Hvordan skal vi møte andre mennesker?

Hvordan møter vi andre mennesker? Jeg kom til å tenke på Serafim av Sarov, kanskje Russlands mest elskede hellige. Når han møtte mennesker hilste han dem med: 'Min glede!' Så spurte jeg Isak Syreren, hva han mente om dette, og fikk til svar, her i min oversettelse:

"Gud behøver ingenting. Han gleder seg over å se at noen skjenker lindring til Hans avbilde og drar omsorg for hans skyld... Når du møter din neste, gjør deg strev i å ære ham og opphøye ham. Når dere går fra hverandre, si da bare vakre og gode ord om ham. Om din neste har sine feil skal ha i følelsen av å være uverdig den ære du gir ham få hjelp til å endre seg. Handle alltid slik. Hils og hedre alle levende vesener."

"Gud har valgt å hvile i mennesket," sier Makarios den store, en av de radikale åndelige lederne som preget det monastiske livets nærmest eksplosive fremgang på 300-tallet. Så la han til, her i min oversettelse: "Mennesket har en kolossal verdi. Se hvor veldig himmelen og jorden er, likesom solen og månen, og likevel har ikke Herren valgt å hvile i dem - men bare i mennesket. Mennesket er altså mer verdt enn alt det skapte, ja jeg våger å si at det ikke bare er et spørsmål om den synlige skapningen, men også den usynlige - altså åndene i Guds tjeneste. Han sa ikke til erkeengelene Mikhael eller Gabriel: 'La oss gjøre dem til vårt avbilde og likhet. Det sa han til menneskets åndelige skikkelse, altså hennes udødelige sjel, for det står skrevet i Salme 34,8: 'Herrens engel slår leir rundt dem som frykter ham. Han frir dem ut.'

Tilbake til Serafim av Sarov. 

En dag kom en mann ved navn Nicholas Motovikov til Serafim, for å få hans råd og åndelige veiledning. I forbindelse med dette møtet, hvor Serafim delte av sin åndelige innsikt med ham, fant følgende samtale sted mellom dem:

"Hva føler du?", spurte Serafim.
"En umåtelig følelse av velvære," svarte jeg.
"Men hva slags velvære? På hvilken måte føler du deg vel?"
"Jeg føler en slik ro," svarte jeg, "en slik fred i min sjel at ingen ord kan uttrykke det."
"Dette", sa fader Serafim, er den fred som Herren talte om til sine disipler: Min fred gir jeg dere, ikke den fred som verden gir (Joh 14,27), den fred som er over all forstand. (Fil 4,7) Hva annet føler du?"
"Undelig glede i hele mitt hjerte."
Og fader Serafim fortsatte: "Når Guds Ånd kommer ned over et menneske og overskygger det med fylden av sitt nærvær , da flyter dette menneskets sjel over med unevnelig glede, for Den Hellige Ånd fyller alt den rører ved med glede."

Lønnkammeret til Serafim av Sarov

I dag har jeg en liten godbit å presentere mine lesere: et fotografi av bønnekoia til den hellige Serafim av Sarov. Hvorvidt det er et bilde av den faktiske koia, eller en rekonstruksjon, vet jeg ikke. Men slik så det spartanske rommet ut. Fra dette rommet spredte bønnenes røkelse sin velduft seg foran Guds trone, akkurat slik vi leser om i Åpenbaringsboken. Jeg kjenner på en djup og stor glede og fryd når jeg tenker på dette.

Jesus sa jo: "Men du, når du ber, da gå inn i ditt lønnkammer og lukk din dør, og be til din Far som er i lønndom. Og din Far, som ser i det skjulte, skal lønne deg i det åpenbare." (Matt 6,6. Norsk Bibel)

Ordet lønnkammer (gresk 'tameion') var egentlig lagerrommet i huset. Det stedet hvor man pleide å gjemme sine mest verdifulle ting. Det forteller oss at det ligger skjulte skatter og venter på den som søker dit for å be!

Serafim av Sarov, Russlands mest elskede helgen, levde i Srov klosteret i det 18. århundre, og blir sett på som en undergjører. Hans borgerlige navn var Prokhor Moshnin, og han ble født 19. juli 1754. 18 år gammel bestemmer han seg for å bli munk. Hans mor velsigner ham med et stort kors laget av kobber, som han bar utenpå klærne sine for resten av livet. Serafim bar på en sterk Gudslengsel. Allerede som novise levde han et strengt asketisk liv. Han fastet fast på onsdager og fredager, slik kristen praksis har vært siden Oldkirkens dager. Da spiste han ingenting. Ellers om dagene inntok han bare et måltid, og lite da også. Etter å ha bedt om velsignelse fra sin starets, sin åndelige veileder, trakk han seg oftere og oftere tilbake i djupe skogene i Sarov for å be. Så ble han svært syk, og i tre år måtte han holde senga. Så ofte lidelse har fulgt bønnens menn og kvinner!

I 1793 ble han ordinert til hieromunk. Nå begynte han å trekke seg mer og mer tilbake fra moderklosteret. Han fant en boplass omlag fem kilometer fra klosteret, og bygget her en liten koie. Her levde han i stillhet og bønn. De eneste besøkende var ville dyr. Og de kom til ham: bjørner, harer, ulver, rever. De kom helt inn til bønnekoia, og der fikk de dele det lille Serafim hadde å spise.

En dag skulle Serafim Sarov bli utsatt for tyver. De trodde han hadde penger, og mishandlet han på det groveste. Selv om Serafim var en sterk mann, og hadde en øks i hånden da de kom - han hugget ved - gjorde han ikke motstand. Han krysset hendene over brystet da de for løs på ham med baksiden av økseskaftet og slo ham i hodet. Serafim mistet bevisstheten. De hugg så av en tykk gren, og brukte den på å banke ham opp. De sto også på føttene hans. Etter denne grufulle mishandlingen ble Serafim krumbøyd og gikk med stav resten av livet.

Men han fortsatte med å be! Utrettelig. Dager og netter i strekk. Han sto gjerne på en stein utenfor koia, eller knelte ned, ofte med armene strukket opp mot himmelen.

Og hør nå! 16 år etter at han hadde flyttet ut av klosteret og inn i denne bønnekoia, flyttet han enda lenger inn i skogene. Det skjedde 20. november 1794. Han slo seg ned omlag 5,3 kilometer langs Sarovka-elven. Her bygget han seg en et-roms koie i laftet tømmer, med en liten veranda, og med kjeller. Koia var svært enkelt møblert og det er denne som skal være avbildet her. Den hadde en ovn, og en enkel seng, laget av stein. I koia fantes det ikoner, blant annet hans elskede ikon av Theotokos - Gudfødersken. Det var knelende i bønn foran dette ikonet de fant ham død.

Utenfor den nye bønnekoia fantes det en grønnsakshage. Brød fikk han fra klosteret. Her levde Serafim og ba tidebønner. Han sto opp ved midnatt og fulgte en bønnerytme gjennom natten og dagen. Søndagene var festdager. Da gikk han til klosteret for å ta del i gudstjenestefeiringen der.

Koia og stedet gav han navnet Athos, eller munkefjellet Athos i Hellas.

Serafim av Sarov - en god følgesvenn

Helt siden 1980-tallet har Serafim av Sarov vært en av mine følgesvenner. Derfor var det en spesiell glede for meg å få anledning til å feire hans minnedag i dag med en gudstjeneste i Hellige Trifons kloster i Hurdal.

Jeg fikk også anledning til å rusle den lille veistubben fra klosteret til kapellet inne i skogen som omkranser klosteret, og som er viet til hellige Serafims minne. For en som ikke har så mye pust til å gå langt, var dette en stor opplevelse. Jeg fikk være der inne i kapellet litt alene. Det var en spesiell velsignelse Herren hadde for meg i dag. Når man er kronisk syk lærer man seg etter hvert til å sette pris på de små tingene. Det er jo de, når alt kommer til alt, som er livet!

Serafim var fremfor alt en beder.

Han bar på en djup Gudslengsel helt fra barndommen, og fra første dag han trådte inn i det monastiske livet dro han seg tilbake i skogene for å be. Hans navn - Serafim - betyr 'brennende' på hebraisk. Det passer i grunnen veldig bra. "Vi lever", sa han, "for å få i eie Den Hellige Ånd." Han levde et liv i Guds nærhet på en måte som er få forunt. Det vil si vi kan alle få del i dette om vi er villige til å betale omkostningene. Det var ikke uvanlig at han så engler. Gjerne syngende i kirken.

I årevis levde han helt avsondret i en koie djupt inne i Sarov-skogene. Hit kom med-munker med nattverden til ham og den maten han trengte for å overleve. Ellers levde han her i bønn. Og dyrene skygget slett ikke unna ham. Både bjørner, rever, ulver, kaniner kom gjerne bort til koia til den stillferdige bedende mannen.

Etter å ha levd slik i bønn i mange år, ble han en åndelig far for mange. De kom til ham for å få åndelig veiledning og hjelp for sine liv. Det kunne han fordi han selv hadde erfart det han delte med andre. For ham var det ikke teori, men ervervet liv.

Nærmere 40 år etter at jeg stiftet bekjentskap med Serafim av Sarov for første gang, er han fremdeles et spennende bekjentskap som har mye å lære meg.