Filokalia - de gamle fedrenes lære om bønnen, del 1

I dag starter en ny undervisningsserie om bønn her på bloggen. Artiklene vil komme med jevne mellomrom. Undervisningen er hentet fra Filokalia, de gamle fedrenes lære om bønnen. Her er det mye å lære for alle som ber, enten de er nye på veien, eller har gått den lenge.

Men først litt om hva Filokalia er for noe:

Filokalia
Det er en samling med tekster, skrevet mellom 300 og 1400-tallet åndelige veiledere og mystikere tilhørende Den ortodokse kirke. Selve navnet Filokalia er gresk og betyr 'kjærlighet til skjønnheten'. Skjønnhet, sannhet og godhet er synonymer i gresk tenkning. Vi kan si at skjønnheten er en gjenspeiling av sannheten.

Filokalia er en antologi som ble satt sammen på 1700-tallet av to greske munker: Hl. erkebiskopen Makarios Notaras av Korint (1731-1805) og hl.Nikodemos av det hellige Athos-fjellet (1749-1809). Det var Makarios som begynte på samlingen av artiklene om bønn. Når Makarios besøkte Athos kom han i kontakt med Nikodemos, og overlot materialet til ham, som senere kompletterte materialet med flere tekster, blant annet en tekst av patriarken Kallistos, fra 1300-tallet. Denne Nikodemos skrev også innledninger samt biografiske opplysninger om bidragsyterne.

Verket utkom i Venedig i 1782 og skulle få en kolossal betydning for hele den ortodokse verden. Nye opplag fulgte: 1861 og 1893 i Konstantinopel og år 1900 i Athen.

Boken fikk mange nye lesere når den ble oversatt til slavisk av Paisij Velitjkovskij (1722-1794). Paisij var en munk som etter å ha bodd på Athos i mange år bosatte seg i Moldova. Denne slaviske oversettelsen ble trykket i Moskva i 1793, andre opplag i 1822. Den russiske utgaven av boken skulle bli en viktig kilde til fornyelsen av det åndelige livet blant slaverne.

For de av dere som har lest 'En russisk pilegrims vandring', som utkom på norsk på Dreyer forlag, er kjent med at denne russiske pilegrimen hadde et eksemplar av Filokalia i ryggsekken. Det var oversettelsen til Paisij Velitjkovskij. Det skulle komme nye oversettelser. Ignatij Briantjaninov (1807-1867) kom med sin oversettelse i 1856 og biskop Feofan Eremiten oversatte verket og gav det ut i fem deler. Den første delen kom ut i 1877.

Denne siste utgaven er noe endret fra den opprinnelige utgaven. Biskop Feofan gjorde noen endringer i selve teksten. Det handlet om noen vanskelige ord og begreper som ikke uten videre lot seg oversette til kirkeslavisk. Han la også til tekster av Johannes Klimakos og Efraim Syreren. Etter dette har Filokalia utkommet på engelsk, fransk, finsk, rumensk og på norsk finnes et utvalg av tekster fra Filokalia redigert av fader Johannes.

Bønnens stillhet og den sekulariserte kirke
Tekstene i Filokalia bærer i seg ørkenens og ødemarkenes stillhet. Stillhet ikke for sin egen skyld, men for å lytte til Gud.

Det mange kanskje ikke tenker på når det gjelder fedrene som skrev disse tekstene, er at de trakk seg tilbake fra en kirke som stadig mer ble sekularisert. Kirken hadde blitt en som forfølger andre troende. Den skulle komme til å forfølge den levende og sanne troen.

Dette så noen tydelig, og de fant ut at den eneste måten de kunne bevare den levende og sanne troen var å trekke seg tilbake for å be. Ikke kjempe politisk. Ikke bli en del av sekulariseringen. Men be.

Selv ble de beskyldt for å være verdensfjerne.

Det er som om denne historien har gjentatt seg selv mange ganger gjennom årenes løp. Vi står også i dag her i Vesten foran en sekularisert kirke, en kirke som vil bli lik verden. Måtte Gud også i vår tid reise opp bedere.

(fortsettes)

Når du blir urettferdig behandlet

Når vi tenker på det er Kristus som oftest er blitt urettferdig anklaget, skulle vi selv ta imot urett med glede. Selv om Han var Gud, kom Han ned til jorden på grunn av sin store kjærlighet og var beskyttet i sin mors mage for ni måneder.

Deretter levde Han 30 år et stillferdig liv. Fra han var 15 til Han var 30 arbeidet han som snekker for jødene. Hva slags redskaper hadde de den gangen? De brukte sager laget av tre og treplugger. De gav ham noen planker og sa: Lag det og det! Hvordan fikk han dem plane? Han brukte jernredskaper, slik som sigøynerne bruker. Du vet hvordan de er?

Så, tre år med problemer.

Barfotet gikk Han her og forkynte. Han helbredet de syke, med jord blandet med spytt helbredet Han en blind manns øyne, og fremdeles ba de om tegn. Han befridde de besatte fra deres demoner, men utakknemlige mennesker sa at Han selv var besatt! Og selv om mange hadde talt om Ham og profetert om Ham, og selv om Han gjorde så mange mirakler, ble Han spottet og til slutt korsfestet.

Det er derfor de som blir urettferdig anklaget er de mest elskede av alle Guds barn. Dette er grunnen til at de som blir urettferdig behandlet har i sine hjerter den urettferdig behandlede Kristus, og fryder seg i eksil eller i fengsel som om de skulle være i Paradis, for der hvor Kristus er, der er Paradis.

Hl.Paisios av Athos (1924-1994). Her ser vi ham avbildet sittende på en stein.

Om vårt hovmod og Guds nærvær

'En ettermiddag, gikk jeg for å se fader Paisios (1924-1994). I løpet av disse dagene, ble jeg som besatt av en visst hovmod som ble avledet fra mangelen på varme i mitt stakkars bønneliv. Da jeg begynte å styre min hemningsløs sinn, begynte jeg å se ting mer klart. Men nå har jeg ikke en ydmyk holdning, og trodde derfor at jeg jeg hadde nådd en viss åndelig tilstand og jeg ble begynte å skryte av det.

Jeg gikk for å se denne åndelige veilederen for å betro meg til ham mine tanker, som ble gjennomsyret av den følelse av hovmod jeg nettopp beskrev. Fader Paisios lyttet til meg og uten å si noe spesielt, begynte å fortelle meg følgende historie:

- I går besøkte en munk meg og fortalte meg noe som fikk meg til å huske den hendelsen jeg skal fortelle deg.

En natt, var jeg i min celle på Katounakia og ba Jesusbønnen og gradvis ble jeg helt inntatt av en himmelsk glede. Samtidig ble cellen min som lå i mørket bare opplyst av den skjelvende flammen fra et stearinlys, fylt med en vakkert hvit-blått lys. I begynnelsen, var lyset veldig sterkt. Jeg følte at mine øyne var også "bli sterkere" for å tåle denne gløden. Det var 'det uskapte lyset!' Jeg oppholdt meg cellen min i mange timer, og mister følelsen av alle jordnære ting, og levde i en åndelig verden, svært forskjellig fra denne.

Mens jeg var i denne tilstanden av 'det uskapte lyset' og av himmelske opplevelser, mistet jeg all følelse av tid.

På ett punkt begynte 'det uskapte lyset' å bli gradvis borte, og jeg var tilbake til min gamle tilstand av å være. Jeg begynte å føle meg sulten, så jeg tok et stykke brød å spise. Deretter var jeg tørst og hadde litt vann å drikke. Jeg begynte å bli sliten og jeg trengte å sitte ned og få litt hvile. Jeg følte meg som et dyr, og jeg beklaget meg selv for det. Endringen fra en situasjon tilbake til den andre fødte en naturlig ydmykhet. Etter å ha opplevd forskjellen mellom den åndelige tilstand jeg ble funnet i og mine jordiske behov, var det ingenting igjen for meg, uten å forakte og klandre meg selv for det.

Lenger ned fra der hvor cellen min var, var en annen munk bosatt. Jeg sto utenfor og hadde inntrykk av det var fortsatt natt med fullmåne. Jeg gikk ut og spurte ham:

-Hva Er klokka? Det virker som daggryet ennå ikke har kommet.

Munken så forbauset og spurte meg:
- Hva sa du, fader Paisios? Jeg forstår ikke.

Først da skjønte jeg hva som hadde skjedd. Det var ti om morgenen. Jeg trodde det jeg hadde sett var solen. 'Den uskapte lyset' at det så ut som var så ut som dagslys og solen så ut som en natt med fullmåne. Forskjellen mellom lyset fra solen og 'det uskapte lyset' var som den mellom natt og dag.

Når fader Paisios avsluttet sin historie, ba han meg å gå, da det var andre mennesker som venter på å se ham. Jeg gjorde min vei tilbake til cellen min og innså den tilstanden av hovmod jeg var i'.

Oversatt fra Facebook siden til Elder Paisios)

63 år i bønn, stillhet og arbeid

I 63 levde en mann i denne munkecellen på Athos i bønn, stillhet og arbeid. I det moderne samfunnet blir et liv målt i hvor effektivt og ikke minst hvor produktivt det er. Det handler om nytteverdien for samfunnet. Og aller helst skal man h

a reist mye, og sett seg om i verden. Å bli værende på ett sted hele livet synes for enkelte å være rene dårskapen. Men Josef av Vatopaidi levde etter Guds målestokk for liv som er Gud velbehagelig. 

Se http://www.monastisk.blogspot.com

Stor skogbrann herjer Athos

En skogbrann, som brøt ut onsdag, på Athos-halvøya nordøst i Hellas, truer nå flere av de tusen år gamle klostrene på den hellige øya.

Skogbranner er slett ikke uvanlige her, og øya er i utgangspunktet helt avskåret fra omverdenen. Rundt 60 brannfolk, 26 lastebiler, fire fly og tre helikoptre jobber for å få flammene under kontroll. Hundrevis av mennesker har måttet forlate området. Det vil innebære en enorm katastrofe om de gamle klosterbygningene skulle begynne å brenne. Til nå har to forlatte lagre blitt flammenes rov.

Hellas opplever for tiden en hetebølge med opptil 45 plussgrader. La oss be for alle de som lider på grunn av varmen, og for de som arbeider med å slukke brannene på Athos.

Klosterbyggeren på Athos

Athanasios Athoniten (930-1001) kom til den Athos for å søke stillhet, og endte opp med å introdusere det såkalte kenobitiske klosterlivet på den hellige munkeøya. Før Athanasios kom levde munkene på Athos som eremiter i egne celler. Nå ble noe nytt introdusert: Et monastisk liv i fellesskap.

Les mer på:

http://www.monastisk.blogspot.com

Å sitere Guds ord skuende ut over Det egeriske hav

Jeg leser fortsatt historien om Porphyrios av Athos, og er fortsatt like fascinert! Det er så interessant å lese om den unge grekerens møte med den hellige øya, med den vakre naturen, og om hans nære Gudsrelasjon. Det er ikke vanskelig å forestille seg det han skildrer her:

'En dag sendte mine veiledere meg ut for å hente jorden til skitaen. Da jeg hadde gått et stykke av veien til Hl.Niphons kirke, og som sedvanlig gikk og gjentok ordene fra Johannesevangeliet, mens jeg lot blikket gli over det Egeriske hav, som strakte seg ut i den uendelige horisont, stanset jeg et øyeblikk ved en klippe, åndet inn duften av Timian, og så begynte jeg å si teksten høyt, henrykket av naturens storhet. Jeg strakte min hånd ut og holdt en preken. Ja, jeg forsikrer dere om at det var slik. Jeg la sekken som jeg skulle hente jord i fra meg og ble stående på klippen, strakte min hånd ut og sa med høy røst:


'Og dette er dommen: Lyset er kommet til verden, men menneskene elsket mørket høyere enn lyset fordi deres gjerninger var onde. For den som gjør det onde, hater lyset og kommer ikke til lyset, for at hans gjerninger ikke skal bli avslørt'. (Joh 3,19-20)


Jeg siterte hele skriftavsnittet. Og hvem henvendte jeg meg til? Til den tomme luft, til havet, til hele den vide verden. Uten tilhørere stod jeg der og preket, midt i ødemarken'.


Bildet er fra Petersklippen på Athos, hvor man kan skue ut over det vakre Egeriske hav.

En ortodoks munks åndelige hunger og lengsel etter å holde sitt sinn rent

Denne sommeren holder jeg på å lese en biografi om Porphyrios av Athos (bildet), som jeg finner både interessant og spennende. For tiden leser jeg om hans ungdomsår på munkeøya. Han arbeider som treskjærer, og jeg ble så grepet av det jeg leser om hans forhold til Bibelen, at jeg må dele det med bloggens lesere:

'På den benken, hvor jeg satt og utførte mitt treskjærerhåndverk, hadde jeg Bibelen liggende. Jeg åpnet den og leste evangeliene forfra, helt fra Matteus evangeliet: 'Dette er ættetavlen til Jesus Kristus, Davids sønn og Abrahams sønn ...' Jeg leste, arbeidet og gjentok ordene inne i mitt hode. Det gjorde jeg uttallige ganger, og jeg kan fremdeles huske dem. Det jeg ønsket var å ha de hellige ordene i mitt hode. Jeg ble aldri trett av å gjenta dem igjen og igjen. Jeg elsket de guddommelige ord; jeg kunne føle de vibrere og forstod mer og mer av deres dybde. Umettelig gjentok jeg dem hele dagen lang. Jeg ble aldri trett av dem, selv om jeg gjentok dem hver dag.


Min entusiasme var stor, og når mine åndelige fedre forlot meg om morgenen og kom igjen om kvelden, hadde jeg fri og jeg pleide å gå til den lille Hellige Georg kirken og fordjupe meg i bønn. Jeg gikk dit, og hva skjedde så! Jeg ble så fylt av henrykkelse, at jeg ikke kunne spise. Jeg ville ikke distraheres. Kan dere forstå det? Jeg gjentok Jesusbønnen, jeg sang og jeg leste. Jeg gikk dit alene. Jeg sang. Det var kjærlighetssanger til Jesus...'


Så forteller fader Porphyrios om at hans åndelige veiledere begynte å sende ham ut på ulike oppdrag. Det var mangt og mye av praktisk arbeid som måtte utføres, og der hvor Porphyrios bodde på Athos hadde de ikke muldyr, så de måtte bære alt selv. 


'Jeg pleide ikke å la tankene vandre, men gikk og lærte deler av Skriften utenat, Salmene og de poetiske lesningene. Det gjorde jeg for å holde mitt sinn rent. Jeg tenkte aldri at jeg en dag skulle holde prekener og tale offentlig. Jeg tenkte aldri at jeg skulle forlate ødemarken. Den tanke falt meg aldri inn. Jeg trodde at jeg skulle leve her og dø her'.


Det eneste fader Porphyrios tenkte var å holde sitt sinn rent. Det er noe å tenke på!

Gode og praktiske bønneråd for hverdagslivet

Nå ved pinsetider er det en glede å kunne gi videre noen gode bønneråd av staretsen Porpgyrios (bildet), en av vår tids karismatikere! Den greske prestmunken, født i 1906 og død i 1991, var en av munkene på Athos, kjent for sine åndelige nådegaver og evne til å skjelne ånder. Jeg skal komme tilbake med en nærmere presentasjon av ham senere på bloggen. Her er noen av hans bønneråd:

'Be for dem som fremmer anklager mot dere. Si: 'Herre Jesus Kristus, forbarm Deg over oss', ikke 'forbarm Deg over ham', og den som anklager deg vil bli omfavnet av denne bønnen. Sier noen noe som opprører deg? Gud vet om det. Hva du trenger å gjøre da er å åpne dine armer og si: 'Herre, forbarm Deg over meg', og gjør din anklager ett med deg. Og Gud vet hva som torturerer anklageren din dypt i hans indre, og når han ser din kjærlighet, så skynder Han seg for å hjelpe. Han søker vårt hjertes lengsel. Hva er det den hellige Paulus sier i Romerbrevet? 'Han som gransker hjertene, vet hva Ånden vil; for Ånden ber for de hellige etter Guds vilje'. (Rom 8,27)


Be for renselsen for hver eneste person så du kan imitere englenes bønn i ditt liv. Ja, englene ber ikke for seg selv. På denne måten ber jeg for mennesker, for Kirken og for kirkens kropp. I det øyeblikket du ber for Kirken er du løst fra dine begjær. I det øyeblikket du forherliger Gud, roer din sjel seg og blir helliggjort av guddommelig nåde. Dette er den kunst jeg ønsker du skulle lære'.

Nil av Sora

Bloggen Monastisk er i dag oppdatert med en artikkel om Nil av Sora, en av de store fornyerne av det monastiske livet i Russland. Etter en reise til Konstantinopel og Athos, hvor Nil studerte ørkenfedrenes og kirkefedrenes skrifter, slo han seg ned i de djupe russiske skogene, hvor en kommunitet vokste frem rundt ham.

Bloggen Monastisk finner du her:

http://www.monastisk.blogspot.com

Skal vi be med hjertet vil det smerte

Elder Paisios (bildet) var en av de mest kjente av vår tids åndelige veiledere på Athos fjellet. Han ble en gang spurt om hvorfor våre tanker som vandrer når vi ber og svaret er verd å merke seg:

'Fordi det er en bønn uten smerte. Skal vi be om hjertet vil det smerte. Akkurat på samme måte som vi slår hånda vår, eller en annen kroppsdel, så vil vårt sinn samle seg om det stedet hvor smerten er, slik er det også vårt sinn samler seg i hjertet, så hjertet må smerte.

- Men hvordan kan vi forbli i denne tilstanden, hvis vi ikke har ett eller annet problem, en smerte?

- Da må vi gjøre en annens smerte vår egen. Vi må elske den andre, må lide ondt med den andre, slik at vi kan be for ham. Litt etter litt må vi stige ut av oss selv og begynne å elske, å lide for andre mennesker også, for vår egen familie først og så for vår utvidende familie av Adams slekt, av Gud'.

Interessant video om en radikal etterfølgelse av Jesus

Jeg har skrevet om en av de mest kjente asketene på Athos i moderne tid, Elder Paisios (bildet), en gang tidligere her på bloggen. Og jeg kommer sikkert til å gjøre det igjen.

Anledningen nå skyldes at jeg kom over en svært interessant video om ham i går. Dessverre skjemmes den av dårlig lyd, men den er såpass unik at en bør klare å se bort fra lydkvaliteten og forsøke å få med seg innholdet. Det burde være interessant for alle som ønsker å lære mer om hva en radikal etterfølgelse av Kristus vil si.

Du finner videoen her:

http://apantaortodoxias.blogspot.com/2010/11/way-to-elder-paisio.html

Dette er en video jeg nok vil ta frem igjen og se flere ganger, fordi den inneholder så mange åndelige sannheter som en trenger god tid på å ta til seg og fordjupe seg i.

Elder Paisios kom til Athos i 1950, og døde 12. juli 1994.

Å ære Den treenige

Jeg ber tidebønner, og i de faste bønnene som bes lørdager finnes det en setning som har grepet tak i meg:

"De steder hvor morgen og aften bryter frem fyller Du med jubel."

Jeg tenker på alle de stedene, jorden rundt, hvor noen våker og ber. Som disse to aldersstegne munkene på Athos. De løfter sin røst og synger englesangen: "Hellig, hellig, hellig er Herren, hærskarenes Gud! All jorden er full av hans herlighet." (Jes 6,3)

Ja, jorden er virkelig full av Herrens herlighet, både Hans egen, den herlighet som vi ser gjennom Hans fantastiske skaperverk, og den herlighet som kommer av den duft som alle de helliges bønner representerer.

Når man ber tidebønner, så er det et ledd, som stadig gjentas. Det er dette:

"Ære være Faderen og Sønnen og Helligånden, som i begynnelsen så nu og alltid og i all evighet. Amen."

Jeg elsker de ordene. De gir uttrykk for det jeg innerst inne vil, og med hele meg: ære Den treenige.

Slik også denne morgen.

Et liv i bønn og Guds nærhet, del 1

Jeg holder for tiden på med å lese om Elder Theodosius the Athonite of Karoulia. De mange som søkte et liv i radikal Jesus-etterfølgelse og bønn i ødemarkene på Athos, har interessert meg i mange år. Athos er et fjell og en halvøy i Makedonia i det nordlige Hellas kalt Agion Oros - hellig fjell. Athos strekker seg 60 km ut i Egeerhavet og dekker et område på rundt 390 kvadratkilometer. Her finnes 20 ortodokse klostre og flere eneboersteder.

Fra den siste delen av det 19 århundre frem til utbruddet av 1. verdenskrig opplevde den russisk monastiske bevegelsen på Athos sin blomstringstid. Overalt i det veldige russiske riket levde det munker som drømte om å få komme til Athos for å leve et asketisk liv i verdens eneste monastiske republikk, berømt for sin bønneatmosfære, sitt nøysomme liv og den store mengden av hellige som hadde levd der opp gjennom århundrene.

Bokstavelig talt satte tusenvis av menn seil fra Russland til det hellige fjellet i denne perioden, ja for en tid var faktisk majoriteten av munkene på Athos russiske. Mennesker fra alle lag av folket, inkludert tsar Aleksandr II og Nikolaj II, sendte store pengegaver, og sørget for at St. Panteleimon klostret og sketene til Hl. Andreas og Hl. Elias fikk storslagne utsmykninger, så vel som det som trengtes for at munkene skulle kunne leve der og de store mengdene av pilegrimer som kom på besøk hvert eneste år.

Hieroschemamunk Theodosius var en av de som forlot hjemlandet for å leve på Athos-fjellet i denne perioden. Han ankom i 1901, og levde forskjellige steder på øya, blant annet i Hl Nikolas kellion, Kapsala, og Nye Thebaid; før han slo seg ned for godt blant klippene på Karoulia. Der levde han frem til sin død.

Bildet som følger denne bloggartikkelen viser hans munkecelle. Cellen var bygget av russiske munker som bodde her for å be Jesusbønnen i stillheten. For å komme til disse avsidesliggende stedene, i de stupbratte fjellene, måtte han klatre og fire seg ned ved hjelp av jernkjeder som var festet i fjellveggen! Her levde Theodosius under åndelig veiledning av blant annet Hl. Silouan, som jeg har skrevet om ved flere anledninger på bloggen her.

I neste artikkel skal jeg skrive litt mer om Theodosius' sitt liv, som var et liv i bønn, forsakelse og tro. For meg er livene til disse hellige Guds menn liv det er verd å lære å kjenne, fordi mange av dem opplevde å leve i Guds nærhet på en måte som jeg tror mange av oss lengter etter.

(fortsettes)

Hellige Ånd, Du lys i vårt indre

Bønnen åpner oss for et grenseløst fellesskao. Verkens Guds, Kristi eller Den Hellige Ånds virkelighet kan måles - de er uten begynnelse og uten ende. Ofte er det først i etterkant, når vi ser oss tilbake, at vi fatter Kristi, den oppstandnes, uopphørlige nærvær: ' Han var her hele tiden! Det var Han!'

Hellige Ånd, du lys i vårt indre, du skinner i lykkelige dager - så vel som i tider med prøvelser.

Når lyset ser ut til å bli borte, blir du værende hos oss. Ditt nærvær former vårt indre. Det gjør det mulig for oss å gå videre fra begynnelse til begynnelse. (Bror Roger av Taize)

Bildet er av munken Stefanos, en av eneboerne på Athos-fjellet i Hellas.