Pratsomheten og Guds kjærlighetskyss

 Noen ord av Bernhard av Clairvaux (1090-1153) passer godt på Pinseaften: "Den hellige ånd, Han er selve kjærlighetskysset."

Det er så lett å tenke at det er vi som tar initiativet til å be. Men det er motsatt! Bønnen er alltid Helligåndens initiativ når vi kjenner en dragning til å be. Når vi forstår dette, er det befriende og skaper stor glede. Da avtar nemlig prestasjonsangsten. Bønn handler ikke om å lykkes med velformulerte ord. Bønn handler heller ikke om antall ord, men ene og alene om vårt hjerte. Kanskje er den mest inderlige av alle Bibelens bønner, den bønnen Ånden selv ber og Bruden gir gjensvar på: 

"Ånden og bruden sier: Kom! Den som hører, skal si: Kom! (Åp 22,17)

Mer trengs ikke. Dette inderlige "kom!" rommer jo alt. Hele oss, vår djupeste lengsel.

Det er denne samme lengselen bruden i Høysangen gir uttrykk for: "Dra meg med", og Jerusalems døtre svarer: "Vi vil løpe etter deg." (Høy 1,4)

'Kontemplasjon', skriver Johannes av Korset, 'er intet annet enn en mystisk innøsing av Gud i sjelen, en stille og kjærlighetsfull innstrømning av Gud selv, som tenner sjelen med kjærlighetens ånd, hvis man ikke hindrer det.' (Sjelens dunkle natt, side 55-56) 

Pratsomheten vår er et hinder også i vårt forhold til Gud. I møte med Gudsnærværet stilner ikke bare stresset, men også pratsomheten vår. Da forstår vi bedre ordene fra Forkynneren: "Vær ikke for snar med din munn og la ikke ditt hjerte forhaste seg når du taler ord for Guds ansikt. For Gud er i himmelen, og du på jorden. La derfor dine ord være få." (Forkynneren 5,1)

Men det krever mot å legge av seg pratsomheten i bønnen. Og den første tiden du gir slipp på den til fordel for det tause vennskapet med Herren, hvor du lytter til ham, er det ikke unaturlig at du sliter med dårlig samvittighet. For følelsen av å prestere noe sitter virkelig djupt i oss. Vi føler oss uverdige når vi ikke har noe vi skal gjøre. Den dårlige samvittigheten knuger oss. Hva var dette? Vi skulle jo ha sagt så mye mer! Men intimitetens språk er inderlighetens språk, de korte setningene som rommer så mye. La oss lære å be av Ånden. 

Hvilende i Guds fang

 Bønnen er veldig enkel hos meg for tiden. Av og til og oftere enn før hvisker jeg bare navnet Jesus - igjen og igjen. Jeg minnes den hellige Birgitta av Vadstenas ord: 'Jo mer jeg oppholder meg i Guds nærvær, jo enklere blir jeg.' Det gjelder også bønnen. Jeg dras mer og mer mot stillheten og det kontemplative.

Med smertene jeg opplever nå er det ikke så mye jeg orker å formulere med leppene mine. Men navnet Jesus flyter så lett for hvert åndedrag. Ofte ber jeg også Gudsnavnet Jahve, som jeg har skrevet om tidligere. Da deler jeg Jahve i to deler, og uttaler det på inn og ut-pust. Det gir meg ro og smertelindring.

Men navnet Jesus - Frelserens navn, er kommet til meg som en gave. Det er blitt så dyrebart for meg. Jeg griper rundt gripekorset mitt og hvisker dette navnet igjen og igjen. Da hender det jeg sovner, og jeg våkner hvilende i Guds fang.

Et kontemplativt liv

 Et aspekt ved den kontemplative tradisjonen er praktiseringen av å være åpen for den evigvarende visdommen, som innebærer å finne sannheten uansett hvor den finnes. Denne holdningen kommer fra troen på at Gud er aktiv på mange steder.

«Legg øret til og hør de vises ord, legg deg på hjertet den kunnskapen jeg gir. Det er godt å bevare den i ditt indre og alltid ha dem på leppene. For deg kunngjør jeg dem i dag, så du kan sette din lit til Herren." (Ordspr 22,17-19)

Ordene «vær oppmerksom» er oversatt i andre versjoner som «bøy øret ditt». Dette er en aktiv holdning. Det er praktiseringen av å være oppmerksom, med vilje, i øyeblikket. Det hebraiske ordet er nāṭâ, som er et ordbilde som betyr «å strekke seg ut som et telt». Den første bruken av dette ordet er i 1. Mosebok 12:8, som taler om å sette opp et telt og bygge et alter for Herren. I 1. Mosebok 26 taler det om Isak som møter Gud, setter opp teltet sitt og graver en brønn. Når vi oppdager Guds nærvær, slår vi leir der og graver oss ned. I Isaks tilfelle mottar han visdom til å håndtere en konflikt, og deretter utvider Gud åpenbaringen for å vise ham sin generasjonspakt med Abraham. Visdom begynner ofte med det små og praktiske, og utvides deretter til det store bildet. Den starter med å lytte godt og deretter anvende våre hjerter på det vi hører. Du kan se en prosess her. Begynn med bevisst lytting, vær stille, slå leir en stund, grav ned, anvende det på våre hjerter og ha det på våre lepper. Resultatet er at vi vokser i visdom og stoler på Gud. Herre, lær oss dine veier!

(Foto av Artur Stanulevich på Unsplash)

- Scott Brennan, Lindisfarne. Oversatt til norsk av Bjørn Olav Hansen.

Det sikreste tegnet på at vi har med Den Hellige Ånd å gjøre er mjuke hjerter

 Den indre bønnen leder til kontemplasjon og har brådjup.

Ordene til Teresa av Avila, som jeg siterte i den forrige artikkelen jeg skrev om den indre bønnen, dukker stadig opp og lever sitt eget liv i meg disse dagene: "Det gjelder ikke å tenke mye, men elske mye!"

Den kristne bønnen er først og fremst hjertets bønn, og bønnen er helt fra begynnelsen av en kjærlighetsrelasjon mellom Herren og den som ber. Den er del av et samfunn mellom Faderen, Sønnen og Den Hellige Ånd. Den er en dynamisk virkelighet, under stadig utvikling.

Bønnens mål er kontemplasjonen - den stille betraktningen, dvelingen - ved det mysteriet som er Gud. Han som er bortenfor vår fatteevne. Kontemplasjonen handler om å la seg lede av Ånden. Den er ene og alene et Guds verk og overfor den er mennesket maktesløs. Det eneste vi kan gjøre er å stille oss innfor Guds ansikt, i stillhet, og overlate seg i Guds hender. Vi må være rede, oppmerksomme, helt åpne. Jeg glemmer ikke den britiske sjelesørgeren Joyce Huggett, som deltok på en retreat i et anglikansk kloster for noen år tilbake. Munken som ba for henne, ba om at hun måtte være 'radikalt åpen for Gud'. Det synes jeg er et godt og ikke minst beskrivende uttrykk for det vi snakker om. I stillhet pleier jeg å forme mine hender som en skål, som en symbolsk handling om at jeg er åpen for hva Gud vil gi meg.

At bønnen er orientert mot kontemplasjonen og dermed er i stadig utvikling og bevegelse, er et kjennetegn ved den indre bønnens liv. 

Det sikreste tegnet på at vi har med Den Hellige Ånd å gjøre, er ikke tegn og under, men mjuke hjerter.

Den enkle indre bønnen

 Jeg vender stadig tilbake til den hellige Birgitta av Vadstenas ord: "Jo mer jeg oppholder meg i Guds nærvær, jo enklere blir jeg." Det tror jeg også gjelder bønnen. Mens tidebønnene har sin egen rytme og form, har den indre bønnen ingen øvelse som du foretter etter et strikt, uforanderlig skjema eller etter etter en fast metode. Den indre bønnen har ingen bestemt form, som man nøyaktig og lett kan beskrive. Den er en bevegelse, tilvekst, hendelse. Den utvikler seg uopphørlig. 

Den indre bønnen er en dynamisk virkelighet. Apostelen Paulus beskriver denne indre virkeligheten i Romerbrevet: "Dere har ikke fått den ånden som slavene har, så dere igjen skulle være redde. Nei, dere har fått Ånden som gir rett til å være Guds barn, den som gjør at vi roper: Abba, Far. Ånden selv vitner sammen med vår ånd om at vi er Guds barn...Også vi som har fått Ånden, den første frukt av høsten som kommer, sukker med oss selv og lengter etter å bli Guds barn fullt og helt når kroppen vår blir satt fri...På samme måte kommer også Ånden oss til hjelp i vår svakhet. For vi vet ikke hva vi skal be om for å be rett, men Ånden selv går i forbønn for oss med sukk uten ord. Og han som gransker hjertene, vet hva Ånden vil; for Ånden ber for de hellige etter Guds vilje." (Rom 8,15-16, og v.23, og v.26-27)

Den indre bønnen er ikke noe mer eller mindre enn disse Åndens sukk i vårt indre. Den indre bønnen er med andre ord helt orientert mot det vi kaller kontemplasjon, som også kan oversettes 'den indre betraktningen'. Den indre betraktningen er dette at vi stille dveler ved Kristus. Det at den indre bønnen er orientert mot kontemplasjonen og derfor er i stadig utvikling, er et vesentlig grunndrag i den kristne bønnen. Den kristne bønnen er først og fremst dette: hjertets bønn. For i kontemplasjonen spiller kjærligheten en langt viktigere rolle enn forstanden. For å sitere Teresa av Avila gjelder det ikke å tenke mye, men å elske mye. Det er Teresa som har kommet med denne fantastiske definisjonen av bønnen: "Bønnen er ikke noe annet enn en vennskapelig omgang og flittige samtaler i ensomhet med den som vi vet elsker oss."

Ordet er en vei til stillhet

 Hvis du lever i fortrolig omgang med Guds ord, så kan du også lytte til Guds taushet. Ordet leder deg til et hav av stillhet. Gud selv er jo større enn alt det som menneskenes språk kan si om ham. 

Når du leser Bibelen i den ånd den er skrevet, i Den Hellige Ånd, får du stadig større behov for stille bønn, kontemplasjon og tilbedelse. Bare der, i stillheten, kan ordene munne ut i Guds uendelighet. Det finnes øyeblikk da det virker som om ordene sier det samme som Ordet sa til Maria Magdalena: Ikke rør ved meg, hold ikke fast, slipp, og la deg drukne i Guds uendelige hav.

Når du er helt stille og forlater dine egne meninger, skapes det i deg en mulighet for det grenseløse og evige. Og denne stillheten kan du finne nettopp ved å lytte til Guds ord. Guds ord kan sprenge menneskespråkets trange begrensning og slynge deg ut i Guds grenseløshet, slik en rakett sender romfartøyet ut av tidens gravitasjonsfelt og inn i det uendelige rommet.

Du kan selv skape en stillhet som forbereder Guds besøk. Det krever selvdisiplin. Du må unngå stress, bråk og unødvendige sanseinntrykk. Denne stillheten er svært velgjørende og gjør deg åpen for å ta imot Gud. Men det finnes også en stillhet som bare Gud kan skape i deg, en stillhet som er fylt av flommende liv. I denne stillheten forvandles du til et redskap for ham, og du blir selv et lite Guds ord i verden.

- Wilfrid Stinissen: I Guds tid, Verbum 1994, side 60

Lytt til tingenes budskap

 En som prøver å finne stillhet og samling i sitt indre, får etter hvert et annet forhold til tingene. Øynene dine åpnes på en ny måte når du sier ja til dypet i deg, i bønn og stillhet. Du lærer deg å beundre og forundres over Guds skaperverk. Du oppfatter tingene stadig mer i deres opprinnelige tilstand.

Å ha et mediterende eller kontemplativt blikk på skapelsen betyr først og fremst å ha en lyttende og mottagende holdning som lar tingene være seg selv. Du ser på dem uten å prøve å beherske den eller gripe tak i den. 

Den som stadig prøver å gjøre seg til herre over det han møter i tilværelsen, kan aldri leve et kontemplativt bønneliv. Å leve kontemplativt betyr å gi tingene og hendelsene sjansen til å forkynne sitt eget budskap.

Hvis du tar en tur i skogen, så trenger du ikke tenke på hva du skal få ut av det. La bare skogen få møte deg som den er, la den få virke på deg. Du tar ikke skogen i din tjeneste, men du gjør deg mottagelig for det skogen har å si deg. Du lar den forkynne budskapet sitt.

Dette er å møte tingene i stillhet og mottagelighet. Det greier du ikke uten øvelse, øvelse i å være stille, oppmerksom og ikke egosentrisk. Du må la de flagrende tankene og følelsene spakne, så du blir stille og fri. Bare slik kan du la det gode, vakre og hellige i skaperverket trenge inn i deg.

- Wilfrid Stinissen: I Guds tid, Verbum 1994, side 166

Et liv i kontemplasjon

 Et liv i kontemplativ bønn og stillhet er blitt min livsvei. Få, om noen ting har betydd så mye for meg som da jeg lærte å praktisere Jesusmeditasjon av Edin Løvås, som ble en nær, og god venn gjennom mange år. Edin ble som en åndelig far for meg. Å følge Jesus ved å dvele og grunne på evangelienes beretninger om Ham, på en måte ved å klyve inn og bli en del av selve beretningen har vært livsforvandlende. 

Det har også Jesusbønnen vært. Den har vært som et pulsslag gjennom hele mitt liv og fulgt meg i alle livsfaser helt siden en russisk-ortodoks munk lærte meg den en gang tidlig på 80-tallet. Nå er det Jesusbønnen som bærer meg gjennom livets bråttsjøer. Den stadige og rolige gjentagelsen av denne bønnen gir sjelen ro og hvile.

Jeg har djup respekt for at det finnes mange veier til Kristus, selv om Kristus er den eneste Veien. Bare Jesus, og Ham alene, gir oss adgang til Faderen. Selv om min vei er den kontemplative har jeg djup respekt for at den ikke passer for alle, for vi er alle forskjellige. En ting har vi alle til felles: Jesus. Jeg ønsker at hele mitt liv skal dreie seg om Ham.

Her sitter jeg i bønnehagen utenfor Kristi Himmelfartskapellet for en tid tilbake, mens jeg ennå hadde muligheten til å gå inn hit uten hjelp fra andre. (Foto: May Sissel Hansen)

Ro ned din sjel

Gjør din sjel ganske stille. Nekt å overreagere på omstendighetene dine. Det du har gått gjennom skjedde øyeblikkelig og er ikke en fryktelig trend. Du vil komme gjennom denne tiden med større forståelse og besluttsomhet. Du er blitt prøvd og funnet verdig, sier Herren. 1 Kor 10:13 13:

"Dere har ikke møtt noen overmenneskelig fristelse. Og Gud er trofast, han vil ikke la dere bli fristet over evne. Nei, når dere blir fristet, vil han vise en utvei, slik at dere kan holde ut."

- Marsha Burns. Oversatt til norsk av Bjørn Olav Hansen

Ordet er en vei til stillhet

 Hvis du lever i fortrolig omgang med Guds ord, så kan du også lytte til Guds taushet. Ordet leder deg til et hav av stillhet. Gud selv er jo større enn alt det som menneskers språk kan si om ham. 

Når du leser Bibelen i den ånd den ble skrevet, i Den Hellige Ånd, Får du et stadig større behov for stille bønn, kontemplasjon og tilbedelse. Bare der, i stillheten, kan ordene munne ut i Guds uendelighet. Det finnes øyeblikk da det virker som om ordene sier det samme som Ordet sa ril Maria Magdalena: Ikke rør ved meg, hold ikke fast, slipp, og la deg drukne i Guds uendelige hav.

Når du er helt stille og forlater dine egne meninger, skapes det i deg en mulighet for det grenseløse og evige. Og denne stillheten kan du finne ved å lytte til Guds ord. Guds ord kan sprenge menneskespråkets trange begrensning og slenge deg ut i Guds grenseløshet, slik en rakett sender romfartøyet ut av jordens gravitasjonsfelt og inn i det uendelige rommet. 

Du kan selv skape en stillhet som forbereder Guds besøk. Det krever selvdisiplin. Du må unngå stress, bråk og unødvendige sanseinntrykk. Denne stillheten er svært velgjørende og gjør deg åpen for å ta imot Gud. Men det finnes også en stillhet som bare Gud kan skape i deg, en stillhet som er fylt av flommende liv. I denne stillheten forvandles du til et redskap for ham, og du blir selv et lite Guds ord i verden.

- Wilfrid Stinissen: I Guds tid, Verbum 1994, side 60

Vær stille!

 

Gud har så mye å si oss, men han kan ha problemer med å bli hørt i alt det bråket vi lager i oss og rundt oss. Å lytte er bare mulig for den som er taus. Bare i tausheten kan vi komme ordentlig til oss selv.

Når du vender deg bort fra indre og ytre prat og går inn i sentrum av deg selv, da oppstår det en indre enhet og taushet i deg. 

I vår ordrike og pratesyke tid er det viktig at du om og om igjen lytter til den indre oppfordringen: 'Vær stille! Kast ikke bort kreftene dine på tomme ord og en overflod av unødvendige tanker!'

Du skal ikke legge alt for stor vekt på det som blir sagt og tenkt. Du skal la ordene og tankene ligge og i stedet være i din egen kjerne, eller stadig vende tilbake dit. Der, i ditt eget dyp, skal du lytte til budskapet fra en høyere og mer interessant verden.

Elisabeth av Treenigheten (1880-1906) har skrevet en av de vakreste bønnene i den kristne fromhetstradisjonen. Her sier hun: 'Evige Gud, min Guds Ord, jeg vil bruke mitt liv til å lytte til deg. Jeg vil bli lutter øre for deg, slik at jeg lære alt av deg.'

Hvis du lytter til Ordet, Jesus, lærer han deg alt. Du får lære Faderen å kjenne, for Ordet uttrykker Faderens vesen. Du får lære Den Hellige Ånd å kjenne, det er jo han som åpner din sjel for å ta imot Ordet. Jesus fører deg inn i treenighetens indre liv, og lar deg finne et hjem der.

- Wilfrid Stinissen: I Guds tid, Verbum 1994, side 363

Når du har mistet alt - men ikke Jesus

 "Så mange mennesker gjør investeringer i livet i ting som vil bli tatt fra dem. De investerer i å tjene penger, i eiendommer, i utdannelse, i bokstaver foran eller etter deres navn - alt dette vil en dag bli tatt fra dem. Selv den fattigste person kan ha noe som aldri, aldr vil bli tatt fra dem - og det er muligheten av å sitte ved Jesu føtter, og lytte til hva Han har å si til deg. Og det er den eneste stedet som du midt oppe i alle distraksjoner i tiden, alle de bekymringer og all uro som finnes, kan finne fred i Jesu nærvær."

- Nicky Cumbel (bildet), grunnleggeren av Alpha-kurset, oversatt av Bjørn Olav Hansen (c)

Den gode del

 Jesus besøker Marta og Maria. Ved første blikk kan det se ut som Marta er den som virkelig viser kjærlighet, mens Maria er egoisten i familien. Marta glemmer seg selv, hun tenker på Jesus og arbeider for å gi ham et velsmakende måltid. Maria, derimot, tenker bare på at hun selv vil få så mye som mulig ut av Jesus. 

En slik oppfatning har mange mennesker. Dette er det de tenker om eller sier til dem som vier seg til bønn og meditasjon: 'Hva gjør du egentlig? Ikke vær så selvsentrert, glem dine egne interesser, gjør noe for andre, engasjer deg, slik vi gjør!'

Men Jesus tar klart parti for Maria. "Maria har valgt den gode del, og den skal ikke tas fra henne." Å lytte til Gud, å være åpen for ham i stillhet, det er virkelig kjærlighet. Jesus leter etter slike som er villige til å la ham få formidle budskapet sitt. Mennesker som har tid eller tar seg tid til å lytte og la ordet virke. Han kan ikke nå dem som alltid stresser fram og tilbake og bekymrer seg for mange ting (Luk 10,41).

Gud lengter etter at du skal gi ham en sjanse til å være seg selv, gi seg selv i kjærlighet. Men kjærligheten kan aldri tvinge seg på, den kan bare uttrykke seg hvis du er stille, åpen og mottakelig. Du er skapt til å elske, og du kan bare elske hvis du tar imot Guds kjærlighet. 

Maria hadde ant hva hun var skapt til. 

- Wilfrid Stinissen: I Guds tid, Verbum 1994, side 264

Refleksjoner over 'Treenigheten' av Andrej Rublev, del 1

'Skjønnheten skal frelse verden,' skrev den russiske forfatteren Fjodor Dostojevskij. Jeg undrer meg over disse ordene i en verden som syner sitt stygge ansikt, hvor alt synes mørkere. Men i denne verden, hvor det meste blir mer brutalt, råere, mer utspekulert, hvor alt går hurttigere, er mer krevende - der finnes også ikonene, disse åpne vinduene mot evigheten, som gir oss et glimt av herligheten. Av Guds herlighet.

Som Andrej Rublev's Treengigheten - eller som det også kalles 'Abrahams gjestfrihet'. Vi er så heldige å ha en kopi av dett blendende vakre ikonet i Kristi himmelfartskapellet på Eina, malt av ikonmaleren Sven Aasmundtveit. De siste dagene har jeg sittet stille på den tomme plassen helt i forkant av ikonet, og lyttet til samtalen og den gode tausheten mellom Faderen og Sønnen og Helligånden. 

Men først og fremst beefinner jeg meg på denne plassen bare for å oppleve stillhet og øve meg i å bo i kjærlighetens hus. Jeg har meldt flytting fra fryktens hus til kjærlighetens-, ømhetens- og gjesfrihetens hus - som Abrahams hus er. Dette boligskiftet er ikke gjort en gang for alle, men må stadig gjøres, fordi fryktens hus har et slikt grep om oss. 

Andrej Rublev (ca 1360-1430) malte dette ikonet, ikke bare for å dele hva han selv hadde fått av Gud i bønn gjennom kontemplasjon og meditasjon over Den hellige treenigheten, men også for å tilby monkene han levde sammen med, en måte å holde deres hjerter sentrert om Gud, mens de levde midt i en tid av politisk uro. Derfor er dette ikonet mer aktuelt for vår tid en noensinne.

Dette ikonet, som trolig er malt i 1425, er inspirert av beretningen fra 1.Mosebok hvor Abraham viser sin gjestfrihet til de tre Guds engler, so besøker ham i terebintelunden i Mamre. "Gjennom dette ikonet uttrykker Andrej Rublev kjærligheteen mellom de tre guddommelige personene i de sirkelbevegelsene som englenes ansikter former. Rublev minner de som betrakter dette ikonet om at hvert menneske er kalt til å være en del av dette mysteriet, i samsvar med  Jesu ord: "...  min Far skal elske ham, og vi skal komme og bo hos ham." (Peter og Joel Halldorf: De fulgte Jesus. Luther forlag 2015, side 214)

Henri Nouwen forteller følgende om den påvirkninen dette ikonet hadde på hans liv, her i min oversettelse: 

"I forbindelse med en vanskelig fase i livet mitt i hvilken verbal bønn nærmest ble umulig og gjennom hvilken mental og følelsesmessig utbrenthet hadde gjort meg til et lett bytte for følelsen av fortvilelse og frykt, ble et langt og stille nærvær av dette ikonet begynnelsen på min legedom. Jeg satt foran Treenighetsikonet av Rublev i mange timer. Jeg noterte meg at gradvis ble stirringen min omgjort til bønn. Denne indre bønnen smeltet sakte men sikkert min indre rastløshet borte og løftet meg inn i en sirkel av kjærlighet. en sirkel som ikke kunne brytes av verdens krefter. Selv om jeg beveget meg bort fra dette ikonet og involverte meg mer i det hverdagslige liv, erfarte jeg at jeg ikke trengte å forlate dette hellige stedet jeg hadde funnet men kunne bo der uansett hvor jeg dro. Jeg visste at kjærlighetens hus som jeg hadde gått inn i hadde ingen grenser og omfavnet alle som ønsket å bo der." 

Dette er også min erfaring.  

Ordet er en vei til stillhet

 Hvis du lever i fortrolig omgang med Guds ord, så kan du også lytte til Guds taushet. Ordet leder deg til et hav av stillhet. Gud selv er jo større enn alt det som menneskenes språk kan si om ham. 

Når du leser Bibelen i den ånd den ble skrevet, i Den hellige ånd, får du et stadig større behov for stille bønn, kontemplasjon og tilbedelse. Bare der, i stillheten, kan ordene munne ut i Guds uendelighet. Det finnes øyeblikk da det virker som om ordene sier det samme som Ordet sa til Maria Magdalena: Ikke rør ved meg, hold ikke fast, slipp, og la deg drukne i Guds uendelige hav.

Når du er helt stille og forlater dine egne meninger, skapes det i deg en mulighet for det grenseløse og evige. Og denne stillheten kan du finne nettopp ved å lytte til Guds ord. Guds ord kan sprenge menneskespråkets trange begrensning og slynge de ut i Guds grenseløshet, slik en rakett sender romfartøyet ut av jordens gravitasjonsfelt og inn i det uendelige rommet.

Du kan selv skape en stillhet som forbereder Guds besøk. Det heter selvdisiplin. Du må unngå stress, bråk og unødvendige sanseinntrykk. Denne stillheten er svært velgjørende og gjør deg åpen for å ta imot Gud. Men det finnes også en stillhet som bare Gud kan skape i deg, en stillhet som er fylt av flommende liv. I denne stillheten forvandles du til et redskap for ham, og du blir selv et lite Guds ord i verden.

- Wilfrid Stinissen: I Guds tid, Verbum 1994, side 60

Å være en hvilens trone for Den Hellige Ånd

Den hellige historien inneholder noen bemerkelsesverdige historier om modige, kunnskapsrike og sterke kvinner. Billedkunsteren Scott Brennan, som bor på den hellige øya Lindisfarne minner meg i dag om den hellige Brigid av Kildare og hva selveste Columba om henne, her i min oversettelse: 

"For dette var hennes ønske, å tilfredsstille de fattige ... hennes hjerte og hennes sinn var en hvilens trone for Den Hellige Ånd. Når det gjaldt Gud var enkel, medfølende mot de elendige, praktfull i mirakler og under.»

Så skriver Scott Brennan: 

"Jeg elsker uttrykket "hennes sinn var en hvilens trone for Den Hellige Ånd." Dette taler om kraften til kontemplativ bønn og en ånd som er underkastet Guds vilje. Våre sinn er så ofte mer som musikalske stoler som hopper til distraksjonene og taktene i livets spill. I Brigids tilfelle er hennes fokus nøkkelen til å leve et liv styrket av Den Hellige Ånd. Så fantastisk, og hvis Columba priser din livsstil, må det være verdt å ta hensyn til hennes eksempel.

Tiden, Kristusmystikken og Guds forunderlige nærvær, del 3

Bror Lorens av Oppstandelsen (1614-1691), ble han kalt, munken som hadde ansvaret for kjøkkenet i et karmelittkloster ved Rue de Vaugirad i Paris. På norsk går han under navnet bror Laurentius. For alltid er han forbundet med begrepet: 'å venne seg i leve i Guds nærvær'. Denne enkle lekbroderen skrev ved en anledning: 

"Den helligste, vanligste og mest nødvendige øvelsen i det åndelige livet er å leve i Guds nærvær, det er å glede seg over hans guddommelige selskap og gjøre det til en vane å leve med ham. Man skal ydmykt og kjærlighetsfullt tale med ham, ved alle tilfeller, i hvert øyeblikk, uten regler eller mål, særskilt i fristelsens stund, i lidelsen, i nørke og motvilje og til og med i utroskap og synd."

Når patriarken Abram, han som skulle kalles troens far og Guds venn, og senere ble til Abraham, fikk  Guds kallsbrev for sitt liv, heter det i 1.Mos 17,1 blant annet: "Da Abram var nittini år gammel, åpenbarte Herren seg for ham og sa: Jeg er Gud Den Allmektige (eller Den Veldige), vandre for mitt ansikt." Dette er blitt enhver troendes kall.

"Å vandre i Guds nærvær er egentlig ikke noe annet," skriver Wilfrid Stinissen, og legger til: "enn å la bønnen overskride de bestemte bønnetidene for å gjennomsyre hele dagen. Når vi har fått vanen av å hengi oss til den indre bønnen skjer dette spontant ... I begynnelsen av det åndelige livet må vi imidlertid øve oss i bevisstheten om Guds nærvær."

Å snakke om 'øvelser' kan for enkelte.,virke rigid  og fremmedartet. Vi er jo vant til at alt skal være på plass med det samme, men med så mange andre områder av livet, trenger vi å øve og praktisere, særlig vi som er kalt til å være disipler. Et annet ord for det er lærling. Er man en lærling går man jo i lære, og er ikke utlært. 

50 år som en Jesu etterfølger har blant annet lært meg dette: Tid tilbrakt i Guds nærvær er aldri bortkastet tid. Det finnes ikke noe mer berikende. Jo, mer du har fått smakt sødmen i Hans nærvær, jo mer vil du ha. Guds nærvær er avhengighetsskapende!

Det å vandre i Guds nærvær har den fordelen at det ikke fordrer noen bestemt tid. Når som helst og hvor som helst kan man løfte sitt hjerte til Gud, selv i den travleste hverdag - og som bror Lorens, midt i matlagingen i et travelt kjøkken! Midt i larmen og støyen kan du be eller bare ånde Ham, Bror Lorens sier det så fint: 

"Ved å leve i Guds nærvær, lærer sjelen seg å omgås så fortrolig og inderlig med Gud at nesten hele hennes liv blir til stadige handlinger av kjærlighet, tilbedelse, anger, tillit, takksigelse, offer og de mest opphøyde dyder."

fortsettes

Tiden, Kristusmystikken og Guds forunderlige nærvær, del 2

De gamle bederne som representerer ulike kirkelige tradisjoner er ganske samstemte: det er absolutt umulig å leve i den indre bønnen uten regelmessig åndelig lesning. Jeg tror alle etter hvert gjør seg den erfaringen at forsømmer man den åndelige lesningen, forstått som den langsomme lesningen av Den Hellige Skrift og god åndelig litteratur, ikke minst bederne og Kristusmystikerne, vil den indre bønnen sultefores. Den er nemlig avhengig av åndelig påfyll. 

Den åndelige lesningens oppgave er å få oss til å rette blikket vårt mot Gud. Den skal løfte oss opp til et nivå som får oss til å se oss med troens blikk, og hjelpe oss til å avstå fra strevet og fortvilelsen og mismotet. Den åndelige lesningens fremste oppgave er kanskje likevel denne: den er nødvendig for å oppmuntre oss! Den største fristelsen på bønnens vei er utvilsomt dette at vi så lett mister motet. Da kan de menneskene som har gått foran oss på veien gi oss del i den innsikt om Guds veier, som leder oss fremover på en annen måte enn vi kunne forestille oss. 

La meg si det med en gang: dette handler IKKE om å holde seg orientert om tidens skiftende åndelige strømninger, ved å lese de bøkene som det er mest fokus på eller får størst oppmerksomhet! En slik lesning kan være nyttig og interessant, men sannelig også forvirrende og få oss til å miste fokus. Man kan bli så opptatt av å holde seg a jour med tidens åndelige strømninger, at man mister fokus på det Gud har kalt oss til! Apostelen Pauluss beskriver dette kallet slik: "Gud er trofast, han som kalte dere til SAMFUNN med sin Sønn, Jesus Kristus, vår Herre." (1.Kor 1,9)

Det er en pris å betale om man vil leve den indre bønnens liv, og det er at man har tid og avsetter tid! Min påstand er denne: Vi har all den tid vi trenger! Det er bare et spørsmål om hvordan vi prioriterer den tiden vi har. Har du virkelig lyst på noe har du jo tid til det! Drives du av en lengsel etter et djupere liv med Gud, etter å tilbringe tid i Hans nærvær, må du avsettte tid til at dere kan være sammen! Akkurat så vanskelig og utfordende er det. Du kan ikke anklage Gud for at du ikke opplever bønnesvar, når du ikke ber, eller for at du ikke opplever Hans nærvær, når du ikke gir Ham noe av din tid. Elsker du noen vil du jo bruke så mye tid som mulig med den du har kjær. 

Det anbefales å avsette en halv time hver dag til den åndelige lesningen. Husk at det ikke handler om hvor mye du leser, men at du leser for lesningens skyld. Den åndelige lesningen er den langsomme. dvelende, betraktende - som er den samme som den kontemplative - lesningen. 

Mange sulteforer sin sjel. Og noen til døde. Og så klager de over at deres åndelige liv er dødt, og at Gud føles langt borte. 

Eugene Boyan (1904-1963) har sagt det slik: "Uten regelmessig åndelig lesning gjør man ingen fremskritt i bønnen, og det finnes ikke noe håp om at man skal holde ut i det åndelige livet. Å gi et tidsminimum for denne åndelige øvelsen synes jeg det er vanskelig å foreslå. For Guds nåde tilpasser seg etter omstendighetene. Vi kan likevel si at den som uten tvingende årsak reduserer den åndelige lesningen til mindre enn tre timer pr. uke kommer til å la sin sjel dø av sult."

fortsettes

Om å bli stående stille

Jeg ble visst ikke ferdig med å tenke på Isaks ord om at Gud skjuler seg i skyen. Den siste samtalen vår så langt fikk meg til å minnes ordene fra klagesangene 3,44: "Du innhyllet deg i skyer, så ingen bønn trengte igjennom."

Etter å ha dvelt ved dette bibelstedet en stund, kom jeg til å tenke på noe Hjalmar Ekström har skrevet i et av sine sjelesørgriske brev datert 29.juni 1924, her i min oversettelse: 

"Ja, hvilket under er det ikke, når et menneske finner den åndelige fattigdommens port, den trange, åpen. De som søker denne port er nok mange, men bare de som gjennom sin søken har erfart sin avmakt, har funnet sin søkens mål, nemlig avmakten. Da er det ikke mennesket som søker, men alene Gud - i forening med Kristus i henne. Og så springer lovprisningens porter opp på vidt gap. Når mennesket har sunket ned, sunket tilbake til sitt Intet, da springer Guds-lovprisningens porter opp i henne og dette er den fra himmelen nedfallende ild som fortærer henne, sakte men sikkert, det vil si, det som ennå gjenstår av mennesket til intet mer av 'noe' finnes igjen. Da står hun stille og taus som en lilje blant liljene i urtegården og gjør ingenting. Det at hun vender sitt ansikt mot solen, det er ikke av henne selv. Det er solens egen makt som drar hennes ansikt til seg. Ei heller taler hun på noen annen måte enn at hun står der stille, og gleder seg over alt som kommer til henne."

Biskop Varden gir åndelig veiledning om bønn og et kontemplativt liv

"-Er det en kontemplativ gjemt i oss alle?"

Det er biskop Erik Varden (48) som spør. Varden som er biskop i Trondheim katolske stift, utdyper spørsmålet sitt i et intervju med nettstedet Pilar Catholic, her i min oversettelse: 

-Og ikke nødvendigvis i det skjulte. Akkurat nå, i den kulturelle konteksten som er vår, er det mye som taler mot det kontemplative livet fordi vi er så  avhengige av forstyrrelser. Vi elsker å bli forstyrret. Og hvis vi ikke har blitt forstyrret de siste 20 sekundene, finner vi noe som forstyrrer oss. En del av sjelesmerten og frustrasjonen, og til og med aggresjonen, som den opplevelsen kan frigjøre hos mennesker, er en indikasjon på at vi fundamentalt sett er konstruert for en annen måte å samhandle med verden på."

Jeg fant svarene til biskop Varden så interessante at jeg har oversatt deler av intervjuet til norsk.

Luke Coppen, som intervjuer biskop Varden, skyter inn at Blaise Pascal sa at "alle menneskehetens problemer stammer fra menneskets manglende evne til å sitte stille i et rom alene."

Til dette svarer biskop Varden: "Det er slik visdom i det. Den samme innsikten finner du i den tidlige klostertradisjonen, ørkenfedrene. En abbed sa til disippelen sin: "Forbli tro mot cellen din, og cellen din vil lære deg alt."

Har kirken fortsatt behov for kontemplative?

Et presserende behov, fordi kirkens hjerte er et kontemplativt hjerte. Vi trenger den konstante refokuseringen av vårt syn, av vårt sinn, av vårt hjerte på Guds mysterium, i dets evighet og dets konstante nyhet. Det er avgjørende at det er mennesker som av yrke påtar seg den oppgaven på heltid på vegne av hele kirken. Men det unnskylder ikke resten av oss fra også å strebe etter en kontemplativ holdning, syn og praksis."

Biskop Varden har også mye interessant å si om bønnen. og det er interessant at han bruker et gripende eksempel fra den ortodokse biskopen Anthony Bloom, som jeg selv i flere år har brukt i det bønneseminaret jeg har reist rundt med i mange menigheter av ulike konfesjoner mange steder i Norge: 

"Noen ganger tenker jeg at vi overkompliserer bønn. Jeg er sikker på at du er kjent med skriftene til Anthony Bloom. Det er en fantastisk historie når han går til et eldrehjem og han møter denne gamle damen som er i en stor åndelig krise fordi hun sier at hun resiterer Jesus-bønnen dag og natt og likevel er hun i denne tilstanden av åndelig ørken.

Metropolit Anthony lytter til alt dette og sier: "Kan jeg gi deg et råd?" Og hun sier: "Selvfølgelig." Så sier han: «Jeg vil at du skal følge dette rådet.» Og hun sier: "Ja, selvfølgelig." Og han sier: «Fra nå av ber jeg deg om å bruke en halvtime om dagen på å ikke be noen bønner, men bare sitte i stolen din og strikke for Guds ansikt.»

Det revolusjonerte denne kvinnens åndelige liv totalt.

Noen ganger, hvis vi kunne lære å bare holde munn, og å åpne oss oppmerksomt, kan mye av det vi tenker på som vår store åndelige krise faktisk være løst.

Jeg er ganske overbevist om at mennesket av natur er en kontemplativ. Det gjenstår bare å oppdage det. Å leve kontemplativt er grunnleggende et spørsmål om å stå stille og ta hensyn og se."

Billedtekst: Biskop Erik Varden/Foto: Vatikanet