Gjenkjent fordi de hadde vært sammen med Jesus

 Et gammelt jødisk visdomsord lyder slik: 'Gud skapte mennesket fordi han elsker historier.'

Jeg ble sittende å tenke på et menneske jeg gjerne skulle ha møtt, mens jeg grunnet på dette visdomsordet. Men Carl August Flodberg levde lenge før jeg ble født. Han ga navn til den såkalte Flodbergkretsen som møttes ved det 20.århundrets begynnelse i Gamla Stan i Stockholm.

Lyktetenneren Carl August Flodberg. Tenk at det fantes mennesker med et slikt yrke! Han blir beskrevet slik av et av kretsens medlemmer, Kristusmystikeren Hjalmar Ekström, her i min oversettelse: "Man fikk fra første stund inntrykk av en høyverdig, ren enfoldighet hos ham. Han var på en sjelden måte samlet, konsentrert om det eneste nødvendige hvilket gjorde at han resolutt gikk verden forbi. Men denne enfoldighet hadde ingenting å gjøre med det vi vanligvis forbinder med enfoldighet, selv om han ytre sett kunne fristes til å sammenligne den med mangelfull begavelse og utdannelse som uten tvil fantes hos ham. Det var noe forunderlig med ham. Han hadde tilsynelatende små forutsetninger for å kunne tilegne seg på vanlig måte kunnskap og hans tanker hadde absolutt sine hull. Men likevel tilegnet han seg kunnskap og hans tanke var klar. I den utdannelsen som kan kalles hjerte-og åndsutdannelse, var han en usedvanlig velutdannet mann. Saken var den at han, i disse ting som i andre, fikk gå en helt annen og bedre vei enn den vanlige. Slik han levde av det åndelige for sin sjels behov, måtte han også stole på den indre åndelige veien, når det gjaldt å ta imot og gi videre forstandsmessige ting. Så fikk han den lærdom som kommer fra Gud og som var Åndens forklaring av Ordet. Han ble i ordets rette betydning en vis mann."

En annen som også tilhørte Flodbergkretsen, Ulrika Ljungman, skrev følgende om Flodberg: "Mange av de han møtte husket ting han hadde sagt, ting som fikk forandre deres åndelige syn. Og mange er de han hjalp i deres nød og som fant det indre livet gjennom hans ord. Ofte sa han: 'Forutsetningen for å kunne forstå de hellige tingene er en djup ydmykhet og en djup indre enfoldighet.' Det var mer enn bare ord. Han visste noe om det å senke seg ned i Guds-Ordets hav, slik at Den hellige ånd fikk gjennomtrenge ham og gjøre ham til en som skuer den åndelige virkeligheten. Han visste at det man ikke skuer, kan man ikke ta imot eller begripe. Han pleide å si at Ordet måtte fødes, ellers tjente det ikke til noe."

Når jeg leser dette kommer jeg til å tenke på et vers i Apg: "Da de så hvor frimodige Peter og Johannes var, og forsto at de var ulærde menn av folket, undret de seg. De visste at de hadde vært sammen med Jesus." (4,13)

Det er hele forskjellen! Carl August Flodberg hadde vært sammen med Jesus og drukket levende vann. Som apostelen Paulus skriver: "...Kristus er Guds kraft og Guds visdom. For Guds dårskap er visere enn menneskene, og Guds svakhet er sterkere enn menneskene." (1.Kor 1,24-25)

"Når vi samtaler taler tausheten sitt eget språk"

Det er noe med junikveldene. Lyset som svøper landskapet så mildt. Den påtagelige stillheten. Jeg har fortsatt med å lese brevene til Kristusmystikeren Hjalmar Ekström. De rører ved djupe strenger i meg, en tone som dirrer av evighet, som juninatta.  Det er fra et brev, datert 30.mai 1924, jeg har hentet overskriften til denne lille betraktningen. 

Brevet innledes slik, her i min oversettelse: "Å være fattig, virkelig fattig i ånden, dette er en nød og en nåde så stor at menneskets tungemål her absolutt ikke har noe å si. som til og med tilnærmet kan gjengi virkeligheten. Alt vi har her å si er bare å bli sett på som stjålne bølger og hemmelige antydninger."

Hjalmar Ekström er i dette brevet opptatr med et sitat av en annen Kristusmysiker, en kvinne som skulle komme til å bety mye for den såkalte Flodbergkretsen, som Ekström var en del av; Madame Guyon (1648-1717).

Ekström har oversatt  Guyons ord, og han drøfter innholdet i oversettelsen med en han kaller "kära broder"! Det kan se ut som, mener Ekström, at madame Guyon, "vil sette en bestemt grense mellom den ytre og den indre samtalen", "Men," sier han: "Slik er det på ingen måte." 

Så legger han til: "Den ytre talen er ikke vraket, der den indre har gjort seg gjeldene (men i  en viss grad innskrenket). Ofte er det  tvert imot. at den ytre bruken av ord må til for å kunne formidle det indre, eller som jeg sa: når vi samtaler taler tausheten sitt eget språk." 

Jesus all ære skal ha

Salmedikteren, Kristusmystikeren og tilhenger av Den reformerte kirke, Gerhard Tersteegen (1697-1769) var en av kildene den såkalte Flovberg-kretsen, en samling kristne fra ulike kirkelige sammenhenger som søkte det indre livets kilder, drakk av i Gamla Stan i Stockholm ved 1900-tallets begynnelse. 

I dag kom jeg til å tenke på et sitat av Tersteegen gjengitt i et brev skrevet av Hjalmar Ekström, en sentral skikkelse av Flodberg-kretsen. Her i min oversettelse: 

"Jeg ønsker av hjertet at navnet G.Tersteegen ble av alle mennesker glemt, navnet Jesus derimot i alle menneskers hjerter djupt preget inn."

Strofer fra en sang jeg ikke lenger husker teksten til dukker opp i erindringen: "Jesus all ære skal ha". Det er min bønn etter en natt med så mye smerter. Ved Hans nåde kom jeg meg igjennom denne natten også. Jeg klarte til og med å kle på meg selv. Det er ikke hverdagskost. 

"for min kraft fullendes i skrøpelighet ..." (2.Kor 12,9)

Portrett av en beder. del 3

Linnea Hofgren gikk til Henrik Schagers bibelundervisning i Stockholm og ble en del av den økumeniske Flodbergkretsen. Henrik Schager og hans kone Hilma var pinsevenner. Han var legpredikant og skrev sanger, og spilte en ledende rolle i Flodbergkretsen på begynnelsen av 1900-tallet.

Henrik Schager fikk sitt åndelige gjennombrudd på begynnelsen av 1892. Han var da 22 år og på randen av å gi opp, da han i sine bibelstudier var kommet til det syvende kapitlet i Romerbrevet. Han kjente seg så godt i ordene til Paulus:

'det jeg vil, gjør jeg ikke, og det jeg avskyr, det gjør jeg...' og 'hvem skal fri meg fra denne dødens kropp?'

Så leser Schager videre og kommer til det åttende kapitlet: 'Så er det da ingen fordømmelse for den som er i Kristus Jesus.' Da er det Schager hører en stemme som sier: 'Les videre!' og han leser: 'For Åndens lov som gir liv, har i Kristus Jesus gjort meg fri fra syndens og dødens lov.'

Slik kom troen og trosvissheten til Henrik Schager. Han var toller av yrke, og brukte all sin fritid til åndelig virksomhet.. Han var en begavet og original predikant som hadde stor sans for å allegorisere Det gamle testamente.

En av de som hørte ham forteller:

'Når han talte til kretsen, tok han lange pauser som om han ventet på å få noe mer å si. Disse pausene var aldri pinlige; de var tvert imot ladet med det uutalte.'

fortsettes

Portrett av en beder, del 2

Bønnen var Linnea Hofgrens kall i livet. I sine etterlatte papirer forteller hun hvordan hun en gang spurte Gud: ''Herre, hva vil du jeg skal gjøre? Vis meg din vilje." Svaret kom med det samme: "Men vet du ikke det? Du er kalt til å be. Ikke vær opptatt med avå gjøre mennesker til lags... Du skal være til for meg, leve for meg i indre bønn."

Selv skrev hun: "Hjärtat viges til bönetempel. Gud tilbedes för vad Han är."

Linnea Hofgren tilbrakte mange år på Stockholms sykehjem, der Ulrika Ljungman besøkte henne en rekke ganger. Noen år etter at Ulrika Ljungman hadde flyttet fra Stockholm fikk hun vite at Linnea hadde flyttet fra sykehjemmet.

"Muligens var det hennes ånd, som hadde behov for å spenne vingene til flukt," forteller Ulrika Ljungman.

Linnea flyttet til en eldre trossøster utenfor Stockholm, og ble der til livets oppbrudd, bare 53 år gammel.

I en av hennes sanger heter det:

'Barn av min smärta,uti min död
blev jag din andes levande bröd,
sedan du avklädd självtagen skrud
naken och fattig kom inför Gud.'

I to år var hun helt sengeliggende på grunn av isijas. Linnea Hofgren var i det hele tatt velkjent med sykdom og lidelse, som med så mange andre som har levd nær Herren. Selv minnes hun at hun var syv år gammel, da hennes mor hadde en underlig opplevelse. Moren så at onde makter sto rundt Linneas seng. Da rakte moren sine hender ut mot barnet, som for å beskytte det, og ropte ut: 'rør ikke mitt syke barn.' De onde maktene måtte vike.

'Dette barnets kropp,' skriver Ulrika Ljungman og legger så til: 'forble brutt hele livet. Så ble sjelen desto mer fullmoden og gjennomlyst.'

Linnea Hofgren er blitt sammenlignet med blant annet kvinnelige mystikere fra Middelalderen som Julian av Norwick, Mechthild av Magdeburg og Elisabeth av Schöneu. Selv hadde hun profetiens gave og Gud gav henne ofte kunnskapsord ved Ånden. En av Linnea Hofgrens store inspirasjonskilder var Jeanne-Marie Bouvier de la Motte-Guyon, bedre kjemt som Madame Guyon (1648-1717). Madame Guyon var en kjent fransk forfatter og kristen mystiker. Hun satt i fengsel i årene 1695-1703, blant annet for å ha skrevet en bok om bønn.

Denne boken, som på svensk har fått tittelen, 'Bönen' (se bildet), skulle få stor betydning for Linnea Hofgren, som den også skulle få for Watchman Nee. Linnea Hofgren fikk låne den av en venn. I sin selvbiografiske dagbok skriver hun:

'Jeg lengtet etter å få gå på denne barnlige, enkle veien: å be inni meg. Jeg forsøkte, men fikk det ikke til.'

Linnea Hofgren var på landet da hun leste denne boken. Hun reiste tilbake til Stockholm hvor hun trakk seg tilbake på rommet sitt i ensomhet. Etter en stund kom gjennombruddet: 'En dag da jeg lå tungt tilbakelent på sofaen, kom også sjelen min i en hvilende stilling, og den indre bønnen ble gitt meg.'

fortsettes

Portrett av en beder, del 1

Jeg vil så gjerne få introdusere for deg en kvinne, som jeg av naturlige årsaker aldri har møtt, og som jeg heller ikke vet hvordan så ut, men det jeg har fått vite om henne og de tekster jeg har lest av henne, har hjulpet meg så mye i mitt bønneliv og i min vandring med Herren Jesus og blitt til så stor velsignelse. Vi synger ofte en av sangene hennes i forbindelse med gudstjenestene i Kristi himmelfartskapellet: 'Hur ljuvligt att få vara en ton från himmelen'.

Jeg tenker på Linnea Hofgren, født 3.mars 1868 i Stockholm, død 27.januar 1921 i Spånga i Sverige. Carl August Flodberg, mannen som gav navnet til den såkalte 'Flodbergkretsen', og som sto henne nærmest, var en av de som bar hennes kiste. Han forteller at da han løftet den, kjentes den så lett ut, som om den inneholdt et barn. Han fikk en spesiell opplevelse og forteller det slik: 'Da fikk jeg en indre visshet om at hun allerede var kommet langt.'

Hun signerte alt hun skrev med bokstavene 'LH', så anonym ville hun være. Kristus skulle ha all ære.

En som har skrevet om henne er Ulrika Ljungman. Hun kan fortelle at Linnea helt fra barndommen av hadde svak helse. Selv om hun kom fra en riktig fornem slekt, fikk hun nesten ingen skolegang. Det meste av det hun kunne hadde hun tilegnet seg på egenhånd. Kroppen hennes bar preg av at hun hadde hatt det som kalles 'engelsk syke', eller 'rakitt', som skyldes mangel på vitamin D, og gjør ben og skjellet svakt. Dette var en sykdom som var ganske utbredt på denne tiden. Det gjorde henne avhenig av å gå med en krykke. Ryggen hennes var skakk. Men det man festet seg ved var likevel hennes store, uttrykksfulle øyne.

Troen kom til henne gjennom venner i KFUK, som tok seg godt av henne.

I sitt vesen var Linnea Hofgren ydmyk og stillferdig. I fortrolige samtaler var hun likevel ganske meddelsom, særlig når det gjaldt åndelige ting. Hyn ytret seg langsomt, som om hun veide hvert ord. Alt hun sa var gjennomtenkt, hun var opptatt av å bli forstått. Samtalene med Linnea dreide seg alltid om djupereliggende ting.

Når Ulrika Ljungman ble kjent med Linnea Hofgren bodde Linnea hun hos en eldre dame i Vasstaden. Ljungman forteller at hun kom sammen med en gruppe venner i Västmannagatan:

'Der var hun (Linnea Hofgren) alltid med, om helsen hennes tillot det. Hun hadde alltid tørstet etter noe hun ikke kunne forklare. Nå ble det gitt henne, hva hun i sin ånd ikke hadde funnet før nå. Første gangen jeg talte med henne fornemmet jeg straks hun ved våre oppbyggelsesmøter gjemteordet i sitt hjerte. Korsets budskap var det kjæreste hun eide, og det ga hun da også utrrykk for i sine sanger. Stor hjelp for hennes indre liv fant hun i den kristne mystikkens bøker, som hun skrev ned med sin forkrøplede hånd, alt det som hadde blitt henne så kjært...'

(fortsettes)

Billedtekst: Siden det ikke finnes noe fotografi av Linnea Hofgren, så deler jeg et passende bilde av den vakre Linnea-blomsten. Det er ikke minst ganske så symbolsk.

Kilder, fjell og åpenbaring

"Gjennom århundrene har det alltid vært noen som har drukket av de samme kildene, vandret samme veier og til sist nådd frem til det samme vidstrakte landet."

- Ulrika Ljungman

"Vi må tro de som har oppdaget den usynlige verdens fjelltopper, når de forteller oss at de har vært der og at de har funnet det de søkte. Men de kunne ikke gi oss noen tilforlatelig redegjørelse for hva de har funnet. Om vi vil se hva de har sett, må vi gå der de har gått. Dette er ikke mulig for alle, ja, ikke ens for flertallet mennesker."

- Domprost Ralph Inge (1924).

Begge oversettelser hentet fra forordet til Hjalmar Ekström: Den fördolda verkstaden. Artos 1988, side 5. Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

"Gå inn gjennom den trsnge porten! For vid er porten og bred erveien som fører til fortapelsen, og mange er de som går den. Men trang  er den porten og smal er den veien som fører til livet, og få er de som finner den." (Matt 7,13-14)

Når Han er nok

Av og til blir ikke livet slik vi hadde håpet eller ønsket.

Jeg har gått og tenkt på noe Ulrika Ljungman forteller om Carl Flodberg. Ved en anledning dro alle vennene som pleide å møtes i Gamla Stan i Stockholm til en samling med den såkalte vandrerpresten Petander i Sala. Han var i sin samtid en taler mange ville høre.

Carl Flodberg hadde en jobb han måtte og kunne ikke reise. Han tenkte på de som var så heldige å kunne reise og var når sant skal sies ganske skuffet over at han måtte bli igjen.

Da kom det et ord fra Herren: Er ikke JEG nok for deg?

Det endret situasjonen helt. På en måte er jo det selvsagt: At Gud er nok, men kanskje ikke helt i praksis? Kanskje må vi dit i livet at vi mister substituttene for så å sitte igjen med Gud? Det er lett at noe kommer i veien for Ham. Det er lett at noe annet erstatter Ham.

Linnea Hofgren og det indre livet med Gud

Det er en kvinne jeg gjerne skulle ha møtt! Hun heter Linnea Hofgren, og hørte med blant de vi gjerne kaller de stille Gudsvennene i landet. Hun ble bare 53 år gammel. Så var hun da også et prøvet menneske. Linnea Hofgren var vel kjent med sykdom. Den preget henne hele hennes liv. Hun døde i 1921, samme år som min mor ble født.

I går feiret vi hennes minne i Kristi himmelfartskapellet.

Og det er et dyrebart minne om et menneske som levde ene og alene for Herren. En tid i hennes liv kjente hun en uro for hva som var Herrens vilje for henne:

"Herre, hva vil du jeg skal gjøre? Vis meg din vilje," spør hun.

Og Gud svarer: "Men vet du ikke det? Du er kalt til bønn."

Men Gud sier mer, og rører ved det som mange er så opptatt av: hva vi tror andre måtte si om oss:

"Bry deg ikke om å søke det som synes framfor mennesker. Du skal være til for meg."

Dette er radikalt! Å være til for Gud. Smak på de ordene. Å leve for å søke Hans ansikt, ikke Hans gjerninger. Ved en anledning får Abraham dette kallet: "Jeg er Gud, Den veldige. Lev for mitt ansikt." (1.Mos 17,1)

Dette er Linnea Hofgrens kall. Ikke et kall i det offentlige rom. Men alene med Gud. Det største kallet av dem alle.

Hun blir en del av den økumeniske Flodberg-kretsen som samles i Gamla Stan i Stockholm på begynnelsen av 1900-tallet. Denne kretsen fikk sitt navn etter lederen for gruppen, lyktetenneren Carl Flodberg. De øvrige medlemmene var skomakeren Hjalmar Ekström, tolleren Henrik Schager, Oskar Junge og Linnea Hofgren. Det var sikkert flere, men det er disse vi kjenner navnet på. De kom sammen for å lese bøker av likesinnede - de vi kaller Kristus-mystikere: biskop Fenelon, madame Guyon, skomakeren Jakob Böhme, Tersteegen, Andrew Murray, Thomas a Kempis, bare for å nevne noen - og for å be og søke Herren i stillhet.

Jeg føler slektskap med disse. De er også mine omgangsvenner.

26. januar 1921 henter Herren Linnea hjem. En av dem som bar hennes kiste var Carl Flodberg. Han sa dette etterpå:

"Da jeg løftet den kjentes den så lett. Da fór en visshet gjennom meg: Hun reiste langt inn."

Innfor Guds ansikt natt og dag

Med jevne mellomrom går jeg til en av bokhyllene mine for å hente fram en virkelig skatt av de sjeldne: "Den stilla kammaren" og "Den fördolda verkstaden", to brevsamlinger av den svenske Kristus-mystikeren Hjalmar Ekström (bildet). Disse sjelesørgriske brevene har vært til stor hjelp for meg mang en gang. Her er det åndelige dybdedykk, fra en som har vandret med Herren en livstid.

På forsatsbladet til min gamle 'preke-Bibel' har jeg skrevet ned en setning som Hjalmar Ekström, hvis minnedag det er i dag, som er blitt mitt livs motto:

"Jesus Kristus alene! Ham helt og holdent. Innfor Hans ansikt natt og dag!"

Ekström er en av de som har lært meg betydningen av stillheten. Ved en anledning sa han det slik:

"'Når livets tilskikkelser gjør at oppgavene hoper seg opp, slik at man knapt nok rekker en eneste stund med ytre stillhet iløpet av dagen, da sørger Gud like fullt for at den indre stillheten blir bevart djupest inne i oss, der intet av det ytre kan trenge inn'.

Men før vi kan nå dette nivået i vår vandring med Gud, må vi ha lært Gud å kjenne. Og skal vi lære Gud å kjenne, må vi lære stillheten å kjenne.

Hjalmar Ekström er skomakeren som ble ved sin lest, selv om han kunne ha blitt prest. Her i skomakerverkstedet levde han i en bønnens atmosfære og dro ned Gudsriket over seg selv og de som kom på besøk. 

Hjalmar Ekström, født 19. desember i 1885 i Stehag i Skåne, skulle bli en del av den såkalte "Flodbergkretsen", et åndelig kraftsentrum i Gamla Stan i Stockholm ved århundreskiftet. Kristus-mystikeren Ekström, som tross av at han avstod fra all offentlighet, er blitt betraktet som en av nittenhundretallets viktigste åndelige veiledere i vårt naboland.

Han var utdannet diakon, og bodde store deler av sitt liv i Helsingborg. Han var gift med Märta Bäfman, som også var diakonutdannet. Hans store forbilde var den tyske religionsfilosofen og Kristus-mystikeren Jakob Böhme, født i 1575. Böhmne var også skomaker. Ekström sa om Böhmne ved en anledning: "Böhme tilhørte den reneste mystikken." En annen sterk påvirkningskilde var den lutherske vandrerpresten David Petander, som igjen var påvirket av Leo Tolstoj og Jesu Bergpreken.

Som ung hadde Hjalmar Ekström flere sterke Gudsopplevelser. Han var dessuten svært belest, ikke minst var han interessert i teologi. For Ekström handlet Kristi etterfølgelse om å fornekte egenviljen og la det gamle livet dø med Kristus, og i stillhet leve evangeliet ut i hverdagene.

Flodbergkretsen - som bestod av en lyktetenner, en skomaker, en toller, hørte med til det vi gjerne kaller "de stille i landet". I bokhyllene til denne kretsen fantes det bøker av Madame Guyon, Mester Eckhardt, Thomas a Kempis, Sadhu Sundar Singh og Terese av Jesusbarnet, bare for å nevne noen. Ekström holdt også en del bibeltimer om Salomos Høysang, som ble publisert som egen bok i 1937.

Ved siden av de teologiske bøkene hadde Ektröm også stor glede av å lese Fjodor Dostojevskij og Leo Tolstoj, men fremfor alt leste han Bibelen. Alltid om morgenen og alltid i sammenheng. En gang i halvåret leste han gjennom den.

Hjalmar Ekström døde i Helsingborg 27. desember 1962. Gjennom sine sjelesørgriske brev fortsetter han å påvirke.

Når tiden er kommet for å tynne

Igjen kjenner jeg at det er en tid for å tynne! Du vet: skal du få en plante til å vokse, så trenger den lys, vann og rom rundt seg. Da hender det at en må gå til det skritt å tynne vekk selv andre goder planter for at vekstvilkårene skal bli de beste for den planten som skal vokse opp.

Og Jesus ba oss om å bære mye frukt.

Skal vi gjør det, må det til tynning. Selv de gode kan bli det aller bestes verste fiende. Da kan vi ikke være sentimentale. Da må vi våge å gå til handling. Vi får ikke med oss alt, vi kan heller ikke være alt.

Ennå en gang har den såkalte Flodbergkretsen blitt meg til hjelp. En lyktetender, en skomaker, en tollkontrollør. Alle tilhørte de en åndelig bevegelse der man vandret i landet med de vide grensene. Denne kretsen oppstod i Gamla Stan i Stockholm ved begynnelsen på 1900-tallet. Til denne kretsen sluttet Hjalmar Ekström (bildet) seg. Han skulle senere bli betraktet som en av nittenhundretallets viktigste åndelige veivisere i Sverige. Et typisk Ekström sitat er dette:

"Den som vil møte Ham trenger bare å bli stille, så er det møtet uunngåelig."

I Flodbergkretsen gjaldt dette:

"Lengselen etter hellighet og pasjonen for Kristus var troens lue. Målet, en gjenvunnet gudslikhet. Veien, den eneste nødvendige, korsets."

Jeg kjenner at det er mye som stjeler min tid, derfor må jeg nok en gang tynne. Det vil si for min del at jeg vil begrense meg enda mer og leve for det jeg tror er mitt kall. Så hjelpe meg Gud.

En skomakers skjulte liv i Kristus

Jeg har en forkjærlighet for skomakere! Det har sikkert sammenheng med at min far var skomaker. Jeg pleier å si når jeg skal presentere meg at jeg kommer fra et enkelt arbeiderhjem, hvor min far var skomaker og jeg tjener en jødisk snekker!

Skomakeren jeg tenker på i dag bærer navnet Hjalmar Ekström (1885-1962), og tilhørte den såkalte Flodbergkretsen i Gamla Stan i Stockholm.

Flodbergkretsen var en gruppe mennesker fra alle samfunnsklasser som kom sammen for å samtale om kristen mystikk, rundt sekelskiftet og et trettitalls år fremover. I denne gruppen studerte de Jakob Böhme, en tysk kristen mystiker og teolog, og skomaker! Madame Guyon, Gerhard Tersteegen, Johannes av korset, Thomas a Kempis, Andrew Murray, Johann Arndt er andre navn som ble hentet frem og grundig lest og samtalt om. To samlinger med Hjalmar Ekströms sjelesørgeriske brev er utgitt på svensk: "Den fördolda verkstaden" og "Den stilla kammaren" og er absolutt verd å lese. Nå i disse dager kommer det nok en bok på svensk: "Utblottelse", som er en samling med Ekström tekster og utvalgte tekster fra bøkene som ble lest i nettopp Flodberg-kretsen. Boken utgis av et nystartet forlag: http://www.eolit.se/ Jeg har bestilt et eksemplar, og kommer sikkert tilbake med en omtale senere.

I dag vil jeg bare stanse ved en setning fra en bok som er skrevet om Flodberg-kretsen av Peter Halldorf. Dette er en av få bøker av Peter Halldorf som ikke er oversatt til norsk. Den heter "Hädanefter blir vägen väglös". Setningen jeg tenker på er denne:

"Det indre livets lue er avhengig av ytre stillhet."

Stans litt ved de ordene i dag. De kan forandre livet ditt. Intet mindre.

Og les så dette sakte:

Lengselen etter hellighet og lidenskapen etter Kristus er troens lue. Målet: en gjenvunnet gudsliket. Veien: den eneste nødvendige, korset.

Som Hjalmar Ekström sa:

"Den som vil møte Ham skal bare være stille, så er det møtet uunngåelig."