Min livsregel, del 5: Elsket

Selve utgangspunktet for den livsregel jeg har valgt, er en bevissthet om at jeg er elsket av Gud. Ikke som noe teoretisk, men som en djup erfaring. Ikke som en engangs opplevelse, men som en sannhet jeg stadig vender tilbake til. Jeg har kommet til en djup erkjennelse av at Gud elsker meg, og Han elsker meg djupt i min sønderbrutthet.

Nylig leste jeg om John O'Connor, til høyre på bildet, en av assistentene ved L'Arche kommuniten i Highland i Washington, USA. For de som ikke vet det er L'Arche en internasjonal bevegelse bestående av bofellesskap for psykisk utviklingshemmede, startet av Jean Vanier. John O'Connor har gjort seg samme erfaring.

Hans historie er både gripende og ganske så illustrerende for hva dette handler om:

'Jeg kom til L'Arche med en visjon om at Gud trengte min godhet,' begynner han sin refleksjon etter å ha arbeidet i denne kommuniteten en tid. Han var ferdig med college og hadde modnet både med hensyn til lederskapsferdigheter, tro og i forhold til utdannelse. Han hadde lært å se verden med nye øyne, ikke minst hadde han funnet en måte å tolke livet på gjennom den ignatianske veiledningstradisjonen, og han kjente trygghet i denne.

Møtet med livet i en L'Arche kommunitetet snudde det meste på hodet. En krevende arbeidsituasjon, hvor ikke minst tålmodigheten ble satt på prøve.

John O'Connor følte at Gud hadde kalt ham til å engasjere seg i livene til de marginaliserte gruppene. Hvor Gud er. Men det skulle bli lettere sagt enn gjort. John måtte lære den vanskelige leksen at de marginalisete hadde like mye å lære ham, som han hadde å lære dem.

John O'Connor flyttet inn i et bofellesskap bestående av fire psykisk utviklingshemmede, tre assistenter og to frivillige som skulle arbeide i fellesskapet om sommeren. Aktivitetsnivået var stort frem til klokken 22.00. Til å begynne med opplevde han stor ensomhet. Hans tålmodighet ble satt på prøve. Noen ganger ville han bare vekk fra det hele.

En dag sprakk det. John var så sliten og overveldet at han ville gi opp. Han ble sint på en av beboerne som ikke ville være med på et avtalt opplegg med de andre beboerne.

Skyldfølelsen satte inn. John ba om tilgivelse for at han hadde sprukket og blitt sint. Beboeren svarte 'Det er i orden. Jeg tilgir deg og jeg elsker deg fremdeles!'

Men det skulle ikke gå så lenge før John ble overveldet av alt ansvaret, alle gjøremålene. Han ringte sine foreldre for å fortelle at nok var nok. Når samtalen var over brast han i hulkegråt. En av beboerne, Fritz, den andre mannen på bildet, var vitne til det hele. Den psykisk utviklede mannen er kjent for sin helbredende bønner. Fritz, som han heter, sa ikke noe. Han la bare hånden sin på skuldëren til John.

Det snudde det hele. Det siste året har John fått en ny forståelse av hvem Gud er. John har fått en ny relasjon til Herren. Han har, sakte men sikkert, gitt opp sine ambisjoner, sitt ønske om makt og posisjon, anerkjennelse, sitt behov for å være god - og latt seg elske av Gud. Sluppet taket i eget levd liv, og gitt seg hen i Treenighetens dans. I dette ligger det så mye helbredelse.

fortsettes

Jean Vanier får nå lindrende behandling

Jean Vanier (bildet) mottar nå lindrende behandling ved et Hospice i Frankrike. Det går ugjenkallelig mot slutten for levd liv her på jorda.

Vanier, som nylig fylte 90, har betydd uendelig mye for mitt eget åndelige liv. Ikke minst har han lært meg mye om å leve gjennomsiktig og ærlig med eget liv, og om betydningen av sårbarhet og overgivelse.

Jean Vanier fikk et hjerteinfarkt i oktober i 2017, og trakk seg da tilbake fra sitt offentlige virke, for å hvile. Han har inntil nyllig levd i den lille franske landsbyen Trosly-Breuil, hvor hans verdensomsprennende arbeid for psykisk utviklingshemmede startet.  I 2018 hadde L'Arche i Frankrike alene 4000 medllemmer, inkludert 1800 funksjonshemmede og 1150 frivillige. L'Arche finnes i mer enn 100 land. Arbeidet begynte med tre mennesker, hvorav Jean Vanier var en av dem.

Å skape fellesskap

"Et fellesskap kan bare skapes når dets medlemmer aksepterer at de ikke kommer til å utrette store ting, at de ikke kommer til å bli helter, men ganske enkelt leve hver dag med mitt håp, som barn, i undring over en soloppgang og i takknemlighet når solen går ned.

Fellesskap kan bare skapes når man anerkjenner at menneskets storhet ligger i det at man aksepterer sin egen ubetydelighet, vår menneskelige natur og vår jord."

- Jean Vanier i Community and Growth, side 109. Norsk oversettelse: (C) Bjørn Olav Hansen

En viktig lekse å lære om bønn og Guds tid

"Hvis bønn har lært meg noe så er det å vente."

Ordene tilhører den amerikanske teologen og professoren i etikk, Stanley Hauerwas (bildet). Tirsdag denne uken fylte han 78 år.

Så legger han til: "Jeg har vært så heldig å få tilbringe tid sammen med funksjonshemmede mennesker, og få være venn med Jean Vanier. Som kjent er han grunnleggeren av L'Arche, bofellesskapene for funksjonshemmede og funksjonsfriske, som har spredt seg over hele verden. Der finnes det mennesker som man må bruke hele dagen på å få badet. Vår verden er basert på fart. L'Arche er basert på tålmodighet. L'Arche er Guds tid, ikke denne verdens hurtighet."

Bønnen har også lært Hauerwas dette: "Gud er Gud, og jeg er ikke Gud."

Sommerlektyre, del 1:

Her er en av bøkene jeg skal lese denne sommeren. "The Second Calling" er en roman inspirert av livet og tjenesten til Jean Vanier. Den er skrevet av Hans S. Reinders, professor emeritus i etikk ved The Free University i Amsterdam. Han er internasjonalt kjent for sitt forskerarbeid som handler om teologi og funksjonshemming. I det siste har jeg lyttet til en del av hans undervisning som er tilgjengelig via You Tube, og det har hjulpet meg til å se livet mitt som kronisk syk i en annen dimensjon. Anbefales varmt.

Hans S. Reinders skriver godt, veldig godt. Det er som om man lever sammen med de andre i den lille kommuniteten i Betania, lokalisert til en liten landsby i Seville i Spania. Vi kommer tett innpå menneskene der. Her skildres det hverdagslige livet, både for de funksjonshemmende og de som bor sammen med dem som assistenter. Og vi tas med inn i det spanske landsskapet og den spanske kulturen, på godt og vondt.

Men det beste med romanen, så langt jeg har kommet, er at den gir djup innsikt i menneskelivet. Her er lærdommer vi alle kan dra nytte av. Troen på Jesus lyser igjennom alt jeg har lest, og vi får godt innsyn i livet i en kommunitet. Jeg tenker: SLIK vil jeg også leve! Tenk om jeg kunne. Det er min store drøm nå for de årene jeg har igjen. Leve tett innpå andre, i et forpliktende fellesskap, hvor man kan dele hverdagene.

Jeg har kjøpt boken via AdLibris netthandel. Bok og Media i Oslo kan sikkert også hjelpe deg.

Brev fra Jean Vanier - 2018, del 2:

"Jeg har oppdaget at jeg ikke vet hvordan jeg skal be, men jeg har alltid blitt fortalt at det å ønske å be allerede er en bønn og jeg ønsker det veldig mye. Jeg ønsker å kjenne Jesus bedre.

En dag spurte jeg en kontemplativ søster hvordan hun ba. Hun sa: "Jeg venter på Jesus."

Så jeg venter, med lengsel, håp og tålmodighet; jeg ønsker virkelig å kjenne Ham bedre og bli mer forenet med Hans hjerte, som elsker hver person. Å lære å elske slik Gud elsker hvert menneske i vår store menneskelige familie rundt omkring på kloden, hver med sine sår, deres kultur, deres lidelse, deres religion, deres forventninger, deres håp, deres utslitthet. 

I mellomtiden leser jeg to bøker. 'Jesus: An Historical Approximation' skrevet av José Antonio Pagola og 'Jesus and the Disinherited' av Howard Thurman. 

Den første er en teolog og historiker med virkelig bredde, som har stor kunnskap om Israel på Jesu tid. Hvordan annonserte Jesus gode nyheter til galileerne når de ble så grusomt forfulgt av romerne, tyrannisert av Herodes, herjet med av lederne for Tempelet, og misbrukt av rike mennesker som tvang dem til å betale enda høyere skatter?

Jesus gikk til disse fattige menneskene og sa til dem:

"Guds kongerike er med dere!"

Han forvandlet dem ved å åpenbare for dem at de var elsket av Gud og at lykke kommer når vi elsker hver person med ømhet og medfølelse.

(fortsettes)

Brev fra Jean Vanier - 2018, del 1:

Det er kommet et nytt brev fra Jean Vanier (bildet). Jeg har tilbrakt denne søndagens morgen med å lese det. Det er alltid så oppbyggelig. Jeg har oversatt deler av det. Årsaken til det er at brevet inneholder en del informasjon som er ganske intern, og som man må ha innsikt i gjennom år for å forstå. Så jeg lar det ligge. Brevet er som vanlig ganske langt, så jeg legger det ut i små biter slik at leserne mine kan grunne på innholdet og ikke sluke alt i et jafs:

"Siden 10. november har jeg vært tilbake i det lille huset mitt som ligger ved siden av La Ferme, like ved kapellet i L'Arche kommuniteten i Trosly. Jeg innrømmer at jeg er lykkelig. Livet mitt er stille, og fysisk har jeg det bra, selv om jeg er veldig sliten. Hjertet mitt er fremdeles svakt, så jeg venter på at det skal bli sterkere (Jean Vanier er 89 år) ...

Jeg tilbringer morgenene mine i første etasje med å hvile, be og lese. Jeg har mye glede av å betrakte fuglene utenfor vinduet mitt. Ei svær kråke tar ofte stilling på toppen av et tre ikke så langt unna huset. Den våker over landskapet - den er lik en gjengleder ...

Jeg har måttet avlyse alle retreatene og konferansene jeg skulle holde her i La Ferme...

I oktober, mens jeg fremdeles var på sykehuset, følte jeg at noe nytt var i ferd med å ta form i livet mitt. Jeg skulle bruke mer tid på å be, på stillhet og noen få møter. Jeg tenkte at dette ville være en fin måte å avslutte et aktivt liv på med L'Arche og Tro og Lys fellesskapene. Nå har jeg følelsen av at dette ikke er slutten, men begynnelsen på noe helt nytt. Begynnelsen på hva da? Gud alene vet, og Gud er full av overraskelser. Så jeg venter på noe nytt!

Hver dag er en ny dag som kan brukes til å lære Gud å kjenne bedre, til å elske Jesus mer, til å arbeide for Guds rike og for fred i vår fattige verden ...

(fortsettes)

En ny fase i Jean Vanier's liv

Jeg ble så veldig grepet av innholdet i det siste nyhetsbrevet fra Jean Vanier (bildet) så jeg valgte å oversette det til norsk:

Fredag 13.oktober ble jeg rammet av et hjerteinfarkt og ble hurtig brakt til intensivavdelingen ved sykehuset i Compiégne. En sykebil med ulende sirener klargjorde veien.

Testresultatene viste at hovedblodåren som gir næring til mitt hjerte var tilstoppet. Dette krevde et inngrep av en kirurg som klarte å plassere en stent i den blokkerte arterien. Etter operasjonen, ség en djup tretthet inn over meg. Jeg trengte virkelig hvile. Dette er årsaken til at jeg befinner meg på et veldig spesielt hvilested. Et hus bispedømmet eier helt nede ved strandkanten. Hit ønskes kristne grupper og enkeltpersoner til en tid av legedom og hvile. Det er her jeg befinner meg akkurat nå, støttet og våket over av Odlie, som har fått oppgaven med å sørge for meg og mine medisinske behov i min alderdom.

Jeg føler meg bra, men det er opplagt at hjertet mitt er blitt svakere og derfor er jeg det også. Nå trenger jeg en lang pause så jeg kan gjenvinne min styrke og bedre akseptere et liv uten alt for mange aktiviteter. Sammen med lederen for gården, Antoine Paoli, så har jeg bestemt meg for at jeg ikke skal ta noen av de oppsatte retreatene, konferansene eller møtene før etter begynnelsen på februar. Tre måneder med skikkelig hvile uten noen form for aktivitet.

Dette er en radikal endring som kaller meg til å leve et veldig stille liv i denne perioden, borthjemt her i hjemmet mitt - Huset til Lasarus - her i Trosly. Et liv hvor jeg lærer å leve sammen med min egen sårbarhet og svakhet, og på denne måten bli mindre: 'La de små barna komme til meg, og hindre dem ikke! For Guds rike tilhører slike som dem,' sa Jesus. Et liv hvor jeg over alt annet kan lære og fortsette å lære en lengre bønn: å forbli i Gud, forbli i Jesus som sa: 'bli i min kjærlighet.' Det er på en måte som en ny fødsel.

Christine McGrievy, lederen for min L'Arche kommunitet her i Trosly har gitt meg et viktig oppdrag: å holde meg nær Gud for alle behovene i L'Arche og jeg legger til: for Tro og Lys fellesskapene også. Bare å bli der, for å leve ut essensen i vår spiritualitet, i samfunn med Gud med alle mine brødre og søstre i L'Arche, Tro og Lys og vår store åndelige familie som er spredt utover den vide jord.

Det er en ganske radikal forandring! Og så, steg for steg, for vi se hva jeg kan påta meg fra februar av og etter det. For at dette livet skal bli mulig å leve til Christine og Odly ta seg av alle de viktige tingene. Jeg vil også ta meg tid til å lese (både den seriøse og den lettere), jeg vil gå turer i hangen forå lytte på fuglene... og jeg vil ha 'gleden' av å ikke spise så mye saltholdig mat og holde meg unna foie gras pâte til jul. Dette livet vil ikke bare være himmelvendt men også jordvendt hvor det er så mange gleder og vidunderlige ting.

Jeg vil være i kommunion med hver og en av dere slik at jeg bedre kan leve det Gud synes å spørre meg om nå, men jeg vil trenge støtten og kjærligheten fra hver av dere. Takk skal dere ha. Fred og kjærlighet til hver av dere,

Jean

Glede II

"Jeg er sikker på at fattige mennesker kan være full av glede. Når vi feirer synes det som om de overvinner all deres lidelse og frustrasjon og eksploderer av glede.

De deler hverdagslivets byrder og de lever i øyeblikk av frihet i hvilket deres hjerter er bundet av glede.

Slik er det også med mennesker som lever i kommuniteter og som har lært å akseptere sine sår, begrensninger og fattigdom. De har oppdaget friheten. De trenger ikke å gjemme seg. De er frie."

Jean Vanier (bildet) i Community and Growth, side 319. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

Glede

"Folk som besøker L'Arche er ofte forbløffet over hvor mye glede som finnes her.

Det overrasker meg også for jeg vet hvor mye lidelse enkelte av våre beboere bærer. Men jeg undrer meg på om ikke all glede på en eller annen måte springer ut av lidelsen og ofrene.

Kan de som er rike og lever komfortabelt og er sikret alt de trenger, og som ikke vil være nær de som lider, virkelig være glade?"

- Jean Vanier (bildet) sammen med noen av beboerne i bofellesskapet L'Arche. Her bor funksjonsfriske og funksjonshemmede sammen og deler hverdagene med hverandre. Fra boken Community and Growth, side 316. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

Om det å lære

"I løpet av de første månedene (til L'Arche) lærte jeg en hel del. Jeg var i ferd med å oppdage den enorme mengden smerte som var skjult i hjertene til Raphael og Phillipe (bildet), og så mange av deres brødre og søstre.

Jeg følte hvordan deres hjerter hadde sønderbrutt på grunn av at de var blitt avvist, oppgitt, og på grunn av mangelen på respekt. 

På samme tid var jeg i ferd med å oppdage noe av den skjønnhet og ømhet som fantes i deres hjerter, deres kapasitet for fellesskap og ømhet. 

Jeg var i ferd med å oppdage at det å leve sammen med dem ville forandre meg."

- Jean Vanier i Essential Writings, side 32.

Raphael og Phillipe var de to første som Jean Vanier inviterte til å bo sammen med seg i det som skulle bli kommuniteten L'Arche. Årstallet var 1964. I dag finnes det drøyt 130 slike kommuniteter, som fungerer som bofellesskap for funksjonshemmede og funksjonsfriske, i 30 land.

Her er et bilde av de tre fra den første tiden:

Glede

"Besøkende blir ofte veldig forundret over den gleden de føler når de kommer til L'Arche. Det overrasker meg også siden jeg vet hvor mye lidelse noen mennesker i vår kommunitet bærer.

Jeg undrer meg derfor over om ikke glede springer ut fra lidelse og offer. 

Kan de som er rike og som lever i komfort og sikkerhet, med alt de trenger, og som er avvisende til å være sammen med de som lider, virkelig være glade?"

Jean Vanier (bildet) i Community and Growth, side 316. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen.

Velkommen!

"Å ønske folk velkommen er et tegn på at et fellesskap er i live. 

Inviterer vi folk til å leve sammen med oss så er det et tegn på at vi ikke er redde, at vi har en skatt med sannhet og fred å dele med andre.

Om et fellesskap lukker døra, så er det et tegn på at vi også lukker våre hjerter."

Jean Vanier (bildet) her sammen med medlemmer av L'Arche fellesskapet. Norsk overettelse (C) Bjørn Olav Hansen

Et orkester

"Et fellesskap er som et orkester; hvert instrument er vakkert i seg selv og når det spilles alene, men når alle spiller sammen, så gis hver og en sin egen fylde, og resultatet blir enda vakrere.

Et fellesskap er lik en hage full av blomster, kratt og trær. Hver av dem gir liv til den andre."

Jean Vanier i boken Community and Growth, side 251. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

Vårt kall

"L'Arche (bildet) er kalt til å være et profetisk sted for fred og forsoning. Dette er vårt kall og vår gave.

Og vår elskede Gud vil gi oss den næringen vi trenger slik Han gav det til sitt folk i ørkenen med mannaens gave og vann som sprang ut fra klippen.

Hvis vi roper ut i vår smerte så vil Gud mate oss."

Jean Vanier i Community and Growth, side 204. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

De fattiges rop

"En gang i forbindelse med et møte i det internasjonale rådet for L'Arche, snakket vi om en av våre kommuniteter som et problem. 

Kommuniteten hadde vært i en krise i en lang tid; assistentene ønsket ikke å være der og de om hadde funksjonshemminger hadde det ikke bra, osv. 

Vi glemmer at før det er blitt et problem, så er kommuniteten fattig og i smerte. På en mystisk måte er Gud nærværende der. Ropet fra et fellesskap i smerte er også et rop fra de fattige. Vi må nærme oss et slikt fellesskap med stor kjærlighet og respekt."

Jean Vanier i Community and Growth, side 150. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

Kjærlighet og kamp

"L'Arche er en kjærlighetens skole. Denne kjærlighetens skole er et sted hvor vi alle oppdager at aggressive, individualistiske tendenser og behovet for makt og anerkjennelse finnes i hver og en av oss.

En kjærlighetens skole er også et sted for kamp."

Jean Vanier (bildet) i Letter to My Brothers and Sisters in L'Arche, 1996. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

Hva mennesker trenger

'Det er noe utålelig med smerte og lidelse som ikke kan leges. Ingen ønsker å være sammen med mennesker i smerte, uten at de kan gjøre noe for å lindre den smerten.

Når alt er sagt og gjort, i L'Arche finnes det ingen kur. Hva mennesker trenger når alle slags terapier er prøvd, er en venn som er trofast, som står ved deres side, et miljø fullt av kjærlighet hvor de er respektert som mennesker ...'

Jean Vanier, her utenfor sitt hjem i L'Arche, bofellesskapet i Trosly i Frankrike, et bofellesskap for funksjonshemmede bor sammen med funksjonsfriske og utgjør en kristen kommunitet. Sitatet er hentet fra Letter to My Brothers and Sisters in L'Arche, 1996. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

Om å forbli trofast

'Er det mulig å leve i en kjærlighetspakt med de som er fattige og sønderknuste for resten av livet?

Dette er et fundamentalt spørsmål og berører selve hjertet i L'Arche men også hjertet til mange organisasjoner og til hjertet til en hel menneskehet. Er det mulig å bygge bro over dette gapet? 

Mange grupper begynte på denne vakre måten; livene til de fattige og sønderknuste ble blandet sammen med livene til de sterke og generøse. De dannet fellesskap - kommuniteter - sammen. Men litt etter litt smuldret de opp. De sterke og generøse kunne ha fortsatt med å gi mat til de fattige men de er ikke lenger sammen med dem...'

Jean Vanier, her sammen med Moder Teresa. Hver på sin måte har de to vært trofaste gjennom et helt liv for de marginaliserte iblant oss og har lagt ned sitt liv for dem. Sitatet av Jean Vanier er hentet fra Letters to My Brothers and Sisters in L'Arche, 1996. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen.

En oppdagelse vi trenger å gjøre

'Folk som har mindre kapasitet intellektuelt, som ikke kan klare seg selv, er utstyrt med følsomme hjerter.

De roper etter kjærlighet, anerkjennelse, for en hjerte-til-hjerte relasjon.

De kunne forandre verden, om vi bare ville lytte til deres rop, åpne våre hjerter og oppdage at vi kan bli helbredet av kjærlighet.'

Jean Vanier (bildet) i Letter to my Brothers and Sisters in L'Arche, 1996. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen.