En slapp dag

Dette ble en natt utenom det vanlige, og som jeg ikke har noe ønske om å oppleve på nytt. Allerede på vei hjem fra sykehuset i går begynte innstikksåret å blø. Det er ingen spøk når man blir satt på en hestekur med blodfortynnende medisin. Skjorten min ble full av blod. Da vi kom hjem i går kveld fortsatte det med å blø, og etter beste evne forsøkte vi med ulike remedier å få stanset blødninger. Jeg gikk for å legge meg, men det fortsatte å blø og ved fire-tiden i natt var nattklærne mine gjennomvætet av blad. Ved fem-tiden bar det rett til legevakten, og der fikk jeg hjelp.

Så dette blir en slapp dag, bokstavelig talt. Småsvimmel og veldig sliten. Smertene er der, de også.

Da hjelper det med noen krus med Yorkshire-tea.

Den klarer jeg meg ikke uten. Den er en nytelse.

Jeg får ikke lov til å løfte noe som helst, så nå blir hvilestolen og sofaen mine beste venner.

Hverdagslivets gode rytme

Jeg elsker hverdagslivets rytme! Det er jo hverdager som det er flest av.

May Sissel og jeg har lagt en begivenhetsrik helg bak oss, den siste overnattingshelgen vi er borte fra vårt eget hjem, dette året. Så fint å kunne avslutte den delen av reisevirksomheten vår sammen med gode venner i Sannhetens Ord Bibelsenter i Slemmestad. Det er femte året på rad vi har en bibelhelg sammen med dem, og det blir en neste år også. Det gleder vi oss allerede til! Et stillferdig, hellig Gudsnærvær preget møtene.

Gårsdagen ble relativt hektisk. Vi reiste hjem fra Slemmestad til et møte med hjemmesykepleien, koordinatoren min og ergoterapeuten. Det er en del ting som skal til for å få hverdagene mine til å fungere. Og nå settes det igang noen nye tiltak. Jeg skal blant annet ha hjemmesykepleie to ganger om dagen, i stedet for en. De kommer for å sette insjeksjoner med insulin. Det klarer jeg ikke lenger selv. Så er noen nye hjelpemidler på plass og det kommer noen flere. For at hverdagene mine skal bli best mulig, med de begrensningene jeg har.

Så bar det rett til fysioterateuten min. Hun er en stor, medvikende årsak, til at jeg i det hele tatt klarer å stå på beina. Men det er en smertefull behandling, oftest med en nedtur dagen etterpå, da smertene er store og det blir noen tårer. Dagen ble avsluttet med tidebønn sammen med gode venner i det lille fellesskapet vårt. Det var så godt å se våre nære venner igjen.

Så har jeg startet på tirsdagen. Selvfølgelig med  å brygge meg en kopp Yorkshire-tea. May Sissel har tent opp i ovnen. Vi skal spise frokost, så følger nye tidebønner, en god bok og kos med bikkja. En ørliten handletur blir det også.

Dette er livet! Jeg elsker det, og er takknemlig for hver dag jeg er oppegående.,Det er ingen selvfølge med min sykdom. Nå starter snart det nye kirkeåret. Som mange av dere vet lever jeg med i kirkeårets rytme. Den rytmen er god.

Så håper vi 2020 smiler til oss, at at kroppen fungereret år til. Jeg vet jo at det kommer en dag da kroppen sier nei til mer reising, men jeg er ikke der nå, så vi ber om nye åpne dører til menigheter som våger å invitere en skjelvende mann til å preke eller holde seminarer. Det er bare å ta kontakt.

I mellomtiden skal jeg kose meg med hverdagslivets gode rytme - og mange kopper med Yorkshire tea.

Omsorg, omtanke og velsignelse

Omsorg og omtanke gjør noe med oss. Den berører djupt. Etter gudstjenesten i Brumunddal baptistkirke søndag, ble jeg invitert på en kopp med ordentlig tea. Les: Yorkshire tea. En god venn av meg hadde likesågodt tatt med seg tea hjemmefra, for at jeg skulle få smake den mens de andre drakk kirkekaffe.

Og når jeg kom til denne kirken for noen uker siden, hadde noen kjøpt inn en god lenestol til meg, som jeg kan bruke som 'prekestol' når jeg skal preke her. Som mange av mine lesere vet klarer jeg ikke å stå særlig lenge ad gangen på grunn av Parkinsons, så jeg sitter når jeg preker. Vanligvis har jeg med meg min egen prekestol. Jeg er avhengig av en med nakkestøtte, Men her har jeg fått min egen prekestol som venter på meg når jeg kommer!

Snakk om å føle seg velkommen og inkludert!

Det sier ikke rent lite om de som har tenkt på meg. Med sin gjerning har de ikke bare vist omtanke og omsorg - de har velsignet meg. Ordentlig.

Jesus sier noe om lønn til de som velsigner andre. Det handler om praktiske ting!

"Den som tar imot dere, tar imot meg, og den som tar imot meg tar imot ham som har sendt meg. Den som tar imot en profet fordi han er en profet, skal få en profets lønn, og den som tar imot en rettferdig fordi han er en rettferdig, skal få den rettferdiges lønn. Og den som gir en av disse små om så bare et beger kaldt vann å drikke fordi han er disippel - sannelig jeg sier dere: Han skal slett ikke miste sin lønn!" (Matt 10,40-42)

"La samme sinnelag være i dere som også var i Kristus Jesus," skriver apostelen Paulus i Fil 2,5)

Det er ikke bare ordene våre som preker. Det gjør handlingene også.

Fastebetraktninger 2017, del 9: Himmelen og Yorkshire tea

Du har sikkert sett det på engelske filmer: Når tragedien inntreffer, når krig bryter ut, når uværet setter inn, så finnes det en ting som løser absolutt alle problemer: en tekopp.

"I'll put the kettle on", sier de og om litt dukker tekoppen opp og problemet er i ferd med å løses!

I dag var det inderlig godt å komme hjem og nettopp gjøre det: fylle vannkokeren, la vannet koke opp og brygge meg en god kopp med Yorkshire tea. Ikke noe gul Lipton skvip, men Yorkshire tea. Ikke fordi vi har opplevd noe trasig de siste dagene, hvor vi har vært borte, men fordi det er direkte vederkvegende med en kopp te - vel og merke hvis det er ordentlig te.

For May Sissel og har hatt gode dager. Først på pastordagene og i går på starten av lederdagene til Det Norske Baptistsamfunn. Vi har deltatt som forbedere. Baptistsamfunnet har nemlig de siste årene satt bønn øverst på agendaen. Det gleder vi oss veldig over. Og i formiddag har jeg hatt seminar i Brumunddal baptistmenighet med tittel: "Det åndelige livet etter fylte 50 år." Det ble også en god opplevelse.

Men det er også godt å komme hjem. Finne frem tøflene og brygge seg tekoppen.

Men det beste av alt er å få komme hjem til Guds farsfang. Få hvile hos Ham og en dag flytte over i Hans hjem. Huset med de mange rom, hvor Jesus har beredt oss et sted.

For at det virkelig skal være himmel så serveres det sikkert Yorkshire tea der også!

Yorkshire tea og meningen med livet

Julaften var i går! I hvert fall for mitt vedkommende. Jeg elsker nemlig Yorkshire-tea. Du har egentlig ikke drukket tea før du har drukket Yorkshire-tea, det er helt sikkert. Få, om noe, kan måle seg med den vidunderlige smaken. Men nå var jeg helt tom, og det er ingen god følelse. Tom var jeg også for en erstatningstea jeg kjøper i en innvandrerbutikk, og alternativene som fantes i skapet hjemme vil jeg ikke engang nevne navnet på! Vet du hva det mest skrekkelige er? Det er når du får en pose gul Lipton, som har ligget lenge sammen med annen tvilsom smakstilsatt tea og teen du drikker er en usalig blanding av en dvask, ubestemmelig smak. Fysj! Noen heller også tevann fra en kanne hvor det er kokt kaffe fra før. Eier de ingen anstendighet!

Men tenk at det finnes venner som ser en bror i nøden, og som under et besøk i blendende vakre Yorkshire tar seg tid til å kjøpe med denne guddommelige teen og reiser hele veien fra Nes i Hedmark til Gjøvik for å levere den!

Det overgår det meste. I går nøt jeg min teakopp. Teen drikkes av et krus jeg skaffet meg en gang familien var på Shetland, og jeg skulle tale på en bønnekonferanse der. Den er velbrukt, og vaskes sjelden! Det er en katastrofe hver gang noen sender den gjennom oppvaskmaskinen. Da blir noe av smaken på neste teakopp borte. Slike kopper og krus må nemlig behandles varsomt. Med kjærlighet.

Jeg glemmer aldri turen til Shetland. Av flere grunner. En av dem er denne: Vi ble bedt hjem til en familie langt ute på heiene. Et virkelig forblåst sted. Etter en god middag rundt et stort kjøkkenbord, ble vi bedt inn i stua på tea. Og hver av oss fikk et riktig velbrukt teakrus. Alle med forskjellige farger. Mange med skår, min var uten hank. Men vi drakk tea slik tea skal drikkes. Og det var definitivt ikke gul Lipton!

Men det var dette med vennskap!

Det er også noe vidunderlig. Så berikende det er å kjenne mennesker man kan kalle venner. Mennesker med kjærlighet og omtanke, mennesker som ser. Som man kan snakke sammen med om alt mellom himmel og jord. Både sludder og vås og djupe ting. Det gir livet mening.

Takk, Øyvind Lorentzen!