Om å bli bevisst på Guds nærvær

 I en tidligere artikkel denne uken skrev jeg om tre ting som er forutsetninger for den indre bønnen. Den første var den åndelige lesningen, den andre var å øve seg i å leve i Guds nærvær.

Å leve i Guds nærvær er egentlig ikke noe annet enn å la bønnen overskride den tiden vi avsetter for å be og bli bevisst at Guds nærvær er der hele tiden. Når vi har fått vanen ved å hengi oss til den indre bønnen skjer dette spontant. I begynnelsen av det åndelige livet må vi imidlertid øve oss opp til å bli bevisst Guds nærvær. I 1.Kong 17,1 leser vi om dette: "Gud er den levende, innfor hans ansikt står jeg."

Et annet nøkkelord er Apg 17,28: "For i ham er det vi lever og rører oss og er til." 

Teresa av Avila har skrevet noe om dette: "Jeg vet at Herren aldri skal etterlate oss ensomme og overgitte om vi ydmykt ber om å holde oss med selskap. Om vi i løpet av et år ikke skulle lykkes i å øve oss i å være bevisste på hans nærvær, må vi prøve neste år. Vi vil aldri angre oss i den øvelsen fordi den er vel anvendt tid. Jeg er sikker på at det er en vane vi kan oppnå og at vi klarer å øve oss i å vandre side ved side med Mesteren."

Det er min personlige erfaring med den indre bønnen at vi må bestemme oss for at vi ofte under dagens løp løfter vårt hjerte til Gud. Bønnen er ingen intellektuell øvelse, men et indre liv: den har med Guds kjærlighet å gjøre, som er utøst i våre hjerter. Og den har like mye å gjøre med stillhet og taushet, som med ord. Vi kan glede oss over Guds nærvær hele tiden uten en gang å forme en bønn med ord. Det finnes en ordløs bønn, som består ev et eneste stort sukk. Jesus sa: "UT AV HANS INDRE skal det strømme elver av levende vann."

Bønnen finner oss

Jeg finner hvile i dette: bønn - den finner man! Eller kanskje rettere sagt: bønnen finner oss. For den ekte bønnen kommer ikke utenfra, men innenfra, som en gave gitt oss av Den Hellige Ånd.

Vi tenker vel som regel at det er vi som tar initiativet til å be, men det er Den Hellige Ånd som tar det egentlige initiativet. Det er Han som skaper lengselen etter å be - i oss. Akkurat det gir meg en stor hvile og ro.                                                                 
"Man treffer på bønnen som den største overraskelse, eller så har man funnet noe annet enn bønn," skriver Willi Lambert i boken "Å be med livets pulsslag".

Han legger til: "Den Hellige Ånd er det bedende menneskes verden. Den er den åndelige atmosfæren som mennesket lever av som menneske. Den er åndedraget, det åndelige-sjelelige oksygen. Slik er bønnen alltid blitt sett og opplevd som 'sjelens åndedrag'."

En øvelse i å gi seg selv til Gud

Jeg har noen dager nå tenkt på noen ord som Kim Larsen uttalte i et intervju Dagen gjorde med ham om Wilfrid Stinissen (bildet).

"Bønn er en øvelse i å gi seg selv til Gud. For at du skal kunne gi deg selv til Gud når du dør må du øve deg her i livet."

Jeg har ikke klart å glemme de ordene, og ikke har jeg tenkt det heller. Dette er visdom.

Selv er jeg inne i en fase av livet hvor jeg holder på å øve meg i å overlate alt til Gud - ting for ting. Det er ikke alltid så enkelt som det høres ut som. Men det er en stor velsignelse i å gjøre det.

Foto: Bengt Malmgren

Karakterens modning

Peter Halldorf (bildet) skriver noe i sin andaktsbok, 'Med evig kjærlighet', som er svært tidsaktuelt, med tanke på kirkens ledelse:

'Modning har forrang fremfor entusiasme når Det nye testamente angir hvilke kriterier som bør søkes hos dem som skal betros oppdraget å være hyrder i kirken. Åndelig klarsyn er viktigere enn store drømmer. Karakter har en annen relevans enn karisma. Et lederskap som skal vare over tid, må hvile i det vedkommende er.

Med karakter mener vi den substansen i et menneske som gir oss grunn til å stole på vedkommende. Tillit opparbeider den som forvalter sine ord, sine penger og sine relasjoner med integritet.

Et menneskes karakter ligger mer i det som får vedkommende til å tale, enn i det han sier. Det er de dypere drivkreftene i et menneske som former dets karakter - eller ødelegger den. Det er motivene som skaper et menneske. I antikken sa man at karakteren hadde å gjøre med et menneskes måte å forholde seg til sine medmennesker på, og til sitt begjær. Derfor dannes ikke vår karakter over natten. Ledere bør velges blant dem som har vært med over tid. I kretsen av dem som har vist seg tilliten verdig, fordi de har lært seg å vente. 'Ta profetene til forbilde, de som talte i Herrens navn. De holdt tålmodig ut når de måtte lide vondt'. (Jak 5,10)

Utsatt tilfredsstillelse av egne behov fremmer modning, mens fokus på umiddelbare resultater leder til karakterens forfall. Å lære seg til å vente, er nødvendig for å bevare den indre friheten som gjør at vi verken lar oss forføre av smiger eller skremmes av motstand'.

(Peter Halldorf: Med evig kjærlighet. Luther forlag 2013, side 224)

Foto: Världen idag.

Mens vi venter på fastetiden

VG kom med en god påminnelse i går. På førstesiden et stort oppslag om 'fastemat'.

For vi nærmer oss fastetiden i det hellige kirkeåret! Tenk om årets fastetid virkelig kunne bli det! En ny innvielsestid med Gud.En tid hvor man levde enklere, fikk bedre tid. Ja, det er mulig! Det handler om tre ting:

1. Prioritering. 2. Prioritering. 3. Prioritering.

Fastetiden setter fokus på det ene nødvendige: vårt forhold til Gud. Spørsmålet er jo om det forholdet har prioritering for oss eller ikke? Eller om Gud er den som får 'slumpen' - resten, av oss. Når alt annet har fått sitt?

Av og til må vi stille oss de litt ubehagelige spørsmålene. Noen trenger å senke skuldrene, og for dem vil fastetiden kunne bli et møte med Guds favnende kjærlighet, for de kan bruke tiden til å glede seg over Hans uendelige kjærlighet til oss. Andre trenger en påminnelse fra Den Hellige Ånd om områder av deres liv, hvor de rett og slett trenger å omvende seg!

Andre trenger hjelp til å forenkle livet, og fastetiden kan bli en god hjelp til å ta tak i livet sitt og gjøre noe med tidstyven. Få bedre tid til familie, venner, menighet.

La oss ta med oss ordene apostelen Paulus gav unggutten Timoteus:

'Øv deg heller i gudsfrykt' (1.Tim 4,7b)

Kristenliv handler om disippelliv og som en disippel av Jesus trenger vi øvelser. Fastetiden er en slik øvelse.

Noen tips for å overleve åndelig

På bloggen sin: www.ulfekman.se har Ulf Ekman offentliggjort noen praktiske og gode åndelige råd for hvordan man kan vedlikeholde sitt kristenliv. Jeg finner rådene så gode og nyttige at jeg gjerne gjengir dem her. Ikke minst når sommeren kommer trenger vi å leve disiplinerte liv!

Her er hva Ekman skriver:

Många lever ett aktivt, krävande och stressat liv och har svårt att utveckla sitt andaktsliv. Visst skulle man vilja åka på en retreat eller leva mer i stillhet med mer bön och bibelläsning men det verkar inte gå. Istället kapitulerar man och går med dåligt samvete. Samtidigt känns det hur det inre livet tunnas ut. Vad skall man göra?

Vi har alla olika vanor, temperament och sätt att göra saker. Det som skall fungera i längden måste vara anpassat efter min personlighet. Samtidigt kan vi inte bara gå på känslor och impulser utan måste, sakta men säkert, bygga upp heliga vanor. Vi får vara så disciplinerade det går utan att falla i lagiskhet. Lagiskheten är en riktig glädjedödare. Det är så viktigt att veta att andaktslivet inte är andliga gymnastikövningar eller en bantningskur som måste genomlevas utan att Jesus står där varje morgon och längtar efter att tala med oss. Han vill ha några minuters kärleksfull gemenskap med oss och han ger så otroligt mycket tillbaka till oss.

För den som inte orkar med en timmes andaktsstund på morgon och långa bönestunder på kvällen finns här några tips:

När du vaknar, säg “Jesus”. Upprepa sakta hans namn när du går ur sängen.

Sträck dig efter Bibeln direkt efter att ha stängt av väckarklockan och läs genast ett eller två bibelord, inte mer. Detta klarar alla.

Be tyst i tungor i ditt inre på väg in i duschen. Det får ditt inre att bli lovsjungande istället för att börja meditera över dagens alla bekymmer.

Be alltid för maten. Inkludera kort dagens händelser i frukostbönen så att du lägger dagen i Herrens händer.

Försök om det går att ha en tio minuters bön och bibelläsning innan du rusar iväg. Ha ett litet NT i fickan, läs på toa, på bussen, i korta pauser på jobbet. Lägg in Bibeln på datorn så du kan läsa någon vers då och då.

Försök, om det går, att läsa igenom Bibeln åtminstone vartannat år. Även om du inte skulle hinna igenom så har du ändå hunnit en god del. Själv försöker jag numera att sträckläsa den vartannat år och det andra året går jag mer på djupet i en bibelbok som jag då ständigt återvänder till. För två år sedan var det Johannesevangeliet. I år är det Efesierbrevet.

Insistera på att, åtminstone själv, alltid be bordsbön. Vi kastar oss inte över maten som djur utan tackar Herren för varje gåva vi får.

Be kort, riktade böner, ofta tyst, för speciella situationer på jobbet och för speciella personer. Be direkt, vänta inte, men du behöver inte be så länge.

Försök att gå på din församlings bönemöten och var med i en cellgrupp.

Försök att ha aftonbön, gärna tidigare på kvällen, med några av familjemedlemmarna. “Den familj som ber tillsammans förblir tillsammans.”

Om du tycker om att läsa i sängen, sluta då det hela med Bibeln så att du somnar med bibelord i ditt sinne, inte romaner och nyhetsartiklar.

Upprepa tyst för dig själv namnet Jesus tills du somnar.

Gör inte allt detta på en gång utan ta några saker i sänder, pröva dig fram och bli inte missmodig om det inte fungerar bra genast. Du skall se att hela din dag mer och mer blir omgärdad av Guds närvaro. Bön är samtal med Gud och han är alltid där för att ha gemenskap med dig. Bön är något underbart just därför att Jesus är underbar.

Å bringe Kirken tilbake til kirkene - de åndelige disipliner, del 5

Den første artikkelen om de klassiske åndelige øvelser, og annonseringen av våre kurstilbud, adstedkom uventede sterke reaksjoner på en annen blogg. Reaksjonene bygget på åpenbare misforståelser om hva de åndelige øvelsene, eller disiplinene representerer. Jeg håper at denne artikkelserien skal hjelpe oss til å finne tilbake til disse hjelpemidlene, som kan føre oss inn i et åndelig liv med Herren Jesus i sentrum. I den forrige artikkelen skrev jeg om bibelmeditasjon, eller Jesusmeditasjonen. Denne artikkelen handler om bønn, som er en av de klassiske åndelige disipliner.


Pionermisjonæren William Carey sa en gang: "Bønn - i enerom, brennende og trosfylt - ligger til grunn for all personlig gudsfrykt." Personlig synes jeg Ole Hallesby's definisjon av hva bønn er, er den beste. Han sier i det som er blitt en klassiker: Fra bønnens verden: "Å be er å lukke Jesus inn." Hallesbys bok om bønn er den norske boken som er mest oversatt. De gamle bederne brukte å si: "Bønnen er sjelens åndedrett." Det er et utmerket bilde. Hallesby skriver om dette:


"Den luft som kroppen trenger, omgir oss på alle kanter. Den vil selv inn i oss og trykker på. Det er jo vanskeligere å holde pusten enn å puste. Vi behøver bare å åpne munnen, så går luften inn i lungene våre og gjør sin livgivende gjerning i hele kroppen. Den luft sjelen trenger, omgir også oss til alle tider og på alle kanter. Gud omgir oss i Kristus på alle sider med sin mangeartede og helt tilstrekkelige nåde. Vi behøver bare å åpne sjelen. Og nå er bønnen sjelens åndedrett, det organ som slipper Kristus inn i vår visne og tørre sjel. Han sier: 'Om noen åpner døren, da vil jeg gå inn...' Merk deg nøye hvert ord her: Det er ikke vår bønn som trekker Jesus inn i sjelen. Det er heller ikke vår bønn som beveger Jesus til å gå inn hos oss. Han behøver bare adgang. Så går Han selv inn. For Han vil inn. Og Han går inn over alt hvor han ikke nektes adgang." (Ole Hallesby: Fra bønnens verden. Luther forlag 1978, side 9-10)


En annen som understreker det samme som Hallesby er Kristusmystikeren og eneboeren Julian av Norwich. Hun skriver om Helligånden: "Jeg er opphavet til din bønn. For det første er det min vilje at du skal få det; dernest er det jeg som får deg til å ønske det; og etter at jeg får deg til å be om det, ber du om det. Hvordan skulle det da ha seg at du ikke skulle få det du ber om?"


Richard Foster skriver at "bønn er å bli forvandlet". Jeg tror Foster har helt rett i dette. Det skjer noe med meg når jeg ber. I omgangen med den treenige Gud blir jeg forandret og forvandlet. Når vi ber begynner vi å tenke Guds tanker, ønske det Han ønsker, elske det Han elsker og ville det Han vil.


Det er viktig at vi har dette perspektivet på hva bønn er, og hva bønn utretter, fordi mange blir mismodige når de hører tale om bønn. De kjenner at stressnivået øker og selvfordømmelsen kommer sigende, fordi de skulle ha bedt mer. En av årsakene til at vi arrangerer seminarer om det personlige bønneliv er å hjelpe mennesker ut av denne selvfordømmelsen og kunne be med hvilepuls. Bønn handler nemlig først og fremst om et personlig forhold til den man ber til.

Tidligere artikler i denne serien har stått på trykk: tirsdag 20.mai, mandag 19.mai, søndag 18.mai, fredag 16.mai og torsdag 15.mai.
(fortsettes)

Å bringe Kirken tilbake til kirkene - de åndelige disipliner, del 2

I gårsdagens artikkel skrev jeg om Richard Foster som en av de som har løftet frem igjen verdiene som de klassiske åndelige disiplinene eller øvelsene representerer. I den forbindelse nevnte jeg også teologen og professoren i filosofi, Dallas Willard (bildet). Dallas Willard som også er pastor, ordinert av Sørstatsbaptistene, sier at "frelse er ikke bare tilgivelse for synder, det handler også om en total forvandling av våre liv." Pastor Willard er av den oppfatning, som jeg personlig deler, at "vi kan i økende grad bli lik Kristus i karakter og i kraft ved å etterfølge Ham i Hans livsstil som omfatter alt."

Nå er det vel ingen som vil være nybegynnere. Vi har en del å forsvare. Selv har jeg stanset en stund ved Jesu egne ord i Matt 11,29. Vers 28 er vel det som oftest siteres og som lyder slik: "Kom til meg, alle dere som strever og bærer tunge byrder, og jeg vil gi dere hvile." I det neste verset står det: "Ta mitt åk på dere OG LÆR AV MEG."

Å ha Jesus som læremester. Det er det viktigste for en som vil være en Jesu disippel. Nå er det ikke bare ordet nybegynner en del forakter, men også ordet øvelse eller disiplin. Vår tid er preget av en så sterk invidualisme, at bare tanken på at man skal følge en disiplin eller gjøre en øvelse, er noe vi misliker. Men slik er det ikke for mennesker som driver med idrett. De er vant til å sette seg mål, og vet at de må leve disiplinert for å nå dem.

Apostelen Paulus er ikke redd for å snakke om de åndelige øvelsene overfor sin unge medarbeider Timoteus:

"Bær også du lidelsene, som en god stridsmann for Kristus Jesus! Ingen soldat lar seg hindre av dagliglivets gjøremål, for han vil gjøre som hærføreren vil. Og en idrettsmann må følge reglene om han skal vinne seierskransen. Bonden som arbeider hardt, skal få først av avlingen. Tenk over det jeg sier! For Herren skal gi deg innsikt i alt." (2.Tim 2,3-7)

Vi skal lære av Jesus, og Jesus levde et veldig disiplinert liv. Han var nøye med å avsette tid for å be, studere Skriften, faste etc. Apostelen Peter er inne på dette når han skriver:

"For Kristus led for dere og etterlot dere et eksempel, for at dere skal følge i hans fotspor." (1.Pet 2,21)