Å få tilgang til Riket

Når vi nærmer oss slutten av denne tidsalder (alder/aion) oppdager vi at det er så mye mer som Herren tilbyr. Å oppleve Herrens frelse betyr at vi har blitt renset av Herren Jesu blod og tatt imot ham som vår Forløser. Imidlertid er det så mye mer i riket som en del av vår arv i ham.

Å kjenne Herren erfaringsmessig er av største verdi. Matteus 5:3 sier "Salige er de fattige i ånden, for himmelriket er deres."

Når vi har overgitt oss helt til Herren, får vi større tilgang til Rikets rike. Å få tilgang til det usynlige riket og rikets mysterier og lære å fungere som både prester og konger nå og som forberedelse til tiden som kommer. En slik fantastisk åpenbarende sannhet som blir tilbudt denne generasjonen.

Det er et innvendig djup som roper til Guds djupe ting. Djupe rop til djup som lyden av fossefall. Ånden søker i djupet av Guds hjerte for å avsløre ting som øyet ikke har sett, øret ikke har hørt og som ennå ikke engang er kommet inn i menneskets hjerte. Vi vil få tilgang til det riket og deretter profetere de store åpenbaringene ved å kombinere åndelige tanker med åndelige ord.

- Paul Keith Davis/Oversatt til nnorsk av Bjørn Olav Hansen (c)

Kilder, fjell og åpenbaring

"Gjennom århundrene har det alltid vært noen som har drukket av de samme kildene, vandret samme veier og til sist nådd frem til det samme vidstrakte landet."

- Ulrika Ljungman

"Vi må tro de som har oppdaget den usynlige verdens fjelltopper, når de forteller oss at de har vært der og at de har funnet det de søkte. Men de kunne ikke gi oss noen tilforlatelig redegjørelse for hva de har funnet. Om vi vil se hva de har sett, må vi gå der de har gått. Dette er ikke mulig for alle, ja, ikke ens for flertallet mennesker."

- Domprost Ralph Inge (1924).

Begge oversettelser hentet fra forordet til Hjalmar Ekström: Den fördolda verkstaden. Artos 1988, side 5. Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

"Gå inn gjennom den trsnge porten! For vid er porten og bred erveien som fører til fortapelsen, og mange er de som går den. Men trang  er den porten og smal er den veien som fører til livet, og få er de som finner den." (Matt 7,13-14)

Et spadetak djupere

Et spadetak djupere.

Det er tittelen på den første artikkelen Emil Gustafson (1862-1900) skrev for Trons segrar Helgelsesförbundets tidsskrift.

Jeg tenker at det er et veldig godt motto for ens liv med Gud. Så mye er overfladisk i dag, nettopp fordi alt skal gå så fort. Man skulle helst ha opplevd alt i går. Men det fungerer ikke slik om man vil leve med Herren, for sannheten er at "den som tror, haster ikke". I Guds rike avdekkes ting sakte - gjennom åpenbaring! Mer og mer åpner Gud våre øyne, så vi ser. Ikke alt på en gang, men gradvis. Og noe av det som kjennetegner Den Hellige Ånd, er dette:

"Det intet øye så og intet øre hørt, det som ikke kom opp i noe menneskehjerte, det som Gud har gjort ferdig for den som elsker ham, det har Gud åpenbart for oss ved sin Ånd. For Ånden utforsker alle ting, også dybdene i Gud." (1.Kor 2,9-10)

5. mai 1900 dør en av Sveriges mest markante åndelige skikkelser: hellighetsforkynneren Emil Gustafson, bare 38 år gammel. En mann vel kjent med sykdom og lidelse, men også en mann som gravde djupt for å finne de skattene Gud har skjult på hemmelige steder. En gang ble Emil Gustafson spurt om han med en setning kan beskrive Gud. Hva tror du han svarte?

Emil Gustafson drøyde med sitt svar. Så sa han: Han heter Underlig.

Ikke under. Men: underlig.

Slik taler bare et menneske som har lært Gud å kjenne, ikke overfladisk, men på djupet.

Emil Gustafson er en av de personene, eller kanskje rettere sagt, den personen, som har formet mitt åndelige liv mest. Jeg leste tidlig hans samlede verker, utgitt på Filadelfiaforlaget, i Ankerserien. Fremdeles hører de to bindene med til min kjæreste eiendom. Jeg tar dem stadig frem igjen. Med dem blir man aldri ferdig. Skulle jeg forvises noen gang til en øde øy, og fikk med meg bare to bøker ved siden av Bibelen min, måtte det bli Emil Gustafsons samlede verker. Det han har skrevet er til stor sjelesørgrisk hjelp i min egen sykdomstid.

Emil Gustafson er alt annet enn overfladisk. Hans egne vanskeligheter gjorde at han vendte seg til Gud med fornyet styrke. Alvorlig sykdom gjør at man blir virkelig avhengig av Herren. Selv kunne han skrive:

"Sorgens natt fordunkler verdens småting, men åpenbarer løftenes stjernehimmel."

Selv så han det som sin oppgave å tale til de lidende og gi dem trøst og håp. Alle disse som følte seg misforstått og glemt av Gud. "Motgang", sa Emil Gustafson, "innebar alltid et kall til fordjupning". Og. "Sammen med ham er ørkenen et land fylt av bare lys."

Her er et bilde av Emil Gustafson. Vi feiret hans minne under gudstjenesten i Kristi himmelfartskapellet i går.

Våk over tilbaketrukketheten

"Om det åndelige livet virkelig er et liv i det skjulte, hvordan beskytter vi da denne tilbaketrukketheten i et liv midt i offentligheten?

De to beste veiene å våke over tilbaketrukkhetheten er ensomheten og fattigdommen. Ensomheten lar oss være alene med Gud. Da merker vi at vi ikke tilhører mennesker, ikke engang dem som elsker oss og bryr seg om oss, uten Gud, bare Gud.

I fattigdommen opplever vi våre egne og andres svakheter, begrensninger og behov for støtte. Å være fattig er å være uten framgang, uten berømmelse og uten kraft. Og der viser Gud oss sin kjærlighet.

Både ensomheten og fattigdommen verner om det tilbaketrukne livet."

Henri Nouwen i Bread for the Journey. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

Walter Beuttler - en mann som levde med Herrens manifesterte nærvær, del 2

Her er andre del av artikkelen om Walter Beuttler (bildet). Første del ble publisert 10.februar. Hendelsen som her beskrives er hentet fra bibelskole drevet av pinsevenner i Pennsylvania som Beuttler besøkte. Det er en av studentene ved skolen som forteller denne historien:

Studentene ved Western Pennsylvania Bible Institute var svært begeistret. Walter Beuttler skulle komme på besøk neste uke for å tale til oss. Jeg hadde aldri hørt Walter tale så jeg visste ikke helt hva jeg skulle forvente meg. Men jeg gjorde mine tanker om at han måtte være en helt spesiell taler, siden de eldste studentene var så begeistret. Det var ikke så mange talere de var begeistret for, siden de hadde hørt så mange.

Så kom endelig dagen. Kapellet var fullsatt. Ikke bare med studenter, folk hadde reist langveisfra for å være i kapellet denne dagen. Jeg tenkte at denne karen her måtte være veldig spesiell som kunne forårsake slik begeistring. Kanskje han hoppet like høyt som en av mine favoritt-predikanter: Jumping Jack Stewart? Kanskje røsten hans tordnet slik Jim Salvador gjorde når han ble begeistret for Herren? Kanskje han var like morsom som Mac MacClure som jeg alltid elsket å høre preke når jeg var en liten gutt. Jeg lurer på om han spiller gitar og synger like bra som Mike McCraken gjorde? Hva i all verden er det ved denne mannen som skaper slik begeistring?

Når Walter kom gående inn i kapellet sammen med Hubert Bunney denne dagen, tenkte jeg med meg selv: Han er en helt ordinær type. Pen dress, blanke sko, gammel. Jeg lurer på hvorfor det er så mye styr med dette?

Jeg så opp på plattformen og la merke til en skrivepult med en kontorstol. Jeg kan ikke si at jeg hadde sett noe slikt en plattform før, og særlig ikke på et pinsemøte.

Vi sang litt. Det var bra, men vi synes å være litt fraværende i dag. Jeg forsto hvorfor. Alle sammen synes å være så ivrige etter å høre Walter. Endelog fikk broder Bunney introdusert ham og sakte gikk han opp til plattformen og satte seg på kontorstolen som hadde hjul. Jeg tenkte for meg selv: Dette var jammen interessant. Dette har jeg aldri sett før. Lysekronene er trygge.

Han ba oss om å slå opp i Apg 14,26-28 og så begynte han å fortelle historier. Historier? tenkte jeg for meg selv. Og måten han fortalte dem på viste også at han slett ikke var noen god historieforteller. Han snakket sakte, og med liten variasjon i stemmen. Jeg kikket rundt meg i kapellet for å forsøke å fange opp reaksjonene fra de andre. Var de like skuffet som jeg var blitt? Så bestemte jeg meg for lytte bedre.

Og mens jeg lyttet begynte jeg å høre noe som var ganske annerledes enn det jeg var vant med. Når han talte om Jesus så pompet han ikke ut bare informasjon om Ham. Han snakket om Jesus som om Han var hans beste venn. Dette fikk min oppmerksomhet og jeg lyttet enda mer intenst. Jeg oppdaget at historiene var noe langt mer enn historier. Det var historier om eventyr han hadde hatt med sin venn Jesus.

(fortsettes)

Walter Beuttler - en mann som levde med Herrens manifesterte nærvær, del 1

Walter Beuttler (bildet) har vært et ukjent navn for mitt vedkommende. Det var gjennom en å bli kjent med Wade Taylor, en mann med en anerkjent profetisk tjeneste, at navnet dukket opp. Og det Wade Taylor kunne fortelle gjorde meg veldig nysgjerrig:

Walter Beuttler var en mann som 'kjente og vandret med Herren som få andre', for å bruke Wade Taylors ord. Taylor som var student ved den bibelskolen hvor Walter Beuttler underviste forteller at 'Herren åpenbarte seg selv og beveget seg i livene til de studentene som lyttet til hans undervisning. Som et resultat ble jeg både utfordret og forandret'.

Walter Beuttler levde svært nær Herren i bønn, og han oppmuntret gjerne sine studenter til å bruke tid med Herren i stillhet for å lære Hans stemme å kjenne. Han talte ofte om å tilbringe 'kvalitetstid til å vente på Herren'.

Walter Beuttler var født i Tyskland i 1904, men i 1925 emigrerte han til USA. I 1931 var han ferdig uteksaminert fra Central Bible Institue og i årene 1939-1972 underviste han ved Eastern Bible Institute. I forbindelse med en vekkelse ved skolen i 1951 opplevde Beuttler at Gud kalte ham til 'å gå for å undervise nasjonene' og i 22 år reiste han verden rundt for å forkynne Guds ord. Han pensjonerte seg i Shaverton, Pennsylvania, sammen med kona Elisabeth. Der fortsatte han sin tjeneste til Herren hentet han hjem i 1974.

Han talte ofte om 'Guds manifesterte nærvær' og 'Guddommelig ledelse'. Ikke som en teori, men som erfart liv. Walter Beuttler levde i det overnaturlige og mennesker som møtte ham glemte det aldri. Til å begynne med kunne de nok oppleve ham som en ganske ordinær mann, men han etterlot seg noe av Guds nærvær der han kom som var til å ta og føle på.

I tiden fremover kommer jeg til å presentere glimt fra hans spennende vandring med Herren. Jeg tror de fleste av oss har mye å lære av dette.

(fortsettes)