Er du der i den ravnsvarte natta? Herrens lullabies

Kroppen min er sliten nå, Herre. Sykdom har herjet med den i mange år. Satt djupe spor etter seg. Tatt et jafs av nattesøvnen min, skapt uro, når dagene er bare smerte.

Stikkene etter sprøytene, kjennes ut som om de har perforert meg. Den ene armen lever sitt eget liv, skjelvende. Noen ganger kjennes det ut som en dampveivals har kjørt over meg.

Av og til spør jeg: Hvor er du?

Er du der i den ravnsvarte natta?
Men, så hører jeg,
fordi jeg lytter,
Herren synger sine lullabies
over meg.

Og jeg nynner med,
med sprukken stemme:
'Nobody knows the trubble I've seen.
nobody knows, but Jesus.'

Nobody.

Men du vet,
du vet,
du smertenes mann.

Og dine lullabies
dysser meg i søvn,
dine kjærtegn rører ømt ved sårene mine.
Du er der, selv om jeg ikke ser deg.

Nå har jeg tatt av meg støvla mine,
stedet jeg trår på
er hellig mark.

Skrevet etter en natt i store smerter, 24.mars 2020
Bjørn Olav Hansen (c)