men til en person: "Jeg er .... sannheten...", sier Jesus om seg selv. Jesus taler ikke bare sant, Han ER sannheten. 

De gode nyhetene er også universelle. Det vil si at de er for hele verden. Ikke forbeholdt noen få: "For så høyt har Gud elsket VERDEN at han ga sin enbårne Sønn..." Det universelle aspektet ved evangeliet understrekes av ordene til Paulus: "... Som i hele verden ellers har evangeliet båret frukt og utbredt seg også hos dere, helt fraden dag dere fikk høre det og lærte Guds sanne nåde å kjenne." (v.6)

De gode nyheter er ikke gode nyheter med mindre det er nådens evangelium som forkynnes.

fortsettes

onsdag, april 21, 2021

Bibelstudium: Hellas og Athen nås med evangeliet, del 8


 Samtalene med de epikureiske og stoiske filosofene på torget i Athen førte til at de besluttet å ta ham med seg opp på Areopagos. Navnet betyr krigsguden Ares' eller Mars' høyde. Der pleide byens øverste råd å møtes, og der fantes det en foredragssal hvor filosofene holdt til. Like overfor der igjen lå Psrtenon, visdomsgudinnen Palllas Atenes storslagne tempel. 

Det sto apostelen, omgitt av en nyhetshungrig skare, like overfor krigsgudens og visdommens guddoms-templer. For en motsetning mellom all denne hedenskapets makt og herlighet oog den enslige, fattige Kristi tjener og apostel! 

Her setter livet ham stevne; for dette stedet i Athen var den gamle verdens åndelige midtpunkt. Enhver ny tanke som ville erobre verden, måtte først fram til vurdering her. Og for det ordet som lå på denne mannens lepper i Åndens kraft og glød, for det ordet skulle hele den gresk-romerske gudeverden synke i støvet. Krigsguden har rast mot dette ordet, brynjekledde legioner av soldater, hvislende piler og flammende bål har vært satt opp mot evangeliet - de har påkalt visdomsgudinnens hjelp - og enda har evangeliet gått sin seiersgang, tross både ytre vold og åndelige våpen og aldri blir dets sannhetskraft kuet; dødsrikets porter vil aldri få makt over Kristi forsamling. Derfor er det apostelen som går seirende ned fra Marshøyden. 

Når jeg leser historien om Paulus oppe på Areopagos går tankene til en annen ensom Gudsmann, profeten  Elia oppe på en annen høyde - Karmelfjellet. Mot ham sto krigsmakten, kong Akab og dronning Jesabel. Mot ham sto datidens vismenn og hoffprestene, hele 450 avgudsvennlige prester for Baal og Astarte - og likevel sto han der blotttendes alene, uovervinnelig, fortrøstningsfull og rolig; for han visste at Gud var med ham.

Slk var det også med apostelen Paulus. Paulus sto på Areopagos i Athen overfor de greske filosofene med evangeliet i sine hender. Ikke noe mer. Det var alt han trengte. Til den kristne forsamlingen i Korint skriver han:

"For ordet om korset er vel en dårskap for dem som går fortapt, men for oss som blir frelst, er det en Guds kraft. For det står skrevet: Jeg vil ødelegge de vises visdom, og de forstandige forstand vil jeg gjøre til intet. Hvor er en vismann? Hvor er en skriftlærd? Hvor er en forsker i denne verden? Har ikke Gud gjort verdens visdom til dårskap? For da verden ikke ved sin visdom kjente Gud i Guds visdom, fant Gud for godt å frelse dem som tror, ved forkynnelsens dårskap. For jøder krever tegn og grekere søker visdom, men vi forkynner Kristus korfestet, for jøder et anstøt og for hedninger dårskap. Men for dem som er kalt, både jøder og grekere, forkynner vi Kristus, Guds kraft og Guds visdom. For Guds dårskap er visere enn menneskene, og Guds svakhet er sterkere enn menneskene." (1.Kor 1,17-25)

onsdag, april 14, 2021

Bibelstudium: Hellas og Athen nås med evangeliet, del 1


Mannen Paulus så i drømmesynet hadde bedt Paulus og apostelteamet hans om å komme over til Makedonia for å hjelpe dem. (Se Apg 16,9) Første reisemål var Filippi hvor en menighet grunnlegges. Filippi var en av de største byene i Makedonia. Men Filippi var ikke hovedstaden. Det var Tessaloniki. Underveis passerer de to betydnigsfulle makedoniske byer: Amfipolifs og Apollonia. Dety gjorde de uten å stanse. 'De' er Paulus, Silas og Timoteus. Jeg antar at Lukas ble igjen i Filippi, siden han ikke lenger skriver 'vi' men skriver om 'de': "Etter at de var kommet ut av fengslet, gikk de hjem til Lydia. Her traff de brødrene, og de formante og trøstet dem. Så drog de videre." (Apg 16,40) 

Amfipolis lå 53 kilometer fra Filippi, og Apollonia ytterligere 43 km videre langs veien. Så det var et drøyt veistykke å gå på beina. Stanse underveis måtte de nok, men Lukas gir oss ikke del i disse detaljene. Hvorfor stanset ikke Paulus og hans apostoliske team opp og grunnla lokale menigheter her. Vi vet ikke. Men det er tydelig at de var blitt enige om at de måtte nå Makedonias hovedstad først. Veien de gikk fra Filippi til Tessaloniki het Via Egnatia. Via Egnatia var en romersk vei, konstituert av romerne i det 2.århundre f.Kr. Veien gikk gjennom de romerske provinsene Illyria, Makedonia, og Trakia, det vil si gjennom dagens Albania, Nord-Makedonia, Hellas og den europeiske delen av Tyrkia. Den gikk fra Bysants i øst til Apollonia i vest.Veien, som var en militærvei, ble bygget i forlengelsen av Via Appia for å forbinde rom, over Brindisium, med den østlige delen av Romerriket. 

Tessaloniki, som i dag heter Saloniki, har fått sitt navn etter Alexander den stores halvsøster. Dette var en betydelig havneby, et politisk og kommersielt sentrum i Hellas og sete for den romerske prokonsulen. Til forskjell fra Filippi var ikke Tessaloniki en romersk koloni, men hadde status som en såkalt fristad. Dette innebar et betydelig selvstyre, selv om det var tette bånd til Rom.

"Der hadde jødene en synagoge". (Apg 17,1)

Også i Tessaloniki var det et jødsk samfunn, som det var i Filippi, og det var det mest naturligste av alt å oppsøke det. Paulus var jøde og trofast mot den jødiske tradisjonen. Vi merker oss uttrykket: "som han pleide." (Apg 17,2) Også Jesus gikk i synagogen "av sedvane". 

"Tre sabbatsdager samtalte han med dem ut fra Skriftene." Apostelen Paulus hadde de beste forutsetningene for å gjøre dette. I en biografisk skisse skriver historikeren Lukas dette om den bakgrunnen Paulus hadde: "Jeg er jøde, født i Tarsus i Kilikia, men oppfostret i denne byen. Ved Gamaliels føtter ble jeg opplært etter de strenge krav i den lov vi har fra fedrene. Og jeg var nidskjær for Gud..." (Apg 22,2)

Vi merker oss at det var Skriftene Paulus og jødene i Tessaloniki samtaler om. 

Kanskje er det her svaret ligger på at apostelen Paulus velger å danne en menighet i Tessaloniki fremfor Amfipolis og Apollonia: synagogen. De hadde Skrftene, og de var av den grunn mer åpne for det evangelium Paulus var kalt til å forkynne. 

Da Paulus senere skrev til de troende i Tessaloniki, minnet han dem om det som skjedde på denne tiden. Blant annet skrev han: "For dere minnes, brødre, hvordan vi slet og strevde. Mens vi arbeidet natt og dag for ikke å ligge noen av dere til byrde, forkynte vi Guds evangelium for dere" (1 Tess 2,9). Paulus og hans venner arbeidet kanskje som teltmakere, ihvertfall en del av tiden. I brevet han senere skrev til den kristne forsamlingen i Filippi, skriver han: "Dere vet jo selv, dere filippere, at i evangeliets første tid, da jeg drog ut fra Makedonia, var det ingen annen menighet som hadde slikt samfunn med meg at6 det ble ført regnskap over gitt og mottatt. Allerede da jeg var i Tessalonika, sendte dere både en og to ganger det jeg trengte" (Fil 4,15-16). Det kom altså to pengegaver fra Filippi, og det er naturlig å tro at en av de viktigste bidragsyterne må ha vært purpurkremmersken Lydia som var velstående. Med sine penger var hun med på å finansiere evangeliseringen av Europa.

fortsettes

Billedtekst:  Tessaloniki. Foto: Pixabuy.

mandag, april 05, 2021

Bibelstudium: Da evangeliet kom til Europa, del 1


I dag starter jeg på et nytt bibelstudium. Denne gangen fra Apostlenes gjerninger kapittel 16. Takk til alle dere som ga gode tilbakemeldinger på det forrige, som tok for seg kapittel 19:

En skal ikke lese lenge i Apostlenes gjerninger før en oppdager Den Hellige Ånds gjerninger. Apostlene lar seg lede av Ånden på overnaturlig vis, gjennom syner og drømmer og profetiske ord og åpenbaringer. Dette hører med til det normale kristenlivet, mens vi har gjort det normalt til noe unormalt og ekstraordinært! Det andre vi legger merke til er at apostlene lærte underveis - av sine feil! Det er en bratt læringskurve, men om vi skal lære å vandre i Ånden og gi oss ut på den veiløse veien i et for oss ukjent landsskap må vi våge å ta feil og gjøre feil. En kristen er et overgitt menneske, overgitt til Guds vilje. Vi ser dette eksemplifisert i Jesu ord til Peter: "Sannelig, sannligb sier jeg deg: Da du var yngre, bandt du selv opp om deg og gikk dit du ville. Men når du blir gammel, skal du rekkke ut dine hender, og en annen skal binde opp om deg og føre deg dit du ikke vil." (Joh 21,18)

Vi kan legge planer, gode planer, som apostelen Paulus og profeten Silas gjør, når de legger ut på en reise "gjennom Syria og Kilikia" i den hensikt at de skulle "styrke menighetene der". Motivet var edelt, men Gud hadde andre planer. Apg 16,6 forteller oss: "De drog gjennom Frygiaog det galatiske land, fordi de ble hindret av Den Hellige Ånd fra å tale Ordet i Asia" Er det mulig da, sier vi kanskje. Det er da vel ikke noe galt i å tale Guds ord? Nei, det blir aldri feil. Men dette er ikke Guds kairos-tid.

Tid, slik Gud ser den, er enten 'chrinos-tid', i betydningen 'klokkketid', klokka tikker og går. Men det finnes også et annet tidsbegrep, om det er 'kairos-tiden', sonm er 'Guds velnbehagelige tid', i forståelsen: 'Guds spesielle tid - nå'. Vi finner et godt eksempel på 'keiros-tiden' eller 'kairos-øyeblikket' i Gal 4,4: "Men da tidens fylde kom, utsendte Gud sin Sønn..." Dette var Guds plan, nøye planlagt, på ingen måte tilfeldig. En rekke ting måtte oppfylles først, og ting måtte legge seg til rette. 

Så leser videre: "Da de var kommet i nærheten av Mysia, prøvde de å dra til Bitynia, men Jesu Ånd ga dem ikke lov." (v.7)

Hvordan skjedde dette? Lukas gir oss ikke noe svar, men ut fra flere andre steder i Apostlenes gjerninger ser vi at apostlene og de første kristne ledes gjeenom syner, drømmer og profetiske ord, så det er rimelig grunn til å tro at det som skjer her. 

Det er interessant å merke seg usikkerheten til apostlene på den ene siden, og villigheten til å lyde Herren i ett og alt. 

Det er viktig å være klar over at våre godt planlagte fremstøt iblant blir forhindret av Den Hellige Ånd, som i dette tilfellet, mens det i andre tilfeller kan være djevelen som står bak. Vi ser et eksempel på det siste i 1.Tess 2,18: "Derfor ville vi komme til dere igjen,. Jeg, Paulus, forsøkte både en  og to ganger, men Satan hindret oss." Det er bare et intimt samfunn med Den Hellige Ånd i bønn som kan avgjøre hva som er hva. 

Paulus, Silas og Timoteus snudde. De alød Åndens ledelse. I dette tilfellet dro de tilbake til Mysia. Slik er det! Vi må av og til snu, og dra tilbake. Det krever mot og det krever overgivelse. Kanskje slappet de av ved Bosporus-strendene? De snakket sikkert sammen om hva de nå skulle gjøre, og så kanskje for seg at de greske byene Nikea og Nikomedia ville være strategiske for nye menighetsplantinger. Derfor prøvde de å nå Bitynia - men Jesu Ånd ga dem ikke lov. For andre gang hadde de bommet på Guds ledelse! Når disse tre kunne det gir det trøst for alle oss andre som også har tatt feil av Guds ledelse, og kommer til å gjøre det mange ganger til. 

Det er takket være Den Hellige Ånds konkrete ledelse at Europa får del i evangelit. Det skjer på grunn av syn.

fortsettes

søndag, mars 01, 2020

Julia Esquivel - poet, profet og menneskerettighetsforkjemper, del 2

Julia Esquivel (bildet)) var radikal som Jesus er. Med ungdommelig pasjon forventet hun bokstavelig talt at enker og foreldreløse skulle sørges for og de fattige bli behandlet med respekt. Hun trodde denne konkrete sannheten: Jesus Kristus skapte rom for alle ved bordet, idet han startet med alle de som var blitt avvist i verden. Hele tiden krasjet hun med med pyntelige kirkeelige institusjoner som ikke kroppsliggjorde det hun mente var verdier som representerte evangeliet: inkludering, rettferdighet, deling av godene.

Tidlig i sin ungdom bestemte Julia seg for å leve enslig. I 12 år arbeidet hun som lærer ved en høyskole i Guatemala City. Så, på 1960-tallet, begynte hun å besøke det statsdrevne Ciudad de Ninos, et interneringssenter for ungdom. Der, forteller hun, opplevde hun sin andre omvendelse:

'Disse ungdommene førte meg til evangeliet. De spurte meg ut om hvordan min tro egentlig så ut. Var det en tro som bare handlet om en personlig frelse?'

I denne fasen av livet begynte Julia Esquivel å stille viktige spørsmål ved samfunnet og ved troen.

'Måten et land behandler sine barn og ungdommer er et mål på hvor
humant eller inhumant et samfunn er.'

Disse glemte, misbrukte barna var et tegn på en stats absolutte lavmål, mente hun. Men i følge Julia hadde også kirken sviktet dem. Hun merket seg at kirkene - både katolske og protestantiske satt fast i en statisk ekklesiologi som favoriserte de priviligerte. De som hadde blitt født i velstand og makt handlet som om de eide kirkene.

På slutten av 1960-tallet ble Den romersk katolske kirken rystet av etterskjelvene etter det 2.Vatikankonsil. Det 2.Vatikankonsil var en samling over tre år i Roma kalt sammen av pave Johannes XXIII som radikalt endret hvordan Den katolske kirken så på verden. Kirken inviterte sitt lederskap og alle dets medlemmer til å gå ut på gatene og til landsbygda og engasjere seg djupt i livene til virkelige mennesker, særlig de fattige. Den andre årskonferansen for latin-amerikanske biskoper - en respons på det 2.Vatikankonsil, og som fant sted i Medellin, Colombia, i 1968 - førte kirken inn i et fornyet engasjement for sosial forandring, fra dets lederskap og helt ned på grasrotplan. Som et resultat av dette fikk vi den såkalte "frigjøringsteologien" - en forståelse av troen som setter kampen for de fattige og utnyttelsen av dem i sentrum.

På 1970-tallet grunnla den alltid økumeniske Julia Esquivel et tidsskrift, "Dialogo", samt et radioprogram. Både tidsskriftet og radioprogrammet var opptatt av sosial forandring. Teamet bak tidsskriftet skrev om det som skjedde i Guatemala, hvor århundre gamle strukturer av urett red de fattige som en mare.

fortsettes

onsdag, oktober 24, 2018

Gud åpner dørene når vi lever evangeliet

Jeg fikk siste nr av det amerikanske magasinet 'Sojourners' i går. Det er alltid spennende å lese det. I november nummeret er det et intervju med Jean Vanier. Jean Vanier, som nettopp fylte 90, forteller blant annet om en film som lages om ham og bofellesskapene for funksjonshemmede og funksjonsfriske, som han har grunnlagt.

Men det var noe annet som fanget min interesse denne gangen, noe Jean Vanier forteller om en av Jesu lillesøstre. Hun nevnes ikke med navn. Hør bare, her i min oversettelse:

"Vanier fortalte meg om en av Jesu lillesøstre som hadde sin tjeneste i et tøft nabolag i Frankrike hvor mange muslimske kvinner bærer burka. Denne ordensøsteren hadde et sterkt ønske å møte noen av disse kvinnene og bli venner med dem, men hun visste bare ikke hvordan det ville kunne la seg gjøres. 

En dag hun ruslet rundt i nabolaget og støtte på en gutt som kastet stein og ropte ut skjellsord mot en kvinne i burka. Hun knelte ned foran gutten og sa: 'Du burde ikke gjøre slikt, det er ikke pent, og  du burde be om unnskyldning!' Kvinnen i burka hadde stanser opp og var vitne til det som skjedde. Gutten spurte ordensøsteren: 'Vil jeg bli tilgitt?' Hun svarte: 'Ja!' Og gutten gikk bort til den muslimske kvinnen og sa at han var lei seg.

Ordensøsteren bøyde seg nok en gang ned til gutten og sa: 'Du er vakker fordi du kan si unnskyld.  Det viser hvor vakker du er!'

Etter denne hendelsen har ordensøsteren fått mange venner blant de muslimske kvinnene."

Tenk hva våre handlinger i Jesu ånd og kjærlighet kan utrette! Tenk hvor mange vi kunne nå med evangeliet om vi levde evangeliet!

tirsdag, august 28, 2018

John McArthur kaller sosial rettferd for vranglære

Av og til blir man bare trist og lei. Det blir jeg når jeg leser det siste utspillet fra den kjente amerikanske pastoren og bibellæreren, John MacArthur (bildet).

La meg skynde meg å si at jeg i mange år har hatt stor glede av å lese hans bibelkommentarer til mange av bøkene i Bibelen. MacArthur er kjent for sin solide bibelundervisning, men jeg har aldri klart å dele hans synspunkter med hensyn til Den Hellige Ånds gjerning i hvor tid. John MacArthur hører med til de som mener at flere av nådegavenes tid er forbi. Men jeg lar det ligge nå. For hans siste utspill handler om det vi kaller "det sosiale evangeliet", som handler om rettferdighet for de fattige og undertrykte. De siste årene har vi sett et større bevissthet om samfunnets marginaliserte, menneskene som få bryr seg om, særlig blant unge kristne. De ønsker å utgjøre en forskjell og gi stemme til de stemmeløse. Disse ungdommene snakker om sosial rettferdighet, og peker på at profetene i Det gamle testamente tok et oppgjør med makteliten når det gjaldt behandlingen av de fattige og undertrykte. Også den nytestamentlige menigheten var sterkt sosialt engasjert.

Men John MacArthur, som er en toneangivende mann i visse kretser, mener at et sosialt evangelium er vranglære, og en farlig sådan! Ja, han mener dette er "mest subtile og farlige av alle falske doktriner". Han er ikke snau!

På sin blogg skriver MacArthur: "Det er min overbevisning at mye av retorikken vedrørende disse tingene utgjør en mer nært forestående trussel til evangeliets klarhet og sentralitet enn noen annen av de nylige kontroversene som evangelikale er engasjert i."

Hvordan definerer så John MacArthur sosial rettferdighet?

Med det mener han "politiske ideer, kritisk blikk på rasespørsmål, fordeling av velstand og annen radikal og sosialistisk politikk..."

Men en så oppegående mann med en slik bibelkunnskap, mener han da at spørsmålene om sosial rettferdighet er noe sekundært til evangeliet? Handler evangeliet bare om frelse fra en evig fortapelse? Glemmer han at Jesus kom med gode nyheter til de fattige, og at evangeliet egentlig er de gode nyhetene om Guds rike? Har han glemt Jesu lignelse i Matt 25 om Jesus som var fattig, naken, i fengsel? Har han glemt Jesu ord om vår neste? Er det å elske sin neste noe kirken bare gjør på fritiden?

Heldigvis er det noen som tar til motmæle. Som teologer og kirkeledere som James Emery White, pastor for Mecklenburg Community Church, Tim Keller, pastor for Redeemer Presbyterian Church i New York og forkynneren Francis Chan. Sistnevnte stiller spørsmålstegn ved om man virkelig har hørt og forstått evangeliet om man svikter når det gjelder å hjelpe de fattige eller arbeide for sosial rettferd?

Jeg er enig med Francis Chan.

torsdag, august 16, 2018

Den strålende morgenstjernen og håpet

I dag våkner jeg med disse ordene: "... den strålende Morgenstjernen." (Åp 22,16) - og jeg kjenner en slik glede!

Den strålende Morgenstjernen. Det er Jesus!

Profeten Jesaja beskriver et stummende mørke: "Se, mørke dekker jorden, og det er belgmørke over folkene" (Jes 60,2) Og det er virkelig mørkt på jorden i dag. Det er nok til å bli deprimert, nedslått og fryktsom. Men, fortsetter Jesaja, "Herren stiger opp over deg. Hans herlighet åpenbares over deg."

Det går ikke en dag uten at media er fulle av nyheter om katastrofer, menneskelig elendighet, forferdelige ulykker, sykdom, krig, terror. Man skal lete lenge etter de virkelig gode nyhetene. Og folk sprer dette videre via sosiale medier, og håpløsheten og angsten sprer seg.

Dette er en tid for å forkynne EVANGELIET!

De GODE NYHETENE OM JESUS!

Du husker sikkert ordene fra juleevangeliet: "Frykt ikke! Se, jeg forkynner dere EN STOR GLEDE. EN GLEDE FOR HELE FOLKET! I dag er det født dere en FRELSER..." (Luk 2,10-11)

Det er dette vi skal løfte fram! Jeg ber til Gud om at han må gi deg krefter og mot, midt i stor kroppslig svakhet, til å forkynne om denne GLEDEN, det HÅPET som finnes i JESUS!

Nå bruker jeg STORE BOKSTAVER - for å rope det ut.

For mørket seirer ikke til slutt, den onde vinner ikke, men det gjør 'den strålende Morgenstjernen." Håpet ligger i Herrens gjenkomst.

I dag skal jeg dvele ved og grunne på ordene i Ord 4,18:

"De rettferdiges sti er som et strålende lys, som blir klarere og klarere til det er høylys dag."

Og så har jeg bestemt meg for å holde frem lyset, håpet og frelsen!

torsdag, juli 26, 2018

"Vi må få tilbake troen på Guds ord og vi må forkynne evangeliet!"

Magnus Persson vil ikke være verken lavkirkelig eller høykirkelig, men helkirkelig!

"Det er sammen med alle de hellige vi forstår Guds kjærlighet."

Sommerstevnet til den svenske Oase-bevegelsen hadde invitert pastoren i United Malmø, Magnus Persson (bildet) som en av årets talere. Og Persson er krystallklar:

"Vi må få tilbake troen på Guds ord og forkynnelsen av Guds ord!"

Utgangspunktet for Perssons tale var Rom 10,1-17 og han brukte dette ordet til å understreke betydningen av prekenen og forkynnelsen av Guds ord på en slik måte at Kristus blir løftet opp.

"Forkynnelsen skal få deg til å løfte blikket - på Kristus - på troens opphavsmann, på Guds Lam som bærer verdens synd."

Gang på gang i pastor Perssons tale understreket han betydningen av å vende tilbake til forkynnelsen av evangeliet.

"Vi behøver å høre gang på gang. Ikke at vi må kjempe, men at det finnes en redningsmann."