Når himmel og jord møtes

Denne dagen, Allehelgensdag, ser jeg fram til med stor glede hvert år, for ingen dag i kirkeåret kobler meg slik til evigheten som denne. Jeg lever med bevisstheten om at de som har gått foran, og er hjemme hos Gud, lever i Guds nærhet. Jesus sa jo at ' den som tror på meg, skal leve om han enn dør.' (Joh.11,25) De har brutt målsnoren, fullendt løpet og bevart troen og er mer levende enn noensinne. Hver eneste dag omgis jeg av denne 'skaren med vitner', som Hebreerbrevets forfatter taler om. Vi er ikke alene.

I dagene før Allehelgens dag er jeg blitt så sterkt minnet om det apostelen Paulus skriver til den kristne forsamlingen i Filippi:

'Å leve er for meg Kristus, og å dø en vinning. Men hvis jeg får bli i live, kan jeg gjøre et arbeid som bærer frukt, og da vet jeg ikke hva jeg skal velge. Jeg kjenner meg trukket til begge sider: Jeg lengter etter å bryte opp og være sammen med Kristus, for det er så mye, mye bedre.' (Fil.1,21-23)

Døden, får apostelen Paulus, er ensbetydende med dette: 'Og være sammen med Kristus.' Det stemmer godt overens med Jesu egne ord: 'Den som tror på meg, skal leve om han enn dør.'

Men Paulus omtaler også døden som 'den siste fiende.' Så, for en kristen er døden både venn og fiende, og vi lever i spenningen mellom disse.

Jeg er glad i Ole Brum, som sier: 'Vi skal alle dø en dag, men alle de andre dagen skal vi ikke gjøre det.' Det er et godt livsmotto, og god teologi.

Men i dag minnes vi de som har gått foran. Vi er takknemlige for deres liv og deres eksempel. Allehelgens søndag er en dag hvor vi feirer sammen med hele den himmelske festforsamling. På en dag som denne er hinnen mellom himmel og jord flortynn.

"Så lenge noen husker oss er vi ikke borte"

Det hviler et spesielt lys over Allehelgensøndagen. Oppstandelseslyset lyser kraftigst den dagen, synes jeg. Det minner oss om Kristi seier over døden. Med døden nedtrampet Han døden, og til dem er er i gravene ga Han liv.

Døden er fremdeles tabu - også i kristne sammenhenger. Det er den ene tingen vi ikke snakker om. Men når vi blir eldre blir det stadig flere å minnes - stadig flere som har gått hjem til  Gud før oss. For meg blir det derfor stadig viktigere å minnes de som har elsket oss og dem vi har elsket.

'Å minnes dem er å la deres personlighet inspirere oss i hverdagen. De kan finnes der i bakgrunnen når vi fatter beslutninger i hverdagen,' skriver Henri Nouwen, og så legger han til, her i min oversettelse: 'Foreldre, ektefeller, barn og venner kan være våre medvandrere selv etter døden. Iblant kan de kjennes nærmere etter døden enn mens de levde. Å minnes de døde er å beholde deres vennskap.'

Mens jeg skriver disse linjene kom jeg til å tenke på noe biskop Solveig Fiske har skrevet:

"Så lenge noen husker oss er vi ikke borte."

Dagen i dag er en gave kirken har gitt oss til å minnes de som nå er hjemme hos Gud.

"Den store skyen av vitner," som Hebreerbrevets forfatter skriver om. Så legger han til:

"la oss legge av oss alt som tynger."

De som har gått foran oss er vår største heiagjeng!

Min personlige hilsen til alle mine venner denne dagen er denne: Døden har ikke det siste ordet. Nåden har det siste ordet. Guds nåde.  Det har jeg lært av en god venn, ikonmaleren, forfatteren og forkynneren Sven Aasmundtveit, som i et av sine  vakre dikt skriver:

Velsignet være dere som
på jorden feller tårer,
som venter på den dag som gryr
da ingen lenger sårer.

Velsignet være dere som
selv åpner andres hender
for Herrens nåde som forblir
når dette livet ender.

Allehelgensdag - når himmel og jord møtes

Denne dagen ser jeg med stor glede frem til hvert år, for ingen dag i kirkeåret kobler meg slik til evigheten som denne. Jeg lever med bevisstheten om at de som som har gått foran, og er hjemme hos Gud, lever i Guds nærhet. Jesus sa jo at "den som tror på meg, skal leve om han enn dør." (Joh 11,25) De har brutt målsnoren, fullendt løpet og bevart troen og er mer levende enn noensinne. Hver eneste dag omgis jeg av denne 'skaren med vitner', som Hebreerbrevets forfatter taler om.

I dagene før Allehelgensdag er jeg blitt så sterkt minnet om det apostelen Paulus skriver til den kristne forsamlingen i Filippi:

"Å leve er for meg Kristus, og å dø en vinning. Men hvis jeg får bli i live, kan jeg gjøre et arbeid som bærer frukt, og da vet jeg ikke hva jeg skal velge. Jeg kjenner meg trukket til begge sider: Jeg lengter etter å bryte opp og være sammen med Kristus, for det er så mye, mye bedre..." (Fil 1,21-23)

Døden, for apostelen Paulus, er ensbetydende med dette: "og være sammen med Kristus." Det stemmer godt overens med Jesu egne ord: "den som tror på meg, skal leve om han enn dør."

I dag har jeg det store privilegiet å få tale i Hamar frikirke. På selveste Allehelgensdag. Det er samtidig Den internasjonale dagen for den forfulgte kirke. Ikke noe kunne ha passet bedre. Allehelgensdag og Alle sjelers dag er gamle høytidsdager som er blitt feiret i den kristne kirke siden begynnelsen. Under de svære forfølgelsene på midten av 200-tallet fikk kirken en hel rekke med martyrer, og kalenderen for minnedagene til disse martyrene ble snart full. Allehelgensdag vokste fram som en generell minnedag for alle de som ikke fikk sin egen minnedag i kirkeåret. Kirken ville nemlig ikke glemme noen av sine martyrer. Etter hvert ble denne dagen til en minnedag for alle som har vært gode forbilder for de troende.

Og antall martyrer har i sannelig økt siden 200-tallet! I dag er forfølgelsen verdensvid.

I sine syner ser apostelen Johannes denne svære martyrskaren og han hører de roper:

"Da Lammet brøt det sjette seglet, så jeg under alteret sjelene til de som var blitt slaktet for Guds ord og sitt vitnesbyrd. De ropte med høy røst: Herre, du hellige og troverdige, hvor lenge vil du vente før du holder dom og lar straffen for vårt blod komme over dem som bor på jorden?" (Åp 6,9-10)

Slik er det mange som roper i dag. Opp gjennom kirkens lange historie er martyrenes antall utallige. Hjemme i himmelen kaster de sine kroner ned for Lammet i djup tilbedelse. Og når vi feirer gudstjeneste i dag feirer vi den sammen med denne himmelske festforsamlingen. På en dag som denne er hinnen mellom himmel og jord flortynn.

De hellige i himmel og på jord

I anledning Allehelgensdag stiller Bridget Braybrooks ut sine fantastisk flotte bilder i St.Mary's Church i Penzance i Cornwall. Hennes bilder tar meg med på en reise, som både er jordbundne, men også himmelvendte.

Jeg klarte ikke å få øynene mine vekk fra dette bildet. Teknikken som Bridget Braybrooks benytter er en teknikk hvor man benytter bivoks, harpiks og pigment for å skape et nesten overjordisk bilde.

Døden er fortsatt tabu i Norge. Den skaper frykt. Aller helst snakker vi ikke om den. Jeg er ikke fremmed for at jeg kjenner ubehag rundt det Bibelen omtaler som 'vår siste fiende'. Jeg synes i grunnen det er helt greit at den omtales som det; en fiende. 44 år etter at min far døde og snart 20 år siden min mor døde kjenner jeg fortsatt på vemodet. Jeg har også fulgt andre til graven som jeg kjenner savnet etter.

Det er Henri Nouwen som sier at 'døden og det å stelle for de døende kan bli din djupeste erfaring av kjærlighet'. Han reiser følgende problemstilling: 'Spørsmålet er ikke hvor mye vi fremdeles kan gjøre i årene som ligger foran oss? men: Hvordan kan vi forberede oss for døden på en slik måte at vår død kan være fruktbringende i livene til andre'.

Jeg har et stykke vei å gå før jeg er der at jeg kan si det samme. Jeg holder døden på avstand.

Men på denne dagen er det annerledes. Dette er dagen da himmelen rykker oss nærmere, slik bildet til Bridget Braybrooks gir uttrykk for. Jesu ord, slik det gjengis av apostelen Johannes, i Joh 11,25-26, har fått stadig større betydning:

'Jeg er oppstandelsen og livet. Den som tror på meg, skal leve om han enn dør. Og hver den som lever og tror på meg, skal aldri i evighet dø'. 

Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg som pastor har lest de ordene ved en grav. Det er mange. Men for meg har spesielt de siste årene dette blitt større og større: De som dør i Kristus har aldri vært mer levende! Deres løp er fullført og de er hjemme hos Herren.

Og større og større blir dette: Når jeg tar del i gudstjenestefeiringen så er det med forvissningen om at jeg også feirer sammen med den himmelske festforsamlingen! Jeg omgis av de hellige. Peter Halldorf har sagt ved en anledning: 'Helgenene er de minner oss alle om vår menneskelige verdighet og kall'.

Den samme Halldorf skriver i boken 'De fulgte Jesus':

'Allehelgensfesten er påminnelsen om alle som frambar livene sine som et levende og hellig offer for Herren og seiret. Den levendegjør kirkens kosmiske dimensjon. Alle som er dødd for Kristus, med Kristus og i Kristus, lever med ham. Og ettersom vi er lemmer på Kristi kropp, og de er forherligede lemmer på Herrens forherligede kropp, har vi fellesskap med hverandre. Den bibelske grunnen for at vi hedrer troens vitner er blant annet Paulus' ord om kirkens som Kristi kropp med mange lemmer, og ordene om at de kristne har det samme medborgerskap som de hellige som har hjemmet sitt hos Gud.

Den kirken som består av alle pilegrimer her i tiden, og den store, hvite flokk i himmelen, skildret i Johannes' åpenbaring, er en kropp i Kristus. Sammen er vi sammenføyd til et hellig tempel i Herren. Når røkelsen stiger fra Herrens gudstjeneste, er den også et tegn på vår forening med kirken i himmelen, det himmelske Jerusalem som venter på at Guds barn skal bli fulltallige.

Denne festen helbreder hjertet fra ensomhet og isolasjon: vi minnes om vi at vi ikke er alene, men en del av et fellesskap som er skapt til evig liv'. (Peter Halldorf/Joel Halldorf: De fulgte Jesus. Luther forlag 2015, side 326)

De dødes selskap - og å dø med takknemlighet

Denne Allehelgens søndagen vil jeg gjerne få dele med bloggens lesere noe Henri Nouwen har skrevet, og som jeg har oversatt:

Når vi blir eldre får stadig flere å minnes - de som har dødd før oss. Det er svært viktig å minnes de som har elsket oss og dem som vi elsker.

Å minnes dem er å la deres personlighet inspirere oss i hverdagen. De kan finnes der i bakgrunnen når vi fatter våre beslutninger underveis. Foreldre, ektefeller, barn og venner kan være medvandrere selv etter døden. Iblant kan de føles nærmere etter døden enn mens de levde.

Å minnes de døde er å beholde deres vennskap.

Når vi tenker på døden, tenker vi ofte på hva som kommer til å skje når vi er døde. Men det er viktigere å tenke på hva som kommer til å skje med dem vi etterlater oss. Vår måte å dø på har en djuptgående og varig innvirkning på dem som lever videre. Det blir lettere for slett og venner om de minnes oss med glede og fred ved at vi tar avskjed med takknemlighet enn om vi bør med bitterhet og skuffelse i hjertet.

Den fremste gave vi kan gi familie og venner er takknemlighetens gave. Takknemligheten befrir dem slik at de kan fortsette livet uten bitterhet og selvbebreidelser.

Vi minnes våre martyrer

Denne helgen skal jeg bruke til å bla i Martyrs Mirror. Den inneholder 1141 sider, så det er ikke en bok man leser fra perm til perm i løpet av en helg!

Jeg har tatt den fram fordi vi denne helgen feirer Allehelgens dag og Alle sjelers dag. To viktige kirkelige høytidsdager, som i vår norsk protestantiske virkelighet er blitt til Allehelgens søndag.

Helgener er oss fremmed. Det er noe vi forbinder med romersk-katolisisme og dens like. Men Det nye testamente taler mye om 'de hellige'. Noen av dem har vært lysende eksempler, verd å etterfølge hva tro og gjerninger angår. Noen har vist en troskap og et mot og en overgivelse til Kristus som er uten sidestykke.

Deres historier finnes i 'Martyrs Mirror' eller 'Martyrspeilet'.

Thieleman J. van Braght (1625-1664) var eldste i en anabaptistisk forsamling i Dordrecht i Nederland. Han samlet martyrhistoriene fra urkirken og frem til 1660. Boken er illustrert av den kjente nederlandske kunstneren Jan Luyken.

Dette er gripende lesning. Her finnes de - alle historiene vi kjenner til - om menn og kvinner og barn som måtte betale den høyeste omkostningen av alle for å følge Jesus: deres liv. Her dokumenteres grusomhetene som ble begått mot dem: fra romerske keisere, til den etter-konstantinske kirke. Men dette er også historien om mennesker som elsket Jesus mer enn sitt liv, og som gjennom sine sterke vitnesbyrd, forteller oss om en stor Frelser.

Også frimenighetene - de menigheter som levde side om side med Storkirken i ulike perioder av kirkens historie - har sine martyrer. Det er tusenvis av dem. De tilhører også martyrskaren som er hjemme hos Gud. Deres historie er annerledes på mange måter, blant annet det forhold at de ble forfulgt, mishandlet og drept av andre kristne.

Det høver seg derfor denne helgen å minnes dem.

'Og hva skal jeg ellers nevne? Tiden strekker ikke til hvis jeg skal fortelle om ... Ved tro vant de over kongeriker, holdt retten oppe, fikk løfter oppfylt, lukket gapet på løver, slukket voldsom ild, slapp unna bitende sverd, gikk fra svakhet til styrke, ble sterke i krig og slo fiendtlige hærer på flukt. Kvinner fikk tilbake sine døde; de hadde stått opp. Noen ble torturert og avslo å bli kjøpt fri, for de ville nå fram til en bedre oppstandelse. Andre måtte tåle spott og piskeslag, ja, til og med lenker og fengsel. Noen ble steinet, saget i stykker eller drept med sverd. Andre måtte gå omkring i saueskinn og geiteskinn, nødlidende, forfulgt og mishandlet. Verden var dem ikke verdig, og de måtte flakke omkring i øde trakter og på fjell og holde til i grotter og huler. Alle disse fikk godt vitnesbyrd for sin tro, men de oppnådde ikke å få det som var lovet. Gud så for seg noe som er bedre for oss: at de ikke skulle få fram til fullendelsen uten oss'. (Hebr 11,32-40)

Skaren av martyrer og hellige til inspirasjon og glede

Det er vel ganske så menneskelig å føle seg ensom iblant. Men etter at jeg ikke lenger kunne arbeide som før, har den ensomhetsfølelsen forsterket seg hos meg. Jeg savner fellesskapet i forbindelse med arbeidet.

Denne helgen er spesiell. 1. og 2. november er Alle helgensdag og Alle sjelers dag, og søndag feires vi Allehelgens søndag i mange kirker. Dette er dager til minne om de hellige, om martyrene, om de som har gått foran.

I erindringen av dem er man aldri alene. 

På bloggen Monastisk kan du lese mer om dette. Du finner den her: http://www.monastisk.blogspot.com Her finner du også en rekke andre artikler som jeg tror vil interessere bloggens lesere.

6200 ungdommer samlet i Taize i forbindelse med Allehelgens feiringen

I løpet av de siste to ukene har 6200 vært innom Taize i forbindelse med Allehelgens-feiringen. Det var store grupper fra Sverige, Spania, Italia, Tyskland og Belgia, mens majoriteten kom fra Frankrike.

En av kveldene talte bror Alois til dem i Forsoningskirken.

Bror Alois brukte anledningen til å fortelle om hans siste besøk i Rom i forbindelse med en stor bispesynode der. Han beskrev denne samlingen som 'en vakker erfaring av Kirkens universalitet'. Mange fordjupet sitt personlige forhold til Jesus.

I slutten av september kom ungdom fra hele Skandinavia og Baltikum sammen i Helsinki. Også her var bror Alois tilstede sammen med ungdommene.

Når en munk får himmelbud, del 4

Her den fjerde og siste delen av historien om den koptiske munken som fikk himmelbud:

Fedrene begynte å komme til kirken. Fader Bishoy så på hver eneste en av dem, og sa farvell. Han stod stille, og lovpriste sammen med dem. Han la også merke til at fader Sheramon stod ved hans side.

Når liturgien var over, visste alle som var tilstede at fader Bishoy snart skulle forlate dem. De fulgte ham til hans celle. Dette var siste gangen de var i stand til å snakke med ham og lytte til ham. Øynene deres ble fylt med lyset fra hans englelike ansikt. Han følte en stor tilfredshet i hele kroppen. Selv om han var kjent for å snakke lite, snakket ham mye denne dagen. Han ba dem om å be til Gud for ham, at Gud måtte akseptere ham, og tilgi hans feil og synder.

En av fedrene spurte om han kunne gjøre ham en tjeneste. Han svarte: 'Ja, det vil jeg ikke nekte siden jeg går dit jeg har lengtet. Jeg har levd hele livet med den forvissning om at Kristus venter på meg i himmelen. Han vil fryde seg sammen med meg og jeg med ham. Han vil lønne meg for alle de prøvelsene jeg har hatt her under min reise på jorden. Jeg sa til meg selv: Det er bortkastet å bruke min tid på noe annet enn Ham når Herren Jesus venter på meg i himmelen med kjærlighet og lengsel. Uansett når jeg stod opp for å be, sa jeg det samme: Ja, min Herre, jeg har den samme lengsel og iver. Men la det være Din vilje, ikke min. Når det gjelder mine fall og mine synder, hadde jeg det håp i mitt hjerte at det ville ordne alt som var ruinert uten at jeg kastet bort min tid på sorg eller fortvilelse'.

De nærmet seg nå klokka tre om natten. En av fedrene klarte ikke å holde tilbake sine tårer. Det var det samme for to andre. Så ble det stille før fader Polykarp inviterte alle til å be sammen. De lovpriste som aldri før og ba med ett hjerte. Alle lengtet etter den tid da de ville bli sammen med fader Bishoi.

Når de var ferdige, ba fader Jeremia, de andre fedrene om å forlate cellen. Han forble sammen med fader Bishoi for å lytte til hans skriftemål, og han tilsa ham syndernes forlatelse.

På avstand ble forferdelige lyder hørt fra fader Bishoi's celle. Det synes som om djevelen forsøkte å ruinere hans glede etter at han hadde unnsluppet ham.

Når fedrene hadde avsluttet Vesper, gikk de til fader Bishoi's celle bare for å finne ut at han allerede var død. Han lå, med ansiktet østover, og med hendene på brystet, i det han gjorde korsets tegn.

En hvit due bel sett flyvende over klosteret i noen timer over det stedet hvor fader Bishoi hadde bodd. Det var en forunderlig dag... glede ... en mulighet for stille ettertanke ... en sjekk for å se hvordan det sto til med ens sjel.

Når en munk får himmelbud, del 3

Vi fortsetter her historien om den koptiske munken som fikk himmelbud:

Han bestemte seg for å vaske cellen sin. Da husket han at han bare hadde sovematten sin der, og et ullteppe han bredte over seg når han skulle sove.        

Han eide også en Bibel og seks åndelige bøker. Det han spiste på, pleide han å sette utenfor døren sin. Slik hadde han hatt det for vane helt siden han kom til klosteret. Han begynte å vandre rundt i den lille cellen sin. Han var så lykkelig at han ville danse. Han tenkte på at han ville oppsøke de andre fedrene for å få deres velsignelse, men han ombestemte seg siden det var så sent. Det var uanstendig å besøke noen på denne tiden av døgnet. Han gikk derfor ut for å besøke gravlunden til klosteret. Når han nådde frem dit begynte han å kysse veggen som omgav stedet. Tårene rant nedover hans kinn. Det var tårer av lykke. Ganske snart ville han bli hentet hjem. Han hadde levd hele livet for akkurat dette øyeblikket. Han kom til å tenke på noe som Isak Syreren hadde sagt:

'Den reisende handelsmannen lengter etter det land han reiste ut fra, og en munk ser frem til sin dødstime'.

Han husket fader Shishay, en munk som døde for tre måneder siden, og hvisket: 'Nå kommer jeg til deg, fader Shishay'.

Han forlot gravlunden og gikk til kirken. Han klarte ikke å holde opp med å synge. Sangen han sang var Oppstandelseshymnen: 'Christos Anesti'.

Nå hørte de klokkeklemtene som ringte inn midnattstimen. Han så for seg at han snart skulle ringe på himmelporten og en engel skulle åpne for ham og føre ham inn til de seirende.

(fortsettes)

Når en munk får himmelbud, del 2

Vi fortsetter her historien om den koptiske munken som fikk himmelbud:

Fader Bishoy åpnet døren, han lot som om han hadde sovet. De hilste på hverandre. Fader Sheramon lente seg mot fader Bishoy, og hvisket:

'Vær lykkelig, jeg har gode nyheter til deg. I dag vil du reise herfra for å være med på et bryllup, og du vil bli ikledd herlighet. Den velsignede fader Oraniois brakte meg nyheten for bare noen minutter siden. Han kom spesielt for denne anledningen fra sin hule for å fortelle deg at din avreise er nå i dag, etter solnedgang'.

Han ventet ikke på noe svar, men la til: 'Jeg forlater deg nå og vil møte deg etter Den guddommelige liturgien, slik at vi kan be sammen slik at din glede kan bli fullkommen'.

---
'Bishoy... Bishoy ... Det er tid for oppbrudd. Vær glad, å min sjel, vær glad, å mitt hjerte'.

Det første han tenkte var å fortsette sin bønn. 'Jeg takker deg Gud med alt det som i meg er. Mine sanser takker Deg på mine vegne for at Du har kalt meg denne velsignede morgen, til å bli oppreist ved Din side. Velsignet er denne dag. Velsignet er et at Du kommer til meg, og jeg til Deg. Jeg søkte etter Deg på mange steder og i dag vil jeg være i Deg. Ingenting kan rokke meg. Hva min kropp angår som Du betrodde min ånd, som er Din pust, håper jeg at den skal være perfekt foran Deg, uten noen besmittelse fra verden.

I dag gir jeg tilbake Din gave. Fra og med i dag er det ingen sykdom, ingen hjertets tristhet, ingen lyster, ingen djevel - ikke noe sinne i meg. Jeg føler det slik som om alle årene livet mitt har bestått av har passert som noen få minutter. Takken går til Deg, Guds Ånd, Den Allhellige. Fryd deg alt som er i meg med Herren. Min sjels Frelser har kronet meg med seier. Slik som jeg savner deg, fader Antonios, slik som jeg savner deg, Moses. Alle sammen, skyen av vitner som omgir oss'.

(fortsettes)

Når en munk får himmelbud, del 1

I dag - på Allehelgens søndag, passer det godt å dele denne historien fra Egypt. Jeg har oversatt den fra en bok, skrevet av biskop Macarius, utgitt av El Baramouse klosteret:

Det var på den tiden av dagen, da mørket fylte hver krik og krok i klosteret, bortsett fra det svake lyset som siver ut under dørene til munkenes celler. Nå og da kunne en høre de dempede stemmene til munker som ba, leste Bibelen eller sang hymner. Dette er vanlig hver natt. I klosteret opphører aldri lovprisningen eller bønnen.

Det var rett etter midnatt. Dørvokteren sov allerede. Hvem kan dømme ham? De to siste dagene var det ikke blitt mye søvn på ham. Dørklokka ringte to ganger, og tvang ham opp. Men han stod ikke opp med en gang. Den ringte tre ganger til. Fader Sheramon trodde han drømte. Så lød det en stemme: 'Fader Sheramon', 'Fader Sheramon'.

Dørvokteren våknet. Han stod opp, tegnet seg med korsets tegn, og sa: 'Jeg håper alt er bra. Vær så snill, gi meg visdom, Gud!' Så gikk han mot klosterporten, og spurte hvem det var. Og svaret lød: 'Jeg er Oranious'.

Nå var ikke fader Sheramon bekymret lenger. Han kjente seg trøstet når han åpnet klosterporten. Fader Oranious var en 64 år gammel munk. Han levde for seg selv i en grotte nært klosteret. Han pleide å komme til klosteret nå og da og kom da ofte med viktige nyheter til munkene. Fader Sheramon så på ham med blanede følelser. De var begynt å bli vant med hans overraskelser.

Fader Sheramon hilste på ham og sa: 'Hva skjer, fader Oranious?' Han svarte: 'Nei, jeg kommer ikke inn, jeg har det travelt. Jeg må skynde meg tilbake til hulen min. Vær så snill å fortell fader Bishoy at han reise til himmelen i morgen rett etter solnedgang. Vær så snill å be ham om å be for meg når han kommer til herligheten'. Han unnskyldte seg selv, snudde seg og gikk, akkurat som en soldat i krig som har overbrakt en viktig beskjed.

Fader Shermon var overrasket. Tårer rant nedover kinnet hans. Han visste ikke om det var fordi han kom til å savne sin bror, eller et var fordi han selv ikke var rede til å slå seg i lag med de brødrene som hadde reist før ham. Han tørket øynene, sjekket hodedekket og gikk direkte til fader Bishoy's celle. Han stod et øyeblikk utenfor for å samle seg, før han banket på.

(fortsettes)

Preken en Allehelgens søndag i 2011 - del 3

Her er tredje og siste del av min preken Allehelgens søndag i Toten frikirke:

Noen søndager har dere snakket om Huset med de mange rom. I formiddag taler jeg om huset som rommer alle disse rommene: Himmelen!

I teksten vi leste fra Åpenbaringen får vi et lite innblikk i dette veldige som venter oss. Og vi leser om dem som en dag skal gå gjennom det som Bibelen kaller 'Den store trengsel', og de kommer ut av den seirende. Til festen og gleden i de himmelske boliger. Der hvor de hellige finnes. De som har gått foran og som har fullført løpet her nede.

For meg har det de siste årene blitt så stort å tenke på den himmelske festforsamlingen, og at når vi feirer gudstjeneste, så feirer vi den ikke alene, men vi feirer den sammen med himmelen! På denne Allehelgens søndagen feirer vi minnet om alle som har gått foran oss, og som nå er hjemme hos Gud: Apostlene, martyrene og alle de hellige.

Når noen dør i Den ortodokse kirke, står det ofte i dødsannonsen: Evig ihukommelse! Det har sin bakgrunn i Salme 112,6: "Den rettferdige skal være i evig minne!"

Denne søndagen har vi alle noen å minnes. De tilhører ikke lenger den jordiske forsamlingen. Deres medlemskap er overført den himmelske festforsamlingen. Vi leser om disse som er gått forut, som har fullført løpet og bevart troen:

"Derfor, når vi har så stor en sky av vitner omkring oss..." (Hebr 12,1)

Vi har både forbilder i de som lever iblant oss i dag, og som formes og dannes til mer og mer bli lik Jesus - og i alle dem som har gått foran oss, og som er hjemme hos Gud - den store skyen av vitner. Sammen med dem feirer vi gudstjeneste i formiddag. Èn dag er vi også kommet hjem. Her vil det være mennesker fra alle nasjoner, folk og tungemål. De har alle det til felles at de er kledd i hvitt. Johannes undrer seg over hvem de er. Og han får svaret: 'Det er de som har kommet ut av den store trengsel, de har vasket sine kapper og gjort dem hvite i Lammets blod'. Det er altså ikke på grunn av dem selv at de er blitt hvite, disse kappene. Det er på grunn av Jesus og Hans verk på korset.

Ingen av oss kjenner morgendagen. Men når løpet er fullført, og det settes punktum for levd liv her nede, overføres vårt medlemskap til de himmelske arkivene. Vi er jo allerede innskrevet. Vi har fått navnet vårt i Livets bok. Det er bare datoen for overføring som mangler! Ingen av oss kjenner morgendagen, og vi vet ikke hvilke trengsler vi skal igjennom. Men dette vet vi: Når vi er hjemme i vårt himmelske hjem, så kan vi lese dette om den boligen vi får der:

"han som sitter på tronen, skal reise sin bolig over dem. De skal ikke lenger sulte eller tørste, solen skal ikke falle på dem, og ingen brennende hete. For Lammet som står midt på tronen, skal være gjeter for dem og vise dem vei til kilder med livets vann,og Gud skal tørke bort hver tåre fra deres øyne." (Åp 7,15v-17)

Når jeg leser dette tenker jeg på martyrskaren. På alle disse som har betalt en så høy pris for å følge Jesus. De var tro like til døden. Disse som har sultet og tørstet, kjent den brennende heten og den stikkende solen. I himmelen - der hvor Gud har reist sin bolig over dem, er de fri. Der skal ikke noe ondt ramme dem mer. Og Jesus skal selv lede dem til 'kilder med livets vann, og Gud skal tørke bort hver tåre fra deres øyne'.

Jeg ser dem for meg - disse som bærer Kristi sårmerker på sin kropp. Alle våre etiopiske, eritreiske, iranske, kinesiske, nord-koreanske martyrer, som får hvile ved kildene med livets vann. De er hjemme hos Gud.

I dag feirer vi gudstjeneste her i kirken. Stans et lite øyeblikk og tenk at vi feirer den sammen med alle de som har gått foran oss. Vi tar del med helgenskaren og martyrene i lovsangen og tilbedelsen. I himmelen, leser vi, kastet de seg ned med ansiktet mot jorden og tilba. Og de sa: 'Amen! All lov og pris og visdom, takk og ære, makt og velde tilhører vår Gud i all evighet. Amen!'

La oss gjøre det samme. La oss falle ned og tilbe.

Preken en Allehelgens søndag i 2011 - del 2

Her følger andre del av min preken i Toten frikirke, Allehelgens søndag:

Hos noen merker vi at denne forvandlingsprosessen har kommet lengre enn hos andre. Vi kan av og til merke det når slike mennesker kommer inn i et rom. De bærer med seg en atmosfære som fanger din oppmerksomhet. Vi leser om dette i apostelens andre brev til forsamlingen i Korint:

"Men Gud være takk, som i Kristus alltid fører oss fram i triumftog og gjennom oss sprer duften av kunnskapen om ham overalt. For vi er Kristi vellukt for Gud, blant dem som blir frelst og blant dem som går fortapt: 16 en duft av død til død for dem som går fortapt, en duft av liv til liv for dem som blir frelst." (2.Kor 2,14-16a)

Legg merke til ordlyden: "En duft av liv til liv". Å være i nærheten av og i kontakt med disse som virkelig bærer Kristi vellukt med seg, det berører oss djupt. Gud rører ved noe Han har lagt ned i oss helt fra unnfangelsen av: Gudsbildet i oss. Lengselen vi bærer på etter hellighet.

En av disse var nettopp Serafim av Sarov (bildet). Han satte djupe spor etter seg. Han bar med seg en fred. En av de som opplevde ham, beskriver dette møtet slik:

"Forestill deg at du var i sentrum av solen, i det skrå lyset fra middagshøyden, ansikt til ansikt med en mann som taler til deg. Du kan se leppene som beveger seg, de forandrende uttrykk i hans øyne, du hører hans stemme, du føler at noen holder rundt dine skuldre, men du kan ikke se hans hender, du ser ikke deg selv eller hans skikkelse, men bare et blendende lys som sprer seg rundt deg."

Hvordan blir en slik? Ved å la seg forvandle av Den Hellige Ånd. Ved å omgås Kristus i bønn, tilbedelse, faste, forsakelse, avsondrethet, badet i Gudsordets forvandlende kraft. Man må finne perlen i åkeren: Kristus, og bli fullstendig oppslukt av Ham. Som Edin Holme skrev:

'Den som Han har sett kan intet friste, ringe synes alt han ser. Den som er Ham, kan allting miste, han begjærer intet mer.'

(fortsettes)

Preken en Allehelgens søndag i 2011 - del 1

Her følger første del av prekenen jeg holdt i forbindelse med Allehelgens søndagen i Toten frikirke i formiddag. Teksten er Åp 7,9-14 og jeg anbefaler at du leser den først, før du leser videre.

"Gud har valgt å hvile i mennesket," sier Makarios den store, en av de radikale åndelige lederne som preget det monastiske livets nærmest eksplosive fremgang på 300-tallet. Så la han til: "Mennesket har en kolossal verdi. Se hvor veldig himmelen og jorden er, likesom solen og månen, og likevel har ikke Herren valgt å hvile i dem - men bare i mennesket. Mennesket er altså mer verdt enn alt det skapte, ja jeg våger å si at det ikke bare er et spørsmål om den synlige skapningen, men også den usynlige - altså åndene i Guds tjeneste. Han sa ikke til erkeengelene Mikhael eller Gabriel: 'La oss gjøre dem til vårt avbilde og likhet. Det sa han til menneskets åndelige skikkelse, altså hennes udødelige sjel, for det står skrevet i Salme 34,8: 'Herrens engel slår leir rundt dem som frykter ham. Han frir dem ut.'

Jeg har tenkt mye på disse ordene av Makarios foran denne Allehelgens søndagen. Apostelen Paulus skriver om det samme, bare med andre ord, i det første brevet til den kristne forsamlingen i Korint. I 1.Kor 6,19-20 heter det: "Vet dere ikke at kroppen deres er et tempel for Den Hellige Ånd som bor i dere, og som er fra Gud. Dere tilhører ikke lenger dere selv. Dere er kjøpt, og prisen betalt. Bruk da kroppen til Guds ære." (min uthevelse)

Når den sammen apostelen setter seg ned for å skrive til de nystartede menighetene, så innleder han sine brev med å adressere dem til "de hellige". La meg gi deg et eksempel:

"Jeg hilser alle dere i Roma, dere Guds elskede som er kalt til å være hellige: Nåde være med dere og fred fra Gud, vår Far, og Herren Jesus Kristus!" (Rom 1,7)

Når Paulus skriver om innsamlingen til de fattige i menigheten i Jerusalem, skriver han slik i 1.Kor 16,1: "Når det gjelder innsamlingen til de hellige ..."

Slik omtales altså Guds barn: "de hellige".

Serafim av Sarov og "Min glede".

Når Serafim av Sarov, som levde djupt inne i de veldige Sarovskogene i Russland, i sin lille bønnekoie, ble oppsøkr av mennesker som søkte han åndelige veiledning, hilste ham dem med følgende ord: "Min glede!" Så la han til: "Kristus er oppstanden!" Tenk å få en slik hilsen når du ble møtt av noen. Men for Serafim av Sarov var det noe veldig dette, at de menneskene ha møtte var skapt i Guds bilde.

Vi er hellige - alle vi som har gjort Jesus til Frelser og Herre. Vi er blitt vasket rene i Jesu dyrebare blod, og har vendt denne verden ryggen og vandrer på den vei, som er Kristus. I 2.Kor 3,18 heter det: "Og vi, som uten slør for ansiktet ser Herrens herlighet som i et speil, vi blir alle forvandlet til dette bildet, fra herlighet til herlighet, og dette skjer ved Herrens Ånd."

(fortsettes)

Allehelgens søndag - en dag for å minnes de som la igjen sin signatur i oss

Dette er den store minnedagen. Søndagen da vi minnes de som har fullendt løpet, og er hjemme hos Gud. Her i tiden har vi vårt navn skrevet i protokollen til den menighet vi er tilsluttet. Når punktum settes for levd liv her på jorden, går vi ut av tiden og overflyttes til våre evige boliger. Da overføres også medlemsskapet til den himmelske festforsamlingen!

Ordene som ofte leses ved graven i forbindelse med en begravelse, er forunderlige:

"Jeg er oppstandelsen og livet. Den som tror på meg, skal leve om han enn dør. Og hver den som lever og tror på meg, skal aldri i evighet dø." (Joh 11,25-26)

Hvordan er det mulig å leve etter at man er død? Det er mulig, fordi når en kristen dør, trer man inn i den evige tilværelsen hos Gud. Derfor tror vi at de som ikke lever er her i tiden, lever hos Gud. Og for meg personlig er det blitt så stort å tenke på dette: Når vi feirer gudstjeneste så feires den ikke blott alene med de som er tilstede i kirken, men den feires sammen med den himmelske gudstjenesteforsamlingen.

Jord og himmel knyttes sammen i et eneste stort NU.

Hebreerbrevets forfatter skriver:

"Glem ikke lederne deres, de som talte Guds ord til dere. Tenk på deres liv og utgangen det fikk, og ta deres tro til forbilde. Jesus Kristus er i går og i dag den samme, ja, til evig tid." (Hebr 13,7-8)

De som er hjemme hos Gud er våre forbilder. Vi skal minnes deres liv, og særlig avslutningen det fikk. Det viktigste er nemlig ikke hvordan vi begynte vår vandring med Gud - men hvordan vi avslutter.

Vi har alle noen vi i dag tenker på. Skikken med å tenne lys på gravene er det stadig flere som følger. Jeg synes det er en god skikk. Vi trenger slike dager til å minnes, til å snakke om dem som ikke lenger er i blant oss, men som fikk betydning for våre liv. Som etterlot seg noe i oss, som la igjen sin signatur skrevet i andres liv. Jeg tenker at de fortsatt følger med oss. Hebreerbrevets forfatter skriver jo også om den store skyen av vitner som omgir oss. For meg skaper det både glede - og trygghet.