Hvorfor er du taus, du gamle av dager? Du som var der før fjellene ble til.
Ditt navn er Underlig.
Stor er du, det er ikke for ingenting de navngjetne fra eldgamle dager kalte deg Den veldige.
Men hører du ropene til dem som roper?
Tordenen ruller mellom fjellene,
drønnene får hindene til å skjelve.
Dine menneskebarn kryper sammen
og blir så små.
Så vergeløse.
Hvor er du å finne?
Også Menneskesønnen forlot du,
der han ensom og forlatt,
ropte, blodstenkt og såret:
'Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg?
Hjerteskjærende var det for hans mor å se.
Ditt navn er Underlig.
Da merker jeg hendene dine,
de evige armer her nede.
Som holder.
Favner.
Du etterlot Sønnen alene,
for at jeg,
i min redsel og avmakt,
ikke skulle være ensom og forlatt.
Gjøvik, 1.mars 2020
Bjørn Olav Hansen (c)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar