Guds tid

 Det ligger noe vidunderlig i det at Gud ikke skapte tiden som en uendelig lang, ensformig linje. Guds tid er ikke alltid den samme. Det er ikke alltid samme temperatur, det er ikke alltid like lyst eller mørkt, det er ikke alltid sommer eller alltid vinter.

Menneskene har en tendens til å utslette og jevne ut alle forskjeller. I stedet for å arbeide om dagen og hvile om natten, har vi forstyrret både vår og naturens egen rytme og skiller ikke lenger mellom dag og natt. 

Også i vår egen åndelige utvikling skulle vi ønske at alt skjedde med samme hastighet. Men slik er det ikke i virkeligheten. Gud styrer tidens gang, både på det materielle og det åndelige planet, og han gjør det med en stadig veksling.

I dag søker menneskene så mye kunstig avveksling. Vi vil stadig ha noe nytt. Det skyldes kanskje at vi har mistet følelsen for den naturlige rytmen i Guds tid.

Guds tid har en rytme som består av død og oppstandelse. Alt begynner, alt dør og alt begynner på nytt. Ingen ting er ferdig en gang for alle, ingen ting utvikler seg etter en jevnt stigende kurve. Det finnes sterke og svake øyeblikk. Det finnes tider da det ikke hender noe spesielt, og tider da det begynner noe helt nytt.

Hvis du bare respekterer denne rytmen og følger den uten motstand eller innvendinger, vil du allerede nå kunne ane noe av den dype harmonien Gud har skapt deg til.

- Wilfrid Stinissen: I Guds tid, Verbum 1994, side 368

Bønnen modner

 Det finnes to måter å be på. Den ene er å ville få noe av Gud. Det er å be, insistere og 'kjempe' med Gud for å få ønskene oppfylt.

Lignelsen om enken og dommeren er et eksempel på en slik bønn (Luk 18,1-8). Enken ber dommeren om å få sin rett. Dommeren vegrer seg til å begynne med, men siden enken er så utholdende, gir han seg til slutt. Og Jesus legger til: "Skulle så ikke Gud hjelpe sine utvalgte til deres rett, de som roper på ham dag og natt? Er han sen til å hjelpe dem? Jeg sier dere: Han skal sørge for at de får sin rett, og det snart." 

Meningen med denne lignelsen er ikke at vi skal mase så inderlig at Gud til slutt oppfyller vår bønn fordi han så og si blir 'beseiret' av oss. Gud er ikke som dommeren. Han gir oss snart vår rett når vi ber ham. Han svarer på alle bønner. Han oppfyller alltid behovene til den som ber. 

Men en dag innser du kanskje at ønskene dine ikke gjelder de virkelige behovene dine, du bør forandre på ønskene dine.

Den første formen for bønn et menneske lærer, er vanligvis det å be om å få noe. Du vender deg til Gud i din nød og ber om hjelp. Det er utmerket. Gud vil hjelpe deg.

Men bønnen din modner og vokser til. Etter hvert forskyves tyngdepunktet mer og mer bort fra ditt eget jeg og til Gud. 

Bønnen blir en måte å være på. Det blir å være stille hos Gud, se på ham, beundre ham, lytte og være åpen for å ta imot. Bønnen blir en måte å la seg elske på. 

- Wilfrid Stinissen: I Guds tid, Verbum 1994, side 215

Bønnen modner

 Det finnes to måter å be på. Det ene er å ville få noe av Gud. Det er å be, insistere og 'kjempe' med Gud for å få ønskene oppfylt.

Lignelsen om enken og dommeren er et eksempel på en slik bønn (Luk.18,1-8). Enken ber dommeren om å få sin rett. Dommeren vegrer seg til å begynne med, men siden enken er så utholdende, gir han etter til slutt. Og Jesus legger til: "Skulle så ikke Gud hjelpe sine utvalgte til deres rett, de som roper til ham dag og natt? Er han sen til å hjelpe dem? Jeg sier dere: Han skal sørge for at de får sin rett, og det snart." 

Meningen med denne lignelsen er ikke at vi skal mase så iherdig at Gud til slutt oppfyller vår bønn fordi han så å si blir 'beseiret' av oss. Gud er ikke som dommeren. Han gir oss snart vår rett når vi ber ham. Han svarer på alle bønner. Han oppfyller alltid behovene til den som ber. 

Men en dag innser du kanskje at ønskene dine ikke gjelder de virkelige behovene dine, du bør forandre på ønskene dine.

Den første formen for bønn et menneske lærer, er vanligvis det å be om noe. Du vender deg til Gud i nød og ber om hjelp. Det er utmerket. Gud vil jo hjelpe deg. 

Men bønnen din modner og vokser til. Etter hvert forskyver tungdepunktet mer og mer bort fra ditt eget jeg og til Gud.

Bønnen blir en måte å være på. Den blir å være stille hos Gud, se på ham, beundre ham, lytte og være åpen for å ta imot. Bønnen blir en måte å la seg elske på.

- Wilfrid Stinissen: I Guds tid. Verbum 1994, side 215.

En indianerkvinnes djupe visdom

En av mine venner er en kristen indianerkvinne. På forunderlig vis har Gud mange ganger talt gjennom henne rett inn i livet mitt. Særlig i vanskelige sykdomsperioder. Selv ble hun etterlatt på gata ni og en halv måned gammel, og funnet av politiet i Chicago. Hun ble plassert i et barnehjem, og senere adoptert bort. Da var hun seks. Hun ble misbrukt, og 11 år gammel fant hun ut at det var tryggere på gata enn i familien som hadde adoptert henne.14 år gammel møtte hun Jesus, og ble døpt.

I 2011 ble Brown Eagle dignostisert med langt fremskreden krefr. Hun tok opp kampen, og har vært kreftfri i fire år. Prøvelsene har vært mange. Utrettelig arbeider hun for å hjelpe de fattige, de hjemløse og marginaliserte.

Her om dagen skrev hun - og det gikk rett hjem hos meg:

"Den visdom jeg har lært gjennom skriftningene i årstidene vi opplever i livet, er at noen ganger må vi bli ført lenger bort slik at vi kan bli brukt på en større måte av Gud. Og noen ganger er  det slik at andre ikke vil forstå, men det er helt i orden. Fordi Gud var, er og vil for alltid bli vårt svar."

Å bli 'ført lenger bort' handler om at Gud tar oss til side, inn i stillheten, avsondretheten, hvor vi er alene, og hvor Herren får en mulighet til å tale til oss. Det skjer for en periode. Hvor lenge vet Gud alene. Så, når tiden er inne, tar Han oss frem igjen, for å gi videre hva vi har fått.

Min erfaring er at det ikke alltid er like lett å forstå dette, særlig ikke når Gud tar oss til side, midt i aktive år. Vi tror jo at vi er så viktige, ja, uunnværlige. Men Herrens visdom er annerledes.

En starets og rollemodell

I den russisk-ortodokse tradisjonen finnes det "staretser". Vi kunne kanskje kalle dem "åndelige vismenn", eller åndelige veiledere som fungerer i Åndens gaver, særlig i den profetiske og i evnen til å skille ånder.

En slik starets var Tihkon av Zadonsk (1724-1783). I går feiret vi hans minnedag.

Man utnevnes ikke til å bli en starets, men denne åndelige gaven, for det er det dette er, gjenkjennes av folk som ser Den Hellige Ånds gjerning i et slikt menneske.Vanligvis er de å finne blant munkene og hos legfolk, men det hender også de er biskoper. Som i tilfellet Tikhon av Zadonsk. Han hører med blant det moderne Russlands mest elskede helgener. Ikke minst ble han høyt elsket og verdsatt av samfunnets marginaliserte og fattige. Mange oppsøkte ham for å få del i hans åndelige veiledning.

Tikhon ble født i landsbyen Korotsk i Novgorod regionen i Russland i 1724. 16 år gammel begynner han sine studier ved presteseminaret i Novgorod og i en alder av 34 avlegger han sine monastiske løfter. Han blir presteviet, og senere konsekrert til biskop av Voronesj. Men tiden som biskop varer ikke mer enn i underkant av syv år. Det er helseproblemer som fører til at han trekker seg tilbake til et kloster i Zandonsk. De siste fire årene av hans liv levde han i streng atskilthet og bønn. Han dør i dette klosteret 26. august 1783.

Den russiske dikteren Fjodor Dostojevskij ble inspirert av Tikhon, så mye at da han skulle portrettere staretsen Sosima, så var Tikhon en av hans inspirasjonskilder. Og ikke uten grunn. Tikhon kroppsliggjorde på mange måter hva en starets er: et overgitt Gudsmenneske som fungerer i Åndens gaver.

Tikhon av Zandonsk er blitt kalt Russlands Chrysostomos. Han var svært opptatt av korsets mysterium. Han kjente på sin egen tilkortkommenhet og det var kanskje derfor så mange ble berørt av hans mildhet

En ting er sikkert - vi trenger virkelig staretser i dag.

En tilstand av vekst og modning

"Mange spenninger i et fellesskap kommer fra det faktum at enkelte mennesker nekter å vokse opp; selv om veksten i et fellesskap avhenger av veksten til hvert medlem.

Det finnes alltid mennesker som motstår endringer; som nekter å utvikle seg; de vil at ting skal være som de alltid har vært. Et fellesskap er alltid i tilstand av vekst."

- Jean Vanier i boken Community and Growth. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

Egen vekst og modning

"Det er alltid lettere å akseptere svakhetene til en som er funksjonshemmet - vi er der nettopp fordi vi aksepterer det - enn vår egen svakhet, som ofte tar oss med overraskelse!

Vi ønsker å se bare gode kvaliteter i oss selv. Vekst begynner med at vi aksepterer vår egen svakhet."

Jean Vanier (bildet) i Community and Growth. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

Vekst og modning

"Mange spenninger i et fellesskap kommer fra det faktum at enkelte mennesker nekter å vokse; selv om veksten i et fellesskap er avhengig av veksten til hvert av sine medlemmer.

Det finnes alltid mennesker som står imot all forandring; de nekter å utvikle seg; de vil at alt skal være som det har vært. 

Et fellesskap er alltid i en tilstand av vekst."

Jean Vanier (bildet) i Community and Growth, side 106. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

Vekst

'Hvis vi lar oss selv bli dratt mot de som smigrer oss eller som ligner oss, som deler våre ideer, så vil vi ikke vokse.

Vekst kommer når vi kommer nærmere mennesker som er forskjellig fra oss og når vi lærer å ønske velkommen og lytte til de som utløser vår smerte'.

Jean Vanier (bildet) i From Brokenness to Community, side 38. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

Karakterens modning

Peter Halldorf (bildet) skriver noe i sin andaktsbok, 'Med evig kjærlighet', som er svært tidsaktuelt, med tanke på kirkens ledelse:

'Modning har forrang fremfor entusiasme når Det nye testamente angir hvilke kriterier som bør søkes hos dem som skal betros oppdraget å være hyrder i kirken. Åndelig klarsyn er viktigere enn store drømmer. Karakter har en annen relevans enn karisma. Et lederskap som skal vare over tid, må hvile i det vedkommende er.

Med karakter mener vi den substansen i et menneske som gir oss grunn til å stole på vedkommende. Tillit opparbeider den som forvalter sine ord, sine penger og sine relasjoner med integritet.

Et menneskes karakter ligger mer i det som får vedkommende til å tale, enn i det han sier. Det er de dypere drivkreftene i et menneske som former dets karakter - eller ødelegger den. Det er motivene som skaper et menneske. I antikken sa man at karakteren hadde å gjøre med et menneskes måte å forholde seg til sine medmennesker på, og til sitt begjær. Derfor dannes ikke vår karakter over natten. Ledere bør velges blant dem som har vært med over tid. I kretsen av dem som har vist seg tilliten verdig, fordi de har lært seg å vente. 'Ta profetene til forbilde, de som talte i Herrens navn. De holdt tålmodig ut når de måtte lide vondt'. (Jak 5,10)

Utsatt tilfredsstillelse av egne behov fremmer modning, mens fokus på umiddelbare resultater leder til karakterens forfall. Å lære seg til å vente, er nødvendig for å bevare den indre friheten som gjør at vi verken lar oss forføre av smiger eller skremmes av motstand'.

(Peter Halldorf: Med evig kjærlighet. Luther forlag 2013, side 224)

Foto: Världen idag.