Tau-korset, Frans av Assisi og samtalen med legen

I går fikk jeg en uventet anledning til å vitne for en lege om Jesus. Samtalen begynte med at legen spurte hva slags kors jeg gikk med. Jeg forklarte at det var 'Tau-korset", et kors formet som en T, hvor den ene korsarmen mangler. Korset har også et annet nevn, nemlig "De spedalskes kors', og stammer fra den tiden hvor Frans av Assisi begynte å ta seg av de spedalske. Dermed var den gode samtalen i gang. Om den manglende korsarmen. 

Jeg bærer mitt kors i en enkel lærsnoren rundt halsen. Lærsnoren har tre knuter. De skal minne meg om mine tre forpliktelser som min personlige livsregel inneholder. Disse er er: 

ENKELHET

SÅRBARHET

TILGJENGELIGHET 

Jeg ønsker å leve et liv i enkelhet, våge å vise sårbarhet og være tilgjengelig for andre. Og på denne måten, med mitt levde liv, være et vitnesbyrd om Jesus, for andre. I går hjalp Tau-korset mitt meg til å snakke med en lege om Frans av Assisi og om Ham min sjel elsker, Jesus! Det ble en god samtale.

Å følge en livsregel som kronisk syk - om Benedikts regel i 2021, del 16

Jeg liker ordet 'hel'. Selv om jeg er kronisk syk, ser jeg på meg selv som et helt menneske. Jeg vet at jeg en dag kommer til å bli frisk, jeg vet bare ikke om det skjer før jeg har opplevd at sølvsnoren er slitt over, og jeg har krysset den florlette hinnen mellom liv og død. Jeg er fri, men har ikke opplevd de to siste bokstavene: sk. 

Vi trenger alle å bli helbredet, eller gjort hele. Ofte er det en prosess. Men det kreves mot å innrømme det. Ofte prøver vi å dekke over det, fordi vi frykter å fremstå i svakhet. Men er vi ærlige, virkelig ærlige med oss selv, trenger vi å ta hensyn til våre indre konflikter, vår forvirring, vår indre splittelse. Bringe dem frem i lyset. 

Gud ønsker ikke at vi skal ha et nedbrutt og splittet selv. Han skapte oss som hele mennesker. Vårt splittethet skyldes at Adam falt. Derfor må vi leges, og en slik legedom er en prosess. En stadig pågående prosess. En prosess som varer livet ut.

Vi lever i en tid hvor det er et stort press rundt dette å ha god helse. Da er man vellykket. Idealene er høye, fallhøyen stor. Livet er ikke rettferdig. Ulykker og sykdom rammer vilkårlig. Men Kristus er der for å forbinde våre sår. Rense dem, og gjøre oss til hele mennesker, med våre skavanker og sår og tilkortkommenheter. 

Er vi ærlige mot oss selv innser vi at vi er veldig fragmenterte - i forhold til oss selv, til mennesker rundt oss, og ikke minst å forhold til Gud selv. 

Derfor trenger vi legedom, derfor trenger vi at Gud berører oss og gjør oss hele. Mer enn noe annet trenger vi å erfare å bli elsket, sett og holdt. Da må vi øve oss i å bli elsket. Det er en stor prosess i våre liv. Janteloven har lært oss at det ikke er noe i oss som er verd å elske. Da er det viktig å forstå at Gud elsker oss på tross av, ikke på grunn av.

forrtsettes

Å følge en livsregel som kronisk syk - om Benedikts regel i 2021, del 12

Stabilitet midt i en ustabil verden! Er det mulig? Er det mulig å oppleve fred og leve i fred i en så omskiftende verden som vår? Svaret på det er enkelt: ja. Denne fred jeg snakker om er noe Kristus har gitt, ja, etterlatt igjen etter seg. Men da er det viktig å spørre seg selv: Om Kristus er kommet for å bringe oss fred, hva er det som stjeler denne freden fra meg? 

En av utsagnene til den kinesiske filosofen fra det gamle Kina, Lao-tzu, som levde i det syvende århundre, har fremdeles noe å si det moderne mennesket, her i min oversettelse fra engelsk:

"Uten å gå over dørterskelen, kan du kjenne verden. Uten å se gjennom vinduet, kan du se veien til himmelen. Jo lenger du reiser bort, jo mindre vet du."

Det hele handler om fundamentet. Om omstendighetene endres er det noe som blir stående, fordi det ikke er en ting, men en person som er urokkelig, som skaper denne freden. Paulus uttrykker det slik: "Han er vår fred!" (Ef 2,14) Freden er en person!

Lao-tzu snakker om hemmeligheten som består av forenklingen og begrensningen. Det er når vårt sinn stadig skal ha mer at uroen setter inn, og freden stjeles fra oss. 

Vi kan møte Gud i våre omgivelser, der Han har plantet oss. Hva fører denne stadige jakt etter nye opplevelser, stadig nye konferanser, en vandring fra menighet til menighet, med seg annet enn uro stress og enda mer rastløshet? Det fører ikke til mer vekst og modning i ens liv. Tvert om. Det fører til grunnere røtter, mens det vi trenger mer enn noe annet, er djupere røtter. Vi trenger stabilitet. Vi trenger den gode, langsomme rytmen. 

Forfatteren, aktivisten, kommunitetsbyggeren og baptistpastoren Jonathan Wilson-Hartgrove har sagt det slik: "Hvis vår samtidskultur ikke så lett anerkjenner hvordan evig bevegelse kan sløve ned våre sjeler, opprettholder vi i det minste minnet om at en trofast reise alltid vil føre oss tilbake til hvor vi startet fra, og åpne øynene for potensialet til et sted som vi hvor vi ikke kunne se før vi forlot det."

"Bli hvor du er," er et godt åndelig råd. 

Selvsagt kan Gud be oss om å bryte opp, som Han gjorde det med blant andre Abraham. Det må være åpne for. MEN - inntil Han så gjør, bli værende. 

Skal du bevare freden din, må du også begrense inntrykkene dine. Vi bombarderes av alle slags inntrykk hver dag. Vår sjel er ikke skapt for slikt. Vi må være oss kunsten å tynne. Jeg har begynt å verne meg for synsinntrykk som jeg vet skaper uro i sjelen min. Det har hjulpet meg til å bevare roen og dermed også freden. Jeg har også begynt å velge de kampene jeg vil kjempe. Noen kamper er ikke verd å ta. De øder bare krefter. Det er de tapte kampene. Derfor spør jeg meg selv: Hva stjeler min fred? Det er et spørsmål jeg stadig stiller meg, og jeg er var for detc svaret Den Hellige Ånd gir meg.

fortsettes

Å følge en livsregel som kronisk syk - om Benedikts regel I 2021, del 11

Tirsdag denne uken var jeg så heldig at jeg fikk se et TV-program i reprise. Jeg så programmet om laftesnekkeren Robert, som i en mannsalder har bodd i de djupe skogene i Ozark i Arkansas, og oppdratt flere barn, for noen år siden. Det gjorde et djupt inntrykk på meg. Derfor ble tirsdagens reprise et gledelig gjensyn. Robert er ikke alene om å leve et enkelt avsondret fra omgivelsene. Det er det mange som har gjor, og i en fastfood-kultur finnes det også en motvekt: slowfood. Den maten det tar tid å dyrke og tilberede.  Munker, nonner og eneboere har gjenom århundrene levd sine liv på et og samme sted. Noen har ikke reist fra dette stedet noensinne, men de har likevel ikke gått glipp av mye! Det har levd sine liv 'skjult med Kristus' (Kol 3,3), og har hatt sterke og livsforvandlende møter med Gud og levd et liv i pakt med skaperverket, Kanskje har de sett ting ingen andre ser med sine øyne, kanskje har de hørt ting andre ikke hører med sine ører - men levd enkle liv i en daglig omgang med Gud? Det høres merkelig ut for det moderne, mobile mennesket, som stadig er på søken etter nye reisemål.

For å sitere forfatteren Alfred Hauge i hans trilogi om Cleng Peerson: "... i vårt eget hjerte er det hav å seile, der er skoger å gjennomstreife og ødemarker å gå seg vill i ... 

En full timeplan og et fullt og fredfylt og tilfreds hjerte er sjeldent den samme tingen. Nådens rytme er langsom. Langsomt blir allting til.

Stedbunden er slett ikke noe negativt. Det er mulig å være stedbunden og vidsynt. Er du stedbunden har du slått røtter, og med djupe røtter tåler du bedre stormen, I en tid så preget av overfladiskhet trenger vi ikke mer teknologi og hurighet, men djupe mennesker. Mennesker som er blitt formet av livet. En har sagt at jo nærmere Gud man lever, jo enklere blir man. Man har gjort seg djupe erfaringer av at Gud er trofast i alle livets skiftende omstendigheter - fordi man har levd langsomt. Den som leve lenge må leve langsomt. Bli en del av rytmen på det stedet hvor man bor. 

Til de jødene som levde i eksil i Babylon skrev profeten Jeremia et brev, hvor det blant annet heter: 

"Så sier Herren, hærskarenes Gud, Israels Gud, til alle dem jeg har ført bort fra Jerusalem til Babel: Bygg hus og bo i dem! Plant hager og spis deres frukt! Ta dere koner og få sønner og døtre. Og ta koner til deres sønner og gift bort deres døtre, så de kan føde sønner og døtre. Bli tallrike der, og bli ikke færre! Søk den byens velferd som jeg har bortført dere til, og be for den til Herren! For når det går den vel, så går det dere vel." (Jer 29,4-7)

Selv under eksilet ber Gud dem om å slå røtter! 

I Apg 17,26-27 heter det: 

"Han lot alle folkeslag av samme blod bo over hele jorderike, og han satte faste tider for dem og bestemte grensene mellom deres bosteder. Dette gjorde han for at de skulle søke Gud, om de kanskje kunne finne ham - enda han ikke er langt borte fra en eneste en av oss."

Det er ikke tilfeldig at du bor akkurat der du bor! Det er en del av Guds plan med våre liv. 

fortsettes

Å følge en livsregel som kronisk syk - om Benedikts regel i 2021, del 7

En bønn jeg stadig ber er denne: "Elsk meg med ømhet". Som syk trenger jeg ikke til at noen kjefter på meg. Jeg møtte en gang en mann som var rasende på meg fordi jeg har valgt å være åpen med min sykdom. Det provoserte ham. Han mente jeg gjorde det fordi jeg ville ha sympati. Det gjorde inntrykk på meg at en voksen mann kunne bli så sint på grunn av at et menneske var sårbar. Så har jeg møtt andre som er takknemlig for at jeg er åpen og ærlig. Jeg er i en tilstand nå hvor jeg ikke kan skjule at jeg sjelver, er stiv i kroppen, gråter lett. Slik er Parkinsons. Sinte stemmer skremmer meg nå. Og ikke forstår jeg hvorfor friske, oppegående mennesker som bekjenner seg til Kristus, skal bli sinte på mennesker som er syke. Jeg trodde det skulle være motsatt, for en som vil følge i Kristi fotspor. 

Jesus sier:: "Vær barmhjertige, slik deres Far er barmhjertig." (Luk 6,36)

Mer av alt trenger jeg Guds nåde, derfor ber jeg om å bli elsket av Guds ømhet. 

Vi kjenner vel alle ordene fra Klagesangene: "Herrens miskunn er ikke fordi, hans barmhjertighet tar ikke slutt. Den er ny hver morgen, stor er hans trofasthet." (3,22-23)

Et ord som fastlegen min har lært meg er dette selvivaretagelse.

Det er et vanskelig ord . 

Jeg har allerede skrevet om det første ordet i Benedikts regel, som er 'lytt'. Jeg vil føye til at det også innebærer at vi øver oss i å lytte til kroppen vår. Å leve med sykdom vil alltid forandre livene våre. Normal rutine og daglig rytme forpurres. Treningsvaner, reiser, arbeidsituasjonen, må kanskje endres, for ikke å si omformes. 

Men hvordan begynner vi å lytte til en sliten kropp, til endrede mønstre, til uutalt sorg, tristhet og smerte? Kanskje ved å ta oss tid til å reflektere, erindre og huske.Vi trenger å sanse opp og slå ned på farten så mye av vi kan begynner å henge med i svingene, reflektere over det som har skjedd i livet vårt, hva vi observerer og merker oss om oss selv og vår nye livssituasjon. Hva er vår respons på vår nye verden? 

Med Parkinson er det mye tap og sorg involvert. Det er viktig at man ikke neglisjerer og fornekter dette. Det er så vanskelig å akseptere at det skjer så mange kroppslige forandringer. Det er vanskelig og utfordrende å bli avhengig av hjelpemidler og andre hjelp. Det tok lang tid før jeg ville sette meg i en rullestol eller bruke rullator. Nå er både rullestolen og rullatoren befriende hjelpemidler på de dagene hvor jeg ikke har styrke nok til å gå for egen maskin. Men jeg slet virkelig med selvfølelsen når jeg tok i bruk rullestolen og ikke minst rullatoren for første gang. Da kjente jeg meg med ett så gammel. Men nå behøver jeg ikke være redd for å falle. Det er dager da jeg klarer meg uten, for slik er sykdommen. Jeg har gode og jeg har dårlige dager. Så er jeg så heldig å ha en snill kone, snille barn, svigersønn, en veldig flink fastlege, fysioterapeut (som jeg ikke klarer meg uten), hjemmesykepleie og andre - ikke minst gode venner.

fortsettes

Å følge en livsregel som kronisk syk - om Benedikts regel i 2021, del 3

Når du må ta hensyn til en svekket kropp, begynner du å øve deg på å leve langsomt med alle de velsignelsene det innebærer. Å leve langsomt innebærer blant annet at man får et nytt syn på hvordan alle ting ser ut og fungerer, også relasjoner. Man innser at hurtighet ofte fører til overfladiskhet, og at man faktisk går glipp av så mye. Spiser du langsomt, for eksempel, smaker maten enda bedre. Lever du det åndelige livet mer langsomt, oppdager du også hvor velsignet du er! 

I det jeg har begynt å erkjenne at sykdommen i seg selv har sørget for dannelsen av en ny livsregel, kjenner man på en mye større frihet enn før. Man er ikke lenger slave av tiden. Kroppen min har tilbudt meg en plass for hvor den nye regelen kunne vokse. Veldig sakte, har jeg med hjelp av en god fastlege, lært å smake på det lille, men dog så betydningsfulle ordet: selvivaretagelse. 

"Elske sin neste SOM SEG SELV!"

Det var det Jesus som sa. Elsker jeg meg selv? Steller jeg godt om meg selv? 

Mange kristne sliter med selvforakt. 

Visste du at selvforakten er det åndelige livets verste fiende.  Det har Henri Nouwen lært meg. Det at jeg ikke elsker meg selv er egentlig å gjøre opprør mot Den treenige Gud som har skapt meg i sitt eget bilde. 

Jeg må derfor våge å la meg elske. Da trenger jeg å slippe Den Hellige Ånd inn på meg. Han som bærer navnet Trøsteren. Det er mulig å ha et teoretisk forhold til Den Hellige Ånd, men noe helt annet å la Ånden berøre meg - også mitt følelsesliv. Det er mulig å ha et teoretisk forhold til trøst, noe helt annet er det å bli trøstet. 

Jeg ber stadig: Elsk meg med ømhet.

fortsettes

Etterfølgelse, del 1

Det kjennes så riktig for meg å starte det nye kirkeåret, med å minnes broder Charles de Foucauld eller broder Charles av Jejsus. Han har vært som en åndelig veileder for meg i mange år. Broder Charles av Jesus led martyrdøden 1.desember 1916 i Tamanrasset i Algerie. Jeg har skrevet om hans liv en rekke ganger, så jeg skal ikke gjenta det nå, men for aller første gang på norsk skal jeg gjengi hans første nedtegnelser i det som var tenkt å bli ordenfellesskapet 'Jesu lillebrødre'. I sin levetid så ikke broder Charles dette ordensfellesskapet realisert. Ordensfellesskapet ble grunnlagt av Rene Voillaume i 1936.

Her er de første notatene fra retreaten broder Charles av Jesus holdt i Beni Abbes, her i min oversettelse:

"Følge Jesus gjennom å la vår livsgjerning bli så lik Jesus med å redde mennesker at ordet Jesus, Frelseren, helt og holdent sier hva vi er, likesom det helt og holdent sier hvem Han er. For å kunne gjøre dette; Være alt for alle, besjelet med et eneste ønske: å gi Jesus til menneskene.

'Om noen vil bli min etterfølger, må han fornekte seg selv, ta sitt kors opp og følge meg.'  La oss gå inn gjennom den smale og trange porten: Det er Korset som vi skal etterstrebe, vi som vil følge vår korsfestede brudgom, og få dele Hans kors og Hans torner. Kors og offer, la oss gjøre det til noe vi etterstreber, noe som vi hengir oss til, akkurat som verdslige mennesker hengir seg til fornøyelser. Tar vi ikke på oss vårt kors er vi ikke Jesus verdige.

'Søk først Guds rike og hans rettferdighet, så skal dere få alt det andre i tillegg.' 'Vær ikke bekymret for deres liv og for hva dere skal spise, eller for deres kropp og for hva dere skal kle dere med.' Vi skal fryde oss av hele vårt hjerte hver eneste gang vi savner noe.

fortsettes

Min livsregel, del 5: Elsket

Selve utgangspunktet for den livsregel jeg har valgt, er en bevissthet om at jeg er elsket av Gud. Ikke som noe teoretisk, men som en djup erfaring. Ikke som en engangs opplevelse, men som en sannhet jeg stadig vender tilbake til. Jeg har kommet til en djup erkjennelse av at Gud elsker meg, og Han elsker meg djupt i min sønderbrutthet.

Nylig leste jeg om John O'Connor, til høyre på bildet, en av assistentene ved L'Arche kommuniten i Highland i Washington, USA. For de som ikke vet det er L'Arche en internasjonal bevegelse bestående av bofellesskap for psykisk utviklingshemmede, startet av Jean Vanier. John O'Connor har gjort seg samme erfaring.

Hans historie er både gripende og ganske så illustrerende for hva dette handler om:

'Jeg kom til L'Arche med en visjon om at Gud trengte min godhet,' begynner han sin refleksjon etter å ha arbeidet i denne kommuniteten en tid. Han var ferdig med college og hadde modnet både med hensyn til lederskapsferdigheter, tro og i forhold til utdannelse. Han hadde lært å se verden med nye øyne, ikke minst hadde han funnet en måte å tolke livet på gjennom den ignatianske veiledningstradisjonen, og han kjente trygghet i denne.

Møtet med livet i en L'Arche kommunitetet snudde det meste på hodet. En krevende arbeidsituasjon, hvor ikke minst tålmodigheten ble satt på prøve.

John O'Connor følte at Gud hadde kalt ham til å engasjere seg i livene til de marginaliserte gruppene. Hvor Gud er. Men det skulle bli lettere sagt enn gjort. John måtte lære den vanskelige leksen at de marginalisete hadde like mye å lære ham, som han hadde å lære dem.

John O'Connor flyttet inn i et bofellesskap bestående av fire psykisk utviklingshemmede, tre assistenter og to frivillige som skulle arbeide i fellesskapet om sommeren. Aktivitetsnivået var stort frem til klokken 22.00. Til å begynne med opplevde han stor ensomhet. Hans tålmodighet ble satt på prøve. Noen ganger ville han bare vekk fra det hele.

En dag sprakk det. John var så sliten og overveldet at han ville gi opp. Han ble sint på en av beboerne som ikke ville være med på et avtalt opplegg med de andre beboerne.

Skyldfølelsen satte inn. John ba om tilgivelse for at han hadde sprukket og blitt sint. Beboeren svarte 'Det er i orden. Jeg tilgir deg og jeg elsker deg fremdeles!'

Men det skulle ikke gå så lenge før John ble overveldet av alt ansvaret, alle gjøremålene. Han ringte sine foreldre for å fortelle at nok var nok. Når samtalen var over brast han i hulkegråt. En av beboerne, Fritz, den andre mannen på bildet, var vitne til det hele. Den psykisk utviklede mannen er kjent for sin helbredende bønner. Fritz, som han heter, sa ikke noe. Han la bare hånden sin på skuldëren til John.

Det snudde det hele. Det siste året har John fått en ny forståelse av hvem Gud er. John har fått en ny relasjon til Herren. Han har, sakte men sikkert, gitt opp sine ambisjoner, sitt ønske om makt og posisjon, anerkjennelse, sitt behov for å være god - og latt seg elske av Gud. Sluppet taket i eget levd liv, og gitt seg hen i Treenighetens dans. I dette ligger det så mye helbredelse.

fortsettes

Min livsregel, del 4: Ortopraxsis

I tre artikler har jeg fortalt om de tre ordene som utgjør min personlige livsregel. I denne artikkelen skal jeg si noe om hvordan jeg forsøker å leve ut innholdet i disse ordene i praksis. En ting er hva vi bekjenner, men hvis vi bare bekjenner med våre lepper og denne troen ikke kroppsliggjøres, hjelper det ikke så mye med leppenes bekjennelse. Vi trenger ikke bare ortodoksien, men også ortopraksien.

De tre ordene som utgjør min personlige livsregel er ordene: sårbarhet, tilgjengelighet og enkelhet.

I de tre artiklene jeg skrev om hver av dem, ga jeg noen eksempler på en praktisk måte å leve dem ut. For å minne meg på disse tre ordene, har jeg skrevet dem inn på forsatsbladet i den Bibelen jeg bruker i min personlige andaktsstund. Jeg har også knyttet tre små knuter på lærlenken til et av korsene jeg bruker, og til min bønnesnor er det tre perler som minner meg om det samme. Dette er kun et hjelpemiddel for stadig å påminne meg selv om hvilke ord jeg har lovet Herren å leve etter. Det viktigste er jo å ha disse ordene i hjertet og leve dem ut ved å ta korset mitt opp, og følge Kristus hver dag.

'... så sa han til alle: Om noen vil følge etter meg, må han fornekte seg selv og hver dag ta sitt kors opp og følge meg. For den som vil berge sitt liv, skal miste det. Men den som mister sitt liv for min skyld, skal berge det.' (Luk 9,23-24)

Så hvordan kan jeg i praktiske handlinger ta mitt kors opp (merk deg at Jesus sier: HVER dag) og fornekte meg selv?

Hvordan kan jeg vise meg sårbar?
Hvordan kan jeg være tilgjengelig?
Hvordan kan jeg leve enkelt?

Hvilke tre ord ville du valgt om du skulle leve etter en egen personlig regel?

fortsettes

Min livsregel, del 3: enkelhet

Det tredje nøkkelordet i min personlige livsregel er dette:

enkelhet

Det passer godt i et samfunn og i hverdager som blir mer og mer kompliserte. Krevende. Så mye som skal tilfredsstilles. Vi strør om oss med en uendelighet av ting, som om lykken lå i tingene. Det daglige stresset spiser oss opp.  'Enkelhet er frihet,' skriver kvekeren Richard Foster, og legger til: 'Dobbelhet er bundethet. Enkelhet gir glede og harmoni. Dobbelhet gir bekymring og frykt.'

Foster fortsetter: 'Den kristne enkelheten er en indre realitet som fører til en ytre livsstil. De indre og ytre aspektene er like viktige. Vi bedrar oss selv dersom vi tror at vi kan få del i den indre enkelheten uten at den har en dyptgripende virkning på vår levemåte. Og forsøk på å tilegne seg en ytre, enkel livsstil uten å ha grepet den indre siden av den, fører bare til dødelig loviskhet.'

Kristus kaller oss til et liv i forsakelse og overgivelse.

Det snakkes det lite om i vår tid. Etterfølgelsen er krevende. Den koster oss alt. Det er et liv motstrøms.

Jeg ber Kristus om at Han må lære meg hva det vil si å leve enkelt.
Hva trenger jeg? Hva trenger jeg ikke?
Hva er det som stjeler freden fra mitt liv?
Hvordan kan jeg forenkle livet - og hverdagene?

Francois Fenelon har sagt følgende:

"Når vi virkelig har oppnådd denne indre enkelheten, blir hele vår væremåte mer oppriktig og naturlig. Den gjør oss bevisste på egen åpenhet, vennlighet, uskyldighet, glede og fred. Det er herlig stadig å se dette på nært hold, med et rent blikk. Å, hvor elskelig er ikke denne enkelheten! Hvem vil gi den til meg? Jeg forlater alt for dens skyld. Den er evangeliets perle."

For å oppnå denne enkelheten er det helt avgjørende at vi har det Thomas Kelly kaller 'et guddommelig sentrum.' Fordi vi mangler et guddommelig sentrum, har vårt grunnleggende behov for trygghet ført oss inn i en avhengighet av ting.  Vi trenger derfor et fokus som våre liv kan orientere oss ut fra.

Jesus utfordrer oss når Han sier: 'Vi kan ikke tjene både Gud og Mammon.'

Vi må velge hvem vi vil tjene. Hvem som er vårt sentrum.

Kirkegaard fanget opp selve kjernen i kristen enkelhet med den djupe boktittelen:. 'Et rent hjerte er å ville en ting.'

fortsettes

Min livsregel, del 2: Tilgjengelig

Det andre ordet i min livsregel som jeg forsøker å leve etter, er ordet:

tilgjengelig

Det er blitt et litt vanskelig ord å leve opp til, men jeg ønsker å være tilgjengelig. I alle møter jeg har, alle seminarer, gudstjenester, stiller jeg meg til disposisjon for samtaler og forbønn. Det er blitt mange slike gjennom årenes løp. Jeg vil ikke være en 'utilgjengelig predikant', som trekker seg unna umiddelbart etter at han har talt, som 'vernes', mot mennesker som vil hilse eller slå av en liten prat. Det er toppen på selvhøytidelighet.

Men det er vanskelig fordi sykdom setter sine begrensninger. Når jeg valgte ordene som er nøkkelord i min livsregel, så var situasjonen min annerledes. Men jeg har valgt å beholde dette ordet: tilgjengelig.

Tilgjengelig for Gud:
For Hans planer for mitt liv.
For at min agenda for dagen kan endres, fordi Han ville det annerledes for meg.
Tilgjengelig for bønneoppdrag.

Tilgjengelig for mennesker:
Nå må jeg si, så langt jeg kan.
I hvertfall tilgjengelig i forbindelse med gudstjenester, seminarer og møter.
Men de som ringer meg, erfarer at jeg ikke svarer så ofte som før. Det er ikke fordi jeg ikke vil, men fordi jeg oftere har utfordrende dager helsemessig enn før. Det er ikke sikkert jeg klarer å svare, verken på telefon eller mail. Men får jeg det til svarer jeg gjerne.

Men når jeg klarer vil jeg være tilgjengelig for alle. Jeg gir gjerne bort en klem. Jeg låner deg gjerne mitt øre, og jeg ber gjerne for deg - så langt jeg kan. Svarer jeg deg ikke på telefon eller email, er det fordi jeg ikke kan.

fortsettes

Min livsregel, del 1: Sårbarhet

I den livsregel jeg har valgt å leve etter for mitt eget livs vedkommende, finnes det tre nøkkelord. Det første ordet er:

Sårbarhet.

Jeg ønsker å fremme en ærlighetsteologi hvor det er plass for å være svak, hjelpeløs. Hvor det er plass for undringen, spørsmålene, tvilen. Hvor man våger å snakke sant om livet, hvor sår legges til sår.

Vår tid er preget av at man skal lykkes, få til noe, av perfeksjonisme. Det er et kappløp om tiden. Jeg møter så mange kristne som er slitne, frustrerte, som opplever en 'åndelg nevrose', som også preger deres trosutøvelse preget av skyldfølelse av ikke å strekke til, av en manglende fred, et haltende bønneliv. Av hele tiden å skulle noe.

Alle disse menneskene solidariserer jeg meg med.
Gjennom egen sårbarhet.

Jeg vil kle av meg min styrke, og bli fullstendig avhengig av Herren.
Det er ikke mangel på styrke som er vårt problem.
Det er for mye menneskelig styrke.
Så mye at Gud ikke kan bruke oss som Han ønsker.

Men å vise sårbarhet og svakhet er ikke like akseptert i alle kristne sammenhenger. Derfor er det få ting jeg har fått så mye pepper for som når jeg snakker om 'svakhetens teologi', og noen kristne reagerer også fordi jeg snakker åpent om hvordan jeg opplever å leve med kronisk sykdom. Noen anser det som vantro, og at jeg burde bekjenne at jeg er frisk. Men da ville jeg jo lyve. Andre mener at jeg bruker sykdommen for å få sympati. Det siste oppleves som svært sårende og krenkende. Jeg  vil jo bare være ærlig og sann med eget levd liv. Men for de som sier slikt er nok svakhet og sårbarhet truende.
(fortsettes)

Fire viktige livsprinsipper for 2017, del 1

Jeg lytter gjerne til den åndelige veiledningen som kommer fra den økumeniske kommuniteten i Taize. Den formes gjerne i samtaler med mennesker som Taize-brødrene møter fra ulike verdensdeler, og blir derfor svært tidsaktuell.

De fire forslagene som kan tjene til en retning for våre liv i året vi nettopp har gått inn i vil jeg gjerne arbeide videre for eget vedkommende. Årets gode veiledning har sin bakgrunn fra samtaler med de 7500 afrikanske kristne ungdommene som kom sammen i Cotonou i Benin på begynnelsen av september. Bak invitasjonen til denne store ungdomsamlingen sto Den romersk-katolske kirke og Metodistkirken i Benin. Ved siden av delegasjoner fra 60 europeiske nasjoner kom det også hundrevis av ungdommer fra Togo, Nigeria, Ghana, Burkina Faso og Elfenbenskysten.

1. Stå fast i håpet; det er kreativitet

"Selv om alt håp var ute, holdt Abraham fast på håpet og trodde, og derfor ble han far til mange folkeslag." (Rom 4,18)

"Dette håpet er et trygt og fast anker for sjelen." (Hebr 6,19)

"Sannelig, jeg sier dere: Den som ikke tar imot Guds rike som et lite barn, skal ikke komme inn i det." (Luk 18,17)

I den ustabilitet som preger verden, blir vi forvirret av volden, lidelsen og urettferdigheten. Hele skaperverket stønner, som om den gjennomgår smertene ved en fødsel. Den Hellige Ånd stønner også, men den samme Ånd er også en støtte for vårt håp. (Se Rom 8,22 og v.26). Så hva kan vi gjøre?

Tro er en enkel tillit til Gud. Håpet tilbyr ikke ferdige svar, men gjør det mulig for oss ikke å bli lammet av frykt eller motløshet. Det gjør oss engasjerte, og setter oss på veien. Gjennom det forstår vi at evangeliet åpner en stor horisont av håp som er hinsides alle våre forhåpninger.

Dette håpet er ikke en lettvint optimisme som lukker øynene for virkeligheten, men et anker som har sitt feste i Gud. Det er kreativt, og tegnet på det er allerede funnet i de stedene på jorden hvor det er minst håp.

# Vil vi våge å tro i Den Hellige Ånds nærvær i våre liv og i verden? Kan vi stole på denne tilstedeværelse, selv om den er usynlig?

# Måtte vår tro forbli enkel, som et barns tillit. Det betyr ikke utvanning av troens innhold, men at vi holder fast ved det som er sentrum - Guds kjærlighet til menneskeheten og for hele skaperverket. Bibelen forteller historien om dette, fra begynnelsens friskhet gjennom alle hindringene, ja, selv menneskets utroskap. Gud blir aldri trett av å elske; må dette budskapet holdes levende i oss.

# For å tillate oss selv og de rundt oss å holde fast ved dette budskapet, må vi komme ofte sammen for å be. Den enkle skjønnheten i bønn gjenspeiler noe av Guds mysterium og kan føre til et personlig møte med Gud.

(fortsettes)

Pilegrimsferd med Benedikt, del 6

Her gjenopptas artikkelserien skrevet av Jonathan Wilson-Hartgrove, i min oversettelse. Første del ble publisert torsdag 30. juni, andre del fredag 1. juli, tredje del mandag 4. juli, fjerde del mandag 6. juli, femte del onsdag 11.juli

Jonathan Wilson-Hartgrove er baptistpastor og sammen med Shane Claiborne, en av lederne innenfor den nymonastiske bevegelsen:

Benedikts regel sier at vi skal ta imot hver gjest som om gjesten var Kristus selv - og spesielt pilegrimer som deler troen. Dette har også, disse brødrene og søstrene her, tatt til sitt hjerte, og de hadde spesielt tilrettelagt for oss anifonene på engelsk, og hadde invitert fader Martin til å lese dagens utvalg av regelen på engelsk. "I utgangspunktet er dette en smal vei å gå," proklamerer Regelen. "Men som vi gjør framgang på denne troens og livets vei, skal vi løpe på Guds buds stier, og våre hjerter flyter over med usigelig glede og kjærlighet." Hvis Benedikts botsvei synes hard, er hans ønske at vi skal forstå vårt mål: å utvide våre hjerter. Det er denne gleden vi ser i øynene til Donatello's Maria Magdalena, lovprisningen som Salme 51 leder oss hen mot. Det er denne paradoksale fred som stråler ut fra en søster som serverer oss lunsj, og som så setter seg ned for å fortelle oss om sitt liv.

I det jeg lytter til kvinnens historie forsøker jeg å se henne for meg i en av mine klasser på Duke Univeristy. Hun er på omtrent samme alder som de fleste av mine studenter, og jeg ser den samme energien i øynene hennes som animerer så mange av deres når de snakker. Men det løfte hun har avgitt forstyrrer deres grunnleggende forutsetninger. Hun har giftet seg med Jesus på en konkret måte i en praktisk forening av ånd og liv som mange av dem lengter etter. Jeg vil ikke for et øyeblikk late som at hun ikke deler sorger og bekymringer som er felles for oss alle. Men denne unge kvinnen er forskjellig fra så mange av elevene mine. Hun er ikke engstelig. Jeg husker Jesu ord til Marta om hennes søster, og jeg innser at jeg ser hva Han mente:

"Maria har valgt den gode del, og den skal ikke tas fra henne." (Luk 10,42)

(fortsettes)

En regel for livet, del 2

Her er andre delen av livsregelen til The Mennonite Worker. Den første delen ble publisert søndag 17.januar:

Vi vil ha rotfeste i vårt nabolag:

* Vi vil bruke tid på å forstå den mangfoldige kulturen omkring oss.

* Vi vil fordjupe vårt forhold til landet, og få en djupere samklang med skaperverket.

* Vi vil forsøke å gjøre noe med uretten og undertrykkelsen vi ser rundt oss.

* Vi vil bevisst bygge vennskap med våre naboer.

* Vi vil huske våre naboer i våre forbønner.

* Vi vil utvide vår gjestfrihet til også å gjelde våre naboer, dele det vi har med de som er i nød - enten det er et enkelt måltid, klær, et sted å sove for natten, eller vårt vennskap.

(fortsettes)

En regel for livet, del 1

I Minneapolis i USA finnes det en kommunitet som bærer navnet 'The Mennonite Worker'. I 20 år har denne kommuniteten arbeidet med å gi marginaliserte mennesker verdighet, husrom og fellesskap. Inspirasjonen til dette arbeidet har den blant annet hentet fra Dorothy Day, og hennes 'Catholic Worker' bevegelse, som igjen fant sin inspirasjon fra såvel Frans av Assisi, som arbeiderbevegelsen. 'The Mennonite Worker' er for tiden i en fase hvor arbeidet er i ferd med å endres. Jeg skal komme tilbake til dette senere.

Kommuniteten har sin regel, slik de fleste nymonastiske kommuniteter har. En regel som skal hjelpe oss i den daglige etterfølgelsen. Jeg har valgt å oversette den fordi jeg tror den har noe å lære alle som ønsker å følge Jesus på ramme alvor og for alle de som går med tanker om å danne en monastisk kommunitet.

Her er regelen:

Vi vi sentrere våre liv om Jesus Kristus:

* Vi vil vie oss til en nøye lesning av evangeliene, idet vi utgår fra evangeliene og vender oss til livet, og fra evangeliene til livet.

* Vi vil aktivt søke å møte den levende og aktive personen Jesus Kristus gjennom lesning av Skriften og gjennom bønn idet vi stoler på Den Hellige Ånds kraft til å forme oss til å bli lik Jesus Kristus.

* Vi vil søke en rytme av felles bønn for å opprettholde vårt fellesskap.

* Vi vil arbeide for å leve livet med de marginaliserte i samfunnet: de fattige, de forlatte, de undertrykkede og vanærede.

* På samme måte som Kristus valgte et ydmykt liv, vil vi søke å leve enkelt og bærekraftig i en overflodskultur med overforbruk som vår. 

* Vi vil strebe etter å rense våre hjerter fra begjæret etter besittelse og makt.

* Vi vil søke og fremme fredelige måter å løse konflikter.

* Akkurat som Jesus Kristus satte navn på og utfordret 'krefter' av systematisk undertrykkelse da Han gikk iblant oss, vil vi også navngi og utfordre slike krefter i vår tid.

* Som Jesus viste inkludering og gjestfrihet mens Han konfronterte sosial eksklusjon og ugjestfrihet, vil vi arbeide for å være et fellesskap som ønsker hjertelig velkommen alle uten hensyn til rase, etnisk eller kulturell bakgrunn, rettslig status, sosial status, klasse, kjønn, seksuell orientering, alder, evne eller annet som folk bruker for å kategorisere og diskriminere andre. 

* Jeg vil støtte handlinger av ikke-voldelig motstand som trofaste uttrykk for kjærlighet til Gud og vår neste.

(fortsettes)

God livsregel for 2015

'Bønn er mat for sjelen.
La ikke sjelen hungre, da
er det bedre å la kroppen sulte.
Døm ingen,
tilgi alle.
Se på deg selv
som verre enn noen annen i verden
og du vil bli frelst.
Så mye som det lar seg gjøre,
vær stille'.

Elder Joseph av Optina
1837-1911

Gode livsregler vi kan lære av Leo Tolstoj, del 6

Det sjette vi kan lære av Leo Tolstoj er dette:

6. Utvid din sosiale krets
Den viktigste lærdom vi kan lære av Tolstoj er at vi kan utfordre våre egne fordommer og antagelser, og utvikle en ny måte å se verden på. Selv brøt han over tvert, sluttet å sosialisere seg med fiffen i Moskva, og tilbrakte mye av sin tid med arbeidere på landsbygda.

Som regel holder vi oss til våre egne, og tar vare på etiketten. Men hva lærer vi av det? Kan det utvide vår horisont? Vi kan jo begynne med se nærmere på hvem som hører med til vår krets?

Gode livsregler vi kan lære av Leo Tolstoj, del 5

Det femte vi kan lære av Leo Tolstoj er dette:

5. Vær klar over dine motsetninger
Tolstoj's nye, enklere liv, var ikke uten kamper og motsetninger. Selv om han forkynte en altomfattende kjærlighet, kom han stadig opp i krangel med sin hustru. Selv om han preket likhet, klarte han ikke helt å skille seg fra sin rikdom og priviligerte livsstil, og levde helt opp til sin høye alderdom i sitt herskapelige hus med sine tjenere.

Når han lanserte ideen om å gi bort sin eiendom til sine undersotter, ble hans barn og hans kone rasende, og han trakk forslaget tilbake. Men tidlig på 1890-tallet klarte han, mot deres ønsker, å frafalle copyrighten til store deler av sine litterære verk, og ofret dermed en stor formue.

Journalister og forfattere som besøkte den gamle mannen med det store skjegget på hans eldre dager, ble forundret over å finne ham mens han hugget sin egen ved, eller laget sine egne sko. Gitt hans priviligerte stilling, som han fikk i fødselsgave, var hans personlige forvandling, om ikke komplett, svært beundringsverdig.

(fortsettes)

Gode livsregler vi kan lære av Leo Tolstoj, del 4

Det fjerde vi kan lære av Leo Tolstoj er dette:

4. Mestre kunsten med å leve enkelt
En av de største av Tolstoj's gaver - men den var også en plage - var hans avhengighet av å stilles spørsmålet: Hva er meningen med livet?

Han sluttet aldri med å spørre hvorfor og hvordan han skulle leve, og hva var poenget med alle hans penger og berømmelse? På slutten av 1870-tallet klarte han ikke å finne noen svar på disse eksistensielle problemstillingene. Han fikk et mentalt sammenbrudd og var helt på grensen til å begå selvmord.

Det var på denne tiden at han gav seg i kast med tekstene til den tyske filosofen Schopenhauer, Buddha og Bibelen. Han kom frem til et revolusjonært syn på kristendommen, basert på Jesu bergpreken og forkastet all all organisert religion - inkludert Den ortodokse kirke som han var vokst opp med. Han oppgav røykingen og drikkingen og ble vegitarianer.

Rundt ham oppsto det grupper - såkalte 'tolstoyianere' - som ønsket å leve på samme måte.

Selv om Tolstoj på ulike måter gitt til den ytterste ytterlighet fra adelslivet han kunne ha levd på Jasnaja Poljana, så har vi alle noe å hente på å forenkle og leve enklere liv. Blant annet en djupere fred og samhørighet med skaperverket.

(fortsettes)

Billedtekst: Her er Tolstoj på vei fra Moskva til Jasnaja Poljana.