Flere spør hvordan det går med meg, og det begynner å bli en stund siden jeg kom med en oppdatering: Svimmelheten er noe bedre, men jeg sover fortsatt i min hvilestol i stua, snart på fjerde uka. Det skyldes ikke bare svimmelheten, men at jeg har problemer med å komme meg ut av sengen uten hjelp. Nå har jeg fått godkjent en ny type seng, av NAV hjelpemidler, som har en spesiell funksjon som ved hjelp av den skal få meg ut av senga. Det ser jeg frem til. Det er krevende å sitte i en stol for å kunne sove uke etter uke.
Det er nevrologisk avdeling ved Rikshospitalet som har ansvaret med å følge meg opp. Der har rutinene sviktet fullstendig. Nevrologen ringer ikke opp igjen, og jeg har mistet Parkinsonsykepleieren min. Det skulle visst bli så mye bedre da jeg ble overført fra nevrologisk avdeling på Lillehammer til Rikshospitalet, men slik gikk det ikke. På Lillehammer hadde jeg i hvert fall mulighet til å kunne kontakte Parkinsonsykepleier. Ringer man Rikshospitalet får jeg ikke kontakt med noen. De sier de skal ringe opp igjen, og gi beskjed til legen, men det fører ikke til noe som helst. Selv fikk jeg aldri beskjed om at Rikshospitalet hadde ansvar for meg, og ikke lenger Lillehammer. Dett ble først oppdaget da kona mi spurte konkret.
Nå har fastlegen min bedt om at jeg blir tilbakeført til Lillehammer.
Men det stopper ikke her. Gjøvik kommune, som har et lovpålagt ansvar, til å sørge for en individuell plan, lar vente på seg, i månedsvis, selv etter flere purringer.
Man må være frisk for å være syk.
Men en positiv ting til slutt: jeg var hos øyelege i går, og slapp flere injeksjoner i øyeeplet: hevelsene og blødningene i begge øynene var gått tilbake. Nå skal jeg tilbake til ny sjekk om fire uker.
Billedtekst: Fra høstfesten i Brumunddal baptistkirke sist søndag, hvor jeg holdt andakt.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar