Om å ha omsorg for en annen i de små tingene

 I går skrev jeg om hans mor, som et eksempel på det å være en åndelig mor. I dag minnes vi hennes sønn, som et eksempel på å vøre til stede i de små tingene, de skjulte handlingene og på den måten veve sammen trådene som utgjør et kristent fellesskap.

David av Wales var fra begynnelsen av sitt liv først og fremst et menneske som satte fellesskapet med sine trossøsken høyt. Utdannelsen han fikk forberedte han for et liv i kirkens tjeneste. Ikke minst elsket han å lese og studere Den hellige skrift, Bibelen.

12 klostere sies det at han bygget. Det siste ble etablert på det stedet vi i dag finner byen St.Davids' i det sørvestlige Wales langs kysten av Pembrokeshire. Det sies også at han hadde helbredelsens nådegave. Det aller første under skjedde når han la sine hender på læreren sin, Paulinias, og han fikk synet tilbake. Han var høy og fysisk sterk, men valgte å leve et liv i enkelhet, dedikert til Kristus. Han er kjent for å behandle mennesker med respekt og vennlighet. Både ordene hans og måten han levde på oppmuntret mange til å slutte seg til kommuniteten han ledet. Og det er understrekningen av fellesskapets betydning fremfor askesen som særpreger det monastiske livet i Wales.

Når han skulle dø samlet han hele fellesskapet rundt seg. David minnet dem om å følge hans eksempel: Å bry seg om hverandre i de små tingene!

Hva kan vi lære?

Når har en annens omsorg i de små tingene gjort deg oppmerksom på Kristi omsorg og nåde for deg?

Lag en liste over mennesker som har dratt omsorg for deg i de små tingene. Takk Gud for hver enkelt av dem.

Be Herren gjøre deg oppmerksom på hvordan du kan glede en annen, for eksempel med å be for dem, sende dem blomster, et lite oppmuntringskort, ta en telefon, gå på besøk, spandere en middag, ta oppvasken, sitte barnevakt.

I går møtte jeg en liten engel

I går var jeg på sykehuset. Det var da jeg oppdaget det. En liten engel fulgte med meg. Hun var i følge med sin mor. En av våre fremmedkulturelle. Kanskje syv-åtte år. May Sissel og jeg møtte dem etter at vi hadde parkert, og May Sissel satte sammen den sammenleggbare rullestolen min. Den lille jenta ventet på at mor skulle betale for parkeringen. Det var snødekke og glatt.

Jenta så på meg med bekymrede øyne, der jeg hadde tatt plass i rullestolen. Rullestol på glatt føre, tenkte hun kanskje, det er ingen god kombinasjon. 

Hun holdt mor i hånden og de to gikk foran meg. Stadig snudde hun seg for å forsikre seg om at alt gikk bra med meg. Når jeg skulle opp en liten bakke til hovedinngangen til sykehuset, fikk hun mor til å stanse opp. Kom det til å gå bra med meg? Hun ventet ti at jeg hadde kommet helt opp bakken, så trykket hun på den automatiske døråpneren for handikappede, slik at jeg kunne kjøre rullestolen helt inn på sykehuset. Før jeg fikk takket forsvant hun med mor innover korridoren! Men i det hun snudde seg for siste gang, så jeg det vakre smilet hennes.

I det jeg felte noen tårer i djup takknemlighet for omsorgen, tenkte jeg på at det er sannelig håp for den kommende generasjonen når den viser slik vennlighet. De gode verdiene har hun sikkert fått med seg hjemmefra og fra skolen. 

Takk for forbønn. Jeg er smittefri fra koronaen og på bedringens vei. Det er May Sissel også.

Kunsten å eldes sakte

Omsorg er for det første en vei til vårt eget aldrende selv, hvor vi kan finne de helbredende kreftene for alle de som deler den menneskelige tilstanden. Ingen gjest vil noensinne føle seg velkommen når verten ikke er hjemme i sitt eget hus. Ingen gammel mann eller kvinne vil noen gang føle seg fri til å avsløre sine skjulte bekymringer eller djupere ønsker når de bare utløser urolige følelser hos de som prøver å lytte. Det er ingen hemmelighet at mange av våre forslag, råd, formaninger og gode ord ofte tilbys for å holde avstand i stedet for å tillate nærhet. Når vi først og fremst er opptatt av å gi gamle mennesker noe å gjøre, tilby dem underholdning og distraksjoner, kan vi unngå den smertefulle erkjennelsen at folk flest ikke ønsker å bli distrahert, men hørt, ikke underholdt, men holdt og sørget for.

- Henri Nouwen/Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

"Kast meg ikke bort når jeg blir gammel, forlat meg ikke når kreftene mine er borte." Salme 71:9 (NIV)

Kur uten omsorg

Vi har en tendens til å flykte fra de smertefulle realitetene eller prøve å endre dem så snart som mulig. Men kur uten omsorg gjør oss til herskere, da utsettes vi for kontroll, manipulering og hindrer et ekte fellesskap i å ta form. Kur uten omsorg gjør oss opptatt av raske endringer, og vi blir  utålmodige og uvillige til å dele hverandres byrde. Og slik kan en kur ofte bli krenkende i stedet for befriende.

Henri Nouwen/Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

Om å bry seg

For å bry seg må man tilby sitt eget sårbare selv til andre som en kilde til helbredelse. Å ta vare på aldringen betyr derfor først og fremst å komme i nærkontakt med ditt eget aldrende selv, å sanse din egen tid og å oppleve bevegelsene i din egen livssyklus. Fra dette aldrende selvet kan helbredelse komme frem og andre kan inviteres til å forkaste den lammende frykten for deres fremtid. Så lenge vi tror at omsorg betyr bare å være hyggelige og vennlige mot gamle mennesker, avlegge dem et besøk, gi dem en blomst eller tilby dem en skyss, er vi tilbøyelige til å glemme hvor mye viktigere det er for oss å være villige og kunne være tilstede for de vi bryr oss om.                                                                    

Og hvordan kan vi være fullt ut til stede for de eldre når vi gjemmer oss for vår egen aldring? Hvordan kan vi lytte til deres smerter når historiene deres åpner sår i oss som vi prøver å dekke over? Hvordan kan vi tilby selskap når vi ønsker å holde vårt eget aldrende jeg utenfor rommet, og hvordan kan vi forsiktig berøre de sårbare stedene i gamle menneskers liv når vi har rustet vårt eget sårbare jeg med frykt og blindhet? Først når vi inngår solidaritet med aldrende og snakker ut fra felles erfaring, kan vi hjelpe andre til å oppdage alderdommens frihet.

- Henri Nouwen/Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

En sterk og underlig historie om å være tilstede

En sykepleier så til den slitne, engstelige håndverkeren som lå der i sengen.

"Sønnen din er her," sa hun til den gamle mannen.

Hun måtte gjenta ordene flere ganger før pasientens øyne åpnet seg.

Sterkt bedøvet på grunn av smerten etter hjerteinfarktet, så han svakt den unge uniformerte marinesoldaten stå utenfor oksygenteltet.

Han rakte ut hånden.

Marinen tok de sterke fingrene sine rundt den gamle mannens slappe fingrene, og holdt dem som et budskap om kjærlighet og oppmuntring.

Sykepleieren hadde satt fram en stol slik at marinesoldaten kunne sitte ved siden av sengen.

Hele natten satt den unge marinesoldaten der i den dårlig opplyste avdelingen, holdt den gamle mannens hånd og ga ham kjærlighets- og styrkeord. Noen ganger foreslo sykepleieren at marinesoldaten skulle flytte seg og hvile seg en stund.

Han nektet. Hver gang sykepleieren kom inn på avdelingen, var marinesoldaten ikke klar over henne og nattlydene på sykehuset - klirringen fra oksygentanken, latteren fra nattpersonalet som utvekslet hilsener, gråtene og stønnene fra de andre pasientene.

Nå og da hørte hun ham si noen milde ord.

Den døende mannen sa ingenting, holdt seg bare hardt til sønnen hele natten.

Mot daggry døde den gamle.

Marinesoldaten slapp den nå livløse hånden han hadde holdt og gikk for å fortelle det til sykepleieren.

Mens hun gjorde det hun måtte, ventet han.

Til slutt kom hun tilbake. Hun talte til ham med sympati, men marinesoldaten avbrøt henne.

"Hvem var den mannen?" spurte han.

Sykepleieren ble forskrekket. «Han var faren din», svarte hun.

«Nei, det var han ikke», svarte marinesoldaten.

"Jeg har aldri sett ham før i mitt liv."

"Så hvorfor sa du ikke noe da jeg tok deg med til ham?"

"Jeg visste med en gang at det hadde skjedd en feil, men jeg visste også at han trengte sønnen sin, og sønnen hans var bare ikke her."

"Da jeg skjønte at han var for syk til å si om jeg var sønnen hans eller ikke, og visste hvor mye han trengte meg, ble jeg værende."

"Jeg kom hit i kveld for å finne en Mr. William Gray. Sønnen hans ble drept i Irak i dag, og jeg ble sendt for å informere ham. Hva het denne gentlemannen?"

Sykepleieren med tårer i øynene svarte "Mr. William Gray"

Neste gang noen trenger deg, er det bare å være der. 

Oversatt fra Orthodox Parables and Stories til norsk av Bjørn Olav Hansen (c)

Hvordan skal vi møte andre mennesker?

Hvordan møter vi andre mennesker? Jeg kom til å tenke på Serafim av Sarov, kanskje Russlands mest elskede hellige. Når han møtte mennesker hilste han dem med: 'Min glede!' Så spurte jeg Isak Syreren, hva han mente om dette, og fikk til svar, her i min oversettelse:

"Gud behøver ingenting. Han gleder seg over å se at noen skjenker lindring til Hans avbilde og drar omsorg for hans skyld... Når du møter din neste, gjør deg strev i å ære ham og opphøye ham. Når dere går fra hverandre, si da bare vakre og gode ord om ham. Om din neste har sine feil skal ha i følelsen av å være uverdig den ære du gir ham få hjelp til å endre seg. Handle alltid slik. Hils og hedre alle levende vesener."

"Gud har valgt å hvile i mennesket," sier Makarios den store, en av de radikale åndelige lederne som preget det monastiske livets nærmest eksplosive fremgang på 300-tallet. Så la han til, her i min oversettelse: "Mennesket har en kolossal verdi. Se hvor veldig himmelen og jorden er, likesom solen og månen, og likevel har ikke Herren valgt å hvile i dem - men bare i mennesket. Mennesket er altså mer verdt enn alt det skapte, ja jeg våger å si at det ikke bare er et spørsmål om den synlige skapningen, men også den usynlige - altså åndene i Guds tjeneste. Han sa ikke til erkeengelene Mikhael eller Gabriel: 'La oss gjøre dem til vårt avbilde og likhet. Det sa han til menneskets åndelige skikkelse, altså hennes udødelige sjel, for det står skrevet i Salme 34,8: 'Herrens engel slår leir rundt dem som frykter ham. Han frir dem ut.'

Tilbake til Serafim av Sarov. 

En dag kom en mann ved navn Nicholas Motovikov til Serafim, for å få hans råd og åndelige veiledning. I forbindelse med dette møtet, hvor Serafim delte av sin åndelige innsikt med ham, fant følgende samtale sted mellom dem:

"Hva føler du?", spurte Serafim.
"En umåtelig følelse av velvære," svarte jeg.
"Men hva slags velvære? På hvilken måte føler du deg vel?"
"Jeg føler en slik ro," svarte jeg, "en slik fred i min sjel at ingen ord kan uttrykke det."
"Dette", sa fader Serafim, er den fred som Herren talte om til sine disipler: Min fred gir jeg dere, ikke den fred som verden gir (Joh 14,27), den fred som er over all forstand. (Fil 4,7) Hva annet føler du?"
"Undelig glede i hele mitt hjerte."
Og fader Serafim fortsatte: "Når Guds Ånd kommer ned over et menneske og overskygger det med fylden av sitt nærvær , da flyter dette menneskets sjel over med unevnelig glede, for Den Hellige Ånd fyller alt den rører ved med glede."

Omsorg for de døende

Å bry seg om andre er for det første å hjelpe dem til å overvinne den enorme fristelsen til selvforakt. Enten vi er rike eller fattige, berømte eller ukjente, fullt dyktige eller funksjonshemmede, deler vi alle frykten for å bli forlatt alene og forlatt, en frykt som forblir skjult under overflaten av vår selvoppfatning. Det er mye djupere forankret enn i muligheten for ikke å bli likt eller elsket av mennesker. Dens djupeste rot ligger i muligheten for ikke å bli elsket i det hele tatt, å ikke tilhøre noe som varer, eller å bli oppslukt av et mørkt intet – ja, å bli forlatt av Gud.

Omsorg er derfor å være tilstede for mennesker mens de kjemper denne ultimate kampen, en kamp som blir stadig mer ekte og intens når døden nærmer seg. Døden fremkaller alltid, med fornyet kraft, frykten for at vi er ikke er elsket og til slutt vil bli redusert til ubrukelig aske. Å bry seg er å stå ved siden av en døende og være en levende påminnelse om at personen virkelig er Guds elskede barn. . . .

Vi bør ikke prøve å bry oss selv. Omsorg er ikke en utholdenhetsprøve. Vi bør, når det er mulig, bry oss sammen med andre. Det er omsorgsfellesskapet som minner den døende om hans eller hennes kjærlighet.

- Henri Nouwen/Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

Omsorg og kjærlighet

En 88 årig munk hjelper sin åndelige far på 104 år med sin aftentur! Rett før dette bildet ble tatt for 10 år siden, rett utenfor derew klostercelle på Athos, hadde 88-åringen ryddet unna store steiner etter vårløsningen slik at det skulle være lettere for 104 åringen å gå uten hindringer! Snakk om kjærlighet og omsorg. 

Dra omsorg for hverandre i de små tingene

Jeg har levd med den hellige David av Wales noen dager nå.  I perioder av livet har jeg stor glede, nytte og ikke minst imspirasjon av å følge i sporene etter hellige menn og kvinner. Det er mange ting som kunne nevnes om denne walisiske nasjonalhelgen, men jeg skal bare trekke frem en ting: hans vektlegging av å 'dra omsorg for hverandre i de små tingene.' Det kan gjerne stå som er motto over hans liv.

Vi må aldri forakte de små tingene. De, mer enn de store utgjør våre liv. Ubetydelige for andre enn oss selv kanskje, men likevel viktige for oss, og deler av et større puslespill som handler om våre liv, er de jo helt avgjørende. Så det gjelder å sette pris på dem, takke for dem, ta vare på dem. Mye i dag skal være så spetakulært, om det virkelig skal være noe. Er det fordi vi kjeder oss? Kanskje har vi det for godt, slik at vi ikke opplever de enkle gledene?

Mens jeg i tankene har vandret sammen med David, har jeg blant annet tenkt på følgende:

Hva med å lage deg en liten liste over mennesker vi har møtt i livet som har ved å ta vare på de små tingene har hjulpet oss til å fordjupe våre liv som en kristen? Og så takke Gud for hver eneste en av dem.

Velg en person du kan gjøre en velgjerning mot, uten at du kringkaster det for andre. En som sliter, en som er utrygg, en som er syk. Besøke noen, eller sende en blomst, for eksempel helt anonymt.

Stans opp og spør deg selv når en annens omsorg for de små tingene i livet har gjort deg oppmersom på Jesu omsorg og nåde overfor deg?

Smaken av ekte kjærlighet

Etter en av de tøffeste nettene på svært lenge hva sykdom angår, venter det en overraskelse på meg i posten. Et glass hjemmelaget jordbærsyltetøy, og et vakkert selvlaget kort. Fra russiske venner, Elena og Viktor, i Bergen. Hvilken omtanke og hvilken kjærlighet! May Sissel og jeg er så heldige og velsignet! Og jeg som elsker markjordbær!

Takk til alle dere som ber for oss. Som sagt, natten til i dag ble svært vanskelig, med så mye uro og uvelsfølelse på grunn av svært høyt bllodtrykk - 214/106. Ikke mulig å få sove eller falle til ro.

Jeg lanserte en teori for vikaren til fastlegen min i dag, om at det høye blodtrykket kan skyldes medisinene jeb bruker mot Parkinsons. En av bivirkningene er høyt blodtrykk. Hva hjelper det da med blodtrykkssenkende medisiner, om jeg tar medisiner som kan gi høyt blodtrykk! Vi ble enige om å minske på mengden Parkinsonsmedisin, for å se om dette kan bedre situaskonen noe. Det betyr at jeg får mindre medisin mot Parkinsons, som igjen vil gi mer skjelving. Men jeg kan ikke leve med så høyt blodtrykk heller. På grunn av ferietiden får jeg ikke snakke med noen nevrolog, og for sikkerhets skyld er også begge Parkinsonssykepleierne på ferie.

Igjen - takk til alle dere som ber. Dette er utfordende tider for meg og familien.

Ekte omsorg

Det åndelige livets store hemmelighet, livet til Guds elskede sønner og døtre, er at alt vi opplever - det være seg glede eller tristhet, lykke eller smerte, helse eller sykdom - kan være en del av reisen mot en fullstendig realisering av vår menneskelighet. 

Det er ikke vanskelig å si til hverandre: 'Alt som er godt og vakkert leder oss til Guds barns herlighet.' Men det er veldig vanskelig å si: 'Men visste du ikke at vi alle må lide og slik komme inn i hans herlighet?' Uansett betyr ekte omsorg en villighet til å hjelpe hverandre med å gjøre vår sønderbrutthet til en port til glede.

- Henri Nouwen: Du er elsket. Luther 2019, side 313.

Å vise omsorg

"For å vise omsorg må vi tilby vårt eget sårbare jeg til andre som en kilde til helbredelse. Å vise omsorg for de aldrende innebærer derfor først og fremst å komme i nærkontakt med ditt eget aldrende jeg, å kjenne på din egen tilmålte tid og erfare bevegelsene i din egen livssyklus. Fra dette aldrende jeget kan helbredelse komme, og andre kan inviteres til å legge av seg sin lammende frykt for fremtiden.

Så lenge vi tenker at det å vise omsorg bare handler om å være snill og vennlig mot gamle mennesker, besøke dem, ta med en blomst eller kjøre dem et sted, er det lett å glemme hvor mye viktigere det er at vi er villige og i stand til å være til stede for dem vi viser omsorg.

Og hvordan kan vi være helt til stede for de eldre når vi gjemmer oss for vår egen aldring? Hvordan kan vi lytte til deres smerte når deres historier åpner sår i oss som vi prøver å dekke over? Hvordan kan vi tilby kameratskap når vi ønsker å holde vårt eget aldrende jeg ute av rommet, og hvordan kan vi forsiktig berøre de sårbare punktene i gamle menneskers liv når vi har pansret vårt eget sårbare jeg med ferykt og blindhet? Først når vi går inn i solidaritet med de aldrende og snakker ut fra felles erfaring, kan vi hjelpe andre å oppdage alderdommens frihet."

- Henri Nouwen: Du er elsket. Luther 2019, side 312.

Omsorg, omtanke og velsignelse

Omsorg og omtanke gjør noe med oss. Den berører djupt. Etter gudstjenesten i Brumunddal baptistkirke søndag, ble jeg invitert på en kopp med ordentlig tea. Les: Yorkshire tea. En god venn av meg hadde likesågodt tatt med seg tea hjemmefra, for at jeg skulle få smake den mens de andre drakk kirkekaffe.

Og når jeg kom til denne kirken for noen uker siden, hadde noen kjøpt inn en god lenestol til meg, som jeg kan bruke som 'prekestol' når jeg skal preke her. Som mange av mine lesere vet klarer jeg ikke å stå særlig lenge ad gangen på grunn av Parkinsons, så jeg sitter når jeg preker. Vanligvis har jeg med meg min egen prekestol. Jeg er avhengig av en med nakkestøtte, Men her har jeg fått min egen prekestol som venter på meg når jeg kommer!

Snakk om å føle seg velkommen og inkludert!

Det sier ikke rent lite om de som har tenkt på meg. Med sin gjerning har de ikke bare vist omtanke og omsorg - de har velsignet meg. Ordentlig.

Jesus sier noe om lønn til de som velsigner andre. Det handler om praktiske ting!

"Den som tar imot dere, tar imot meg, og den som tar imot meg tar imot ham som har sendt meg. Den som tar imot en profet fordi han er en profet, skal få en profets lønn, og den som tar imot en rettferdig fordi han er en rettferdig, skal få den rettferdiges lønn. Og den som gir en av disse små om så bare et beger kaldt vann å drikke fordi han er disippel - sannelig jeg sier dere: Han skal slett ikke miste sin lønn!" (Matt 10,40-42)

"La samme sinnelag være i dere som også var i Kristus Jesus," skriver apostelen Paulus i Fil 2,5)

Det er ikke bare ordene våre som preker. Det gjør handlingene også.

Selvrettferdig - eller en som framsnakker

De siste ukene har tenkt mye på noe den lutherske teologen Dietrich Bonhoeffer skrev. Ordene hans er radikale og utfordrende:

"Den selvrettferdige dømmer andre, men den som er rettferdig ved tro, tjener andre."

Etter hvert som årene går reagerer jeg mer og mer på begrepene "oss" og "dem". Som om "oss" stiller i en egen klasse. Les: de som lykkes, de som får det til, de som ikke er som andre.

Jeg leser nettsider hvor det snakkes om "vi kristne" og "frelste". I motsetning til "ikke-kristne" og "syndere".

Dette "språket" er problematisk. I hvert fall når det brukes på en slik måte at vi fremstår bedre enn andre. Som selvrettferdige.

Kan vi ikke bare være mennesker? Mennesker har det til felles at de kan snuble og falle. Livet kan bli for tøft og vanskelig. Det kan gå i stykker. Det gjør det for både kristne og ikke-kristne. Og vi trenger alle noen som kan gå ved siden av oss når livet butter imot, når livet ikke henger på greip. La oss øve oss i å framsnakke hverandre, og tjene hverandre.

Aksept

Det er fordi vi hører til sammen med andre og ser dem som brødre og søstre tilhørende en menneskehet at vi lærer ikke bare å akseptere dem som de er, med forskjellige gaver og kapasiteter, men lærer å se hver og en som en person med et sårbart hjerte.

Vi lærer å tilgi dem som sårer og avviser oss; vi ber om tilgivelse overfor de vi har såret. 

Ydmykt lærer vi å akseptere de som peker på våre feil og som utfordrer oss til å vokse i kjærlighet og sannhet. Vi støtter og oppmuntrer hverandre i vår reise til indre frihet. Vi lærer oss til å komme nærmere de som er svakere og mer sårbare, de som er syke eller går gjennom kriser eller sørger. Vi aksepterer våre egne svakheter og personlige begrensninger, vi oppdager at vi trenger andre og vi lærer å akseptere andre og takke dem."

Jean Vanier (bildet) i Becoming Human. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

Fellesskap handler om omsorg

"Fellesskap handler om omsorg: omsorg for mennesker. Dietrich Bonhoeffer sier: 'Den som elsker fellesskapet ødelegger fellesskapet; den som elsker brødrene bygger fellesskap.' Et fellesskap er ikke et abstrakt ideal. Vi streber ikke etter et perfekt fellesskap. Fellesskap er ikke et ideal; det er mennesker. Det er deg og meg.

I fellesskapet er vi kalt til å elske mennesker akkurat som de er med deres sår og deres gaver, ikke som vi skulle ønske at de skulle være. 

Fellesskap betyr å gi dem rom, og hjelpe dem til å vokse. Det betyr også å motta fra dem så vi kan vokse. Det er å gi hver og en frihet; det er å gi hverandre tillit; det handler om å bekrefte, men også utfordre hverandre. 

Vi gir verdighet til hverandre ved å lytte til hverandre, i en ånd av tillit og ved å dø bort fra seg selv for at den andre skal leve, vokse og gi."

Jean Vanier, her sammen med medlemmer av L'Arche-fellesskapet. Fra boken "Community and Growth", side 35-36. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

Gjenopprettelse og Guds hjerte

"Når Herren talte om menighetens tjeneste - som handler om å gi mat til de som sulter og besøke de som befinner seg i fengsel - snakker Han også om å kle de nakne (Matt 25,36)

Hvis Han la slik vekt på de fysiske behovene, hvor mye mer skulle vi ikke forsøke å kle og tjene dem hvis kropper og sjeler er blitt såret og etterlatt for å dø.

Ømt skule vi kle de sårede med kjærlighet, fred og glede i Den Hellige Ånd, svøpe den nakne i et teppe av kjærlige omsorg, og holde dem varm under en dyne av tilgivelse og kjærlige støtte. 

Gud ber oss aldri om å amputere et medlem som er blitt såret og knust - tvert om ber Han oss om å gjenreise ham til hans rettmessige plass, slik at han kan fungere som en hel og sunn og blomstrende kropp. Vil vi elske de som er sønderknust i dag? Verden venter på noen som virkelig bryr seg.

Steve Porter. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

Hvordan du kan elske en annen

'Vi kjenner alle til at vi kan gjøre ting for andre og i prosessen knuse dem, få dem til å føle at de ikke er i stand til å gjøre ting selv.

Å elske noen er å avdekke for dem deres livs-kapasitet, lyset som skinner i dem'.

Jean Vanier i From Brokenness to Community, side 16. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

Menighetene må strekke ut en hånd og omfavne de som lider av mentale sykdommer

Kay Warren, som sammen med sin mann Rick, grunnla Saddleback Church, opplevde det mest grusomme en mor kan oppleve: I 2013 tok hennes daværende 37 år gamle sønn sitt eget liv. Nå sier hun at helsesystemet for mentalt syke i USA har brutt sammen, og oppmuntrer nå kristne til å omfavne de millioner av amerikanere som lider av ulike mentale sykdommer.

I en kronikk i The Huffington Post torsdag, skriver Kay Warren:

'Det er et trist faktum at det helsesystemet for mentalt syke har brutt sammen i USA. Jeg kan ikke si det sterkt nok. Det er ikke slik at mennesker ikke virkelig prøver, og heller ikke at det ikke finnes mennesker som virkelig er vidunderlige, medfølende mennesker, som arbeider med mental helse, men problemet er svært komplisert, og de fleste forsøkene på å hjelpe virker ikke alltid'.

Hun skriver videre:

'Menighetens sentrale forpliktelse er å være Jesu hender og føtter. Dette skulle innebære at menigheten kommer sammen med mennesker med psykisk sykdom og støtte deres familier. Hvis menigheten lever ut sin kall på dette området vil dens medfølende stemme i samfunnet stige, og ellers i nasjonen og verden'.

Kay Warren mener menigheten har det beste budskap å gi videre til mennesker som lever med mentale lidelser og deres familier.