De stille i landet

For en tid tilbake leste jeg en riktig hånlig og ikke så lite overbærende kommentar i et kommertarfelt i en kristelig avis. Vedkommende undret seg over hvilken 'nytteverdi' et menneske har som har valgt å trekke seg tilbake i bønn, og stillhet. Han som skrev dette skulle bare visst! 

Jeg takker virkelig Herren for de mange Han har kalt til et tilbaketrukket og stillferdig liv. Tenk hvilken innsikt de får i Kristi mysterium og Kristi lidelsessamfunn, de bønnesvarene de opplever, de daglige erfaringene av Herrens nærvær, velsignelser uten tall. De lever enkle liv, er bofaste og reiser sjelden. De er ukjente for de fleste, men de bærer hele lokalsamfunn og land  i deres forbønner. De er de stille i landet. Den beønning som venter dem, er stor.
 

De ukjente forbederne og vekterne på muren

Han er en 'vekter på muren'. For oss nordmenn helt ukjent. Men kjent og elsket av Gud. Kjent som munken Josef, som lever sitt liv på øya Athos, i cellen til den hellige Mina, som er knyttet til klosteret Store Lavra.

Greske skipsførere kjenner godt til munken Josef. Han står ofte oppe på en mur med det greske flagget, for å hilse skipene som seilte fordi.

Som munk er hans kall å be og tilbe. Alene, under gudstjenesten, under tidebønnenes gode rytme, i liturgien.

Så godt at det finnes slike: de ukjente forbederne. En dag vil himmelen åpenbare hvilken innflytelse og påvirkning disse stillferdige menneskene hadde i sin levetid. Jeg er så glad for at jeg kjente og kjenner noen av dem, selv om munken Josef ikke var blant dem.

Vi må aldri forakte de 'stillferdige' i landet! De som ikke sier så mye, som ikke gjør så mye ut av seg, som ikke tar så stor plass. De er kjent i himmelen, de stormer himmelen, og river himmelriket til seg. De har makt med Gud, selv om de ikke forteller deg eller andre, om hvilke bønnesvar de har sett eller hva de har opplevd med Gud.

Men en dag vil vi høre deres historier. Evigheten kommer til å fylles med dem.

Et forunderlig bønnesvar

May Sissel og jeg ber Salme 91 høyt og unisont sammen hver dag. Det har vi gjort en stund nå. I natt fikk jeg oppleve at løftene holder. Ved 03.00 ble jeg rammet av et nytt kraftig angina-anfall. Etter at jeg fikk brukt nitrospray ga de intense smertene seg, men jeg var veldig urolig og redd.

'Nå trenger jeg noen som kan be for meg,' sa jeg til meg selv, men hvem er oppe nå midt på natta?

Jeg hadde ikke tenkt tanken ferdig før det piper i telefonen. Den er fra en munk i et kloster i Arizona i USA. Han spør: 'Kjære Bjørn Olav, hvordan går det med dere?' Så får jeg fortalt denne kjære munken hvordan jeg har det, og munken tar kontakt med klosterfellesskapets prior og så ber de for meg. Det er kveld i Arizona.

Jeg tror ikke på tilfeldigheter, men på gudfeldigheter.

Munken, som gjerne vil være anonym, forteller at han ble ledet til å be mye om assistanse av engler og at jeg skulle få oppleve Herrens nærhet. Etter en stund sovnet jeg, og våknet igjen kl.10.00 i formiddag. Smertene er borte, men det kjennes ut som en dampveivals har kjørt over meg.

Gud våker over oss!

I natt fikk jeg oppleve ordene fra Salme 91:

'For han skal gi englene sine befaling om å bevare deg på alle dine veier. De skal bære deg på hendene så du ikke støter foten mot noen stein.' v.11-12

Stor takk til alle som husker oss i deres forbønner.

Munken, alkoholikeren og frelse

En gang levde det en munk på Athos, som drakk seg full hver eneste dag. Han var en skandale for de mange pilegrimene som kom til den hellige øya. En dag døde han og noen pilegrimer kom for å fortelle den hellige Paisios det som hadde skjedd. De var åpenbart lettet over at et stort problem endelig var løst.

Fader Paisios svarte at han kjente til at denne munken var død. Han hadde sett i et syn at en stor mengde engler hadde kommet for å hente munken hjem til Gud. Pilegrimene ble forbauset over det Paisios sa og noen av dem protesterte og forsøkte å forklare for Paisios hvem de snakket om, fordi de trodde ikke Paisios visste hvem han var.

Da fortalte Paisios den følgende:

'Denne munken var født i Lille-Asia, rett før tyrkernes ødeleggelser, og ppå den tiden da tyrkerne samlet inn alle guttebarn. For å forhindre at denne gutten skulle bli tatt fra dem, tok foreldrene hans med seg mens de arbeidet ute på markene og skjulte ham. For at ikke barnets gråt skulle røpe ham, helte de litt raki (gresk brennevin) i melken hans, slik at han skulle roe seg. På den måten ble han alkoholiker. , men

På Athos møtte han en starets og fortalte ham sin historie. Den åndelige veilederen gav ham det rådet at skulle bønnfalle Gud, med å kaste seg ned for Guds ansikt dag og natt og be Gud hjelpe ham med å redusere drikkingen med et glass hver gang.

Etter at et år var gått, hadde munken klart å redusere 20 glass til 19, og slik fortsatte det over noen år til han var nede i 2-3 glass, men han ble fremdeles full.'

I årevis så verden en alkoholisert munk som var en skandale for pilegrimene, men Gud så en munk som kjempet en lang kamp.

Hva ser vi når vi ser et medmenneske, en bror eller en søster?
Hvilken rett har vi til å dømme?

Sensasjonelt kirkefunn i Sverige - kan omskrive hele kirkehistorien

Nye og sensasjonelle funn kan føre til at svensk kirkehistorie må skrives om. Et gravfunn som er gjort i Varnhem viser at Sverige kan ha blitt kristnet 100-150 år tidligere enn man har trodd.

- Om dette stemmer er dette en sensasjon, sier historikeren Dick Harrison til Vetenskapens värld.

I Varnhem har nå arkeologer funnet en steinkirke og graver som har ligget inntil denne kirken. Skjelettene i disse gravene kan dateres til begynnelsen av 900-tallet. Arkeologene mener at de kan ha funnet Sveriges eldste kirke og kristne graver.

Man har fremt til nå antatt at den kristne tro kom til Sverige med Ansgar. Han skal ha kommet til Birka i Mälardalen på 800-tallet. Men han lykkes ikke med å omvende noen. Først rundt 1000 års skiftet skal noen svensker ha omfavnet den nye troen. Men nå kan man på bakgrunn av dette nye funnet muligens kunne gå 100 til 150 år tilbake i tiden som altså har lykkes med det som mislykkedes for Ansgar. Mest sannsynligvis dreide dette seg om munker, men det kan også være storbønder som har kommet i kontakt med handelsemenn.

Munkene redder kirken

"Det er alltid munkene som har reddet kirken når hun sank, som har frigjort henne når hun er blitt verdens slave, og som har forsvart henne når hun er blitt angrepet

Dette var de som tente hjerter som var blitt kalde..."

- Adolph Harnach, professor i kirkehistorie, protestant. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

Når en munk får himmelbud, del 4

Her den fjerde og siste delen av historien om den koptiske munken som fikk himmelbud:

Fedrene begynte å komme til kirken. Fader Bishoy så på hver eneste en av dem, og sa farvell. Han stod stille, og lovpriste sammen med dem. Han la også merke til at fader Sheramon stod ved hans side.

Når liturgien var over, visste alle som var tilstede at fader Bishoy snart skulle forlate dem. De fulgte ham til hans celle. Dette var siste gangen de var i stand til å snakke med ham og lytte til ham. Øynene deres ble fylt med lyset fra hans englelike ansikt. Han følte en stor tilfredshet i hele kroppen. Selv om han var kjent for å snakke lite, snakket ham mye denne dagen. Han ba dem om å be til Gud for ham, at Gud måtte akseptere ham, og tilgi hans feil og synder.

En av fedrene spurte om han kunne gjøre ham en tjeneste. Han svarte: 'Ja, det vil jeg ikke nekte siden jeg går dit jeg har lengtet. Jeg har levd hele livet med den forvissning om at Kristus venter på meg i himmelen. Han vil fryde seg sammen med meg og jeg med ham. Han vil lønne meg for alle de prøvelsene jeg har hatt her under min reise på jorden. Jeg sa til meg selv: Det er bortkastet å bruke min tid på noe annet enn Ham når Herren Jesus venter på meg i himmelen med kjærlighet og lengsel. Uansett når jeg stod opp for å be, sa jeg det samme: Ja, min Herre, jeg har den samme lengsel og iver. Men la det være Din vilje, ikke min. Når det gjelder mine fall og mine synder, hadde jeg det håp i mitt hjerte at det ville ordne alt som var ruinert uten at jeg kastet bort min tid på sorg eller fortvilelse'.

De nærmet seg nå klokka tre om natten. En av fedrene klarte ikke å holde tilbake sine tårer. Det var det samme for to andre. Så ble det stille før fader Polykarp inviterte alle til å be sammen. De lovpriste som aldri før og ba med ett hjerte. Alle lengtet etter den tid da de ville bli sammen med fader Bishoi.

Når de var ferdige, ba fader Jeremia, de andre fedrene om å forlate cellen. Han forble sammen med fader Bishoi for å lytte til hans skriftemål, og han tilsa ham syndernes forlatelse.

På avstand ble forferdelige lyder hørt fra fader Bishoi's celle. Det synes som om djevelen forsøkte å ruinere hans glede etter at han hadde unnsluppet ham.

Når fedrene hadde avsluttet Vesper, gikk de til fader Bishoi's celle bare for å finne ut at han allerede var død. Han lå, med ansiktet østover, og med hendene på brystet, i det han gjorde korsets tegn.

En hvit due bel sett flyvende over klosteret i noen timer over det stedet hvor fader Bishoi hadde bodd. Det var en forunderlig dag... glede ... en mulighet for stille ettertanke ... en sjekk for å se hvordan det sto til med ens sjel.

Når en munk får himmelbud, del 3

Vi fortsetter her historien om den koptiske munken som fikk himmelbud:

Han bestemte seg for å vaske cellen sin. Da husket han at han bare hadde sovematten sin der, og et ullteppe han bredte over seg når han skulle sove.        

Han eide også en Bibel og seks åndelige bøker. Det han spiste på, pleide han å sette utenfor døren sin. Slik hadde han hatt det for vane helt siden han kom til klosteret. Han begynte å vandre rundt i den lille cellen sin. Han var så lykkelig at han ville danse. Han tenkte på at han ville oppsøke de andre fedrene for å få deres velsignelse, men han ombestemte seg siden det var så sent. Det var uanstendig å besøke noen på denne tiden av døgnet. Han gikk derfor ut for å besøke gravlunden til klosteret. Når han nådde frem dit begynte han å kysse veggen som omgav stedet. Tårene rant nedover hans kinn. Det var tårer av lykke. Ganske snart ville han bli hentet hjem. Han hadde levd hele livet for akkurat dette øyeblikket. Han kom til å tenke på noe som Isak Syreren hadde sagt:

'Den reisende handelsmannen lengter etter det land han reiste ut fra, og en munk ser frem til sin dødstime'.

Han husket fader Shishay, en munk som døde for tre måneder siden, og hvisket: 'Nå kommer jeg til deg, fader Shishay'.

Han forlot gravlunden og gikk til kirken. Han klarte ikke å holde opp med å synge. Sangen han sang var Oppstandelseshymnen: 'Christos Anesti'.

Nå hørte de klokkeklemtene som ringte inn midnattstimen. Han så for seg at han snart skulle ringe på himmelporten og en engel skulle åpne for ham og føre ham inn til de seirende.

(fortsettes)

Når en munk får himmelbud, del 2

Vi fortsetter her historien om den koptiske munken som fikk himmelbud:

Fader Bishoy åpnet døren, han lot som om han hadde sovet. De hilste på hverandre. Fader Sheramon lente seg mot fader Bishoy, og hvisket:

'Vær lykkelig, jeg har gode nyheter til deg. I dag vil du reise herfra for å være med på et bryllup, og du vil bli ikledd herlighet. Den velsignede fader Oraniois brakte meg nyheten for bare noen minutter siden. Han kom spesielt for denne anledningen fra sin hule for å fortelle deg at din avreise er nå i dag, etter solnedgang'.

Han ventet ikke på noe svar, men la til: 'Jeg forlater deg nå og vil møte deg etter Den guddommelige liturgien, slik at vi kan be sammen slik at din glede kan bli fullkommen'.

---
'Bishoy... Bishoy ... Det er tid for oppbrudd. Vær glad, å min sjel, vær glad, å mitt hjerte'.

Det første han tenkte var å fortsette sin bønn. 'Jeg takker deg Gud med alt det som i meg er. Mine sanser takker Deg på mine vegne for at Du har kalt meg denne velsignede morgen, til å bli oppreist ved Din side. Velsignet er denne dag. Velsignet er et at Du kommer til meg, og jeg til Deg. Jeg søkte etter Deg på mange steder og i dag vil jeg være i Deg. Ingenting kan rokke meg. Hva min kropp angår som Du betrodde min ånd, som er Din pust, håper jeg at den skal være perfekt foran Deg, uten noen besmittelse fra verden.

I dag gir jeg tilbake Din gave. Fra og med i dag er det ingen sykdom, ingen hjertets tristhet, ingen lyster, ingen djevel - ikke noe sinne i meg. Jeg føler det slik som om alle årene livet mitt har bestått av har passert som noen få minutter. Takken går til Deg, Guds Ånd, Den Allhellige. Fryd deg alt som er i meg med Herren. Min sjels Frelser har kronet meg med seier. Slik som jeg savner deg, fader Antonios, slik som jeg savner deg, Moses. Alle sammen, skyen av vitner som omgir oss'.

(fortsettes)

Når en munk får himmelbud, del 1

I dag - på Allehelgens søndag, passer det godt å dele denne historien fra Egypt. Jeg har oversatt den fra en bok, skrevet av biskop Macarius, utgitt av El Baramouse klosteret:

Det var på den tiden av dagen, da mørket fylte hver krik og krok i klosteret, bortsett fra det svake lyset som siver ut under dørene til munkenes celler. Nå og da kunne en høre de dempede stemmene til munker som ba, leste Bibelen eller sang hymner. Dette er vanlig hver natt. I klosteret opphører aldri lovprisningen eller bønnen.

Det var rett etter midnatt. Dørvokteren sov allerede. Hvem kan dømme ham? De to siste dagene var det ikke blitt mye søvn på ham. Dørklokka ringte to ganger, og tvang ham opp. Men han stod ikke opp med en gang. Den ringte tre ganger til. Fader Sheramon trodde han drømte. Så lød det en stemme: 'Fader Sheramon', 'Fader Sheramon'.

Dørvokteren våknet. Han stod opp, tegnet seg med korsets tegn, og sa: 'Jeg håper alt er bra. Vær så snill, gi meg visdom, Gud!' Så gikk han mot klosterporten, og spurte hvem det var. Og svaret lød: 'Jeg er Oranious'.

Nå var ikke fader Sheramon bekymret lenger. Han kjente seg trøstet når han åpnet klosterporten. Fader Oranious var en 64 år gammel munk. Han levde for seg selv i en grotte nært klosteret. Han pleide å komme til klosteret nå og da og kom da ofte med viktige nyheter til munkene. Fader Sheramon så på ham med blanede følelser. De var begynt å bli vant med hans overraskelser.

Fader Sheramon hilste på ham og sa: 'Hva skjer, fader Oranious?' Han svarte: 'Nei, jeg kommer ikke inn, jeg har det travelt. Jeg må skynde meg tilbake til hulen min. Vær så snill å fortell fader Bishoy at han reise til himmelen i morgen rett etter solnedgang. Vær så snill å be ham om å be for meg når han kommer til herligheten'. Han unnskyldte seg selv, snudde seg og gikk, akkurat som en soldat i krig som har overbrakt en viktig beskjed.

Fader Shermon var overrasket. Tårer rant nedover kinnet hans. Han visste ikke om det var fordi han kom til å savne sin bror, eller et var fordi han selv ikke var rede til å slå seg i lag med de brødrene som hadde reist før ham. Han tørket øynene, sjekket hodedekket og gikk direkte til fader Bishoy's celle. Han stod et øyeblikk utenfor for å samle seg, før han banket på.

(fortsettes)

De gav sine liv for Jesus - og sine muslimske naboer

Mange har sett filmen 'Om Guder og mennesker'. På bloggen Monastisk får du i dag den sanne historien om de syv kristne munkene som levde et stille liv i bønn og nestekjærlighet blant muslimer i en liten landsby i Algerie. 21. mai 1996 ble de drept av islamister. Les historien og la deg inspirere av det livet de levde med Jesus.

Bloggen Monastisk finner du her: http://www.monastisk.blogspot.com

Skal vi be med hjertet vil det smerte

Elder Paisios (bildet) var en av de mest kjente av vår tids åndelige veiledere på Athos fjellet. Han ble en gang spurt om hvorfor våre tanker som vandrer når vi ber og svaret er verd å merke seg:

'Fordi det er en bønn uten smerte. Skal vi be om hjertet vil det smerte. Akkurat på samme måte som vi slår hånda vår, eller en annen kroppsdel, så vil vårt sinn samle seg om det stedet hvor smerten er, slik er det også vårt sinn samler seg i hjertet, så hjertet må smerte.

- Men hvordan kan vi forbli i denne tilstanden, hvis vi ikke har ett eller annet problem, en smerte?

- Da må vi gjøre en annens smerte vår egen. Vi må elske den andre, må lide ondt med den andre, slik at vi kan be for ham. Litt etter litt må vi stige ut av oss selv og begynne å elske, å lide for andre mennesker også, for vår egen familie først og så for vår utvidende familie av Adams slekt, av Gud'.

En munk, en ulv og en ørn

Se innslaget med den serbiske munken som lever sammen med en ulv og en ørn! Det finnes mange slike eksempler på eneboere som lever i nær kontakt med skaperverket. Serafim av Sarov var et slikt eksempel. Til ham kom en bjørn, som spiste det Serafim holdt frem for den. Skaperverket stunder jo, lik oss, etter vår forløsning, og en dag da "ulven skal bo sammen med lammet, leoparden skal skal legge seg ned hos kjeet, kalven, ungløven og gjøvfeet skal gå sammen. En liten gutt skal drive dem ..." (Jes 11,6flg)