Om å bli som barn igjen

 I går mediterte jeg over ordene fra Markus 10,15: "Sannelig, jeg sier dere: Den som ikke tar imot Guds rike slik som et lite barn, skal ikke komme inn i det." 

Da jeg hadde lest disse ordene kom jeg til å tenke på Serafim av Sarov, født i 1754 i Kursk i Russland, en russisk-ortodoks munk, beder og Kristusmystiker, som døde i de djupe Sarov-skogene i 1833. Han regne fremdeles som en av de mest betydningsfulle åndelige skikkelsene gjennom tidene i Russland, hvor tusenvis av mennesker oppsøkte den enkle munken for åndelig veiledning. Men han har hatt en veldig innflytelse langt utenfor Russlands grenser, ja, helt opp til vår egen tid.

En av den ærverdige munkens gaver var hans evne til å få kontakt med små barn. En gang, etter å ha møtt ham, bemerket et barn: «Serafim ser bare gammel ut, men han er virkelig et barn som oss.» Ifølge hans livshistorie ble denne munken noen ganger lei av menneskene og gjemte seg for dem i det høye gresset: «Han har rømt igjen!» Men kloke individer, som visste hvordan de skulle finne ham, sendte barn for å lete etter ham. Barna løp gjennom skogen og ropte på munken, og han, ute av stand til å motstå dem, kom ut av gresset. Han overga seg til kjærligheten.

Mennesket lever for å få i eie Den Hellige Ånd

 "Mennesket lever for å få i eie Den Hellige Ånd." Ordene tilhører Serafim av Sarov, en av Østkirkens store åndelige skikkelser. Dagen i dag er hans minnedag. Serafim av Sarov levde på slutten av 1700-, og begynnelsen på 1800-tallet. Han var født Prokhor Moshnin, og allerede som 18 åring bestemte han seg for å bli munk. Etter noen år i klostret i Sarov, ba Prokor klosterets forstander om å få trekke seg tilbake som eremitt i den nærliggende skogen i Sarov-området, noe han fikk tillatelse til. Da var Serafim 35 år gammel, og året var 1794. Inne i skogen, seks kilometer fra klostret, bygget han seg en enkel koie, dyrket grønnsaker og hengav seg til et liv i bønn, meditasjon og askese. Den bønnen han gav seg til er den bønnen som er blitt kalt Jesusbønnen, en stadig gjentagelse av ordene: "Herre Jesus Kristus, Guds Sønn, forbarm Deg over meg, en synder," til denne bønnen begynner å leve sitt eget liv i ens hjerte. Derav også navnet: "Hjertebønnen."

Etterhvert beggynte ryktene å spres om at han var en åndelig vis munk, en starets, som kunne lede andre mennesker på deres åndelige vei. Alle brødrene i klostret var under denne eremittid, som varte frem til 1810, hans disipler. Mange mennesker begynte å valfarte til den enkle koia til Serafim for å få råd, åndelig veiledning og trøst.

Akkurat som Kirkens berømte styliter ba Serafim under denne eremittid 1000 dager. Dette gjorde han stående på kne. I 1804 kom to røvere til eremittkoia hans for å stjele verdigjenstander som de trodde måtte befinne seg der. De slo nesten fader Serafim i hjel, men det eneste de fant var noen poteter i et hjørne. Etter denne hendelsen gikk Serafim med bøyd rygg og alltid med en kjepp resten av sitt liv.

Etter mange år som eremitt, vendte Serafim tilbake til klostret i Sarov, men levde selv der i avsondrethet og total taushet. Inne fra hans klostercelle kunne de høre at han med høy røst leste Evangeliene, og spesielt Apostlenes gjerninger. Det var i forbindelse med denne perioden at det fortelles om at Serafim kom i en henrykkelse, som varte i hele hele fem dager og netter. Han fortalte senere selv om denne opplevelsen. Det sies av de som så denne henrykkelsen at han holdt høyre hånden over brystet og rørte den langsomt, som om han masserte brystet, og det var som om hans ansikt strålte av et himmelsk lys. Lyset var så sterkt, forteller de som så det, at det ikke gikk an å se på hans ansikt uten å bli blendet.

Etter mange år i avsondrethet fikk han i en visjon beskjed om at tiden var kommet da han skulle avslutte sin lange isolering, begynne å ta imot besøkende og gi dem åndelig veiledning. Serafim var da 66 år gammel. Store skarer av mennesker begynte å besøke ham. På spesielle helligdager kunne det komme så mange som 5000! Det fortelles av Serafim alltid var mild, vennlig og full av medfølelse. Det finnes utallinge berettelser om hans profetiske gaver, og helbredelse av syke. Det virket, kunne mange fortelle, som om Serafim visste alt om dem som kom, deres bakgrunn og deres framtid. De besøkende tiltalte han ofte som "min far" eller "min mor", eller "min glede".

Serafim av Sarov døde den 2.januar 1833. Man fant ham på kne inne i hans klostercelle, i bønn foran et ikon og med hendene korslagt over brystet.

Gud er en ild

 ~Gud er en ild som varmer og tenner hjertet og indre deler.

Derfor, hvis vi føler i våre hjerter kulden som kommer fra

djevelen - for djevelen er kald - la oss påkalle Herren. Han vil komme for å varme våre hjerter med fullkommen kjærlighet, ikke bare til ham, men også til vår neste, og kulden til ham som hater det gode vil flykte for hans åsyns hete.~

Hl. Serafim av Sarov/oversatt til norsk av Bjørn Olav Hansen (c)

Serafim Undergjøreren og bjørnen Misha

I går tenkte jeg mye på den hellige Serafim av Sarov, eller Undergjøreren, som han også kalles. Det har nok sammenheng med drømmen jeg hadde natt til lørdag, og som jeg gjenga på bloggen og på Facebook i går. Serafim hadde nemli nær kontakt med skogens dyr der inne i de djupe Sarov-skogene i Russland. Dyr fra skogen strømmet til skogskoia hans, og han matet dem med brød. Han ble spurt om hvor han kunne skaffe nok mat til dem alle. Han svarte at det alltid var nok mat til dem i kurven.

En dag så Matrona, en nonne, fader Serafim sitte på en trestamme i selskap med en bjørn. Livredd slapp hun ut et skrik. Staretsen snudde seg og så henne, klappet dyret og sendte ham bort. Så inviterte han Matrona til å komme og sitte ved siden av ham. «Men», forteller Matrona, «vi hadde knapt satt oss ned før bjørnen kom tilbake fra skogen og kom og la seg vedstaretsens føtter. Jeg ble like livredd som før, men da jeg så fader Serafim, ganske ubekymret, behandle bjørnen som et lam, stryke ham og gi ham litt brød, ble jeg rolig. Jeg så på min åndelige far og ble blendet av synet av ansiktet hans som for meg virket fullt av lys og som en engels. Da jeg ble helt beroliget, ga staretsen meg et stykke brød og sa: «Du trenger ikke være det minste redd for ham, han vil ikke skade deg.» Så jeg rakte frem brødet til bjørnen, og mens han spiste det, var det en slik glede å gi ham mat at jeg ønsket å fortsette med det. Da han så hvor mye jeg likte det, sa fader Serafim: «Husker du historien om hellige Hieronymus som matet en løve i ørkenen? Vel, her har vi en bjørn som adlyder oss.» Jeg utbrøt: «Søstrene ville dø av skrekk hvis de så et slikt syn!» "De vil ikke se det," svarte Staretz. Så, "Jeg ville vært veldig trist hvis noen drepte ham," fortsatte jeg. «Ingen vil drepe ham, og ingen unntatt deg selv vil se ham,» svarte faren.» Matrona gledet seg allerede ved tanken på å fortelle søstrene om det, men staretsen, som leste tankene hennes, sa til henne: «Nei, min glede, du skal ikke fortelle det til noen før elleve år etter min død. Da vil Gud vise deg hvem du skal fortelle det til.’

Og slik skjedde det: en dag kom da Matrona noen år etter farens død gikk forbi et kunstneratelier i klosteret; han jobbet med et portrett av faren i skogen på en trestamme. «Å», sa hun, «du må virkelig male bjørnen!» Hvilken bjørn?» spurte kunstneren overrasket. Så fortalte Matrona ham historien og husket stareten’ ord. Elleve år hadde gått.

To andre nonner var også vitne til en slik scene: Fader Serafim satt på en stokk, da det plutselig kom ut av skogen en enorm bjørn på bakbena hans. Nonnene ble ganske forskrekket. Den eldste sa: «Misha, hvorfor skremmer du de foreldreløse barna? Du bør gå og få en slags trøst, ellers har jeg ikke noe å unne dem.» Bjørnen kom tilbake på to timer og hadde med seg en frisk honningkake, dekket med blader. Den eldste tok honningen, ga ham et stykke brød og ba ham gå.

Fra St. Seraphim Wonderworker of Sarov and His Spiritual Heritage av Helen Kontsevich (St. Xenia Skete

Hvordan skal vi møte andre mennesker?

Hvordan møter vi andre mennesker? Jeg kom til å tenke på Serafim av Sarov, kanskje Russlands mest elskede hellige. Når han møtte mennesker hilste han dem med: 'Min glede!' Så spurte jeg Isak Syreren, hva han mente om dette, og fikk til svar, her i min oversettelse:

"Gud behøver ingenting. Han gleder seg over å se at noen skjenker lindring til Hans avbilde og drar omsorg for hans skyld... Når du møter din neste, gjør deg strev i å ære ham og opphøye ham. Når dere går fra hverandre, si da bare vakre og gode ord om ham. Om din neste har sine feil skal ha i følelsen av å være uverdig den ære du gir ham få hjelp til å endre seg. Handle alltid slik. Hils og hedre alle levende vesener."

"Gud har valgt å hvile i mennesket," sier Makarios den store, en av de radikale åndelige lederne som preget det monastiske livets nærmest eksplosive fremgang på 300-tallet. Så la han til, her i min oversettelse: "Mennesket har en kolossal verdi. Se hvor veldig himmelen og jorden er, likesom solen og månen, og likevel har ikke Herren valgt å hvile i dem - men bare i mennesket. Mennesket er altså mer verdt enn alt det skapte, ja jeg våger å si at det ikke bare er et spørsmål om den synlige skapningen, men også den usynlige - altså åndene i Guds tjeneste. Han sa ikke til erkeengelene Mikhael eller Gabriel: 'La oss gjøre dem til vårt avbilde og likhet. Det sa han til menneskets åndelige skikkelse, altså hennes udødelige sjel, for det står skrevet i Salme 34,8: 'Herrens engel slår leir rundt dem som frykter ham. Han frir dem ut.'

Tilbake til Serafim av Sarov. 

En dag kom en mann ved navn Nicholas Motovikov til Serafim, for å få hans råd og åndelige veiledning. I forbindelse med dette møtet, hvor Serafim delte av sin åndelige innsikt med ham, fant følgende samtale sted mellom dem:

"Hva føler du?", spurte Serafim.
"En umåtelig følelse av velvære," svarte jeg.
"Men hva slags velvære? På hvilken måte føler du deg vel?"
"Jeg føler en slik ro," svarte jeg, "en slik fred i min sjel at ingen ord kan uttrykke det."
"Dette", sa fader Serafim, er den fred som Herren talte om til sine disipler: Min fred gir jeg dere, ikke den fred som verden gir (Joh 14,27), den fred som er over all forstand. (Fil 4,7) Hva annet føler du?"
"Undelig glede i hele mitt hjerte."
Og fader Serafim fortsatte: "Når Guds Ånd kommer ned over et menneske og overskygger det med fylden av sitt nærvær , da flyter dette menneskets sjel over med unevnelig glede, for Den Hellige Ånd fyller alt den rører ved med glede."

Den ild som brenner

Gud er en ild som varmer og tenner hjertet og hele vårt indre. Derfor, om vi føler at hjertet vårt blir kaldt, hvilket er dra djevelen, fordi djevelen er kald, - la oss påkalle Herren, og Han vil komme for å varme våre hjerter med en fullkommen kjærlighet ikke bare for Ham, men også for vår neste.

Og fra dette Nærværets varme vil kulden fra den som hater det gode bli drevet bort.

- Hellige Serafim av Sarov (1759-1833)/Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

Fred, tålmodighet og bønn

'Oppnå indre fred, og mange kommer til å finne frelse gjennom deg,'

Ordene tilhører Serafim av Sarov (bildet), russisk ortodoks munk og Kristusmystiker, som levde som eneboer i Sarovskogene, født i 1754 og død i 1833. For å oppnå denne freden kjempet han i mange år i omvendelse og uopphørlig bønn.

I 16 åt var han munk, 16 år levde han som eneboer og i ytterligere 16 år levde han bare i sin munkecelle. Han begynte å få en utstråling, en gjennomskinnelighet først 48 år etter at han hadde gitt sitt liv til Herren. Men tenk hvilke frukter! Tusenvis av mennesker søkte hans åndelig veiledning, og gikk trøstet derfra, befridd fra tvil og mørke, med ny innsikt om sitt kall eller helbredet på kropp og sjel.

Å oppnå og bevare denne freden er bare oppnåelig gjennom bønn, derfor må bønnen få prioritet i våre liv.

Bederen fra Sarov-skogene

"Mennesket lever for å få i eie Den hellige ånd." Ordene tilhører Russlands kanskje mest elskede bedere Serafim av Sarov. Hans navn er uløselig knyttet til Åndens gjerning. I år er det ganske nøyaktig 260 år siden han ble født og 15 januar er hans minnedag.

Han var bare 19 år gammel da han søkte seg til et kloster. Der blir han kjent med og sterkt grepet av Basileios den stores skrifter om Den hellige ånd. Det skulle prege ham for resten av livet. Det sammen med Makarios' Åndelige homiler fra 300-tallet. Der fikk han også lese Filokalia, samlingen av åndelige tekster om den indre bønnen fra 300-tallet til 1300-tallet, som nest etter Bibelen utgjør den viktigste åndelige litteraturen i ortodoks tradisjon.

Det skulle ikke gå så lang tid etter at han trådte inn i klosteret før han ble alvorlig syk. For andre gang i livet opplevde han da en mirakuløs helbredelse. Første gangen det skjedde var han bare 2 år gammel. I 1794 fikk han tillatelse av klosterets abbed til å trekke seg tilbake til skogen i nærheten av klosteret for å leve som eremitt. I ensomheten med Gud og i stadig bønn levde han i en skogskoie i 31 år. skogens ville dyr kom ofte til ham, både ulver og bjørner. Ingen av dem gjorde ham noe.

Da han var omlag 66 år innledet han en helt ny fase av livet sitt, som åndelig veileder, en starets. Store mengder mennesker kom til ham for å få hjelp til sitt åndelige liv. Mange ble helbredet og satt fri gfra onde åndsmakter.

Han hadde et gjennomtrengende profetisk blikk, og kjente ofte menneskene og deres behov før de rakk å fortelle om dem. Flere av de som møtte ham kunne fortelle at han nesten var gjennomskinnelig av Guds herlighet. Han fortsatte å leve i bønn og ta imot mennesker til åndelig veiledning fram til sin død 1.januar 1833.

Indre fred

Jeg går rundt med et ord av den hellige Serafim av Sarov (bildet) i tankene:

"Oppnå indre fred, og mange kommer til å finne frelse gjennom deg."

Ordene er aktualisert gjennom at jeg for tiden opplever så mye kroppslig uro. Min tinnitus er blitt forverret, jeg skjelver mye mer. Fysisk sett er det veldig slitsomme dager.

Derfor snakker jeg vennlig til min sjel.

Den freden Serafim av Sarov taler om oppnås ikke i et øyeblikk. For å vinne denne indre freden kjempet han i mange år gjennom et liv i omvendelse og bønn. I 16 år var han munk, i 16 år levde han som eremit og i ytterligere 16 år i total avsondrethet.

Sakte, men sikkert begynte Serafim av Sarov å få en åndelig utstråling, men det skjedde først 48 år etter at han hadde gitt sitt liv til Herren. Men med hvilke frukter! Tusentalls pilegrimer søkte opp ham og gikk trøstet derfra. befridd fra tvil og uro, med ny innsikt om sitt kall eller de ble helbredet på kropp og sjel.

Skal vi oppnå og bevare den indre freden, er det umulig uten å leve i bønn.

Når den indre freden begynner å prege våre liv er vår tro blitt kroppsliggjort.

Lønnkammeret til Serafim av Sarov

I dag har jeg en liten godbit å presentere mine lesere: et fotografi av bønnekoia til den hellige Serafim av Sarov. Hvorvidt det er et bilde av den faktiske koia, eller en rekonstruksjon, vet jeg ikke. Men slik så det spartanske rommet ut. Fra dette rommet spredte bønnenes røkelse sin velduft seg foran Guds trone, akkurat slik vi leser om i Åpenbaringsboken. Jeg kjenner på en djup og stor glede og fryd når jeg tenker på dette.

Jesus sa jo: "Men du, når du ber, da gå inn i ditt lønnkammer og lukk din dør, og be til din Far som er i lønndom. Og din Far, som ser i det skjulte, skal lønne deg i det åpenbare." (Matt 6,6. Norsk Bibel)

Ordet lønnkammer (gresk 'tameion') var egentlig lagerrommet i huset. Det stedet hvor man pleide å gjemme sine mest verdifulle ting. Det forteller oss at det ligger skjulte skatter og venter på den som søker dit for å be!

Serafim av Sarov, Russlands mest elskede helgen, levde i Srov klosteret i det 18. århundre, og blir sett på som en undergjører. Hans borgerlige navn var Prokhor Moshnin, og han ble født 19. juli 1754. 18 år gammel bestemmer han seg for å bli munk. Hans mor velsigner ham med et stort kors laget av kobber, som han bar utenpå klærne sine for resten av livet. Serafim bar på en sterk Gudslengsel. Allerede som novise levde han et strengt asketisk liv. Han fastet fast på onsdager og fredager, slik kristen praksis har vært siden Oldkirkens dager. Da spiste han ingenting. Ellers om dagene inntok han bare et måltid, og lite da også. Etter å ha bedt om velsignelse fra sin starets, sin åndelige veileder, trakk han seg oftere og oftere tilbake i djupe skogene i Sarov for å be. Så ble han svært syk, og i tre år måtte han holde senga. Så ofte lidelse har fulgt bønnens menn og kvinner!

I 1793 ble han ordinert til hieromunk. Nå begynte han å trekke seg mer og mer tilbake fra moderklosteret. Han fant en boplass omlag fem kilometer fra klosteret, og bygget her en liten koie. Her levde han i stillhet og bønn. De eneste besøkende var ville dyr. Og de kom til ham: bjørner, harer, ulver, rever. De kom helt inn til bønnekoia, og der fikk de dele det lille Serafim hadde å spise.

En dag skulle Serafim Sarov bli utsatt for tyver. De trodde han hadde penger, og mishandlet han på det groveste. Selv om Serafim var en sterk mann, og hadde en øks i hånden da de kom - han hugget ved - gjorde han ikke motstand. Han krysset hendene over brystet da de for løs på ham med baksiden av økseskaftet og slo ham i hodet. Serafim mistet bevisstheten. De hugg så av en tykk gren, og brukte den på å banke ham opp. De sto også på føttene hans. Etter denne grufulle mishandlingen ble Serafim krumbøyd og gikk med stav resten av livet.

Men han fortsatte med å be! Utrettelig. Dager og netter i strekk. Han sto gjerne på en stein utenfor koia, eller knelte ned, ofte med armene strukket opp mot himmelen.

Og hør nå! 16 år etter at han hadde flyttet ut av klosteret og inn i denne bønnekoia, flyttet han enda lenger inn i skogene. Det skjedde 20. november 1794. Han slo seg ned omlag 5,3 kilometer langs Sarovka-elven. Her bygget han seg en et-roms koie i laftet tømmer, med en liten veranda, og med kjeller. Koia var svært enkelt møblert og det er denne som skal være avbildet her. Den hadde en ovn, og en enkel seng, laget av stein. I koia fantes det ikoner, blant annet hans elskede ikon av Theotokos - Gudfødersken. Det var knelende i bønn foran dette ikonet de fant ham død.

Utenfor den nye bønnekoia fantes det en grønnsakshage. Brød fikk han fra klosteret. Her levde Serafim og ba tidebønner. Han sto opp ved midnatt og fulgte en bønnerytme gjennom natten og dagen. Søndagene var festdager. Da gikk han til klosteret for å ta del i gudstjenestefeiringen der.

Koia og stedet gav han navnet Athos, eller munkefjellet Athos i Hellas.

Min glede!

'Min glede!' Det var hilsenen Serafim av Sarov (bildet) ga når han møtte mennesker på sin vei. Russlands kanskje mest elskede helgen så Guds avtrykk, Guds bilde, i hvert menneske. I luthersk kontekst er mennesket tvers igjennom fordervet av synden. I ortodoks kontekst er mennesket blitt tilsmusset av synden, lag for lag, men Guds bilde er der fremdeles.

Det skjer noe med oss, og det skjer noe med de menneskene vi omgås, når vi møter andre mennesker slik fader Serafim gjorde det. Det handler om å gi mennesker verdighet. Uansett hvem de er.

Det er lettere sagt, enn gjort. Jeg vet det. Likevel.

Dette er en øvelse, for mange av oss.

Det nye testamente omtaler våre trossøsken som 'de hellige'. Er det slik du ser dem? Når du møter noen fra en annen sammenheng enn din egen ser du da dem som 'min glede' eller 'hellig'?  Eller som en konkurrent? En du bør vinne en diskusjon med? En du skal overbevise om at det er du som har rett, og som 'har sett det'? Eller som en bror, en søster?

Det skjulte livet i Gud

Dette bildet av Serafim av Sarov følger meg overalt. Jeg har det på mobiltelefonen min og jeg har vært så heldig at jeg har fått bildet i en stor størrelse. Det finnes i mitt bønnerom, og jeg fikk det av en god venn.

Bildet betyr mye for meg. Først og fremst fordi det er et bilde av Serafim av Sarov, en mann hvis hellighet griper meg sterkt. For det andre: Serafim er plassert i sitt rette element - de djupe skogene i Sarov - og attpåtil er han plassert ved siden av en kilde. Kilden er for meg et symbol på Den Hellige Ånd - og Helligånden er for alltid knyttet til den hellige Serafim. Serafim er kjent for uttrykket: Mennesket lever for å få i eie Den Hellige Ånd.

I dag feires hans minnedag.

Vi markerte dagen allerede i vår gudstjeneste på torsdag i Kristi himmelfartskapellet.

Som med så mange andre hellige mennesker sees Serafim ofte avbildet med dyr. Serafim levde nemlig så i pakt med naturen, og med en djup fred, så selv dyrene ble tiltrukket av ham.

Serafim av Sarov var først og fremst en beder. Han trakk seg tilbake i mange år for å be og søke Guds ansikt. Ikke Hans hender - i betydningen Guds gjerninger - men Hans ansikt - i betydningen Hans nærvær. Og det er først og fremst dette jeg vil lære av Serafim: hvordan man kan leve med Guds nærvær hver eneste dag.

Serafim av Sarov var 66 år da han innledet den offentlige delen av sin tjeneste. Da hadde han levd i bønn siden han var 19 år. Der har vi også noe å lære. Mange tenker at en offentlig tjeneste er viktigere enn en skjult, men om vi skal være rik frukt - som er vårt kall - må et slikt fruktbærende liv må det begynne i det skjulte.

Omtenksomhetens gave

Søndag fikk jeg en gave som berørte meg veldig. To gode venner dukket opp i forbindelse med gudstjenesten i Den frie evangeliske forsamling i Oslo, hvor jeg skulle tale. En av dem hadde med seg en kopi av dette bildet i stor størrelse. Jeg ble både glad og rørt. For omtanken og kjærligheten som ligger bak. Tenk at noen kan være så snill!  Gaven kom også på et helt spesielt tidspunkt, og ble en hilsen fra Far. Men det skal jeg kanskje fortelle om senere. Jeg har samme bilde som bakgrunnsbilde på mobilen min!

Og det er en helt spesiell grunn for det.

Serafim av Sarov har lenge vært og er fremdeles en stor inspirasjonskilder for meg.

"Erverv deg fredens ånd og tusenvis vil bli frelst," sa Serafim av Sarov. Et annet kjent sitat er dette: "Mennesket lever å få i eie Den Hellige Ånd."

Serafim av Sarov (1759-1833) levde på begynnelsen av det som er blitt kalt den åndelige vår i kirkens liv i Russland. I hans århundre blomstret klostrene og med dem liv, kraft og vitalitet. I løpet av hans levetid søkte tusenvis av mennesker seg til Sarov klosteret, dypt inne i de russiske skogene, for å oppsøke ham og få hans råd og veiledning i åndelige spørsmål. Serafim av Sarov var det russerne kaller en "starets", det vi ville kalle en åndelig veileder med karismatiske gaver. De som oppsøkte Serafim kom fra alle deler av det veldige russiske riket. Denne hellige mannen utstrålte Guds kjærlighet til alle som kom for å besøke ham, enten det var enkle bønder eller nobiliteter, legmenn eller legkvinner, munker, nonner eller biskoper. Bare det å være sammen med Serafim av Sarov styrket dem, oppmuntret dem og helbredet dem. Flere av de som kom for å se ham hadde av og til problemer med å se direkte på hans ansikt. Det strålte slik av Guds herlighet.

Serafim av Sarovs største bidrag til kirken er nok hans gedigne undervisning om Den Hellige Ånd. Få har som ham hatt evnen til å sette ord på Åndens gjerning. Men ordene til tross, hans undervisning om Den Hellige Ånd, kan bare bli forstått og grepet om man studerer hans liv. Her er ord og liv uløselig knyttet sammen.

Serafim av Sarov var en bønnens mann. I dagesvis kunne han knele ned ved en stein i skogen hvor han hadde sin lille bønnekoie og be uavbrutt. Først og fremst Jesusbønnen, men også bønner for alle som hadde bedt om hans forbønn. 

Den lille mannen levde også i pakt med skogens ville dyr. Det fortelles at bjørner kom for å bli matet av ham. En dag oppsøkte røvere hans lille bønnekoie, og slo ham helseløs i sin jakt etter penger. Serafim hadde selvsagt ikke noen penger. Derfor slo og sparket de ham. Etter dette brutale angrepet gikk han resten av livet krumbøyd og ofte med stokk.

Selv stiftet jeg bekjentskap med Serafim av Sarov i 1985, da jeg leste om ham for første gang. Siden den gangen har han fulgt meg mer eller mindre hele tiden, fordi jeg stadig har vendt tilbake til det han har skrevet. I bønnekoia mi er jeg så heldig å ha en spesiell billedcollage som omhandler hans liv. Den fikk jeg kjøpt en gang jeg var i Russland. Jeg ser ofte på den, fordi den er med å minne meg om denne mannens liv med Kristus.

Om morgenen 14. januar 1833 ble Serafim av Sarov funnet død på gulvet i sin bønnekoie, 73 år gammel.

Gud er en ild

"Gud er en ild som varmer og tenner vårt hjerte og indre.

Derfor, hvis vi føler kulde i våre hjerter, så kommer det fra djevelen, for djevelen er kald - la oss kalle på Herren.

Han vil komme for å varme våre hjerter med fullkommen kjærlighet, ikke bare for oss, men også for vår neste og den kulde som finnes hos ham som hater det gode, vil flykte fra varmen fra Hans åsyn."

Serafim av Sarov (1754-1833, russisk munk og beder). Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

Serafim av Sarov - en god følgesvenn

Helt siden 1980-tallet har Serafim av Sarov vært en av mine følgesvenner. Derfor var det en spesiell glede for meg å få anledning til å feire hans minnedag i dag med en gudstjeneste i Hellige Trifons kloster i Hurdal.

Jeg fikk også anledning til å rusle den lille veistubben fra klosteret til kapellet inne i skogen som omkranser klosteret, og som er viet til hellige Serafims minne. For en som ikke har så mye pust til å gå langt, var dette en stor opplevelse. Jeg fikk være der inne i kapellet litt alene. Det var en spesiell velsignelse Herren hadde for meg i dag. Når man er kronisk syk lærer man seg etter hvert til å sette pris på de små tingene. Det er jo de, når alt kommer til alt, som er livet!

Serafim var fremfor alt en beder.

Han bar på en djup Gudslengsel helt fra barndommen, og fra første dag han trådte inn i det monastiske livet dro han seg tilbake i skogene for å be. Hans navn - Serafim - betyr 'brennende' på hebraisk. Det passer i grunnen veldig bra. "Vi lever", sa han, "for å få i eie Den Hellige Ånd." Han levde et liv i Guds nærhet på en måte som er få forunt. Det vil si vi kan alle få del i dette om vi er villige til å betale omkostningene. Det var ikke uvanlig at han så engler. Gjerne syngende i kirken.

I årevis levde han helt avsondret i en koie djupt inne i Sarov-skogene. Hit kom med-munker med nattverden til ham og den maten han trengte for å overleve. Ellers levde han her i bønn. Og dyrene skygget slett ikke unna ham. Både bjørner, rever, ulver, kaniner kom gjerne bort til koia til den stillferdige bedende mannen.

Etter å ha levd slik i bønn i mange år, ble han en åndelig far for mange. De kom til ham for å få åndelig veiledning og hjelp for sine liv. Det kunne han fordi han selv hadde erfart det han delte med andre. For ham var det ikke teori, men ervervet liv.

Nærmere 40 år etter at jeg stiftet bekjentskap med Serafim av Sarov for første gang, er han fremdeles et spennende bekjentskap som har mye å lære meg.

Tørsten er kjennetegnet

Djupt inne i de russiske skogene - i Sarov - fantes det en beder. Han hilste gjerne sine mange besøkende med ordene 'min glede'. Serafim av Sarov (1759-1833) var preget av den ømhet som blir et menneske til del som lever nært Jesus:

"Man må være vennlig mot sin sjel", sa han til mennesker som gråt over sine synder.

Ved en annen anledning sa han: "Munterhet er ingen synd - selv ikke i kirken - det vet jeg, for Gud unner hvert menneske et lett hjerte."

En av Serafims mange disipler kan fortelle oss hvordan det var å be sammen med Serafim:

"En underlig følelse av velbefinnende, et eiendommelig ukjent velbehag, en forunderlig lykke fyller hjertet mitt."

Jeg minnes Serafim av Sarov denne 2. pinsedagen, fordi Serafim på så mange måter er en god pinsevenn! Ett av de ordene av Serafim av Sarov som oftest blir sitert, handler om hva som er målet for det kristne liv. Til dette svarte Serafim:

"Vi er kristne for å la oss fylle av Den Hellige Ånd!"

Hva er så kjennetegnet på et menneske som lever nært Gud?

Jeg tror det handler om lengsel og tørst.

Kong David ba i sin botssalme: "ta ikke fra meg din hellige Ånd. Gi meg igjen gleden over din frelse, hold meg oppe med en villig ånd." (Salme 51,13-14)

Nær Jesus finner man mennesker som lengter og tørster.

Hvilke spor etterlater du deg?

Hvordan setter vi djupe og varige spor etter oss?

I dag synes det som om det viktigste man kan gjøre er å opptre synlig, gjerne på en scene - så alle ser. Men etter hvert oppdager vi at mye av det som skjer foran våre øyne både er kortvarig og bedragersk. De store ordene viser seg ikke å holde i møte med livet.

Mandag kveld lyttet jeg til Mamma Maggie, som på en så stillfaren måte vitnet om levd liv. Hennes sterke oppfordring til oss som lyttet til henne, handlet om å ta vare på det indre livet. At vi ikke måtte la oss bedra av denne verden, for hva har den egentlig å by på sammenlignet med det åndelige og det evige?

Bildet viser Hl.Serafim av Sarov, en av Russlands mest kjente åndelige skikkelser, som oppsøkes av dignitærer av alle slag, og av enkle menn og kvinner. Serafim levde i de veldige Sarov skogene. Han søkte stillheten, og ensomheten, for å leve i bønn, og leve med Gud. Mennesker tiltrekkes av en slik åndelighet - fordi den er ekte. Den handler ikke om de store ordene, eller de voldsomme faktene. I stillheten gjorde Serafim seg erfaringer med Den Hellige. Han drakk av det levende vannet.

Folk søkte opp Døperen Johannes ute i Judeas ødemarker, som de søkte opp Jesus, og som de har søkt opp andre som har trukket seg tilbake fra ståket og larmen, for å be.

Gjennom deres liv har andre fått del i frelsen. Hvilke spor etterlater du deg?

Mennesker lever for å få i eie Den Hellige Ånd

På bloggen Monastisk kan du nå lese om Serafim av Sarov, mannen som tilbrakte 31 år av sitt liv djupt inne i Sarov-skogene i bønn. Da han trådte ut av stillheten søkte en stor mengde mennesker ham opp for å få del i hans åndelige veiledning. Hundrevis av mennesker kom til en levende tro. Han betjente dem gjennom Åndens gaver, og mange ble helbredet av alvorlige sykdommer.

Bloggen 'Monastisk' finner du her:

http://www.monastisk.blogspot.com

Preken en Allehelgens søndag i 2011 - del 2

Her følger andre del av min preken i Toten frikirke, Allehelgens søndag:

Hos noen merker vi at denne forvandlingsprosessen har kommet lengre enn hos andre. Vi kan av og til merke det når slike mennesker kommer inn i et rom. De bærer med seg en atmosfære som fanger din oppmerksomhet. Vi leser om dette i apostelens andre brev til forsamlingen i Korint:

"Men Gud være takk, som i Kristus alltid fører oss fram i triumftog og gjennom oss sprer duften av kunnskapen om ham overalt. For vi er Kristi vellukt for Gud, blant dem som blir frelst og blant dem som går fortapt: 16 en duft av død til død for dem som går fortapt, en duft av liv til liv for dem som blir frelst." (2.Kor 2,14-16a)

Legg merke til ordlyden: "En duft av liv til liv". Å være i nærheten av og i kontakt med disse som virkelig bærer Kristi vellukt med seg, det berører oss djupt. Gud rører ved noe Han har lagt ned i oss helt fra unnfangelsen av: Gudsbildet i oss. Lengselen vi bærer på etter hellighet.

En av disse var nettopp Serafim av Sarov (bildet). Han satte djupe spor etter seg. Han bar med seg en fred. En av de som opplevde ham, beskriver dette møtet slik:

"Forestill deg at du var i sentrum av solen, i det skrå lyset fra middagshøyden, ansikt til ansikt med en mann som taler til deg. Du kan se leppene som beveger seg, de forandrende uttrykk i hans øyne, du hører hans stemme, du føler at noen holder rundt dine skuldre, men du kan ikke se hans hender, du ser ikke deg selv eller hans skikkelse, men bare et blendende lys som sprer seg rundt deg."

Hvordan blir en slik? Ved å la seg forvandle av Den Hellige Ånd. Ved å omgås Kristus i bønn, tilbedelse, faste, forsakelse, avsondrethet, badet i Gudsordets forvandlende kraft. Man må finne perlen i åkeren: Kristus, og bli fullstendig oppslukt av Ham. Som Edin Holme skrev:

'Den som Han har sett kan intet friste, ringe synes alt han ser. Den som er Ham, kan allting miste, han begjærer intet mer.'

(fortsettes)

Preken en Allehelgens søndag i 2011 - del 1

Her følger første del av prekenen jeg holdt i forbindelse med Allehelgens søndagen i Toten frikirke i formiddag. Teksten er Åp 7,9-14 og jeg anbefaler at du leser den først, før du leser videre.

"Gud har valgt å hvile i mennesket," sier Makarios den store, en av de radikale åndelige lederne som preget det monastiske livets nærmest eksplosive fremgang på 300-tallet. Så la han til: "Mennesket har en kolossal verdi. Se hvor veldig himmelen og jorden er, likesom solen og månen, og likevel har ikke Herren valgt å hvile i dem - men bare i mennesket. Mennesket er altså mer verdt enn alt det skapte, ja jeg våger å si at det ikke bare er et spørsmål om den synlige skapningen, men også den usynlige - altså åndene i Guds tjeneste. Han sa ikke til erkeengelene Mikhael eller Gabriel: 'La oss gjøre dem til vårt avbilde og likhet. Det sa han til menneskets åndelige skikkelse, altså hennes udødelige sjel, for det står skrevet i Salme 34,8: 'Herrens engel slår leir rundt dem som frykter ham. Han frir dem ut.'

Jeg har tenkt mye på disse ordene av Makarios foran denne Allehelgens søndagen. Apostelen Paulus skriver om det samme, bare med andre ord, i det første brevet til den kristne forsamlingen i Korint. I 1.Kor 6,19-20 heter det: "Vet dere ikke at kroppen deres er et tempel for Den Hellige Ånd som bor i dere, og som er fra Gud. Dere tilhører ikke lenger dere selv. Dere er kjøpt, og prisen betalt. Bruk da kroppen til Guds ære." (min uthevelse)

Når den sammen apostelen setter seg ned for å skrive til de nystartede menighetene, så innleder han sine brev med å adressere dem til "de hellige". La meg gi deg et eksempel:

"Jeg hilser alle dere i Roma, dere Guds elskede som er kalt til å være hellige: Nåde være med dere og fred fra Gud, vår Far, og Herren Jesus Kristus!" (Rom 1,7)

Når Paulus skriver om innsamlingen til de fattige i menigheten i Jerusalem, skriver han slik i 1.Kor 16,1: "Når det gjelder innsamlingen til de hellige ..."

Slik omtales altså Guds barn: "de hellige".

Serafim av Sarov og "Min glede".

Når Serafim av Sarov, som levde djupt inne i de veldige Sarovskogene i Russland, i sin lille bønnekoie, ble oppsøkr av mennesker som søkte han åndelige veiledning, hilste ham dem med følgende ord: "Min glede!" Så la han til: "Kristus er oppstanden!" Tenk å få en slik hilsen når du ble møtt av noen. Men for Serafim av Sarov var det noe veldig dette, at de menneskene ha møtte var skapt i Guds bilde.

Vi er hellige - alle vi som har gjort Jesus til Frelser og Herre. Vi er blitt vasket rene i Jesu dyrebare blod, og har vendt denne verden ryggen og vandrer på den vei, som er Kristus. I 2.Kor 3,18 heter det: "Og vi, som uten slør for ansiktet ser Herrens herlighet som i et speil, vi blir alle forvandlet til dette bildet, fra herlighet til herlighet, og dette skjer ved Herrens Ånd."

(fortsettes)