Jeg seilte på urolig hav i natt, Herre. Bølgene hopet seg opp, og bråttsjøer skyllet over den skrøpelige farkosten min.
Da kjente jeg angstens klamme hånd gripe hjertet mitt. Kroppen ble så urolig, så tung med ett. Bærer båten?
Ingen himmel var det å se. Bare skodde og frådende bølger, noen av dem ville suge meg ned.
Ingen landkjenning. Bare opprørt hav.
Men i angstens iskalde gys
skimtet jeg en strand.
Evigheten.
Jeg setter kurs mot land.
Der venter Ømhetens Far.
Hos Ham er det ingen bråttsjøer.
Bare ro.
Og kvile.
Gjøvik, en stormfull natt til 27.mars 2020. En natt med tre kraftige følinger og med et hjerte som løp løpsk.
Bjørn Olav Hansen (c)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar