Det nye kirkeåret og bønnens hus

 Denne dagen har jeg gledet meg til. Et nytt kirkeår. Konsentrasjon med fokus på Jesus. Dagens evangelietekst er hentet fra Matt 21,10-17 og kunne ikke vært mer tidsaktuell. Den handler om Jesus som velter pengevekslernes bord og duehandlerenes benker, og sier til dem: "Det står skrevet: Mitt hus skal kalles et bønnens hus. Men dere gjør det til en røverhule."

Det finnes mange kirker som har blitt omgjort til røverhuler, men så er vi også vitner til at Gud reiser opp menigheten som et bønnens hus for alle nasjoner i dag. Det er svært gledelig. For menighetens føderom er jo et bønnemøte. Vi leser i Apg 1,13-14 at disiplene var samlet på Øvresalen, "hvor de pleide å holde til...Alle disse holdt sammen og var utholdende i bønnen, sammen med noen kvinner og Maria, Jesu mor, og hans brødre." Og senere, i Apg 12 leser vi om Marias hus. Enkelt bibelforskere vil ha det til at Øvresalen og Marias hus var ett og samme hus, men det kan godt ha vært to forskjellige. I Apg 12,12 leser vi: "Da Peter var blitt klar over dette, gikk han til Marias hus. Hun var mor til Johannes med tilnavnet Markus. Mange var samlet der og ba."

En av menighetens grunnpilarer er bønnen: "De holdt urokkelig fast ved...bønnene." (Apg 2,42) 

I dag gjenreiser Herren den bedende forsamlingen. Menigheten er betrodd mektige åndelige våpen: "For våre våpen er ikke kjødelige, men de er mektige for Gud til å bryte ned festningsverker, idet vi river ned tankebygninger og enhver høyde som reiser seg mot kunnskapen om Gud, og tar enhver tanke til fange under lydigheten mot Kristus." (2.Kor 10,4-5)

Historien tilhører bederne. Bederne utgjør en enorm maktfaktor. Gud hører bønn. og historien formes gjennom bønn. Den uken vi nå starter på er en skjebnetid for Norge. Da skal Stortinget behandle forslaget til ny abortlov. La oss be om at den ondes planer ikke lykkes.

Kirkeåret

 Menneskelivet bygger på rytme. Rytme innebærer alltid en veksling mellom sterke og svake tider.

Kirkeåret tilbyr oss en fast rytme, med tider for bot og tider for jubel, med hverdager og søndager, med vanlige uker og den stille uke. Det er vi som bestemmer om denne rytmen bare skal være intetsigende formalisme, eller om den skal få inspirere oss til et mer inderlig forhold til Gud. 

Uten høydepunkter kan livet bli grått, ensformig og banalt. Men det går heller ikke an å alltid leve på høyden. Vi kan ikke alltid være jublende glade og brennende i ånden. Det er bra å alltid ville leve på toppen. Men hvis vi vil nærme oss dette målet og gradvis nå et høyere nivå, er den beste metoden å følge ydmyk med på kirkeårets rytme av mer eller mindre intensive perioder.

De kirkelige høytidene danner et jevnt kretsløp som stadig gir oss muligheter til å trenge dypere inn i Guds mysterier. Mysteriene henger uløselig sammen med hverandre. Hvert enkelt av dem reflekterer også noe av de andre. I julen ser vi Jesus naken og fattig i krybben, og der aner vi allerede noe av korset. Hver høytid møter vi det kristne mysteriet i all sin fylde. Egentlig feirer vi alltid det samme, men sett under forskjellig synsvinkel.

Denne enheten i mysteriene gir kirkens rytme en fullkommen harmoni. Gud er enhet i et mangfold. Hvis du vet at det er han som strømmer gjennom alt som skjer, blir hele livet ditt en harmonisk rytme.

- Wilfrid Stinissen: I Guds tid. Verbum 1994, side 362

Julenatt - hellige natt

I en urolig tid som vår skinner det i nattens mulm og mørke et lys og et håp, og vi trenger dette lyset og dette håpet som aldri før: 

"Men det skjedde mens de var der, da kom tiden da hun skulle føde. Og hun fødte sin sønn, den førstefødte. Hun svøpte ham og la ham i en krybbe, for det var ikke rom for dem i herberget. Det var noen gjetere der på stedet som var ute på marken og holdt nattevakt over flokken sin."

Peter Halldorf skriver i sin bok 'Hellig år': 'Vi trenger tid for å ta inn over oss det enestående som skjer julenatt. Det mysteriet vi feirer denne hellige natten, er sammen med oppstandelsen kristendommens viktigste enkelthendelse, historiens avgjørende begivenhet: Gud blir menneske... I liturgien, både i eukaristifeiringen og i de daglige tidebønnene og bibellesningene gis vi det språket som gjør oss i stand til å nærme oss mysteriet: tilbedelse og undring. Vi tilber det vergeløse barnet, Han som alene har all makt i himmel og på jord. Vi lovsynger den udødelige som blir dødelig for at vi skal få evig liv. Vi bøyer oss i undring for Ham som har sin trone i himmelen, men som ser på oss fra dyrenes matkrybbe'. (Peter Halldorf: Hellig år. Luther 2012, side 58)

Julen varer tretten dager i Kirkens hellige år. Kristi fødselsfest begynner julenatt og når sitt høydepunkt den trettende dagen; den dagen som i Vest kalles 'epifantia' - åpenbaring. I Østkirken kalles dagen 'theophania' - gudsåpenbaring.

Julenatt. Det er et av de vakreste ordene jeg kjenner, ved siden av det vakre ordet: inkarnasjon. Gud som blir menneske. Frelserens fødsel. Gud som stiger ut av evigheten, og trer inn i tiden. Finnes det noe større enn dette?

Apostelen Johannes uttrykker det så blendende vakkert i sitt første brev:

'Det som var fra begynnelsen, det som vi har hørt, det som vi har sett med våre øyne, det som vi betraktet og våre hender rørte ved, om Livets ord - og livet ble åpenbart, og vi har sett det og vitner og forkynner dere livet, det evige, som var hos Faderen og ble åpenbart for oss ...' (1.Joh 1,1-2)

Livet - det evige.

Dette er Sønnen. Han er selve livet personifisert. Og Bibelen sier at den som 'har Sønnen, har livet'. (1.Joh 5,12)

I en av den tidlige kirkens vakreste liturgier, som vi først og fremst har den hellige Basileios av Cæsarea å takke for, beskrives frelseshistorien på følgende måte:

'I din barmhjertighet har du besøkt menneskene på mange måter - du har sendt profetene, du har adstedkommet store under gjennom de hellige som i slekt etter slekt har stått deg nær ... Du har gitt oss Loven. Du har sendt engler til vår beskyttelse. Og når tidens fylde kom talte du til oss gjennom din egen Sønn...'. 

Eller som Ignatios (død ca år 100), menighetsleder i Anitokia i generasjonen etter apostlene, uttrykker det:

'Det finnes en eneste Gud, som har åpenbart seg gjennom Jesus Kristus, sin Sønn. Det er Hans ord som har stått frem fra stillheten'. 

Stillheten brytes julenatt, av barneskrik. Leo den store, biskop av Rom (død 461), kalte Jesu fødsel for 'livets fødselsdag':

'Mine elskede, i dag er vår Frelser født. La oss derfor glede oss! Nå på livets fødselsdag skal det ikke være sorg. Livet tar bort vår frykt for døden og inngir oss glede, for vi er blitt lovet evigheten. Ingen blir vist bort fra denne lykken. For oss alle er det en og samme grunn til denne felles gleden; fordi vår Herre, som har knust synden og døden, ikke fant en eneste skyldfri, kom han for å betale for alle.

Må den som er hellig juble, for han nærmer seg seierspalmen! Må synderen fryde seg, for han er innbudt til nåden! Må hedningen fatte mot, for han kalles til livet! 

I tidens fylde tok nemlig Guds Sønn menneskets skikkelse, som den guddommelige visdoms og kunnskapens uutgrunnelige djup hadde besluttet, for at menneskene skulle forsones med sin Skaper og for at djevelen, dødens oppfinner, skulle beseires ved den samme menneskelige natur som han selv hadde beseiret.

Mine elskede, en slik fødsel sømmet seg Kristus, Guds kraft og Guds visdom. Ved denne fødselen var han både lik oss i sin menneskelighet og oss overlegen i sin guddommelighet. For var han ikke sann Gud, kunne han ikke gi oss legedom, og var han ikke sant menneske, kunne han ikke gi oss et forbilde'.

La oss feire høytiden! Dette er en glimrende anledning for oss til å tilbe Barnet og samtidig vitne om Frelseren som er kommet.

Det nye året med Jesus i sentrum

 Hvilken glede det er å våkne 1.søndag i advent, og få nåde til å begynne et nytt kirkeår! Livet lever!

Jeg synes dette er den fineste tiden av alle: lysene som tennes i mørketiden, forventningene frem mot julaften, godheten som alle viser mot hverandre, alle mulighetene til å snakke om Jesus. For aldri er folk så åpne som nå til å snakke om Han som er julens innhold - om vi bare våger, forsiktig.

Og hvilket budskap har vi ikke å formidle! Vi kan snakke om at Gud har fått et ansikt. Vi kan snakke om Gud som 'slo opp sitt telt midt i blant oss', som er den bokstavelige oversettelsen av: 'Og Ordet ble kjød og tok bolig iblant oss'. (Joh 1,14)

Ingenting er så kroppslig som den kristne troen! Gud ble menneske! Født midt iblant oss - av en kvinne, av Maria. Det er jordnært.

Vet dere hva jeg er lei? Jo, på denne tiden dukker det alltid opp noen kristne som skal krangle!

Krangle om det virkelig var på denne tiden Jesus ble født. Så kaster noen andre kristne seg på og skal diskutere. Dermed har man gått glipp av den beste anledningen av alle til å fortelle om innholdet i dette, kanskje kirkens vakreste ord, inkarnasjonen!

For det er jo et under: Gud fra evighet av blir menneske. Gud får et ansikt i Jesus. Konkret. Nært.

Og så gleder jeg meg over å ta fatt på nok et kirkeår. Følge Han som er hundre prosent Gud og hundre prosent menneske gjennom evangelietekstene. Vi leser kirkeårets tekster noen dager på forhånd i Kristi himmelfartskapellet. Lytter stille til opplesningen av Skriftene. Forbereder oss til kommende søndager hvor teksten skal utlegges. Det skaper forventning. I det nye året som nå tar til er det tekstene fra 1.rekke vi tar fatt på. Jeg gleder meg veldig!

Og det er det advent handler om: Vi venter på Herrens ankomst.

Allehelgens dag 2022

Allehelgens dag. En gave gitt oss av kirken for å minnes våre døde. Alle de som har gått foran oss. Vi feirer deres liv og minnes dem med takknemlighet. Noen av oss oppsøker deres graver for å tenne lys, eller vi gjør det hjemme. Dette er en av årets sårbare dager. Det gleder meg at en del frikirker også begynner å markere denne dagen. Jeg kjenner til tilfeller hvor medlemmer av en frikirker har valgt å gå i en av menighetene tilhørende Den norske kirke denne dagen, fordi deres egen menighet ikke gir dem rom for å sørge over sine døde og minnes dem. Det er trist.

Noen av oss har allerede feiret Allehelgensdag. Det gjorde vi på torsdag i Kristi himmelfartskapellet.                                                                                                                                         

På 200-tallet fikk kirken så mange nye martyrer at det ikke lenger var plass til dem i martyr-almanakken. Selv ikke i de lokale synaxariene. Man trengte derfor en dag i året hvor man kunne minnes alle martyrene. Etter hvert omfattet denne dagen også andre trosvitner som hadde gått hjem til Herren. Så fikk man Alle sjelers dag, en dag hvor man kunne minnes alle de som var døde i Herren. Denne nye dagen, Alle sjelers dag, begynte man å feire i år 998, etter initiativ fra klosteret i Cluny i Frankrike. Den ble lagt til 2.november.

Så kom Reformasjonen og som med så mye annet ble det også endringer i markeringen av matyrene og de døde. Alle sjelers dag ble strøket, mens man beholdt Allehelgensdagen. Denne dagen har mistet noe vesentlig. Dagen er nå i de flestes bevissthet en dag hvor man minnes alle døde. Martyrene blir glemt. I hvert fall i evangeliske frikirker. Men vi har også våre martyrer. De må ikke glemmes.

Jeg har tenkt mye på dette: det finnes en jordisk menighet, og det finnes en menighet hjemme i himmelen hos Gud. I en av lesetekstene for denne søndagen får vi se et lite glimt inn i den himmelske virkeligheten, hvor vi ser de himmelske hærskarene og martyrene. Den jordiske- og den himmelske forsamlingen er ikke to forskjellige ting. Bibelen understreker at vi er en kropp. Vi hører sammen. Noen har gått foran. De er hjemme hos Gud. En dag skal vi forenes. Den dagen har også fått sitt navn: Lammets bryllupsmåltid.

Den himmelske forsamlingen venter på den dagen da menigheten er fulltallig.

Jeg slår lag med Maria under kirkeåret 2021-2022

Jeg undrer meg over om jeg ikke skal slå følge med to kvinner inn i det nye kirkeåret? De siste årene har jeg satt et tema som overskrift på det nye året, og med det signalisert hva som skal ha min oppmerksomhet og fokus det kommende året. Og for meg er det snakk om kirkeåret. Det hellige året. 

For kirkeåret 21/22 slår jeg følge med to kvinner: Maria, Jesu mor og Maria fra Betania. 

For noen år siden hadde jeg mitt første Maria-år. Da fulgte jeg i fotsporene til evangelienes fortellinger om Maria, hun som bar Gud under kjolebrystet. Hun som alltid peker på Jesus. Den vandringen jeg en av de fineste jeg har hatt. Nå vandrer jeg sammen med henne og vil se nærmere på bebudelsen, hennes besøk hos Elisabet, begivenhetene knyttet til Jesu fødsel, opplevelsen hun må ha hatt med vismennene fra Østen, flukten og tiden som asylsøker i Egypt, barndomstiden til Jesus i Nasaret, Maria og Jesu offentlige tjeneste, og sist, men ikke minst, Maria og Golgata.

Maria fra Betania er den andre kvinnen jeg vil følge dette året, og lære av hennes ekstravagante tilbedelse. Hun gikk 'all in for Jesus'. 

Meningen er å gi deg noen refleksjoner, noen undringer, noen bibelmeditasjoner underveis, når jeg stanser opp og puster i bakken. Håper du slår lag med meg underveis,

Om å øse vann av frelsens kilder

En av lesetekstene til 1.søndag i advent 3.rekke, er hentet fra profeten Jesaja. Midt i profettekstene finner vi altså en lovsang til Herren, og Jesaja fremstår i dette tekstavsnittet - Jes 12,1-6 - som en profetisk salmist. Han lovpriser ulike egenskaper hos Gud. 

I går mens jeg satt med denne teksten foran meg ble jeg sittende lenge å grunne på innledningen av dette skriftstedet. Hva mener Jesaja med disse ordene: "På den dagen..."? Hvilken dag er det han snakker om? Observante lesere vil ha oppdaget at Jesaja to ganger i det foregående kapitlet bruker ordene: "På den tiden..." (Jes 11,10 og v.11)  Det er viktig å lese Bibelen i kontekst, og kapittel 11 og 12 henger nøye sammen. Av sammenhengen forstår vi at ordene "På den dagen" menes en fremtidsdag. Forutseningen for at denne dagen skal komme, er at verden opplever det Jesaja beskriver som "den tiden", nemlig et messiansk fremtidsrike. Denne messianske tiden beskrives i kapittel 11 og bør leses før man leser det jeg vil kalle en profetisk doksologi, nemlig dagens lesetekst. Denne profetiske doksologien ser man oppfylt i Jesu inntog i Jerusalem, som er dagens prekentekst, som en forsmak på den kommende messianske tid. De profetiske ordene fra Jesaja 11 venter ennå på sin oppfyllelse. 

Den profetiske doksologien begynner med at Jesaja henviser til Guds vrede, som er en del av Guds karakter. For deretter å legge vekt på at vreden opphører, og Gud kommer med sin trøst. Trøsten er en annen side av Guds karakter. 

Jesaja er ikke alene om å presentere dette gudsbilde - Gud som trøstens Gud. Apostelen Paulus presenterer Gud på samme måte, både i Romerbrevet og i 2.Kor: "...Tålmodets og trøstens Gud,,," (Rom 15,5) "Lovet være Gud, vår Herre Jesu Kristi Far, barmhjertighetens Far og all trøsts Gud, han som trøster oss..." (2.Kor 1,3)

For Jesaja er Guds frelse hans store lovprisningsemne. For det første understreker han: "Gud er min frelse!" (v.2) Det er et betydningsfullt: "Se", som for å understreke rett fokus. Det er altså ikke en ting som er min frelse, men Gud selv. Videre: "For Herren Herren er min styrke og lovsang. Han ble meg til frelse." Igjen samme understreking: Det er Herren som både er min styrke og min lovsang, og det er han, ingen annen, som blir meg til frelse. Nettopp fordi det er Gud som er kilden til alt dette, kan vi øse vann med glede av frelsens kilder. Vi merker oss flertallsbenevnelsen. Frelsen er en kilde, men fordi den er så rik, har det mange utspring. Den er uuttømmelig, derfor kan vi øse vann av den med glede.

Igjen møter vi dette uttrykket: "På den dagen". Altså en henvisning til den messianske tidsalder.

Nettopp fordi denne frelsen er så stor skal vi kunngjøre hans gjerninger blant folkene, og forkynne at hans navn er opphøyet. Derfor synger vi Herrens pris, for herlige ting har han gjort! Dette må hele verden få vite. Da legger vi ikke bånd på oss men roper høyt og jubler, for stor er Israels hellige midt iblant oss.

Et nytt nådens år med Jesus i sentrum

Nå er det bare snakk om en dag til, så starter jeg og mange med meg, på et nytt år! For oss tar det nye året til 1. søndagen i advent. Et nytt år med Jesus i sentrum. Et nytt år hvor jeg lar søndagens evangelietekster være bestemmende for hva livet mitt dreier seg om, hvor jeg lar evangelietekstene sette agendaen, hvor jeg lar meg utfordre av dem og forsøker å sette dem ut i praksis i mine hverdager. I år starter vi på lesningene for tredje rekke i kirkeårets tekster.

Tro det eller ei, men det er en gammel kirkelig tradisjon for en fastetid før jul. Dagene før Kristi fødselsfest kan bli - om vi velger det - sakte-dager hvor tiden blir en velsignelse, ikke fylt av jag og stress. Dager vi spiser enklere, og kan glede oss til festen - i stedet for å spise festmaten før tiden, og bli lei alt sammen før tiden.

Fredag hendte det noe morsomt, men som også var talende i seg selv. Jeg satt i djupe tanker om hvordan jeg best skal bruke den gaven adventstiden er, og tenkte at jeg skal begrense tilgangen til nyheter. Som gammel journalist er det en skikkelig utfordring. Men det kan bli så aldeles for mye av all elendigheten vår tid byr på. Det påvirker oss, mer enn vi kanskje aner. Da er det at telfonen ringer. Det er fra Vårt Land. De vil selge meg et abonnement! Jeg tviler ikke på at Vårt Land har mye godt å by sine lesere på i advenstiden, men jeg motsto fristelsen!

I de 'moderne klostrene' har man vært restriktive når det gjelder tilgangen på nyheter. Man har gjerne hatt en som har hatt ansvaret for å 'samle opp' aktuelle saker, som man så har delt med klosterfellesskapet en gang i uken. Det er mye klokskap i dette. Jeg tror ikke vi er skapt til å leve i denne stadige nyhetsstrømmen. Den skaper uro og tar altfor mye av vår tid.

Denne gangen skal jeg bruke julefasten til en begrenset adgang til nyheter, og heller lytte til adventsmusikk, fortsette lesningen av Dostojevskij's  'Brødrene Karamasov', leve i tidebønnens gode rytme, hvile, og tilbringe tid med familie og venner.

For er denne tiden på året den koseligste av dem alle.

Et avsluttet kapittel

Domssøndagen/Kristi kongedag

Prekentekst: Matt 25,1-13

Domssøndagen eller Kristi kongedag markerer slutten på kirkeåret. Neste søndag er det 1.Søndag i advent. Vi avslutter et kapittel i vårt livs historie, vender bladet og begynner på et nytt år med Jesus i sentrum. Hva passer vel bedre enn å fordjupe seg i lignelsen om brudepikene. Denne lignelsen rammes også inn av den årstiden vi lever i. De fargesterke bladene faller fra trærne, og vi forbereder oss til vinter. Også åndelig talt. Den delen av vårt åndelige liv da det tilsynelatende ikke skjer så mye, men hvor grunnlaget legges for modning og vekst i andre sesonger av livet.

Lignelsen som brudepikene synes jeg alltid har vært både en utfordrende og ikke minst vanskelig tekst å forholde meg til. Går man vel detaljert til verks og skal forstå alt som sies i teksten blir det lett til at man 'presser' teksten til å si mer enn den kanskje gjør. 

Lenge synes jeg det var vanskelig å forstå teksten hvor det heter at alle de ti brudepikene sovnet når de skulle møte brudgommen. Men om det hele handler om vanlig søvn, og ikke en åndelig søvn, blir det ikke så vanskelig likevel. De ble ganske enkelt trøtte. 

Brudepikene var 10 i tallet. Fem av dem var kloke, og fem av dem var uforstandige. De var lampebærere for brudgommen. Deres oppgave var å holde seg våkne og ha olje nok på lampene sine. Oldtidens oljelamper besto av en liten beholder med olje og veiker som man kunne regulere flammen med. Kanskje var brudepikenes oljelamper skrudd ned til sparebluss? Ventetiden ble nemlig lang: "Da det trakk ut før brudgommen kom, ble de alle trette og sovnet." (v.5)

En dag kommer det til å lyde et rop ved midnattstid: Brudgommen kommer!

Det er det vi alle venter på! Midnattsropet det her er snakk om er ikke i bokstavelig, men i overført betydning. Ved Jesu gjenkomst opplever verden sin 'midnattstime'. Det er i denne nattens mulm og mørke at ropet lyder: Brudgommen kommer! 

Så utfordringen med brudepikene er ikke søvn, men mangel på olje. De fem uforstandige kjenner ikke sin besøkelsestid. Når midnattsropet lyder er det ikke tid nok til å skaffe seg den oljen de trenger. De har ikke sørget for jevnlig påfyll av olje. Det er det ene nødvendige. Å la seg fylle av Helligånden! Ikke som en engangserfaring, men stadig. 

Årsaken er at ingen av oss vet tiden Jesu gjrnkomst. Skal vi være rede for den må vi sørge for olje på våre lamper. Da må vi stadig la oss fylles av Den Hellige Ånd. Hvordan skjer så denne påfyllingen? Gjennom bønnen og lesningen av Den Hellige Skrift. 

Lignelsen om de ti brudepikene har alltid vært aktuell, men for å si det veldig forsiktig så er den ikke blitt mindre aktuell etter hvert som tiden går. For snart lyder det et rop i natten: Se, brudgommen kommer! Gå ham i møte. Derfor må vi i en tid som vår ikke bare be, men også våke!

Jesu gjenkomst innevarsler også en annen tid for menneskeheten: Himmelens dør vil være lukket. Kun de som er vasket rene i Jesu blod vil være innbudt til bryllup i himmelen. Det gir denne dagen et stort alvor.

Allehelgensdag: Når evigheten kysser jorden

Allehelgensdag er en dag i kirkeåret som har fått større og større betydning for hvert år som går. Ingen dag i kirkeåret kobler meg slik til evigheten som denne. Jeg lever med bevisstheten om at de som som har gått foran, og er hjemme hos Gud, lever i Guds nærhet. Jesus sa jo at "den som tror på meg, skal leve om han enn dør." (Joh 11,25) De har brutt målsnoren, fullendt løpet og bevart troen og er mer levende enn noensinne. Hver eneste dag omgis jeg av denne 'skaren med vitner', som Hebreerbrevets forfatter taler om.

I dagene før Allehelgensdag er jeg blitt så sterkt minnet om det apostelen Paulus skriver til den kristne forsamlingen i Filippi:

"Å leve er for meg Kristus, og å dø en vinning. Men hvis jeg får bli i live, kan jeg gjøre et arbeid som bærer frukt, og da vet jeg ikke hva jeg skal velge. Jeg kjenner meg trukket til begge sider: Jeg lengter etter å bryte opp og være sammen med Kristus, for det er så mye, mye bedre..." (Fil 1,21-23)

Døden, for apostelen Paulus, er ensbetydende med dette: "og være sammen med Kristus." Det stemmer godt overens med Jesu egne ord: "den som tror på meg, skal leve om han enn dør."

Det føles unødvendig å skrive det, men jeg har ingen kontakt med de døde. Bibelen advarer mot det, men for at det ikke skal herske noen misforståelser med det jeg nå skal skrive, gjør jeg det: Mennesker som har gått hjem til Herren kan fortsette å være betydningsfulle for oss lenge etter at de døde. I våre hjerter og i våre minner. Å huske dem er mye mer enn å tenke på dem. Vi bærer dem med oss.

'Å minnes dem er å la deres personlighet inspirere oss i hverdagen. De kan finnes der i bakgrunnen når vi fatter beslutninger i hverdagen,' skriver Henri Nouwen, og så legger han til, her i min oversettelse: 'Foreldre, ektefeller, barn og venner kan være våre medvandrere selv etter døden. Iblant kan de kjennes nærmere etter døden enn mens de levde. Å minnes de døde er å beholde deres vennskap.'

Mens jeg skriver disse linjene kom jeg til å tenke på noe biskop Solveig Fiske har skrevet:

"Så lenge noen husker oss er vi ikke borte."

Dagen i dag er en gave kirken har gitt oss til å minnes de som nå er hjemme hos Gud.

"Den store skyen av vitner," som Hebreerbrevets forfatter skriver om. Så legger han til:

"la oss legge av oss alt som tynger."

De som har gått foran oss er vår største heiagjeng!

Min personlige hilsen til alle mine venner denne dagen er denne: Døden har ikke det siste ordet. Nåden har det siste ordet. Guds nåde.  Det har jeg lært av en god venn, ikonmaleren, forfatteren og forkynneren Sven Aasmundtveit, som i et av sine  vakre dikt skriver:

Velsignet være dere som
på jorden feller tårer,
som venter på den dag som gryr
da ingen lenger sårer.

Velsignet være dere som
selv åpner andres hender
for Herrens nåde som forblir
når dette livet ender.

Ansiktet Hans skinte som solen

 Jeg vet ikke om hvor mange som har fått det med seg, men i dag er det Kristi forklarelsesdag. Dagen feires 6. august og er en av Kirkeårets store og strålende Kristusfester. Spesielt blant våre ortodokse venner er dette en av årets store dager. Her i vest ble dagen feiret fra 800-tallet.  

Våre ortodokse venner snakker også om 'det uskapte lyset', og på Tabor blir "Jesus forvandlet for øynene på dem. Ansiktet hans skinte som solen, og klærne ble hvite som lyset." (Matt 17,2). Derfor snakker våre ortodokse venner om 'Taborlyset'.

Det kristne livet er grunnet på et faktum - Gud som blir menneske. Kristus er verdens lys, "dette lys har en forunderlig innvirkning på oss", skriver arkimandrit Sofrony i boken: 'Vi skal se Ham som han er'.

Når Guds herlighetssky letter fra Tabor, ser disiplene ingen andre enn Jesus. Mer trengs ikke. Han er Guds ett og alt, Guds endelige svar. Han er herligheten manifestert. Kristus er Guds 'eikon', 'ikon', - bilde. Disiplene har sett Kristi herlighet der oppe på fjellet.

I en av antifonene som synges eller fremsies i tidebønnene for denne dagen heter det:

"I dag strålte Kristi ansikt som solen, og klærne hans ble hvite som sne."

Peter, som sammen med Jakob og Johannes, blir vitne til denne forvandlingen av Jesus, klarer ikke å glemme hva han så og var vitne til. Han skriver om det i et av sine brev:

"Vi fulgte jo ikke klokt uttenkte myter da vi kunngjorde for dere vår Herre Jesu Kristi kraft og hans komme. Nei, vi var øyenvitner og vi så hans guddommelige storhet. For han fikk ære og herlighet av Gud, sin Far, den gang røsten lød over ham fra den høyeste herlighet: 'Dette er min Sønn, den elskede. I ham har jeg min glede.' Vi hørte selv denne røsten fra himmelen da vi var sammen med ham på det hellige fjellet." (2.Pet 1,16-18)

Den røsten med denne bekreftelsen: 'Dette er min Sønn, den elskede. I ham har jeg min glede', får Jesus høre to ganger i sitt liv. Ved dåpen i Jorden, altså ved inngangen til Hans jordiske tjeneste, og her, oppe på Forklarelsesberget, like før Han skulle begynne på lidelsesveien. Begge gangen trengte Jesus himmelsk stadfestelse og trygghet i Hans livsvei. Det er også noe å tenke på for oss. Vi trenger også slike bekreftelser om at vi er elsket ved avgjørende veikryss i livet. Da trenger vi glimt av himmelen.

Etterfølgelse, del 1

Det kjennes så riktig for meg å starte det nye kirkeåret, med å minnes broder Charles de Foucauld eller broder Charles av Jejsus. Han har vært som en åndelig veileder for meg i mange år. Broder Charles av Jesus led martyrdøden 1.desember 1916 i Tamanrasset i Algerie. Jeg har skrevet om hans liv en rekke ganger, så jeg skal ikke gjenta det nå, men for aller første gang på norsk skal jeg gjengi hans første nedtegnelser i det som var tenkt å bli ordenfellesskapet 'Jesu lillebrødre'. I sin levetid så ikke broder Charles dette ordensfellesskapet realisert. Ordensfellesskapet ble grunnlagt av Rene Voillaume i 1936.

Her er de første notatene fra retreaten broder Charles av Jesus holdt i Beni Abbes, her i min oversettelse:

"Følge Jesus gjennom å la vår livsgjerning bli så lik Jesus med å redde mennesker at ordet Jesus, Frelseren, helt og holdent sier hva vi er, likesom det helt og holdent sier hvem Han er. For å kunne gjøre dette; Være alt for alle, besjelet med et eneste ønske: å gi Jesus til menneskene.

'Om noen vil bli min etterfølger, må han fornekte seg selv, ta sitt kors opp og følge meg.'  La oss gå inn gjennom den smale og trange porten: Det er Korset som vi skal etterstrebe, vi som vil følge vår korsfestede brudgom, og få dele Hans kors og Hans torner. Kors og offer, la oss gjøre det til noe vi etterstreber, noe som vi hengir oss til, akkurat som verdslige mennesker hengir seg til fornøyelser. Tar vi ikke på oss vårt kors er vi ikke Jesus verdige.

'Søk først Guds rike og hans rettferdighet, så skal dere få alt det andre i tillegg.' 'Vær ikke bekymret for deres liv og for hva dere skal spise, eller for deres kropp og for hva dere skal kle dere med.' Vi skal fryde oss av hele vårt hjerte hver eneste gang vi savner noe.

fortsettes

Godt nytt år!

Godt nytt år! Ja, det er nettopp et det er: et helt nytt år. Mitt nye år starter ikke 1.januar, men første søndagen i advent. Jeg lever etter en annen rytme, det hellige årets gode rytme. Sammen med Jesus.

Så fantastisk å få et år til med gjennomgang av evangelienes beretninger om Jesus, og leve med dem. Med undringene, spørsmålene, med gleden. Livet mitt er blitt så mye rikere etter at jeg begynte å leve med den gode, langsomme rytmen, som kirkeåret representerer.

I år er det første rekkes tekster som er gjenstand for lesninger og prekener. Jeg gleder meg virkelig til å ta fatt!

I mange frimenigheter er man veldig opptatt av friheten til selv å velge hva det skal prekes over. Man føler seg bundet av at det er satt opp i spesiell tekst for dagen, men sannheten er at det er mye lettere å bli smalsporet når man gjør det. Da er det ofte enkelte temaer manstadig vender tilbake til. Ved å bruke kirkeårets tekster får man større variasjon, og man må ta for seg også de vanskelige tekstene.

Godt nytt år!

Er du reiseklar?

Om drøyt 40 dager kan vi ta fatt på den store påskefesten - Kristi seierrike oppstandelse. Påsken er høydepunktet i kirkeåret - eller Det hellige året - og forberedes gjennom årets aller viktigste fastetid - de 40 dagene før påske. Den vi kaller Den store fasten. For Det hellige året byr jo på flere faster.

'Når åpenbaringstiden går mot sin slutt, er tiden inne for å gjøre seg reiseklar,' skriver Peter Halldorf i boken: 'Hellig år' og legger til: 'Fasten nærmer seg. Foran oss ligger nå den tiden som kan gi oss tilbake vår åndelige helse. Langs tusen ulike veier søker kristne over hele verden gjennom påskefasten det tilfluktsted i Gud der livet finner  vern og legedom. Fasten gis oss for at hjertet skal begynne å gløde av lengsel etter sin kjæreste venn. Med glede og møye arbeider vi på vår frelse - den gjenvunne likheten med Gud - mens vi venter på påsken.' (Peter Halldorf: Hellig år. Luther forlag 2012, side 87)

Men først skal vi feste!

Den egentlige fastetiden før påske omfatter altså 40 dager - fem uker som etterfølges av 'den stille uken' som kulminerer med påskenatt og så kommer den strålende påskedagen.

Med fastelavnssøndag - som er i dag - begynner nedtellingen. I morgen er det blåmandag, så kommer fetetirsdagen og så askeonsdag. Med fastelavnssøndag begynner oppstigningen til Jerusalem og Jesu lidelse. I prekenteksten for i dag heter det:

'Se, vi går opp til Jerusalem ...' Luk 18,31.

Vi hygger oss i dag med fastelavnsboller for å minne oss om at nå går vi inn i magrere tider med et enklere kosthold.

Godt nytt velsignet år!

Nei, jeg har ikke tatt feil av datoen. Jeg er ikke for tidlig ute. For meg starter det nye året i dag. Jeg lever ikke etter kalenderåret, men jeg følger det hellige året - kirkeåret. Denne fantastiske gaven kirken har gitt oss. Syklusen som starter med inkarnasjonen og ender med himmelfarten, med alle festene og fastene innimellom. For meg er det en så velsignet rytme.

Det hellige året holder meg Jesusfokusert. Sentrum er evangeliene. Jesu liv og undervisning. Det kan ikke bli for mye av det. Heller for lite!

Alt Guds ord må opp på prekestolen, heter det. Jeg er helt enig. Men like viktig er at det blir levd ut i våre hverdager.  Til det er evangeliene uovertrufne. Her blir vi kjent med Jesus, Han som er Alfa og Omega, begynnelsen og slutten. I kirkeåret følger vi Jesus, fra evighet til evighet, og vi får med oss lesningene fra Det gamle testamente og fra de nytestamentlige brevene. Når vi nå tar fatt på det nye året, tar vi fatt på den tredje leserekken. Det blir spennende!

Kirkeåret har vi levd med siden 300-tallet. Det er en god tradisjon. Nå har jeg fulgt dette året i mange år, fremfor kalenderåret, og ved siden av nattverden, trosbekjennelsen, tidebønnene, Fadervår og Jesusbønnen, danner det ryggraden i mitt trosliv.

Kristi forklarelse og Taborlyset

Jeg vet ikke om hvor mange som har fått det med seg, men i dag er det Kristi forklarelsesdag. Dagen feires 6. august og er en av Kirkeårets store og strålende Kristusfester. Spesielt blant våre ortodokse venner er dette en av årets store dager. Her i vest ble dagen feiret fra 800-tallet.                                                       

Våre ortodokse venner snakker også om 'det uskapte lyset', og på Tabor blir "Jesus forvandlet for øynene på dem. Ansiktet hans skinte som solen, og klærne ble hvite som lyset." (Matt 17,2). Derfor snakker våre ortodokse venner om 'Taborlyset'.

Det kristne livet er grunnet på et faktum - Gud som blir menneske. Kristus er verdens lys, "dette lys har en forunderlig innvirkning på oss", skriver arkimandrit Sofrony i boken: 'Vi skal se Ham som han er'.

Når Guds herlighetssky letter fra Tabor, ser disiplene ingen andre enn Jesus. Mer trengs ikke. Han er Guds ett og alt, Guds endelige svar. Han er herligheten manifestert. Kristus er Guds 'eikon', 'ikon', - bilde. Disiplene har sett Kristi herlighet der oppe på fjellet.

I en av antifonene som synges eller fremsies i tidebønnene for denne dagen heter det:

"I dag strålte Kristi ansikt som solen, og klærne hans ble hvite som sne."

Peter, som sammen med Jakob og Johannes, blir vitne til denne forvandlingen av Jesus, klarer ikke å glemme hva han så og var vitne til. Han skriver om det i et av sine brev:

"Vi fulgte jo ikke klokt uttenkte myter da vi kunngjorde for dere vår Herre Jesu Kristi kraft og hans komme. Nei, vi var øyenvitner og vi så hans guddommelige storhet. For han fikk ære og herlighet av Gud, sin Far, den gang røsten lød over ham fra den høyeste herlighet: 'Dette er min Sønn, den elskede. I ham har jeg min glede.' Vi hørte selv denne røsten fra himmelen da vi var sammen med ham på det hellige fjellet." (2.Pet 1,16-18)

Den røsten med denne bekreftelsen: 'Dette er min Sønn, den elskede. I ham har jeg min glede', får Jesus høre to ganger i sitt liv. Ved dåpen i Jorden, altså ved inngangen til Hans jordiske tjeneste, og her, oppe på Forklarelsesberget, like før Han skulle begynne på lidelsesveien. Begge gangen trengte Jesus himmelsk stadfestelse og trygghet i Hans livsvei. Det er også noe å tenke på for oss. Vi trenger også slike bekreftelser om at vi er elsket ved avgjørende veikryss i livet. Da trenger vi glimt av himmelen.

Fortsatt god påske!

Når 2.påskedag er over, er nok påsken over for de fleste, men ikke for den som lever med kirkeårets rytme. I følge kirkeåret, befinner vi oss nå i påsketiden. Påsketiden begynner påskenatt og slutter pinsedag kveld. Det er 40 dager fra påskedag til Kristi Himmelfartsdag og det er 50 dager fra påskedag til pinsedag. Perioden fra påske til pinse omfatter 6 søndager. Så det gir absolutt mening å ønske hverandre god påske! Noen vil sikkert riste litt på hodet, og tro at vi roter litt med tiden, men egentlig burde vi bruke tiden fram til pinse med å fordype oss i oppstandelsesmysteriet. Den strålende påskedagen kaster et forunderlig lys inn i vårt liv og våre hverdager. La det lyset skinne på oss.

I den tidlige kirken ble tiden fra påske til pinse, sett på som en sammenhengende fest. Dette er ikke tid for faste, men for å slippe den yrende gleden over at Jesus lever, og har trampet på døden.

Om jeg kunne få anbefale deg noe, så ville det ha vært å finne fram tekstene i Det Nye Testamente, som handler om oppstandelsen og følgene av den.

Fortsatt god påske!

Det nye året har allerede begynt om man lever med en annen rytme

Når folk flest tar fatt på et nytt år i morgen, har mitt nye år startet forlengst! Det startet 1. søndag i advent når vi tok fatt på det nye kirkeåret. Jeg er blitt så glad i den rytmen som dette året inviterer til, hvor konsentrasjonen er rettet mot Kristus. Når Han blir sentrum får man et helt annet perspektiv på livet, og livets mange hendelser. Kirkeåret inviterer til å stanse opp og dvele ved Jesu liv og person, fra vugge til grav, til Kristi seierrike oppstandelse og himmelfart og pinse.

2018 er for meg et tall tilhørende en kalender, en syklus som handler om vår, sommer, høst og vinter. Den er jeg selvsagt en del av, og noen av disse årstidene er jeg veldig glad i. For meg er det først og fremst våren og høsten. Det sier vel litt om meg som person. Men med kirkeåret er ikke disse skiftningene i året det viktigste. Men Kristus. Med Ham i sentrum kan jeg leve med i våren, sommeren, høsten og vinteren. Enten det nå er en årstid i det naturlige, eller i det åndelige. Alt sees i lys av Ham.

I 2018 blir jeg 60. Det er skremmende å se hvor fort tiden går. Vel, går, er et dårlig uttrykk, la meg heller si, spinner. Jeg vet ikke helt hva jeg skal tenke om dette. Etter at jeg ble alvorlig syk har dette fått en helt annerledes dimensjon og jeg forholder meg til dette på en annen måte enn før. Nå er ikke alt så selvsagt lenger. Alle dager blir dyrebare. Spesielle.

Det viktigste for oss alle er at vi lever i Guds tid med livene våre. Overgitt til Hans vilje.

Jeg har tatt med meg ordeme fra Salme 31,16 inn i det nye året:

"I din hånd er mine tider."

1. søndag i advent, Råde frikirke og et helt nytt år

Aldri er mennesker så åpne for å snakke om Gud som i adventstiden. Så mye godhet som vises. Så mye omtanke for andre. Dette er tiden på året hvor vi burde være sanselige. Dele liv med andre. Ha tid til å lytte til andres livshistorier. Dele troen. Ikke påtrengende. For du trenger ikke å trenge deg på. Advent gir hele tider mulighet til å dele ditt hjerte.

May Sissel og jeg tilbrakte 1.søndag i advent i Råde frikirke, hvor jeg talte om "De ubesvarte bønners velsignelse". God respons, lett å dele, åpne forsamling. Hva mer kan en predikant ønske seg? Råde frikirke er en menighet jeg har et hjerte for. Så mange flotte mennesker.

Det var mange barn som var med på å tenne det første adventslyset og kjempeivrige etter å få gå til søndagsskolen. Så nå er vi igang! En ny uke har tatt fatt, den første i det nye kirkeåret. Uken starter jo ikke på mandag. Den første dagen i uken, oppstandelsesdagen, er ukens første dag.

Det velsignede kirkeåret - fokus på Jesus!

I morgen begynner et nytt år. For meg det virkelige året. Jeg snakker selvsagt om kirkeåret. Det er mye mer interessant å følge den gode rytmen dette året gir enn å følge kalenderen. For i dette året kan jeg leve meg inn i Jesu liv og konsentrere meg om det viktigste. Kirkeåret hjelper meg til å leve med evangeliene.

Det har ikke alltid vært slik.

Da jeg ble en kristen i 1972 og i årene som fulgte forstod jeg ikke betydningen av kirkeåret. I min uvitenhet avviste jeg det som noe religiøst, og religiøs ville jeg jo ikke være!

Men så fikk jeg åpnet mine øyne! Hvilken rikdom! Hvilken gave! Tenk å få følge Jesus, leve sammen med Ham et helt år. Konsentrere seg om Hans fødsel, følge Ham og Hans disipler, få del i Hans undervisning, undergjerninger, Hans lidelse, død, oppstandelse, himmelfart. Ta del i den forunderlige pinsen.

Tenk hvor mange velsignelser man går glipp av når man ikke lever med i kirkeåret! Så mange djubder som avdekkes år for år når man konsentrerer seg om evangelietekstene. Vil man være Jesus-sentrert så skal man leve med i kirkeåret!

Kirkeårets tekster er også en stor hjelp for den som skal forkynne og for de som skal lytte til forkynnelsen. Det er veldig lett for pastorer og forkynnere å holde seg til sine favorittemner, og da blir kosten deretter for de som skal høre på oss. Etter hvert får menigheten og våre tilhørere åndelige mangelsykdommer! Skal du få inspirasjon og være med på å inspirere andre skal du la deg inspirere og utfordre av kirkeårets evangelietekster.