Kristus er Guds ett og alt

27.juli 1924 skriver Hjalmar Ekström et brev til sin gode venn Henrik Schager. De hadde lært hverandre å kjenne gjennom den såkalte 'Flodbergkretsen'. 'Flodbergkretsen' oppstod i Stockholm, nærmere bestemt i Gamla Stan, ved 1900-tallets begynnelse. Hit kom mennesker av ulik samfunnsmessig bakgrunn og tilhørighet sammen, for å dele åndelige erfaringer og leve ut det indre bønnens liv. Henrik Schager hadde møtt Carl August Flodberg høsten 1892, og det var gjennom lyktetenneren Flodberg at Schager ble introdusert for boken 'Det skjulte livet' av Bernieres Louvigni og av andre Kristusmystikere som Gerhard Tersteegen, Francois Fenelon, Madame Guyon og Jakob Böhme bare for å nevne noen. Hjalmar Ekström og Henrik Schager skulle senere utgi tidsskriftet "Det fordolda livet" sammen.

Til Schager skriver Ekström denne julidagen: "Det du sier om at mennesket er skapt til Guds avbilde og at Gud burde ha litt mer glede av oss, er virkelig sant. Og om man spør: Hvordan skal dette skje? så kommer svaret: Kristus, Kristi liv, i mennesket skal gjøre det. Om Kristus, Hans liv og Hans vei til korset, Hans herlighet er korset, Hans vei er korsets vei, Hans seier er korset, for Guds rike er i alt den rake motsetningen til denne verden."

Lønnkammeret - der vi taler evighetens ord

Det finnes en reisemåte som kan ta oss lengre enn langt, for å bli i billedspråket fra et av folkeeventyrene. Jeg snakker om den indre bønnens vei og lønnkammerets hemmelighet. Der er tiden tidløs. Der tales evighetens ord, de tause og skjulte, som bare kan uttales ved å tie stille og stå stille innfor Guds ansikt. 

"For å forkynne evighetens ord behøver ingen å gå utenfor sitt kammer, ei heller treffe et menneske. For det ordet er ikke her eller der, det er allesteds, når det av Gud blir uttalt i det skjulte. Det ordet finnes på denne verdens torg og markedsplasser... Det er også i det skjulte kammeretog der er det renest - evighetens ord. Tidens skyer når ikke inn dit. Der virker det mektigst. Det er fra disse lyskilder, som alle evighetens ord som finnes i verden, har sin kilde. Alt som kommer fra Gud går sine egne veier til det åpenbare. Det talte og det synlige ordet er dråper fra Evighetens Ord, fra dens rikholdige kilde," skriver Kristusmystikeren Hjalmar Ekström i et brev til en for oss ukjent 'søster', 29.juni 1924.

Eller for å sitere en annen Kristusmystiker: "Ordet er deg nær, i din munn og i ditt hjerte." (Rom 10,8)

Om å bli stående stille

Jeg ble visst ikke ferdig med å tenke på Isaks ord om at Gud skjuler seg i skyen. Den siste samtalen vår så langt fikk meg til å minnes ordene fra klagesangene 3,44: "Du innhyllet deg i skyer, så ingen bønn trengte igjennom."

Etter å ha dvelt ved dette bibelstedet en stund, kom jeg til å tenke på noe Hjalmar Ekström har skrevet i et av sine sjelesørgriske brev datert 29.juni 1924, her i min oversettelse: 

"Ja, hvilket under er det ikke, når et menneske finner den åndelige fattigdommens port, den trange, åpen. De som søker denne port er nok mange, men bare de som gjennom sin søken har erfart sin avmakt, har funnet sin søkens mål, nemlig avmakten. Da er det ikke mennesket som søker, men alene Gud - i forening med Kristus i henne. Og så springer lovprisningens porter opp på vidt gap. Når mennesket har sunket ned, sunket tilbake til sitt Intet, da springer Guds-lovprisningens porter opp i henne og dette er den fra himmelen nedfallende ild som fortærer henne, sakte men sikkert, det vil si, det som ennå gjenstår av mennesket til intet mer av 'noe' finnes igjen. Da står hun stille og taus som en lilje blant liljene i urtegården og gjør ingenting. Det at hun vender sitt ansikt mot solen, det er ikke av henne selv. Det er solens egen makt som drar hennes ansikt til seg. Ei heller taler hun på noen annen måte enn at hun står der stille, og gleder seg over alt som kommer til henne."

Augustnatten og sjelens natt

 'August er det mykeste myke jeg kjenner, denne skjelvende streng mellom sommer og høst, denne dugg av avskjed i mine hender,' skriver Einer Skjæraasen og legger til: 'Dette hemmelig milde innover jorden, denne lyende stillhet: Tal Herre, tal! Dette lyset som hviler på modningens høyde, dveler og synker mot visningens dal.'

Jeg ligger stille i sengen min og hviler, da disse verselinjene kommer til meg. Diktet 'August' er et av de vakreste diktene jeg kjenner. Skjæraasens stillferdige stemme passer godt til nattmørket som fyller denne augustnatten. Og de passer godt til den like stillferige stemmen til Kristusmystikeren Hjalmar Ekström og hans brevsamling: 'Den stilla kammaren', som er min kveldslektyre. 8.juni i år siterte jeg fra et brev han skrev datert 30.mai 1924, men jeg ble ikke ferdig med det. Man blir nemlig aldri ferdig med Hjalmar Ekström og de erfaringene han gjorde sammen med Kristus. Ved siden av Isak Syreren er han min medvandrer dette året.

Ekström skriver i dette brevet, her i min oversettelse: "Vi lever midt i Allmaktens natt og bekymrer oss ikke for noe. Hva angår det oss om våre ansikter er svarte eller hvite, når vi er i Guds hender. Det er mennesker som taler om renhet og skittenhet. Gud sier: skulle det avhenge av deres renhet, så finnes det ingen som er ren, ikke en eneste. Heller ikke vet de hva renhet er: den som er skitten er ren når han underkaster seg. Renheten er Gud og Gud æres av den som underkaster seg Ham, det vil si den som blir stille og hjelpeløs selv i skitten."

Så legger Ekström til i dette brevet: "Menneskets daglige liv innfor Gud er at man hver dag venter på Herrens oppvekkende makt for den dagen, hver stund, for hvert ord man sier eller skriver, ved hver oppgave man gjør innfor Herren."

Det øyet som skuer Gud ser Paradiset

"I støvet er det et tilfluktsted", skriver Kristusmystikeren og skomakeren Hjalmar Ekström i et av sine brev datert 29.mai 1929. Så legger han til: "Ja, du har rett. I støvet kan vi la alle stormer skylle over oss. Bare der finner vi vårt bosted i Guds hjertes tålmodighet."

Dette minner meg om Askeonsdagens ord i det askekorset tegnes i vår panne: "Menneske, kom i hu at du er støv!"

De siste dagene har jeg dvelt mye ved ordene fra Skapelsesberetningen i 1.Mosebok: "Og Gud Herren formet mennesket av landjordens støv, og blåste livets ånde i hans nese, og mennesket ble til en levende sjel." (1.Mos 2,7) Så, mennesket er virkelig jordbunden. "Av jord er du kommet, til jord skal du bli. Av jorden skal du igjen oppstå," lyder det i mange kirkers begravelsesrituale. 

Det er noe befriende at vi er av jord, synes jeg. Underfullt er vi skapt, sier salmisten, og det er virkelig sant. Menneske er fantastisk, og komplekst. Men utgangspunktet vårt er jordens muld og støv. Det som gjør det enda mer fantastisk er at mennesket - alle mennesker - er skapt i Guds bilde, og at livets opprinnelse skjer ved at Gud ånder på oss - blåser livets ånde inn i oss - slik at vi blir en levende sjel. Om ikke det hadde skjedd hadde vi bare vært støv. Noe dødt.

Men fra dette støvet gror og vokser det!

Apostelen Paulus hadde forstått både menneskets storhet og ringhet. Til tross for alle de høye åpenbaringer som ble ham betrodd, definerer han seg slik: "Et menneske i Kristus." (2.Kor 12,2) Et menneske, i all sin skrøpelighet, med alle sin feil og mangler. Ikke noe mer - ikke noe mindre.

"Gud har valgt," skriver Ekström, "at hjertets ros skulle springe fram og blomstre i støvet blant tusentalls farer fra vær og vind, fra dyr og kryp. Gud har valgt at den kostbare perlen skulle ligge innesluttet og skjult i et ei røft og stygt muslingskall."

Så spør Ekström leseren av brevet: "Har du sett 'Nattens dronning?' En blomst med den skjønneste duft, som springer fram fra en ormligende, taggete stamme. En natt blomstrer den og har ellers sin herlighet skjult inne i seg. Alt skjønt somm fødes må bæres i nattens moderliv. Vårt liv her er intet annet enn en natt, men det øyet som skuer Gud ser Paradiset nettopp i denne natt, for Solen, Kristus, opplyser den."

"Når vi samtaler taler tausheten sitt eget språk"

Det er noe med junikveldene. Lyset som svøper landskapet så mildt. Den påtagelige stillheten. Jeg har fortsatt med å lese brevene til Kristusmystikeren Hjalmar Ekström. De rører ved djupe strenger i meg, en tone som dirrer av evighet, som juninatta.  Det er fra et brev, datert 30.mai 1924, jeg har hentet overskriften til denne lille betraktningen. 

Brevet innledes slik, her i min oversettelse: "Å være fattig, virkelig fattig i ånden, dette er en nød og en nåde så stor at menneskets tungemål her absolutt ikke har noe å si. som til og med tilnærmet kan gjengi virkeligheten. Alt vi har her å si er bare å bli sett på som stjålne bølger og hemmelige antydninger."

Hjalmar Ekström er i dette brevet opptatr med et sitat av en annen Kristusmysiker, en kvinne som skulle komme til å bety mye for den såkalte Flodbergkretsen, som Ekström var en del av; Madame Guyon (1648-1717).

Ekström har oversatt  Guyons ord, og han drøfter innholdet i oversettelsen med en han kaller "kära broder"! Det kan se ut som, mener Ekström, at madame Guyon, "vil sette en bestemt grense mellom den ytre og den indre samtalen", "Men," sier han: "Slik er det på ingen måte." 

Så legger han til: "Den ytre talen er ikke vraket, der den indre har gjort seg gjeldene (men i  en viss grad innskrenket). Ofte er det  tvert imot. at den ytre bruken av ord må til for å kunne formidle det indre, eller som jeg sa: når vi samtaler taler tausheten sitt eget språk." 

Den øvre eller nedre vei - om Guds ledelse i hverdagen

Hvilken vei skal man gå? Det er stadig et spørsmål for den som søker Guds ledelse. Jeg spurte Hjalmar Ekström om godt råd, og i et brev datert 1.desember 1923, svarer han, her i min oversettelse: 

"Jeg har en gang vandret hva jeg trodde var den 'øvre' veien til Kristus. Jeg har gruet meg for å bære budskapet om Kristus og hans rike ut i verden (blant annet som omkringvandrende forkynner i likhet med Vandrerpresten David Petander). Men Kristus var ikke der. Mens jeg gikk den 'øvre' veien, gikk han den nedre, og på den måten gikk vi på en måte om hverandre, vi møttes ikke, jeg så ham bare på avstand. Når jeg så møtte ham var det på Hans vei, fornedrelsens vei. Min egen vei dugde ikke. Han sa: 'Har du ikke lest hva fristeren sa?' "Alt dette vil jeg gi deg, dersom du vil falle ned og tilbe meg." Da forsto jeg at Kristi etterfølgere ikke skal være blant dem som roper og kiver på gater og torg. Kristus går den nedre veien, ikke talerstolens men katakombenes vei. "Men ikke noe er tildekket som ikke skal bli åpenbart, og intet er skjult som ikke skal bli kjent. Derfor skal alt det som dere sier i mørket, bli hørt i lyset. Og det som dere hvisket noen i øret inne i kamrene, skal bli ropt ut på hustakene." (Luk 12,2-3) 

Men denne nedre veien er en vanskelig vei for vår menneskelige natur. Det er her som de kalde vindene og den sviende frosten og til og med sult og sykdom ofte får prøve vår tro. Men likevel, likevel, det er herlighetens og fredens vei. Man har det her ikke i seg selv, men alt hva en er, er gitt oss av Gud."

I min fortsatte samtale med Hjalmar Ekström, hvor jeg ber ham om å konkretisere hva dette har betydd for hans eget liv, svarer han: 

"Enkelte har sagt om meg at jeg er en kjetter, andre har lyttet til det budskap som er gitt meg. Jeg er til og med blitt håndgripelig overfalt av en fanatiker. Selv har jeg levd stille og i taushet og trukket meg unna offentligheten. Men i alt dette har jeg hatt gleden og lykken av å ha omgang med noen trofaste brødre og søstre, men når noen av disse har cendt seg bort fra meg og forlatt meg, da kjenner jeg meg forferdelig ensom og overgitt. Jeg har vært i en slik ensomhetsperiode en god stund nå. Om du bare visste hvilken stor glede Gud har gitt meg gjennom at jeg kom i kontakt med deg. Selv savner jeg ord for å uttrykke det."

Gjennom himlenes himler - innfor Hans ansikt natt og dag

Ved siden av Isak Syreren går en annen Kristusmystiker sammen med meg denne dagen: skomakeren Hjalmar Ekström. Ekströms motto som jeg har skrevet på forsatsbladet i Bibelen min er dette: "Jesus Kristus alene! Ham helt og holdent. Innfor Hans ansikt natt og dag." I et brev datert 18.januar 1924 utdyper Ekström dette. Han er da i 20-årene og han er blitt diakon i Den svenska kyrkan. I brevet skildrer han sitt indre liv i billedspråk, her i min oversettelse. Her er djup som kaller på djup: 

"Om vi vandrer gjennom himlene kommer vi først inn i de skjøre bildenes og de foranderlige forestillingenes 'himmelrom', språkets, det åndelige begjærets og den åndelige nytelsens himmel. Vi vandrer gjennom den ene himmelen etter den andre og jo lenger vi kommer, desto ringere, enklere, naknere og renere himler ser vi. De underbare synene, erfaringene og tilstanden blir mer og mer tilsløret og utvisket, inntil de ligger bak oss og er tilbakelagte. Vi kommer inn i et stadig mindre og mindre, øde og naknere 'himmelrom', der det blir stadig vanskeligere å leve og puste. Vi presses og blir trengt fra alle kanter, men noe driver oss likevel fremover.

I de himlene vi har passert var det mennesker og samliv mellom mennesker, kunnskap og tankeliv, kjærlighet, personlig liv, etc. Der vi nå befinner oss er det nakent og tomt, og ikke nok med det, her er stor angst og frykt, en Guds-overlatthetens ødemark både utenfor oss og inne i oss. Vi stanser kanskje opp et øyeblikk og ser oss tilbake på alt det skjønne vi har passert og en tanke slår oss: 'Var ikke Gud i de tidligere himlene?' og svaret kommer med det samme: 'Det var Guds gaver, ikke Ham selv, som vi så i de forrige rommene'."

Mens vi vandrer videre vi tre - Isak, Hjalmar og jeg - kommer jeg til å tenke på gudsmannen Moses, som ba og jeg ber sammen med ham:

"Dersom jeg har funnet nåde for dine øyne, så la meg se din vei, så jeg kan kjenne deg og finne nåde for dine øyne." (2.Mos 33,13)

Så ser frem jeg frem til neste rusletur med Isak og Hjalmar.

Slik møtte jeg Kristus

 Som min 'påskelektyre' i år leser jeg en samling med sjelesørgriske brev av den svenske Kristusmystikeren  Hjalmar Ekström (1885-1962), (bildet) med tittelen: 'Den stilla kammaren'. Her forteller Ekström om noe som hendte ham i 16-års alderen. Han møtte Kristus, og jeg ble så grepet av dette sterke vitnesbyrdet, at jwg har forsøkt å oversette det til norsk: 

"Etter en tid preget av angst og fortvilelse over meg selv, brøt Guds stråleglans plutselig gjennom og åpenbarte at jeg befant meg i en ny og forut blott fornemmet tilværelse og at jeg allerede lenge hadde befunnet meg der, selv i mørke og trengsel ... Nå vil jeg bare nevne noe av det som hendte meg på denne tiden, Da alle mennesker og ting fått fare og jeg selv lå i støvet ble alle ting og alle mennesker gjennomsiktige for meg, som om de var gjennomstrålet av lys...

Guds rike spirte fram og blomstret midt gjennom de aller minste lille ting her i verden, til og med gjennom stein og bråte. Alt ble levende og alt kom til meg likesom budbærere (engler) fra det oversanselige. 

Jeg hadde sagt nei til tingene og menneskene og alt, gitt det opp alt  sammen, og så kom tingene, menneskene, dyrene til meg likesom skikkelser i en ny skapelse. Og jeg frydet meg med beven. 

Det var en tid av beskuelse. Alt ble blendende klart og likevel med et mildt skinn framfor meg, både åndelige og himmelske og jordiske ting. Jeg klarer ikke å si hvor lenge dette varte ved, i tre år tror jeg. Siden ble det tatt fra meg. Jeg fikk tydeligvis ikke stanse ved dette. Veien ledet videre ..." 17.desember 1923.

Kilder, fjell og åpenbaring

"Gjennom århundrene har det alltid vært noen som har drukket av de samme kildene, vandret samme veier og til sist nådd frem til det samme vidstrakte landet."

- Ulrika Ljungman

"Vi må tro de som har oppdaget den usynlige verdens fjelltopper, når de forteller oss at de har vært der og at de har funnet det de søkte. Men de kunne ikke gi oss noen tilforlatelig redegjørelse for hva de har funnet. Om vi vil se hva de har sett, må vi gå der de har gått. Dette er ikke mulig for alle, ja, ikke ens for flertallet mennesker."

- Domprost Ralph Inge (1924).

Begge oversettelser hentet fra forordet til Hjalmar Ekström: Den fördolda verkstaden. Artos 1988, side 5. Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

"Gå inn gjennom den trsnge porten! For vid er porten og bred erveien som fører til fortapelsen, og mange er de som går den. Men trang  er den porten og smal er den veien som fører til livet, og få er de som finner den." (Matt 7,13-14)

Guds oppdragelse

Når uro, usikkerhet, tørke og engstelse kommer over et menneske, da tror hun at hun er overgitt av Gud. Men hun tar feil; for Gud er henne like nær som ellers, og det er Han som sender dette til henne, ettersom dette er det Han kan bruke for å fullføre sitt verk i henne.

Uten dette ville hun ikke komme et steg videre. Derfor må hun underkaste seg Guds vilje og hvile stille i den.

Hun skal ikke selv velge ut det som hun synes er nyttig og formålstjenelig, for da kommer hun nok ganske sikkert til å ta feil. Hun får ikke foretrekke det ene fremfor det andre, ikke gjøre noen forskjell på lys eller mørke, svakhet eller kraft, forvirring eller orden, etc, men hun skal ta alt det som rekkes henne av den guddommelige viljen, utholde alt

Da skal den evige salighetens gjerning bli fullendt i henne.

- Hjalmar Ekstrøm/Ulrika Ljungman
Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

Kallet til det indre livet

'Når et menneske har tatt imot Guds kall til å gå den indre veien, og hun altså har fått smak og lyst etter den, så drøyer det ikke lenge før Gud begynner å handle med henne. Det som ofte skjer er at Gud fører henne inn i vanskeligheter og trengsler, som hun på forhånd ikke kjente til. 

Hun må lære å kjenne den veien som er smal her i verden, om hun vil vandre med hjerte i det himmelske. Men hun må løfte blikket for det er Gud som står bak alt det som trykker og tynger. Da begynner hun å ane Hans mening med det hele og dermed også begynne å ta imot det som Han gjennom dette vil gi henne.'

- Hjalmar Ekström i 'Den fordolda verkstaden'. Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

Innfor Guds ansikt natt og dag

Med jevne mellomrom går jeg til en av bokhyllene mine for å hente fram en virkelig skatt av de sjeldne: "Den stilla kammaren" og "Den fördolda verkstaden", to brevsamlinger av den svenske Kristus-mystikeren Hjalmar Ekström (bildet). Disse sjelesørgriske brevene har vært til stor hjelp for meg mang en gang. Her er det åndelige dybdedykk, fra en som har vandret med Herren en livstid.

På forsatsbladet til min gamle 'preke-Bibel' har jeg skrevet ned en setning som Hjalmar Ekström, hvis minnedag det er i dag, som er blitt mitt livs motto:

"Jesus Kristus alene! Ham helt og holdent. Innfor Hans ansikt natt og dag!"

Ekström er en av de som har lært meg betydningen av stillheten. Ved en anledning sa han det slik:

"'Når livets tilskikkelser gjør at oppgavene hoper seg opp, slik at man knapt nok rekker en eneste stund med ytre stillhet iløpet av dagen, da sørger Gud like fullt for at den indre stillheten blir bevart djupest inne i oss, der intet av det ytre kan trenge inn'.

Men før vi kan nå dette nivået i vår vandring med Gud, må vi ha lært Gud å kjenne. Og skal vi lære Gud å kjenne, må vi lære stillheten å kjenne.

Hjalmar Ekström er skomakeren som ble ved sin lest, selv om han kunne ha blitt prest. Her i skomakerverkstedet levde han i en bønnens atmosfære og dro ned Gudsriket over seg selv og de som kom på besøk. 

Hjalmar Ekström, født 19. desember i 1885 i Stehag i Skåne, skulle bli en del av den såkalte "Flodbergkretsen", et åndelig kraftsentrum i Gamla Stan i Stockholm ved århundreskiftet. Kristus-mystikeren Ekström, som tross av at han avstod fra all offentlighet, er blitt betraktet som en av nittenhundretallets viktigste åndelige veiledere i vårt naboland.

Han var utdannet diakon, og bodde store deler av sitt liv i Helsingborg. Han var gift med Märta Bäfman, som også var diakonutdannet. Hans store forbilde var den tyske religionsfilosofen og Kristus-mystikeren Jakob Böhme, født i 1575. Böhmne var også skomaker. Ekström sa om Böhmne ved en anledning: "Böhme tilhørte den reneste mystikken." En annen sterk påvirkningskilde var den lutherske vandrerpresten David Petander, som igjen var påvirket av Leo Tolstoj og Jesu Bergpreken.

Som ung hadde Hjalmar Ekström flere sterke Gudsopplevelser. Han var dessuten svært belest, ikke minst var han interessert i teologi. For Ekström handlet Kristi etterfølgelse om å fornekte egenviljen og la det gamle livet dø med Kristus, og i stillhet leve evangeliet ut i hverdagene.

Flodbergkretsen - som bestod av en lyktetenner, en skomaker, en toller, hørte med til det vi gjerne kaller "de stille i landet". I bokhyllene til denne kretsen fantes det bøker av Madame Guyon, Mester Eckhardt, Thomas a Kempis, Sadhu Sundar Singh og Terese av Jesusbarnet, bare for å nevne noen. Ekström holdt også en del bibeltimer om Salomos Høysang, som ble publisert som egen bok i 1937.

Ved siden av de teologiske bøkene hadde Ektröm også stor glede av å lese Fjodor Dostojevskij og Leo Tolstoj, men fremfor alt leste han Bibelen. Alltid om morgenen og alltid i sammenheng. En gang i halvåret leste han gjennom den.

Hjalmar Ekström døde i Helsingborg 27. desember 1962. Gjennom sine sjelesørgriske brev fortsetter han å påvirke.

Gi meg i dag min daglige stillhet

Jeg er helt avhengig av stillheten! Den er ikke selvsagt. Hverdagene våre er så fylt med lyder og synsinntrykk. Derfor ber jeg ofte: Gud, gi meg i dag min daglige stillhet.

I 1.Kong 19 kan vi lese at profeten Elia befinner seg oppe på Horeb-fjellet. Der møter han Gud, og forfatteren av 1.Kongebok beskriver dette møtet slik:

'Gå og still deg opp på fjellet for Herrens ansikt, så vil Herren gå forbi! Foran Herren kom en stor og sterk storm som kløvde fjell og knuste klipper, men Herren var ikke i stormen. Etter stormen kom et jordskjelv, men Herren var ikke i jordskjelvet. Etter jordskjelvet en ild, men Herren var ikke i ilden. Etter ilden - lyden av skjør stillhet'. (1.Kong 19,11-12)

'Lyden av skjør stillhet ...'

Det er i den Gud er å finne.

På vei hjem fra Porsgrunn i går hvor jeg hadde hatt bønneseminar i Porsgrunn baptistmenighet, tok vi omveien om Stavern på vei hjem. Skjønt 'omvei'. Skjærgårdslandskapet i Stavern er på mange måter blitt May Sissel og meg sitt spesielle sted. Å stå der oppe og se ut over havet, gir meg masse energi. For en som er født og oppvokst i det rolige 'innlandshavet', det åpne landskapet her hvor vi bor, er det noe eget å se og kjenne hav og brenninger. Her anger det annerledes.

Alt har sin begynnelse i stillheten. Guds skapende ord gikk ut fra stillheten. Biskop emeritus, Martin Lönnebo, har skrevet følgende: 'Å, Hellige Taushet, du er havet omkring Guds trone, det evig hvilende og lyttende'.

Derfor er djup stillhet den absolutte forutsetning for all Guds-erfaring. Stillheten er en betingelse for å kunne be riktig. Og stillheten er også en frukt av bønnen, for jo mer du ber, jo større blir stillheten i deg. Det er min erfaring etter å ha gått i bønnens skole i mer enn 40 år.

Hjalmar Ekström, den kontemplative skomakeren i Helsingborg, har skrevet følgende:

'Når livets tilskikkelser gjør at oppgavene hoper seg opp, slik at man knapt nok rekker en eneste stund med ytre stillhet iløpet av dagen, da sørger Gud like fullt for at den indre stillheten blir bevart djupest inne i oss, der intet av det ytre kan trenge inn'.

Men før vi kan nå dette nivået i vår vandring med Gud, må vi ha lært Gud å kjenne. Og skal vi lære Gud å kjenne, må vi lære stillheten å kjenne.

'Å be er ikke å snakke,' sier Ekman P.C Tam, som er åndelig veileder ved Tao Fong Shan kristne senter i Hong Kong, og legger til: 'Å be er simpelthen å være, å være til stede i stillhet sammen med Gud, i Hans stillhet. Gud taler taushetens språk. Stillhet er Guds ord som venter på vår oppmerksomhet og vår respons'.

En av vår tids komtemplative forfattere, Anthony de Millo, forteller følgende historie i boken 'The Prayer of the Frog':

'Det var en gammel mann som alltid satte seg på bakerste benk i kirken. Hver gang satt han i over en time. Kirkens pastor tenkte at den gamle mannen sannsynligvis satt og ba. Etter mange dager gikk pastoren til slutt bort til mannen. Han ville vise ham litt pastoral omsorg og spurte ham:                        

- Hva sa Gud til deg?
- Gud sa ingen ting. Gud bare lyttet.
- Hva sa du til Gud da?
- Jeg sa heller ingen ting. Jeg bare lyttet.

Dette stemmer godt overens med Salme 42,8:

'Dyp roper til dyp i drønnet av dine fossefall'.

Foto: May Sissel Hansen

Bloggen Monastisk er oppdatert

Bloggen 'Monastisk' er oppdatert med en artikkel om skomakeren og Kristus-mystikeren, Hjalmar Ekstrøm (bildet)

Den bærer tittelen 'Jesus Kristus - helt og holdent'.

Bloggen 'Monastisk' finner du her:

http://www.monastisk.blogspot.com

Når tiden er kommet for å tynne

Igjen kjenner jeg at det er en tid for å tynne! Du vet: skal du få en plante til å vokse, så trenger den lys, vann og rom rundt seg. Da hender det at en må gå til det skritt å tynne vekk selv andre goder planter for at vekstvilkårene skal bli de beste for den planten som skal vokse opp.

Og Jesus ba oss om å bære mye frukt.

Skal vi gjør det, må det til tynning. Selv de gode kan bli det aller bestes verste fiende. Da kan vi ikke være sentimentale. Da må vi våge å gå til handling. Vi får ikke med oss alt, vi kan heller ikke være alt.

Ennå en gang har den såkalte Flodbergkretsen blitt meg til hjelp. En lyktetender, en skomaker, en tollkontrollør. Alle tilhørte de en åndelig bevegelse der man vandret i landet med de vide grensene. Denne kretsen oppstod i Gamla Stan i Stockholm ved begynnelsen på 1900-tallet. Til denne kretsen sluttet Hjalmar Ekström (bildet) seg. Han skulle senere bli betraktet som en av nittenhundretallets viktigste åndelige veivisere i Sverige. Et typisk Ekström sitat er dette:

"Den som vil møte Ham trenger bare å bli stille, så er det møtet uunngåelig."

I Flodbergkretsen gjaldt dette:

"Lengselen etter hellighet og pasjonen for Kristus var troens lue. Målet, en gjenvunnet gudslikhet. Veien, den eneste nødvendige, korsets."

Jeg kjenner at det er mye som stjeler min tid, derfor må jeg nok en gang tynne. Det vil si for min del at jeg vil begrense meg enda mer og leve for det jeg tror er mitt kall. Så hjelpe meg Gud.

Den levendegjorte Kristus

"Guds-Ordets lif i ett människohjärta och människohjärtats lefvandegörelse i Guds-Ordet. Det är på detta det kommer an."

Ordene tilhører skomakeren, diakonen og mystikeren Hjalmar Ekström (1885-1962). Et nøkkelord i hans liv var Kol 3,4: "Når KRISTUS VÅRT LIV, åpenbares..."

Ulrika Ljungman, som tilhørte den såkalte Flodbergkretsen som Ekström var en del av, skriver om dette skjulte livet i Gud, slik:

"Kristendommen er en vei, en 'enda bedre vei', sier Paulus (1.Kor 12,31). Men under tidens løp er den splittet opp i en mengde ulike stier, som forhåpentligvis en dag skal føres sammen til "Veien", slik Paulus kalte den."

Ekström understreker at den som virkelig kan si med hele seg at "Kristus er mitt liv", det er den som har spilt fullstendig falitt, som er skuffet over at ens anstrengelser for å få det til ikke lykkes, som er knust, overgitt og forvirret, som synker ned og blir liggende der. Denne personen utgjør, i følge Ekström, "en bredd åker för Guds-Ordets sädeskorn."

Jeg har sitert Watchman Nee på dette før, men jeg gjør det gjerne igjen, fordi vi trenger å gå djupt inn i sannheten av disse ordene:

"Alle som tjener Gud, vil før eller senere oppdage, at den største hindring i hans arbeid ikke er de andre, men ham selv. Han oppdager, at hans ytre og indre menneske ikke er i harmoni med hverandre, for begge søker i motsatt retning. Han innser også det ytre menneskets manglende evne til å overgi seg til åndens kontroll og dermed etterlater ham ute av stand til å adlyde Guds høyeste bud. Han vil snart oppdage, at den største vanskelighet ligger i hans ytre menneske, fordi det hindrer ham i å ta i bruk sin ånd."

Kong David forsto hemmeligheten i det han skriver:

"Offer for Gud er en nedbrutt ånd. Et nedbrutt og knust hjerte vil du, Gud, ikke forakte." (Salme 51,19)

Ordet nedbrutt er tidligere blitt oversatt med sønderknust.

Svaret på utfordringen ligger i et sønderknust hjerte, et botferdig hjerte. I synderen som strekker armene ut til Frelseren, og blir grepet av Ham. Måtte Herlighetens Ånd male dette for våre øyne i dag.

En skomakers skjulte liv i Kristus

Jeg har en forkjærlighet for skomakere! Det har sikkert sammenheng med at min far var skomaker. Jeg pleier å si når jeg skal presentere meg at jeg kommer fra et enkelt arbeiderhjem, hvor min far var skomaker og jeg tjener en jødisk snekker!

Skomakeren jeg tenker på i dag bærer navnet Hjalmar Ekström (1885-1962), og tilhørte den såkalte Flodbergkretsen i Gamla Stan i Stockholm.

Flodbergkretsen var en gruppe mennesker fra alle samfunnsklasser som kom sammen for å samtale om kristen mystikk, rundt sekelskiftet og et trettitalls år fremover. I denne gruppen studerte de Jakob Böhme, en tysk kristen mystiker og teolog, og skomaker! Madame Guyon, Gerhard Tersteegen, Johannes av korset, Thomas a Kempis, Andrew Murray, Johann Arndt er andre navn som ble hentet frem og grundig lest og samtalt om. To samlinger med Hjalmar Ekströms sjelesørgeriske brev er utgitt på svensk: "Den fördolda verkstaden" og "Den stilla kammaren" og er absolutt verd å lese. Nå i disse dager kommer det nok en bok på svensk: "Utblottelse", som er en samling med Ekström tekster og utvalgte tekster fra bøkene som ble lest i nettopp Flodberg-kretsen. Boken utgis av et nystartet forlag: http://www.eolit.se/ Jeg har bestilt et eksemplar, og kommer sikkert tilbake med en omtale senere.

I dag vil jeg bare stanse ved en setning fra en bok som er skrevet om Flodberg-kretsen av Peter Halldorf. Dette er en av få bøker av Peter Halldorf som ikke er oversatt til norsk. Den heter "Hädanefter blir vägen väglös". Setningen jeg tenker på er denne:

"Det indre livets lue er avhengig av ytre stillhet."

Stans litt ved de ordene i dag. De kan forandre livet ditt. Intet mindre.

Og les så dette sakte:

Lengselen etter hellighet og lidenskapen etter Kristus er troens lue. Målet: en gjenvunnet gudsliket. Veien: den eneste nødvendige, korset.

Som Hjalmar Ekström sa:

"Den som vil møte Ham skal bare være stille, så er det møtet uunngåelig."