Min livsregel, del 4: Ortopraxsis

I tre artikler har jeg fortalt om de tre ordene som utgjør min personlige livsregel. I denne artikkelen skal jeg si noe om hvordan jeg forsøker å leve ut innholdet i disse ordene i praksis. En ting er hva vi bekjenner, men hvis vi bare bekjenner med våre lepper og denne troen ikke kroppsliggjøres, hjelper det ikke så mye med leppenes bekjennelse. Vi trenger ikke bare ortodoksien, men også ortopraksien.

De tre ordene som utgjør min personlige livsregel er ordene: sårbarhet, tilgjengelighet og enkelhet.

I de tre artiklene jeg skrev om hver av dem, ga jeg noen eksempler på en praktisk måte å leve dem ut. For å minne meg på disse tre ordene, har jeg skrevet dem inn på forsatsbladet i den Bibelen jeg bruker i min personlige andaktsstund. Jeg har også knyttet tre små knuter på lærlenken til et av korsene jeg bruker, og til min bønnesnor er det tre perler som minner meg om det samme. Dette er kun et hjelpemiddel for stadig å påminne meg selv om hvilke ord jeg har lovet Herren å leve etter. Det viktigste er jo å ha disse ordene i hjertet og leve dem ut ved å ta korset mitt opp, og følge Kristus hver dag.

'... så sa han til alle: Om noen vil følge etter meg, må han fornekte seg selv og hver dag ta sitt kors opp og følge meg. For den som vil berge sitt liv, skal miste det. Men den som mister sitt liv for min skyld, skal berge det.' (Luk 9,23-24)

Så hvordan kan jeg i praktiske handlinger ta mitt kors opp (merk deg at Jesus sier: HVER dag) og fornekte meg selv?

Hvordan kan jeg vise meg sårbar?
Hvordan kan jeg være tilgjengelig?
Hvordan kan jeg leve enkelt?

Hvilke tre ord ville du valgt om du skulle leve etter en egen personlig regel?

fortsettes

Praktisk tro

John Wimber er kjent for uttrykket 'doi'n stuff'. Det handler om å gjøre, ikke bare høre. Det finnes et annet godt ord for dette: ortopraxis. Ordet 'ortodoksi' kan forstås både positivt og negativt. Negativt som 'forsteinet rett lære'. Den legendariske pastoren i Westminister Chapel i London, Martyn Lloyd-Jones, sa ved en anledning at 'du kan ha aldeles helt rett teologi, og likevel være stein død.' Men ordet kan også forstås positivt som en levende tradisjon.

Men tilbake til ordet 'ortopraxis'.

Praksis er et nøkkelord i den bysantinske tradisjonen. Der handler det om at tro og handling ikke kan skille lag, men hører uløselig sammen. Den hellige Maksimos Bekjenneren (580-662) sa det slik: 'Teologi uten handling er demonenes teologi'. Vi kan derfor si at 'ortoprakss' er 'levende ortodoksi'.

Jesu bror, han som også etter tradisjonen kalles 'Den rettferdige', forstanderen for menigheten i Jerusalem, synes som den mest sannsynlige forfatteren av Jakobs brev, skriver:

'Men vær Ordets gjørere, ikke bare dets hørere, ellers vil dere bedra dere selv.' (Jak 1,22)

Det er altså mulig, ikke bare å bli bedratt av falske profeter og vranglærere, men også fordi man ikke praktiserer det man tror! Det er i seg selv vranglære!

Man kan anklage andre for andres bønneformer, men ber man selv? Det er mulig å snakke mye om bønn, og behovet for å be, og likevel ikke be!

Det er godt, ja, befriende å møte mennesker som lever hva de tror. Deres LIV er et LEVENDE vitnesbyrd om Jesus. I stedet for å være så veldig opptatt av andre, lever de hverdagsliv i bønn, forsakelse og tro. I stedet for å snakke om bønn, ber de. I stedet for å snakke om behovet for å vise barmhjertighet, viser de barmhjertighet. I stedet for å lete etter feil hos andre, bekjenner de sin egen synd.