Den tyske teologen, filosofen og kommunitetsstifteren Eberhard Arnolds tro var i fremtiden, men han levde fullt ut i nåtiden. I dette essayet skrevet i 1920, oppfordrer han leserne sine til handling basert på tro og forventning.
Tro på Gud betyr tro for fremtiden. De som lever i Gud ser ikke tilbake, men fremover. De som er i live, ser ikke tilbake over det korte spennet av sitt eget liv, og heller ikke over det større spennet av religiøs utvikling, for å finne en tidligere realisering av deres nåværende lengsel. De ser frem i tiden, mot målet, mot menneskehetens skjebne slik den burde være og slik den skal være.
Når vi legger vår hånd til Guds plog, ser vi fremover; livene våre er styrt av fremtiden. Men hvis vi fortaper oss i historisk spekulasjon og selvopptatte ærbødighet, er vi ikke skikket for Guds rike. Visst er vår tro i dag knyttet til Guds virke i fortiden, for Gud er den samme i går, i dag og for alltid. Men en pietisme som fordjuper seg i Bibelen kun for å få innsikt i religionshistorien er en svak og fattig ting, fordi den står i opposisjon til den allmektige, altomfattende, skapende Gud. Det er imidlertid en måte å meditere på Skriften på som kan løfte oss utover vårt lille ego og våre småsaker, en meditasjon som bærer oss inn i Guds hjerte, slik at vi allerede nå kan ta del i Guds altomfattende rike.
Men vår forventning til dette riket kan ikke være en passiv venting, en søt, myk beskjeftigelse med oss selv og våre likesinnede venner. Nei; hvis vi virkelig forventer Guds rike, vil vi bli fylt med guddommelig kraft. Da vil fremtidens sosiale rettferdighet – med sin hjerterenhet og guddommelige fellesskap – realiseres nå, uansett hvor Jesus selv er til stede. Vår tro på fremtiden må bringe forandring til nåtiden!
Forventningens ånd er handlingens ånd fordi det er troens ånd. Tro er tapperhet. Tro er virkelighet. Hvis vi har tro, selv bare et lite frø, kan vi ikke betrakte noe som umulig (Matt 17:20). For tro er det som gir oss et klart bilde av livets ytterste krefter. Den avslører Guds hjerte for oss som pulsen til hele den levende skapningen, og viser oss at livets hemmelighet er kjærlighet.
Hvis vi forventer Gud, vil vi bli renset av renheten til den vi forventer. Det er ingenting som hever samvittigheten mer enn en slik forventning; det eliminerer all relativitet og overvinner svak underkastelse til status quo. Den gjør oss i stand til å leve så trygt i fremtidens verden at vi som dens forkynnere våger, her og nå, å anta rikets uavbrutt, ubetingede karakter.
Vår forventning om fremtiden må bety visshet om at det guddommelige vil erobre det demoniske, at kjærligheten vil beseire hat, at det altomfattende vil erobre de isolerte. Og sikkerhet tolererer ingen begrensning. Gud omfavner alt. Når vi stoler på ham for fremtiden, stoler vi på nåtiden. Når vi har den innerste tro på ham, vil denne troen vise seg gjeldende for alle livets områder.
Oversatt til norsk av Bjørn Olav Hansen (c)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar