Symeon den nye teologen og åndelige foreldre

I går feiret vi minnet om Symeon den nye teologen (949-1022) i forbindelse med gudstjenesten vår i Kristi himmelfartskapellet. Siden har jeg tenkt mye på noe som fortelles om Symeon, som jeg har vært opptatt av lenge: åndelige foreldre.

Det har seg slik at når Symeon, som var født i provinsen Galatia i Lilleasia, var tenåring bar på en djup indre lengsel. 12 år gammel sendte foreldrene hans ham til Konstantinopel for å studere. Men han hadde store problemer med å konsentrere seg om studiene sine og forsøkte å finne en åndelig veileder.

Etter noen år dukket en annen Symeon opp, Symeon studitten. Han var en eldre munk, men ikke presteviet. Denne Symeon skulle bli en god veileder i bønnens verden, og sørget også for at den unge Symeon fikk god åndelig litteratur å lese.

Du som vi trenger slike mennesker!

Vi tror vi klarer oss uten, men vi gjør ikke det. Vi trenger den åndelige veiledningen fra modne kristne. Mennesker som har gått veien foran oss, og gjort seg dyrkjøpte erfaringer med Gud.

Det er interessant å merke seg at Symeon mot slutten av sitt liv trekker seg tilbake fra sitt liv som prior i et kloster han har bygget opp, Hl.Mamas, for å be. Kanskje det skyldes den bønneveiledningen han hadde fått av den gamle munken?

Hellige Mamas klosteret, som lå utenfor Konstantinopel, var et kloster hvor forfallet, dekandensen, var svært stor. Hit kom Symeon og tilbrakte et kvart århundre av sitt liv. Iløpet av disse årene ble Hl.Mamas forvandlet til et mønsterkloster. Nye munker strømmet til fra alle kanter for å få åndelig veiledning av Symeon. Slik ble også Symeon en åndelig far.

Det som begynte med den gamle munken, ble ført videre av Symeon. Slik det skjer med disipler. Har du en åndelig far eller mor?

Min åndelige fars åndelige bibliotek

Ole Petter var en svært viktig person i en avgjørende fase av livet mitt. Pinsevennen, som da var i midten av 70 årene, ble en åndelig far for meg. Å komme  hjem til Ole Petter var alltid godt - og spesielt. Det hendte jeg gikk rett inn døra, tok av meg skoene i gangen, og gikk stille inn i stua.
Du skjønner jeg hørte han ba. Da ville jeg ikke forstyrre. Guds hellige nærvær lå ofte der som tjukk tåke i stua og hyllet inn den kvithårede mannen i lenestolen som pleide vennskap med Den Veldige.

Selv om jeg sto der foran ham forsatte han ofte samtalen med Gud, som om han ikke merket at jeg var kommet. Jeg satte meg. Så - og lærte hva det vil si å omgås Gud.

Så åpnet han øynene og smilte varmt.

'Jeg visste du kom', enda det slett ikke var avtalt.

Hvor hentet han inspirasjonen sin fra? På bordet lå det en veldig slitt Bibel. Det vil si det lå flere av dem. Alle like slitt. Etter hans død har jeg arvet en av dem fra som hadde fått den i gave fra ham. Den er noe av det kjæreste jeg eier. Alle taler sitt eget språk. Sidene er velbrukte, mange merket av tårer.

Men på bordet lå også Oswald  Chambers: 'Alt for Ham' (My Utmost for His Highest). Den var nesten lest i stykker. Det samme med andaktsboken til Watchman Nee: 'Brød i ørkenen'. Men her fantes også katolske forfattere som Wilfrid Stinissen, Johannes av Korset, Teresa av Avila. Alle forfattere jeg selv hadde fått så mye godt fra. Ole Petter snakket så varmt om dem - alle sammen. De var hans omgangsvenner.

Sa jeg ikke at han var pinsevenn og så leste han katolske forfattere og snakket varmt om dem? Ja, Ole Petter hentet levende vann der det var å finne. Han var herlig fri fra partisinne.

Mot slutten av sitt liv snakket han så varmt om søster Agnes Marie som har skrevet en bok med tittelen: 'Kunsten å eldes uten å bli gammel'.

'Den må du lese, Bjørn Olav,'  sa han. 'Så mye visdom!'

Dessverre fikk jeg aldri tak i den.

Jeg savner Ole Petter. Av og til så det kjennes. Jeg savner samtalene våre, bønnestundene, veiledningen hans, trøsten, formaningene - ja, de også. Og det varme smilet og forbønnen jeg og mine fikk del i. Han har vært hjemme hos Gud lenge nå.

Åndelige fedre

På farsdagen skrev jeg om min far. I kjølvannet av farsdagen, vil jeg også nevne mine åndelige fedre. Jeg har hatt noen åndelige mødre også, men de får jeg nevne når morsdagen kommer.

Det har vært en slik berikelse å ha åndelige forbilder, rollemodeller, i livet mitt. Menn som har gått veien, levd tett innpå Jesus, bedende menn. De har lyttet til meg, gitt meg råd, bedt for meg. Talt inn i livet mitt. Og vært rause med meg. Brukt av sin tid.

Hos dem har jeg kommet med mine spørsmål, mine frustrasjoner, min tvil, min vantro, mine synder. Og de har bedt sammen med meg, lyst Herrens velsignelse over meg, grått sammen med meg, satt mot i meg og oppmunret meg.

Den ene var pinsevenn.
Den andre en irsk prest.

Hver på sin måte fikk de være en åndelig far for meg.

Så har jeg fått åndelig veiledning gjennom samtaler eller lest bøker av andre enn disse to. Både nålevende, og menn som for lengst er hjemme hos Gud.

Men akkurat i dag tenker jeg på to av mine åndelige fedre som gjennom deres levde liv, og fyiske nærvær, fikk bære meg til Jesus og være der for meg når jeg trengte det aller mest.

Alle skulle ha en åndelig far.
Hva er det som gjør at  vi tror at vi skal klare kristenlivet uten?

Jeg takker virkelig Gud for mine to åndelige fedre. Nå ber jeg Gud gi meg en for den fasen jeg opplever å leve i nå.

Samtalen og den åndelige veiledningen

Jeg får mer og mer tro på den personlige samtalen. På åndelig veiledning. Fra en som har gått veien før oss, og som har gjort seg erfaringer med troen - og med livet.

Slike personlige samtaler har hatt avgjørende betydning for meg, mange ganger. Og jo lenger jeg lever med Herren, jo mer innser jeg at jeg ikke klarer meg alene. Jeg trenger noen å være transparent med. Noen jeg kan dele smerten med, undringen, spørsmålene jeg har - noen som lytter. Noen som kan bekrefte den livsveien jeg har valgt, og som kan oppmuntre meg, men som også kan korrigere meg. Noen jeg kan bekjenne synd for.

"Bekjenn da syndene for hverandre og be for hverandre, så dere kan bli helbredet", skriver Jakob i sitt brev.

Når noen har 'innsynsrett' i våre liv og spør om hvordan vi har det med Gud, og som vil oss vel og som vi har tillit til, er det lettere å leve i lyset med sine liv.

Vår tids sterke individualisme, hvor man tror 'på egen hånd', og skal 'klare seg sjøl' finner vi ikke spor av i Det nye testamente. Disiplene gikk i lære. Det skader ikke om vi gjør det heller.

Hvem er din åndelige veileder? Hvem går du i samtale hos?

Åndelig veiledning

Jeg blir mer og mer overbevist om at vi alle trenger en medvandrer. En åndelig veileder, om du vil. Vi lever i en svært individualistisk tid. Det gjelder også for troen. Den er privat og vi skal klare oss selv. Tror vi. Vi leser Bibelen på egenhånd. Vi danner oss våre egne meninger. Og vi trekker våre egne konklusjoner. Ofte løsrevet fra sammenhengen. Det blir en tro på våre egne vilkår. En tro tilpasset våre egne behov og som passer inn i den rammen vi selv setter. Troen blir selvkomponert. Det behøver ikke å bety at det er en kristen tro vi har, selv om det er det vi gjerne liker å tro.

Selv det som har med bønnen å gjøre skal vi klare selv.

Men i alt dette lurer selvbedraget og hovmodet.

Det åndelige hovmodet, som fører til fall, ligger oss snublende nær. Når vi blir vår egen målestokk, er det virkelig fare på ferde. Da blir vi ofte mennesker som er harde mot andre, mens vi tar lett på vårt eget liv.

I den keltiske tradisjonen snakker man om sjelevenner. I den ortodokse tradisjonen om staretser. I begge sammenhenger handler det om mennesker som har ervervet seg kunnskap til Guds ord, gjennom levd liv. De har gått gjennom prøvelser og lidelse. De er blitt formet i stillheten og i ødemarken, og av Den Hellige Ånd. Og de står godt plantet i en kirkelig tradisjon som ivaretar den tro som en gang for alle er blitt overlevert de hellige. De er utrustet med Åndens gaver.

Dette er mennesker som lytter etter Åndens vare stemme. Som kan være medvandrere i troens landskap. Som kan være med på å veilede og bekrefte den veien som vi går, eller som varsomt kan hjelpe oss til å spore oss inn på den igjen.

Jeg har skrevet om dette før, men som tiden går er jeg blitt enda mer overbevist om at vi alle trenger en medvandrer. Selv klarer jeg meg ikke uten. Jeg kjenner på djup takknemlighet overfor menn og kvinner som har talt inn i livet mitt. Enten det nå har vært mennesker som forlengst er hjemme hos Herren, eller som har vært til åndelig hjelp for meg mens de levde.

God åndelig veiledning

"Hver kveld stanser jeg opp og ser hvordan Jesus har nærmet seg meg i dag. Etter det ser jeg på hva som har fått makt over meg og hva jeg vil bryte med. Til slutt overlater jeg meg til Kristus. Jeg vet ikke hvor jeg hadde vært uten det."

- Magnus Malm (bildet), svensk åndelig veileder i Världen i dag, 16.september 2015

Foto: Wikipedia.

Åndelig erfaring

"Spør ikke etter råd hos noen som ikke lever samme liv som du, hvor vis han enn må være. Det er bedre å betro seg til en enkel og uutdannet menneske som selv har erfaring, enn hos en lærd filosof som taler om hva han har utforsket men som savner erfaring...

Gud skjenker ikke en nådegave til noen uten samtidig å gi oss en stor prøvelse. Nådegavene gir Han etter samme mål som prøvelsene. De lidelsene som rammer oss og som Guds forsyn sender deg er altså tegn på hvor høyt din sjel har nådd..."

- Isak Syreren, 600-tallet. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

Åndelig visdom

Behovet for åndelig veiledning er ikke blitt mindre med årene. Heller tvert om. I en tid med så mange røster, og ikke minst forvirrende røster, trenger vi hjelp fra de som går veien. Ikke bare snakker om den. Som lever livet med Kristus. De som har gjort seg erfaringer med Han som er Veien.

De er ikke lett å finne. De er sjelden vare.

Jeg snakker om mennesker med en prøvet tro. En erfaringsbasert tro. Selv om det er viktig med boklig lærdom, så er ikke det ikke de lærde jeg snakker om. 'Kunnskapen oppblåser', sier Skiften. Nei, jeg snakker om en åndelig visdom som erverves i stillheten, i Guds nærværet, gjennom år.

Jeg har lagt fra meg en del bøker. Noen av dem bestsellere. Jeg har funnet at de ikke holder mål. De består ikke livstesten. Budskapet de formidler bærer ikke varig frukt. Kanskje fordi de som har skrevet dem snakker om noe de selv ikke lever.

Selvsagt kan de være interessante, ja, de kan til og med begeistre meg. Men det er intet annet enn loff. Skal det bi noen næring for sjelen og for ånden min må det være åndelig grovbrød.

Jeg finner det sjeldent hos moderne åndelige forfattere, selv om det finnes flere hederlige unntak, så jeg må grave tilbake i tiden. Til bøker som har tålt tiden.

Men finner også denne visdommen hos mennesker som lever i dag, og som gjennom deres prøvede tro, kan bli til hjelp for andre som opplever prøvelser. De er ofte ikke så høylydte. De hører med til de stille i landet. Til bederne.

I den russisk-ortodokse tradisjonen snakker de om 'staretser', mennesker med en spesiell karismatisk utrustning, til å skjelne ånder, til å lege sjelelige sår. Jeg ber om at Gud også reiser opp slike i Norge.

En følgesvenn fra 700-tallet

Han kjennes så nær, denne Isak, som om jeg skulle ha kjent ham personlig. Så har han da også vært min følgesvenn i mange år. En bok med utdrag av hans tekster er alltid å finne i ryggsekken min, som jeg alltid bærer med meg. Nær, fordi den forferdelige krigen i Syria har gjort at mange av dens skjebner har rykket oss helt inn på livet. De senere årene har jeg vært så heldig, ja, priviligert at jeg har fått lære noen av dem å kjenne. Noen somen gang bodde på Ninivesletten, men som måtte flykte hals og hodet fra alt sammen - for å berge livet. En dag banket et ektepar på døra til Kristi himmelfartskapellet - et ektepar May Sissel og jeg er blitt så uendelig glad i. Når Evian sang Fadervår på arameisk - Jesu eget språk - så ømt og så vakkert strømmet tårene våre nedover våre kinn. Nå befinner hun og mannen seg i et land i Midt-Østen. Det kristne ekteparet fra Ninivesletten som rømte fra grusomhetene fra IS var det ikke plass for i Norge. Skammelig!

Isak av Syria, død cirka år 700, eller Isak fra Ninive, som han også kalles, kom fra traktene ved Persiabukta, akkurat der Qatar befinner seg i dag. Allerede som en liten gutt ble han dratt mot det monastiske livet. Han valgte å bli munk i et av de østsyriske klostrene. En eller annen gang mellom år 660-680 kom denne Isak vandrende til Ninive, næværende Mosul i Irak. Han ble motvillig biskop, men ikke så lenge. Isak brøt opp og vandret videre østover. Til Khuzistan, de ørkenlignende traktene langt nede sørvest i Iran. Der levde han som eremitt. I stillheten ble hans liv til bønn.

Når jeg tenkte på Isak på denne hans minnedag i dag, skrev jeg disse linjene for meg selv:

Kan jeg få holde deg i hånda, Isak?
Kan jeg få vandre ved sia ta deg?
Kan du vise meg vegen til 
'Landet der tankene har funnet sin ro?'

Kan vi sette øss inntil fjellveggen
og så lærer du meg å puste,
en urolig sjel fra Nord?
'Den som en gang for alle har
gitt seg til Gud, har ro i sjela',
har du sagt.

Jeg trur deg. 
Jeg ser det i ansiktet ditt.
Du bærer Gud med deg.
Det sitter i kroppen din.
Og du har satt spor etter deg 
i meg.

Lær å be av bederne

Hva er den beste måten å lære å be på? Å be med de som ber. Å slå seg i lag med bederne.

Bønn er noe man kan lære fra noen som allerede ber. På samme måte som et barn lærer ved å imitere andre, trenger vi forbilder. Forbilder som ber.

Vi lever i en så sterk individualistisk tid og vår protestantiske bakgrunn bygger jo også oppunder denne individualismen.

Vi er kalt til å 'gjøre disipler' og disiplene lærte å be ved å være sammen med Jesus. De så hvordan Han ba. Apostlene fikk disipler, og de så hvordan apostlene ba. Og vi ser den samme tradisjonen i den monastiske livet. Helt fra dens begynnelse ser vi at en ny monastisk bror eller søster oppsøker et hellig menneske og de bygger en munkecelle i nærheten, for å se og lære av den hellige mannen eller kvinnen. De imiterer.

De brukte ikke tid på å diskutere teologi. Tankespråkene til Ørkenfedrene er fulle av eksempler på menn og kvinner som besøkte en eller annen Abba for å spørre etter et ord år imellom. Novisene tok da dette ordet, som vanligvis var ekstremt kort og praktisk, og så gikk de tilbake til det stedet hvor de bodde og så levde de på og av dette ordet - for noens vedkommende i årevis - inntil ordet slo rot og produserte frukt. Bare da ville novisen reise tilbake til sin Abba for å få et nytt ord.

Sammenlign gjerne dette med det store antall bøker og undervisningsmateriale som finnes i dag. Hvor er fruktene i våre liv?

Vi lever i høyt tempo. Alt skal skje så fort. Også vårt åndelige liv.

Men om du vil leve lenge må du leve langsomt.

Det blir klarere og klarere for meg at mennesker i vår tid trenger åndelig veiledere og åndelig veiledning. Vi trenger å slå ned på tempoet. Se at ordet slår rot.

Det kan bli for mange ord, og for lite frukt.

For høye bekjennelser, og for lite levd liv.

Billedtekst: Vi trenger åndelig veiledning. Søk hjelp hos en moden åndelig veileder.

Kvinnen som lærte meg om den indre bønnens djup

'Å be er å tale ofte og lenge i ensomhet med Ham som vi vet elsker oss.'

Ordene tilhører Teresa av Avila (1515-1582). Jeg gleder meg stort over å feire henne i dag, på hennes minnedag. Få har vært til større åndelig hjelp for meg som henne. Denne gode definisjonen på bønn - jeg har ikke funnet noen bedre - kom til meg som en gave fra Herren, for mange år siden da jeg strevde med å finne hvile i mitt eget bønneliv. Jeg fant hvilen! Takket være henne kvinnen.

Å bli kjent med Teresa var som å bli kjent med et friskt kildevell, jeg møtte en som kjente Herren, en som var elsket av Ham, og skrev ut fra dette kjærlighetsforholdet.

Men det var ingenting i hennes barndom og oppvekst som skulle tilsi at denne kvinnen skulle bli en Kristusmystiker. Hun var ei jålete sminkedukke! En livlig tenåringsjente som som levde kun for en ting: sminke og klær.

Men så møtte hun Jesus og alt ble snudd på hodet. Hun møtte sin livs kjærlighet.

Som ung kom hun nemlig i kontakt med en bønnebevegelse og skapte djupe lengsler i henne. Den påvirket henne sterkt, men hun skulle bli 45 år gammel før den store livsendringen fant sted. I et syn får hun se Jesus. Det er et før og et etter denne hendelsen, som hun kaller sin omvendelse.

Det er gjennom sin rike erfaring med bønn at Teresa av Avila er blitt en åndelig mor og en åndelig veileder for mange - også protestanter. Mange vender seg til hennes bøker for å finne god, praktisk åndelig veiledning, veiledning som er prøvet gjennom lidelse. Da hun var 23 år gammel gjennomlevde hun en sykdomsperiode på syv år. Som nonne fikk hun det heller ikke lett i en mannskultur som den hun opplevde.

Min første åndelige veileder, en vaskeekte pinsevenn, snakket ofte og gjerne om Teresa. Hos henne hadde han funnet åndelige brådjup. Og Teresa hadde lært ham mer om bønnen enn noen av hans egne. Og slik er det - er man trygg i sin overbevisning - og lever nært Herren, finner man det friske vannet i alle kirkens tradisjoner.

Forbilder og lærlinger

Vår tid trenger gode forbilder. Ord er det nok av.  Teorier likeså. Mennesker som lever hva de preker er det færre av. Vi trenger mennesker som kroppsliggjør evangeliet. Som viser i praksis hva det vil si å leve som en kristen. Modne mennesker som har gjort seg erfaringer med at Gud er til å stole på.

Vi trenger mennesker hvis ansikter bærer preg av å ha vært ute en vinternatt. Furete ansikter. Kropper som har arr.

Apostelen Paulus skrev: "Ha meg til forbilde lik jeg har Kristus som forbilde." (1.Kor 11,1) eller som det står i en annen oversettelse: "Bli mine etterfølgere slik jeg etterfølger Kristus."

Det slår meg at dette kunne ikke en nordmann ha skrevet. Dertil er vi altfor beskjedne. Vi ville sagt: "Ikke se på meg! Se på Kristus!" Det høres mye mer fromt ut! Og mye riktigere!

Men Paulus forstod at han var et brev som ble lest av andre, jfr 2.Kor 3,2-3: " ... kjent og lest av alle mennesker."

Vi trenger mennesker som modellerer noe. Viser noe i praksis.

Det var Kristus i Paulus menneskene så. Og som var verd å etterlignes

Jeg undres på om ordet 'kristen' sier noe lenger. Begrepet er blitt svært utvannet. Det kan bety hva som helst.

Kanskje vi heller skulle bli disipler. Mennesker som går i lære - en lærling - hos en mester. Det var vel egentlig det Jesus kalte oss til å gjøre: "Gå derfor og gjør alle folkeslag til DISIPLER!" (Matt 28,19)

Det er noe underlig dette: I vår tid skal vi kurses i alt mulig, men kristenlivet skal vi leve alene på egenhånd. Akkurat det finner jeg ingen steder i Det nye testamente. Der leser jeg om en kropp og der leser jeg om lærlinger som går i lære hos en mester.

Har du noen du etterfølger, noen du går i lære hos, noen du er ansvarlig overfor?

Om å synes eller leve skjult med Gud

Hvem er du når det bare er Gud som ser deg?

Jeg har sagt det ved flere anledninger: den største utfordringen en kristen har er ikke i det offentlige rom. Ektheten i liv med Gud viser seg når ingen andre ser deg, og det er bare deg - og Gud.

I det offentlige rom, når alle andre ser den kan du spille en rolle. Du kan spille skuespill. Men aldri når du er alene.

Da prøves ektheten i ditt trosliv.

En venn av meg fortalte om en munk fra Romania. Faktisk var det hans skriftefar. Denne munken hadde trukket seg tilbake til et avsidesliggende område av Transylvania. Der levde han helt alene i en skogskoie og tok sjeldent imot besøk. Han levde for Gud. For Guds ansikt. Noen vil si: bortkastet. Skulle han ikke heller vært aktiv mer i det synlige?

Det finnes mange menn og kvinner som har trukket seg tilbake fra det offentlige rom og som lever bare for Gud. Det har vært mange opp gjennom kirkens historie, men også nå. Vi kan kalle dem "de stille i landet", "de som gjør lite ut av seg", eller "de som lever det skjulte livet i Kristus." Det er ikke de som skaper de store overskiftene, eller som vi hører så mye om. Kanskje vi ikke kommer til å høre om dem før vi kommer hjem til himmelen. Men der er de kjent. Der hører de med blant de navngjetne. Der snakker man om dem. Der venter det dem en belønning.

Her bryr vi oss ikke så mye om dem. Her oversees de gjerne. Regnes ikke med.

Hva betyr mest: Å få belønningen her på jorden, eller i himmelen?

En starets og rollemodell

I den russisk-ortodokse tradisjonen finnes det "staretser". Vi kunne kanskje kalle dem "åndelige vismenn", eller åndelige veiledere som fungerer i Åndens gaver, særlig i den profetiske og i evnen til å skille ånder.

En slik starets var Tihkon av Zadonsk (1724-1783). I går feiret vi hans minnedag.

Man utnevnes ikke til å bli en starets, men denne åndelige gaven, for det er det dette er, gjenkjennes av folk som ser Den Hellige Ånds gjerning i et slikt menneske.Vanligvis er de å finne blant munkene og hos legfolk, men det hender også de er biskoper. Som i tilfellet Tikhon av Zadonsk. Han hører med blant det moderne Russlands mest elskede helgener. Ikke minst ble han høyt elsket og verdsatt av samfunnets marginaliserte og fattige. Mange oppsøkte ham for å få del i hans åndelige veiledning.

Tikhon ble født i landsbyen Korotsk i Novgorod regionen i Russland i 1724. 16 år gammel begynner han sine studier ved presteseminaret i Novgorod og i en alder av 34 avlegger han sine monastiske løfter. Han blir presteviet, og senere konsekrert til biskop av Voronesj. Men tiden som biskop varer ikke mer enn i underkant av syv år. Det er helseproblemer som fører til at han trekker seg tilbake til et kloster i Zandonsk. De siste fire årene av hans liv levde han i streng atskilthet og bønn. Han dør i dette klosteret 26. august 1783.

Den russiske dikteren Fjodor Dostojevskij ble inspirert av Tikhon, så mye at da han skulle portrettere staretsen Sosima, så var Tikhon en av hans inspirasjonskilder. Og ikke uten grunn. Tikhon kroppsliggjorde på mange måter hva en starets er: et overgitt Gudsmenneske som fungerer i Åndens gaver.

Tikhon av Zandonsk er blitt kalt Russlands Chrysostomos. Han var svært opptatt av korsets mysterium. Han kjente på sin egen tilkortkommenhet og det var kanskje derfor så mange ble berørt av hans mildhet

En ting er sikkert - vi trenger virkelig staretser i dag.

Anam Cara - en sjelevenn

Anam Cara er kelternes ord for "sjelevenn" - en medvandrer. Livet er en reise, en vandring, og vi kunne alle trenge en å reise sammen med! I samtaler med så mange mennesker rundt om i landet i forbindelse med mine bønneseminarer, ser jeg mer og mer behovet for åndelige mødre og fedre. Som kan gå ved siden av. Oppmuntre. Støtte. Bekrefte. Veilede. Gjennom eget levd liv.

I går skrev en venn av meg noe som berørte meg sterkt. Han forteller om sin sjelevenn, som nylig gikk hjem til Herren. Jeg har oversatt deler av det han skrev fordi jeg synes det gir en god innsikt i hva en slik åndelig medvandrer, en Anam Cara, kan være. Jeg skriver kan fordi en slik sjelevenn kan være mye forskjellig.

Jeg traff Andy Raine på Shetland. Han er danser, bosatt på den hellige øya Lindisfarne. Nylig tok han farvel med en av sine beste venner, sin sjelevenn, Benny Mclaughlan. "mild, bedende, som voktet meg for det onde, som tok seg av meg," skriver Raine.

"Det første vi gjorde sammen var å lære dansen 'Servant Song'. Jeg var i Frankrike når jeg fikk beskjed om at han var gått bort, så det endte med at sang denne sangen som nok var ukjent for de fleste der jeg var. Benny Mclaughlan har vært en sann venn, kjærlig ektemann, far og bestefar. Han har også vært en forbeder, en bønnens mann, med 'hjertet til en eneboer'. Han kunne dukke opp med sekker med opptenningsved og stable dem opp utenfor terrassedøra vår, slik at vi ikke fikk åpnet den, så kjøre avgårde med det samme hjemover før han ble savnet. Jeg måtte forklare for ham at jeg heller ville ha en fem minutters prat med ham enn all veden! Hvis jeg hadde problemer og trengte hjelp til å se veien videre kunne han ringe eller plutselig dukke opp, og si at han hadde tenkt på meg eller hadde bedt for meg...

Han tilhørte 'eneboer-teamet' som jeg hadde gleden av å ta med meg til Isle of Man, vi dro til New Hampshire og til Cutchbert Island. En gang måtte Benny bare reise til Tara i Irland og da dro vi via Whithorn og stanset ved Slane hvor vi tente bål og grillet. Han laget karmen til det store ikonet av Frelseren av Andreij Rublev som jeg har i brakka mi, og han hjalp meg å gjenoppbygge vår Poustinia ved Old Bewick.

Han var så mild når han talte og så lett. En gang var han uten bil og det var greit å gå til jobb, men det plaget ham litt for da kunne han jo ikke ta opp noen haikere og gi dem skyss!

I begravelsen ble Salme 84 lest etter Benny's eget ønske. Han sang den så ofte og den var hans tilknytning til kommuniteten vår. Han var ekspert på å lage dører, men var også en dørvokter. Mange av hans arbeidskollegaer fylte opp kirken i begravelsen.

Når han ble pensjonist kom han hver dag over til øya (Lindisfarne), for å sitte på Cutchbert Island, for å velsigne de som kom forbi. Kreften og behandlingen han fikk for den gjorde ham svak, han følte på ubehag og var motløs, men nå har han reist hjem.

Han elsket pilegrimsvandringer, men denne påsken var han for dårlig til å legge ut på en. Men han kom for å velsigne oss når vi la ut på vår vandring.

Da jeg spurte ham for mange år siden om han ville være min sjelevenn svarte han bare: 'Jeg ber for deg hver dag.' Og jeg visste at han mente det. Benny hadde et sjenerøst hjerte.

Benny, du sannne sønn av Tweedmouth, Tara's fakkelbærer, med det klare øye og med latter i stemmen, jeg hilser deg."

Når jeg leser dette kjenner jeg på en djup takknemlighet for de som har vært mine sjelevenner, mine medvandrere, som jeg har lært så mye av. Har du en Anam Cara - en sjelevenn, en åndelig medvandrer?

Med Wilfrid Stinissen på tur - til minne om en karmelittmunk og en pinsevenn

I går tok jeg med meg Wilfrid Stinissen på tur! Jeg dro til min faste bønneplass, en kort biltur fra huset vårt. Stinissen har vært en trofast venn i mange år. Jeg kjenner på en djup takknemlighet for de åndelige skattene han har delt med meg. Og slik er det for mange. Min åndelige far, en gammel pinsevenn som nå er hjemme hos Herren, hadde også denne karmelittmunken som åndelig sikringskost gjennom de senere år av hans liv. Joda, pinsevenner og karmelittmunker går sammen!  De har to ting felles: Jesus og gleden i Den Hellige Ånd!

Jeg holder på å øve meg i å overlate alt i Guds hender.

For det er sannelig en øvelse.

Særlig i alvorlige sykdomsfaser. Om man skal gjøre det på ramme alvor, vel og merke.

"Vi kan spare mye tid om vi går til analyse hos Den Hellige Ånd," skriver Stinissen i boken: Fader, i dine hender. Denne boken betraktet han som den viktigste han har skrevet. Wilfrid Stinissen gikk hjem til Herren 30.november 2013.

Nå hadde ikke Stinissen noen problem med at mennesker gikk i analyse hos kompetente psykiatere eller psykologer. Men han oppmuntrer oss også til å benytte oss av Den Hellige Ånd. Stinissen skriver:

"Vi kan be ham belyse fortiden, og lede oss til de hendelser som vi ennå ikke har sagt et helhjertet ja til... En vanlig analyse krever som regel mange, mange timer. Om vi bare bruke en tiendel av denne tiden til kontakt med Ånden, som er den som kjenner oss bedre enn vi kjenner oss selv og som er den beste terapeut vi kan tenkes å bli henvist til, så skulle vi i de fleste tilfeller komme mye fortere fram til sannheten. For Hans oppgave er som kjent å veilede til hele sannheten og å overbevise om synd, rettferdighet og dom. For Ham er ingen ting skjult. "Mine ben var ikke skjult for deg da jeg ble skapt i lønndom ... Du så meg den gang jeg var et foster, i din bok ble alt skrevet opp." (Salme 139,15-16). Han ser alt, vet alt. Når vi åpner oss for Ham, blir vi dermed delaktige i hans viten. Det er typisk for Den Hellige Ånd å sette alt inn i en større sammenheng. Han kan vise deg at Faderen har vært med i alt du har gjennomlevd."

Det ble en ransakende dag på bønneplassen min i går. Jeg inviterte Terapeuten til å gjøre jobben sin.

Billedtekst: Boken "Fader - i dine hender" har i mange år vært en god følgesvenn. Foto: Bjørn Olav Hansen.

Det er hav å seile

16. mai - på minnedagen for den hellige Brendan - ble jeg minnet om at hans berømte sjøreise også kan bli en metafor for den indre reisen vil alle inviteres til å legge ut på. Som Brendans sjøreise kan også vår indre reise bli et eventyr, men da må være villige til å kaste loss, heise seilene og be Den Hellige Ånd fylle seilene og forlate vår komfortsone. Det er en reise som både foregår i rolig, smult farvann, men også i røff og urolig sjø.

Min seilas er ganske røff for tiden. Farvannet er ukjent. Bølgene går av og ting ganske skyhøye og reisen gjør meg sjøsyk. Mandag kommer det kanskje en avklaring hvordan reisen blir videre. Da skal jeg til nevrolog på Lillehammer. Men jeg kjenner kapteinen ombord. Han har reist her før. Jeg overlater uroen min til Ham.

Derfor tilbringer jeg tid med åndelige pusteøvelser: øyeblikk av hvile, hvor jeg forsøker å puste rolig og bli klar over det konstante nærværet av Gud som omfavner meg og gjennomtrenger meg.

Hellige Brendan (486-578) ble født i Munster regionen i Irland, og vokste opp i et kloster. Han skulle med tiden vokse i åndelig modenhet og ble åndelig far til så mange som 3000 munker. Men det er nok sjøreisen han er mest kjent for. En reise som skulle ta ham helt til det vi i dag kjenner som Amerika, nær 1000 år før Columbus.

Derfor går han da også under navnet "Navigatøren". Reiselysten var han. Foruten sin store sjøreise besøkte han også Finnian i Clonard og Columba på Iona. Han gjennomførte også en rekke sjøreiser, til Skottland, Wales, England og Gallia. Han var også en kjent klosterbygger.

Om å lære av en åndelig far

Enda en gang har jeg lagt ut på en vandring sammen med fader Isidor. Det er blitt noen turer over noen år nå. Jeg har søkt hans råd, og denne milde, skinnende, Kristus-like russiske munken, har gjennom sin barnlige enkelhet vært meg til stor åndelig hjelp.

En ting han har hjulpet meg til å se er at det hjelper i grunnen lite om man har hodet fullt av teorier og abstrakte tanker om troen, om troen ikke kroppsliggjøres og leves ut. Man kan ha fullstendig rett, og likevel ta så fullstendig feil. Om kjærligheten mangler. Og da mener fader Isidor Kristi kjærlighet.

Jeg tok frem boken om fader Isidor - Jordens salt - skrevet av staretsens åndelige sønn, Pavel Florenskij, som er blitt kalt en russisk Leonardo da Vinci, da jeg ikke fikk sove i natt. Florenskij var intet mindre enn en religionsfilosof, poet, kunsthistoriker, lingvist, fysiker, astronom, matematiker og ingeniør. Og denne lærde mannen skriver altså om en svært enkel, uskolert munk, en Kristi dåre!

Men jeg forstår godt hvorfor.

For fader Isidore veileder gjennom eget levd liv. Ikke gjennom bindsterke verker av lærde menn. Det er nemlig ikke alt du kan lese deg til, om du går Åndens skole.

I går leste jeg om fader Isidore og hans omgang med andre mennesker.

Pavel Florenskij skriver, her i min oversettelse:

"Å vise menneskene kjærlighet - rike eller fattige, aristokrater eller enkle mennesker, tjenestemenn eller bønder, rene mennesker (om noen slike finnes) eller syndere, ortodokse eller ikke-ortodokse, ja, selv ikke-kristne og hedninger - det var for fader Isidor like viktig, eller kanskje mer, som det å puste. Han gjorde godt til høyre og til venstre, enkelt og naturlig, uten å tenke på eller merke, ja, ikke i det hele tatt ane at det han gjorde var noe spesielt, uvanlig, unikt. Aldri slapp han noen fra seg uten at han hadde sagt noe oppbyggelig, trøstende og oppmuntrende. Når han gikk fordi noen sa han alltid noe godt. Så han et formørket ansikt, tok han alltid bort sorgen fra det. Var noen i behov for hjelp, gav fader Isidor alt han hadde. Om dette ikke var tilstrekkelig, bad han forsiktig, ydmykt, mildt, ja, forsagt, andre om hjelp. Om ikke det var nok, var han beredt til å gi bort alt..."

Når jeg leser dette kommer jeg til å tenke på ordene til apostelen Paulus i 1.Kor 2,16:

"For hvem kjente Herrens sinn, så han kunne undervise ham? Men vi har Kristi sinn."

Kristi sinnelag. Hva kjennetegnet det?

"La dette sinn være i dere, som og var i Kristus Jesus, han som, da han var i Guds skikkelse, ikke holdt det for et røvet bytte å være Gud lik, men uttømte seg selv idet han tok en tjeners skikkelse på seg, da han kom i menneskers liknelse ..." (Fil 2,5-7)

Jeg tenker - at jeg har mye å lære og det er mye som gjenstår på at Kristi bilde trer frem i mitt liv. Jeg vil fortsette vandringen med fader Isidor for å lære av ham, og jeg tenker: det finnes ikke så mange slike åndelige veiledere som denne enkle munken. Når jeg ser på de kristne bokhandlernes utvalg av bøker i åndelig veiledning skrevet av en del av de som skriver kristen oppbyggelseslitteratur så er det sørgelig tynne greier.

Skriftemålet og en skriftefar

En venn av meg - en munk - holder på å skrive en bok om skriftemålet. Den gleder jeg meg til å lese.

Mange er i ferd med å gjenoppdage skriftemålets velsignelser. Skriftemålet er nemlig god sjelehygiene. Det å bekjenne sin synd for et annet menneske, og oppleve å få tilsagt sine synders nådige forlatelse i den Herre Jesu navn, er noe av det største et menneske kan få del i. Det er virkelig en gave.

Vi skulle alle ha en skriftefar. En person som kan ta imot et skrifte og tie stille ned ens betroelser. Så slapp en å gå rundt og bære på så mange ting som tynger ens liv. En lege jeg kjenner sa det slik ved en anledning: "Jeg skulle ønske dere prester kunne gjenoppta praksisen med skriftemålet. Mange av de pasientene jeg har kunne ha sluppet å komme til meg, for de kommer jo for å betro meg sine synder og skrøpeligheter."

Legen mente å kunne gjøre bedre nytte for seg som lege enn som sjelesørger, men siden det er så få som går til presten eller pastoren for å betro seg, så tar denne legen også imot et skrifte.

Min venn, munken, skriver om sin skriftefar. Hans åndelige far.

Det er gripende å lese om hvordan han skyndte seg for å skrive ned noe av det hans åndelige far lærte ham. Med det samme samtalen var over skyndte min venn, munken, seg å finne et papirark og så skrev han ned rådene han fikk. Og alle disse bekjennelsene, skriver han, forble hos hans åndelige far, hans mentor og medvandrer. Tilbake fikk han under, kjærlighet, tålmodighet og det viktigste av alt - tilsagt seg sine synders nådige forlatelse.

Jeg skulle ønske mange flere fikk oppleve dette.

Å reise seg etter å ha fått syndernes forlatelse tilsagt seg og gå ut døra er som å møte morgengryet og den nye dagens velkomst.

Det store behovet for åndelige fedre og mødre

"For om dere har tusen lærere i Kristus, har dere i mange fedre. Det var jeg som ble deres far i Kristus Jesus da jeg ga dere evangeliet." (1.Kor 4,15)

Mange mennesker i våre menigheter har sønderknuste liv og har erfart mer avvisning og smerte enn de fleste kan forestille seg. Disse kjempende krigerne har ingen aldersbegrensning; de kommer fra alle deler av livet, og de er desperate etter åndelige foreldre som kan pleie dem; noen som virkelig bryr seg og som kan hjelpe dem til å finne deres identitet og seier i Kristus. Mange sliter med at de tviler på seg selv, frykt, ja, til og med skam over ting fra fortiden som har plaget dem. De ønsker å sole seg i den varme gløden fra Guds kjærlighet, men de føler seg uverdige. Hvem vil hjelpe dem?

Som åndelige fedre og mødre skulle vi ikke være så redd for å tilby dem den oppmuntring, kjærlighet og støtte som de er så desperat i behov av.

Faktisk kommer vår største glede når vi løfter opp de falne, oppmuntrer de sønderknuste, og berører andre slik Jesus gjorde - vi skal være Jesus med hud på, i den verden vi lever. Det er årsaken til at vi er her.

Husk at Jesus selv fungerte som en åndelig far overfor den falne kvinnen, en ung kvinne med en syndig fortid. Han ville ikke kaste stein og fordømme henne, fordi Han i sin store kjærlighet ville gjenopprette henne. Bibelen er full av eksempler på gode mennesker som for en tid rotet det til for seg, men som ble gjenopprettet - mennesker som Peter og kong David, bare for å nevne to eksempler.

Mange av dagens bortkomne Guds barn føler seg sikker på at Han aldri vil kunne tilgi det de har gjort. Som et resultat, vender de seg bort fra kirken og Herren, og føler seg uverdige til å søke den hjelp som de så desperat er i behov av. Og tro det eller ei, noen er blitt avvist av kirkens folk når de faktisk tok mot til seg for å få tilgivelse.

Dette er en uholdbar situasjon - en Gud hater. Faktisk er det slik at Han akkurat nå ønsker å reise opp åndelige fedre og mødre til å være mentor for de sønderknuste og fortapte, for å bringe helbredelse og håp, til å berøre, lege og hjelpe dem til å modnes. Denne nye generasjonen av åndelige foreldre mener at ethvert Guds barn er for verdifulle til at Kristi kropp skal fordømme dem eller kaste dem bort.

I 1.Kor 4,15 sier Paulus dette: "at selv om dere skulle ha ti tusen læremestere i Kristus, så har dere ikke mange fedre ..." Selv etter 2000 år, er vi fortsatt i et stort behov av åndelige fedre og mødre i kirken. Hvor er de?

Det er ikke vanskelig å tjene disse dyrebare sårede krigerne. Faktum er at de er ivrige til å suge opp all den kjærlighet, nåde, godhet, mildhet, tålmodighet, medfølelse, veiledning og tilgivelse vi kan gi.

Jesus Kristus er den opprinnelige og fullstendige åndelige far. Han hadde alle kvalitetene som er nødvendige, og til en viss grad har vi også disse kvalitetene. Tross alt, vi er skapt i Hans bilde. Sanne åndelige foreldre vil ofre sine liv for sine barn, og er alltid villige til å bygge et barns karakter, løse ting, klar til å gi næring til de spesielle gavene og kvalitetene som de andre ikke klarer å se. Åndelige foreldre oppmuntrer disse sårede krigerne til å gjøre bruk av sine gudgitte gaver, og svært ofte også vise dem hvordan. I dag reiser ikke Gud bare opp pastorer som har et sant hyrde-hjerte. Han ønsker også at alle i Kristi kropp skal veilede noen andre. Dette er hva et fellesskap burde handle om.

Som åndelige foreldre har vi en ekte Kristus-lignende kjærlighet til andre, og ønsker ikke noe annet enn å løfte opp andre og heie dem fram til åndelig modenhet. En mentor har den unike visjonen og innsikten for hvordan man best kan få kontakt med de sønderknuste. Når Den Hellige Ånd kaller deg, ta hintet. Ikke vær redd for å gå ut i tro. Når du aksepterer din nye rolle som en åndelig far og mor, som en mentor, så vil Gud være med deg hvert skritt på veien.

Det kan forekomme at en du har åndelig omsorg for vakler eller vandrer vekk fra veien. Men ditt kall er å være tålmodig, til å være støttende, mens du varsomt trekker dem tilbake, og til å elske dem betingelsesløst, idet du minner dem om deres identitet i Kristus. Mange snubler på vei mot modenhet, men Gud vil være der for å støtte deg, for å gi deg styrke til å bære, og mot til å se et gjennombrudd, hvis du er villig til å stå løpet ut.

Hvis din åndelige sønn eller datter faller må du tilby dem en fast men kjærlig korrigering mens du alltid kommuniserer din kjærlighet og ditt håp til dem. Bli det forbildet de så sårt trenger ved å vise medfølelse, i stedet for en hard dom, mens du demonstrerer din urokkelige tro på at Gud ser dem som vinnere, seirende på alle områder. De trenger bare en 'cheerleader' som oppmuntrer dem og forteller at de kan klare det.

Husk at Paulus sa dette: "Bli mine etterfølgere, likesom jeg etterfølger Kristus." (1.Kor 11,1)

Når de faller fra, be for dem og tro at Gud ikke vil gi dem opp, men vil ta tak i deres hjerter og gjenopprette dem, så lenge de omvender seg og søker sann gjenopprettelse. Han vil helbrede deres sår, omgjøre deres arr til stjerner og gi dem en ny sjanse som de så desperat trenger. Omfavne dem og vis dem Kristi kjærlighet, gråt med dem og lytt til dem som få andre gjør.

Du trenger ikke å være biologiske foreldre for å være en åndelig far og mor. Paulus hadde ingen egne barn, men han fortsatte med å være det største eksemplet på en far som verden noensinne har sett. Bruk de erfaringene du har gjort deg i livet og tilby støtte og kjærlighet og veiledning til noen som er i nød.

Til slutt: det finnes ingen bedre investering du kan foreta enn å gi deg selv til å oppreise de falne og gjenopprette dem til liv i Gud. Bandasje på et sår, en klem, og kjærlighet til de som ligger nede. Og du vil bli overrasket over hvor mye velsignelse som ligger i denne prosessen, idet du gjør noe som virkelig teller for evigheten.

Herre, hjelp meg å tjene disse dyrebare barna. Gi meg kjærlighet, nåde, godhet, mildhet, tålmodighet, oppmuntring, medfølelse, veiledning og tilgivelse for disse kjære. Tillat meg å være en åndelig far eller mor med et ømt hjerte til de åndelige barna som ingen elsker. Hjelp meg til å korrigere dem i kjærlighet. Jeg nekter å gi dem opp eller å la dem gå før de er helbredet og hele. Hvert eneste Guds barn er altfor verdifulle til at Kristi kropp skal fordømme dem eller avvise dem. Herre, du har ingen mistilpassede.

- Steve Porter. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen