Å leve som flyktning i Sveits var slett ikke enkelt for Julia. Hun var langt borte fra sitt elskede folk, samtidig som hun smertelig var klar over det pågående folkemordet i hjemlandet Guatemala. Som med så mange andre flyktninger levde Julia med en sterk skyldfølelse og ensomhet. Hvorfor skulle hun være blant de som overlevde? Hun kunne våkne opp tidlig om morgenen med dårlig samvittighet og marerittene fulgte henne om natten. Det hendte hun våknet med blodflekker på nattkjolen. Marerittene førte til at hun klorte seg selv i smerte. Det hendte hun drømte om elver fulle av blod.
Julia Esquivel tok pennen fatt. Hun skrev hundrevis av dikt for å sette ord på smerten sin. To diktsamlinger har kommet ut på engelsk: "Threatend With resurrection" og "The Zertainty of Spring."
Disse diktsamlingene førte til at hun ble viden kjent som poet, profet men også som pastor. Hun skulle bety mye for guatemalere spredt rundt i mange ulike land. Diktene fortalte om et terrorisert folk, om lidelse men også om håp. Blant annet fikk hun en invitasjon til å tale ved generalforsamlingen til Kirkenes Verdensråd i Vancouver, British Columbia.
Julia Esquivel flyttet tilbake til Guatemala etter at borgerkrigen var over. Til sitt lille hus som var fullt av bøker og beskjedet pyntet. Her levde hun i stillhet og bønn, og herfra drev hun et aktivt menneskerettighetsarbeid til hun døde i fjor. Emilie Teresa Smith skriver så vakkert at hun så Julia sittende i hvilestolen sin og, sier Emilie: 'Jeg er ganske sikker på at hun lyttet til Gud.'
Og jeg er ganske sikker på at Gud lyttet til Julia.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar