lørdag, september 29, 2018

Den Veldige, den Evige

Herre, under det stjernestrødde himmelhvelvet føler jeg meg bitteliten. Det svimler for meg. Knærne blir mjo.Alle stjernene, planetene, galaksene. Himler på himler.

Du evige, Du veldige Gud, skaperen av himmel og jord, jeg er full av beundring for Deg. Du som brakte orden ut av kaos, Du som skilte lyset fra mørket. Du som skapte kveld, og atter en ny dag.

Herre, vi har forsøkt å fange deg med ord.
Men ordene yter Deg ingen rettferdighet.
De blir for begrensede.
Du sprenger alle rammene.
Du rommer mer enn dem.

Vi forsøker å forklare Deg,
Du som ikke lar Deg forklare fullt ut.
Forklaringene våre halter.
Vi forsøker å forstå Deg, 
men jo lenger vi lever, 
jo mer forstår vi at vi ikke forstår.

Bare aner.

Jeg kjenner en som skulle forklare Deg.
Han sa:
Du heter Underlig.

Ikke under.
For det er du - også!
Men: Underlig.

Ja, det er Du.
Uutgrunnelig.
Forunderlig.

Men Ditt ikon har vi sett:
Kristus.

Det holder for meg,
for hos Ham,
har jeg søkt tilflukt.

Gjøvik, 29.september 2018
Bjørn Olav Hansen

fredag, september 28, 2018

En kirkehistorisk tidslinje, del 2

Her fortsetter den kirkehistoriske tidslinjen. Første del ble publisert onsdag:

190: TERTULLIAN AV KARTAGO: Kristen forfatter og et modig vitne for Kristus i en tid med frafall fra troen.

200: IRENEAUS AV LYON: Biskop og forfatter blant de kristne i det sørlige Frankrike. Forsvarte den kristne troen i en frafallstid og en tid med mye vranglære.

201: SEPTIMUS SEVERUS: Forfølgelse av kristne under den romerske keiseren Septimus Severus.

211-213: NORD-AFRIKANSKE KRISTNE utsettes for en kraftig forfølgelse.

235-236: KEISER MAXIMINUS THRAX forfølger kristne ledere.

248: ALEXSANDRIA: Forfølgelse av kristne i Alexandria, Egypt.

250: KEISER DECIUS: Den romerkse keiser Decius befaler at alle skal tilbe ham. En kraftig forfølgelse bryter løs og mange blir martyrer.

259: KEISER VALERIAN: En tid av forfølgelse under keiser Valerian og hans sønn Gallien.

273: KEISER AURELIUS: Ny forfølgelse av kristne under keiser Aurelian.

303: KEISER DIOCLETIAN: Det siste forsøket på å undertrykke de kristne fra den romerske keisermakten.

312: SLAGET VED BROEN MILVIAN: To romerske keisere, Konstantin og Maxentius, møtes i kamp. Konstantin vinner til tross for at han er underlegen i antall soldater. Han påstår at han har seiret fordi han har hatt et syn av et kors, og at den kristne Gud, ville gi ham fremgang. Begynnelsen på Konstantins regime innebærer at den kristne tro aksepteres som en del av den romerske stats religion.

313: EDIKTET AV MILAN: De gjenværende romerske keiserne, Konstantin og Licinius, avkriminaliserer kristendommen i imperiet. Kristne ledere i særdeleshet opplever nå en offisiell anerkjennelse istedet for å bli forfulgt.

325: KIRKEMØTET I NIKEA: Praksisen med å holde kirkemøter for å løse viktige spørsmål på ledernivå ble etablert av apostlene. Ved kirkemøtet i Nikea, sammenkalt av dets velgjører,  keiser Konstantin, drøftet biskopene viktige lærespørsmål. Men kirken ble samtidig nærmere knyttet til staten.

337: KEISER KONSTANTIN antar den kristne tro og blir døpt, rett før han dør.

340: BRITANNIA: Den kristne tro opplever en blomstringstid i det sørlige England.

(fortsettes)

Ærlig bønn en fredag

Herre, jeg skal være helt ærlig med deg: Det hender jeg er redd, selv om du sier: Frykt ikke! Det hender jeg bekymrer meg, selv om du sier at hver dag har nok med sin egen plage, og at vi ikke skal bekymre oss for hva vi skal kle oss med eller hva vi skal spise. 

Herre, det hender jeg overser muligheter til å vitne om deg, selv om du sier at vi er dine vitner. Ja, det hender at jeg frykter hva folk vil si og hva de vil tro om meg. 

Herre, det hender jeg blir fortvilet, og ikke kjenner den fred som overgår all forstand.
Det hender også at jeg synes det blir for mange ord,
og at jeg blir trett av dem.

Herre, det hender jeg sovner når jeg skulle våke.

Jeg er et menneske.

Men så overrasker Du meg.
Med å løpe meg i møte.
Omfavne meg.
Holde meg tett inntil deg
Stryke meg over ryggen og håret.
Så ser Du på meg:

Og i auga dine ser jeg det!
Du elsker meg høyt
- og Du forstår,
Du forstår,
at jeg bare er et menneske.

Midt blant menneskene,
slo Du opp teltet ditt.
Og ved kullilden ved stranda
har du stekt fisk og bryter brødet.
Du byr på ditt vennskap - og på tilgivelse.

Når jeg ber, Herre, hender det jeg sovner.
Men jeg har ingen dårlig samvittighet lenger.
Du vet jeg er trøtt.
Jeg sovner på fanget ditt,
og våkner med ditt nærvær.
Akkurat som en liten onge
på pappas fang.

torsdag, september 27, 2018

Feiret dåpsjubileum med husmøte og nattverd

I helgen som var feiret svenske baptister 170 års jubileet for den første troende dåp på svensk jord. Jubileet ble blant annet markert med et husmøte i den historiske Borekullastugan i Vallersvik. Her feiret de Herrens måltid, akkurat slik de også gjorde det etter dåpshandlingen i 1848, hvor også baptistmenigheten i Vallersvik ble grunnlagt.

Samlingen ble en sterk påminnnnelse om de offer de første baptistene var villige til å betale for å la seg døpe på bekjennelsen av sin tro. De var rede til å gå i fengsel, ikke bare på grunn av sin trosoverbevisning, men også for å grunnlegge Sveriges første frimenighet. Den skulle få stor betydning på mange måter. 50 år før Sverige innførte alminnelig stemmerett hadde alle kvinner og menn tilhørende Vallersvik baptistförsamling stemmerett!

Jubileet ble innledet fredag i Vallersvikyrkan med en samtale over temaet: "Ikke noe demokrati uten religionsfrihet". I panelet deltok statsviteren, professor Marie Demker, høgskolelektor Sune Fahlgren og den tidligere misjonsforstanderen Birgit Karlsson.

Lørdag ettermiddag fant husmøtet i Borekullastugan sted. Etter nattverdsfeiringen ble det holdt et møte utendørs utenfor dette huset, hvor Baptistsamfunnets misjonsforstander, Sören Carlsvärd, fortalte personlig om minnene han har da han ble døpt som 17 åring før han skulle begynne på sin pastorutdannelse.. Han lot seg døpe i havet på samme sted som de første svenske baptistene.

Lørdagens kveldsbønn ble holdt nede ved havet der en minnestein over dåpshandlingen i  1848 ble reist for 70 år siden. Her ble navnene på de første fem pionerene lest opp. Minnesteinen ikke langt fra det stedet hvor de første spadetakene ble gjort til det nye kirkebygget Vallersvik økumeniske forsamling, som skal stå ferdig neste sommer. Nylig ble to ungdommer døpt i denne menigheten, som nå teller 70 medlemmer.

Søndag ble det holdt jubileumsgudstjeneste i den gamle Vallersvikskyrkan.

Foto: Billeddupp fra nettsiden til Världen idag.

Kunnskap eller kjennskap? Prat eller liv?

Prat er en ting, erfaring noe helt annet. Noen elsker å snakke teologi. Særlig på sosiale medier. De har brukt mye tid på å erverve seg kunnskap. Har lest seg opp på både det ene og det andre. Strør om seg med bibelvers, setter de i et spesielt system, og får veldig mange ord ut av det.

Men når det kommer til erfaringer med Herren, er det kanskje ikke så mye å snakke om?

For det er forskjell på kunnskap og kjennskap.

Apostelen Paulus kunne mye. Han hadde den beste teologiske utdannelsen i sin samtid. Han kunne skryte på seg det meste. Og det var sant. Det behøver ikke være noe galt med det. Likevel holder det ikke.

Paulus er selv inne på dette i det brevet han skriver til menigheten i Filippi:

"Men det som før var en vinning for meg, det regner jeg nå for Kristi skyld som tap. Ja, jeg regner alt som tap, fordi det å KJENNE Kristus Jesus min Herre, er så mye mer verdt. For hans skyld har jeg tapt alt, og alt jeg har tapt regner jeg som verdiløst skrap, BARE JEG KAN VINNE KRISTUS og bli funnet i ham... da KJENNER jeg ham og kraften av hans oppstandelse, får del i hans lidelser og blir ham lik når jeg dør som han - måtte jeg bare nå fram til oppstandelsen fra de døde." (Fil 3,7-9a og v.10-11)

Jeg spør meg selv:

* Hva kan regnes som verdiløst skrap i mitt liv?
* Hva gjør jeg for å kjenne Kristus?
* På hvilken måte har jeg del i Kristi lidelser?
* Snakker jeg for mye og erfarer for lite?

onsdag, september 26, 2018

Kappes om å hedre hverandre, del 11: Jens Petter Jørgensen

"Sterk nok til å være svak", er blitt et begrep. Opphavsmannen bak denne åndelige sannheten er Jens Petter Jørgensen (bildet). Inspirasjonen til sin ærlighetsteologi, er utvilsomt apostelen Paulus, som snakket om at når han var svak var han sterk.

Er det noe man forbinder med Jens Petter Jørgensen så er det nettopp troverdighet. Jeg ville også si: en bærekraftig tro i møte med livet slik det virkelig er. Han har oppmuntret et stort antall kristne til å skrive sine troshistorier, og være ærlige med egne levde liv. Til hjelp for mange som har oppdaget sammenhenger i egne liv og derigjennom fått lære seg selv å kjenne og forstå hvorfor ting ble som de ble, og kunne få hjelp til en vei videre.

Et annet ord som forbindes med Jens Petter er inspirasjon. Han var en av fødselshjelperne til Oase. Gjennom Jesus-sentrert forkynnnelse og undervisning har han fått være med å inspirere mange til etterfølgelse av Jesus, hjulpet dem til å finne sine nådegaver og en plass i menighetsfellesskapet. Han har en gudgitt formidlingsevne.

Lutheraner, men også økumen. I høyeste grad. Kristne fra hele den store kirkesammenhengen lytter gjerne til Jens Petter Jørgensen når han taler eller skriver. De kjenner seg igjen i enkelheten, ærligheten, Jesus-fokuset, og gjennom hans eget levde liv,  Gjennom bøkene sine har han nådd mange, ikke bare i Norge, men i Norden og utover.

Karismatiker med hodet i himmelen og beina på jorda! Frimodig forkynner han Guds løfter, men ikke på en anstrengt måte som legger nye byrder på ei allerede tung bør. Så har han da også selv fått erfart hvilke utfordringer sykdom fører med seg.

Han er mentor for mange. Det er et moderne ord. Om Jens Petter kunne man også bruke åndelig veileder. Det er ikke en benevnelse man setter på seg selv, men noe andre må kalle en, fordi en slik tjeneste kan bare oppdages og anerkjennes av andre. En åndelig veileder har kvaliteter som modnes frem gjennom år. Som er tilfelle med Jens Petter Jørgensen.

Morsom er han også, og våger ofte å by på seg selv og le av seg selv. De som følger ham på Facebook, vet hva jeg snakker om. Det er nok å nevne en viss Humlegenser, som en dame på Dressmann, overtalte ham til å kjøpe og som fikk ham til å tro at den var årets store mote.

Jeg ønsker Jens Petter Jørgensen mange år til som forkynner, forfatter, åndelig veileder. Hele kirkefamilien trenger din stemme og ditt nærvær. Må Herren rikelig velsigne årene fremover.

Billedtekst: Jens Petter Jørgensen. Foto: YouTube

En kirkehistorisk tidslinje del 1

Jeg har den store gleden av å presentere en kirkehistorisk tidslinje fra pinsefestens dag i Jerusalem og frem til i dag, til glede for flere av bloggens lesere. Den er utarbeidet av City Light Christian Fellowship i Waynesboro i Pennsylvania. Dette er selvsagt ingen utfyllende  oversikt, og er som alle andre slike oversikter preget av den som har laget den. Hensikten er å gi leseren en lettfattelig oversikt over de store linjene. Noen årstall er omtrentelige. Oversikten er oversatt av meg:

33: DEN FØRSTE MENIGHET. Den apostoliske samlingen av det første kristne fellesskapet i Jerusalem etter Jesu oppstandelse og himmelfart.

34: MARTYREN STEFANUS. Diakonen Stefanus ble kirkens første martyr som følge av en kraftfull preken rettet mot de jødiske lederne.

36: ANTIOKIA: En menighet etableres i Antiokia, nåværende Antakya i Tyrkia. En menighet bestående av både jøder og hedninger. Herfra ble misjonærer sendt ut.

45-55: APOSTELMØTET I JERUSALEM: Den første samlingen av apostler og eldste hvor hensikten var å ta en avgjørelse i vanskelige spørsmål som opptok menighetene. (Apg 15)

50-60: APOSTELEN PAULUS: Skrev mange viktige brev til menighetene.

64: NERO: Kraftig forfølgelse av kristne under den romerske keiser Nero

67: PETER OG PAULUS: Apostlene Peter og Paulus henrettet i Roma.

69: JAKOB. Apostelen Jakob, Jesu bror, halshugget av kong Herodes i Jerusalem.

90: JOHANNES, ÅPENBAREREN - DET SISTE ARBEIDET TIL DE 12: Den høyt elskede og nå gamle apostelen fører i pennen den siste boken i Det nye testamente. Åpenbaringen inneholder også Jesu brev til syv menigheter i Lille-Asia. Boken er adressert til syv engler (mest sannsynlig eldste for menighetene, ofte kalt biskoper (tilsynsmenn), jfr 1.Tim 5,17).

90: KLEMENS AV ROMA. Klemens, biskop av Roma, skriver til korinterne og oppmuntrer dem til å holde fast ved instruksjonene apostelen Paulus har gitt dem.

93: DOMITIAN: Kristne blir forfulgt under den romerske keiseren Domitian.

100: HYRDEN HERMAN: Tidlig kristent skrift publisert, sannsynligvis i Roma

102: TRAJAN: Kristne blir forfulgt under den romerske keiseren Trajan.

108: IGNATIUS AV ANTIOKIA: Biskop i Antiokia. Skrev en rekke viktige brev til flere menigheter. Martyr i Roma.

140: MONTANIUS: "De nye profetene" delte 'åpenbaringer' direkte fra Herren Jesus til kirken, som kirken i det store og hele ikke anså som legitime, selv om de inneholdt uendret lære og hadde høy etisk standard.

145: EGYPT: Forfølgelse av kristne i Aleksandria, Egypt.

155: POLYKARP AV SMYRNA: Biskop av Smyrna. nær venn av apostlene, led martyrdøden i denne byen. Ble brent bundet til en stake. Byen er en del av det moderne Tyrkia.

165: JUSTIN. En tidlig kristen apologet og skribent, led martyrdøden i Roma.

166: FORFØLGELSEN I GAUL: Kraftig forfølgelse av kristne begått av lokal mobb og myndighetspersoner i Lugdunum, nå Lyon i Frankrike.

(fortsettes)

Gud kompenserer for våre tap

Dette blir noen svært personlige tanker om Guds rettferdighet og Guds trofasthet. Utgangspunktet er noen linjer i en salme av David:

"Herren er rettferdig på alle sine veier, trofast i alt han gjør." (Salme 145,17)

Bare et menneske som har gjort seg noen livserfaringer kan skrive slik.

Som jeg har skrevet for noen dager siden, søker jeg bevisst Herren for å få bedre innsikt i hvilke planer Han har for meg de neste 10 årene av livet mitt. Jeg vil gjerne få vite retningen, nå når så mye endres i livet mitt på grunn av sykdom. Det viktigste stedet jeg kan være - og det tryggeste - er å være der hvor Gud vil ha meg. Å være i Hans vilje med livet mitt.

Jeg vil også vitne som kong David gjør i denne salmen,

Hvis Gud er rettferdig kompenserer Han tapene i våre liv. Han balanserer vekten. Han tar ikke bort noe, eller beskjærer grenene på treet som vårt liv representerer, med mindre Han gir noe annet tilbake - vanligvis noe større, av større verdi, mer betydningsfullt, viktigere.

- Herre, åpne mine øyne så jeg ser det.

Jeg setter min lit til at Herren skaper den frukten som kommer ut av våre prøvelser. Han er virkelig i stand til det!

"Herren er nådig, vi går ikke til grunne. Hans barmhjertighet tar ikke slutt, den er ny hver morgen. Din trofasthet er stor. Jeg sier: Herren er min del, jeg setter mitt håp til ham." (Klag 3,22-24)

"Derfor mister vi ikke motet, for selv om vårt ytre menneske går til grunne, blir vårt indre menneske fornyet dag for dag. De trengslene vi nå må bære, er lette, og de skaper for oss en evig rikdom av herlighet som veier uendelig mye mer. Vi har ikke det synlige for øye, men det usynlige. For det synlige tar slutt, det usynlige er evig." (2.Kor 4,16-18)

Wintley Phipps sier det slik: "Det er i den stille smeltedigel av dine personlige, private lidelser at de mest noble drømmer blir født - og Guds største gave blir gitt i kompensasjon for alt du har vært igjennom."

tirsdag, september 25, 2018

Hans viljes hensikt

"Gud har tillatt oss å kjenne Hans plans hemmelighet og det er denne: Hans viljes hensikt er at hele historien skal bli fullbyrdet i Krisus; at alt som eksisterer i himmel og på jord skal finne sin fullkommenhet i Ham."

- Apostelen Paulus i Ef 1,9-10. Oversatt fra J.B Phillips: Letters to Young Churches. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

Forvandlet til Hans likhet

J. Rufus Moseley (bildet), 1870-1954), er blitt kalt 'den første karismatiker." Det har sammenheng med at han i mars 1910 ble døpt i Den Hellige Ånd, og talte i alle kirkelige sammenhenger. Moseley, som for lengst er 'glemt', skrev mye om det indre livet og den iboende Kristus og om foreningen med Ham. Han ble i sin samtid betraktet som en Kristus-mystiker og beder. Her er noe jeg har oversatt som han har skrevet:

"Hemmeligheten ved å bli værende og forøkende er å leve i Guds kjærlighet og glede og i evigvarende takknemlighet. Vi skal betrakte og fryde oss i Herrens herlighet, og idet vi gjør det blir vi forvandlet fra herlighet til herlighet og blir Ham lik. 

Dette skal vedvare frem til vi hatt på oss bryllupsklærne, frem til den fulle manifesteringen av Kristus, som vil forvandle oss til vi blir lik Hans herlighets kropp."

- J. Rufus Moseley, 8.juni 1930
Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

Hva bønn er

"Bønn er prøvesteinen i en persons åndelige liv. Bønnelivet avdekker personens sanne natur og åndelige tilstand. Det er bønn som til syvende og sist avslører hvem vi er i forhold til Gud og andre mennesker. Hvis vi kan be, kan vi også snakke med andre; hvis vi kan kunsten å be, kan vi også kunsten å forholde oss til andre. Bønn er et speil som viser vårt indre liv... Bønn er ikke de fås privilegium, men alles jobb.

Det finnes mange ulike måter å be på...

Vi lærer ikke å be ved hjelp av bruksanvisninger eller bønnebøker. Bønn har ikke engang noe eget liv. Bønn eksisterer som en handling, når noen faktisk ber. For å si det enkelt, er en beder, en person som ber. Det er ikke en tekst, men et levende menneske, ikke en bok, men et brennende hjerte."

- Patriark Bartholomeus av Konstantinopel
i boken "Møte med mysteriet - et håp for jorden." Luther forlag 2012, side 85-86. Foto: Wikipedia.

mandag, september 24, 2018

En hilsen fra Bjørn Olav's venner

Legg til bildetekst
"Søndag 30 september fyller Bjørn Olav 60 år. I den forbindelse har noen av hans venner ønsket å gi mulighet til å støtte to prosjekter vi vet han brenner for:

* De par siste årene har Bjørn Olav skrevet en del tekster hvor han ærlig beskriver sine følelser og opplevelser rundt det å være fysisk syk og samtidig holde fast ved troen.  Han har presentert egne dikt og personlige bønner. Responsen har vært veldig stor i form av mange kommentarer på Facebook, mail og telefoner. Mange har oppfordret ham til å utgi dette i bokform. Men dette koster penger. Boken er planlagt utgitt på forlaget Monastisk, som han og Sven Aasmundtveit startet. Bøkene som utgis her må selvfinansieres. Kanskje noen har lyst til å støtte dette?

* Vi vet at Bjørn Olav lenge har drømt om å reise til den hellige øya Lindisfarne. Neste år legges det opp til en reise dit, i forbindelse med en profetisk forsoningskonferanse. Bjørn Olav kan av helsemessige årsaker ikke ta fly, men May Sissel og han drømmer om å reise med tog og gjøre dette til en bønnereise gjennom flere europeiske land. Skal vi sende dem avgårde?

De som eventuelt til bidra kan bruke konto: 1604.04.04345

Du kan også vipse til May Sissel: 99621281

Venner av Bjørn Olav og May Sissel."

Hyggelig besøk

Lørdag ettermiddag hadde vi et svært hyggelig besøk av Jan Gossner i Kristi himmelfartskapellet. Gossner som nå er pensjonist. har vært en av de sentrale skikkelsene innen Oase i mange år. Han var medlem av lederskapet, og har også vært prest i Den norske kirke, pastor i Den evangelisk kutherske frikirel. Før han ble pensjonist var han rektor for Høgskolen i Staffelsgate. Han er også primus motor bak folkehøgskolen i Kristiansand
Tidligere på dagen hadde han hatt et seminar i Toten firkirke på Raufoss om den forfulgte kirke. I mange år nå har Jan Gossner vært knyttet til Stefanusalliansen, hvor han sitter i styret.
Det var fint å vise han rundt på Kristi himmelfartskapelet og dele fellesskap. 

Omsorg, omtanke og velsignelse

Omsorg og omtanke gjør noe med oss. Den berører djupt. Etter gudstjenesten i Brumunddal baptistkirke søndag, ble jeg invitert på en kopp med ordentlig tea. Les: Yorkshire tea. En god venn av meg hadde likesågodt tatt med seg tea hjemmefra, for at jeg skulle få smake den mens de andre drakk kirkekaffe.

Og når jeg kom til denne kirken for noen uker siden, hadde noen kjøpt inn en god lenestol til meg, som jeg kan bruke som 'prekestol' når jeg skal preke her. Som mange av mine lesere vet klarer jeg ikke å stå særlig lenge ad gangen på grunn av Parkinsons, så jeg sitter når jeg preker. Vanligvis har jeg med meg min egen prekestol. Jeg er avhengig av en med nakkestøtte, Men her har jeg fått min egen prekestol som venter på meg når jeg kommer!

Snakk om å føle seg velkommen og inkludert!

Det sier ikke rent lite om de som har tenkt på meg. Med sin gjerning har de ikke bare vist omtanke og omsorg - de har velsignet meg. Ordentlig.

Jesus sier noe om lønn til de som velsigner andre. Det handler om praktiske ting!

"Den som tar imot dere, tar imot meg, og den som tar imot meg tar imot ham som har sendt meg. Den som tar imot en profet fordi han er en profet, skal få en profets lønn, og den som tar imot en rettferdig fordi han er en rettferdig, skal få den rettferdiges lønn. Og den som gir en av disse små om så bare et beger kaldt vann å drikke fordi han er disippel - sannelig jeg sier dere: Han skal slett ikke miste sin lønn!" (Matt 10,40-42)

"La samme sinnelag være i dere som også var i Kristus Jesus," skriver apostelen Paulus i Fil 2,5)

Det er ikke bare ordene våre som preker. Det gjør handlingene også.

søndag, september 23, 2018

Når drømmer dør

Noen ord fra en benediktinernonne har blitt meg til stor hjelp i den livsfasen jeg befinner meg i:

"Hvorfor lar Gud våre drømmer dø? Nederlag er kanskje Guds måte å åpne oss på, på en langt mer effektiv måte enn vi selv klarer."

Med Parkinsons følger det mye tapsfølelse, og følelse av å være til bry. Begge deler er vonde følelser. Begge deler må bearbeides og det tar tid. Men Parkinsons har hjulpet meg til å våge å være sårbar, og innrømme at jeg av og til trenger hjelp. Praktisk hjelp.

Jeg har hatt - og har fremdeles - vanskeligheter med å be om og ta imot hjelp. Det er så mye lettere å hjelpe andre. Så dette er en prosess. Det blir litt bedre for hver gang jeg spør, men fortsatt er jeg redd for å være til bry. Redd for å mase.

"Den som ikke våger å leve med smerte, har ikke oppdaget hva livet er," skrev Fjodor Dostojevskij.

Gårsdagen var en dag med mye smerte og kroppsstivhet. Var med May Sissel på handletur med rullestol, og bestemte meg for at jeg skulle klare meg selv, mens hun gjorde unna noen ærender. Men det ble for slitsomt. Så jeg ble sittende å vente mens hun gjorde seg ferdig. Nå venter jeg bare på en elektrisk rullestol, slik at det skal bli lettere.

I går skrev jeg en bønn. Jeg har kalt den:

Flaskesamleren

Tårene mine, får du, Herre. Alle sammen.
Jeg har hørt at du samler dem på flasker.
En dag, tror jeg, du kommer til
å tømme dem ut
- og i det øyeblikket forvandler du dem
til velsignelser
som du lar regne ned over oss.
Gråtende går vi ut og sår                                                                                                                     - med jubel kommer vi tilbake
og bærer våre kornbånd.

Tårene, Herre, tror jeg må være                                                                                                              en ufullkommenhetens åndelighet,
et hjerte som er såret av lengsel.
Etter Deg.
Hos deg, Herre, hos deg
søker jeg nattely.

lørdag, september 22, 2018

Hele livet må bli en salme av tilbedelse

To menn, som hver på sin måte har fått bety mye for mitt åndelige liv: Paul Evdokimov (til venstre) og fader Lev Gillet, sistnevnte spesielt med boken: Enkle betraktninger over vår Frelsers skikkelse. Men denne gangen handler det om Paul Evdokimov. 19. september feiret vi hans minnedag.

Paul Evdokimov var fremfor alt en beder. Noen vil kalle ham en 'starets', som er russernes måte å beskrive en åndelig far som er kommet så langt på det indre livets vei at han kan veilede andre. En starets har ingen formell status i kirkens hierarki, men har autoritet i kraft av egen erfaring og innsikt.

"Det holder ikke å be", kunne Paul Evdokimov si. Så la han til: "Man må bli bønn. Hele livet, hver handling og hver gest, må bli en salme av tilbedelse."

Paul Evdokimov (1901-1970), hvis minne vi feirer i den kommunitet jeg tilhører, tilhørte den russiske kultureliten med røtter i ortodoks åndelighet. Etter revolusjonen og borgerkrigen som fulgte kom han til Frankrike, der han senere ble professor ved det ortodokse Institut Saint-Serge i Paris. Samtidig var han svært engasjert i diakonalt arbeid, ikke minst studenter som hadde flyktet fra hjemlandet.

Evdokimov er fremfor alt en meditativ oppbyggelsesforfatter. Han er djupt forankret i Bibelen og i kirkefedrenes skrifter, noe som tiltaler meg veldig. Og ikke minst har han et fordjupet syn på ikonene.

Noe som er stadig tilbakevendende i hans skrifter er dette: hånden som var gjennomstunget fra verdens begynnelse.

Med andre ord: Paul Evdokimov er svært Kristus-sentrert.

Under krigen engasjerte Evdokimov seg for forfulgte jøder, politiske fanger og andre ofre for nazistenes ugjerninger. Hans kone døde i 1944 og han giftet seg igjen med Tomoko som var datter av en japansk diplomat. Han valgte å ikke bli ordinert til prest. Det viktigste for ham var det diakonale arbeidet. På 50- og 60-tallet ledet han et hjem for flyktninger.

Sist, men ikke minst: Paul Evdokimov var en av 1900-tallets ledende ortodokse tenkere innen den økumeniske bevegelsen.

Skyen av vitner

Stillferdig lød tonene fra den sakrale musikken til estlenderen Arvo Pärt og fylte stua. På bordet brant et kubbelys. Jeg var alene. og likevel ikke. Forvissningen om at jeg var omsluttet av Den Helliges og de helliges nærvær ség inn over meg. Erkjennelsen skapte en sitrende glede og styrke. Alt skjedde så stillferdig.

I stillheten i går formiddag kom disse ordene til meg:

"Derfor, når vi har en så stor sky av vitner omkring oss, så la oss legge av alt som tynger, og synden som så lett fanger oss inn..." (Hebr 12,1)

Flere ganger de siste årene har dette nesten overveldet meg: Den Helliges og de helliges nærvær. Skyen av vitner. Vi er ikke alene. Jeg er ikke alene.

"Nei, dere er kommet til fjellet Sion, til den levende Guds by, det himmelske Jerusalem, til ti tusener av engler, til en høytidsfeiring, til forsamlingen av de førstefødte som er oppskrevet i himmelen..." (Hebr 12,22-23)

Det er bare en flortynn hinne mellom den jordiske og den himmelske festforsamlingen.

fredag, september 21, 2018

Israelskritisk nemdsmedlem var med på å beskytte palestiner fra å bli utvist fra Sverige

Onsdag kunne jeg fortelle at Hovrätten i Göteborg har bestemt at en straffedømt palestinsk-arabisk jødehater, skal forbli i Sverige etter at han har sonet ferdig fengselsstraffen. 22 åringen ledet et brann-attentat mot synagogen i Göteborg. Nå viser det seg at en av nemdsmennene i hovrätten har vist et stort engasjement i sterkt israelskritiske grupper.

Det er det svenske tidsskriftet Inblick som melder dette.

Det dreier seg om Gert Raimi. Han deltok i beslutningen om at den straffedømte 22 åringen må få bli i Sverige. Gert Raimi er aktivt medlem av Vänterpartiet, og har vært med i Vänsterns internasjonale forum, som støtter enn rekke sterkt israelskritiske organisasjoner. På 80-tallet sonet Gert Raimi en dom på 18 måned for å ha truet Nestle med å forgifte deres produkter om han ikke fikk utbetalt 700.000 sveitsiske francs. En annen som deltok i beslutningen om ikke å utvise 22 åringen, var foruten tre jurister, også et aktivt medlem av Socialdemokraterna, Yvonne Person.

Litt oppdatering

Fra en guttetur til Rondane tidligere i år.
Takk for all forbønn på onsdag. Flere har spurt hvordan det gikk. Jeg klarte å gjennomføre testen. Nå venter en ny test 3.oktober og i løpet av neste måned skal jeg møte nevrologen på nytt. Det blir veldig spennende, så jeg er takknemlig for forbønn og i tiden fremover. Faktisk er jeg helt avhengig av forbønn, om jeg skal fortsette tjenesten i Guds rike.

Det er mye smerter for tiden, og det er lite som lindrer. Særlig gjelder det fingrene og leddene, noe som gjør det strevsomt å skrive. Men skrive gjør jeg! Staheten er ikke blitt borte! Kroppsstivheten er der, jeg skjelver mer. Jeg har gode dager, og dårlige dager. Herr Parkinson er ikke snill.

Om Herren gir krefter fortsetter også møteprogrammet fremover. Nå til søndag skal jeg tale i Brumunddal baptistkirke k1.11.00. Tittelen på prekenen er "Guds bibliotek". Er du i nærheten hadde det vært hyggelig å få hilse på deg. 6.-7 oktober er det bønneseminar i Notodden Misjonskirke, mer om det senere. Så skal jeg tale på det de kaller "Storsøndag" i Oppdal, hvor alle menighetene går sammen. Møtet skal være i baptistkirken i Oppdal og 20.-21. oktober er det det årlige bibelseminaret i Sannhetens Ord på Slemmestad. May Sissel og jeg gleder oss veldig til alle disse samlingene rundt Guds ord.

Hudløs og ærlig

Ikledd hudløs ærlighet og sårbarhet. Omtrent slik vil jeg beskrive en som, ved siden av Jean Vanier, har vært min medvandrer, støtte og inspirator i mange år nå og som har hatt avgjørende betydning for mitt eget åndelige liv. Jeg snakker selvsagt om hollendern Henri Nouwen (bildet), som døde brått 21. september 1996, bare 64 år gammel.

Henri Nouwen lærte meg betydningen av å se min egen svakhet og sårbarhet, og den totale avhengigheten av Jesus. På mange måter kroppsliggjorde Nouwen det som går under navnet 'svakhetens teologi'. Han våget å være bånn ærlig med sin angst, sin redsel for avvisning, sin tvil. Samtidig pekte han på den alttilstrekkelige Jesus, som elsker oss som vi er. Jeg husker jeg leste hans bok: Life of the Beloved, mens tårene rant. Først fordi det gikk hull på en verkebyll i eget liv. Dernest fordi jeg fikk gjøre meg en erfaring av å 'være den elskede'.

"Selvforakten," skriver Henri Nouwen i denne boken, "er det åndelige livets verste fiende, for den taler mot den røst som sier at vi er den elskede. Å være Den elskede er å ha funnet den djupeste sannheten om tilværelsen."

Med 'den elskede' sikter Nouwen til Faderens ord til Sønnen ved to helt avgjørende faser av Jesu liv: ved Hans dåp, altså ved begynnelsen til Jesu gjerning på jord, og når Han er oppe på Forklarelsens berg, ved begynnelsen til den veien som skulle føre til så mye lidelse og til Hans død. I den sammenhengen sier Faderen til Sønnen:

"Dette er min Sønn, den elskede, i ham har jeg min glede."

Det er ikke bare Sønnen som trenger å høre disse ordene, skriver Nouwen, men også vi - og flere ganger i livet, særlig ved avgjørende veikryss.

Den andre boken som fikk avgjørende betydning for mitt åndelige liv var: "Den bortkomne sønnen vender hjem", om Jesu lignelse i Luk 15. Verbum forlag har utgitt den i flere opplag. Det er i denne boken Nouwen lanserer en ny overskrift på denne lignelsen: Den handler ikke om den bortkomne sønnen, heller ikke om den hjemmeværende sønnen, men om den ventende faren! Med ett får vi et helt annet perspektiv på lignelsen.

Henri Nouwen er historien om den lærde teologiske professoren og psykologen, som brøt med det akadmiske miljøet, og ble prest for psykisk utviklingshemmede i Canada. Å komme til dem var som å komme hjem, forteller han. Her ble han elsket for hvem han var, ikke for hva han gjorde. Nouwen fikk spesielt ansvar for en multihandikapet ung mann ved navn Adam, som han gav mat, vasket og delte hverdagen med. Senere skrev han bok om Adam, med den karakteristiske tittelen: Adam, God's beloved. Det skulle komme mange bøker fra Nouwen, noen av dem oversatt til norsk. Her finnes det åndelig mat for noen og enhver, og jeg skulle ønske at mange av bloggens lesere fant skattene som Nouwen gravde fram. Selv var han dypt påvirket av ørkenfedrene og den ortodokse kirke.

Fremfor alt er Henri Nouwen en medvandrer i troen. En som gjennom sin egen sårbarhet er med på å lege andre. Så heter da også en av hans bøker: A wounded healer. Det er sant dette at det er bare gjennom vår egen sårbarhet at vi kan bringe legedom til andre.

Betyr dette at jeg går god for alt det Henri Nouwen har skrevet eller sagt? Slett ikke. Men han har mye å lære meg, selv om jeg ikke er katolikk, som Nouwen.

torsdag, september 20, 2018

Den enhet vi har i Kristus

"Vår enhet finnes i Kristus, født i Guds nærvær i oss, ikke rundt leirbålene til våre bekjennelser, læresetninger, eller tro.

Det er to nivåer av bevissthet her. I vår menneskelige bevissthet, ser vi det som skiller, men med 'Kristi sinn', ser vi med nye øyne og hører med nye ører den evige realiteten bakenfor det midlertidige.

Vi er kalt til å leve ut fra denne nye bevisstheten som er Kristi egen. Vi er høyt elsket av Gud og vår enhet er selve beviset på den kjærligheten som blir kroppsliggjort i oss gjennom nærværet av Kristi kropp i våre liv.

Så lær deg til å se og leve ut dette nye, alltid tilstedeværende evige livet som Gud har født inne i oss."

- Bob Holmes i Practice the Presence of God today in your common everyday life.
Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

Er kirken for alle?

Jeg kjenner jeg blir skikkelig glad og takknemlig etter at jeg har lest hovedsaken i siste nr av Agenda 3:16. Det dumpet ned i postkassen i går.

"Er kirken for alle?" Det er et veldig godt og betimelig spørsmål og krever et ordentlig svar. Artikkelen handler om mennesker med ulike grader av funksjonshemmig, og er skrevet av journalist Martin Eikeland. Han kan sitt journalistiske håndverk, og leverer en sterk reportasje om mennesker som blir sett og møtt av kirken ulike steder i landet. Heldigvis.

For meg har møtt mennesker som forteller andre historier, om barn som ikke blir sett og ikke regnet med i det kristne fellesskapet. Det er sterke historier om ensomhet og avvisning. På grunn av deres fysiske og psykiske funksjonshemming, eller psykiske problemer, blir de aldri bedt med på gudstjenester eller møter. Det er sårende for dem og det er sårende for deres pårørende. Avvisningen blir ekstra sterk fordi den kommer fra kristne som ikke bryr seg, kristne som forvalter kjærlighetens og omsorgens evangelium.

Men så finnes det noen som skaper rom, raushet og et inkluderende fellesskap - som  for eksempel i Kristiansand hvor flere menigheter innen Den norske kirke har gått sammen om et felles opplegg for personer med særskilte behov. Det burde mange andre menigheter også gjøre.

Mens jeg var pastor i Raufoss baptistkirke arrangerte vi en egen helg hvor vi satte fokus på nettopp denne gruppen. Vi samarbeidet med Raufoss kirke, og fikk med oss 'Morten Prest', som er en institusjon i seg selv. Lørdag hadde vi gudstjenesteverksted med praktiske arbeidsoppgaver, og søndag feiret vi gudstjeneste sammen med tema kropp i vakre Raufoss kirke. Med oss hadde vi både funksjonshemmede og funksjonsfriske. Det var en stor opplevelse. En gutt, eller kanskje det var en jente med Downs, jeg husker ikke lenger; det begynner å bli lenge siden, ble lagt oppå et stort hvitt ark på gulvet og så tegnet vi rundt. Så ble tegningen delt i ulike deler, som så skulle settes sammen under gudstjenesten. En av disse delene ble holdt tilbake, og så var poenget at vi måtte lete etter den manglende biten!

Det ble en veldig talende preken: den manglende biten!

Mangler noen i menigheten du tilhører? Noen som absolutt hører med, men som sjelden eller aldri blir bedt med på noe?

Agenda 3:16 kan også fortelle at biskop Stein Reinertsen som har påtatt seg å være biskop for Tro og Lys fellesskapene i Norge. Det er 12 slike grupper i Norge, og er grunnlagt av Jean Vanier, som har betydd så mye for meg personlig. I disse fellesskapene kan funksjonshemmede, funksjonsfriske og deres pårørende møtes og dele kristent fellesskap. Under den verdenvide Tro og Lys-konferansen i Beirut tidligere i år, var biskopen i Agder med i den norske delegasjonen. I følge Agenda 3:16 gjorde møtet med kristne fellesskap på tvers av funksjonsnivå fra hele verden et sterkt inntrykk på ham.

Til Agenda 3:16 sier biskop Stein Reinertsen:

"På tvers av funksjonsnivå hører vi sammen. Det kristne fellesskapet og den kristne troen er ikke avhengig av evner, fysiske forutsetninger eller mentale egenskaper. Slik er det i Norge og slik er det over hele verden."

onsdag, september 19, 2018

Logiske slutninger eller kortslutninger

Om jeg setter sykkelen min i garasjen om kvelden, vil den da forvandles til en Harley Davidson i løpet av natten?

Om jeg siterer Martin Luther, blir jeg da ansvarlig for Luthers antisemittisme?

Om jeg leser Thomas Ball Barratt, blir jeg da pinsevenn?

Om jeg leser en ikke-kristen forfatter går jeg da fra å være kristen til å bli ikke-kristen?

Om jeg oversetter et sitat fra en katolsk forfatter, har jeg da blitt katolikk?

Skal man, om man skriver noe, holdes ansvarlig for alt hva denne personen har sagt og gjort?

Jeg bare spør, siden det er så problematisk og utfordrende for enkelte at jeg har sitert noen katolikker på bloggen min, og at en av dem har hjulpet meg til å se min egen svakhet, og Kristi storhet og hjulpet meg til å bli sann med eget levd liv.

Jeg er takknemlig for alle som beriker meg, med noe de har skrevet eller sagt og som kan hjelpe meg til å bli et bedre og rausere menneske.

Så skal selvsagt alt prøves på Guds ord.

Til dere som ber

I dag er det en liten d-dag for meg. Kl.12.15 skal jeg gjennom en test på sykehuset i forbindelse med min Parkinsons-sykdom, som er ganske avgjørende for avklaring av min fremtid. Det er den testen jeg skulle hatt i forrige uke, men som måtte avlyses etter at jeg fikk problemer med synet.

Veldig takknemlig til de som har mulighet til å be for meg i dag. Testen vil ta ca en time. Be om at jeg får fysisk styrke til å klare å gjennomføre den.

Stillhetens betydning

"Å fremstille seg, overgi seg, overlate seg helt til stillheten, til et vidt landskap av skog og åser, eller havet og ørkenen,
å sitte stille når solen flommer
inn over landet
og fyller stillheten med lys

... få er villige til å tilhøre
helt en slik stillhet,
til å la den suge seg helt inn til beinene sine,
å puste ingenting annet enn stillhet,
å mate seg med stillheten,
og forvandle selve substansen i deres liv,
til en levende og våken stillhet."

- Thomas Merton i Thoughts in Solitude. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

tirsdag, september 18, 2018

Den gripende historien om kaptein Garrison som fraktet misjonærer til avsidesliggende steder, del 1

Her er første del av en ny artikkelserie av Peter Hoover. Denne gangen handler det om ukjent moraviansk kirkehistorie. Jeg har oversatt artikkelserien til norsk, kanskje mest for meg selv, siden disse artiklene ikke får flest likerklikk på Facebook. Men jeg synes dette er spennende, fordi det for de fleste av oss er ukjent stoff som handler om de frie menighetenes historie. Den historien som vanligvis ikke fortelles i de ordinære bøkene om kirkens historie.

Bokstavelig, en oppdagelse! Marnel og Katrina Hoover Lee på gravlunden hvor kapteinen ombord på Irene, et skip med medlemmer av en moraviansk kommunitet, Nicholas Garrison, er gravlagt.


Marnel og Katrina var sammen med Chris Martin og meg i Betlehem, langt inne i det østlige Pennsylvania. Vi møttes for å forske på og samtale om det fascinerende livet til kaptein Garrison, som sørget for transporten av så mange moravianske bosettere, så mange ærlige pilegrimer (misjonærer), til så mange avsidesliggennde steder rundt om i verden. Han hadde nederlandske røtter, denne kapteinen - Garrison/Geertzen - og fikk et møte med Herren selv mens han fraktet en av disse pilegrimene fra St.Thomas på Jomfruøyene til Philadelphia.


Nå, i denne svære og fredfulle Friedshof (Fredens hage) som ligger på eiendommen Betlehem, og som tilhører Moravianerne, her i Pennsylvania, fant vi gravsteinen til broder Nicholas og hans siste hvilested:

Nicolaus Garrison
født 28.juli 1701
i Staten Island
død 24. september 1781

I det vi fant frem til Friedhof hadde jeg en dårlig følelse av at dette kom til å bli en stor skuffelse for ekteparet Lee. Katrina, som er en seriøs forsker og forfatter, har gitt seg selv til å skrive livshistorien til kaptein Garrison for forlaget TGS (Christian Aid Ministries). Uten noen tvil kommer dette til å bli en veldig interessant bok, men manglende kunnskap om områder av hans liv, har skapt noe forvirring før vi ankom dette stedet. Et svar vi manglet var datoene for hans fødsel og for hans død. Var det noen mulighet for at vi ville kunne finne ut dette raskt etter vår ankomst? Ikke akkurat!

Mange av gravene har gjennom årenes løp blitt nærmest ugjenkjennelige. Vi hadde med oss et dårlig fotografi av selve graven, men bildet viste ingen andre detaljer, Men Katrina, kalkulerte med det hun antok måtte være selve gravstedet, og begynte å undersøke stedet nøye. Under et tre fant hun en stein som var fullstendig dekket av jord, løv og gress. Ektefellen hennes gav henne et brukt bankkort, og etter å ha fått avdekket steinen med bare hendene, kunne hun dra bankkortet varsomt over overflaten på steinen, og der, kom navnet til kaptein Garrison frem klart og tydelig!

Og på steinen sto de datoene vi lette etter. Vi var enige om at dette funnet var forunderlig, og vi takket Herren, ikke bare for dette lille mirakelet, men også for det nydelige vitnesbyrdet om denne broderens liv og historie.

Mer om det i neste artikkel.

(forsettes)

Sverige beskytter dømt jødehater

Det vekker internasjonal oppmerksomhet at svenske myndigheter lar en jødehater få opphold i landet etter at han er dømt for kastet brennende molotovcoctails mot synagogen i Göteborg. Begrunnelsen? Sverige vil beskytte den straffedømte palestina-araberen mot Israel.

Det var 9. desember i fjor at en gruppe mennesker kastet brennende molotovcoctals mot synagogen. Inne i synagogen var det gruppe jødiske ungdommer. De måtte søke ly i synagogens kjeller. Angrepet ble karakterisert som hatkriminalitet, og kunne fått katastrofale følger for de jødiske ungdommene som befant seg i synagogen. Heldigvis ble ingen skadet, men hendelsen oppskaket mange av dem og var egnet til å skape stor frykt.

I tingretten ble en 22 år palestina-araber, som ansees å være hovedmannen bak angrepet, dømt til to års fengsel, mens to andre, på henholdsvis 24 og 19 år, ble dømt til 15 måneders fengsel. Forrige onsdag ble dommen fastsatt i Hovretten, men der valgte man å la 22 åringen få bli i Sverige. Han utvises ikke. Dermed gir Sverige beskyttelse til en dømt antisemitt.

Livets brød - livets kilde

Måtte vårt indre menneske åpne sin munn og på den måten spise brødet som er kommet ned fra himmelen. La oss altså spise brødet og drikke a kilden, for det er den samme Herre, Jesus Kristus, som byr oss å motta ham som 'Livets brød', som gir verden liv og som kaller seg selv kilden, når han sier: 'Den som tørster, la ham komme til meg og drikke!'

Om denne kilden sier profeten: 'For hos deg er livets kilde.' Se hvor denne kilde bryter frem: der, hvor også brødet stiger ned. For han som er brødet, er også kilden: Guds enbårne Sønn, Jesus Kristus Herren, som vi alltid skal hungre etter. Selv om vi spiser ham ved å elske og tar ham inn i oss ved vår lengsel, så skal vi som hungrende, lengte etter ham enda mer.

På lignende vis er det med kilden: la oss alltid drikke av den med overstrømmende kjærlighet, la oss alltid drikke av den med største lengsel og glede oss over dens milde godhet. For mild og god er Herren.

Måtte vi, selv om vi spiser og drikker ham, likevel alltid hungre og tørste, for vår mat og vår drikke kan man ikke spise og drikke opp en gang for alle. Selv om man spiser maten og drikker drikken, så tar de aldri slutt, for vårt brød er evig og vår drikk evigvarende, vår kilde er vidunderlig.

- Hl.Columba (543-615), en av de store personlighetene i den keltiske kirken. Hentet fra "Kysse spor" av Peter Halldorf. Luther forlag 2002, side 283.

mandag, september 17, 2018

Kappes om å hedre hverandre, del 10: Sten Sørensen

En arbeidskapasitet helt utenom det ordinære. Styreleder, daglig leder, forfatter, pastor, omreisende forkynner, møteleder, politiker, konsulent for bibeloversettelser, menighetsdoktor, ektefelle, og mye mer.

Det er Sten Sørensen (bildet) jeg snakker om.

Hvordan han får tid til alt dette? Det hadde ikke gått uten kona, Elsbeth. De to er uadskillelige.

Sten Sørensen er en markant leder i norsk kristenhet, og har vært det lenge og kommer til å bli det i årene fremover. Man kan godt si om ham at han er en bibeltroende. Det er i mine og mange andres ører noe ærefullt. Og Sten Sørensen løfter frem Guds ord i forkynnelse og i sin skribentvirksomhet. Ekteparet står bak 'Hverdagsbibelen', en parafrase som de har brukt 10 år på å gjøre den ferdig. Hensikten er å hjelpe mennesker til bedre å forstå Guds ord, i et lettfattelig språk. Nettopp fordi Sten bygger på en solid klippegrunn, er han til å stole på i mange av dagens brennhete og aktuelle spørsmål, fra barnet i mors liv til Israel. Sten Sørensen er ikke tidsriktig, han er uredd nok til å gå motstrøms og holde fram den bibelske standarden.

Sammen med Rune Edvardsen har Sten Sørensen ikke bare holdt Sarons dal-skuta flytende, med de to i styrhuset, har virksomheten i Kvinesdal fått luft i seglene og stått seg gjennom bråttsjøer og vunnet nye seire. Det som skjer i Sarons dal er bare fantastisk. Det er virkelig et verk av Guds hånd. Ikke noe er som sommerstevnet i Sarons dal, fordi de setter misjonens sak først. Og Sten har hatt en finger med i dette siden Aril Edvardsen ble hentet hjem til Gud.

Sten Sørensen når langt gjennom sin skribentvirksomhet. Enten det er artikler eller kronikker i dagspressen, eller det er antologier, bøker, biografier. Takket være Sten Sørensen er vi blitt kjent med en rekke personligheter i norsk kristenhet, som Sten har skrevet biografier om. Som Aril Edvardsen, Kjell Haltorp, og nå nylig, boken om Norvald Yri, som døde for kort tid siden. Bøkene har beriket oss, fordi vi er blitt bedre kjent med mennesker som betyr mye for mange i kristen-Norge.

Sten Sørensen er en vennlig mann. Klok, raus, imøtekommende. Uredd, har jeg allerede nevnt. Men han er det. Og det vet jeg mange setter stor pris på. Det profetiske ordet om Israel har han frimodig løftet frem, i stevner, i media, og som reiseleder. Han er heller ikke redd for å sette kontroversielle emner på dagsordenen i seminarform i Sarons dal. I sommer fikk jeg selv være innleder på et slikt seminar, sammen med Arnfinn Clementsen. Med min bakgrunn som journalist ble jeg gledelig overrasket over de velfunderte spørsmålene Elsbeth og Sten stilte til paneldeltagerne. De hadde gjort hjemmeleksen sin, og med snert og humor, fikk de paneldeltagerne utpå og fikk dem til å snakke fra hjertet.

Sten Sørensen har vært hovedstyreleder i Det Norske Baptistsamfunn. Ved siden av dette kirkesamfunnets generalsekretær er det så høyt opp du kan komme i den sammenhengen. Det innebærer et stort ansvar. Men Sten Sørensen tacklet det på en god måte. Så er da Sten i sitt ess når han kan lede og styre et seminar eller et stormøte trygt i havn. Som med Håpets festival i Franklin Graham i Oslos storstue, Oslo Spektrum. Nå er han tilbake som pastor i samme kirkesamfunn.

La oss omslutte Sten og Elsbet Sørensen i våre forbønner. De er en gave til Kristi kropp i Norge.

Billedtekst: Sten Sørensen i kjent positur. Bildet er brukt med Stens tillatelse.

Det går an å bli for åndelig

Det går an å bli for åndelig, akkurat som du kan ta for mye Møllers tran! Vi er skapt av Gud Fader som et helt menneske: ånd, sjel og kropp. Da må vi ta vare på alle tre bestanddelene.

Jeg husker Edin Løvås ved en anledning sa: "Det hender jeg blir sliten og lei, og orker ikke å be. Da pleier jeg å gå inn i mitt lønnkammer, stille meg midt i rommet og si til Gud: 'I dag er jeg sliten og lei. Nå stikker jeg ut en tur. Ha det bra. Gud!' Og så går jeg ut." Dette er sunn åndelighet.

Når alt dreier seg om bønn, bibellesning, faste, møter, evangelisering, så står vi i fare, ikke bare for å brenne ut, men også for å karikere den kristne tro. Det finnes ingen tro som som er så kroppsfokusert som den kristne tro. Du skal ikke lese mye i Det nye testamente før du oppdager det. Vi snakker til og med om kroppens oppstandelse!

Mange kristne går rundt med stadig dårlig samvittighet: det er så mange behov, så mye nød, og så tærer denne dårlige samvittigheten på oss, og noen blir syke. Et ord av Jesus har blitt meg til stor hjelp i denne sammenhengen: "De fattige har dere alltid iblant dere." Med andre ord: behovene vil alltid være der, de tar aldri slutt. Men hvis ikke vi tar vare på oss selv, har vi til slutt ikke noen krefter igjen til å ta oss av andre og deres behov.

Jeg øver derfor på det vakre, men dog så vanskelige og utfordrende ordet:

selvivaretagelse.

Smak på det ordet noen minutter og gjenta for deg selv:

selvivaretagelse

"Alt som er sant og edelt, rett og rent, alt som er verdt å elske og akte, alt som er til glede og alt som fortjener ros," skriver apostelen Paulus, og så legger han til: "legg vinn på det!" (Fil 4,8)

Francis Schaeffer, et av det 20.århundres store apologeter, trosforsvarere, forteller at han ble for åndelig en periode, og fikk hjelp til å bli et sunnere menneske, da han oppdaget rikdommen i kunsten, musikken og litteraturen.

Og Grundtvig sa det slik: "Menneske først, kristen så!"

Jeg husker jeg reagerte kraftig på det utsagnet da jeg var ganske ny på troens vei. Nå i mer moden alder, synes jeg det er både sant og godt. Men det burde ikke være noen motsigelse.

I dag har jeg gleden av å brygge meg en god kopp te, ta på meg en genser, kroe meg oppi sofaen og lese en roman. Så skal jeg ta meg en tur ut. Med GOD samvittighet, og så skal jeg takke Gud for at jeg er et MENNESKE.

Ninian og kraften i velsignelsen

Sammen med våre venner i Mull Monastery of All Celtic Saints feiret vi minnedagen til hellige Ninian i går. Dette handler jo om våre egne norske kristenrøtter, de er jo keltiske.

Hellige Ninian ble født år 360 i det keltiske kongedømmet Rheged, lokalisert der hvor vi i dag finner Galloway i den nordlige delen av Cumbria. Vi vet ikke hvordan kan ble en etterfølger av Kristus, men det skjedde på den tiden Britannia var den del av Romerriket. En lengsel ble lagt ned i Ninian om å reise til Roma for å studere den kristne tro nærmere. På en eller annen måte hadde han hørt om den hellige Martin av Tours, som var blitt kjent for sine monastiske kommuniteter, etablert som en reaksjon mot den stadig økende trenden om å gjøre kirken mer verdslig og militaristisk.

På vei gjennom Frankrike tok Ninian kontakt med Martin og de fant hvernadre. Ninian følte seg ett med Martins visjon.


Derfor bestemte han seg for å etablere en lignende kommunitet i sitt hjem. Det skulle bli "Candida Casa" - det hvite huset, bygget i stein i romersk stil. Dette hvite klosteret kunne man se klart og tydelig ute fra havet, og det tiltrakk seg reisende som kom farende fra de ulike omkringliggende landene, slik Ninian hadde reist rundt i Europa for å lære Kristus å kjenne. Dette skjer samtidig med de første monastiske bosetningene i den egyptiske ørken.

De som kom til den hellige Ninian fikk oppleve stor gjestfrihet. Han lærte dem om Guds beskyttelse ved å tegne en bønnesirkel rundt dem og deres kjære. De besøkende tok med seg hjem hans bønneundervisning, og slik spredte dem seg. Ninian underviste om hvordan man ba ned Guds velsignelse over mennesker. Så når jeg i disse dager underviser om "Kraften i velsignelsen", så er det hellige Ninian jeg har latt meg inspirere av!

Ninian underviste også kommende misjonærer, blant annet den misjonæren som senere skulle bli redskapet Gud brukte for at Columba av Iona ble en kristen.

Selv om Ninian ble biskop, var han først og fremst en eneboer og beder. Han trakk seg tilbake til en hule med Atlanterhavskysten som sin nærmeste nabo, for å søke stillhet og for å be. Denne hulen finnes der den dag i dag.

Hellige Ninian dør i 432 e.Kr.

Billedtekst: Ikonet på bildet er malt til inntekt for Mull Monastery of All Celtic Saints, og kan kjøpes. Er du interessert formidler jeg gjerne kontakt.

søndag, september 16, 2018

Jean Vanier 90 år: 10 råd for å bli mer menneskelig

Jean Vanier
Vil du bli mer menneskelig? Her er 10 gode råd fra Jean Vanier (bildet), som jeg har oversatt fra You Tube og The Tablet. Jean Vanier, som 10 september ble 90 år, har betydd svært mye for mitt eget liv - ikke minst i det å akseptere min egen svakhet og avhengighet av andre.

1. Aksepter kroppens realiteter

Om et menneske skal bli menneske må det bli fortrolig med kroppen sin. Kroppen min er skrøpelig, som alle andre kropper. Vi er født i svakhet (som et lite barn), og vi vil dø i svakhet. Når vi når en viss alder - 90 - blir vi svakere. Jeg må akseptere at jeg er 90, ikke 50, 40 eller 30.

2. Snakk om følelser og vanskeligheter

Jean Vanier innrømmer på videoopptaket at "menn i særdeleshet var vanskeligheter med å uttrykke sine følelser."

3. Ikke vær redd for ikke å ha suksess

"Du trenger å oppdage at du er vakker som du er uavhengig av om du har fremgang eller ikke."

4. Når du er i et forhold, ta deg tid til å spørre: Hvem er du?

"Har du giftet seg med jobben, eller med kona? Hva er viktigst: Forfremmelse?

5. Slutt å se på telefonen din. Vær nærværende!

Til unge mennesker sier Vanier: "Dere kommuniserer, men er dere tilstede? Kan dere lytte? Å være menneske handler om relasjoner."

6. Spør folk: Hva er din historie?

Vanier legger vekt på å relatere seg til mennesker ved å lytte til dem. Han sier: "Å møtes er å lytte. Fortell meg din historie. Hvor smerter det mest hos deg? Hvor er hjertet ditt? Hva lengter du etter? Jeg trenger å lytte til din historie, fordi den er annerledes enn min."

7. Legg merke til din egen historie

"Du er verdifull. Du har dine ideer: politisk, religiøst, ikke-religiøst, din visjon for verden."

Vanier understreker at når vi frykter vår identitet, syn på verden, høyt verdsatte meninger blir tatt fra oss hender det at vi blir sinte. Vanier legger til: "Vi trenger å oppdage hvor frykten kommer fra fordi det er det fundamentale problemet. Kanskje din historie er en historie om frykt?"

8. Ikke vær forutinntatt, møt mennesker.

Vanier sier: "Det store med å være menneske handler om å møte andre mennesker. Vi trenger å møte mennesker som er annerledes og oppdage at den andre er vakker."

9. Lytt til dine djupeste lengsler.

Vanier sier: "Vi er veldig forskjellig fra fugler og hunder. Dyr er veldig forskjellige. Ulikt fra dyrene så finnes det i oss et rop etter uendelighetenr ikke tilfreds med det endelige. Hvor har du din største lengsel?"

10. Ikke glem at du skal dø en dag.

"Jeg er ikke den som er verdens konge og jeg er bestemt ikke Gud. Jeg er bare en som ble født for 90 år siden og jeg vil dø om noen få år og da vil ingen huske meg lenger. Det er realiteten. Her befinner vi oss alle, men vi er bare lokale mennesker, passasjerer på en reise. Vi går på toget, vi går av toget, toget fortsetter."

En betroelse - jeg er underveis

Når man har levd i snart 60 år har man gjort seg noen erfaringer, på godt og på vondt, og så langt har jeg forstått en ting: jeg er fremdeles underveis og har mye å lære.

Når man lever med alvorlig sykdom, hvor prognosene ikke er i min favør, får også hverdagene et annet perspektiv. Som mange av dere vet har jeg arbeidet som journalist i ni år av mitt liv, og fire år som redaktør. Som journalist blir man ofte en betrakter, en tilskuer. Man skal skildre andres liv. Det har sittet langt inne å slippe tak i dette, og bli innehaver av eget liv. Mange år med sykdom har ført til at jeg har lagt ut på en reise fra å være dommer til å se mine egne synder, fra å undervise om Guds kjærlighet, til å erfare denne kjærligheten, fra å måtte forklare alt til å våge å leve med mysteriet, uten å ha svar på alt. Så vidunderlig godt og befriende det er å ikke vite alt, og ha svar på livets mange gåter og intrikate teologiske spørsmål. Jeg hadde mye av det i meg før. Nå har jeg sluppet taket.

Og møtet med kristne fra andre konfesjoner har åpnet rikdommen som finnes i andre kirkelige tradisjoner enn min egen. Det har også gjort meg ydmyk i forhold til andre menneskers livsreise og erfaringer. Jeg ønsker å vise dem respekt som går andre veier enn min egen.

Underveis disse 60 årene har jeg endret mening om flere ting. Heldigvis. Jeg står ikke for det samme som jeg gjorde for 20-30 år siden, eller kanskje ikke engang for det jeg sto for i fjor. Ikke fordi jeg vingler og vakler, men fordi jeg har kommet il denne erkjennelsen: Fordi jeg fremdeles lærer, og fordi jeg opplever at Den Hellige Ånd korrigerer meg gjennom Guds ord, Bibelen.

Derfor kjennes det både underlig og ganske så surrealistisk å lytte til en ung mann, som bare har vært kristen i fem-seks år, snakke om meg på et av sommerens kristne stevner, hvor han tillegger jeg meninger jeg ikke har - fra talerstolen. Jeg er blitt oppmerksom på dette gjennom en video som spres i sosiale medier for tiden. Han nærmest spytter med forakt ut ordet 'bønneleder', og kaller meg 'gal'. For å trekke sine konklusjoner henter han noen sitater her og noen sitater der fra bloggen min, og får frem akkurat det han vil. Det hører med til historien at han aldri har snakket med meg, eller sjekket om jeg står for det han hevder jeg står for. Som et skrivende menneske skriver jeg mye. På bloggen min - hvor han henter sitatene fra - finnes det over 12.000 artikler. Jeg har sitert og omtalt mange mennesker gjennom flere år, uten at de jeg har sitert dermed er min egen mening. Og - som jeg skrev - det er nødvendigvis ikke slik at det man sto for for noen år siden, er det samme man mener i dag.

Men jeg kjenner meg i den unge mannen. Slik var jeg også, skråsikker, men slik vil jeg ikke være.

Det som er trist er at deltagerne på dette sommerstevnet får presentert et bilde av meg som ikke er sant. Jeg har heller ingen mulighet til å korrigere det, for jeg ble ikke invitert til sommerstevnet, og de som distribuerer videoen har heller aldri spurt meg om det som sies er sant. Og for enkelte er det nok slik at når noen sier noe fra en talerstol, og vifter med en Bibel, ja, da er det sant!

Men la oss ikke glemme det bud som heter: "Du skal ikke gi falskt vitnesbyrd om din neste." (2.Mos 20,16) Om man vil holde seg til Guds ord, så bør man vel ikke hoppe over dette ordet?

Men nå står jeg ikke til rette for den unge mannen, men overfor Gud, med mitt liv. Jeg har lært gjennom årenes løp at min største fiende er meg selv. David kom til denne erkjennelsen: MIN synd. Ikke andres, men min. Og jeg har kommet dit at jeg ennå ikke er i mål, men har mye å lære - i dag, i morgen, ja, helt til jeg er hjemme hos Ham som elsker meg.

Og det viktigste for meg nå, i min sårbare situasjon, er å la Herren omfavne meg og holde meg. Bare slik blir jeg hel.

Men det hører også med at jeg ikke trenger å unnskylde meg for det som er min tro og min overbevisning. Den kan jeg forsvare, slik også Skriften oppfordrer oss til:

"Vær alltid beredt til å forsvare dere for enhver som krever dere til regnskap for det håp som bor i dere." (1.Pet 3,15)

Den tro jeg lever og vil dø på er den tro som kommer til uttrykk i Den apostoliske- og Den nikenske trosbekjennelsen. De holder for meg.

lørdag, september 15, 2018

Frelsens mysterium, fortid, nåtid og fremtid, del 3:

For å kunne glede seg over hva frelse innebærer, er det viktig å forstå hva man er frelst fra. Men la meg først understreke, at selv om Bibelen slår fast at "ALLE har syndet og mangler Guds herlighet" (Rom 3,23), så er det likevel sant at alle mennesker er skapt i Guds bilde, jfr 1.Mos 1,27 og Han har også lagt "evigheten ned i deres hjerter." (For 3,11). Selv om det er sant at Adams fall førte til at alle mennesker har falt, jfr Rom 5,12, så er det altså like sant at Gud har lagt noe igjen etter seg i mennesket før Adam falt. Det står noe veldig interessant i Jak 4,5: "Eller mener det er tomme ord når Skriften sier: Med brennende iver gjør Gud krav på den ånd han har latt i bo i oss."

For noen dager siden hørte jeg en forkynner si at det ikke er noe i det falne mennesket Gud liker. Underlig! Skulle Gud hate det Han har skapt i mors liv? Skulle Han avsky det bildet Han selv har skapt, eller evigheten som Han har lagt ned i menneskets hjerter? Selvsagt ikke! Gud elsket verden - hele sin skapning - så høyt at Han sendte sin enbårne Sønn for menneskenes frelse. Gud søker med brennende iver, og gjør krav, på den ånd som finnes i alle mennesker.

Synden fører til død, en evig fortapelse, borte fra Gud. Det handlet forrige artikkel om.

Men!

"Mens vi ennå var svake, døde Kristus for ugudelige da tiden var inne." (Rom 5,6)

"Men Gud viser sin kjærlighet til oss ved at Kristus døde for oss mens vi ennå var syndere." (Rom 5,8)

"For Kristus selv led for synder, en gang for alle, den rettferdige for urettferdige, for å føre dere fram til Gud." (1.Pet 3,18)

Guds frelse for menneskene tilveiebringes ved Jesu død på Golgata kors, hvor Jesus utøste sitt blod for å forsone oss med Gud:

"For det var Gud som i Kristus forsonte verden med seg selv, slik at han ikke tilregner dem deres misgjerninger... Han som ikke visste av synd, har han gjort til synd for oss, for at vi i ham skulle få Guds rettferdighet." (2.Kor 5,19a og v.21)

"Slik alle mennesker må dø en gang og siden komme for dommen, slik er også Kristus ofret en gang for å bære syndene for de mange, og siden skal han for annen gang komme til syne, ikke for syndens skyld, men for å frelse dem som venter på ham." (Hebr 9,28)

(fortsettes)