Linnea Hofgren og den indre bønnen

 I går, i forbindelse med tidebønnen mintes vi en kvinne jeg føler sterk slektskap med, Linnea Hofgren (1868-1921). Hun tilhørte den såkalte Flodbergkretsen, som oppsto i begynnelsen av 1900-tallet i Gamla stan i Stockholm. Det var en gruppe som kom sammen for å lese de kristne klassikerne tilhørende den kristne mystikkens verden. 

En av de bøkene de elsket mest var Madam Guyions Bønnen. Dette lille heftet fikk Linnea Hofgren låne en gang hun var på besøk ute på landet.

"Jeg lengtet etter å få gå på denne barnlige, enkle veien: å be inne i meg", forteller hun  i dagboken sin. "Jeg forsøkte, men jeg fikk det ikke til."

Hun reiste tilbake til Stockholm der hun trakk seg tilbake i ensomhet i lønnkammeret sitt. Etter en stund kom gjennombruddet: "En dag da jeg lå tungt tilbakelent på sofaen, kom også sjelen min i hvilende stilling, og den indre bønnen ble gitt meg."

Linnea Hofgren var fysisk skrøpelig og mye syk store deler av livet. Hun begynte å gå på Henrik Schagers bibelundervisning i Stockholm og ble en aktiv del av den økumeniske Flodbergkretsen. Hennes kall i livet var bønnen.

I de etterlatte notatene sine forteller hun hvordan hun en gang spurte Gud: "Herre, hva vil du jeg skal gjøre? Vis meg din vilje." Hun fikk svar med det samme: "Men vet du det ikke? Du er kalt til å be. Ikke vær opptatt av å gjøre mennesker til lags. Du skal være til for meg, leve for meg i indre bønn."

Den 26.januar 1921 ble det satt punktum for levd liv her på jorden. Lyktetenneren Carl August Flodberg, som sto henne nærmest, var en av dem som bar kisten hennes. Da han løftet den, kjentes den så lett ut, som om den inneholdt et lite barn. Han fikk en spesiell opplevelse og forteller det slik: "Da fikk jeg en inderlig visshet om at hun allerede var kommet langt."

Tungetalen og mystikken

 "Tungetalen tilhører den kristne mystikkens innside".

- Lewi Pethrus (bildet), 1884-1974, grunnlegger av den svenske pinsebevegelsen, mangeårig forstander for Filadelfiakyrkan i Stockholm,. 

Portrett av en beder, del 2

Bønnen var Linnea Hofgrens kall i livet. I sine etterlatte papirer forteller hun hvordan hun en gang spurte Gud: ''Herre, hva vil du jeg skal gjøre? Vis meg din vilje." Svaret kom med det samme: "Men vet du ikke det? Du er kalt til å be. Ikke vær opptatt med avå gjøre mennesker til lags... Du skal være til for meg, leve for meg i indre bønn."

Selv skrev hun: "Hjärtat viges til bönetempel. Gud tilbedes för vad Han är."

Linnea Hofgren tilbrakte mange år på Stockholms sykehjem, der Ulrika Ljungman besøkte henne en rekke ganger. Noen år etter at Ulrika Ljungman hadde flyttet fra Stockholm fikk hun vite at Linnea hadde flyttet fra sykehjemmet.

"Muligens var det hennes ånd, som hadde behov for å spenne vingene til flukt," forteller Ulrika Ljungman.

Linnea flyttet til en eldre trossøster utenfor Stockholm, og ble der til livets oppbrudd, bare 53 år gammel.

I en av hennes sanger heter det:

'Barn av min smärta,uti min död
blev jag din andes levande bröd,
sedan du avklädd självtagen skrud
naken och fattig kom inför Gud.'

I to år var hun helt sengeliggende på grunn av isijas. Linnea Hofgren var i det hele tatt velkjent med sykdom og lidelse, som med så mange andre som har levd nær Herren. Selv minnes hun at hun var syv år gammel, da hennes mor hadde en underlig opplevelse. Moren så at onde makter sto rundt Linneas seng. Da rakte moren sine hender ut mot barnet, som for å beskytte det, og ropte ut: 'rør ikke mitt syke barn.' De onde maktene måtte vike.

'Dette barnets kropp,' skriver Ulrika Ljungman og legger så til: 'forble brutt hele livet. Så ble sjelen desto mer fullmoden og gjennomlyst.'

Linnea Hofgren er blitt sammenlignet med blant annet kvinnelige mystikere fra Middelalderen som Julian av Norwick, Mechthild av Magdeburg og Elisabeth av Schöneu. Selv hadde hun profetiens gave og Gud gav henne ofte kunnskapsord ved Ånden. En av Linnea Hofgrens store inspirasjonskilder var Jeanne-Marie Bouvier de la Motte-Guyon, bedre kjemt som Madame Guyon (1648-1717). Madame Guyon var en kjent fransk forfatter og kristen mystiker. Hun satt i fengsel i årene 1695-1703, blant annet for å ha skrevet en bok om bønn.

Denne boken, som på svensk har fått tittelen, 'Bönen' (se bildet), skulle få stor betydning for Linnea Hofgren, som den også skulle få for Watchman Nee. Linnea Hofgren fikk låne den av en venn. I sin selvbiografiske dagbok skriver hun:

'Jeg lengtet etter å få gå på denne barnlige, enkle veien: å be inni meg. Jeg forsøkte, men fikk det ikke til.'

Linnea Hofgren var på landet da hun leste denne boken. Hun reiste tilbake til Stockholm hvor hun trakk seg tilbake på rommet sitt i ensomhet. Etter en stund kom gjennombruddet: 'En dag da jeg lå tungt tilbakelent på sofaen, kom også sjelen min i en hvilende stilling, og den indre bønnen ble gitt meg.'

fortsettes

Portrett av en beder, del 1

Jeg vil så gjerne få introdusere for deg en kvinne, som jeg av naturlige årsaker aldri har møtt, og som jeg heller ikke vet hvordan så ut, men det jeg har fått vite om henne og de tekster jeg har lest av henne, har hjulpet meg så mye i mitt bønneliv og i min vandring med Herren Jesus og blitt til så stor velsignelse. Vi synger ofte en av sangene hennes i forbindelse med gudstjenestene i Kristi himmelfartskapellet: 'Hur ljuvligt att få vara en ton från himmelen'.

Jeg tenker på Linnea Hofgren, født 3.mars 1868 i Stockholm, død 27.januar 1921 i Spånga i Sverige. Carl August Flodberg, mannen som gav navnet til den såkalte 'Flodbergkretsen', og som sto henne nærmest, var en av de som bar hennes kiste. Han forteller at da han løftet den, kjentes den så lett ut, som om den inneholdt et barn. Han fikk en spesiell opplevelse og forteller det slik: 'Da fikk jeg en indre visshet om at hun allerede var kommet langt.'

Hun signerte alt hun skrev med bokstavene 'LH', så anonym ville hun være. Kristus skulle ha all ære.

En som har skrevet om henne er Ulrika Ljungman. Hun kan fortelle at Linnea helt fra barndommen av hadde svak helse. Selv om hun kom fra en riktig fornem slekt, fikk hun nesten ingen skolegang. Det meste av det hun kunne hadde hun tilegnet seg på egenhånd. Kroppen hennes bar preg av at hun hadde hatt det som kalles 'engelsk syke', eller 'rakitt', som skyldes mangel på vitamin D, og gjør ben og skjellet svakt. Dette var en sykdom som var ganske utbredt på denne tiden. Det gjorde henne avhenig av å gå med en krykke. Ryggen hennes var skakk. Men det man festet seg ved var likevel hennes store, uttrykksfulle øyne.

Troen kom til henne gjennom venner i KFUK, som tok seg godt av henne.

I sitt vesen var Linnea Hofgren ydmyk og stillferdig. I fortrolige samtaler var hun likevel ganske meddelsom, særlig når det gjaldt åndelige ting. Hyn ytret seg langsomt, som om hun veide hvert ord. Alt hun sa var gjennomtenkt, hun var opptatt av å bli forstått. Samtalene med Linnea dreide seg alltid om djupereliggende ting.

Når Ulrika Ljungman ble kjent med Linnea Hofgren bodde Linnea hun hos en eldre dame i Vasstaden. Ljungman forteller at hun kom sammen med en gruppe venner i Västmannagatan:

'Der var hun (Linnea Hofgren) alltid med, om helsen hennes tillot det. Hun hadde alltid tørstet etter noe hun ikke kunne forklare. Nå ble det gitt henne, hva hun i sin ånd ikke hadde funnet før nå. Første gangen jeg talte med henne fornemmet jeg straks hun ved våre oppbyggelsesmøter gjemteordet i sitt hjerte. Korsets budskap var det kjæreste hun eide, og det ga hun da også utrrykk for i sine sanger. Stor hjelp for hennes indre liv fant hun i den kristne mystikkens bøker, som hun skrev ned med sin forkrøplede hånd, alt det som hadde blitt henne så kjært...'

(fortsettes)

Billedtekst: Siden det ikke finnes noe fotografi av Linnea Hofgren, så deler jeg et passende bilde av den vakre Linnea-blomsten. Det er ikke minst ganske så symbolsk.

Kristen mystikk og teologi

"Det finnes ingen kristen mystikk uten teologi, men fremfor alt finnes det ingen teologi uten mystikk."

Ordene tilhører Vladimir Lossky (bildet), født i 1903, død i 1958, ansett for å være det 20 århundres fremste teolog innen Østkirken.

Jeg synes det er veldig spennende å studere Østkirkens teologi. Det er på så mange måter en annen måte å tenke på enn vår. Kirkene her i Vesten har hatt Kristi lidelse og død som sitt utgangspunkt, mens kirkene i Øst har lagt vekt på Kristi oppstandelse fra de døde. Dette er selvsagt veldig forenklet, men det er en viss tyngdeforskyvning, og det gir andre perspektiver. I de østlige kirkene finnes det en 'oppstandelsesglede' som er merkbar.

Men tilbake til dette med mystikken. Om dette skriver Lossky, her i min oversettelse, blant annet:

"Begrepet 'mystisk teologi' har intet annet innhold enn en bestemt åndelighet som uttrykk for en teologisk holdning, et visst forhold til den kristne troen. På sett og vis kan all teologi kalles mystikk ettersom det handler om Guds mysterium, om åpenbarelsens innhold. På en annen side pleier man å sette mystikken opp som en motsetning til teologien og mener at det er et område som er utilgjengelig for kunnskap, et uutsigelig mysterium, noe djupt skjult som kan oppleves, men ikke forstås, en spesiell erfaring som overgår det vi fatter og begriper og som ikke er tilgjengelig for vårt sinn eller vår forstand.

Mange mener at mystikken bare er forbeholdt noen få, at den er et unntak fra den allmenne regelen og et privilegium for visse utvalgte, som er blitt forunt å erfare virkeligheten mens andre må nøye seg med mer eller mindre å underkaste seg dogmer som dikteres utfra en slags tvingende autoritet.

Ofte driver man denne motsetningen altfor langt og fornekter til og med historiske fakta, slik at mystikken ansees å befinne seg i konflikt med teologien...

Østkirkens tradisjon har aldri foretatt noe klart skille mellom mystikk og teologi, mellom personlig erfaring av de guddommelige mysteriene og kirkens dogmer. En ortodoks teolog, metropolitt Filaret av Moskva, har noen velformulerte ord om denne holdningen:

'Ingen av Guds visdoms skjulte mysterier bør vi tenke oss som fremmede eller totalt transcendente, men i stor ydmykhet bør vi i stedet gjøre oss beredt til å kunne betrakte de guddommelige tingene.'

Med andre ord: hvert dogme er uttrykk for en åpenbart sannhet som for oss er et uutgrunnelig mysterium, men vi bør fortsatt kunne leve av den, i en prosess som ikke består i at vi tar til oss mysteriet med vår egen måte å tenke på, men ved at vi lar vårt indre fornyes og dermed blir mottagelige for en mystisk erfaring.

Teologi og mystikk er således ingen motsetninger men støtter og kompletterer hverandre og kan ikke være hverandre foruten. Om den mystiske erfaringen består i at man personlig tilegner seg innholdet i kirkens felles tro, så er teologien, til alles nytte, et uttrykk for noe som hver og en kan gjøre seg erfaring med. En personlig erfaring utenfor den sannhet som kirken forvalter skulle derfor være uten sikkerhet og objektivitet. På den andre siden skulle kirkens undervisning aldri kunne berøre noen om den ikke på noen måte uttrykker en indre erfaring av sannheten, en erfaring som kan vise seg på ulike måter for hver troende. Det finnes altså ingen kristen mystikk uten teologi, men fremfor alt finnes det ingen teologi uten mystikk."