Å følge en livsregel som kronisk syk - om Benedikts regel i 2021, del 12

Stabilitet midt i en ustabil verden! Er det mulig? Er det mulig å oppleve fred og leve i fred i en så omskiftende verden som vår? Svaret på det er enkelt: ja. Denne fred jeg snakker om er noe Kristus har gitt, ja, etterlatt igjen etter seg. Men da er det viktig å spørre seg selv: Om Kristus er kommet for å bringe oss fred, hva er det som stjeler denne freden fra meg? 

En av utsagnene til den kinesiske filosofen fra det gamle Kina, Lao-tzu, som levde i det syvende århundre, har fremdeles noe å si det moderne mennesket, her i min oversettelse fra engelsk:

"Uten å gå over dørterskelen, kan du kjenne verden. Uten å se gjennom vinduet, kan du se veien til himmelen. Jo lenger du reiser bort, jo mindre vet du."

Det hele handler om fundamentet. Om omstendighetene endres er det noe som blir stående, fordi det ikke er en ting, men en person som er urokkelig, som skaper denne freden. Paulus uttrykker det slik: "Han er vår fred!" (Ef 2,14) Freden er en person!

Lao-tzu snakker om hemmeligheten som består av forenklingen og begrensningen. Det er når vårt sinn stadig skal ha mer at uroen setter inn, og freden stjeles fra oss. 

Vi kan møte Gud i våre omgivelser, der Han har plantet oss. Hva fører denne stadige jakt etter nye opplevelser, stadig nye konferanser, en vandring fra menighet til menighet, med seg annet enn uro stress og enda mer rastløshet? Det fører ikke til mer vekst og modning i ens liv. Tvert om. Det fører til grunnere røtter, mens det vi trenger mer enn noe annet, er djupere røtter. Vi trenger stabilitet. Vi trenger den gode, langsomme rytmen. 

Forfatteren, aktivisten, kommunitetsbyggeren og baptistpastoren Jonathan Wilson-Hartgrove har sagt det slik: "Hvis vår samtidskultur ikke så lett anerkjenner hvordan evig bevegelse kan sløve ned våre sjeler, opprettholder vi i det minste minnet om at en trofast reise alltid vil føre oss tilbake til hvor vi startet fra, og åpne øynene for potensialet til et sted som vi hvor vi ikke kunne se før vi forlot det."

"Bli hvor du er," er et godt åndelig råd. 

Selvsagt kan Gud be oss om å bryte opp, som Han gjorde det med blant andre Abraham. Det må være åpne for. MEN - inntil Han så gjør, bli værende. 

Skal du bevare freden din, må du også begrense inntrykkene dine. Vi bombarderes av alle slags inntrykk hver dag. Vår sjel er ikke skapt for slikt. Vi må være oss kunsten å tynne. Jeg har begynt å verne meg for synsinntrykk som jeg vet skaper uro i sjelen min. Det har hjulpet meg til å bevare roen og dermed også freden. Jeg har også begynt å velge de kampene jeg vil kjempe. Noen kamper er ikke verd å ta. De øder bare krefter. Det er de tapte kampene. Derfor spør jeg meg selv: Hva stjeler min fred? Det er et spørsmål jeg stadig stiller meg, og jeg er var for detc svaret Den Hellige Ånd gir meg.

fortsettes

Å følge en livsregel som kronisk syk - om Benedikts regel I 2021, del 11

Tirsdag denne uken var jeg så heldig at jeg fikk se et TV-program i reprise. Jeg så programmet om laftesnekkeren Robert, som i en mannsalder har bodd i de djupe skogene i Ozark i Arkansas, og oppdratt flere barn, for noen år siden. Det gjorde et djupt inntrykk på meg. Derfor ble tirsdagens reprise et gledelig gjensyn. Robert er ikke alene om å leve et enkelt avsondret fra omgivelsene. Det er det mange som har gjor, og i en fastfood-kultur finnes det også en motvekt: slowfood. Den maten det tar tid å dyrke og tilberede.  Munker, nonner og eneboere har gjenom århundrene levd sine liv på et og samme sted. Noen har ikke reist fra dette stedet noensinne, men de har likevel ikke gått glipp av mye! Det har levd sine liv 'skjult med Kristus' (Kol 3,3), og har hatt sterke og livsforvandlende møter med Gud og levd et liv i pakt med skaperverket, Kanskje har de sett ting ingen andre ser med sine øyne, kanskje har de hørt ting andre ikke hører med sine ører - men levd enkle liv i en daglig omgang med Gud? Det høres merkelig ut for det moderne, mobile mennesket, som stadig er på søken etter nye reisemål.

For å sitere forfatteren Alfred Hauge i hans trilogi om Cleng Peerson: "... i vårt eget hjerte er det hav å seile, der er skoger å gjennomstreife og ødemarker å gå seg vill i ... 

En full timeplan og et fullt og fredfylt og tilfreds hjerte er sjeldent den samme tingen. Nådens rytme er langsom. Langsomt blir allting til.

Stedbunden er slett ikke noe negativt. Det er mulig å være stedbunden og vidsynt. Er du stedbunden har du slått røtter, og med djupe røtter tåler du bedre stormen, I en tid så preget av overfladiskhet trenger vi ikke mer teknologi og hurighet, men djupe mennesker. Mennesker som er blitt formet av livet. En har sagt at jo nærmere Gud man lever, jo enklere blir man. Man har gjort seg djupe erfaringer av at Gud er trofast i alle livets skiftende omstendigheter - fordi man har levd langsomt. Den som leve lenge må leve langsomt. Bli en del av rytmen på det stedet hvor man bor. 

Til de jødene som levde i eksil i Babylon skrev profeten Jeremia et brev, hvor det blant annet heter: 

"Så sier Herren, hærskarenes Gud, Israels Gud, til alle dem jeg har ført bort fra Jerusalem til Babel: Bygg hus og bo i dem! Plant hager og spis deres frukt! Ta dere koner og få sønner og døtre. Og ta koner til deres sønner og gift bort deres døtre, så de kan føde sønner og døtre. Bli tallrike der, og bli ikke færre! Søk den byens velferd som jeg har bortført dere til, og be for den til Herren! For når det går den vel, så går det dere vel." (Jer 29,4-7)

Selv under eksilet ber Gud dem om å slå røtter! 

I Apg 17,26-27 heter det: 

"Han lot alle folkeslag av samme blod bo over hele jorderike, og han satte faste tider for dem og bestemte grensene mellom deres bosteder. Dette gjorde han for at de skulle søke Gud, om de kanskje kunne finne ham - enda han ikke er langt borte fra en eneste en av oss."

Det er ikke tilfeldig at du bor akkurat der du bor! Det er en del av Guds plan med våre liv. 

fortsettes

Etterfølgelse, del 2

"Vennligst del tiden avsatt til indre bønn i to deler: I forbindelse med den første delen behov mediter. I forbindelsle med den andre delen: Be for menneskene, for alle uten unntak, samt for dem som jeg har et spesielt ansvar for å be for. Vær ytterst nøyaktig med å be tidebønnene. De er som en bukett friske roser plukket hver dag, symbolet for evig kjærlighet, daglig gitt oss av den høyt elskede, vår Brudgom.

Ofte, svært ofte, ta imot Herren i nattverden, og som en eneste grense for hvor ofte, la kjærligheten bestemme. Det blir aldri for ofte å rope på Den elskede, Frelseren!

'Jeg har ikke kommet for å kalle rettferdige, men for å kalle syndere' ... Vær besjelet med ett eneste ønske: å gi Jesus til alle. Gi deg særskilt til de fortapte sauene, synderne, de som ikke betrakes som gode mennesker. Ikke overgi de nittini sauene som har gått seg vill, for å ha det skjønt i innhegningen med de trofaste. Overvinn din strenghet mot syndere som ligger i din natur, og vis i stedet medlidenhet, interesse, oppofrelse og ivrig omsorg for deres sjeler.

fortsettes

Billedtekst: Broder Charles av Jesus

Min livsregel, del 5: Elsket

Selve utgangspunktet for den livsregel jeg har valgt, er en bevissthet om at jeg er elsket av Gud. Ikke som noe teoretisk, men som en djup erfaring. Ikke som en engangs opplevelse, men som en sannhet jeg stadig vender tilbake til. Jeg har kommet til en djup erkjennelse av at Gud elsker meg, og Han elsker meg djupt i min sønderbrutthet.

Nylig leste jeg om John O'Connor, til høyre på bildet, en av assistentene ved L'Arche kommuniten i Highland i Washington, USA. For de som ikke vet det er L'Arche en internasjonal bevegelse bestående av bofellesskap for psykisk utviklingshemmede, startet av Jean Vanier. John O'Connor har gjort seg samme erfaring.

Hans historie er både gripende og ganske så illustrerende for hva dette handler om:

'Jeg kom til L'Arche med en visjon om at Gud trengte min godhet,' begynner han sin refleksjon etter å ha arbeidet i denne kommuniteten en tid. Han var ferdig med college og hadde modnet både med hensyn til lederskapsferdigheter, tro og i forhold til utdannelse. Han hadde lært å se verden med nye øyne, ikke minst hadde han funnet en måte å tolke livet på gjennom den ignatianske veiledningstradisjonen, og han kjente trygghet i denne.

Møtet med livet i en L'Arche kommunitetet snudde det meste på hodet. En krevende arbeidsituasjon, hvor ikke minst tålmodigheten ble satt på prøve.

John O'Connor følte at Gud hadde kalt ham til å engasjere seg i livene til de marginaliserte gruppene. Hvor Gud er. Men det skulle bli lettere sagt enn gjort. John måtte lære den vanskelige leksen at de marginalisete hadde like mye å lære ham, som han hadde å lære dem.

John O'Connor flyttet inn i et bofellesskap bestående av fire psykisk utviklingshemmede, tre assistenter og to frivillige som skulle arbeide i fellesskapet om sommeren. Aktivitetsnivået var stort frem til klokken 22.00. Til å begynne med opplevde han stor ensomhet. Hans tålmodighet ble satt på prøve. Noen ganger ville han bare vekk fra det hele.

En dag sprakk det. John var så sliten og overveldet at han ville gi opp. Han ble sint på en av beboerne som ikke ville være med på et avtalt opplegg med de andre beboerne.

Skyldfølelsen satte inn. John ba om tilgivelse for at han hadde sprukket og blitt sint. Beboeren svarte 'Det er i orden. Jeg tilgir deg og jeg elsker deg fremdeles!'

Men det skulle ikke gå så lenge før John ble overveldet av alt ansvaret, alle gjøremålene. Han ringte sine foreldre for å fortelle at nok var nok. Når samtalen var over brast han i hulkegråt. En av beboerne, Fritz, den andre mannen på bildet, var vitne til det hele. Den psykisk utviklede mannen er kjent for sin helbredende bønner. Fritz, som han heter, sa ikke noe. Han la bare hånden sin på skuldëren til John.

Det snudde det hele. Det siste året har John fått en ny forståelse av hvem Gud er. John har fått en ny relasjon til Herren. Han har, sakte men sikkert, gitt opp sine ambisjoner, sitt ønske om makt og posisjon, anerkjennelse, sitt behov for å være god - og latt seg elske av Gud. Sluppet taket i eget levd liv, og gitt seg hen i Treenighetens dans. I dette ligger det så mye helbredelse.

fortsettes

Min livsregel, del 4: Ortopraxsis

I tre artikler har jeg fortalt om de tre ordene som utgjør min personlige livsregel. I denne artikkelen skal jeg si noe om hvordan jeg forsøker å leve ut innholdet i disse ordene i praksis. En ting er hva vi bekjenner, men hvis vi bare bekjenner med våre lepper og denne troen ikke kroppsliggjøres, hjelper det ikke så mye med leppenes bekjennelse. Vi trenger ikke bare ortodoksien, men også ortopraksien.

De tre ordene som utgjør min personlige livsregel er ordene: sårbarhet, tilgjengelighet og enkelhet.

I de tre artiklene jeg skrev om hver av dem, ga jeg noen eksempler på en praktisk måte å leve dem ut. For å minne meg på disse tre ordene, har jeg skrevet dem inn på forsatsbladet i den Bibelen jeg bruker i min personlige andaktsstund. Jeg har også knyttet tre små knuter på lærlenken til et av korsene jeg bruker, og til min bønnesnor er det tre perler som minner meg om det samme. Dette er kun et hjelpemiddel for stadig å påminne meg selv om hvilke ord jeg har lovet Herren å leve etter. Det viktigste er jo å ha disse ordene i hjertet og leve dem ut ved å ta korset mitt opp, og følge Kristus hver dag.

'... så sa han til alle: Om noen vil følge etter meg, må han fornekte seg selv og hver dag ta sitt kors opp og følge meg. For den som vil berge sitt liv, skal miste det. Men den som mister sitt liv for min skyld, skal berge det.' (Luk 9,23-24)

Så hvordan kan jeg i praktiske handlinger ta mitt kors opp (merk deg at Jesus sier: HVER dag) og fornekte meg selv?

Hvordan kan jeg vise meg sårbar?
Hvordan kan jeg være tilgjengelig?
Hvordan kan jeg leve enkelt?

Hvilke tre ord ville du valgt om du skulle leve etter en egen personlig regel?

fortsettes

Min livsregel, del 3: enkelhet

Det tredje nøkkelordet i min personlige livsregel er dette:

enkelhet

Det passer godt i et samfunn og i hverdager som blir mer og mer kompliserte. Krevende. Så mye som skal tilfredsstilles. Vi strør om oss med en uendelighet av ting, som om lykken lå i tingene. Det daglige stresset spiser oss opp.  'Enkelhet er frihet,' skriver kvekeren Richard Foster, og legger til: 'Dobbelhet er bundethet. Enkelhet gir glede og harmoni. Dobbelhet gir bekymring og frykt.'

Foster fortsetter: 'Den kristne enkelheten er en indre realitet som fører til en ytre livsstil. De indre og ytre aspektene er like viktige. Vi bedrar oss selv dersom vi tror at vi kan få del i den indre enkelheten uten at den har en dyptgripende virkning på vår levemåte. Og forsøk på å tilegne seg en ytre, enkel livsstil uten å ha grepet den indre siden av den, fører bare til dødelig loviskhet.'

Kristus kaller oss til et liv i forsakelse og overgivelse.

Det snakkes det lite om i vår tid. Etterfølgelsen er krevende. Den koster oss alt. Det er et liv motstrøms.

Jeg ber Kristus om at Han må lære meg hva det vil si å leve enkelt.
Hva trenger jeg? Hva trenger jeg ikke?
Hva er det som stjeler freden fra mitt liv?
Hvordan kan jeg forenkle livet - og hverdagene?

Francois Fenelon har sagt følgende:

"Når vi virkelig har oppnådd denne indre enkelheten, blir hele vår væremåte mer oppriktig og naturlig. Den gjør oss bevisste på egen åpenhet, vennlighet, uskyldighet, glede og fred. Det er herlig stadig å se dette på nært hold, med et rent blikk. Å, hvor elskelig er ikke denne enkelheten! Hvem vil gi den til meg? Jeg forlater alt for dens skyld. Den er evangeliets perle."

For å oppnå denne enkelheten er det helt avgjørende at vi har det Thomas Kelly kaller 'et guddommelig sentrum.' Fordi vi mangler et guddommelig sentrum, har vårt grunnleggende behov for trygghet ført oss inn i en avhengighet av ting.  Vi trenger derfor et fokus som våre liv kan orientere oss ut fra.

Jesus utfordrer oss når Han sier: 'Vi kan ikke tjene både Gud og Mammon.'

Vi må velge hvem vi vil tjene. Hvem som er vårt sentrum.

Kirkegaard fanget opp selve kjernen i kristen enkelhet med den djupe boktittelen:. 'Et rent hjerte er å ville en ting.'

fortsettes

Min livsregel, del 2: Tilgjengelig

Det andre ordet i min livsregel som jeg forsøker å leve etter, er ordet:

tilgjengelig

Det er blitt et litt vanskelig ord å leve opp til, men jeg ønsker å være tilgjengelig. I alle møter jeg har, alle seminarer, gudstjenester, stiller jeg meg til disposisjon for samtaler og forbønn. Det er blitt mange slike gjennom årenes løp. Jeg vil ikke være en 'utilgjengelig predikant', som trekker seg unna umiddelbart etter at han har talt, som 'vernes', mot mennesker som vil hilse eller slå av en liten prat. Det er toppen på selvhøytidelighet.

Men det er vanskelig fordi sykdom setter sine begrensninger. Når jeg valgte ordene som er nøkkelord i min livsregel, så var situasjonen min annerledes. Men jeg har valgt å beholde dette ordet: tilgjengelig.

Tilgjengelig for Gud:
For Hans planer for mitt liv.
For at min agenda for dagen kan endres, fordi Han ville det annerledes for meg.
Tilgjengelig for bønneoppdrag.

Tilgjengelig for mennesker:
Nå må jeg si, så langt jeg kan.
I hvertfall tilgjengelig i forbindelse med gudstjenester, seminarer og møter.
Men de som ringer meg, erfarer at jeg ikke svarer så ofte som før. Det er ikke fordi jeg ikke vil, men fordi jeg oftere har utfordrende dager helsemessig enn før. Det er ikke sikkert jeg klarer å svare, verken på telefon eller mail. Men får jeg det til svarer jeg gjerne.

Men når jeg klarer vil jeg være tilgjengelig for alle. Jeg gir gjerne bort en klem. Jeg låner deg gjerne mitt øre, og jeg ber gjerne for deg - så langt jeg kan. Svarer jeg deg ikke på telefon eller email, er det fordi jeg ikke kan.

fortsettes

Min livsregel, del 1: Sårbarhet

I den livsregel jeg har valgt å leve etter for mitt eget livs vedkommende, finnes det tre nøkkelord. Det første ordet er:

Sårbarhet.

Jeg ønsker å fremme en ærlighetsteologi hvor det er plass for å være svak, hjelpeløs. Hvor det er plass for undringen, spørsmålene, tvilen. Hvor man våger å snakke sant om livet, hvor sår legges til sår.

Vår tid er preget av at man skal lykkes, få til noe, av perfeksjonisme. Det er et kappløp om tiden. Jeg møter så mange kristne som er slitne, frustrerte, som opplever en 'åndelg nevrose', som også preger deres trosutøvelse preget av skyldfølelse av ikke å strekke til, av en manglende fred, et haltende bønneliv. Av hele tiden å skulle noe.

Alle disse menneskene solidariserer jeg meg med.
Gjennom egen sårbarhet.

Jeg vil kle av meg min styrke, og bli fullstendig avhengig av Herren.
Det er ikke mangel på styrke som er vårt problem.
Det er for mye menneskelig styrke.
Så mye at Gud ikke kan bruke oss som Han ønsker.

Men å vise sårbarhet og svakhet er ikke like akseptert i alle kristne sammenhenger. Derfor er det få ting jeg har fått så mye pepper for som når jeg snakker om 'svakhetens teologi', og noen kristne reagerer også fordi jeg snakker åpent om hvordan jeg opplever å leve med kronisk sykdom. Noen anser det som vantro, og at jeg burde bekjenne at jeg er frisk. Men da ville jeg jo lyve. Andre mener at jeg bruker sykdommen for å få sympati. Det siste oppleves som svært sårende og krenkende. Jeg  vil jo bare være ærlig og sann med eget levd liv. Men for de som sier slikt er nok svakhet og sårbarhet truende.
(fortsettes)

En regel for livet, del 2

Her er andre delen av livsregelen til The Mennonite Worker. Den første delen ble publisert søndag 17.januar:

Vi vil ha rotfeste i vårt nabolag:

* Vi vil bruke tid på å forstå den mangfoldige kulturen omkring oss.

* Vi vil fordjupe vårt forhold til landet, og få en djupere samklang med skaperverket.

* Vi vil forsøke å gjøre noe med uretten og undertrykkelsen vi ser rundt oss.

* Vi vil bevisst bygge vennskap med våre naboer.

* Vi vil huske våre naboer i våre forbønner.

* Vi vil utvide vår gjestfrihet til også å gjelde våre naboer, dele det vi har med de som er i nød - enten det er et enkelt måltid, klær, et sted å sove for natten, eller vårt vennskap.

(fortsettes)

En regel for livet, del 1

I Minneapolis i USA finnes det en kommunitet som bærer navnet 'The Mennonite Worker'. I 20 år har denne kommuniteten arbeidet med å gi marginaliserte mennesker verdighet, husrom og fellesskap. Inspirasjonen til dette arbeidet har den blant annet hentet fra Dorothy Day, og hennes 'Catholic Worker' bevegelse, som igjen fant sin inspirasjon fra såvel Frans av Assisi, som arbeiderbevegelsen. 'The Mennonite Worker' er for tiden i en fase hvor arbeidet er i ferd med å endres. Jeg skal komme tilbake til dette senere.

Kommuniteten har sin regel, slik de fleste nymonastiske kommuniteter har. En regel som skal hjelpe oss i den daglige etterfølgelsen. Jeg har valgt å oversette den fordi jeg tror den har noe å lære alle som ønsker å følge Jesus på ramme alvor og for alle de som går med tanker om å danne en monastisk kommunitet.

Her er regelen:

Vi vi sentrere våre liv om Jesus Kristus:

* Vi vil vie oss til en nøye lesning av evangeliene, idet vi utgår fra evangeliene og vender oss til livet, og fra evangeliene til livet.

* Vi vil aktivt søke å møte den levende og aktive personen Jesus Kristus gjennom lesning av Skriften og gjennom bønn idet vi stoler på Den Hellige Ånds kraft til å forme oss til å bli lik Jesus Kristus.

* Vi vil søke en rytme av felles bønn for å opprettholde vårt fellesskap.

* Vi vil arbeide for å leve livet med de marginaliserte i samfunnet: de fattige, de forlatte, de undertrykkede og vanærede.

* På samme måte som Kristus valgte et ydmykt liv, vil vi søke å leve enkelt og bærekraftig i en overflodskultur med overforbruk som vår. 

* Vi vil strebe etter å rense våre hjerter fra begjæret etter besittelse og makt.

* Vi vil søke og fremme fredelige måter å løse konflikter.

* Akkurat som Jesus Kristus satte navn på og utfordret 'krefter' av systematisk undertrykkelse da Han gikk iblant oss, vil vi også navngi og utfordre slike krefter i vår tid.

* Som Jesus viste inkludering og gjestfrihet mens Han konfronterte sosial eksklusjon og ugjestfrihet, vil vi arbeide for å være et fellesskap som ønsker hjertelig velkommen alle uten hensyn til rase, etnisk eller kulturell bakgrunn, rettslig status, sosial status, klasse, kjønn, seksuell orientering, alder, evne eller annet som folk bruker for å kategorisere og diskriminere andre. 

* Jeg vil støtte handlinger av ikke-voldelig motstand som trofaste uttrykk for kjærlighet til Gud og vår neste.

(fortsettes)

Northumbria Community - et eksempel på nymonastisk kommunitetsliv, del 5

Vi fortsetter å se nærmere på livsregelen til den keltiske kommuniteten, Northumbria Community:

Dette er den regel vi omfavner. Dette er den regel vi vil holde: vi sier ja til tilgjengelighet; vi sier ja til sårbarhet.

Vi er kalt til å være tilgjengelige for Gud og andre:

Det første er å være tilgjengelig for Gud i vårt hjertes indre, hvor vi kan vende oss mot Ham, og søke Hans ansikt. Så gjelder det å være tilgjengelig for andre i et kall som handler om å vise gjestfrihet, og forstå at ved å ønske andre velkommen så ærer vi og ønsker Kristus velkommen. Vi skal også være tilgjengelige for andre ved å ta del i Hans omsorg for dem, ved å be og gå i forbønn for det de opplever i Den Hellige Ånds kraft; og så være tilgjengelig for deltagelse i misjonsarbeid av ulikt slag etter Den Hellige Ånds kall og initiativ.

Vi omfavner sårbarheten ved å være lærevillig uttrykt gjennom:
* bønnens disiplin
* Skriftens eksponering
* Villighet til å holdes ansvarlig overfor andre i våre veivalg og endre seg

Vi omfavner ansvaret ved om nødvendig å stille i andres øyne merkelige spørsmål som vil opprøre status quo. Ved å relasjoner til en prioritet, ikke rykte.

Vi omfavner utfordringen ved å leve som menighet uten vegger, leve åpent blant ikke-kristne og andre troende på en måte som gjør at vår vei i Gud kan bli synlig, utfordret og stilt spørsmål ved. Dette vil innebefatte å bygge vennskap utenfor våre kristne ghettoer eller klubb-mentaliet, ikke med tilslørte evangeliserende hensikter, men fordi vi virkelig bryr oss.

(fortsettes)

Bildet viser Inkarnasjonens kapell som står på eiendommen til Northumbria Community.

Northumbria Community - et eksempel på nymonastisk kommunitetsliv, del 4

Her fortsetter presentasjonen av Northumbria Community:

Historien vår er knyttet til det å gi gjensvar på et kall vi tror er fra Gud: et kall til risikofylt liv, og den livsregel vi lever etter springer ut av det liv som allerede leves. Dette er et skriftlig svar til de mange som spør: Hva er det sentrale i deres håp og deres drømmer, hva er verdiene og hva reflekterer deres livskall?

Vi er ikke en kommunitet fordi vi fysisk lever nær hverandre - selv om noen av oss gjør det - men fordi vi lever nært en vei vi har valgt, som forener oss på hjertenivå. Som en monastisk kommunitet, så er vi innviet til Gud i måten vi lever og i de løfter vi har avlagt - som handler om tilgjengelighet og sårbarhet - tar vi på alvor.

Livsregelen
En livsregel er absolutt essensielt i ethvert monastisk uttrykk, den er åndelig mer enn den er lovgivende. Den sier: 'dette er hvem vi er, dette er vår historie', og minner oss om de tingene Gud har lagt på vårt hjerte, og kaller oss tilbake til den historien som Gud har skrevet og som er helt grunnleggende for oss.

Monastisk stabilitet er å bli holdt ansvarlig overfor den Livsregel som et rammeverk for å kunne være fri, ikke som et sett med regler som begrenser eller fornekter livet. Det handler om å leve ut vårt kall alene eller sammen. For å bruke ordene til Hl.Benedikt, er det 'ganske enkelt en håndbok for å gjøre de krevende befalingene i evangeliet til en praktisk realitet i hverdagslig liv'.

(fortsettes)

Northumbria Community - et eksempel på nymonastisk kommunitetsliv, del 3

Northumbria Community hører med til det som går under benevnelsen 'Den nymonastiske bevegelsen'. Og for denne kommunitetens del: en nymonastisisme med smak av Northumbria!

Ikke en romantisk og nostalgisk søken etter en gylden tid som ikke har eksistert, eller for å kopiere fortiden, men lære av den keltisk monastiske tradisjonen som er deres kristenarv. Som de skriver selv:

'Vi ser med dem på Ham for å finne en vei til engasjement med de paradokser og kompleksiteter som det virkelige livet byr på'.

Northumbria Community er på sin side sterkt influert av de monastiske kommunitetene i Roslin i Skottland og Clonfert i Irland. Guds kall til Northumbria Community er ikke å forme en institusjon, men 'å omfavne, utforske og uttrykke selve hjertet i den monastiske spiritualiteten i vanlige folks hverdagsliv, som en annerledes måte å forholde seg til verden på'.

Dette gjør de ved å trekke veksler på den rike historiske keltiske kristenarven, og innfører den i vår egen tid. De ønsker å leve med 'en hellig rastløshet' ved å omfavne monastiske verdier og åndelige disipliner.

(fortsettes)

Northumbria Community - et eksempel på nymonastisk kommunitetsliv, del 2

Her følger andre del i serien om en av de kommunitetene vi føler tilhørighet til, og hvis liv vi etter hvert håper skal vokse frem i forbindelse med Kristi himmelfartskapellet:

The Northumbria Community ble etablert for å legge til rette for fellesskap for de som har lagt ut på pilegrimsveien, og meisle ut en vei sentrert rundt en Livsregel.

Denne regelen, sammen med tidebønnene, reflekterer innflytelsen fra den monastiske tradisjonen i utviklingen av et særpreg for fellesskapet.

Fellesskapet lever med spenningen mellom det kontemplative og det aktive, av kloster og misjon, å trekke seg tilbake og engasjement, avsondrethet og fellesskap. Det er dette som tilsammen utgjør Northumbria Community.

Noen av kommunitetens medlemmer lever og arbeider i perioder i det som kalles The Nether Springs' at Hetton Hall i North Northumberland (bildet), ikke langt unna den hellige øya Lindisfarne. The Nether Springs er Moderhuset og administrasjonssenteret for kommuniteten. Det er også en treningsskole hvor man fokuserer på denne kommunitetens spiritualitet, og hvor man tilbyr hjerterom og gjestfrihet gjennom det å dele livet med hverandre, daglig monastisk disiplin, retreater og undervisning om kommunitetsliv, keltisk spiritualitet og ørkenfedrene.

Den daglige rytmen ser slik ut:

09.00: Morgenbønn (etter lunsj)
12.00: Middagsbønn
13.00: Lunsj
17.30: Kveldsbønn
18.15: Middag
21.30: Completorium

Morgen- og kveldsbønnene er noe lengre enn de andre, og inneholder Skriftlesning, bønn for kommunitetens medlemmer eller venner.

Liturgien er enkel: ordene gjentas sakte, slik at man ikke skynder seg avgårde, men lar dem synke inn i oss. Completorium bes i skinnet av levende lys. Hver finner seg et lys, og et av dem tennes, for så å gi videre flammen til den om sitter ved ens side.

(fortsettes)

Å leve etter en regel, del 6

I den forrige artikkelen så vi på betydningen av å lese Bibelen under Helligåndens ledelse. I dag skal vi se nærmere på betydningen av å gjøre det Ordet sier.

'Dere må gjøre det Ordet sier, ikke bare høre det, ellers vil dere bedra dere selv', leser vi i Jak 1,22.

Vi hører og leser mye. Mer enn vi kanskje har godt av. Lite blir omsatt i handling. Jeg utfordres stadig av ordene til Jesus, slik evangelisten Lukas gjengir den: 'Av den som har fått mye, skal det ventes mye, og av den som mye er betrodd, skal det kreves desto mer'. (Luk 12,48)

Jeg synes det kan være en hjelp å skrive ned ting jeg opplever Gud minner meg om. Be over dem, og så følge disse tingene opp. Dette handler om en prosess, hvor jeg lever etter de tre t'ene: ting tar tid. Og jeg finner at jeg stadig må vende tilbake til utgangspunktet.

Det største behovet jeg ser i dagens Kirke er at Ordet blir kroppsliggjort. Med det mener jeg at det får kjøtt og bein. Kanskje er det for mange ord i blant oss, og for lite praktisk kristen tro?

Kanskje trenger vi også å bli holdt ansvarlig for vår tro? Her kan en medvandrer bli oss til hjelp, som stiller de viktige spørsmålene, blant annet om hva vi har gjort med de målene vi har satt oss?

Å leve etter en regel, del 5

I den forrige artikkelen skrev jeg om 'den hellige langsomme lesningen av Den Hellige Skirft, i dag skal vi se nærmere på begrepet 'meditatio'. Det handler om å meditere over det vi leser, kanskje lese om igjen, visualisere (se det du leser for deg), og lytte til det som Guds Ånd åpenbarer for oss.

Når vi har kommet til dette steget i vår Lectio Divina, handler det om å finne den djupere, åndelige meningen, bak ordene. Det finnes ulike måter å nærme seg Den Hellige Skrift på, og det har gjennom Kirkens historie vært ulike skoler som har betont hver sine sider. Enkelte leser Skriften allegorisk. Apostelen Paulus gjør det f.eks i Galaterbrevet, hvor han bruker historien om Isak og Ismael, om trellkvinnens sønn og den frie kvinnes sønn som eksempler på åndelige sannheter. Mange leser Høysangen på denne måten. Og selv har jeg hatt stor glede og nytte av å lese Bibelen allegorisk, ved siden av å lese den som faktiske historiske hendelser.

Be Den Hellige Ånd åpenbare for deg Skriftens djup. Bibelen blir du nemlig aldri ferdig med, uansett hvor mange ganger du leser den.

(fortsettes)

Å leve etter en regel, del 4

Lectio:
I den forrige artikkelen så vi på behovet for å finne et stille sted, hvor du kan lese din Bibel. Når du har funnet dette stedet, og innredet det etter din smak til et sted for bønn og du har satt deg ned i en avslappet tilstand, pleier jeg å tegne meg med korsets tegn. Det er for å minne meg selv om at mine tanker og mitt hjerte, ja hele meg, er korsfestet med Kristus. Med min høyre hånd fører jeg tommel, pekefinger og langfinger, og fører dem samlet ned til mitt bryst, for så først å berøre min høyre skulder, og så min venstre skulder i det jeg sier ordene: 'I Faderens, Sønnens og Den Hellige Ånds navn'. På denne måten innvier jeg min stille stund, min Lectio Divina.

Så vil det være vårt valg hva vi vil lese. Noen følger kirkeårets tekster, slik de er lagt til rette gjennom egne andaktshefter, andre leser gjennom evangeliene eller brevene. Andre følger Bibelleseringens gode hefter tilpasset ulike aldersgrupper. Noen leser Salmene fortløpende. Det gjelder å finne det man selv kjenner passer både med hensyn til mengde, og innhold.

Les ikke for mye ad gangen. Vi skal ikke oppnå et mål. Vi skal lese det som er lett fordøyelig for oss i den fasen vi for tiden befinner oss i.

Hva vi enn velger å lese så leser vi det med vårt sinn, vàrsomt, sakte, dveler ved ordene og forsøker å dem.

Du husker sikkert beretningen om Filip og hoffmannen fra Apostlenes gjerninger? Når evangelisten Filip kommer frem til hoffmannen der han sitter i vogna si, ser han at han leser. Filip spør hva han leser, og får til svar at det er profeten Jesaja. Da spør Filip: 'Forstår du det du leser?' Og hoffmannen svarer: 'Hvordan skal jeg unne det, når ingen forklarer det for meg?' (Apg 8,28-31)

Be om Helligåndens veiledning. Jesus sa om Ånden at Han skal veilede oss til hele sannheten.

Innsikt
Jeg har hatt stor glede og nytte av studieutgaven til Det nye testamente som Norsk Bibel har utgitt. Denne studieutgaven som heter 'Innsikt' fører deg fra de norske ordene i Det nye testamente og inn i grunntekstens betydningsnyanser. I bibelteksten er ordene gitt et nummer som viser til ordene som er brukt i grunnteksten. Over 5500 av grunntekstens ord er forklart og eksemplifisert. Og ca 1450 fotnoter forklarer bibelteksten ytterligere. Når jeg kommer over ord som jeg dveler litt ved i teksten jeg leser, hender det ofte at jeg slår dem opp i 'Innsikt', og dermed får jeg enda mer del i dybden i bibelteksten. Enkelte ord skriver jeg så ned, for å tenke mer på. Da hender det jeg stanser opp og dveler ved de ordene noen dager, før jeg leser noe mer. Som sagt, poenget er ikke mengden jeg leser, men hva jeg leser. Da er vi inne på neste trinn, meditatio, som vi skal se nærmere på i neste artikkel.

(fortsettes)

Å leve etter en regel, del 3

I den forrige artikkelen i denne serien skrev jeg at en enkel livsregel for ens åndelige liv, kan inneholde fire komponenter, hvor en av dem er Lectio Divina.

Lectio Divina (uttales 'Lec-tsee-oh Di-vee-nah) betyr 'guddommelig lesning', og refererer til en bestemt metode for å lese Skriften, slik den ble praktisert blant monastiske grupper siden Kirkens begynnelse.                  

I monastisk teologi er likevel ikke Lectio Divina en intelektuell øvelse, men en kommunikasjon med Gud slik Han åpenbarer seg gjennom sitt Ord. Det er anledningen hvor Herren besøker oss, en lesning med Gud, i Hans selskap, med Hans hjelp. Denne åndelige øvelsen - for det er en øvelse det er snakk om - hjelper oss til å passere det stadium hvor vi kun tilegner oss kunnskap, og i større grad gjør oss erfaringer med Gud. Hele tiden er det Guds ord som er vår basis.

Ulike stadier
Når vi praktiserer denne øvelsen lærer vi oss de ulike elementene som denne hellige lesningen av Skriften innebærer:

Lectio: Selve lesningen av Skriften.

Meditatio: Hvor en grunner over det en har lest

Oratio: Bønn

Contemplatio: Hvor vi løfter vårt hjerte til Gud og smaker noe av den himmelske sødmen.

La oss se litt nærmere på disse ulike stadiene:

Statio
I de tidlige monastiske gruppene snakket man om et stadium før man begynte selve lesningen av Skriften. De kalte det 'Statio'. Vi kan oversette det med å stasjonere seg.

Vi trenger å legge til rette for lesningen av Skriften ved å finne et sted som innbyr til hvile, hvor det er varmt og hyggelig. Jesus snakket om dette som 'lønnkammeret'. Jesus gir følgende åndelige råd: 'Men når du ber, skal du gå inn i ditt rom og lukke din dør og be til din Far som er i det skjulte. Og din Far, som ser i det skjulte, skal lønne deg'. (Matt 6,6)

Hvordan dette rommet eller stedet skal se ut er jo opp til den enkelte. Det kan være innendørs eller utendørs. For egen del har jeg flere steder. Akkurat som man anbefaler at soverommet er et sted for å sove, for å kunne få best søvn, er det en fordel av dette rommet eller stedet er en plass avsatt til det formål at en skal ha det stille og være i stillhet for å søke Herren.  Jeg synes det er fint å kunne tenne levende lys.

(fortsettes)

Å leve etter en regel, del 2

I den første artikkelen i denne serien skrev jeg om betydningen av å leve etter en bestemt åndelig regel. En slik daglig rytme kan hjelpe oss til å leve nær Gud, og la hele livet bli preget av dette. Nå kan en slik åndelig regel være forskjelig fra menneske til menneske. Det er viktig at man finner frem til noe som kan passe den enkelte av oss. Alt passer ikke alle.

En enkel livsregel kan inneholde følgende:

1. Bibellesning, f.eks Lectio Divina.

2. Stillhet og avsondrethet

3. Tidebønn

4. Studier

Vi skal se litt nærmere på disse fire punktene, men før jeg gjør det vil jeg si noe om betydningen av å leve enkelt og på den måten forenkle ting. Vi må passe oss så vi ikke lager en for komplisert regel å kunne etterleve, og det er viktig å kunne prøve seg frem. Når du så har funnet deg det som passer deg, så hold deg til det du har bestemt deg!

Det er viktig å ikke gå fra det ene til det andre, men heller holde ut med det man har bestemt seg for. Da kan man evaluere etter en stund, men i den fasen man prøver det ut, bør man holde fast ved det han har bestemt seg for å prøve ut. Det er flere årsaker til dette, men en av de viktige er at man lærer at man aldri kan lodde djupt om man hele tiden leter etter nye steder å kunne borre!

Vi må lære oss utholdenhet. Det er en vanskelig lekse å lære. Det vet jeg av egen erfaring.

La oss se på disse fire punktene hver for seg.

(fortsettes)

På bildet ser du deler av retreatstedet vårt. Det er tatt der hvor Kristi himmelfartskapellet står, og vi ser Stabburet fra 1850, en av overnattingskoiene, og vi ser noen av bønnehagene våre. Her lever noen av oss ut våre egne åndelige regler. Hver torsdag feirer i en nattverdgudstjeneste i Kristi himmelfartskapellet og på sikt håper vi å kunne be faste tidebønner her.  (Foto: Benedicte Hansen)

Å leve etter en regel, del 1

'Om morgenen hører du min røst, Herre. Om morgenen legger jeg min sak fram for deg og venter' (Salme 5,4)

Noe av det første jeg lærte som ny på troens vei, var betydningen av å avsette en fast tid på dagen til det man kalte 'en stille stund'. Jeg lærte om det tidlig på 1970-tallet på en leir arrangert av Norges Kristelige Student- og Skoleungdomslag. Det sentrale i den tiden man avsatte for å være alene med Gud, var tid brukt på Bibelen. Og lederne på denne leiren understreket betydningen av å starte dagen med en slik 'stille stund'.

Senere i livet har jeg sett betydningen av å følge en regel for mitt åndelige liv. Vi er jo disipler, og som disippel lever man disiplinert! Evangeliet er jo også et kall til et liv i Kristi etterfølgelse.

For meg personlig har et liv levd i en bestemt rytme fått større og større betydning etter hvert som årene har gått. Rytmen består av den daglige bibellesningen, av tidebønnene, praktiseringen av Jesusbønnen, deltagelsen i eukaristien (nattverden) minst en gang i uken, gudstjenestefeiringen. Kirkeåret med dets høytider, faster og spesielle minnedager, er en del av denne gode rytmen. Jo mer jeg lever med den, jo mer gir den meg, og når jeg kommer ut av dens takt, kjenner jeg på fremmedfølelsen av ikke å leve i den.

For meg er dette blitt slik at det ikke er noen vei tilbake til slik det var før jeg kom inn i denne rytmen. Og det underlige er at det er rytmen som gir meg frihet. Frihet fra trellelivet i denne verden.

I denne serien skal vi se nærmere på velsignelsen av å leve etter en regel for sitt kristenliv.

(fortsettes)