I går var jeg på sykehuset. Det var da jeg oppdaget det. En liten engel fulgte med meg. Hun var i følge med sin mor. En av våre fremmedkulturelle. Kanskje syv-åtte år. May Sissel og jeg møtte dem etter at vi hadde parkert, og May Sissel satte sammen den sammenleggbare rullestolen min. Den lille jenta ventet på at mor skulle betale for parkeringen. Det var snødekke og glatt.
Jenta så på meg med bekymrede øyne, der jeg hadde tatt plass i rullestolen. Rullestol på glatt føre, tenkte hun kanskje, det er ingen god kombinasjon.
Hun holdt mor i hånden og de to gikk foran meg. Stadig snudde hun seg for å forsikre seg om at alt gikk bra med meg. Når jeg skulle opp en liten bakke til hovedinngangen til sykehuset, fikk hun mor til å stanse opp. Kom det til å gå bra med meg? Hun ventet ti at jeg hadde kommet helt opp bakken, så trykket hun på den automatiske døråpneren for handikappede, slik at jeg kunne kjøre rullestolen helt inn på sykehuset. Før jeg fikk takket forsvant hun med mor innover korridoren! Men i det hun snudde seg for siste gang, så jeg det vakre smilet hennes.
I det jeg felte noen tårer i djup takknemlighet for omsorgen, tenkte jeg på at det er sannelig håp for den kommende generasjonen når den viser slik vennlighet. De gode verdiene har hun sikkert fått med seg hjemmefra og fra skolen.
Takk for forbønn. Jeg er smittefri fra koronaen og på bedringens vei. Det er May Sissel også.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar