Julia Esquivel - poet, profet og menneskerettighetsforkjemper, del 4

Her er fjerde og siste del av artikkelen om Julia Esquivel (bildet):

Å leve som flyktning i Sveits var slett ikke enkelt for Julia. Hun var langt borte fra sitt elskede folk, samtidig som hun smertelig var klar over det pågående folkemordet i hjemlandet Guatemala. Som med så mange andre flyktninger levde Julia med en sterk skyldfølelse og ensomhet. Hvorfor skulle hun være blant de som overlevde? Hun kunne våkne opp tidlig om morgenen med dårlig samvittighet og marerittene fulgte henne om natten. Det hendte hun våknet med blodflekker på nattkjolen. Marerittene førte til at hun klorte seg selv i smerte. Det hendte hun drømte om elver fulle av blod.

Julia Esquivel tok pennen fatt. Hun skrev hundrevis av dikt for å sette ord på smerten sin. To diktsamlinger har kommet ut på engelsk: "Threatend With resurrection" og "The Zertainty of Spring."

Disse diktsamlingene førte til at hun ble viden kjent som poet, profet men også som pastor. Hun skulle bety mye for guatemalere spredt rundt i mange ulike land. Diktene fortalte om et terrorisert folk, om lidelse men også om håp. Blant annet fikk hun en invitasjon til å tale ved generalforsamlingen til Kirkenes Verdensråd i Vancouver, British Columbia.

Julia Esquivel flyttet tilbake til Guatemala etter at borgerkrigen var over. Til sitt lille hus som var fullt av bøker og beskjedet pyntet. Her levde hun i stillhet og bønn, og herfra drev hun et aktivt menneskerettighetsarbeid til hun døde i fjor. Emilie Teresa Smith skriver så vakkert at hun så Julia sittende i hvilestolen sin og, sier Emilie: 'Jeg er ganske sikker på at hun lyttet til Gud.'

Og jeg er ganske sikker på at Gud lyttet til Julia.

Julia Esquivel - poet, profet og menneskerettighetsforkjemper, del 3

Guatemala er unik i Latin-Amerika. Majoriteten av befolkningen består av urbefolkningsgrupper fra 22 maya nasjoner og en urbefolkningsgruppe som ikke tilhører Maya-folket, Xinca-folket. Spanjolene som imvaderte Guatemala i 1524 var ute etter gull, men fant lite, og satset heller på jordbruk, og utnyttet og utarmet urbefolkningen på den måten.

I regionen El Quiche, hvor Emilie Teresa Smith bodde i flere år, er 70 prosent av barna kronisk underernærte. Det siste forsøket på å endre dette endte i en blodig borgerkrig som varte i 36 år. Den ble avsluttet offisielt i 1996. Den statlige hæren utryddet de svakeste, hele samfunn ble regelrett slaktet ned for fote. 600 lanssbyer ble jevnet med jorden, og mer enn 200.000 mennesker ble drept eller forsvant, og en million mennesker, mer enn en tiendedel av befolkningen flyktet fra landet eller ble internflyktninger.

Når krigen var over var problemene akkurat de samme. De som overlevde lever med djupe traumer. Guatemalere i dag lever i frykt, synliggjort i blodige gjengoppgjør, og vold knyttet til narkotika. Mange tar seg nordover i håp om å komme inn i USA. Barna deres dør i interneringsleire på grensen til Mexico.

På midten av 1970-tallet hadde volden i landet nådd et høydepunkt. Julia Esquivel ble utsatt for direkte angrep. Dødsskvadronene var i hælene på henne. Ved en anledning måtte hun flykte fra huset sitt barbeint om natten.

Overfor Emilie Teresa Smith beskrev hun dette som en 'profetisk erfaring', en slags 'hellig reaksjon på terroren'. Med død rundt seg på alle kanter, opplevde hun at engler fylte luften rundt henne. Hun klarte å flykte via hovedveiene langs kysten og klarte å nå frem til et hus tilhørende noen katolske prester i byen Santa Lucia Cotzumalguapa.

Ganske kort tid deretter måtte hun flykte igjen. To prester i Santa Lucia Cotzumalguapa ble myrdet rett etter at hun hadde flyktet. Esquivel klarte så å reise til Maya-samfunnet Tzutujil i Santiago Atitland. De kjente henne fra før, og de beskyttet henne og ba for henne. De ga henne mat, badet henne og sang for henne.

Etter at hun hadde kommet seg litt fra den dramatiske og traumatiske flukten, inisterte venner av henne at huin forlot Guatemala. Det var for farlig for henne å være der,

Julia Esquivel reiste til Sveits og levde i årene 1980 til 1987 i den økumeniske kommuniteten Grandchamp.

fortsettes

Julia Esquivel - poet, profet og menneskerettighetsforkjemper, del 2

Julia Esquivel (bildet)) var radikal som Jesus er. Med ungdommelig pasjon forventet hun bokstavelig talt at enker og foreldreløse skulle sørges for og de fattige bli behandlet med respekt. Hun trodde denne konkrete sannheten: Jesus Kristus skapte rom for alle ved bordet, idet han startet med alle de som var blitt avvist i verden. Hele tiden krasjet hun med med pyntelige kirkeelige institusjoner som ikke kroppsliggjorde det hun mente var verdier som representerte evangeliet: inkludering, rettferdighet, deling av godene.

Tidlig i sin ungdom bestemte Julia seg for å leve enslig. I 12 år arbeidet hun som lærer ved en høyskole i Guatemala City. Så, på 1960-tallet, begynte hun å besøke det statsdrevne Ciudad de Ninos, et interneringssenter for ungdom. Der, forteller hun, opplevde hun sin andre omvendelse:

'Disse ungdommene førte meg til evangeliet. De spurte meg ut om hvordan min tro egentlig så ut. Var det en tro som bare handlet om en personlig frelse?'

I denne fasen av livet begynte Julia Esquivel å stille viktige spørsmål ved samfunnet og ved troen.

'Måten et land behandler sine barn og ungdommer er et mål på hvor
humant eller inhumant et samfunn er.'

Disse glemte, misbrukte barna var et tegn på en stats absolutte lavmål, mente hun. Men i følge Julia hadde også kirken sviktet dem. Hun merket seg at kirkene - både katolske og protestantiske satt fast i en statisk ekklesiologi som favoriserte de priviligerte. De som hadde blitt født i velstand og makt handlet som om de eide kirkene.

På slutten av 1960-tallet ble Den romersk katolske kirken rystet av etterskjelvene etter det 2.Vatikankonsil. Det 2.Vatikankonsil var en samling over tre år i Roma kalt sammen av pave Johannes XXIII som radikalt endret hvordan Den katolske kirken så på verden. Kirken inviterte sitt lederskap og alle dets medlemmer til å gå ut på gatene og til landsbygda og engasjere seg djupt i livene til virkelige mennesker, særlig de fattige. Den andre årskonferansen for latin-amerikanske biskoper - en respons på det 2.Vatikankonsil, og som fant sted i Medellin, Colombia, i 1968 - førte kirken inn i et fornyet engasjement for sosial forandring, fra dets lederskap og helt ned på grasrotplan. Som et resultat av dette fikk vi den såkalte "frigjøringsteologien" - en forståelse av troen som setter kampen for de fattige og utnyttelsen av dem i sentrum.

På 1970-tallet grunnla den alltid økumeniske Julia Esquivel et tidsskrift, "Dialogo", samt et radioprogram. Både tidsskriftet og radioprogrammet var opptatt av sosial forandring. Teamet bak tidsskriftet skrev om det som skjedde i Guatemala, hvor århundre gamle strukturer av urett red de fattige som en mare.

fortsettes

Julia Esquivel - poet, profet og menneskerettighetsforkjemper, del 1

Navnet Julia Esquivel (1930-2019) var ukjent for meg inntil ganske nylig. Det er jeg kanskje ikke alene om? Stemmene fra det fattige Sør blir ikke så ofte hørt. Det burde vi omvende oss fra. Deres stemmer burde være liike viktige som stemmene fra det velstående Nord. Og når vi først er inne på det: stemmene fra Sør er ofte mer profetiske!

Som stemmen til guatemaleren Julia Esquivel.

Poet, ja, jeg vil si, profet og menneskerettighetsforkjemper.

Jeg ble kjent med Julia Esquivel gjennom en artikkel skrevet av Emilie Teresa Smith, som traff Julia Esquivel mens hun levde i eksil i Mexico City. Det er mer enn 30 år siden. Hun måtte flykte for sitt eget liv. Emilie Teresa Smith beskriver Julia slik:

'Hun var slank og liten av vekst, med et sølvfarget hår som rammet inn hennes vakre ansikt.'

Emilie, som hadde med seg sin da to år gamle sønn, ble hjertelig ønsket velkommen til Julias lille hus. De satt på puter på gulvet, drakk glovarm tea og leste historier om Frans av Assisi. Og de ba sammen. Det var Esquivel: hun ba seg gjennom livets stormer, fra de riktig store til de bittesmå.

Som tiårene gikk ble disse to gode venner.

'Hun skulle bli en av mine største lærere,' skriver Emilie Teresa Smith, selv vokst opp i et ateistisk hjem. Det var møtet med Julia som åpnet opp for henne hva den kristne tro egentlig handler om. Hun skulle vise Emilie Teresa Smith at hennes unge opprørske selv er den sterkeste forvandlende kraft, både for individer og nasjoner. Kilden til dette er en trassig nåde, en nåde, som lik Julias, aldri gir opp.

Julia Esquivel ble født i 1930 i det vestlige høylandet i Guatemala, inn i en progressiv familie av middelklassen. Hun var det som kalles et 'overraskelsesbarn'. Foreldrene var godt voksne da hun ble født, og de var blitt fortalt at de ikke kunne få barn. Hun var derfor høyt elsket.

Syv år gammel skulle hun ha sitt første møte med Jesus, da hun så Jesus hengende på et kors. Det grep henne så sterkt at hun begynte å gråte. Hun ble grepet av en djup medfølelse for Hans lidelse.

I 1947 ble Julia lærer, og flere år senere dro hun til Costa Rica hvor hun studerte teologi. For en tid syslet hun med tanken om å bli pastor, men det presbyterianske kirkesamfunnet hun tilhørte, ordinerte ikke kvinner. Fra det øyeblikket det gikk opp for henne  så hun på seg selv som 'bare en kristen,' uten kirkesamfunnstilhørighet, og kalte hvert hjem sin kirke. Hun feiret gudstjeneste med såvel mennonitter, episkopale som katolikker.

fortsettes